Monthly Archives: September 2009

40′s movies marathon – part 26

To the Shores of Tripoli (1942, USA) – This is neither one of those military training stories where the likeable rebel successfully undermines authority, nor one of those where the immature punk learns to be a man. John Payne stays unlikeable right until the end, where he drops out of the Marine Corps, then decides to rejoin anyway because of Pearl Harbor. Curious. Perhaps the message is that even the worst people are marching to war, so what’s your excuse? Watched it all, and it’s all worth it for this WTF-moment:

In Old California (1942, USA) – Cheerful, clever Bostonian John Wayne arrives in Sacramento, where he challenges the local king, a cross between Elmer Fudd and Frank Burns. The ladies start fighting over him, and the usual showdown approaches. Watched: 39 minutes.

Larceny, Inc. (1942, USA) – Yet another Edward G. Robinson gangster movie. I’m beginning to hate that guy. Watched: 8 minutes.

Pittsburgh (1942, USA) – John Wayne, Randolph Scott and Marlene Dietrich display entrepeneurial spirit in a coal town. Watched: 12 minutes.

The Undying Monster (1942, USA) – The old family Monster threatens the brother and sister in the spooky mansion. Watched: 16 minutes, then fast forwarded to the end, to see the monster, a bewildered werewolf.

The First of the Few (1942, UK) – In a flashback from the time of the Blitz, we learn the story of R. J. Mitchell, the man who designed the Spitfire. It’s the traditional story of genius overcoming opposition. Watched: 45 minutes.

Smålige FrP, stormannsgale Venstre

Det jeg vil huske klarest fra valgnatta i går er skadefryden på FrPs valgvake over Venstres dårlige resultat. Det var smålig av Carl I. Hagen å glede seg over at Lars Sponheim forsvant ut av Stortinget, og går av som partileder.

Det var også smålig av Lars Sponheim å gjøre FrP til hovedfienden i valgkampen. Eventuelt var det stormannsgalskap å drive valgkamp som om det finnes et tredje alternativ i sentrum.

Et lite Venstre kan aldri ha noen annen rolle enn å bruke vippeposisjonen sin til å få gjennom viktige enkeltsaker. Nekter de totalt å samarbeide i den ene eller andre retningen, kan de ikke ha den rollen. De må altså enten samarbeide med de store partiene, om ikke annet ved å støtte en regjering, eller de må selv bli et storparti.

Kanskje kan Venstre bli stort igjen. Jeg stemte nesten på dem, og jeg tror at det ligger et storparti i Venstre og venter på å våkne. Den dagen kan de behandle FrP som de ønsker. Kanskje vil jeg til og med støtte dem i det. Men det er langt dit.

Jeg har to tips til Venstres kommende ledelse: 1) Kom dere over FrP-nevrosen. Lov i det minste at dere ikke oppløfter den til valgkampstratregi. 2) Gå i markedsliberal retning. Norge trenger et ekte liberalt parti. Høyre er bare et default-valg, og FrP har for mye anti-liberalt.

Og om svaret er nei i begge tilfeller vil jeg oppfordre den siste som forlater Venstres hus til å slukke lyset når de går.

Oppsummering i blåbloggen

Jeg har lagt ut en oppsummering av valgkampen i blåbloggen – en fortsettelse av gårsdagens innlegg:

Vi har i dag et tomrom i valgdekningen, mellom skråsikre partiuttalelser og innholdsløse analyser fra de faste fortolkerne. Velgere blir ikke konfrontert med gjennomtenkte politiske ideer. Mediene våger ikke å mene noe og introdusere saker og ideer, eller de gjør det kun på fordekte måter.

Dette bør kommentatorene ha i tankene når de nå konkluderer med at dette har vært en kjedelig valgkamp. Selvsagt blir det kjedelig når alle vil tolke, og ingen vil innta et standpunkt. Politikerne gjør sin jobb, ved å gjenta sine talking points. Men gjør mediene sin jobb?

Les resten.

Hovedbudskap: Misfornøyd med hvordan mediene dekker valgkamp og politikk? Gjør noe med det!

Bloggerne tviler seg til valgurnene

Når vi leser de valgvurderingene norske bloggere har lagt ut i det siste ser vi hva samfunnsdebatten går glipp av, når kommentatorene ikke vil røpe sine partipolitiske sympatier.

Abre har ikke bestemt seg helt, men dras mellom SV, Ap, Venstre og Miljøpartiet De Grønne.

Virrvarr har brutt med Rødt, men ender opp med å stemme på dem allikevel.

Det gjør Esquil også, hovedsaklig pga Afghanistan-krigen.

Og Pleym stemmer Venstre, hvor han havnet etter å ha mistet troen på FrP. Liberaleren-kollega Bjørn Magne Solvik stemmer derimot Høyre, og Mosfjell DLF.

Det som skinner igjennom i disse tekstene – og i det Mihoe, Hjorthen og jeg har skrevet på dagbladet.no – er hvor normalt og sunt det er å tvile. Ingen er skråsikre på valget de eventuelt har gjort. Alle har gjort kompromisser, og begrunnelsene de leverer belyser norsk politikk på interessante måter.

Når kommentatorene i de etablerte mediene nekter å levere slike analyser, er det kun de skråsikre vi får høre fra. Partitalsmenn og andre aktivister, som først og fremst har som jobb å selge et budskap, ikke å tenke. Velgerne kan få inntrykk av at skråsikkerhet er et ideal. At desto mer opplyst du er om politikk, desto sikrere blir du på at ett parti sitter på alle svarene.

Jeg tror det ofte er omvendt. Iallefall trenger vi de perspektivene også. Og de får du i dag kun fra bloggere.

