En stor klem til Posten Norge

Når markedsliberale snakker om hvor mye flinkere private er enn det offentlige, så er det en regel med flere unntak. Det finnes private firmaer som er vel så fastgrodde og arrogante som det offentlige ofte er. Og det finnes offentlige institusjoner og monopoler som er dynamiske og kundeorienterte. La meg i dag fortelle hvor glad jeg er i Posten Norge. Som en over gjennomsnittet forbruker av nettbutikker mottar jeg pakker rett som det er. For noen år siden måtte jeg hjem tidlig fra jobben for å rekke "Postkontoret". I dag holder de til på Meny, og har åpent til 21. Enkelte nettbutikker tror de gjør meg en tjeneste når de sender via UPS og DHL, men de leverer kun på dagtid. Posten leverer gjerne på kvelden. Valgmuligheter! Service! Vakkert. Å besøke en bank er derimot like horribelt i dag som for 10 år siden - det er bare webteknologien som har reddet dem fra en imagekatastrofe.

En organisasjon trenger to ting for å være dynamisk: Dødsfrykt og kundebegjær. Dødsfrykt er vissheten om at man ikke kan ta livsgrunnlaget sitt for gitt, og kundebegjær er en kultur som sulter etter faste og fornøyde kunder. Dette er mulig i det offentlige, men det er vanlig i det private. Det er derfor jeg liker privatisering, fordi den beste måten å skape dødsfrykt og kundebegjær på i en organisasjon er å sende den ut i verden uten skattefinansierte støttehjul. Posten har tydeligvis funnet en annen måte, og all ære til dem for det. Men privatisering er den mest pålitelige.