Regjeringsvennlige kunstnere i kulturkamp
En av sakene hvor jeg står FrP nært er i kulturspørsmål. Selg og del opp NRK. Kutt ned offentlig støtte til kunst og kultur.
La meg presisere: Det er helt greit at en kommune støtter en lokal festival eller et arrangement. I blant må det også være greit med en satsning på nasjonalt nivå. Spesielt må man være forsiktig i begynnelsen, fordi vi har et kulturliv som har gjort seg avhengig av offentlig støtte. Poenget er ikke å drepe kulturlivet, bare å lære det å stå på egne ben.
Men det er ikke greit når staten sier at denne forfatteren og denne kunstarten skal vi gi penger til.
Subsidieforkjemperne har to argumenter: Kvalitet og bredde. Men en offentlig kvalitetsvurdering må enten bli subjektiv eller konservativ. Og bredden blir i praksis ganske smal. Noen heldige plukkes ut, andre overses.
Det imponerer meg derfor lite når norske kunstnere lar seg bruke av regjeringen til å lansere en kulturkamp mot FrP. Tanken ser ut til å være: "Jeg er flink, og jeg har fått penger fra staten. Derfor er kultursubsidier viktig."
Og joda, flere av dem er nok flinke. Det sier seg selv at når kulturlivet i et land gjør seg avhengig av statsstøtte, så vil man etterhvert få mange dyktige kunstnere som nådde toppen fordi de fikk penger. Men det betyr ikke at politikken er riktig, bare at det finnes noen kunstnere som har nytt godt av den.
Og det har temmet dem såpass at de gladelig bidrar til en kampanjenettside for å gjenvelge regjeringen.
posted by Bjørn Stærk @ 8:26 PM
7 Comments
7 Comments:
Interessant perspektiv, og som storforbruker av smal kultur har du mer tyngde enn en del andre som forfekter dette synet.
Jeg tror på at hvis man vil ha et høyt tre, må det gjødsles. Men man må da gjødsle trær og ikke busker.
Men hva får deg til å tro at kulturlivet KAN stå på egne bein? Det har jo aldri gjort det tidligere i verdenshistorien. Det økonomiske kunstmarkedet er overmettet, men konsumering av kunst går bare opp. I dag har vi større kunstproduksjon enn noensinne før, flere kunstnere enn noensinne før, og klarer likevel ikke å mette markedet.
Kunstpolitikken til Frp vil få kunstmarkedet til å implodere -- det vil sentralisere kunsten til langt færre, mye større aktører som kan få til markedsdominans gjennom skalaøkonomier. Bredden vil minske. Kulturlivet vil bli fattigere. Michael Jackson, DDE og Anne B Ragde dominerer kulturlivet.
Og: DDE og Anne B. Ragde har gått imot Frps kulturpolitikk. De ser at de ikke er tjent med den politikken. I øvrig solgte Ragde sånn helt greit i 18 år før hun slo igjennom. Salgssuksess avhenger av tid, også.
Esquil: "Interessant perspektiv, og som storforbruker av smal kultur har du mer tyngde enn en del andre som forfekter dette synet."
Det har også litt å gjøre med hva slags smal kultur jeg forbruker. Det er sjelden _den_ kulturen kulturdepartementet ønsker å støtte og bevare og formidle. Da er det vanskeligere å ta argumentene om å beskytte det smale seriøst. Poenget er ikke at jeg vil at staten skal støtte også den kulturen jeg liker. Min smak er ikke bedre enn andres, og det er umulig å støtte alt. Til det er verden for variert. Poenget er at det ikke finnes noen rettferdig måte å støtte bestemte kunstnere og sjangre på. Enten blir det subjektivt - en ekspert konkluderer med at "dette liker jeg". Eller så blir det konservativt - man støtter det trygge og anerkjente, ikke det som går nye veier.
Det går an å si at man må gi slik støtte selv om den er urettferdig. Kanskje. Men det er iallefall ikke slik at støtten er nødvendig for kulturen som helhet.
mrtn: "Men hva får deg til å tro at kulturlivet KAN stå på egne bein? Det har jo aldri gjort det tidligere i verdenshistorien."
En merkelig påstand. Hva er det som gjør at kunst og kultur er så unikt at det både 1) er verdifullt, men 2) ingen ønsker å betale for det? Og hvordan har det seg da at jeg klarer å dekke det meste av mine ganske smale behov for film, bøker og musikk med kunst som ikke er avhengig av statsstøtte?
Problemet er at ofte vil ikke verdier være mulig å omsette i økonomisk kapital. Det finnes mange markeder der folk trenger eller ønsker varens positive verdier eller eksternaliteter, men ikke er i stand til å betale den fulle kjøpesummen for å oppnå maksimal dekning av behovet eller for å realisere skalaøkonomiene fra person til person. Da er det vanlig å gå sammen i koalisjoner for å betale kostnaden for å oppnå verdier og eksternaliteter. Kultur er nettopp en slik felleskapsgode, som det er mer effektivt at staten går med på å sponse på alles vegne. Selv om man enkeltvis kan være litt sur over at man må betale et par hundre- eller tusenlapper ekstra i skatt, så vil man generelt ha mer nytte av å samkjøre oppkjøpet av kultur gjennom subsidiering.
Og: Kunst som ikke er avhengig av statsstøtte? Det finner jeg rett og slett vanskelig å tro. Iallefall hvis det er snakk om norskprodusert kunst. Hva er det for noe smal kunst du konsumerer?
Men uansett: På verdensbasis så er det jo mer kunst nå enn noensinne før, men deprofesjonaliseringen av kunsten er jo et av de mest allmenne, mest tydelige trekkene ved det internasjonale kunst og kulturmarkedet.
