Bjørn Stærk

Agenda Magasin: Skjermkritikerne misforstår problemet med sosiale medier.

Bjørn Stærk — Thu, 26 Feb 2026 00:00:00 +0000

Våre barn er ikke tjent med digital overbeskyttelse

(Publisert i Agenda Magasin, 26. februar 2026.)

Helt siden barna våre lærte å gå, har vi trent dem på den kommende skoleveien deres. Det er ikke langt, men de må krysse en vei hvor bilene kjører fortere enn de burde. Vi har vist dem hvordan og gradvis latt dem selv ta styringen.

Den eldste begynte på skolen og erklærte så, en mørk vintermorgen: "I dag vil jeg gå alene." Vi fulgte med fra vinduet et stykke. Han gjorde alt riktig, kom seg fram.

Seier! Et stort skritt mot voksenlivet er tatt. En seier også for oss. Vi motstod fristelsen til å si "nei, dette er for farlig, vent et år til".

En klassisk moralpanikk

Barns oppvekst er full av slike øyeblikk hvor foreldrene må spørre seg selv: Skal vi beskytte og begrense eller lære opp og sette fri?

Ofte er det teknologi som utløser den største usikkerheten. I foreldremiljøer over hele landet blåser det nå en kald vind av skjermfrykt. På hundrevis av skoler går de voksne sammen om å love barna en smarttelefonfri barndom.

Tanken er god. Smarttelefonen er en radikal og egenrådig oppfinnelse som vi med rette har et ambivalent forhold til. Vi er ikke sikre på om vi selv bruker den riktig. Det er forståelig å ville skjerme barna, fram til vi føler oss trygge.

Problemet er at mye av kunnskapen vi har om effekten av smarttelefon er tvetydig, vanskelig å tolke. Den gir ikke den typen klare svar bekymrete foreldre ønsker seg. Da ligger forholdene til rette for en klassisk moralpanikk, hvor debattanter fyller gapet mellom angst og kunnskap med nostalgi og enkle svar.

Foreldrenes usikkerhet over sin egen mobilbruk vendes utover mot barna i form av vilkårlige restriksjoner. Strenge maksgrenser for "skjermtid". Ingen smarttelefon før ungdomsskolen. Ingen sosiale medier før man er 16.

Frykt og forskningsslurv er et dårlig grunnlag for lover og regler som skal være til barnas beste.

Grunn til aktsomhet

Skal vi like gjerne avlyse hele debatten og gå tilbake til å dele ut dingser like ukritisk som vi gjorde for femten år siden? Absolutt ikke. Både forskningen og det vi vet om teknologiselskapene gir grunn til aktsomhet. Men bildet er mer nyansert, og fører til mer uklare råd, enn mange vil ha det til.

La oss se nærmere på et innlegg fra den skjermkritiske leiren som fortjener å tas på alvor. Jonathan Haidts bok Generasjon angst. Haidt skriver at ungdom, særlig jenter, har blitt mer engstelige og deprimerte siden 2010. Årsaken er kombinasjonen av smarttelefonen og overbeskyttende foreldre som ikke lenger lar barna gjøre noe på egen hånd.

Overbeskyttelsen hindrer barna i å gjøre den typen sosiale og praktiske erfaringer alle trenger for å taklet voksenlivet. Gjør dem skjøre. Så kommer sosiale medier og fanger dem i en verden av usunne idealer og oppheng i egen status.

Haidt deltar i en tyngre vektklasse enn mange av våre hjemlig skjermkritikere, med gjennomtenkte argumenter og forskningsreferanser. Samtidig har han store skylapper. Han skriver som om teorien har global gyldighet, men bygger den på en amerikansk foreldrestil.

Hva skjedde i 2010-årene?

Amerikanske foreldre mener at barna deres ikke bør få leke uten oppsyn i offentlige parker før de er 14, eller til nød 13, hvis nabolaget er trygt. Dette høres ekstremt ut, og skadelig. Men jeg kjenner ingen foreldre som oppfører seg som de Haidt beskriver.

Likevel siteres Haidt hyppig i norske medier. Hvordan kan vi importere teorien hans, når et av premissene ikke gjelder her?

Påstanden om at unge har blitt tristere og mer engstelige, kan derimot se ut til å stemme også for Norge og flere andre land. Noe skjedde i 2010-årene, samtidig med smarttelefonens inntog - men hva er uklart.

Én studie fant at unge ble mindre lykkelige i Norge, men ikke i våre naboland, og at årsaken var frykt for framtiden. I den nyeste Ungdata-undersøkelsen har flere av de negative trendene fra 2010-årene, som ensomhet, begynt å snu. En studie som fulgte ungdom over lengre tid, fant at økt bruk av sosiale medier ikke førte til depresjon og angst.

Hva betyr dette? Først og fremst at psykologi og samfunnsforskning er vanskelig.

Digital overbeskyttelse

Haidts bok er verdifull, men lider av en påfallende selvmotsigelse: Han kritiserer foreldre som ikke lar barna gjøre småfarlige ting på egen hånd. Vi bør slippe dem ut i gatene, på telttur, la dem få skrubbsår.

Men han tenker omvendt om den virtuelle verden: Der må de unge skjermes så lenge som mulig. Han ser paradokset, men insisterer på at det virkelig er så ille.

En av mange som har kritisert Haidt er psykologen Peter Gray, som mener at han forenkler forskningen. Gray er enig i at overbeskyttende foreldre er en trussel mot unges psykiske helse. Fra 1950 til 1990, skriver han, fikk amerikanske ungdommer det gradvis verre, i takt med at de mistet friheten til å leke alene med venner.

Men så snudde trenden. Fra 1990 til 2005 fikk ungdommene det bedre. Gray mener at PC, dataspill og internett ga dem tilbake mye av uavhengigheten de hadde mistet. At trenden på nytt snudde i negativ retning i 2008, mener han, kommer av at skolen har blitt mer stressende. Argumentet for dette er at det er det unge selv sier, når vi spør. Mennesker er ikke alltid eksperter på egne liv, men det er gjerne en grei antagelse å starte med.

Sentralt i Grays fremstilling står tre lykkefaktorer som unge og voksne har til felles: Uavhengighet, mestringsfølelse og vennskap. Når vi får oppleve at vi er selvstendige, kompetente mennesker med sosial tilhørighet, har vi det bra. Når dette tas fra oss, får vi det verre.

Mestring gir lykke

Også Gray skriver om amerikanske forhold. Men jeg kjenner meg igjen. Som ungdom i 1990-årene husker jeg den berusende følelsen av uavhengighet det ga å utforske digitale verdener uten voksentilsyn. Spill jeg kunne mestre. En datamaskin jeg hadde kontroll over. Sosiale møteplasser styrt av ungdom.

Jeg ser det samme i øynene på mine egne barn når de bygger i Minecraft, eller lærer seg noe nytt på laptopen vi har satt opp til familiebruk. Jeg hjelper dem i gang, ser dem streve litt, miste motet i blant, men så er det som om brikkene faller på plass. De kjører avgårde i forrykende tempo og fryder seg over alt de får til på egen hånd.

Barn og ungdom er ikke så forskjellige fra voksne. De finner lykke i uavhengighet og mestring.

De ønsker også, som oss, å knytte seg til andre og følge med på verden rundt seg. Holde kontakten med venner som har flyttet, bygge nye vennskap, utforske hvem de er. Finne en vei inn i den virkeligheten de ser at vi voksne lever i.

Derfor ender de opp på sosiale medier. Det er viktig å holde fast på hvor naturlig det er å ville knytte seg til andre mennesker med de verktøyene man har til rådighet. For barn, som for voksne.

Men sunne instinkter fører oss i blant til skadelige resultater. Kan det være tilfelle med sosiale medier?

Røykeparadokset

Det virker lite trolig at sosiale medier forårsaker angst og depresjon direkte. Da burde longitudinelle studier ha påvist dette nå. Og Haidts kritikk av amerikanske foreldre passer altså dårlig i Norge.

Deler av teorien hans kan likevel reddes ved å si at det kanskje er ungdomskulturen som helhet som har tatt skade av å bli digital. At skaden skjer på gruppenivå.

En slik teori er vanskelig å bevise, men ville forklare hvorfor ungdommer ble tristere da sosiale medier kom, mens de som bruker dem i moderate mengder har det bedre enn de som ikke bruker dem. Det blir som med den ene på arbeidsplassen som ikke røyket, den gangen alle andre gjør det. De gikk glipp av all den karrierefremmende og vennskapsbyggende småpraten i røykepausene, og falt utenfor - men det ville likevel ha vært bedre om ingen røyket.

Tilsvarende er det dumt å være den eneste 13-åringen uten smarttelefon. Men kanskje hele vennegjengen hadde hatt det bedre om ingen hadde det.

Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er iallfall troverdig, i motsetning til mye annet som nå sies om trusselen fra smarttelefoner. Isåfall er det kollektive tiltak vi bør snakke om. Å finne de riktige reglene for akkurat ditt barn blir mindre viktig, det er omgivelsene de lever i som avgjør.

Under press fra alle kanter

Det slår meg også hvor mye av teknologien vår som nå truer de tre viktige lykkefaktorene Peter Gray skriver om: Uavhengighet, mestring og tilhørighet. De uheldigste barna må leve med at foreldrene deres alltid vet hvor de er og har full kontroll over deres digitale liv.

Men også vi voksne overvåkes og presses fra alle kanter. De store sosiale mediene utnytter og forvrenger tilhørighetsbehovet vårt. De stiller seg mellom oss og vennene våre. Ingen kan mestre TikTok eller Instagram. Alt man kan gjøre er å virre rundt i en maskinskapt labyrint og forsøke å gjette hva Algoritmen ønsker seg.

Neppe sunt for ungdom, men hvor sitter foreldregenerasjonen og diskuterer dette? På Facebook, et ubrukelig sosialt medie som aktivt saboterer muligheten til å bygge gode fellesskap. Der deler de artikler med "link i kommentar", fordi det ryktes at Algoritmen belønner dette.

Skjermkritikk på Facebook

Til og med foreldreaksjonen Smarttelefonfri barndom oppfordrer til å følge dem på Instagram, Facebook og WhatsApp. Tre tjenester som alle er kontrollert av Meta. Mye er uklart i forskningen om smarttelefon, men at Meta drives av onde, griske mennesker, er ettertrykkelig dokumentert.

Ingen av oss bør fortsette å investere tid og krefter i disse tjenestene. Spesielt ikke bekymrete foreldre. Vi burde gå ut og utforske bedre tjenester, bygge opp nye fellesskap barna våre kunne inkluderes i. Det er ingen naturlov at all kommunikasjon på nettet må gå via et lite antall ondsinnete giganter. Men skjermkritikerne har ofte lite kjennskap til de digitale fellesskapenes historie. De nøler med å utforske verden bortenfor Metas fangarmer. Da måtte de jo bygget opp vennelisten sin på nytt.

De ser det som langt mer overkommelig å skjerme barna fra skjermen, så lenge som mulig.

Jeg forstår ubehaget, men hva er planen videre? Skal vi bare vente til ungdommene er 16, og så overlate dem uforberedt til milliardærene som styrer våre egne digitale liv?

Det virkelige problemet

Problemet må omformuleres. Teknologi som tilbyr uavhengighet, mestring og sosial tilknytning er bra, også for barn. Slik teknologi er ikke uten farer, men det er mulig å veilede barna i hvordan de skal bruke den.

Her kan vi sette grenser og vise vei. Så setter vi barna gradvis fri, på samme måte som vi lærer dem å navigere i trafikken og bruke skarpe kjøkkenkniver. Med varsomhet og risikovilje.

Teknologi som binder oss, som ikke kan mestres og som saboterer det sosiale livet vårt, er derimot skadelig, også for voksne. Her trenger vi politisk handling og andre kollektive mottiltak.

Det er ikke 14-åringer på TikTok som bekymrer meg, men faren for at det ikke vil finnes noe bedre for dem å bevege seg til når de blir voksne. At offentligheten og våre sosiale liv aldri vil slippe unna IT-gigantenes klør.

Aftenposten: Hva truer den norske tilliten?

Bjørn Stærk — Mon, 16 Feb 2026 00:00:00 +0000

Folk er ikke dumme. Eliten må gjøre seg vår tillit fortjent.

(Publisert i Aftenposten, 16. februar 2026, i litt kortere utgave)

Nordmenn har høy tillit til samfunnet. Vi stoler på regjeringen, Stortinget, frivillige organisasjoner og til og med på etablerte nyhetsmedier. Nivået er blant de høyeste i Europa og holder seg godt.

Dermed har vi også tillit til eliten. Et skummelt ord, men systemet vårt innebærer at noen mennesker får flere privilegier og mer ansvar enn andre. Det behøver ikke å være et problem, så lenge de oppfører seg.

Radikale og populistiske miljøer har lenge hakket løs på folks tillit til eliten. Til ingen nytte, så langt, men jeg er litt enig med dem. Høyt utdannete nordmenn har langt mer tillit til systemet enn de med lite utdannelse. Dette gjenspeiler nok delvis at de selv sitter på første klasse på toget mot framtiden. De kunne hatt godt av å snakke mer med de som står igjen på perrongen.

Frykt for påvirkningsoperasjoner

Høy tillit har likevel en verdi i seg selv. Den gjør samfunnet vårt stabilt og forutsigbart. Norge sitter på noe verdifullt, som vi ikke må skusle bort. Derfor følger mange nøye med på tilliten. De spør seg om den kan angripes.

Før valget i fjor var mange redde for utenlandske påvirkningsoperasjoner. Mikropartiet Fred og Rettferdighet ble løftet frem som eksempel. Et mikroparti som legger seg tett opp mot Putin-regimets syn på Ukraina-krigen og har penger til å kjøre store reklamekampanjer

Det ble også advart mot desinformasjonskampanjer på nettet, hvor boter og kunstig intelligens kan produsere løgner i et forrykende tempo. Kunne slike operasjoner lykkes med å manipulere norske velgere?

I september fikk vi svaret. FOR fikk ynkelige ni tusen stemmer. Arbeiderpartiet vant. I meningsmålingene ser du et solid hopp i støtten til Ap i begynnelsen av 2025. Dette sammenfaller med den sikkerhetspolitiske turbulensen Donald Trump utløste og med Jens Stoltenbergs tilbakekomst i norsk politikk.

Vankelig å manipulere folk

Frykten for at Russland skulle manipulere norske velgere, slo altså ikke til. Velgerne holdt seg til det trygge.

Det er heller ikke så underlig. Frykten for påvirkningsoperasjoner bygger delvis på et nedlatende og falskt premiss: At folk flest lett lar seg forføre av propaganda.

Sannheten er at det er vanskelig å påvirke folk i en retning de ikke ønsker å bli påvirket. Vi lytter til de vi liker og stoler på. Hvem dette er, avgjøres i stor grad av hvem som faktisk er på vår side, faktisk kjemper for våre interesser, faktisk oppfører seg tillitsvekkende.

Fakta om elitens oppførsel og systemet de forvalter påvirker oss altså mer enn løgner.

Epsteins norske nettverk

Derfor er alle de norske navnene i Jeffrey Epsteins nettverk så urovekkende. De representerer nettop de samfunnsbærende institusjonene nordmenn har høy tillit til. Kongehuset, toppolitikere, ja, selv Nobelkomiteen trekkes ned i søla.

Hvem som er skyldig i hva av forbrytelser skal jeg ikke ta stilling til. Det som kommer klart fram fra Epsteins epostarkiv er likevel bildet av mennesker som nyter vår tillit, men ikke er på vår side og lever fjernt fra vår virkelighet. Som misligholder ansvaret vi har gitt dem og motarbeider interessene våre.

Ekstra pinlig er den kleine kosepraten, i møte med en som allerede da var viden kjent for overgrep mot mindreårige.

Tilliten vår kan overleve en muligens korrupt eks-statminister, men det er viktig å være klar på at det nettop er tilliten som står på spill her.

Urovekkende ideologisk prosjekt

Epostene har gitt innsikt i tanker deler av eliten vanligvis holder for seg selv. Epstein foreslår at Verdens økonomiske forum kan erstatte FN. Børge Brende jatter med.

Når Trump-støttespilleren Steve Bannon vender øynene mot Europa, setter Epstein ham i kontakt med sine norske forbindelser. Ingen ideologiske motforestillinger kommer til syne.

Medlemskapet i nobelkomiteen åpner dører også for Asle Toje. Han skal ha forsøkt å få i stand et møte mellom Bannon og Sylvi Listhaug. Det blamerende her er kontakten med Bannon, ikke at denne omtales i Epstein-dokumentene. En ideologi som vanligvis er å lese mellom linjene, kommer her fram i klartekst.

Det er ironisk at Toje nylig skapte debatt med en svulstig kronikk som stilte spørsmål ved den norske nasjonens overlevelse. En av truslene, mener han, er innvandrere.

Men folk er ikke dumme. De skjønner at den syriske familien de er invitert i barnebursdag til ikke truer interessene deres. Derimot har Bannon, MAGA-bevegelsen og Donald Trump gjort oss svakere, økonomisk og militært, enn vi var.

Egeninteresse først

Hva gjør slike skandaler med tilliten? Det kommer an på omfanget, antallet og hvilke konsekvenser det får. Dessverre ser vi også utenfor Epstein-dokumentene elitemennesker som undergraver institusjonene de representerer.

Politikere som klamrer seg fast i politikken etter skandaler, når partiene deres ville vært tjent med at de trakk seg.

Rike som flytter til Sveits, for å betale mindre skatt. Å være milliardær er noe samfunnet velger å tillate, som et nødvendig onde. Når de viser oss fingeren, undergraver det tilliten til systemet og de mektige menneskene som har gjort rikdommen deres mulig.

Vanlige folk straffes for småtteri av Nav og stanger hodet i veggen hos helsevesenet og UDI. Gjør de en dårlig jobb, får de sparken. I de øvre lagene er det andre regler som gjelder. Enkelte har utømmelige tabbekvoter.

Kampen om tilliten

Jeg mener ikke å si at all denne oppførselen er den samme, i moralsk eller juridisk forstand, og heller ikke at den norske samfunnseliten generelt er råtten. Populistene som vil gjøre "eliten" til folkefiende, tar feil. Våre tillitspersoner er i stor grad pålitelige. De gjør i stor grad en god jobb.

Det er derfor vi stoler på dem, mens populistene sliter. I dag. Men det er altså her den viktigste kampen om tilliten står, ikke i form av propaganda på sosiale medier, men fakta om hva eliten gjør, hvilke interesser de arbeider for.

Tillit er vanskelig å rokke ved, når den først har festet seg. Dette er betryggende, men tryggheten kan være falsk. Kanskje den høye tilliten vi ser i undersøkelser, gjenspeiler et utdatert verdensbilde. Noe som bare henger igjen litt, fram til summen av små og store skandaler blir for stor.

I en tid hvor fanatisme og dumskap seirer på flere fronter, er det lett å glemme hvor smarte mennesker egentlig er. Vi lytter mer til sannhet enn til løgn. Når eliten misligholder tillit, kan ikke skaden repareres med tomme ord.

Det avgjørende er hva rettsvesenet, andre samfunnsinstitusjoner og de involverte selv foretar seg videre.

Podcast: Eksistenspodden

Bjørn Stærk — Sat, 20 Dec 2025 00:00:00 +0000

Jeg er med i episode 81 av Eksistenspodden, for å snakke om gruppetilhørighet og det å tenke sammen med andre mennesker.

Aftenposten: Foreldrene har blitt skjermgærne

Bjørn Stærk — Sun, 07 Dec 2025 00:00:00 +0000

Skjermkritikken lider av mangel på respekt og nysgjerrighet for unges digitale liv.

(Publisert i Aftenposten, 7. desember 2025)

Når man får barn, begynner klokka straks å tikke: Det enorme ansvaret, håpet og frykten for barnas fremtid og de sterke minnene fra egen barndom, samler seg opp, dag for dag. Vekten er ikke til å bære. Før eller siden blir man det jeg velger å kalle gærn i hue.

Samfunnsforskere har et sakligere ord for dette: Moralpanikk, som beskriver tilfeller hvor et helt samfunn samler seg i kamp mot en overdrevet trussel, gjerne på barnas vegne. Tidligere generasjoner har gått til kamp mot tegneserier, rollespill og hårfagre gitarister. Andre ganger har man blitt oppmerksom på en ekte fare, som rusmisbruk eller ungdomsvold, men blåst den opp, forvrengt den.

Vår egen skyld

Vår tids utgave av dette heter skjerm. Den skiller seg ut ved at angsten er ispedd en god porsjon skyldfølelse. Det var vi selv som inviterte den hyggelige fremmede, som nå viser seg å være en vampyr, inn over dørstokken.

