Når jeg umiddelbart plukket opp Ekte sekstiåttere av Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik da jeg så den i bokhandelen var det først og fremst fordi jeg er lei av å høre om dem. Jeg er lei av “68′er” som besvergelse, et skjellsord man kan fylle med antydninger om virkelighetsfjerne men allmektige venstresidetullinger. Jeg er lei av å høre om deres ideologiske forbrytelser og deres totale makt over norsk kulturliv. Det er lenge siden. De nærmer seg pensjonsalder. Nok nå.

Derfor Ekte sekstiåttere, som kaldt reduserer myter til statistikk. Ekte sekstiåttere – her definert som radikale Blindern-studenter i perioden 1964-73 – var unge menn, de ble stadig mer radikale utover sekstitallet, de gikk i foreldrenes politiske fotspor, og var svært lunkne til hasj og amerikansk counterculture. Arbeiderklassen var godt representert. Kvinnene deltok, men sjelden som ledere. Ml’erne var få, men veldig godt organiserte. Så sier tallene. Her er det tabeller som viser hvem sekstiåtterne egentlig var og hva de egentlig stod for, blandet med anonyme sekstiåtteres minner fra denne tiden, og intervjuer med profilerte eksemplarer.

Flotte greier. Fra myte til sosiologi og historie. Som besvergelse er sekstiåtter-begrepet utdatert – i den grad vi fremdeles lever med arven etter dem er det fordi senere generasjoner selv har valgt å føre den videre, så la oss så heller oppspore og undersøke disse. Som historie er dette derimot relevant og spennende.