Vis dere nå, som nybrottsmenn og ikke som nølende ekspeditører for avholdenhet

Med en fersk finanskrise forhåpentligvis mer bak oss enn foran oss, passer det godt å kikke litt nærmere på den forrige. Bankerott (1993) av Stein Imset og Gunnar Stavrum forteller historien om de villeste årene i nyere norsk bankhistorie. En periode som begynte med liberalisering og endte med milliardtap og statlig overtagelse av storbankene.

Hvert kapittel følger omtrent samme mønster: En traust regionalbank møter 80-tallets økonomiske tøvær med friskt mot. De dytter millioner i hendene på luringer med spinnville prosjekter. Problemene som så oppstår møter banken i fire stadier: 1 - gi de dårligste kundene mer penger, 2 - budsjettjuks så det ser ut som det går bra, 3 - fusjonering med andre, forhåpentligvis mer stabile banker, 4 - total kollaps og statlig inngripen.

Bank etter bank gjør de samme tabbene. Hadde dette vært en roman ville det vært kjedelig forutsigbart, og ikke helt troverdig.

Imset og Stavrum legger skylden på Willoch-regjeringen, for å ha oppmuntret til utlånseksplosjonen, og på et umodent bankvesen, som brukte sin nyvunnete frihet til å avholde historiens dyreste hjemme alene-fest.

Lærdommen er at finansielle institusjoner ikke alltid vet sitt eget økonomiske beste. Spesielt ikke når de har blitt skjermet fra virkeligheten gjennom tiår med kvelende reguleringer.

Imset og Stavrum skriver at krisen kunne vært unngått hvis aktørene hadde kjent sin bankhistorie, for den var et ekko av tidligere kriser. På samme måte er det mye her som går igjen i dagens finanskrise. Lære, denne gangen?