Kjapt og ugjennomtenkt, i et anfall av teknologioptimisme, lot vi våre egne og barnas liv bli overtatt av digitale teknologier. Nå angrer vi. Skammer oss. Oss selv er det ikke håp for, men vi kan ennå redde barna, ved å inngå avtaler om skjermfrie skoleklasser og innføre strenge aldersgrenser på nettet.

Jeg liker egentlig ikke ordet moralpanikk, blant annet fordi ordet har blitt tømt for innhold. Maja Lunde innleder Skjerm barna, sin dystre, sinte bok om hvordan skjerm ødelegger barnas liv, med å påpeke at hun faktisk vet hva moralpanikk er, og dette er noe annet. Så følger likefullt en rotete blanding av innvendinger - noen av dem gode, men gjort ubrukelige av den ufokuserte harmen de knyttes til - mot den digitale barndommen.

"Denne gangen er det annerledes"

Også andre skjermkritikere har gjort dette grepet. Vi som vokste opp før smarttelefonen husker selvfølgelig de voksnes angstanfall fra vår egen barndom. Ja da, vi vet at foreldre blir gærne i blant, men denne gangen er det annerledes!

Slik sluttes sirkelen og det gjøres klart for en ny runde med alvorlige foreldresamtaler om den fæle nye tingen som ødelegger de unge.

Mer presist kan vi peke på tre egenskaper ved denne skjermfrykten.

Først at den knytter seg til legitim vitenskap. Det finnes mye forskning på hvordan ulike former for teknologibruk blant barn og voksne henger sammen med psykiske plager og andre problemer, som at vi sover for lite. Det ser også ut som det skjedde en økning i depresjon og angst blant unge omtrent i perioden da sosiale medier ble allemannseie.

Fordummet kritikk

Videre knytter skjermfrykten seg til saklig teknologkritikk. Vi IT-folk er virkelig ikke til å stole på. Vi "beveger oss raskt og ødelegger ting", som Mark Zuckerberg en gang satte som motto for Facebook. Det finnes en rekke gode analyser av hvor ødeleggende denne holdningen har vært for samfunnet og demokratiet.

Så langt så vel, men videre sauser man den legitime forskningen og den saklige kritikken sammen på en uvitenskapelig og usaklig måte. Forskernes usikkerhet og uenighet dekkes over. Teknologikritikernes presise innvendinger fordummes.

Ordet "skjerm" er et eksempel på dette. Jo mer noen snakker om "skjerm", i stedet for om sosiale medier, dataspill, telefon, TV eller skole-PC, jo mindre bør du lytte til dem.

Barnas perspektiv mangler

Til sist kanaliserer man frykten i retning av noen få enkle løsningsforslag. Utsett skjerm så lenge som mulig, mener Lunde. Innfør alderskontroll på nettet og strenge aldersgrenser på sosiale medier, mener et økende antall politikere over hele verden.

Tiltakene adresserer den ekle følelsen "skjerm" utløser blant voksne, men er dette gjennomførbare og proporsjonale tiltak som faktisk vil forbedre livene til barn og unge? Motforestillingene er mange, men krever også betydelig med plass å legge frem. De utkonkurreres av den langt enklere "skjerm dårlig"-vinklingen.

Fellesnevneren for den dårlige skjermkritikken er fraværet av barn og ungdoms egne stemmer. Man betrakter dem ovenfra og utenfra, men spør dem ikke hvordan de selv opplever livene sine. Problemet med tidligere moralpanikker var ikke bare at de voksne fryktet ungdomskulturen, men at det ikke en gang falt dem inn å spørre ungdommene hva de drev med og ta svaret på alvor.

Spør ungdommene

Når man spør, får man opplysende svar. Bår Stenvik bygger sin bok Hvem styrer feeden min? rundt et eksperiment hvor ungdommer forsøker å endre måten de bruker sosiale medier på. Så forteller de om erfaringene sine. Han behandler dem rett og slett som mennesker som har peiling på sine egne liv.

Stenvik formidler kritikk av teknologiselskapene på en forståelig måte. Konklusjonene er åpne, men slik må det bli når man tar et slikt tema på alvor.

I Magnus Hoem Iversens bok Skjermtid - Nødhjelp til frustrerte foreldre er det respekt for forskning som er bærebjelken. Her finner du nyansene og presisjonen de dårlige skjermkritikerne ikke tar seg bryet med og praktiske råd som ikke lover for mye, men til gjengjeld er gjennomførbare.

Beskytt tillitsbåndet

Iversen oppfordrer foreldre til å ta styring over barnas smarttelefonbruk, men på den respektfulle, myndige måten som leder dem til selvstendighet. Digitale trusler er ikke så forskjellige fra andre trusler. Samme hvor mye vi polstrer inn barna, vil de før eller senere kunne oppleve noe ubehagelig.

Da ønsker vi at barna både har lært å tenke selv og føler at de kan komme og snakke med foreldrene om vanskelige ting. Det skjer ikke hvis det eneste mamma og pappa er opptatt av er grenser og kontroll, og det eneste hjelpetiltaket de har er å konfiskere telefonen og blokkere internett.

For foreldre som er bekymret for barnas spilling, vil jeg også trekke frem Inger-Lise Køltzows Barnet mitt gamer for mye, som har den samme nyanserte, forskningsfunderte tilnærmingen som Iversens bok.

Respekt og nysgjerrighet

En rød tråd i disse tre bøkene er at grensen mellom sunn og usunn teknologibruk er vanskelig å trekke og at unges liv må møtes med respekt og nysgjerrighet.

Det er vanskelig å se forskjell på årsak og virkning. Når en ungdom spiller mye og har det vondt, er spillingen årsaken til at de har det vondt? Kanskje er den heller et symptom, eller en frisone fra mørket de tilbringer resten av tiden sin i.

Stenvik, Iversen og Køltzows bøker kan med fordel legges under juletreet til bekymrete foreldre - og politikere som nå står i fare for å haste seg fram til uoverveide innskrenkningsforslag.

Protestfestivalen: Hva skjer når folk endrer mening?

Bjørn Stærk — Tue, 16 Sep 2025 00:00:00 +0000

Innledning holdt på Protestfestivalen i Kristiansand, 16. september 2025, før debatt med Trond Bakkevig, Dagfinn Ullestad og Ole Asbjørn Næss.

Meningsendring er et tema som har fascinert meg lenge, blant annet fordi jeg har endret mening en del selv.

Den endringen jeg opplevde som mest dramatisk var da jeg sluttet å tro på Gud som sekstenåring. Jeg hadde vokst opp i et kristent hjem, men kom i kontakt med folk på et diskusjonsforum hvor de tenkte på en annen måte enn jeg var vant med. Og en dag var det som om Gud bare .. forsvant fra hodet mitt. Og han har aldri kommet tilbake.

Uten Gud måtte jeg tenke nytt om alt. Jeg var innom og snuste på venstresiden, ble kjent med noen ålreite kommunister, men det var ikke for meg. Da 11.september-angrepene skjedde i 2001 befant jeg meg på et mer konservativt, libertariansk, pro-amerikansk sted. Jeg startet en slags høyrepopulistisk blogg hvor jeg støttet krigen mot terror og tok opp problemer rundt innvandring og islam.

Jeg var ikke så veldig radikal, men det er var iallfall et ekstremt potensiale i miljøet rundt meg. Amerikanerne der var forløpere til Trump-bevegelsen. En av nordmennene jeg kranglet en del med var Fjordman, Anders Breiviks intellektuelle forbilde.

Etter noen år der begynte jeg på en lang reise inn mot sentrum. I dag kan du beskrive meg som en syklende MDG-pappa. Mens de som likte meg for tjue år siden nok heller vil si at jeg har blitt en woke miljømoralist som har underkastet meg den venstreorienterte feministstaten, eller noe sånt.

Det er iallfall snakk om store endringer. Og det er fascinerende å tenke tilbake på disse tidligere meningene, som jeg virkelig trodde på - og så ble de bare borte. Virkeligheten endret seg foran øynene mine.

For å utforske dette har jeg skrevet boken Ingen tenker alene, hvor jeg ser nærmere på hva psykologene sier om meningsendring. Jeg har intervjuet en del mennesker som har endret mening. NRK-journalist Sidsel Wold var israelsvenn i flere tiår, men byttet nærmest side i 2003. Emil Erstad tilhørte den mest konservative fløyen i KRFU, ville totalforby abort, men gikk over til den liberale siden.

Paul Chaffey satt på Stortinget for SV, men mistet troen på sosialismen, gikk over til Høyre. Tania Michelet vokste opp i et AKP-hjem, men lenget etter det åndelige, og endte etterhvert opp som kristen. Bjørn Westlie forsvarte Pol Pot i Klassekampen i 70-årene, noe han angrer bittert på i dag. Hans egen far var forøvrig SS-soldat, deltok kanskje i jødeutryddelsene i Ukraina, men mot slutten av livet hadde han endret mening og kommet fra til at det nok var muslimene som var den virkelige fienden.

Jeg snakket med Ida Jackson, som startet i et venstreradikalt miljø, men møtte seg selv i døra da hun ble bedriftseier. Og med faren min, Dagfinn Stærk, som var konservativ kristen før og er det fremdeles, men er det på en mer gjennomtenkt måte i dag. Den liberale vinden i kirken hans tvang ham til å tenke nytt for å beholde de verdiene han hadde fra før.

Så - hva sier psykologene om sånt? Blant annet at vi endrer mening oftere enn vi er klar over. Noe skjer som får oss til å tenke nytt, og så glemmer vi det vi mente før. Det passer ikke så bra med fortellingen om oss selv som enhetlige mennesker.

Meninger er ofte også mer spontane enn vi liker å tro. Vi skaper dem ved behov, som del av den samtalen vi befinner oss i, og tilpasser dem konteksten vi er i. Vi har mange selvmotsigende meninger, ofte uten å være klar over det.

Vi er ikke enhetlige og konsistente. Vi er kaotiske og mangfoldige.

Noe av det viktigste psykologene forteller oss er at vi ikke tenker alene. Derav bokas tittel. Vi er ekstremt sosiale dyr som har lett for å knytte oss til andre mennesker. Så danner vi en felles virkelighetsforståelse sammen og lar oss forme av de vi har rundt oss.

Dette er en viktig kilde til endring. For ja, vi mennesker kan være veldig sta når vi møter kritikk. Men vi lytter til kritikk fra folka vi liker og stoler på, gruppene vi føler oss hjemme i. Vi tar den på alvor. Svarer på den. Tilpasser oss, tenker nytt.

Det er fienden vi ikke lytter til. De som tilhører rivaliserende grupper. De vi ikke liker, ikke stoler på. Ta noe så enkelt som at jeg startet med å si at jeg har beveget meg fra høyrepopulisme til MDG. Det påvirker hvor kritisk eller ukritisk du lytter til meg nå.

Og det .. synes jeg er helt greit det. Trond-Viggo Torgersen sa at du må tenke sjæl, men det er en uoverkommelig oppgave. Ingen tenker helt alene, kanskje bortsett fra enkelte psykiatriske tilfeller. Det du derimot kan gjøre, er å finne ålreite folk å tenke sammen med.

Og når vi har funnet den gjengen, og de sier, “dette tar du feil om”, så er vi mennesker faktisk så fornuftige at vi lytter. Ikke ukritisk, aldri ukritisk, men vi lytter. Og vi lytter altså mer til de vi stoler på enn de vi ikke stoler på. Noe jeg synes er helt naturlig. Hvordan skulle det ellers være?

Så menneskene rundt oss er en viktig kilde til endring. Og dette går begge vier. For når vi skal gjennomføre de virkelig store meningsendringene, bytter vi ofte ut det sosiale miljøet vårt samtidig. Hva skjedde da jeg mistet kristentroen? Jeg begynte å mistrives i kirken. Jeg fikk nye venner. Jeg likte dem. Og dermed ble jeg også påvirket av hvordan de tenkte.

Og da jeg mistet troen på høyrepopulismen og krigen mot terror? Det handlet mye om at jeg oppdaget at jeg ikke likte folkene jeg hadde endt opp sammen med. Blant annet avskyen de hadde mot akademikere. Jeg er en sånn fyr som bare elsker sånne kjedelige fagnerder som har studert noe i tretti år og ser saken fra fem sider samtidig, har hodene stappfulle av irriterende nyanser. Og jeg innså at jeg har endt opp med en gjeng som avskydde slike folk.

Så da søkte jeg meg mot andre miljøer, som igjen bidro til andre tanker.

Det finnes også andre kilder til meningsendring enn det sosiale. Vi mottar stadig vekk ny informasjon som utfordrer oss. Det skjer store hendelser ute i verden, det kommer nye faktapåstander. En del av dette filtreres bort før det når frem til hodene våre. Hvis du er klimaskeptiker, er det på en måte ikke så interessant hva klimaforskerne har kommet fram til i sin nyeste rapport. Du stoler ikke på dem, liker ikke de som stoler på dem, så da trenger du ikke forholde deg til det. Og den følelsen er gjensidig. Jeg forholder meg ikke lenger til blogginnleggene til klimaskeptikere.

I blant skjer det likevel ting som er så store, at vi må tilpasse oss, samme hva. Det var det som skjedde med Paul Chaffey. Murens fall i 1989 utfordret SV-ideologien hans. Så da endret han mening. Det gjorde mange i SV på den tiden. Men - dette er viktig - de endret seg på ulike måter. Han brøt med SV, mens andre ble værende for å endre på SV, og andre igjen fant nye grunner for å holde fast på det gamle. Litt som faren min, som fortsatt er konservativ kristen, men med andre begrunnelser enn før.

Objektive fakta alene avgjør ingenting. Nye faktapåstander fortolkes gjennom det vi allerede har med oss inne i hodene våre. I år, for eksempel, har det skjedd store ting i verdenspolitikken. Det må alle tenke nye tanker. Men hvor dette fører deg, er helt opp til deg og de du tenker sammen med.

Dette kan virke litt håpløst. At vi tenker i hver vår verden. Men det finnes noe håp. det er én faktor som bidrar til å samle oss. Det er praktisk erfaring. Vi mennesker kan plukke opp mange rare ideer fra bøker eller fra dypet av vårt eget hode. Men når vi forsøker å gjøre dette i praksis, og virkeligheten gir motstand, da tilpasser vi faktisk meningene.

Det var praksis som fikk Ida Jackson til å nyansere kommunismen sin. Hun ble bedriftseier. Teorien møtte virkeligheten og kom til kort.

Dette er en vanlig måte å endre mening på. Dere som har barn, tenk på hvor forskjellig dere tenkte om barneoppdragelse før og etter fødselen. Jeg har to små barn. Alle mine meninger om dette måtte byttes ut.

Det samme måtte jeg gjøre med meningene mine om integreringspolitikk etter at jeg giftet meg med en utlending. Jeg hadde sittet og skrevet og synset om dette i årevis. Men så havnet jeg midt oppi det, og nesten ingen av de gamle meningene overlevde.

Det samme skjer når vi snakker med noen som har praktisk erfaring som vi mangler. Så fornuftige er vi, at vi kjenner igjen og respekterer andres praktiske ekspertkunnskap.

Og faktisk - noe av det samme skjer når vi snakker med noen som lever livet sitt på en annen måte enn oss selv. Du kan ha alle slags negative holdninger til homofile, transpersoner, konservative kristne eller .. eh syklende MDG-pappaer. Men hvis du setter deg ned sammen med en slik person, og dere klarer å legge bort behovet for å slå hverandre i hodet med argumenter, og i stedet utveksler erfaringer om det livet dere lever, så er det stor sjanse for at det vil påvirke deg.

Fordi andres levde liv er også en praktisk erfaring. Og det er noe vi faktisk lytter til.

Men så er det andre ting som ikke påvirker oss i det hele tatt. Moralsk fordømmelse fungerer ekstremt dårlig. Propaganda, reklame eller spissformuleringer på sosiale medier har også en svært begrenset effekt. Vi lever i en verden hvor alle ønsker å påvirke oss hele tiden, og en skulle nesten tro at det gjør de vel fordi det virker. Men nei. Det er uhyre vanskelig å presse noen i en retning de selv ikke ønsker å gå i.

Hva med diskusjon og dialog? Det kan i blant føre til at folk tenker nytt. Under gode omstendigheter, tenker folk godt sammen. Tar gode argumenter på alvor. Beveger seg nærmere sannheten, sammen.

De beste diskusjonene får du når du har folk som har en viss grad av felles mål, felles verdier og felles virkelighetsforståelse, slik at ikke alt blir krangel, men samtidig har såpass forskjellige bakgrunn at de ikke tenker likt.

Er omstendighetene riktige for en god samtale her i dag? Det skal vi faktisk straks finne ut av.

Prosa: Om meningsendring. Svar til Maria Refsland

Bjørn Stærk — Wed, 27 Aug 2025 00:00:00 +0000

Én forklaring på den fascistiske vendingen i USA er at velgerne har blitt lurt av løgner. En bedre forklaring kan være at deres identitet er viktig for dem.

Det var hyggelig å lese Maria Refslands gode og grundige anmeldelse av boken min Ingen tenker alene i Prosa nr. 2/2025, som løfter fram den røde tråden i boken: paradokset med at vi tilsynelatende er vanskelige å påvirke, men likevel endrer mening.

Hun har noen gode kritiske kommentarer, som skal få stå ubesvart. Men jeg har lyst til å svare på spørsmålene om det faglige. Disse er særlig interessante for sakprosaforfattere, som har et håp om at det er mulig å formidle kunnskap på en overbevisende måte.

Det første er om det kan stemme at påvirkning er så vanskelig som jeg sier. «Det er greit nok at en milliardær ikke lar seg friste av Rødt, men hva med dem som ikke har så klare utgangspunkter, kan ikke de påvirkes?»

Mange har forsøkt å finne en metode for å nå inn til folk som ikke vil lytte. Konklusjonen fra forskningen, slik jeg forstår den, er at noen tilnærminger oppnår litt, noen ganger, men mest på kort sikt. Det kan hjelpe om mottakeren ikke har så sterke meninger om Rødt fra før, men hvor sterkt vil da den nye meningen feste seg? Og hvor mange er det som ikke har et klart forhold til Rødt fra før av?

Gruppeperspektivet gir mer dybde enn individperspektivet. Rødt er et parti mange opplever som truende, andre som en meningssterk alliert. Dette farger hvordan man lytter til dem. Å ta stilling til Rødt er å ta stilling til hvem man selv er, hvor man hører hjemme.

Refsland spør om det ikke kanskje var mange små påvirkninger som dyttet meg bort fra høyrepopulismen. Jo, men hvorfor lyttet jeg til dem? Fordi jeg følte at mine folk befant seg i den retningen. Tilhørigheten jeg følte til kjedelige fagnerder var sterkere enn den til bombastiske bloggere.

Betydningen av vennskap og tilhørighet kommer klarest fram i forskningen på religiøs konvertering. Å endre tro er så tungvint at man trenger sosiale bånd i det nye miljøet for å komme i mål. Ny tilhørighet går i hånd i hånd med nye tanker, men på en uforutsigbar måte. Folk følger vennskap inn i en ny tro eller ideologi, men så følger de dem sannelig ut igjen også.

Det dynamiske i dette gjør det vanskelig å svare på hva jeg egentlig mener skjedde i Nazi-Tyskland, hvis det virkelig var slik, slik jeg siterer Hugo Mercier på, at Hitler fulgte opinionen mer enn han formet den. «Men hvorfor føler vi som vi føler, hvor kommer intuisjonen fra?» Her kan jeg bare peke på sosialantropologenes frustrerende perspektiv. Gruppen former oss, ofte ubevisst, men vi former også gruppen.

Så, «er det ingenting å gjøre med at et økende antall mennesker i vestlige land aksepterer hat mot minoriteter og omfavner autoritære ledere?». Det håper jeg jo. Et spennende forskningsresultat sier at minoriteters fortellinger om sitt eget liv, lagt fram uten diskusjon eller fordømmelse, kan ha en liten, men varig, effekt på folks fordommer. Vi sliter med å blankt avvise andre menneskers erfaringer. Dette er oppløftende, men sterke krefter dytter også i motsatt retning.

Én forklaring på den fascistiske vendingen i USA er at velgerne har blitt lurt av løgner. En bedre forklaring kan være at deres identitet som hvite eller konservative kristne er viktig for dem, og at de – korrekt – har fått med seg at Trump løfter opp disse gruppene på bekostning av grupper de avskyr. I konspirasjonsteorier er det ikke så viktig hva anklagen går ut på, så lenge den rettes mot riktig fiende.