40′s movies marathon – part 25

To Be or Not to Be (1942, USA) – Ah, the Allies. To make a comedy about life in Warszaw under Nazi occupation. That’s brilliant, and so is this movie, a farce with your typical duplicate identities, wronged husbands and quick wits. And it also happens to be a good war drama. Favorite line, said by a Nazi about a Polish actor: “What he did to Shakespeare, we’re now doing to Poland.” Watched it all.

For Me and My Gal (1942, USA) – Nah, my musical quota is full at the moment, even for an early Gene Kelly. Watched: 8 minutes.

Went the Day Well (1942, UK) – A group of soldiers arrive in an English village, but they’re all Nazi SPIES! I like how they’re discovered: They’ve clearly spent years in training to learn dialects and cultural nuances, but they way they cross their 7′s arouses suspicion. The message: Be suspicious. Take the initiative. Above all, be outrageously, obsessively, British. And when it comes down to it, any citizen should be prepared to wield an axe, or die on a bayonet. Watched it all.

Now, Voyager (1942, USA) – Bette Davis goes through a late rebellion against her tyrannical mother. It’s interesting how a cigarette becomes the symbol of her independence. The way that she finds to happiness would not hold up today, because it involves simply becoming normal, hosting dinners for the Boston aristocracy and wearing pretty clothes. I don’t buy it. But I buy her initial unhappiness. Watched it all.

The Norwegian election

When I began blogging in 2001, the world of political blogs was so small that we all lived together in the same, global blogosphere. Since then we’ve shifted towards national blog communities. There may be hundreds of Norwegians today who blog about politics, and they refer mostly to each other, not to Swedish, German or American bloggers. Blogging has turned inwards. That’s a shame.

I just realized I’ve been covering the Norwegian election for four months without a single word in English. So here’s a quick summary of the upcoming September 14 election, for any foreign readers I still have left:

This election has been about minor nuances within the Nordic model of a capitalist welfare state. Norwegians believe they choose between “socialists”, “social democrats”, “conservatives”, “liberals” and “libertarians”, but none of the relevant parties stray far from the status quo. There’s a good reason for that – Norwegians have it good – but the insularity sometimes reaches absurd levels, such as when Norwegians identify with Barack Obama, whose politics are far to the right of anything that is acceptable in Norway.

My own vote goes to the Progress Party, because it’s somewhat more pro-market, and because it’s less burdened by the centrist consensus. They’re reviled in Norway, despite getting a quarter of the vote, and the international press sometimes compare them to right-wing extremists. Don’t believe it. They just want to limit immigration a bit. They’re not Thatcherites either. But they could trigger genuine political change in the long run.

Fremskrittspartiet – bedre enn sitt rykte

Aller siste partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Fremskrittspartiet – bedre enn sitt rykte.

Fremskrittspartiets politikk er sjelden så ille som de sinteste kritikerne vil ha det til, men det gjør dem ingenting at mange tror det. Som Magnus Marsdal skriver i Frp-koden, har FrP innsett noe menings-, kultur- og makteliten i Oslo ikke helt klarer å fatte: Mange nordmenn kan ikke fordra dem.

FrP har forstått at det er ikke så farlig å bli utskjelt. Det som teller er hvem du blir utskjelt av. SV: Flott. Lederskribenter: Flottere. Kustnere: Flottest. Derav valgkampstrategien.

Dette er en strategi med begrensninger, fordi det tross alt er en stor del av befolkningen som avskyr standpunktene FrP markerer seg på. Men det er også en trygg strategi. Når du møter en FrP-velger møter du gjerne noen som i årevis har blitt ledd av, sett stygt på, og blitt kategorisert med det verste som finnes av politiske og kulturelle merkelapper. Og fremdeles stemmer de FrP.

FrP-velgere er for værbitte til å la seg skremme av skråsikre synsere. En del sympatisører feiger ut i siste liten, men kjernen vokser fra valg til valg. Før eller senere ender det i regjering.

Les resten.

Les også Hjorthen og Mihoe.

Og med det var valget over. Ja .. vi må jo avholde det også da. Finne ut om noen vinner.

Hjelp jeg har blitt svindeloffer

- Hei, det er fra Skandiabanken!
- Hei!
- Er du Bjørn Stærk?
- Jepp.
- [Secret handshake query]
- [Secret handshake response]
- Du, vi er dessverre nødt til å stenge et kort du har hos oss. Kortinformasjonen har kommet på avveie.
- Oi!
- Har du vært i England i det siste, og brukt 50 pund?
- Nei, det har jeg ikke.
- Nemlig. Vi tror informasjonen har blitt fanget opp fra en kortterminal du har brukt.
- Auda.
- Men da kan du bare logge inn på nettbanken og lage en reklamasjonssak, så ordner det seg. Og husk å bestille nytt kort.
- Okey! Takk for hjelpen!

Dette var to uker siden. Banken ville ikke si noe om hvor kortinformasjonen hadde blitt stjålet, bare at jeg burde sjekke alle betalinger fra siste måned. En uke senere var pengene tilbaketalt.

I dag avslørte politiet at det har foregått skimming (kopiering av kortinformasjon) i stort omfang i Oslo i det siste.

Dette var egentlig en positiv opplevelse for meg. Jeg tapte ikke noe på det, og fikk bevist at banken min er på vakt mot svindel.

Jeg kjenner noen som ikke engang tør oppgi kredittkortinformasjonen sin til Amazon. Men løsningen på all kortsvindel er enkel: Ha flere kort, og ikke ha mer penger på dem enn du har råd til å miste. Det er lite du kan gjøre for å føle deg trygg på kortterminalen du bruker, men du kan redusere omfanget av skaden hvis den først skjer. Litt som vanntette skott på en båt.