Jakten på den grønne lykken

Om boka

Bjørn Stærk: Jakten på den grønne lykken - tanker fra sykkelsetet

Jeg har hatt en lang og kronglete vei inn i klimasaken. Bakgrunnen min er fra den markedsliberale høyresiden, hvor man forholder seg til miljøproblemer i tre faser: Først ved å nekte for at de finnes, deretter ved å anta at vi kan vokse oss ut av dem, og til slutt ved å prøve å sette en pengeverdi på dem slik at markedet kan løse dem mest mulig effektivt.

Gradvis og motvillig har jeg måttet gi opp på alle tre punkter: Klimaproblemet er ekte, økonomisk vekst kan ikke veie opp for ødeleggelsene, og vi klarer ikke å løse det med markedsmekanismer alene. Dermed kolliderer jeg også med det som har vært grunnprinsippene i norsk klimapolitikk i tretti år: At problemet skal løses med en global karbonpris og globale kvotemarkeder. Og at dette på ingen måte skal påvirke oljepolitikken eller livsstilen vår.

Resultatet har vært en mislykket klimapolitikk. Altså er det noe i veien med prinsippene som førte oss hit. Og hvis det er slik for klima, kanskje det er slik for andre spørsmål også? Det fremstår stadig klarere for meg at systemet vi har bygget har en alvorlig mangel. Det er ikke i stand til å forholde seg på en sunn måte til omgivelsene det er avhengig av for å fungere. Det tærer på ressurser vi ikke kan regne om til penger: Klimaet, jordas evne til å fø oss, dyrelivet, og til og med andre mennesker og vår egen lykke og helse.

Altså trenger vi ikke bare ny teknologi og ny politikk. Vi trenger en annen måte å se verden på.

Jeg har skrevet en bok, Jakten på den grønne lykken, som ikke handler direkte om klima. Den handler mer om å finne bedre måter å se verden på. For meg er lykke en del av nøkkelen. Grønn lykke er lykken jeg finner når jeg lever på en måte som er god for verden og samtidig god for meg. Som når jeg sykler i hverdagen, for eksempel. Det er bra for helsa og økonomien min, det er bra for helsa til naboen, det gjør byen hyggeligere å bo i, og det er bra for klimaet. Eller, å erstatte flyten av billige forbruksvarene i livet mitt med gode, holdbare produkter som er produsert på en god måte, og som jeg kan reparere bruke lenge, og selge videre i god stand når jeg er ferdig med dem. Bra for meg, bra for verden.

Tanken min er ikke at alle problemer kan løses slik, men at noen kan det. Hvis vi bygger en grunnmur av grønn lykke i samfunnet vårt, har vi mer krefter igjen til å løse de andre problemene.

Lykke handler ikke bare om nytelse, men også om verdier. Jeg er glad når jeg lever i henhold til verdiene mine. Når jeg er på telttur i skogen, tar jeg med meg søppelet hjem. Det er et ork å gjøre det, men det er et ork som stemmer med verdiene mine. Da blir jeg litt glad av å gjøre det likevel.

Her tror jeg neste del av løsningen ligger. I å styrke den typen verdier som gjør at vi kan redde verden med et smil. Måtehold, for eksempel. Tanken om at alt, også vårt eget begjær, må ha en grense. For er det én ting som kjennetegner alt som er galt i systemet vårt, så er det grenseløshet.

En annen god verdi er forvaltertanken. At vi mennesker har arvet en verden vi ikke fullt forstår og ikke fullt har kontroll over, som vi må ta vare på og overlevere i god stand til neste generasjon.

En tredje god verdi er takknemlighet. Ikke bare det å si takk til de som gjør livet mitt mulig, men det å leve slik at jeg har rett til å si takk. Jeg har ikke rett til å si takk til de som under umenneskelige forhold har produsert laptopen jeg skriver dette på, for eksempel, på samme måte som jeg ikke har rett til å takke de som en dag må betale klimakostnaden for livet mitt. Takknemlighet er en skummel verdi.

Dette setter ikke bare forbruket og livsstilen vår i et annet lys, men også den norske oljepolitikken. Den bryter med måteholdsverdien. Vi klarer ikke å si oss fornøyd med pengene vi allerede har tjent, men ønsker å tyne hver eneste krone ut av havbunnen. Den bryter med forvalterverdien. Vi gambler med arven vi skal levere videre.

Og den bryter med takknemlighetsverdien. En takknemlig bruk av oljegaven ville vært å si stopp da vi innså hvor skadelig den var, og brukt pengene til å løse klimaproblemet. Det ville vært et offer, men et offer til å bli glad av. Men hvis olja er et eventyr, er vi ikke helten, vi er heltens dumme og grådige bror, som mottar en ufortjent gave, bruker den på seg selv, og krever å få enda mer.

Grønn lykke og grønne verdier betyr ikke at vi kan løse problemene våre smertefritt. Men det ville blitt en god del lettere, og gjort en god del mindre vondt.

Kjøp boka

Jakten på den grønne lykken: Tanker fra sykkelsetet kan kjøpes som papir- eller ebok fra Humanist forlag. Du kan også kontakte meg direkte for å kjøpe en signert utgave.

Eller du kan lese den på biblioteket. Biblioteket er et fint sted å finne den grønne lykken: Bra for deg, bra for verden, og ganske bra for meg også, siden de har kjøpt inn masse eksemplarer av den. Lån den på biblioteket med god samvittighet.

Intervjuer

Du kan høre meg snakke om boka på Grønnhetstyranniet, Lahlum og Lysbakken, og NRK Ekko (fra 43:12).

Omtaler

Det fine med å ha skrevet en essayistisk bok som er innom ganske mye er at hver anmelder finner noe eget å trekke fram. Favorittene mine så langt er anmeldelsene i Agenda magasin, Fri tanke og Bokvennen litterær avis

Den er også omtalt av Energi og klima, Naturpress, Aftenposten og Dagen.

Foredrag

Jeg har laget et foredrag basert på kapitlene om forbruk og antiforbruk, som jeg har holdt mange nok ganger og finpusset nok til at det faktisk er ganske ålreit. Jeg kan også snakke om andre temaer fra boka, så som sykling, byplanlegging, og møtepunktet mellom grønn og konservativ tenkning. Ta kontakt hvis du vil ha meg på besøk.

Mer?

Hvis du liker denne, tror jeg du vil like den forrige boka mi også, Å sette verden i brann: En ateist skriver om Jesus.

Å sette verden i brann handlet om hva vi som ikke er kristne kan lære av kristne forsøk på å endre verden og av kristne ideer om rett og galt. Det jeg selv bruker disse ideene til er miljøspørsmål og forbrukeransvar. Tanken om at det går en linje mellom meg og de som lager tingene mine eller berøres av miljøødeleggelsene jeg bidrar til.

Grønne ideer er en slags usynlig rød tråd i Å sette verden i brann, og på samme måte er kristne ideer en slags usynlig rød tråd i Jakten på den grønne lykken. I mitt hode henger disse to bøkene tett sammen, selv om de tilsynelatende handler om noe forskjellig.