Æsj, for en terminologi!

Hodejegerne er min første Jo Nesbø-roman, og jeg er ikke sikker på om det blir noen flere, om ikke noen overbeviser meg om at dette var uvanlig svakt fra Nesbø. For denne kriminalthrilleren om hodejegeren som stjeler fra jobbkandidatene sine, og nå bare skal utføre det siste store kuppet (åjada! "men alt går ikke etter planen" osv), begynner dårlig. Fryktelig dårlig, og den karrer seg bare gradvis oppover til å bli akseptabel. Det er noe klønete over Nesbøs forsøk på å overbevise oss om at vår antihelt er en lynende intelligent drittsekk. Det blir bare på liksom, og den satiriske skildringen av elitemiljøet han tilhører treffer ikke bedre. Det er ikke ekte. Jeg tror ikke på det. Men etterhvert skjer det noe. I takt med økende puls og et eksploderende antall lik finner Nesbø stemmen sin, dialogen er ikke lenger til å le av, (joda, overskriften er et sitat), og karakterene får noe som nærmer seg dybde. Handlingen er og blir idiotisk, men det er i og for seg greit i en god, trashy spenningsroman. Noe dette totalt sett ikke er, men kanskje kunne ha blitt om forlaget hadde overtalt Nesbø til å skrive om de første 100-150 sidene. Så hva skal man lese i stedet? På sitt beste minner Hodejegerne meg om hvorfor jeg liker Øyvind Myhres politiske thrillere: En himmel av jern, og 1989. Du finner dem kun brukt, og du får liberalistisk paranoia med på kjøpet, men det er langt bedre lesning enn dette.