Jeg liker Refslands eksempel om hvordan svarte arbeidere organiserte seg sammen med hvite i sørstatene, og dermed reduserte fordommene deres. Dette stemmer med forskningen jeg har brukt. Gruppeendringen kommer ofte først, nye meninger etterpå, fordi mennesker er sosiale dyr. Vi er flinke til å holde styr på venner og fiender og er ganske flinke til å avgjøre hva som er i gruppens interesse.

Jeg har løftet fram teorier som utfordrer individperspektivet på meningsendring. Det er viktig for meg at holdbarheten kan etterprøves. Derfor har jeg gjort et eksperiment. Jeg har lagt ut notatene jeg har tatt fra de viktigste kildene, på min nettside. Her ser man altså alt jeg hadde i hodet mens jeg skrev, og hvor det er hentet fra.

Jeg vil oppfordre alle sakprosaforfattere til å gjøre det samme. Kildelister var bra nok før nettet, men i dag kan vi gjøre mer for å vise tekstens plassering i nettverket av andre tekster. Hvis resultatet er svakt, vil en slik oversikt blottlegge hvor det gikk galt. Hvis resultatet er holdbart, peker den ut veien videre for de som vil lære mer.

Podcast: Lese bibelen sammen

Bjørn Stærk — Fri, 13 Jun 2025 00:00:00 +0000

Jeg deltar i podcasten Lese Bibelen sammen om hva jeg som ateist får ut av lignelsen om såmannen i Markusevangeliet.

Del 1

Del 2

En appskole for barn og mobilbruk?

Bjørn Stærk — Wed, 04 Jun 2025 00:00:00 +0000

Et utkast til ikke-alarmistiske kjøreregler for barns mobilbruk.

Her er en idé som har surret rundt i hodet mitt den siste tiden. Motivasjonen min for å tenke på dette er at barna våre nærmer seg alderen hvor de kan ønske seg en mobiltelefon. Det er sikkert et par år til ennå, men jeg har lyst til å være forberedt.

Utgangspunktet mitt er at jeg er skeptisk til det jeg oppfatter som en skjermpanikk blant foreldre. Mediene snakker om "skjerm" og "skjermtid" som om dette er meningsfulle begreper, (forskerne er skeptiske). De hauser opp korrelasjoner mellom bruk av sosiale medier og psykiske plager hvor jeg tror forskningen peker mot en mer uklar sammenheng.

I den grad det finnes en ekte årsakssammenheng, mistenker jeg at den havner i skyggen av sosioøkonomiske faktorer og traumatiske opplevelser. Det er gjerne slik med forskning på barn og unges oppvekstvilkår. Altså, gjør skjermen barna dine tristere? Kanskje, litt, men det som betyr langt mer er nok om de vokser opp i et fattig eller rikt hjem, om de har foreldre som stresser eller foreldre som har tid til dem, om de får kos av en trygg voksen eller bank av en fyllik, altså om livet deres bygges på sandgrunn eller steingrunn.

"Jammen, hva skal vi gjøre med det da?" Ja det er jo dilemmaet. Et stort og vanskelig politisk spørsmål. Men det har ikke så mye med skjerm å gjøre.

Derimot er det lett å snakke om skjerm, som kanskje også har en viss effekt, så da gjør vi det i stedet. Mantraet blant en rekke foreldre og kommentatorer nå er: Totalforbud så lenge som mulig! Jeg skjønner at folk er redde. Men dette føles helt feil for meg. Det stemmer ikke med mine egne erfaringer med bruk av internett og smarttelefon. Jeg vokste opp med data og internett. Nei, ikke på samme måte, men jeg husker hvor vanskelig det var for de voksne rundt meg å forstå noe som helst av det jeg drev med.

Så da er alternativet bare å gi barna en smarttelefon og la det skure og gå?

Nei, åpenbart ikke. Det er mye galt med veien nettjenester har gått. Mye av foreldrenes frykt grunner i reelle problemer. Men mistanken min er at når dette skal omsettes til detaljerte analyser og konkrete anbefalinger, gjennomgår den noe av den samme fordummende forvandlingen som når folks legitime misnøye med aspekter av samfunnet omformes til høyrepopulistisk ideologi.

Så her er et førsteutkast til et alternativ. Den bygger på noen premisser, og foreslår deretter en metode for å introdusere mobilbruk til barn.

Kjerneideen er at man ikke overvåker, ikke sensurerer, men samtidig stenger ned alle apper fram til man har hatt anledning til å gi barna opplæring i hvordan disse kan brukes på en trygg måte.

Premisser

Barn og unge er ganske oppegående, har god forståelse for sin egen hverdag, og er i prinsippet i stand til å ta viktige beslutninger om sine egne liv.
Barn og unge er ikke radikalt forskjellige fra voksne. Vi foreldre er veiledere. Vi har makt, og skal bruke den når det trengs, men ikke ut fra en antagelse om at barna har en helt annen måe å tenke på, helt andre evner, helt andre behov.
Målet vårt bør være at barna lærer evnen til å ta helt ansvar for sine egne liv, og at dette skjer en gang mellom puberteten og utflytning. Altså, hvis barnet ditt er 12, og du har diktatorisk kontroll over mobilbruken deres, er de ikke på vei mot en slik selvstendighet.
"Skjerm", spill og sosiale medier er ikke giftige ting i seg selv. Dette er helt ålreit teknologi som både barn og voksne har glede av.
Det er mange problemer og farer ved netteknologi det er viktig å forstå, slik at man kan bruke dem godt. Men dette gjelder også for oss voksne. Vi er ikke grunnleggende forskjellige.
Viktigere enn å finne de riktige reglene er å bevare barnas tillit til at de kan snakke med dere om alt de opplever via mobilen som er skummelt eller farlig. Hvis en regel kolliderer med dette? Dropp regelen.

Regler

Hvordan ser dette ut i praksis? Kanskje slik som dette:

Mobilbruk skal ikke utsettes så lenge som overhode mulig. Det haster ikke, men det er helt greit å begynne tidlig.
Mobilen de får skal ikke inneholde overvåkning eller innholdssensur som sådan. Derimot må foreldrene ha full kontroll over hvilke apper de kan bruke.
I utgangspunktet er alle apper stengt. De åpnes opp én og én, gjerne på foreldrenes iniativ, men vær liberal med å si ja når det er barna som spør.
Men først må barna gjennom en “appskole” hvor de lærer om ansvarlig bruk av appen, og bare slipper gjennom hvis du er overbevist om at de har forstått det du sier. Temaer for appskolen:
- Hva er dette for noe?
- Hvordan fungerer dette bak kulissene?
- Hvorfor har noen laget dette og hvordan tjener de penger?
- Tips for å bruke appen riktig
- Hvilke farer bør de være oppmerksom på?
- Forklar åpent hva disse farene er. Er dette en app hvor de kan bli kontaktet av pedofile overgripere? Forklar dem hva dette er slags folk! Hvis barna ikke er på et nivå hvor de kan forstå hva du sier, er de ikke klare til å bruke denne appen. Forklar det du kan i denne runden, og prøv igjen om et år. (Shit, må jeg snakke om sex og overgrep med barna mine? Ja, og jeg håper ikke du venter til de får mobil med å begynne.)
- Hva bør de gjøre hvis det skjer noe skummelt eller farlig på appen? Forklar at de kan komme til dere og snakke om alt, uten frykt for kjeft, straff, eller å miste mobilen. Ingenting er viktigere enn at de tør å fortelle dere det som plager dem.
Antagelig må du lære en del selv før du kan lære det videre. Det er greit, og sikkert nyttig for deg også.
Test dem på at de forstår det du har sagt. Hvis dette går helt over hodet deres, er de ikke klare. Kanskje finnes det et enklere, tryggere alternativ de kan bruke i stedet for akkurat denne appen.
Regler for bruk er greit, men de må peke fram mot selvstendig bruk en gang i ungdomstiden. Veiled barna fram mot å bruke denne appen slik du selv ville gjort det. Føles dette feil, fordi du selv bruker mobilen på en måte du ikke vil at barna skal etterligne? Da bør du kanskje starte med deg selv før du tvinger reglene på barna. Dere er ikke grunnleggende forskjellige.

Med andre ord, når barna spør "kan jeg få denne appen?" vil svaret ditt nesten alltid "ja! men vi må bare ta en appskole først". Nesten samme hva. Ofte vil utfallet av en slik appskole være at dette er de ikke klare for ennå. Jaja. Men så har dere begynt å snakke om det. Dere har noe å bygge videre på senere. Tempoet vil også variere mye med barna.

Ulike typer farer

Her er noen farer man kan trekke inn for ulike apper.

Overvåkning fra private selskaper i annonsemarkedet.
Statlig overvåkning.
At personlige data kommer på avveie. (Bilder, meldinger, hva de er interessert i.)
At de snubler over innhold som vil skremme dem.
At de mottar manipulativt eller falskt innhold.
Grooming, pedoer, ekstremister og andre gærninger
At appen er så gøy at den går på bekostning av andre viktige ting i livet ditt
At appen tyner dem (eller foreldrene) for penger

Premisset mitt er at du kan snakke med barn om mye av dette.

Det er også noen farer det snakkes mye om, men som jeg tror kanskje er overdrevne:

At man finner porno. Hvis de er for unge til å få noe ut av det, blir de bare forvirret. Er de gamle nok til å oppsøke det, er jeg ikke så voldsomt bekymret. Joda, porno gir et falsk bilde av sex, og kan formidle urealistiske kroppsidealer og kvinnehat, men den gjør dette som del av en større pakke som omfatter nesten alt av underholdning og reklame. Store deler kulturen vår er orientert mot å gi et falskt bilde av sex og samliv, og formidler urealistiske kroppsidealer og kvinnehat. Å henge seg opp i akkurat den delen av denne massive destruktive propagandaen som viser kjønnsorganer, blir en snerpete avsporing.
At noen oppsøker voldelig eller skummelt innhold de selv føler de er i stand til å takle. Noen liker skrekkfilmer, andre liker brutale voldsspill. Det er neppe skadelig i seg selv. Får de "arr i sjelen" av dette, blir de "avstumpet"? Tja. Jeg hadde mareritt i ukesvis etter at NRK viste det skumleste klippet fra Psycho på et quizshow i 1980-årene, men jeg visste at dette ikke var noe jeg ønsket å se. Varige skader ble det uansett ikke av det. Og klassekameratene som skrøt av å ha sett The Texas Chainsaw Massacre er jeg ikke egentlig så bekymret for. Det barn får arr i sjelen av er voksne som slår, drikker og skaper angst.
"Avhengighet". Ordet brukes langt mer enn det er dekning for i psykologien. At noen liker en aktivitet og bruker mye tid på den er ikke avhengighet. Det er til og med ikke avhengighet om de bruker så mye tid på dette at det går ut over andre sider av livet deres. Mange av dem kan slutte hvis de vil, de bare vil ikke. Avhengighet er når du ønsker å slutte, men ikke kan. Er du "avhengig" av mobilen din, pga "dopamin"? Neppe. Du liker å bruke den. Du burde kanskje kutte ned, og du kan nok hvis du vil, men du vil ikke. Så i den grad bruken er et problem, bør vi ikke fokusere på avhengighet, men på å finne ut hvorfor noen ønsker å bruke dette så mye at det ødelegger livet deres.

Dette er bare løse tanker. Jeg har ikke testet ut dette ennå, og vil bli nødt til å justere mye når det skal praktiseres. Jeg vil gjerne høre fra folk som har kommet litt lenger i løypa, om dine erfaringer. Hva har fungert bra og dårlig for deg?

Aftenposten: Kan vi stole på ekspertene?

Bjørn Stærk — Mon, 07 Apr 2025 00:00:00 +0000

Høyrepopulistenes ekspertskepsis bygger på en grunnleggende mangel på nysgjerrighet.

(Publisert i Aftenposten, 7. april 2025)

I usikre tider åpner vi oss for å tenke nytt og hente informasjonen vår fra nye steder. Gamle autoriteter kan over natta fremstå utdaterte.

Hvem kan hjelpe oss å med å forstå det nye USA Donald Trumps regjering er i ferd med å skape og hva dette vil innebære for Norge? Neppe de samme kommentatorene som har tonet ned frykten for at han står for en radikal og autoritær vending i amerikansk politikk. Heller ikke de som har sett lyspunkter i Trump og Elon Musks hevngjerrige kampanje mot "woke" og "offentlig sløsing".

En klassiker i sjangeren er Kjetil Rolness' kronikk "Make sunn fornuft great again" fra 1. februar, som kjører frem den velbrukte analysen om at høyrepopulisme er vanlige folks opprør mot en "like ekstrem" venstrebevegelse og deres venner blant meningseliten.

Er det noe i denne forklaringen? Joda. To måneder senere kan vi likevel slå fast at det også er mye mer som foregår og at de som i årevis har sagt at vi må lære av amerikanske kulturkrigere ikke har forstått hvilken kamp de lot seg verve til.

Ekspertene bommer også

Men også eksperter med faglig tyngde har blitt tatt på senga av det som skjer. De fleste forventet at Trumps andre presidentperiode ville bli som hans første. Krumspringene har kommet som et sjokk. Kan vi da stole på rådene de gir om veien videre?

Dette er ikke et nytt problem. Østblokkens fall kom like uventet på mange Sovjet-kjennere. I 1990-årene forsket Philip Tetlock på eksperters evne til å forutsi hendelser. Han fant at de gjorde det litt bedre enn "dartpilkastende sjimpanser", altså tilfeldig, men ikke særlig bedre enn "sofistikerte dilettanter", altså amatører som leser avisen.

Fra 2017 til 2020 gjennomførte Forsvarets forskningsinstitutt en prediksjonsturning hvor hundrevis av forskere, offiserer og andre skulle prøve å forutsi utviklingen i forholdet mellom Norge og Russland. Resultatet ble det samme. Ekspertene spådde knapt bedre enn amatørene, og ikke særlig bedre enn tilfeldig.

Noen gjør det mindre dårlig

Er eksperter dermed verdiløse? Ikke helt, fordi noen eksperter gjør det mindre dårlig enn andre. Tetlock fant at såkalte "rever", som har mange motstridende tanker, traff bedre enn "pinnsvin", som bare har én stod idé i hodet. Revene justerte seg også raskere når utfallet ble annerledes enn de forventet.

FFI fant på sin side at eksperter med god tallforståelse og evne til å unngå tankefeil gjorde det minst dårlig. Faktakunnskap og evnen til å ta uønskete konklusjoner på alvor, var også en fordel. Slike "superforecastere" er dessuten flinkere til å vurdere sin egen treffsikkerhet, skriver FFI-forsker Alexander Beadle.

Noen ser altså verden klarere enn andre og det finnes et ideal vi kan måle ekspertene mot, men dette er lite til hjelp for deg og meg, der vi sitter blant stormkastene og skal ta stilling til den ene påståtte eksperten etter den andre.

Problemet går enda dypere enn dette. Noen ganger er også grunnsannhetene i fagfeltet ekspertene bygger på feil.

Tvilsom vitenskap

Det er lettest å se dette hvis vi går et stykke tilbake i tid. For hundre år siden var det få mennesker i Norge som hadde større tro på fornuft og vitenskap enn psykiater Johan Scharffenberg. Med ny forskning i hånd gikk han til kamp for å sterilisere omstreifere, vaneforbrytere, idioter og andre som visstnok hadde dårlige arveanlegg.

Scharffenberg var sterkt kritisk til tysk og amerikansk rasehygiene, som han mente var drevet av rasehat. Han forholdt seg til anerkjent vitenskap fra ledende forskere. Problemet var bare at vitenskapen var feil.

Historien er full av eksempler på eksperter og hele fagfelt som ikke har vært til å stole på. Det finnes ingen enkle svar på dette. Tenk på dilemmaet homofile havnet i da aids-epidemien kom. Få år tidligere hadde ledende helseautoriteter fortalt dem at de var syke og burde kurere legningen sin. Nå kom de samme autoritetene og advarte mot en sykdom som visstnok bare kunne bekjempes ved at de innskrenket seksuallivet sitt.

Mange var skeptiske, med tragisk resultat. Det er som regel best å lytte til helseeksperter - bortsett fra når det i blant ikke er det.

Til krig mot vitenskapen

Det finnes ingen sannheter som kan heves over skepsis. Jeg er selv jevnlig kritisk til ting mange eksperter og samfunnseliten er enige om.

Men dermed er vi også tilbake ved start, og Trump-regimets krig mot ekspertise og vitenskap. Statsansatte fagfolk mister jobben. Forskere med politisk ukorrekte meninger holdet hodet lavt, og tenker på emigrering. Farligst er situasjonen for utenlandske studenter, som risikerer å få visumet inndratt og bli arrestert på gaten.

Er dette "sunn fornuft" fra "folkevettets naturlige forsvarere" som bare har sporet av litt? At tanken var god, men uheldigvis gikk det galt?

Jeg kan forstå de som svarer ja. I 2000-årene drev jeg en høyrepopulistisk blogg med mange av de samme kjepphestene vi ser i dag: Vi må forsvare frihet, vitenskap og sunn fornuft mot de venstreorienterte elitene. Det var ærlig ment. Jeg ønsket ikke å ødelegge ekspertise og forskning, men å redde den.

Skepsis uten nysgjerrighet

En av faktorene som likevel drev meg bort fra dette miljøet, slik jeg skriver om i boken Ingen tenker alene, var at jeg mistet troen på folka jeg hadde endt opp sammen med. De var "skeptiske", men manglet troen på at det er mulig å lære noe nytt fra et uventet sted. De var ikke nysgjerrige.

Ett aha-øyeblikk kom da jeg begynte å lese de fæle akademikerne vi advarte mot og kom fram til at de tydeligvis visste en del om det de snakket om. Jeg oppdaget at jeg liker kjedelige fagnerder, men befant meg blant folk som avskydde dem.

Det går en rett linje fra denne avskyen til politikken Trump og Musk fører i dag. Likeledes er det med holdningen deres til mennesker som er annerledes enn dem selv. Også i 2000-årene skrøt høyrepopulister av hvor kritiske de var til påstander om undertrykkelse. Aktivisme på vegne av underprivilegerte grupper var bare et skalkeskjul for særbehandling, hevdet de.

Å lytte med respekt

Kritisk skal man være, men de var ikke nysgjerrige på hvordan verden så ut for gruppene de var kritisk til. Det lå ingen tanke bak om at andre mennesker er eksperter på sine egne liv og fortjener å bli lyttet til med respekt. At man kunne lære noe av å lytte til dem.

Uten slik nysgjerrighet fremstår de andre som barbarer, og når barbarene nekter å la seg veilede av oss opplyste kulturmennesker, må de knuses. Det går en rett linje herfra til Trump-regimets ønske om å skade sine fiender. Livet skal gjøres til et helvete for ulovlige innvandrere, transpersoner, politisk ukorrekte forskere og andre grupper man har irritert seg over i flere tiår.

Skepsis til ekspertene er ikke problemet her. Den trengs. Problemet er fraværet av åpenhet, respekt og nysgjerrighet for andre menneskers liv. Prosjektet var råttent fra starten, og nå står de fritt til å føre det til sitt naturlige endepunkt.

Sammendrag av Ingen tenker alene

Bjørn Stærk — Sun, 06 Apr 2025 00:00:00 +0000

Her kan du lese hele introduksjonen til Ingen tenker alene og en oppsummering av kapitlene.

Innledning

Høres dette kjent ut?

Det kan virke rent umulig å trenge gjennom den tykke skallen til folk. Du prater med noen, og samtalen kommer innom et tema du har greie på, så da forklarer du dem hvordan dette rent faktisk henger sammen, basert på det du har lært fra pålitelige kilder. Bildet du legger fram, er så klart at det bør være innlysende for enhver fornuftig person at du har rett.

Slik går det ikke. Den du snakker med fnyser, himler med øynene og begynner å plapre i vei om noe som bare er tøv. Hen legger fram et forskrudd bilde av saken som knytter løgner og misforståelser sammen ved hjelp av spinnville tankehopp. Det er utrolig at et menneske som er i stand til å knytte sine egne skolisser er i stand til å si noe så dumt, fristes du til å si, men biter det i deg.

Du prøver å forklare sannheten enda klarere, men hen svarer med enda mer tøv. Slik holder dere på til dere går lei.

