Jeg dras mellom den sosialliberale siden av Venstre og den markedsliberale siden av Fremskrittspartiet. Når stemmen min i år nok går til FrP er det bl.a. fordi jeg er enig med dem i mange saker, flere enn jeg var klar over før jeg begynte denne gjennomgangen. Dette er ikke de sakene som får oppmerksomhet, men de er viktige for meg.

Det som til sist avgjør drakampen er at Venstre nekter å sitte i regjering med FrP. Venstres kompromissløse holdning til Fremskrittspartiet og alt dens vesen provoserer meg. Venstrefolk forteller meg alltid hvor lang avstanden er, men jeg er beviset på det motsatte.

Høyre står nølende sånn midt i mellom. Jeg ble skuffet over deres forrige regjeringsperiode, og jeg har ikke funnet en eneste sak hvor Høyre gjør meg entusiastisk. Høyre må finne seg selv.

Det vil være sunt for Norge å få outsider-partiet FrP i regjering. FrP er en koalisjon av de som i flere tiår har stått utenfor norsk politikk. Det er en merkelig, rotete, stygg koalisjon, men på sitt verste er de ikke så farlige som motstanderne vil ha det til, og på sitt beste har de interessante tenkere og nye ideer. Norsk politikk trenger nye markedsliberale ideer, og den trenger å få et uhysterisk forhold til sin egen befolkning.

Derfor stemmer jeg nok FrP. Jeg gjør det uten å unskylde islamfrykten deres, og jeg gjør det vel vitende om at min stemme i Oslo kan hjelpe kristenkonservative Sylvi Listhaug inn på Stortinget. Politikk handler om skitne kompromisser. Dette er mitt.

Jeg har de siste månedene gått gjennom partiene sak for sak for å finne ut hvem jeg skal stemme på. Fremgangsmåten har vært at jeg først formulerer hva jeg selv står for, og deretter finner ut hva partiene sier om dette i partiprogrammene. I blant har jeg blitt overrasket over hvem jeg landet på.

De aktuelle partiene har vært Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet. De uaktuelle partiene har jeg ignorert, noe jeg synes andre politikkbloggere også kunne gjøre i blant. Fortell hva dere er for, ikke bare hvem dere er mot.

Status så langt er:

Miljøvern – Venstre, og få gjerne kjernekraftverk med i programmet også
Samferdsel – Venstre, fordi bilpendling i storby er irrasjonelt
Narkotika – Ingen, måtte våre etterkommere tilgi oss
Kultur – Fremskrittspartiet, la oss fjerne pengene og se hva som skjer
Utenrikspolitikk – Høyre, men vi er og forblir et irrelevant land
Skole – Fremskrittspartiet, fordi vi trenger eksperimentering og valgfrihet
Innvandring/integrering/islam – Splittet mellom Høyre, uten entusiasme, og virkelighetsfjern PK-drøm
Helse – Fremskrittspartiet, fordi privat-ansatte leger ikke er slemme
Skatt og økonomi – Fremskrittspartiet, fordi vi har en forvokst Kjekt å ha-stat

Det er flere saker jeg kunne gått gjennom, men jeg tror det er på tide å ta en avgjørelse. Hvem blir det, og hvorfor? Prioriterer jeg det sosialliberale i Venstre eller det markedsliberale i FrP, eller går jeg balansegang med Høyre? Følg med!

Jeg vil ikke ha skattelette for meg selv. Jeg tjener over gjennomsnittet, og har nok til mine behov. Det blir merkelig når, desto mer folk tjener, desto mer opptatt blir de av å redusere skatten sin. De som trenger skattelette er jo de med middels eller lav inntekt, og huslån og familie.

Man bør ikke ta pengene til folk uten å ha en veldig god grunn for det. Staten drives i dag etter Kjekt å ha-prinsippet. La oss iallefall kutte bort de mindre viktige offentlige utgiftspostene, og gi disse pengene tilbake til innbyggerne. Det er f.eks. 12 milliarder å hente i å oppheve jordbruksavtalen.