Hva er de positive eksternalitetene for kunst? En ting er altså sosiale arrangementer. Biblioteker er også eksempler på god kulturpolitikk. Men nå tenker jeg på støtte til bestemte kunstnere og sjangre/kunstformer. Hvilken nytte har de som ikke leser en subsidiert bok av at den ble utgitt?
"Kunst som ikke er avhengig av statsstøtte? Det finner jeg rett og slett vanskelig å tro. Iallefall hvis det er snakk om norskprodusert kunst."
Bla litt rundt i bloggen du er i. Lite av det jeg skriver om er nok norskprodusert, er jeg redd. Er det det det handler om? Altså ikke kvalitet og bredde, men at språket er norsk? Isåfall har norsk kulturpolitikk vært vellykket. Kvaliteten er ujevn, men de bruker riktig språk.
De positive eksternalitetene til kunst er bl.a. kopier av kunsten -- at jeg hørte en sang av Sinatra på radioen i morges var en slik eksternalitet, som jeg kun indirekte var medkjøper av. Andre er resten av kunsten. Kunst reagerer på annen kunst, og oppstår ikke i vakuum. God kunst skjer stort sett når det produseres annen god kunst i nærheten. Ideer, om de er kunstneriske eller ikke, kommer fra et felles reservoar av kultur. Om vi alle sammen bidrar til det, så blir hele kulturen sterkere, mer selvkritisk og dynamisk. Kunstfeltets samfunnsfunksjon ligger derfor faktisk i stor grad nettopp i de positive eksternalitetene. Derfor har staten på vegne av folket valgt å internalisere - så å si - eksternaliteten gjennom subsidiering, for å støtte opp om den verdiskapningen som en helhet.
Jeg har bladd litt rundt, men det jeg så var Sigurd Ibsen, amerikanske film fra 40-tallet og Holst. Hva er samtidskunsten du er glad i? Dem som framførte det der temaet fra Syndicate i Holst' versjon har veldig høy sannsynlighet for statsstøtte om de er europeiske, iallefall.
Anyway: Jeg vil med glede betale for din kultur om du betaler for min. I det lange løp har vi begge godt av det.
Forresten så tenkte jeg nettopp på Syndicate Wars for første gang på sikkert ti år igår eller i forgårs. Bra sammentreff!
mrtn: "Kunst reagerer på annen kunst, og oppstår ikke i vakuum. God kunst skjer stort sett når det produseres annen god kunst i nærheten."
Stikkordet er da god kunst. Gir subsidier god kunst? Er det nødvendig for å få god kunst? At det finnes gode kunstnere som har fått penger betyr ikke at dette var nødvendig, bare at de bor i et land hvor staten gir penger til kunstnere. Eller at de har blitt anerkjent etter at de lyktes.
Det er forskjell på et levende og aktivt kulturliv, og et kulturliv som leverer god kunst. Jeg tror subsidiene først og fremst sikrer at vi får et levende kulturliv som foregår på norsk. 4 millioner mennesker med vårt eget språk sikrer oss ett og annet geni i blant, men bare halvparten av det svenskene får, og en femtendedel av Storbritannia. Det er ikke nok i seg selv til å skape et levende kulturliv, kun basert på hva folk ønsker å bruke penger på. Da måtte vi være en del av en større kulturell samtale. På et annet språk.
Subsidiene gjør at kunstnere som ellers ikke er gode nok til å leve av arbeidet sitt, sammen kan skape et kulturliv som kanskje ikke gjør de virkelig store tingene, men iallefall er bra nok til lokal bruk. Og en gang i blant slår noen gjennom internasjonalt, fordi de virkelig hadde et stort talent, men resten er der for at Norge skal kunne skryte av at også vi, få som vi er, har vårt eget kulturliv.
Jeg skjønner hvorfor vi ønsker å gjøre dette. Vi liker språket vårt, og skulle ønske at det var et språk som jevnlig ble brukt av store forfattere, slik engelsk blir. Men det har lite med kvalitet å gjøre. Det dreier seg om språk. La oss derfor si det rett ut: Vi gir penger til norske kunstnere ikke fordi det er nødvendig for god kunst, men fordi vi vil ha et kulturliv som foregår på norsk.
"Hva er samtidskunsten du er glad i?"
Samtidskunst ble ikke nevnt. Esquil skrev at jeg forbruker smal kultur, og da tenkte han nok på at jeg liker mye som er sært og bortglemt. Jeg vet ikke om smal er det riktige ordet. Det er bredt nok til å tjene penger. Mye av det er nerdekultur - som både er marginalt, men også klarer å tjene penger, fordi den er internasjonal. Folk sitter ikke i Norge og venter på at staten skal subsidiere frem flere lokale SF-forfattere. Man kjøper gode bøker på engelsk.
Gamle filmer var en gang mainstream, i dag er de fleste av dem bortglemt. Er det da smalt? Kanskje ikke.
"Jeg vil med glede betale for din kultur om du betaler for min. I det lange løp har vi begge godt av det."
Flott. Da har jeg flere utenlandske forfattere jeg vil at den norske stat gir penger til, fordi de produserer stor kunst. Eller var tanken at de skulle være norske? Hvorfor?
Ellers ville det jo være fint med daglig anime på NRK, (blir det dårlig plass kunne vi jo kutte vekk noe av sporten), og en subsidiert oversettelse av Gollancz-serien med SF&F-mesterverk til norsk, som så kan pushes ut gjennom bokklubbene. Men hvor stopper du? Ressursene er begrenset. Alt er så mye enklere når du bare lar folk bestemme selv hva de ønsker å betale for.
Post a Comment
<< Home