Temaet kan være Gud, krig, innvandring, klima, velferd, økonomi, kjønn, helse eller hvilken vei dorullen bør henge. Ideene du prøver å formidle til den andre, kan være noe du har tilegnet gjennom studier og erfaring, eller det kan være snakk om en overbevisning som har snublet litt tilfeldig inn i hodet ditt. Opplevelsen er ofte uansett den samme: en følelse av å skue inn i en bisarr virkelighet hvor sannhet og løgn har byttet plass. Det er ikke sikkert dere avslutter en slik samtale som uvenner, men ingen har rikket seg en millimeter fra der de startet. Man går hjem med et inntrykk av at de folka der, de lever i en fantasiverden. Det er umulig å snakke med dem. De bare vil ikke lytte.

Man kan bli sint og motløs av slike opplevelser. Det var jo ikke slik det skulle være. Vi har lært at man skal respektere hverandre og snakke med innestemme. Vi har hørt om noe som heter "den demokratiske offentligheten", som skulle bestå av opplyste borgere som utvekslet saklige synspunkter, slik at vi kunne gjøre vårt beste for å velge den riktige veien videre. Da må vi være i stand til å prate sammen og forstå hverandre, og noen må iblant gå med på å endre mening. I stedet virker det som om alle bare klorer seg fast til det de allerede mener. Offentligheten forsteines og polariseres. Dumskapen er på frammarsj. Mørkets krefter omringer oss fornuftige få.

Internett står sentralt i denne frykten. I 2000-årene var det mye optimisme blant brukerne av de nye nettmediene. Vi som var aktive der, opplevde at vi stod ved terskelen til nye og bedre måter å utveksle meninger på. Åpnere, friere, mer fruktbare debatter. I 2010-årene døde mye av denne optimismen. Samtalene vi har i dag om hva som skjer når meninger kolliderer, preges av frykt og bitterhet, en følelse av å stå på kanten av stupet. Her er noen påstander jeg ofte hører:

Folk flest mener vel, men er lettlurte og lar seg manipulere av de mektige kreftene som vil oss ondt.
Men folk flest er også sta, og når de først har dannet seg en mening, tviholder de på den så lenge de kan.
Mennesker er dypt irrasjonelle og har lett for å tenke feil.
Flere burde tenke selvstendig med sin egen fornuft i stedet for å dilte etter flokken.
Folk har blitt så skråsikre og rettroende, det er ikke rom for tvil lenger.
Diskusjoner er nytteløse. Vi bør heller roe ned litt og forsøke å ha høflige samtaler.

Denne boken gir et annet svar. Påstandene over er ikke helt feil, men de misforstår den sosiale siden av meninger. Innsikten denne boken bygger på er at mennesker er sosiale dyr som tenker sammen med gruppene vi er en del av, på godt og ondt. Både fornuft og ufornuft oppstår i fellesskap med andre mennesker. Vi er verken lettlurte eller umulig å rikke på. Diskusjoner kan føre fram. Vi er ikke så fastlåste som vi fremstår, mennesker skifter mening hele tiden. Ofte er endringen en del av en reise i det sosiale landskapet. Andre ganger utløses den av noe nytt rundt oss, så som ny kunnskap, normendringer eller at vi kommer i en ny livsfase.

Kort sagt, ingen tenker alene. At vi tenker sammen, er ikke problemet. Løsningen er ikke å tenke bedre alene, men å finne bedre grupper å tenke sammen med.

Min interesse for temaet kommer av at jeg selv har endret mening om mye. Noen ganger har endringen kommet raskt og brutalt, som da Gud forsvant fra hodet mitt en sommerdag da jeg var seksten. Andre ganger har det foregått stegvis over lengre tid. I begynnelsen av 2000-årene befant jeg meg i et høyrepopulistisk nettmiljø hvor man støttet krigen mot terror og fryktet islam, og det var naturlig å stemme på Fremskrittspartiet. Over de neste femten årene beveget jeg meg til et punkt hvor jeg en dag fant det naturlig å stemme Miljøpartiet De Grønne. Utøya-angrepet i 2011 utgjorde ett av mange dytt i denne retningen. Det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg leste terroristens manifest og innså at jeg kjente igjen alle nettstedene og skribentene han viste til. Vi hadde en gang befunnet oss i det samme nettmiljøet. Derfra hadde han gått én vei, jeg en annen. Andre jeg kjente den gangen, har beveget seg helt andre steder. Hva er det som setter kursen for slike reiser?

Jeg er fremdeles i bevegelse og opplever ikke lenger det å skifte standpunkt som noe traumatisk. Jeg tar for gitt at mye av det jeg står for i dag, kan være midlertidig. Det er en rar følelse å observere mine egne oppfatninger, holdninger og verdier på avstand på denne måten. De utgjør selve virkeligheten jeg opplever at jeg lever i, men jeg er samtidig bevisst på at de ikke alltid har vært til stede i hodet mitt, og kanskje en dag forsvinner ut igjen. Dette har gjort meg fascinert av hva som egentlig foregår når meninger dannes og endres.

Dette er ikke en bok om mine meninger og meningsendringer, og heller ikke om hvordan jeg før var dum og vandret i mørket, men så fant lyset og sannheten. Som vi skal se, er slike frelsesfortellinger sjelden helt til å stole på. Det er noe mer som foregår når folk forlater sine gamle standpunkter. Vi skal ned under overflaten.

Du skal få høre hva psykologer sier om hvordan mennesker danner og endrer meninger, og møte personer som har ment sterkt og deretter det motsatte om alt fra religion og Midtøsten til næringslivspolitikk. Noen har hatt dramatiske reiser, andre mer forsiktige. Jeg er ikke nøytral i disse spørsmålene. Hva jeg selv står for, dukker opp både på og mellom linjene. Jeg har noen meninger. Du fanger raskt opp hva de er, og er sikkert dypt uenig i flere av dem. Likevel tror jeg at forskning og fortellinger om meningsendringer kan gi oss noe å snakke om, på tvers av denne uenigheten. Poenget med fortellingene og eksemplene jeg bruker, er ikke å ta stilling til hvem som har rett, men å vise hvordan disse menneskene selv opplevde å se verden på denne måten, og hvordan reisen til et nytt syn foregikk.

Det jeg formidler, er intervjuobjektenes egne historier, slik de selv sier at de husker dem. Minner er ikke alltid til å stole på, og den samme hendelsen kan oppleves forskjellig av ulike personer. Det er også stort rom i et slikt intervju for å velge ut hva man vil fremheve eller skjule av seg selv. Jeg tror likevel at andres verdensbilder først og fremst må forstås innenfra. Når det kommer til meninger og hvordan vi begrunner dem, er opplevelsen viktigere enn fakta. Sett innenfra gir de fleste verdensbilder mening. Ser vi dem kun fra utsiden, er de uforståelige.

Vi trenger utenfraperspektivet også, men det blir lett til at vi går i den samme fellen som de første europeiske samfunnsforskerne som studerte andre kulturer på 1800-tallet. De reagerte med forakt og avsky på mye av det de fant. De så på det fremmede som noe barbarisk som måtte knuses, eller noe primitivt som opplyste europeere burde hjelpe videre opp sivilisasjonsstigen. Å snakke med noen som har andre meninger, kan oppleves på samme måte. Vi forstår ikke hva de sier. Vi reagerer med forakt og avsky. Meningene deres er noe barbarisk vi må knuse, eller noe primitivt som vi opplyste mennesker må vise dem veien bort fra. Vi får lyst til å hamre løs på dumme dummingers dumheter. Når dette ikke hjelper, fristes vi videre til mer kyniske virkemidler. Vi som har sett lyset, bør manipulere de dumme ved å pakke inn budskapet vårt på den riktige måten.

Denne måten å tenke på er en blindvei. Hardhendte virkemidler fungerer ikke, og forestillingen om dumme mennesker er like feil som forestillingen om primitive kulturer. Vi må holde fast på at folks meninger gir mening for dem selv. Mennesker tar feil hele tiden, men vi er ganske fornuftige, innenfor den virkeligheten vi tror at vi lever i. For å forstå dette må vi lære å se andres meninger mer fra innsiden, og våre egne mer fra utsiden.

I første kapittel skal vi se på hva det betyr å ha meninger, og hvorfor det å "mene" langt ifra er så klart som mange tror. Andre kapittel handler om hva som får mennesker til å endre mening. Tredje kapittel ser på meningsendring som en reise i et sosialt landskap fullt av hindre og fallgruver. I fjerde kapittel ser vi på hvordan meningene våre settes under press av nye fakta, nye erfaringer og nye normer, og hva som skjer når man gjør motstand mot det nye. Femte kapittel plukker opp igjen spørsmålet om hvordan vi skal klare å snakke med hverandre. Hvordan bygger vi et fellesskap det er verdt å tenke sammen med? Kan vi bli flinkere til å endre mening?

Dette er ikke den boken jeg trodde jeg skulle skrive. Jeg har endret mening underveis.

Kapitler

1 - Hva det betyr å ha en mening

Meninger kan utenfra fremstå som noe håndfast og entydig. Når noen "mener" noe, tenker vi, har de en mektig overbevisning som former livet deres. Psykologer og antropologer tegner et mer komplekst bilde. Meningene våre kan være ubevisste, oppstå spontant, endre seg uten at vi er klar over det og de kan motsi hverandre. Det er ofte lite sammenheng mellom hva vi mener og hvordan vi oppfører oss. Ingenting er helt som det fremstår, og de dummeste tingene vi sier er ofte mer et signal om gruppetilhørighet enn noe vi har en dyp overbevisning om. Det kan i blant virke som om folk tror på "hva som helst", men i virkeligheten er vi sosiale dyr som tenker sammen med gruppene vi tilhører, på godt og ondt. Gruppens felles virkelighetsforståelse former oss dypere enn vi er bevisste på. Derfor er det også så vanskelig å snakke med noen som tenker sammen med en annen gruppe enn oss selv. Det beste vi kan gjøre er å prøve å forstå dem innenfra, ut fra hvordan de selv ser verden.

I dette kapitlet møter vi Sidsel Wold, NRK-journalisten som jobbet på kibbutz i Israel rundt 1980 og var israelsvenn i flere tiår. Under et opphold som frilanser i Jerusalem i 2003 så hun ting hun slet med å forsvare. Det gamlet synet raste sammen. Vi møter også Emil André Erstad, den kristenkonservative ungdomspolitikeren som ville totalforby abort. Han begynte å tvile etter å ha lest en bok av en homofil kristen. Nye, mer liberale omgivelser førte ham bort fra gamle meninger.

2 - Hvor nye meninger kommer fra

Det sies at vi helst bør være modige, rasjonelle fritenkere som tenker sjæl, men psykologene har slått fast at dette er noe vi mennesker ikke er flinke til. Selv de smarteste og mest kunnskapsrike begår tankefeil som er åpenbare for alle andre enn dem selv. Er det dumt å tenke samme med andre? Mange frykter at "massene" er godtroende og lett lar seg rive med av falske nyheter og følelser, men også her peker psykologene i en annen retning. Det er nesten umulig å påvirke noen i en retning de selv ikke ønsker å gå i. Vi lytter til de vi liker og stoler på, men på vår egen måte. Det er en myte at mennesker er dumme flokkdyr som overgir seg totalt til gruppen. Fornuft er noe vi skaper sammen med andre mennesker. Alene tenker vi feil, men under riktige omstendigheter kan mennesker som ser verden skjevt på hver sin måte sammen snakke seg fram til bedre forståelse.

I dette kapitlet møter vi Paul Chaffey, som var SV-politiker i 1980- og 1990-årene, men opplevde at partiets sosialistiske ideologi ikke stemte overens med de store endringene i Europa etter 1989. Han gikk over til den liberale høyresiden. Vi får også høre om min egen reise gjennom ulike religiøse og politiske standpunkter: Oppveksten som kristen, de nye vennene som gjorde meg til ateist, tiden som høyrepopulistisk blogger som heiet på krigen mot terror, og veien derfra inn mot det grønne sentrum. Hva drev disse endringene? Kanskje mest en skiftende følelse av tilhørighet, av hvem som var "mine folk".

3 - På reise i det sosiale meningslandskapet

Siden meningene våre er knyttet til gruppene vi tilhører, vil det å tenke nytt ofte også innebære en reise i det sosiale landskapet. Reisen påvirkes av sosiale faktorer, som at grupper ofte er skeptiske til nye medlemmer, som må bevise at de hører hjemme der. Også motivasjonen vår er ofte sosial. Vi er sosiale dyr som søker oss mot tilhørighet og vennskap. I verste fall blir resultatet radikalisering. Ekstreme miljøer med rene tanker tilbyr ofte den sterkeste følelsen av tilhørighet. Men kravene de stiller er vanskelig å overholde, mange finner veien ut. Også mer moderate grupper legger føringer for tankene våre. Å gå mot gruppens meninger kan oppleves som illojalt. Løsningen er likevel ikke å tenke alene, men å finne gode grupper å tenke i.

I dette kapitlet møter vi forfatteren Tania Michelet, som vokste opp i den sektlignende kommunistbevegelsen AKP, men følte en sterk dragning mot Gud fra barndommen av. Ønsket om å utforske kristendommen møtte motstand fra hennes egne omgivelser, men også fra kristne, som syntes det var mistenkelig at en alenemor fra et kommunisthjem ville studere teologi. Hva gjør en som henne her? Vi møter også journalisten Bjørn Westlie og får høre om hvordan hans ønske om vennskap førte ham inn i AKP i 1970-årene, men at alt han fant der var ensomhet og løgn. Vi får også høre om faren hans Petter Westlie, som ble nazist og vervet seg til SS for å kjempe på østfronten, og hvordan dette motiverte Bjørn til å søke i stikk motsatt retning.

4 - Under press fra omgivelsene

Erfaring er en viktig kilde til meningsendring. Nye livsfaser, en ny jobb, et nytt sted å bo. Andre menneskers erfaring veier også tungt for oss. Teori fordufter i møte med praksis. Vi mottar dessuten stadig nye meninger fra omgivelsene våre. Nye faktapåstander, nye verdier. Verden endrer seg og presser oss til å tenke nytt. Når presset kommer fra mennesker vi liker og stoler på, er det naturlig å omfavne det nye, ofte ubevisst. Men vi kan også gjøre motstand. Nekte å bli med på noe alle rundt oss mener er sant eller riktig. Vi kan holde fast på det gamle, men for å gjøre dette må vi finne nye begrunnelser. Også motstand mot meningsendring blir dermed en form for meningsendring.

I dette kapitlet møter vi forfatteren Ida Jackson, som kom fra en kommunistbakgrunn hvor bedriftseiere er fienden, og møtte seg selv i døra da hun selv ble bedriftseier. Hun snakker om hvordan hun har blitt formet av å gjøre ting i praksis som hun før bare hadde meninger om. Vi møter også faren min, Dagfinn Stærk, som var pastor i en luthersk frikirke som begynte å bevege seg bort fra den konservative teologien han hadde vokst opp med. Burde han også endre mening? Etter en periode med tvil, valgte han å holde fast på det gamle, men med nye begrunnelser, hentet fra nye, konservative venner.

5 - Oppsøk den gode uroen

Mennesker tenker sammen med andre, på godt og ondt. Vi kan ikke tenke alene, men vi kan oppsøke grupper som tenker godt sammen. Hvordan ser slike grupper ut? De er åpne for at det er lov tenke forskjellig og mulig å endre mening. Gruppen må riktignok ha en del oppfatninger, verdier og mål til felles. Det er vanskelig å ha en god diskusjon med noen du er totalt uenig med. Men den bør være åpen nok til at man kan ha flere tanker i hodet og være nysgjerrige på andres perspektiver. Gode grupper består av mennesker med ulike praktiske erfaringer. Det er viktigere med mangfold i bakgrunn enn mangfold i meninger. Mennesker tenker best sammen, men vi sitter selv i førersetet. Vi forsvinner aldri helt inn i massen, men gjør aktive valg om hvem vi stoler på, hvem vi liker, hvem vi ønsker å tenke sammen med.

I dette kapitlet møter vi Laial Janet Ayoub, som vokste opp i et miljø hvor kvinner ikke skulle ha egne meninger eller gjøre egne valg. Som voksen brøt hun med omgivelsene og fant bedre grupper å tenke sammen med. Mennesker med variert bakgrunn, som liker å diskutere og godtar at hun fremdeles er på søken etter sannheten.

En takk til sakprosastipendene

Bjørn Stærk — Sat, 22 Mar 2025 00:00:00 +0000

Det tar tid å lære å skrive bok. Stipender gjør det mulig.

Jeg tenker mye på hvor heldige vi er i Norge som har gode stipendordninger for sakprosa, fra Fritt ord og NFFO. Fra utsiden er det kanskje ikke så lett å se hvilken effekt slike ordninger har i praksis. Som en som har gjort bruk av dem selv flere ganger, ser jeg én åpenbar effekt, og én som er mindre åpenbar.

Den åpenbare effekten av stipendordningene er at de gjør det mulig for forfattere å jobbe dedikert med en bok i en periode, ikke bare som en hobby ved siden av jobb og familieliv. Dermed kan flere ta seg tid til å skrive, og resultatet blir et bedre manus. Bøker tjener på arbeidsro.

Det er lite penger i bøker. Et rent kommersielt bokmarked med maks fem millioner lesere, minus de som ikke kan eller vil lese sakprosa, ville vært betydelig skrinnere enn det vi har.

Heldigvis for forfatterne og leserne har vi flere bein å stå på enn det kommersielle.

For sakprosa er det altså Fritt ord og NFFO som gjelder. I tillegg kommer Kulturrådets innkjøpsordning for bibliotekene, som færre slipper gjennom, men fungerer som et insentiv for forfatterne og forlagene til å gjøre en god jobb.

Dette fører til at det utgis mye god sakprosa i Norge. Alt for mye til å lese, selvfølgelig. Ta en kikk på NFFOs oversikt over vårens sakprosautgivelser. Bare det å lese seg gjennom denne oppsummeringen er uoverkommelig. Tenke å skulle lese selve bøkene også.

Mye av dette er bøker som i beste fall selger noen hundre eksemplarer. Med flaks kommer man over tusen. Hvorfor i all verden gidder folk å skrive bøker? Nei, det kan du si. Men dette er nå likevel et luksusproblem for leserne. De har mye bra å velge blant.

Dette er altså den umiddelbare, åpenbare effekten. Noen ønsker å skrive bok. Stipendene gjør det mulig, lettere, mindre stressende. Dermed får leserne mer god sakprosa.

Den mindre åpenbare effekten er det som skjer på lengre sikt, når man kan gjøre dette flere ganger. Stipendene legger forholdene til rette for å dyrke fram forfattere som har peiling på håndverket sitt.

Det tar tid å lære å skrive, slik det tar tid å lære alt annet. Jeg jobber til vanlig som programmerer. Det tok tid å lære det også. Jeg har holdt på i 25 år, og lærer fremdeles. Heldigvis fikk jeg betalt underveis, slik at jeg slapp å sulte mens jeg samlet opp all erfaringen.

Det er lett å tenke at det er annerledes med mer kunstneriske aktiviteter. Der gjelder det visstnok å være et geni, og hvis man er det, gjelder det kun å bli "oppdaget", altså at en autoritet anerkjenner geniet og løfter dem fram for offentligheten. Deretter faller alt annet raskt på plass.

Virkeligheten er at joda, det finnes vel noe vi kan kalle "talent" som noen har mer av enn andre, og det er fint å bli oppdaget og løftet frem, men talent og oppmerksomhet hjelper lite hvis man ikke får anledning til å lære seg håndverket.

Ta en hvilken som helst kjent person fra kunsthistorien. Du finner nesten alltid at de hadde en lengre fase av livet hvor de materielle omstendighetene på en eller annen måte la til rette for at de gradvis fikk samle erfaring og lære håndverket sitt. Alt fra nedarvete midler, rike ektefeller og mesener til stipender eller arbeidsledighetstrygd. Noen klarer å ta seg litt betalt underveis. The Beatles hadde årene på Reeperbahn. Det er likevel ikke flusst med betalingsvilje for uerfarne talenter.

Dette med at man trenger "10 000 timer" øving for å bli flink til noe er tatt ut av lufta. Men det er helt sant at du trenger årevis med målrettet trening og konstruktive tilbakemeldinger.

Sånn var det for "geniene", og slik er det også for oss andre også, uansett hva faget eller håndverket vårt måtte være. Gary Klein skriver i boken Sources of Power om hvordan brannkonstabler samler erfaring gjennom mange år i tjeneste, slik at de til slutt kan føle intuitivt at noe ikke er som det skal, og løpe ut av det brennende huset like før det kollapser.

Slike intuisjoner er ikke noe du er født med, eller kan plukke opp i et klasserom. Det er noe du bygger opp gjennom mange år hvor du tar beslutninger og deretter ser konsekvensene av beslutningen. Huset brant ned, eller det brant ikke. Beboerne døde, eller overlevde. Klein påpeker at leger som stiller diagnoser, og etterpå sjekker hvordan det gikk med pasienten, lærer mer enn de som bare stiller diagnosen.