Samtidig bør vi effektivisere de nødvendige utgiftspostene. Staten er et tungrodd firma, og som eiere bør vi stille krav til hvordan den løser oppgavene vi gir den.

Ut over dette er jeg mer opptatt av ryddig skatt enn av lav skatt. La oss forenkle skattesystemet. Skattesatsen behøver ikke være flat, men jeg vil fjerne alle særunntak og særavgifter. Dette vil det bli bråk av, men det burde være et langsiktig mål.

Venstre bryr seg lite om skatteletter. Høyre og FrP står for mye av det samme, ikke så langt fra meg. Forskjellen mellom dem er at FrP vil bruke mer oljepenger, noe jeg ikke har noen mening om. Men Høyre gjorde bare småjusteringer på dette området sist de satt i regjering. Da hjelper ikke gode prinsipper. Andre folk må til. I denne saken lander jeg derfor på:
Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk, skole, innvandring/integrering/Islam og helse.

Fremskrittspartiets valgkampstrategi ser ut til å være å komme med medieuttalelser som provoserer favorittfiendene deres til å skjelle dem ut i media. Dermed får de framstå som det klare alternativet til dagens regjering, samtidig som de forsterker støtten både blant folk som er enig med disse uttalelsene og blant de som misliker kritikerne. Med litt flaks får man full pott, gratis og fritt for forpliktelser.

Jeg forstår hvorfor FrP gjør dette. Strategien er genial. Det jeg ikke forstår er hvorfor motstanderne deres hjelper dem.

Når FrP presenteres som det klare alternativet til den sittende regjering så vil de som ikke liker denne sympatisere med dem. De er det alltid mange av, uansett hvem som sitter i regjering. Og strategien med å demonisere FrP er på sitt fjerde tiår i å virke mot sin hensikt. Kjernevelgerne deres har tykk hud, og den voldsomme utskjellingen dytter vinglevelgerne deres i forsvarsposisjon.

En forklaring kan være at regjeringspartiene ønsker å skape kaos på høyresiden, eller at de gambler på at velgerne til syvende og sist ikke tør å stemme på FrP. Jeg tror det er overmodig.

FrP er en av mine kandidater i valget i år, men la meg allikevel komme med et råd til de som, av helt forståelige grunner, ikke ønsker et enda mektigere FrP fra høsten av: Hold kjeft. Ignorer dem. Demoniser noen andre i stedet. Don’t feed the trolls. Gjør dem kjedelige.

Jeg ignorerer fastlegeordningen. Jeg ble sint da jeg i 2001 ble bedt om å velge ut én lege som skulle eie meg som pasient. Hva har staten å gjøre med hvilken lege jeg besøker? Jeg kan stå på prinsippet fordi jeg sjelden er syk, og fordi det finnes leger i Oslo som står utenfor ordningen. Jeg må vel gi det opp en dag.

Vi trenger valgfrihet i helsevesenet, og vi trenger private sykehus og klinikker. Jeg tror på et offentlig ansvar for helse, men vi må skille mellom at staten betaler for en operasjon, og at staten utfører operasjonen selv. Det er ingen grunn til at alle sykehus skal være drevet av staten. Leger blir ikke slemme eller inkompetente fordi lønnssjekken kommer fra et privat firma.

Partiene vil snakke mye i valgkampen om hvor mye de skal “satse” på helsevesenet, men det viktigste må være hva slags helsevesen vi vil satse på. Vi trenger et helsevesen som raskt tilpasser seg behovene til innbyggerne, og da må man slippe til de private. Så er det opp til staten å definere riktige insentiver og garantier, en langt enklere oppgave enn å administrere alt selv.

Høyre og Venstre er fleksible på dette området, men, på samme måte som med skolepolitikk, er det FrP som har det klareste prinsippet om likestilling av offentlige og private tilbydere av helsetjenester. I dette spørsmålet lander jeg derfor på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk, skole og innvandring/integrering/Islam.