Det pågår en debatt om man burde ha en egen Vær varsom-plakat for bloggere.  Og det er jo en tonedøv men også harmløs idé, for hvem skulle velge å følge en slik “bloggplakat”?

Et mer interessant spørsmål, synes jeg, er: Hva er egentlig poenget med pressens egne etiske retningslinjer?

Jeg vil at journalister skal oppføre seg “etisk”, altså som folk, men jeg lurer på om det er med medier som med andre store bedrifter, at “etikk” blir et skjold mot kritikk, som i praksis senker kravene til oppførselen deres i stedet for å heve dem.  For når det ikke finnes skrevne retningslinjer, må hver og en bruke sin egen moralske dømmekraft, og den er sannsynligvis langt strengere enn Vær varsom-plakaten.

Jeg forventer f.eks. av journalister at de bryr seg om at nyhetene de formidler er sanne.  Men når det kommer klager til PFU på at mediene har slurvet, som i denne klagen fra George Gooding, svarer de at det er ikke dårlig presseskikk å skrive noe som er feil.

Nei vel.  Men hva er poenget med en definisjon av god presseskikk, hvis den ikke dekker det mest grunnleggende kravet jeg som leser stiller til en avis?  Er poenget noe annet enn å kunne si: “Nei, vi har ikke gjort noe galt. Det står her i kjennelsen fra PFU det.”

Alle tabber seg ut i blant.   Men da bør man iallefall være flau over det.  Man må ha yrkesstolthet, noe som lever, ikke en død tekst du kan gjemme deg bak når du gjør en dårlig jobb.