Som programmerer lærer jeg på samme måte. Jeg skriver kode og ser hvordan det gikk med den etterpå. Over mange år blir jeg gradvis flinkere til å unngå å skrive dårlig kode. Men dette skjer altså ikke av seg selv. De materielle omstendighetene må legge til rette for det.

Og slik er det også med sakprosa. På en eller annen måte må regningene betales mens man lærer seg håndverket. Alt det intuitive og erfaringsbaserte som ikke kan læres uten å gjøre det, om igjen og om igjen og om igjen.

Det er dette sakprosastipendene bidrar til i Norge. De gir deg ikke bare akkurat den boken du ser i bokhandelen nå, men den enda bedre boken den samme forfatteren kan skrive i framtiden.

Kunne jeg skrevet bøker uten stipend? Kanskje. Jeg tjener godt nok til at jeg kunne spart opp til å ta skrivepermisjon en gang i blant. Men det ville tatt tid. Resultatet ville vært færre bøker, og tregere læring.

Da jeg var yngre var jeg en slags liberalist som mente at all kultur bør være kommersielt levedyktig. Jeg foraktet middelmådige kunstnere som snylter på fellesskapet. Siden kom jeg til at dette var naivt. Idealet jeg hadde den gangen fungerer ikke i praksis.

I dag vil jeg gå enda lenger: Mine gamle meningsfeller er barbarene utenfor bymuren. Evnen til å opprettholde ikke-kommersielle offentlige goder er et av kjennetegnene på sivilisasjon. Dette gjelder også for mer jordnære goder som infrastruktur og velferdsordninger. Trygd er sivilisasjon. Tog er sivilisasjon. Teknisk sett er dette utgiftsposter, men i dypere forstand er det slike goder som utgjør selve velstanden vår.

Norske sakprosastipender er en bitte liten del av det store bildet her. Men de betyr mye for akkurat meg. Så, takk til organisasjonene og de politiske kreftene som har gjort dem mulig.

NRK Kompass: Bjørn Stærk, mannen som skifter mening

Bjørn Stærk — Tue, 18 Mar 2025 00:00:00 +0000

Intervju om den gangen jeg trodde man kunne bli demonbesatt av å høre på Iron Maiden, og andre meninger jeg ikke har lenger.

Det er mulig å gjøre motstand mot nye meninger

Bjørn Stærk — Sun, 09 Mar 2025 00:00:00 +0000

2025 ligger an til å bli et endringsår. Men det er helt åpent hvilken retning hver og en av oss velger å endre oss i. Og også de som tviholde på gamle standpunkter vil måtte endre seg.

Jeg skrev i Aftenposten nylig om hvordan den anti-demokratiske og anti-europeiske vendingen i USA utløser meningsendringer i Norge. Mange av oss sitter akkurat nå og tenker nytt om forholdet vårt til Europa og USA.

Å endre mening gjør vi i og for seg stadig vekk. Et av poengene mine i Ingen tenker alene er at vi mennesker endrer mening oftere enn vi er klar over. Det skjer ubevisst, dels fordi meningene våre gjerne ikke sitter så dypt i utgangspunktet, og dels ved at vi glemmer det vi har ment før.

Det som er unikt akkurat nå er at endringen skjer i større skala og raskere tempo enn vanlig. Det gjør det mulig for mange å bli bevisst på en prosess vi vanligvis ikke tenker på.

Her ønsker jeg å utdype noe jeg skummet over i kronikken: Det går an å se på disse hendelsene slik at de dytter oss i bestemte retninger. Men det betyr ikke at vi er nødt til å la oss dytte i denne retningen. Mange må tenke nytt nå. Og det kan fremstå helt åpenbart hvilke konklusjoner vi bør lande på, men det er det på ingen måte.

Tre strømninger

De tre strømningene jeg tror presser seg på i norsk offentlighet akkurat nå er:

Militær opprustning, fordi Europa ikke lenger kan stole på sin viktigste allierte.
Norsk EU-medlemskap, slik at vi kan komme nærmere de vennene vi har igjen.
Og skepsis til høyreradikale og andre som har knyttet seg til trumpismen.

For meg er iallfall dette den åpenbare konklusjonen, og jeg ser mange andre som også tenker i disse banene. Bør vi da forventene at disse strømningene faktisk vinner frem, og at Norge nå for eksempel vil begynne på en vei som ender i EU-medlemskap?

I lys av forskningen: Ja og nei.

Et argument for at dette vil skje, er at mennesker er sosiale dyr som lett fanger opp trusler fra andre grupper. Her må jeg presisere at det er en bestemt type trussel jeg snakker om. I 2024 snakket man mye om hva Donald Trump egentlig står for. Er han en fascist? Temaet er viktig, men samtidig abstrakt. En politiker i et fremmed land mener kanskje noe fælt og kan kanskje finne på å gjøre noe farlig i framtiden. Okey. Det høres farlig ut, men det blir litt som klimakrisen. Vi kan tro på klimaforskernes advarsler, men så lenge vi har en abstrakt avstand til det, medfører det ikke nødvendigvis noen endring i hvordan vi lever eller hvilken politikk vi ønsker.

Slike trusler griper ikke tak i oss. Det gjør derimot flommen som legger byen vår under vann eller kornavlingen som tørker bort foran øynene våre. På samme måte er det med følelsen mange har av at det Trump gjør nå, setter livene våre i fare. Det er vår økonomi og våre jobber som rammes av en handelskrig. Det er våre barn som dør hvis arven etter Trump blir et ustabilt Europa.

En slik direkte trussel griper tak i ryggmargen, presser oss til å tenke nytt om venner og fiender. Det er naturlig hvis mange nordmenn da velger å følge dette presset i den åpenbare retningen: Mer penger til forsvaret. Nærmere forhold til EU. Mer skepsis til norsk Trump-venner.

En enkel og grei spådom om hvordan Norge ser ut om et år, kan da være at vi har økt forsvarsbudsjettene, er på vei mot en ny EU-avstemning, og at høyreradikale føler seg nødt til å distansere seg fra Trump for å bli tatt på alvor.

Og ja, jeg tror at mange av oss nå er på vei i denne retningen. Iallfall hvis vi fremover får se konkrete negative utfall for Ukraina og økonomien vår. Aktuelle, konkrete trusler har en helt egen evne til å påvirke oss.

Men det er ikke gitt at alle vil gå i denne retningen. Ikke en gang at flertallet vil gjøre det. Ingenting er rett frem når det kommer til meningene våre. Et av hovedpoengene mine i boka er at når det kommer til meninger, beveger vi oss i et landskap av grupper som har komplekse relasjoner til hverandre. Noen av gruppene liker vi og stoler på. De tenker vi sammen med. Vi bygger opp en felles virkelighetsforståelse sammen. Diskuterer, men på en konstruktiv måte.

Andre grupper misliker vi og stoler ikke på. De sliter vi å diskutere konstruktivt med. Vi definerer oss selv i motsetning til dem. Som jeg skrev om i Agenda magasin nylig, dette er forklaringen på hvordan et nyord som woke kan deise ned i offentligheten og nærmest over natten bli noe alle vet hvor de står i forhold til. Ordet betyr lite, men hvem som bruker det, hvordan de bruker det, og hva vi synes om dem, det har vi sylskarpe intuisjoner for, og da fylles ordet raskt med mening likevel.

Våre beste år

Store hendelser i verden kolliderer altså med gruppelandskapet vårt på uforutsigbare måter. Og selv når de tilsynelatende dytter oss i bestemte retninger, er det fullt mulig å gjøre motstand.

I fjor høst så jeg serien Våre beste år på NRK. Det er en humorserie hvor en venstreradikal familie flytter til Oslo vestkant i 1980-årene. De er sterkt forankret i 1970-årenes motkultur, men i løpet av et par episoder har sønnen byttet ut sine pedagogiske treleker med He-Man og voldsfilmer, mens datteren har blitt venn med klassens liberalist og meld seg inn i FpU.

Jeg hadde akkurat sendt avgårde bokmanuset da jeg så den, så det var litt rart å se en tullete retroserie som spiller rått på nostalgistrengene til oss 80-tallsbarn og oppdage at .. handlingen stemmer forbausende godt med forskningen jeg akkurat hadde skrevet om?

Det er litt farlig å si dette, men hvis du er interessert i å forstå hvordan mennesker endrer mening, og du ikke ønsker å lese en hel bok om det, kommer du greit avgårde med Våre beste år. Den får fram et viktig poeng: At det ofte ikke er argumenter som påvirker oss, men nye omgivelser, praktiske erfaringer og venner.

Den treffer også greit om det med å gjøre motstand mot det nye. Familiens mor, som jobber i NRK, nekter å bli med på 80-årenes kommersielle underholdningsprogrammer. Hun vil heller fortsette å lage opplysningsprogrammer som forteller ungdom det hun mener de trenger å høre.

Hun fremstilles som litt patetisk. Det er også gjerne slik de som blir med på det nye tenker om de som tviholder på det gamle. De er konservative stabeiser. Eller museumsvoktere, som man sa om den tradisjonelle fløyen i SV i 1990-årene. Dømt til å tape.

Men hvis vi ser mer kjølig på det, kan vi si at det alltid er mulig å si nei til nye ideer, selv når de presser seg på fra alle kanter. Verdiendringer går ikke i en rett linje. Noen ganger går utviklingen en stund i én retning, for så å snu.

Noen ganger er det også de som blånekter, som har rett. I 2000-årene ble mye av den vestlige verden, meg inkludert, revet med i blodtåka etter terrorangrepene 11. september 2001. Nå skulle det bli krig og sivilisasjonsbygging. Et mindretall gjorde motstand, og i dag tror jeg de fleste skulle ønske de hadde blitt lyttet til.

Det er altså mulig å gjøre motstand mot det nye. Noen ganger vinner motstanderne frem, andre ganger taper de. Noen ganger har de rett, andre ganger ikke.

Mennesker er ikke sauer

Vi går uansett sjelden alle i samme retning. Mennesker er ikke sauer. Vi tenker sammen med de vi har rundt oss, men har et komplekst forhold til gruppelandskapet vi navigerer i. Vi stoler ikke uten videre på kreftene som former samfunnet. Vi blir vrange når vi opplever at makthaverne er arrogante, nedlatende og bruker makt eller sosialt press.

Det er en grunn til at ordet tidsånden sjelden brukes i positiv forstand.

I Ingen tenker alene intervjuet jeg mennesker som har endret mening. For eksempel var Paul Chaffey en av de som lot seg påvirke av etterdønningene etter at annet stort endringsår, 1989. Han gikk fra SV til Høyre.

Men jeg har også snakket med én som har valgt å gjøre motstand. Faren min, Dagfinn Stærk. Han var pastor i Frikirken, hvor han opplevde at konservative verdier - det han selv kaller tradisjonell kristendom - ble satt under press. Dette gjorde ham usikker. Kanskje tok han feil? Men etter å ha tenkt seg om, valgte han å bli stående der han var.

Støtten til å gjøre dette fant han fra Den nordisk-katolske kirke, et miljø som henter teologien sin fra kristendommens første årtusen. Dette var nye ideer for ham. Slik kunne han beholde sine tradisjonelle verdier, men med en dypere begrunnelse enn før.

Før jeg leste forskningen om dette tenkte jeg at det å endre mening er noe helt annet enn det å ikke endre mening. Men forskerne legger altså vekt på at vi følger vennene våre, tenker sammen med de vi liker, og formes av omgivelsene våre.

Det gikk et lys opp for meg da faren min snakket om dette. Han hadde jo også funnet et nytt miljø å tenke sammen med. Han hadde også endret mening. Det vil si: Han måtte finne nye begrunnelser for de gamle konklusjonene. Eller som konservative sier, man må forandre for å bevare.

Ja, man kan gjøre motstand mot det nye. Men selve motstanden endrer deg. Alle formes av endringer i omgivelsene våre, også de som ønsker å forbli som de var.

Gamle standpunkter får en ny klang

Tilbake til vårt eget store endringsår, 2025: Nye strømninger presser oss altså kanskje mot økt forsvarssatsning, EU, og skepsis mot høyreradikale. Samtidig er det fullt mulig å gjøre motstand. Man kan beholde de standpunktene man hadde fra før om disse temaene.

Men dette vil klinge annerledes enn før og kreve nye begrunnelser.

Å fortsatt være skeptisk til forsvarsutgifter betyr noe annet i 2025 enn i 2024. Å fortsatt være mot norsk EU-medlemskap krever andre begrunnelser enn før og sier noe nytt om hvordan du ser verden. Å fortsette med å sitere høyreradikale amerikanske kulturkrigere plasserer deg på et nytt sted i det politiske landskapet.

Altså må alle endre seg, også de som ikke vil. Og du må kanskje være villig til å bryte med dine gamle grupper for å beholde dine gamle standpunkter. Hvis partiet du støtter har hatt et uklart forhold til EU, men nå lander på et klart ja, og du ikke kan gå med på dette, ender du kanskje opp med å bryte med partiet. Lete etter et annet politisk miljø å knytte deg til.

Dette åpner igjen døren for ytterligere og uventete meningsendringer. Det var kanskje EU-saken som fikk deg til å bryte med ditt gamle parti, men i den nye gruppen får du også helt andre ideer med på kjøpet. Vi tenker som sagt sammen med folk vi liker og stoler på. Å knytte seg til nye mennesker, fører til nye tanker.

Jeg ønsker ikke å overdrive hvor radikalt mennesker endrer seg i møte med nye omgivelser. Selv når vi endrer mening, endrer vi ikke personlighet og vi kan aldri helt legge bak oss impulsene vi har mottatt gjennom livet.

Dessuten er vi sammensatte og går sjelden helhjertet inn i det nye. Selv har jeg mange ideer med meg fra tidligere faser av livet. Jeg er ikke lenger kristen, men synes kristne har mye bra å si om synd og ondskap, som jeg skrev om i Å sette verden i brann. Jeg har mistet den sterke troen på markedsliberalisme, men henter ideene fram i blant, når det føles riktig. Jeg er ikke lenger høyrepopulistisk krigsblogger, men dypt inne i hodet mitt befinner det seg fortsatt en populist som ønsker å vise fingeren til eliten. Han slipper bare ikke like lett ut som før.

Den meksikanske forfatteren Octavio Paz beskrev sin egen ideologiske reise bort fra kommunismen som en spiral som hele tiden tok ham tilbake mot der han startet, men samtidig lenger vekk. Slik tror jeg det er for mange av oss. Nye omgivelser og nye hendelser presser oss til å tenke nytt, men samtidig bærer vi gjerne med oss noe fra gammelt av som gir det nye en unik vri.

Meningene våre formes altså av erfaringer, omstendigheter og menneskene rundt oss, men på en måte hvor vi selv sitter i førersetet.

Jeg tror dette blir et spennende valgår.

Agenda magasin: Hvorfor jeg er ferdig snakket om ytringsfrihet

Bjørn Stærk — Wed, 26 Feb 2025 00:00:00 +0000

Det har gått inflasjon i ordet ytringsfrihet. La oss heller snakke om hvordan vi kan tenke godt sammen.

(Publisert i Agenda magasin, 26. februar 2025)

Jeg har i snart tretti år vært opptatt av hvordan ytringsfriheten kan legge til rette for gode diskusjoner og samtaler i offentligheten. Jeg har skrevet bøker og artikler om dette, holdt foredrag og deltatt i heftige debatter på sosiale medier.

Bør ytringsfriheten ha grenser, og i så fall hvilke? Fører mer ytringsfrihet til en bedre offentlighet? Hvilket ansvar har mediene for hvordan de bruker ytringsfriheten sin? Alt dette har jeg sagt og ment mye om.

Nå er jeg ferdig. Jeg har kommet til at temaet "ytringsfrihet" i stor grad er en avsporing fra det vi heller burde snakke om.

Ikke misforstå meg. Retten til å ytre seg fritt er grunnmuren for et demokratisk samfunn. Denne grunnmuren kan ikke tas for gitt. Mektige og rike mennesker hater kritikk og informasjon som setter dem i et dårlig lys. Politiske og religiøse fanatikere ønsker å styre hvilke tanker du har lov til å tenke og hvilke ord du skal bruke for å snakke om dem.

Inflasjon i ordet ytringsfrihet

Å forsvare ytringsfriheten mot disse kreftene er like viktig i dag som da den ble innført. Samtidig må ytringsfriheten veies opp mot andre rettigheter, slik at den ikke selv blir et verktøy for å forfølge og undertrykke.

Hvor går grensen? Dette er en viktig debatt. Men det har gått inflasjon i ordet ytringsfrihet. Virkelig absurd ble det da USAs visepresident J. D. Vance nylig kom til München for å oppheve det nære forholdet USA har hatt til Europa siden Andre verdenskrig, og la det frem som et forsvar for europeernes ytringsfrihet.

Samtidig er president Donald Trump i ferd med å vaske den amerikanske staten ren for politiske ideer han ikke liker. Ord som "transkjønn" og informasjon for og om skeive fjernes fra offentlige nettsteder. Upolitiske byråkrater erstattes med politiske støttespillere. Forskning som provoserer ham mister midlene.

Troen på et åpent og mangfoldig samfunn står svakt i den nye regjeringen, og har selvfølgelig ingenting å gjøre med bruddet med Europa.

Like åpenbart er det at Trumps støttespiller Elon Musk ikke kjøpte Twitter for å forsvare ytringsfriheten, men for å fremme sine egne politiske ideer og politiske karriere.

Sosiale dyr som tenker sammen

Slik er det ofte med ordet ytringsfrihet. Det brukes i temaer som nok handler litt om ytringsfrihet, men mest om noe annet. Når noen sier noe som bryter med normen rundt dem, og straffes med hard kritikk, fordømmelse og utestengelse, har de da blitt kansellert og kneblet? Er dette et problem for ytringsfriheten?

Til en viss grad. Men det finnes andre perspektiver som er viktigere, og som også hjelper oss å forstå konfliktene rundt Donald Trump.

Under arbeidet med boken Ingen tenker alene har jeg gått gjennom forskning på meninger og meningsendring. Hva skjer i hodene våre når virkelighetsbilder kolliderer? Hvorfor ender noen diskusjoner i bitre krangler, mens andre blir konstruktive?

En av de viktigste innsiktene fra psykologene er at mennesker er sosiale dyr. Noe av det første vi gjør når vi møter andre, er å knytte oss sammen i grupper og prøve å bli enige om felles mål og en felles virkelighetsforståelse.

Gruppene det er snakk om kan være en familie eller en arbeidsplass, eller en ideologi, religion eller nasjon. Vi knytter oss gjerne til flere grupper samtidig. Så deler vi verden opp i venner, nøytrale og fiender.

Innad i gruppene fordeler vi arbeidsoppgaver og overlater også mye av tenkningen vår til de andre. Dette høres skummelt ut. Vi har lært at det er så viktig å "tenke sjæl". Sannheten er at ingen tenker alene. Vi tenker alltid sammen med omgivelsene våre, på godt og ondt. Vi er sosiale dyr, vi kan ikke annet.

Flinke til å tenke sammen

Vi er dessuten flinke til å tenke sammen med andre. Mange tror på idealet om den rasjonelle fritenkeren som helt på egen hånd tenker seg fram til sannheten. Dessverre er vi dårlige til dette. Hovedproblemet er at vi ikke ser svakhetene i våre egne ideer. Det gjør derimot andre. Som blant andre Hugo Mercier og Dan Sperber påpeker i boken The Enigma of Reason: Vi tenker best når det er andre mennesker tilstede. Fornuft er et gruppefenomen.

Her finner vi nøkkelen til de ulike virkelighetene vi lever i. Du og jeg ser verden forskjellig fordi vi tenker sammen med ulike grupper. Noen grupper tenker bedre sammen enn andre, men å tenke helt alene er faktisk ikke et alternativ.

Psykologene sier også at vi er flinke til å navigere i gruppelandskapet som omgir oss. Vi har instinkter for å avgjøre hvem som er på vår side og hvem som ikke er det, og om vår egen status i gruppen øker eller minsker.

Noen ganger havner vi på kant med gruppen vår. Da risikerer vi å bli utfryst. Antennene våre for dette er så kraftige at vi føler utfrysningen lenge før noen sier det til oss, ansikt til ansikt. Dette er en av de verste opplevelsene et menneske kan ha, nettopp fordi vi er så sosiale. Gruppene gir oss forankring, selvfølelse og selve virkelighetsforståelsen vår. Å bli utestengt er som å få en del av oss selv revet ut.

Forklaringen på "woke"

Gruppeperspektivet på mennesket gir svar på spørsmål som ellers fremstår som mysterier. Hvorfor leser du denne teksten mer kritisk hvis du antar at jeg tilhører en annen politisk fløy enn deg selv, og mer vennligsinnet hvis du antar at vi står på samme side?

Fordi vi tenker sammen med de vi liker og stoler på. Vi kan jo ikke overlate tenkningen vår til hvem som helst. Selvfølgelig setter vi opp høyere mentale sperrer mot "fienden". Dette er naturlig og ikke nødvendigvis feil.

Hvordan kan et nyord som "woke", som betyr svært lite, innføres nærmest over natta i norsk offentlighet, på en slik måte at alle som bryr seg om politikk, vet hvor de står i forhold til det?

Svaret er det ikke er ordet og ideene bak som er viktigst, men det sosiale landskapet det deiser ned i. På samme måte som vi enkelt holder rede på kompliserte intriger i en TV-serie, har vi sylskarpe instinkter for gruppelandskapet rundt oss. Vi ser hvem som plukker opp nyordet "woke", hvordan de bruker det, hva de bruker det til. Vi vet hvor vi står i forhold til dem.

Raskt fylles ordet med mening og nesten uten å tenke over det, plasserer vi oss blant de som er mer mot, mer for, eller mest i midten.

"Woke" er dermed litt som ordene "høyre" og "venstre". De har heller ikke noe egentlig innhold, men ingen kan heve seg over dem. Gruppeinstinktene våre forteller oss hvor vi selv og alle andre står i forhold til dem, enten vi liker det heller ikke.

Endring av tilhørighet

Dette åpner for langt mer konstruktive måter å forstå gruppekonflikter på. Javel, du har blitt kneblet og mener at ytringsrommet ditt innskrenkes? Folk tåler ikke å bli utfordret? Det er én måte å se det på.

En annen måte å se det på er at du kom med en rasistisk uttalelse blant antirasister, eller hyllet kommunismen på Høyre-møtet, og at gruppen din er i ferd med å fryse deg ut. Det gjør selvfølgelig vondt, men det er vanskelig å se for seg hvordan det ellers skulle gått.

Det bør selvfølgelig være lov, juridisk sett, å banne i kjerka. Så langt kan vi lene oss på grunnlovens § 100. Men de mørke blikkene presten får etter å ha ropt "Satan i Helvete" fra prekestolen, forstås bedre på andre måter.

Vi kan med andre ord senke skuldrene litt. Du tenker sammen med folka du liker og stoler på. Ja ja. Sånn er det bare. Gruppene er viktige for deg. Samtidig stiller de krav til deg, og det kan være svært kostbart å gå mot gruppens normer. Kanskje må du bryte ut og finne tilhørighet et annet sted.

At vi knytter meningene våre til grupper er altså ikke noe nytt som noen har funnet på nå nylig, og heller ikke farlig i seg selv. Det er like naturlig som at vi inngår og bryter kjærlighetsforhold, eller at vi får og mister venner.

Forflytninger i gruppelandskapet

I Ingen tenker alene har jeg snakket med mennesker som har flyttet seg i dette gruppelandskapet. Bjørn Westlie søkte seg inn i AKP i 1970-årene, på jakt etter venner og tilhørighet, men fant ensomhet og fanatisme. Tania Michelet ønsket å bli kristen, men møtte uventet hard motstand fra de kristne selv. Laial Ayoub vokste opp under streng sosial kontroll, som hun kjempet hardt for å rive seg løs fra.

Psykologene har bygget opp et rikt språk for å snakke om slike forflytninger og konfliktene det fører med seg. Dette kan ikke reduseres til et spørsmål om "frie ytringer" og "meningers mot".

Selv har jeg beveget meg inn og ut av en rekke miljøer gjennom årene. Er det fordi jeg er så flink til å tenke selv?

Det ville det vært smigrende å tro. Men i lys av forskningen om dette, handler det nok mer om en vekslende følelse av tilhørighet. Av hvem som er "mine" folk, hvem jeg ønsker å tenke sammen med. Når dette endrer seg, følger meningene etter, på godt og ondt.

Kjennetegn på gode grupper

Det finnes ingen objektive svar på hvilke grupper vi bør tenke sammen med, men forskningen gir oss noen tegn vi kan se etter.

Gruppene bør være åpne for uenighet og ha et mangfoldig av erfaring og perspektiver å trekke på. Grupper hvor alle er like tenker dårlig.

Samtidig må de ha en viss grad av mål og virkelighetsforståelse til felles. Vi tenker sjelden godt sammen med fiendene våre. Det blir det bare krangel av.

Vi kan ikke stenge oss inne blant våre egne. Vi er pent nødt til å forholde oss til de som har helt andre verdier og ideer enn oss selv, som ute i den brede offentligheten, eller i internasjonale arenaer. Men da bør vi legge prinsippdebattene til side og fokusere på mer praktiske spørsmål.

Som Lars Laird Iversen påpeker i boken Uenighetsfellesskap, er det hverken mulig eller nødvendig for et samfunn å ha alle verdier til felles. Verdikonflikter er ikke til hinder for konstruktivt samarbeid, så lenge vi holder diskusjonen til det konkrete.

Også derfor blir ytringsfriheten lett en avsporing. Når den blir tema, får vi abstrakte prinsippdebatter med høy symbolfaktor. De konstruktive forslagene om praktiske løsninger drukner i støyen.

Det tjener ingen å la det gå inflasjon i dette ordet.

Ytringsfrihet er viktig, men jeg er ferdig snakket om det. La oss heller snakke om hvordan vi kan legge til rette for å tenke godt sammen.

Aftenposten: Akkurat nå endrer du antagelig mening om Europa og USA

Bjørn Stærk — Sun, 23 Feb 2025 00:00:00 +0000

Det bør du være bevisst på.

(Publisert i Aftenposten, 23. februar 2025)

Under arbeidet med boka Ingen tenker alene har jeg fått for vane å spørre folk: Hva har du endret mening om? Svaret er ofte "Nei, ikke så mye egentlig. Jeg står omtrent der jeg alltid har stått."

Når jeg graver videre, viser det seg som regel at det likevel har dukket opp nye tanker i hodet deres gjennom livet. Hvem ser verden på samme måte etter å ha fått barn, ny jobb, eller flyttet til et nytt sted?

Nye omstendigheter og nye erfaringer tvinger fram nye tanker. Men vi er ikke alltid bevisste på at dette skjer. Vi har lett for å glemme at vi før mente noe annet. Jeg husker at jeg var mot totalforbudet mot røyking på serveringssteder i 2004, men jeg hadde glemt hvor sint jeg var.

Trumps nye verdensorden

Slik er det ofte. Vi endrer mening ubevisst og glemmer det vi har ment før. Vi flytter oss langt og tror vi har flyttet oss kort.

Men akkurat nå har du en sjelden anledning til å bli bevisst på dine egne meningsendringer. Donald Trump har satt i gang en aggressiv andreperiode som president i USA. Omgivelser vi tok for gitt, er i ferd med å endre seg. Nå må alle tenke nytt.

USAs visepresident J. D. Vance slo nylig fast at den største trusselen mot Europa er europeiske myndigheter. Som tidligere høyrepopulistisk blogger kjenner jeg igjen pekefingerviftingen, det konspiratoriske synet på europeisk politikk og bruken av ordet "ytringsfrihet" som trojansk hest for hat mot minoriteter.

Det nye er at dette blir sagt av en amerikansk visepresident på sikkerhetskonferansen i München, og etterfølges av uttalelser som tyder på at Trump er ferdig med Europa, vil knytte seg nærmere Russland, og ønsker å tvinge en ydmykende og kostbar fredsplan på Ukraina.

Ekspertene kaldsvetter

Samtidig står Elon Musk i spissen for omfattende oppsigelser og det den anerkjente sikkerhetseksperten Bruce Schneier kaller historiens største cyberangrep mot den amerikanske statens infrastruktur. Den utøvende makten ser ut til å ha oppdaget at den som bestemmer over IT-systemene, kan overstyre demokratiske prosesser.

Det foregår ting nå som får trauste innsidere til å kaldsvette og kjedelige fagnerder til å hente apokalyptiske gloser frem fra ordboka. 2025 kan skrive seg inn i historien som et av de store endringsårene.

Når verden endrer seg, gjør også vi det, enten vi vil det eller ikke. Det er verdt å stoppe opp og bli bevisst på hva som skjer i hodet ditt i disse dager. Du er antagelig i ferd med å endre mening.

Mange europeere tenker nå nytt om forsvarspolitikk. Hva gjør vi når USA ikke lenger er en pålitelig alliert? Hvis USA tvinger frem et fredsoppgjør i Russlands favør i Ukraina, hvor flytter Putin blikket videre?

Mange nordmenn tenker nytt om EU. Hvor lurt var det egentlig å holde seg utenfor unionen når NATO vakler og det brygger til handelskrig? "Byråkratene i Brüssel" fremstår ikke så skumle lenger.

Styrt fra Washington

Også høyreradikale og populistiske miljøer i Europa havner nå i et nytt lys. De har framstilt seg selv som grasrotbevegelser. Nå ønsker USA å bruke dem til å trumpifisere Europa. Det kan få dem til å fremstå som marionetter for en fiendtlig makt, slik man en gang antok at kommunister ble styrt fra Moskva. I beste fall er de å betrakte som nyttige idioter.

Mange revurderer sine holdninger til Musks selskaper, som Tesla og X. Det har blitt flaut å kjøpe det som på sosiale medier nå omtales som en "swasticar". Også andre mektige teknologiledere samarbeider tett med Trump. Hele Silicon Valleys omdømme står på spill.

I Europa vil IT-ledere i det private og det offentlige nå spørre seg om avhengigheten til amerikanske selskaper er en sårbar Trump kan uttnytte. Er tiden kommet for å finne en vei bort fra Microsoft, Google og Amazon?

Det er ikke gitt hvilke svar vi vil lande på. En av forskningskonklusjonene jeg skriver om i Ingen tenker alene er at ingen kan tvinges til å endre mening i en bestemt retning. Det er alltid opp til deg selv hvordan du skal forholde deg til ny informasjon.

SV etter 1989

Et godt eksempel på dette er endringsårene etter 1989. I boken har jeg snakket med Paul Chaffey, som i 1980-årene var SVs unge stjerne. Men gjennom 1990-årene opplevde han en økende avstand mellom SVs kart og det nye terrenget i Europa. Til slutt brøt han med SV og gikk til høyresiden.

Slik reagerte han på det nye som skjedde. Andre ble værende i SV og trakk partiet med forsiktige steg til det mer NATO-vennlige synet det har i dag. Og noen tviholdt på de gamle holdningene, men måtte lete etter nye begrunnelser.

Ingen kan si hvilke meningsendringer dagens omskiftninger vil føre oss mot. Det er for eksempel ikke gitt at nordmenn flest nå vil bli EU-tilhengere. Men det må begrunnes annerledes. Det vil bety noe annet å være mot EU-medlemskap nå enn det gjorde i 1994. Også dette er en meningsendring.

Når verden endrer seg, må alle tenke nytt, også de som ønsker å bli stående der de var.

Nye allianser og venner

En annen viktig innsikt fra psykologien er at vi mennesker navigerer i et landskap av grupper som vi liker eller misliker. Vi tenker sammen med andre, på godt og ondt. Når ny informasjon ryster verdensbildene våre, får vi også nye allianser å ta stilling til. Gamle venner kan bli fiender, og en ny trussel utenfra kan gjøre gamle fiender til venner.

Noen av oss vil i tiden fremover miste troen på grupper vi har stolt på tidligere, og lete etter nye. Dette åpner oss igjen for ytterligere endringer. Når du finner nye mennesker å tenke sammen med, får du mange nye meninger med på kjøpet. Mer enn du forventet.

Det er lett å tenke at vi alltid har ment omtrent det samme som vi gjør i dag. Dette er feil. Vær bevisst på det som skjer i hodet ditt akkurat nå. Du endrer mening.

VG: Det finnes en enkel løsning på fastlåste diskusjoner

Bjørn Stærk — Wed, 15 Jan 2025 00:00:00 +0000

Vi lever i ulike virkeligheter, men kan møte hverandre gjennom praktisk erfaring.

(Publisert i VG, 15. januar 2025.)

Det er frustrerende å snakke med noen som ser verden på en annen måte enn deg selv. Temaet kan være Gud, krig, innvandring, klima, velferd, kjønn, helse eller hvilken vei dorullen bør henge. Det hjelper ikke om du legger frem synet ditt på en spydig eller saklig måte, ordene dine bare preller av.

Slik du opplever det, ser du sannheten, klart og rent, mens den andre lever i en bisarr virkelighet hvor sannhet og løgn har byttet plass. Men følelsen er gjensidig. Kanskje opplever dere begge at dere snakker med en gal og slem idiot.

Noen tar feil på internett

Man skulle tro at folk blir flinkere til dette over tid, men jeg har hatt nettdebatt som hobby i tretti år, og opplever det like vanskelig i dag. Det eneste jeg har lært er å senke skuldrene. "Noen tar feil på internett!" Ja, ja.

Samtidig er det noe som gjør at folk skifter mening. Jeg har gjort det selv i flere store spørsmål. Jeg har blant annet flyttet meg fra et høyrepopulistisk ståsted for tjue år siden til noe nærmere MDG i dag. Men dette er ikke unikt. Folk endrer på store og små standpunkt stadig vekk, ofte uten å være klar over det.

I boken Ingen tenker alene har jeg forsøkt å grave i hva som egentlig skjer når folk skifter mening og om det finnes noe vi kan gjøre for å tenke bedre sammen.

Hvilken farge er kjolen?

Bildet psykologene tegner av dette er i utgangspunktet nedslående. Den rasjonelle fritenkeren er en myte. Ingen tenker som datamaskiner. Ingen lever i den objektive virkeligheten. All informasjon vi mottar, tolkes ut fra det vi allerede tror vi vet.

Dette skjer automatisk. I 2015 sirkulerte et kjolebilde på sosiale medier hvor noen så fargene blå og svart, andre hvit og gull. Hjernen vår prosesserer det tvetydige lyset i bildet på en måte vi ikke kan styre. Noe av det samme skjer når noen ser et folkemord i Gaza, andre en legitim antiterrorkrig.

I boken har jeg blant annet snakket med Paul Chaffey, som var SV-politiker, men ikke fikk omveltningene i Europa etter 1989 til å stemme overens med partilinjen, og gikk over til høyresiden. Ja, selvfølgelig, vil noen si. Ideologien ble motsagt av fakta. Men andre SV-politikere tolket de samme hendelsene på helt andre måter.

Det er fristende å si at noen lever i virkeligheten, andre i en fantasiverden. Men alt vi opplever må tolkes. Når vi mottar ny informasjon, finner vi alle vår egen måte å rydde plass til den i hodet vårt.

Felles virkelighetsforståelse

Videre tenker vi sammen med gruppene vi føler oss hjemme i. Noe av det første vi gjør når vi blir kjent med andre er å prøve å skape en felles virkelighetsforståelse. "Dette er det vi vet." Når denne er på plass, overlater vi litt av tenkningen til de andre i gruppen.

En god illustrasjon av dette kalles forklaringsdybdeillusjonen. Hvor godt vil du si at du forstår hvordan en glidelås, en sykkel eller et toalett er satt sammen? Eller hvordan det norske styresettet fungerer? Mange føler at vi forstår dette passe greit, men denne følelsen fordufter raskt hvis vi så blir bedt om å tegne en sykkel eller forklare hvordan Stortinget jobber i praksis. Mye av kunnskapen vi føler at vi har, er en illusjon.

Dette er egentlig en nyttig form for arbeidsdeling. Men det gjør det vanskelig å snakke med mennesker som tenker sammen med andre grupper enn oss. Deres felles virkelighet er ikke vår felles virkelighet, og vi forstår ikke vår egen godt nok til å forklare den for dem.

Et landskap av grupper

Som sosiale dyr lever vi i et landskap av grupper. Det er som om vi har en egen antenne som til enhver tid forteller oss hvor vi og våre grupper befinner seg i forhold til alle de andre. Hvem er våre venner og allierte, hvem er er våre fiender og rivaler?

Ordene "høyre" og "venstre" har ingen fast betydning. De endrer seg over tid og fra sted til sted. Likevel vet nesten alle som er opptatt av politikk hvor de selv befinner seg på denne aksen. Aksen er en sosial realitet, selv om den objektivt sett er tøv.

Noe av det samme skjer når et ord som "woke" innføres i samfunnsdebatten. Ordet betyr lite og er mest en gruppemarkør. Men nærmest over natta vet alle omtrent hvor de befinner seg i forhold til det. Plutselig raser det bitre debatter som deltagerne opplever som dypt meningsfulle.

Praksis veier mer enn teori

I lys av dette virker det meningsløst å diskutere med mennesker fra en annen gruppe. Det er likevel håp, for praksis veier tyngre enn luftige meninger. Chaffey forteller om hvordan det å komme i direkte kontakt med næringslivet via Stortinget åpnet opp en helt annen måte å forstå miljøpolitikk på.

Dette er egentlig ganske vanlig. Hvis du har meninger om et tema, og så får erfaring, vil meningene endrer seg. Vi lever i hver vår virkelighet, men avstanden mellom oss er minst for det vi har sett med egne øyne og holdt i hendene våre.

Alle som har barn vet hvor raskt gamle meninger kan fordufte i møte med erfaring. En annen jeg har snakket med, forfatteren Ida Jackson, beskriver sine egne endringer som en reise fra teoretiske meninger til erfaring. Hvem som helst kan mene noe om barns skjermbruk, påpeker hun, men så sitter man der med sitt eget barn på toget og skal ta en beslutning, her og nå, og det er noe helt annet.

Erfaring gir nyanser

Det samme gjelder i politiske spørsmål. Ta en tilfeldig person med sterke meninger om strømpriser og sett dem til å jobbe i kraftindustrien eller med energipolitikk. Det vil raskt dukke opp nyanser, forbehold og dybde i standpunktene deres.

Vi kan ikke alle ha praktisk erfaring om alt, men det er her gruppetenkningen redder oss. Vi kan nemlig omgi oss med mennesker som har praktisk erfaring om andre temaer enn oss selv. Vi er innbilske, men også flinke til å kjenne igjen når andre faktisk vet hva de snakker om.

Praktisk erfaring veier tungt også når vi får den litt på avstand. Det som er så spennende med forklaringsdybdeillusjonen er hvor lett den forsvinner, når vi forsøker å beskrive det vi tror vi forstår.

Du trenger altså ikke jobbe med energi selv, eller til og med snakke med noen som gjør det, for å få et mer nyansert syn på kraft, du kommer langt ved å prøve å beskrive i detalj hva du ønsker å endre på og hvordan dette helt konkret skal gjennomføres.

Snakk om det konkrete

Noe av det samme skjer i møte med andre menneskers livserfaring. En vennlig samtale hvor noen deler livserfaringene til upopulære minoriteter, uten å dømme eller argumentere, er ofte nok til å gjøre folk mer positive til dem. Andre menneskers levde liv er praksis, og det er noe vi mennesker lytter ganske mye til, tro det eller ei.

Dette innebærer at noen få enkle grep kan føre til mer konstruktive diskusjoner, hvor folk i større grad kommer med verdifulle innspill, lytter til andre gode ideer og tar gode beslutninger.

Styr samtalen bort fra uløselige, abstrakte prinsippspørsmål og gruppemarkører over på det konkrete. Dermed blir det også lettere å finne kompromisser. Lars Laird Iversen påpeker at det som kjennetegner et vellykket uenighetsfellesskap, hvor mennesker med ulike verdier må gjøre sitt beste leve sammen, er at man kobler diskusjoner til det konkrete.

Ateisten og den kristne i kommunestyret vil nødvendigvis krangle om skolegudstjenester. Men denne uenigheten bør ikke hindre dem i å vedta hvor byens nye skole skal bygges.

Flinkere til å tenke sammen

I tillegg er mangfold viktige i debatter. Ikke et mangfold av meninger som sådan, for meninger er billige, men et mangfold av bakgrunner og praktisk erfaring. Vi har hengt oss litt opp i dette at alle må få slippe til med enhver mening de måtte ha. Men meningen som er knyttet til erfaring og levde liv er av et helt annet kaliber enn meningen til noen som bare har sittet og tenkt foran en skjerm.

I en økonomisk debatt er det viktig å høre fra bedriftseiere og ulike typer arbeidstakere. Det er mindre viktig om de er liberalere eller sosialister. I en debatt om klimapolitikk kan man trygt utelukke klimaskeptikere, for det de driver med er rent tankespinn. Men det er viktig å høre fra oljearbeidere og andre som kan rammes av ugjennomtenkte klimatiltak.

Vi tenker sammen med gruppene våre, på godt og ondt. Det er det ikke noe vi kan gjøre med. Men vi kan bli flinkere til å tenke sammen, ved å verdsette det praktiske, konkrete og egenopplevde.

Et slags etterord

Bjørn Stærk — Sat, 24 Aug 2024 00:00:00 +0000

Jeg skulle finne teknologi til å bli glad av. Hvordan gikk det?

For noen år siden startet jeg denne bloggen for å utforske teknologi som er til å bli glad av. Jeg hadde en følelse av å være stengt inne, at mye av det som gjorde meg glad i datateknologi ikke lenger var tilstede i tjenestene jeg brukte.

Hva blir jeg glad av når det kommer til teknologi? Det samme man blir glad av ellers i livet: Følelsen av å ha kontroll, kunne knytte seg til mennesker man liker, ikke bli herset med, ikke bli stresset og overveldet av mektige krefter som ikke bryr seg om hva jeg ønsker.

Det er nesten tre år siden forrige innlegg i denne bloggen. Så, hvordan har det gått? Ganske bra, egentlig. Bra nok. Jeg kom meg ikke helt bort fra alt det jeg avskyr, men langt nok til at det føles greit.

Facebook

Facebook anno 2024 er det perfekte eksemplet på alt jeg ville bort fra: Du har ingen kontroll over hva som skjer der, du velger i liten grad hvilke mennesker du skal forholde deg til, du overveldes av massive mengder automatisk generert innhold og reklame.

Kontoen min er aktiv, jeg stikker innom i blant for å se hva de holder på med, de som ble sittende fast der. Kvaliteten på Facebook har falt dramatisk det siste året og jeg ser stadig vekk innlegg av typen “hjelp, hvorfor er feeden min full av dritt?” De blir værende likevel. Det er som om de har en Berlinmur i hodet sitt.

Trist for dem, frustrerende å se på, men det eneste jeg nå bruker Facebook til er familiechatten på Messenger, og å følge med på enkelte arrangementer og nyheter i nærmiljøet, som å finne ut når sushi-takeawayen nedi gata tenker å åpne igjen etter sommerferien.

Twitter

Twitter døde på en måte som gjorde meg og mange andre så sinte at det skapte en kritisk masse av utvandring til andre tjenester. Jeg har ikke logget inn der på lenge nå og ser ikke for meg å gjøre det igjen.

Jeg er nå kun aktiv i allheimen. Er dette “det nye Twitter”? Nei, det er bare ett av flere mindre nettmiljøer man kan føle seg hjemme i. Babels tårn kollapset. Folk dro hvert til sitt, og det var kanskje like greit.

Noen ser ut til å ha det ålreit på BlueSky og Threads. Selv bare orker jeg ikke enda en tjeneste andre bestemmer over. Kan man få flere følgere der? Kanskje? Har det noe å si? Hva skal vi med alt dette? Det er begrenset hvor mange mennesker du kan ha en meningsfull relasjon med, så alt utover det antallet er bare støy.

Noen ønsker å tjene penger på sosiale medier. Greit, da er ikke allheimen riktig sted, men kanskje ikke andre mikroblogger heller. Gå og skriv på LinkedIn eller pivoter til video og bilder. Vi andre kan ha det hyggelig sammen med ålreite og rare folk i små nettmiljøer.

Forøvrig, et tips for allheimen-tjenester som Mastodon: Siden ingen styrer feeden din for deg bør du gjøre det selv ved å plassere de du følger i lister. Det er lurt å ha iallfall én liste for de få du ønsker å se alt av. Du kan også lage lister med nyhetsbotter og andre veldig aktive kontoer og sette at innholdet derfra ikke skal vises i hovedstrømmen din.

Google

Google slipper man ikke lett unna. Dataene mine ligger nå for det meste på en Yunohost-server med NextCloud. Yunohost er fantastisk, jeg har satt opp en rekke tjenester der. Filsynkronisering, filmstreaming (Jellyfin), RSS-leser, til og med hosting av nettstedet du er på nå. Det jeg bare trenger hjemme kjører på en Intel NUC på hjemmekontoret. Det som skal være tilgjengelig ute på nettet hoster jeg på Exoscale.

Hvis du er lat men sånn passe teknologisk oppegående, vil du få mye glede ut av Yunohost.

Google Search har jeg omtrent sluttet å bruke. DuckDuckGo er defaulttjenesten min, og den er grei nok, og metasøketjenesten SearXNG er også fin, og kan hostes selv via Yunohost, men det som egentlig har skjedd er at jeg sakte har begynt å bygge opp bokmerker til gode referansetjenester. Generelle søketjenester sliter for tiden.

I sommer har jeg skrevet bokmanuskript med mange henvisninger til psykologisk forskning om hvordan folk former og endrer meninger. Det finnes flere greie tjenester som gir oversikt over forskningsartikler, blant annet Scinapse, men for å lese selve innholdet har Anna’s Archive vært uvurderlig. Her kan du laste ned alt av forskningsartikler og obskure fagbøker. De kaller det et skyggebibliotek. Det er piratkopiering, men det har jeg null problemer med. Det jeg henter herfra faller i tre kategorier:

Forskningsartikler, lærebøker og andre akademiske verker. Disse er dyre å få tak i og det har ingen verdi for vitenskapen at du gir penger til portvokterne som har plassert seg mellom deg og forskerne.
Bøker som er omtrent umulig å få kjøpt, verken nytt eller brukt. Helt greit å laste ned disse også.
Bøker som er mulig å kjøpe nytt eller brukt. Disse laster jeg sjelden ned, jeg vil heller lese dem på papir. Men hvis det kun er snakk om å kjapt følge opp en referanse, er det ikke verre å piratkopiere disse enn å finne dem på et bibliotek.

Jeg har bokmerker til for eksempel Wikipedia (norsk/engelsk), Store norske leksikon, Det Norske Akademis ordbok, Nasjonalbiblioteket og Stanford Encyclopedia of Philisophy. Et generelt søk er ikke nødvendigvis det riktige stedet å starte, hvis jeg allerede vet hvor den gode informasjonen er å finne.

Jeg har også begynt med å ha bokmerkelisten åpen hele tiden. Det gjør det lettere å tenke bokmerker først, søk sekundært. Jeg har ryddet opp i strukturen, etter å ha latt den råtne i flere år.

Forøvrig gjør jeg dette i Firefox, det eneste alternativet til Google Chrome. Nesten alle andre nettlesere er Chrome i forkledd utgave, og dette har blitt et problem, særlig etter at Google bestemte seg for å droppe støtten for annonseblokkeringsutdivelsen uBlock Origin. Jeg er usikker hvor lenge Firefox vil klare å holde det gående. Det er dyrt å holde tritt med utviklingen innen nettleserteknologi. Så bruk det mens du kan.

Hvordan gikk det?

Jeg har også byttet til Linux, og skrev bokmanuskriptet i Emacs med to utvidelser som heter Org mode og Treemacs, som gjenskaper funksjonaliteten jeg tidligere fant i skriveverktøyet Scrivener. Å skrive i Emacs er ikke for hvem som helst, men hvis du er sånn passe teknisk oppegående, finnes det ingen bedre verktøy for å jobbe med tekst, særlig for større prosjekter som en bok. Den gjør ting du aldri kan drømme om å få til noe annet sted. Guiden Emacs configuration for writers viser hvordan du kan sette det opp for skribenter. Se også forfatteren Jay Dixits foredrag for inspirasjon.

Hverdagen min er selvfølgelig full av teknologi jeg ikke blir glad av å bruke. Det jeg likevel innså nylig er at jeg har fått laget en ganske god sone som jeg er fornøyd med. Jeg tilbringer mye av dagen innenfor tjenester og verktøy hvor jeg er i kontroll, jeg bestemmer hvem jeg skal knytte meg til, og jeg har fått litt avstand til beslutningene til gærne milliardærer. Jeg lever fortsatt i deres verden, men det er et par beskyttende lag mellom dem og meg.

Egentlig føles det litt som det gjorde i webbens barndom, i årene før Google. Da levde jeg i en digital verden som var godt utenfor (den da ikke-digitale) hovedstrømmen, hvor det var vanskelig å finne fram, men det likevel var mange ålreite folk og gode tjenester. Man kunne drive en blogg som nesten ingen leste, og likevel ha det helt fint. Altså litt som nå.

Det vi har mistet er det som kom etter Google. Søketjenester du kunne stole på. Store sosiale medier hvor hele offentligheten kunne møtes. Det er trist, men problemet med disse var at den enorme kostnaden ved å drive dem, førte til drittifisering.

Jeg vet ikke om det finnes en løsning på dette. Men det vi iallfall kan falle tilbake på er den nettverdenen hvor kapitalbehovet er mindre. Personlige nettsteder, desentraliserte sosiale medier, podcasts. Den utfylles av tjenester som er noe dyrere å drive, men ikke så dyre at de er utenfor budsjettet til en velvillig offentlig etat, en frivillig organisasjon eller en og annen rik idealist.

Det er mer enn nok innenfor disse verdenene til å bli ganske glad av. Så her tenker jeg det er naturlig å sette strek for akkurat denne bloggen.

Arkitektur: Hva kan arkitekter bruke kunstig intelligens til?

Bjørn Stærk — Thu, 01 Feb 2024 00:00:00 +0000

AI-teknikker er en hammer, ikke en tryllestav. De som ikke ser forskjellen, blir lurt.

(Publisert i Arkitektur, februar 2024.)

Hva kan arkitekter bruke kunstig intelligens til? Spørsmålet er feil formulert, men før jeg går nærmere inn på hvorfor, vil jeg si litt om hvordan IT-bransjen fungerer.

Det er dyrt å bygge programvare. Store prosjekter er avhengig av hundrevis eller tusenvis av arbeidere som skiller seg fra bygningsarbeidere ved at de er mye bedre betalt og at du aldri blir kvitt dem. Det er som om snekkerne skulle fortsette å vandre rundt i gangene på skolen de har bygget, mange år etter at elevene har tatt den i bruk. Stillasene står der fremdeles og lyden av hamring og boring pågår konstant. Og godt er det, for med en gang arbeidet stopper opp, begynner bygningen å forfalle.

Programvareprosjekter skiller seg også fra byggeprosjekter ved at de mislykkes i et større omfang. De går langt over på tid og budsjett og blir også levert med mange små feil, store feil eller katastrofale feil. Ofte viser det seg at selve grunnideen programvaren bygget på var feilslått.

For å tjene penger i en slik bransje, må man finne en god gangefaktor, det vil si lage noe som har potensiale for å bli tatt i bruk av millioner eller hundrevis av millioner av mennesker. Noe revolusjonerende. Noe som, hvis det lykkes, alle vil måtte ha. Det er slike prosjekter risikokapitalister ønsker å sette penger på, for tenk å få være en av de tidlige investorene i det neste Apple, Microsoft, Google eller Facebook!

De etablerte IT-selskapene følger nervøst med. De vet at IT-historien er full av tidligere giganter som ikke omfavnet en ny trend i tide. Hvis de ser noen som kan ha snublet over noe stort, følger de etter og enten kjøper opp utfordreren eller skviser dem ut ved å etterligne dem.

Dette gjør IT til en motepreget industri hvor både investorer og etablerte selskaper jevnlig omfavner spekulative trender og blåser dem opp med enorme pengesummer. Hvorvidt trenden faktisk står for noe varig, kan man ikke vite sikkert før etterpå, og da er det jo for sent. Det gjelder derfor å legge de kritiske spørsmålene til side, gasse på og plukke frem de største ordene i ordboka. "Nå er den store nye tingen endelig her! Den vil revolusjonere, automatisere og demokratisere livene våre og føre menneskeheten inn i en ny æra!"

Blestmaskinen spytter markedsføringsbrosjyrene sine ut i et økosystem av videreformidlere. Dette er mennesker som kan være både oppvakte og naive på samme tid. De tenker på IT-bransjen som en kilde til viktige nye oppfinnelser som endrer verden, og venter spent på neste forsmak på fremtiden. Den neste PC'en, internett, sosiale medier eller smarttelefonen. Håpet om å fange en slik trend tidlig mates av frykten for å bli akterutseilt. Heller ikke videreformidlerne har interesse av å stille kritiske spørsmål.

I dette blestdrevne økosystemet er det vanskelig å skille de som oppriktig tror på en ny trend og vet hva de snakker om fra de som tror, men ikke vet hva de snakker om, og kynikerne som ikke tror og håper på å selge seg ut før bobla sprekker.

For å navigere i et slikt tåkefarvann må man søke det konkrete. Hvilken håndfast teknologi er det som ligger til grunn for alt dette? Hvem lager den og hvordan er det tenkt at den skal brukes?

AI og arkitektur

Med dette som bakgrunn, kan vi se nærmere på hvorfor spørsmålet "hva kan arkitekter bruke kunstig intelligens til" er feil formulert. Det er ikke konkret nok. AI er et blestord uten håndfast betydning. Det nærmeste du kommer en presis definisjon er at artificial intelligence er et fagfelt med et misvisende navn som siden 1950-tallet har levert ulike ideer til IT-miljøet. Noen av disse ideene var gode og har nå vært i bruk i flere tiår. Andre ble det ingenting av.

Også nevrale nettverk, byggeklossen i løsningene dagens blest dreier seg om, er en gammel idé. Jeg lærte om dem da jeg studerte informatikk for mer enn tjue år siden og de var ikke nye da heller. Siden har teknikkene blitt forbedret og maskinene blitt kraftigere. Det betyr ikke at noen nå har laget kunstig intelligens. AI er ikke et produkt.

Det misvisende navnet AI har vært en velsignelse for fagfeltet, fordi det inspirerer stadig nye generasjoner med disipler og investorer, men også en forbannelse, fordi det antyder et løfte ingen har vært i nærheten av å innfri. Blestperiodene i AI etterfølges jevnlig av skuffelse og pengetørke, såkalte AI-vintre.

Også de mer konkrete AI-begrepene er misvisende. "Nevrale nettverk" har lite til felles med biologiens nerveceller. "Dyp læring" og "maskinlæring" er ikke læring i den vanlige betydningen av ordet. "Generativ AI" antyder kreativitet, men driver med noe langt enklere, som jeg skal komme tilbake til.

Tross de misvisende begrepene, finnes det konkrete bruksområder for de nye AI-baserte løsningene. Jeg vet om flere som bruker ChatGPT til å generere kjedelige dokumenter med tomme standardformuleringer. Andre bruker bildegeneratorer som Midjourney til å lage artige bilder de ikke kunne tegnet selv. Selv bruker jeg GitHub Copilot når jeg programmerer. Den gjør det i blant litt raskere å skrive kode, fordi den gjetter seg fram til neste kodelinje. Man må bare være på vakt, for noen av gjetningene inneholder subtile og farlige feil.

Hva er det så, konkret, man ser for seg at arkitekter skal bruke AI-baserte løsninger til? Jeg er ikke arkitekt, så jeg skal nøye meg med å tilby verktøy leserne selv kan bruke for å navigere i ordtåken og skille det verdifulle fra det tøvete.

Jeg tar utgangspunkt i hva arkitekter sier om AI. Det jeg har funnet, faller grovt sett i tre kategorier: 1) Løsninger som kan automatisere arbeidsoppgaver og utforske mulighetsrommet i prosjekter på en måte som er vanskelig og tidkrevende for mennesker. 2) Bruk av bildegeneratorer som MidJourney til inspirasjon for designforslag. 3) Luftige spekulasjoner om spørsmål så som hvorvidt maskiner kan tenke, om kunstig intelligens vil overta jobben din og om de vil redde eller ødelegge verden.

La oss gå gjennom disse i omvendt rekkefølge.

Luftige spekulasjoner

AI har nå i mer enn ett år vært alle sosiale sammenkomsters forbannelse. Spekulasjonene flyter fritt. Ord som intelligens, tenkning og kunnskap fylles med hva man vil uten å knytte det til hva psykologer og filosofer har å si om dem. Stemmer ikke ordene overens med det som skjer her og nå, er det bare å utvide tidshorisonten med femti eller hundre år. På lang sikt er alt sant.

Det er gøy å bable om hvordan superintelligente programmer i framtiden kan forme livene våre. Noen fornuftige ting er det også mulig å si. Slike samtaler må imidlertid ses i lys av det jeg forklarte i starten om motejaget i IT-bransjen. De enorme pengesummene som står på spill legger opp til en todeling av verden hvor den lille innsidegruppen som har investert i en trend, er avhengig av å verve støttespillere utenfra som kan tilføre troverdighet og en følelsen av FOMO, fear of missing out.

I blant viser det seg at trenden var en bløff. Da ender disse støttespillerne opp som det jeg i mangel på en bedre oversettelse vil kalle suckers: Naive publikummere som har ofret tid, troverdighet og penger til fordel for kyniske aktører. Det er selvfølgelig ikke mulig å vite om man har vært en sucker før etter at blesten er over. De som omfavnet internett i 1990-årene hadde rett. De som ga troverdighet til kryptovaluta for et par år siden uten selv å tjene på det, var suckers. Poenget mitt er at alle som i dag spekulerer om framtidens maskinintelligens i lys av løsninger som ChatGPT, tilfører troverdighet til produkter IT-giganter som Microsoft har investert store pengesummer i. Dine spekulasjoner er en del av deres markedsføringsplan. Når du snakker om dette, bør du ha muligheten for at du er en sucker i bakhodet.

Det er stor avstand mellom de store ordene mange nå bruker om AI og løsningene man faktisk er i stand til å bygge. Ingen har laget programmer som kan "tenke" i den vanlige betydningen av ordet. Ingen vet om dagens løsninger er et skritt på veien mot slike programmer. Det man har laget er løsninger som kan trenes opp med store datamengder, finne mønstre i disse og skape nye data som stemmer overens med mønstrene. Hva dette eventuelt har å gjøre med tenkning, kreativitet og intelligens er et komplekst tema.

Ta for eksempel sammenhengen mellom form og mening. ChatGPT og MidJourney er et stort framskritt innen analyse av form. De kan produsere tekst og bilder som ser ut som det ligger en menneskelig intensjon bak. Mange antar at det derfor også ligger en forståelse av mening i disse modellene, men det er ikke gitt at noe slikt er mulig, selv for en ekte superintelligens. Se for deg at du hadde all verdens tekster til rådighet og en evighet til å studere dem, men selv ikke hadde noen koblinger til konteksten de oppstod i. Du er en hjerne uten kropp som aldri har kysset, sparket foten i en dør, sett en skog eller spist mat. Hvor mye kan du egentlig utlede om meningen som ligger bak tekstlige beskrivelser av disse fenomenene? Og dagens løsninger er ikke superintelligenser, kun enkle nevrale nettverk i stor skala.

For brukeren virker det som om generativ AI "forstår" hva vi spør den om og gir gjennomtenkte svar tilbake. Dette kan sammenlignes med en optisk illusjon, hvor noe ser ut som noe annet enn det det er. Hjernen tar snarveier i prosesseringen av visuelle sanseinntrykk som i blant fører til feil. Den gjør det samme når den tolker menneskelige intensjoner inn i tilfeldig generert tekst og bilder. Så lenge resultatet har riktig form, "vet" vi at det ligger et tenkende vesen bak, like uunngåelig som vi "vet" at to like streker på et papir er av ulik lengde.

De luftigste AI-spekulasjonene dreier seg om hva framtidige superintelligenser kan gjøre av skade eller nytte i en fjern fremtid. Avstanden mellom optimistene og pessimistene i denne debatten er kortere enn den fremstår. I praksis gir begge leirer troverdighet til IT-selskapenes markedsføringsmateriell samtidig som de fører oppmerksomheten bort fra de mer nærliggende truslene fra AI.

Et eksempel på dette er forfattere som frykter at de vil bli utkonkurrert av generativ AI, fordi de ser hvordan Amazon nå flommer over av syntetiske bøker. Imidlertid er det ingen av dagens løsninger som kan skrive bøker folk ønsker å lese. Det er heller ikke gitt at de vil kunne gjøre det i fremtiden. Det de derimot kan gjøre, er å utnytte nettbutikker med svake kontrollrutiner til å svindle kunder. Dette er altså så langt et Amazon-problem, ikke et AI-problem.

Slik er det med mye av AI-debatten. De viktigste innsiktene kommer ikke fra å spekulere om hypotetiske muligheter og farer ved framtidens AI, men ved å se på hva faktiske løsninger brukes til av konkrete aktører her og nå.

Midjourney til inspirasjon

Én AI-teknikk som har fått mye oppmerksomhet blant arkiktekter, er generativ AI. Bildegeneratorer som MidJourney kombinerer to motstridende funksjoner på en slående måte: De gir deg det bildet du ber om, men tilfører samtidig et element av tilfeldighet som gjør at ingen resultater blir like. Bildene du liker, kan du slå sammen og bygge videre på.

En del arkitekter ønsker å bruke MidJourney til inspirasjon og kreativ utforskning. Inspirasjonen er isåfall kun visuell. Arkitekter skiller seg fra billedkunstnere ved at det de tegner skal være fysisk og økonomisk mulig å bygge. Det skal følge byggestandarder, passe med omgivelsene og være hensiktsmessig for kundene og brukerne. Man kan ikke designe en bygning uten å forstå mulighetene og begrensningene som ligger i fysikkens lover, byggematerialer, sosial og juridisk kontekst, menneskelig psykologi og mye mer.

Det ligger mye mening bakt inn i noen enkle streker på en skjerm. Bildegeneratorer som MidJourney er derimot kun visuelle. Som jeg var inne på, forholder de seg til form alene og har ingen forståelse av mening. Modellen deres inneholder abstrakte representasjoner av hvordan høyfjellshotell og boligblokker i brutalismestil ser ut. Disse kan man bruke til å se for seg hvordan et brutalistisk høyfjellshotell i Jotunheimen kunne sett ut, men dette betyr ikke at en slik bygning er ønskelig eller praktisk mulig.

Bildet kan riktignok inspirere arkitekter til å tegne bygninger som er gjennomførbare, men her seiler man mellom Skylla og Kharybdis. På den ene siden tenderer bildene mot det generiske. De bygges ut fra en modell som inneholder et slags gjennomsnitt av dataene den er matet med. Kombinasjonen av tilfeldighet og gode prompter kan føre til artige og uventete resultater. Det er likevel det gjennomsnittlige som ligger til grunn.

Resultatet er ofte klisjéaktig. På sosiale medier snakker nå mange om hvor lei de er av AI-genererte bilder, fordi de ser like ut. Det er ikke lett å rive seg løs fra begrensningene som ligger i det å sette sammen det gjennomsnittlige på tilfeldige måter.

Klisjeene kan også ta form av fordommer. Dataene du får ut av en slik modell, defineres av dataene den er trent opp med. Trener du opp en bildegenerator med bilder av New York og ingenting annet, er det kun en kaleidoskopisk forvandling av New York som kan komme ut i den andre enden. På samme måte begrenses MidJourney av de skjulte skjevhetene i datagrunnlaget sitt.

I likhet med ChatGPT, domineres MidJourneys datagrunnlag av vestlig og engelskspråklig innhold. Hva betyr dette i praksis? Som et eksperiment ber jeg MidJourney om et bilde av en person som på vei inn i en travel, primitiv landsby. Forslagene jeg får er av mørkhudete mennesker og afrikansk byggestil med regnskog i bakgrunnen. Jeg må spesifisere at den primitive landsbyen er norsk, for å få hvite mennesker, norsk byggestil og norsk natur. Ber jeg derimot om et bilde fra en travel moderne landsby, får jeg hvite mennesker. Presiserer jeg at den skal være afrikansk, blir menneskene mørkere, men også fattigere, og den moderne afrikanske landsbyen ser ganske lik ut som den primitive.

Jeg ber om byer i ulike arkitekturstiler. MidJourney gir meg lyshudete mennesker og et slags forsøk på å ta forespørselen på alvor. Når jeg tilføyer at byen skal være afrikansk, tones arkitekturstilen ned og vi er tilbake til den samme gamle fattige landsbyen. Ber jeg om afrofuturisme, fremstår byen fattig. Jeg må presisere at afrofuturismen skal være europeisk, hva nå enn det skulle bety, for å få se velstand.

Modellen har med andre ord en sterk knytning mellom det afrikanske, fattige og primitive. Å trekke resultatet bort fra denne fordomsfulle klisjeen, krever mye innsats fra brukeren. Det er også lite MidJourney kan gjøre for å rette opp i dette, annet enn å trene opp modellen på en langt mer kostnadskrevende måte.

Sjøuhyret på den andre siden av sundet er vel så skummel: Plagiat og åndsverklovbrudd. Generativ AI er trent opp med enorme mengder tekst og bilder som selskapene ikke har rett til å bruke. Åndsverkaspektet av dette for brukerne er uavklart.

Den klareste illustrasjonen av problemet får du hvis du ber bildegeneratoren om å etterape stilen til en bestemt person. Da får du et resultat du bør være forsiktig med å la deg inspirere av. I dette tilfellet er du imidlertid bevisst på faren. Verre er det når generatoren plagierer uten at du er klar over det. Det er umulig å sikre seg mot dette, av samme grunn som det er umulig å sikre seg mot klisjeer og fordommer. Datamengden er for stor. Ingen vet nøyaktig hva som befinner seg inn i modellene. En del av "lærdommene" som ligger der, kan være urovekkende spesifikke. Du kan ende opp med å plagiere designelementer uten å ønske det.

Det ligger en juridisk risiko i dette, men ikke minst også en omdømmerisiko, særlig hvis man skal bruke bildene offentlig.

Er det mulig å navigere trygt mellom klisjeer og fordommer på den ene siden og plagiat på den andre? Det vil jeg tro, men jeg ser ikke hvorfor man seiler inn i slikt farvann med entusiasme.

Spesifikke arkitektverktøy

Løsningen på en del av disse problemene kan være å trene opp mindre og mer fokuserte modeller, med mer gjennomtenkte treningsdata og mer bruk av ekspertkunnskap. Slike løsninger vil ikke prøve å gjøre alt for alle, slik MidJourney gjør, men løse mer spesifikke oppgaver for bestemte brukergrupper, så som arkitekter.

Kanskje kan AI-teknikker brukes til å automatisere kjedelige og tidkrevende arbeidsoppgaver eller å utforske mulighetsrommet i et designoppdrag. Her er jeg langt utenfor mitt eget kompetanseområde og jeg har også slitt med å finne gode, konkrete eksempler på slik bruk. Det kan virke som om arkitekter som snakker om AI, foreløpig er mest opptatt av å spekulere om AI-guder og å utforske MidJourney.

Jeg kan likevel si noen generelle ting om en slik bruk av AI. Den første er å minne om at AI ikke er en teknologi, men et fagfelt som allerede har levert ideer til IT i mange tiår. Nye AI-inspirerte løsninger vil neppe utgjøre et radikalt brudd med fortiden, men snarere en gradvis forbedring.

Noen av disse forsøkene på forbedring vil være nyttige, andre vil vise seg å ha liten nytteverdi. Det er ikke lett å skille nytte fra gimmick når vi befinner oss midt i en teknologiblest, hvor det å sette merkelappen "AI" på noe er å tilegne det nær magiske evner.

Det gjelder å være åpen men også skeptisk. Ny teknologi forandrer i blant livene våre til det bedre, men det er også slik at forestillingen om den nye teknologien som forbedrer livene våre er et virkemiddel for å gi avkastning til IT-investorer. Tenk på dekningen av en kommende storfilm. Vi vet at nye filmer kan være gode, men vi er også bevisste på hvordan forestilingen om den store filmopplevelsen du ikke må gå glipp av, brukes av de som investerer i film. Slik er det også med AI.

Forestillingen om at teknologisk endring er uunngåelig, er en del av den samme markedsføringspakken. Noen tjener på at du tror at dette er sant. All teknologisk endring skjer imidlertid innenfor en sosial, politisk og økonomisk kontekst. Ingenting er uunngåelig.

Noen av de AI-baserte nyvinningene vil være nyttige, men selv ikke nyttige verktøy er magiske. En hammer er en hammer, ikke en tryllestav. Det samme gjelder for AI-teknikker som maskinlæring. Man kan for eksempel lett trene opp en modell til å trekke feil "lærdommer" fra treningsdataene, på samme måte som man kan bruke en hammer til å ødelegge en tommel.

Hvordan bør så arkitekter forholde seg til AI-blesten? Den heseblesende samtalen om tenkende superintelligenser er det best å ignorere, tror jeg. Ikke ha for mye respekt for de som snakker om dette.

Generativ AI som MidJourney kan være artig og nyttig, men jeg tror entusiasmen raskt vil gi plass for en kritisk erkjennelse av verktøyenes begrensninger. Jeg ville også vært forsiktig med å gjøre meg avhengig av løsninger hvor forretningsmodellen er uavklart. Generativ AI krever enorme mengder prosesseringskraft. Vil man lykkes med å finne betalende kunder som kan dekke kostnadene til dette før blesten er over og investorene går lei av å vente på avkastning?

Jeg forventer mest verdi i den spesifikke bruken av AI-baserte ideer, men det vil ta tid å sortere gode ideer fra dårlige. Det faglig mest verdifulle du kan gjøre er kanskje å sette deg inn i noen av detaljene i teknikkene som brukes. Bygg opp en grei forståelse av begrepene, bruksområdene, svakhetene.

Så er det litt mindre sjanse for at du blir lurt når en selger banker på døra, viser deg en hammer og sier "Ser du denne tryllestaven her? Den kan du bruke til å spikre, skru og lime. Du kan sage med den, legge gulv, mure, støpe, gipse og male, og den lager deg også kaffe på morgenen. Kollegene dine bruker den allerede og om få år tar den på seg slips og begynner å snakke, så kjøp den nå før den kjøper deg."

Halden Arbeiderblad: Halden er Østfolds bruktparadis

Bjørn Stærk — Sun, 01 Oct 2023 00:00:00 +0000

En av gledene ved å bo i Halden er den høye tettheten av bruktbutikker.

(Publisert i Halden Arbeiderblad, 1. oktober 2023.)

En av gledene ved å bo i Halden er den høye tettheten av bruktbutikker. Jeg teller minst tretten av dem, som er mer enn andre Østfold-byer i antall og mye mer i forhold til folkeantall og areal. De ligger så nær hverandre at du rekker innom de fleste på en kort vandring gjennom sentrum.

Variasjonen er stor. Du finner tradisjonelle bruktbutikker som selger alt mulig rart til lave priser. Her skiller særlig Gjenbruken og Miljøhuset på Høvleriet seg ut med et stort utvalg og veien er ikke lang videre til Nye Brukten og Fretex.

Du finner mindre butikker med et mer nøye utplukket utvalg, som nyåpnete Skafferiet, og antikvariater med eldre skatter, som Antikk & Kuriosa, begge ved Busterudparken. Turen til dette området kan avsluttes på J & B kaffebar og secondhand. Fisketorget er også verdt et besøk.

Klessentralen, bak Skofabrikken, fortjener å fremheves. Her kan de som trenger det hente gode klær gratis. Dette unike tilbudet har stor pågang, fordi det er mange som sliter økonomisk i Halden-området.

Bedre kvalitet

Før tenkte jeg at det alltid var best å kjøpe nytt. Jeg er neppe den eneste som har endret mening om dette, særlig etter de siste årenes prisstigning og renteøkning. I dag kjøper jeg helst brukt når jeg kan og nytt hvis jeg må. At det koster mindre er én grunn. Det er aldri flaut å gjøre et kupp.

En annen grunn er at kvaliteten på gamle varer ofte er bedre enn nye, overraskende nok. Dette er noe som kjennetegner nesten alle produkter vi omgir oss med, fra klær til møbler. Over de siste tiårene har produksjonsmåtene endret seg radikalt. Fabrikkene bruker billigere materialer og tar flere snarveier, slik at produktet går fortere i stykker. Prisene har gått ned, slik at vi føler at vi gjør et røverkjøp, men fordi kvaliteten også har gått ned, må vi erstatte produktet hyppigere.

I dag er det derfor i bruktbutikkene du kan gjøre de virkelig gode kjøpene. Hvis valget står mellom et nytt stuebord til 2000 kroner og et brukt til 1500, vet du at det nye vil se stygt ut etter noen få år, mens det brukte vil kunne gå i arv. Kvaliteten på det du finner i bruktbutikker varierer selvfølgelig, men den brukte varen er sjelden dårligere enn den nye og prisen er alltid lavere.

De fineste lampene i huset vårt har vi for eksempel kjøpt brukt og billig. De ble produsert i Halden av nedlagte Høvik Lys.

Ta vare på ting og mennesker

En annen grunn til å kjøpe brukt er det sparer verden for miljøskader. Det meste av vareproduksjon fører til utslipp av klimagasser og miljøgifter. Hvorfor skade omgivelsene våre mer enn vi må, når mange av tingene vi trenger allerede har blitt laget og står klare til bruk på bruktbutikken?

Jeg tror også at det er sunt for oss som mennesker å lære å ta vare på og gjøre det beste ut av det vi har. Å ta vare på tingene våre, menneskene våre og byen vår er egentlig tre sider av samme sak. Det handler om respekt for verdier som går dypere enn det å maksimere antall kroner per time.

Å kjøpe brukt passer her inn i en større sammenheng hvor også reparasjon og vedlikehold inngår. Gamle ting som ble produsert på en god måte, er ofte også lettere å reparere enn nye ting. Godt håndverk går rett og slett aldri virkelig i stykker.

Østfolds bruktparadis

Bruktbutikkene i Halden drives i stor grad av frivillige personer og ildsjeler. De fortjener en stor takk for innsatsen. Vi kan takke dem ved å besøke butikkene deres og ved å donere gode gamle ting vi ikke trenger. Vi kan også takke dem gjennom at vi spør dem hva vi som by kan gjøre for dem.

Dette spiller jeg inn til høstens nyvalgte politikere. Har bruktbutikkene våre gode nok vilkår? Kan vi gjøre mer for å oppmuntre til en kultur for gjenbruk og vedlikehold?

Halden er Østfolds bruktparadis. Dette burde vi omfavne og gjøre til en del av byens identitet. Arrangementer som kommunens kommende Framtidsuke i november kunne kobles til noe større om hva slags by vi ønsker å være. Byen hvor vi tar vare på både ting og hus og folk. Byen du kan besøke for å vandre fra bruktbutikk til bruktbutikk og snuble over noe fantastisk.

Aftenposten: KI-debatten må ned på bakken

Bjørn Stærk — Sun, 24 Sep 2023 00:00:00 +0000

Begrepet «kunstig intelligens» er mest egnet til forvirring

(Publisert i Aftenposten, 24. september 2023.)

IT-verden gir oss i blant ord som suger til seg så mye håp og frykt at de flyr avgårde som en løpsk varmluftsballong. Det kan ta årevis å fange et slikt ord og forankre det med konkret innhold.

"Internett" var en gang et slikt ord. Internett er framtiden, sa man. Det vil skape en informasjonsmotorvei, det vil demokratisere verden, det vil redde oss, eventuelt ødelegge oss. Alt vil bli annerledes med internett. Slik holdt vi på noen år før vi fikk fanget ordet og forankret det. Hva er internett? Et globalt nettverk. Enkelt og greit.

Senere fikk vi "skyen". Skyen er framtiden. Alt skal inn i skyen. Alle må ha en skystrategi, for dette vil endre alt, og så videre. Etterhvert fikk vi forankret dette ordet også. Hva er skyen? I bunn og grunn er det datamaskiner i store serverhaller. Ganske enkelt det og.

Veien til en konkret betydning kan imidlertid være lang. Mange har interesse av å blåse opp slike ord. Dessuten er det mer givende å fantasere stort enn å sette seg inn i små detaljer.

Fagfelt med et misvisende navn

I år er det "kunstig intelligens" som er temaet. KI er framtiden, alle trenger en KI-strategi, for dette vil enten redde oss eller ødelegge verden. Og så videre.

Daglig kan vi lese ting som at det foregår et kappløp mellom Kina og USA om å vinne "KI-kampen" og sikre verdensdominans innen helsetjenester, utdanning, våpenmakt og informasjonsflyt. KI kan også forbedre klimamodeller og optimalisere energiproduksjonen samtidig som det kan brukes til svindel og kriminalitet. Vi står på terskelen til en ny æra i skrivekunsten. KI vil kunne ta halvparten av jobbene våre, muligens fordi de allerede er smartere enn 99,3% av menneskene.

Hva dette konkret betyr, er ikke lett å forstå. Noen ganger viser KI til løsninger som finnes i dag, men som ikke er intelligente og gjør svært ulike ting på ulike måter. Andre ganger brukes det om hypotetiske systemer som kanskje aldri vil bli lagd. Når innholdet i et begrep spriker så mye som dette, er det noe galt med definisjonen.

Så hva er kunstig intelligens? Først og fremst er det et gammelt fagfelt med et misvisende navn. Som helhet har fagfeltet vært en skuffelse, fordi ordet "intelligens" antyder et løfte disse løsningene aldri har vært i nærheten av å innfri. Samtidig har ideer derfra blitt brukt til å lage IT-løsninger i flere tiår. Å si at "nå skal KI vurdere røntgenbilder" eller at "flere bedrifter burde bruke KI" er derfor forvirrende vagt. Oppfølgingsspørsmålet bør være, hvilke KI-baserte tilnærminger snakker vi om og hvordan skal de brukes?

Ekkoet av kunnskap

En mer presis beskrivele av for eksempel ChatGPT er at den bruker teknikker fra KI til å finne mønstre i enorme mengder tekst og generere ny tekst som stemmer overens med mønstrene. En viktig forskjell mellom dette og intelligens er at løsningen kun forholder seg til språkets form, ikke meningen som ligger bak. Det ligger ingen intensjon bak en tekst produsert av slike språkmodeller, bare ordmønstre.

Du kan ane et slags ekko av kunnskap i en slik tekst, men ikke kunnskap. Dette kan høres ut som flisespikkeri, men forskjellen er grunnleggende. En menneskelig skribent kan ta feil om mye men likevel forholde seg til virkeligheten. Syntetisk tekst tar ikke feil. Den "hallusinerer" ikke. Språkmodellen har ikke noe forhold til virkeligheten. Meningen du finner i en slik tekst kommer fra ditt eget hode, litt som en optisk illusjon.

Det er fullt mulig å bruke slike løsninger til noe nyttig. Selv har jeg testet ut Github Copilot, et programmeringsverktøy som følger med mens man skriver og kommer med forslag til neste kodelinje. Noen av forslagene er treffsikre, andre inneholder subtile feil. Jevnt over er den litt mer til hjelp enn til hinder. Hvor langt man kan forbedre en slik løsning, gjenstår å se. Det er også uavklart hvorvidt Microsoft og OpenAI har brutt lisensene til kildekoden de har trent den opp med.

Blindhet for andre fagfelt

Slike jordnære perspektiver havner i skyggen av den store debatten om hva KI-løsninger som ikke finnes, kan tenkes å gjøre en gang i framtiden. På den ene siden hører vi fra bransjespesialister som nok tror på det de gjør, men også har penger og prestisje å tjene på å peke på noe vagt og flott i framtiden. De har i blant en svak forståelse av andre fagfelt enn informatikk og bruker ord som "intelligens", "kunnskap", "kunst" og "etikk" uten å koble seg til hva eksperter på disse temaene sier om dem.

Den andre siden av debatten lider av den samme blindheten for andre fagfelt, men ser KI i et dystopisk lys. En viktig innflytelse her har vært miljøet rundt veldedighetsbevegelsen effektiv altruisme, hvor mange har fått deg for seg at de ustyrlige KI-ene vi kjenner fra science fiction en dag kan bli virkelige og at det viktigste vi som samfunn kan gjøre i dag er å ta kontroll over dem før de vokser seg for mektige. Litt som i Terminator-filmene, altså.

Denne tankegangen, longtermism, ("langsiktig politikk" på norsk), slo an i databransjen fordi vi IT-nerder liker science fiction og ikke er så rasjonelle som vi selv tror. Når for eksempel Elon Musk advarer mot trusselen fra kunstig intelligens, er det faktisk slike ideer som ligger bak.

Snakk mindre om KI

Det misvisende begrepet "kunstig intelligens" må ta sin del av skylden. Ved å legge det bort får vi lettere øye på det som er kritikkverdig i disse løsningene. Faren er ikke at KI overtar verden, men at syntetiske bøker overtar Amazon eller at politiet innfører "predictive policing"-systemer, la oss kalle det spåspaning på norsk, som utilsiktet straffer folk for å ha minoritetsbakgrunn. Faren er ikke at vi skaper en digital gud med bisarr etikk, men at illusjonen om maskiner som tenker, skader de som tror at de "snakker" med dem.

To viktige KI-kritikere som tar denne praktiske tilnærmingen, Emily M. Bender og Timnit Gebru, har blant annet påpekt at det enorme datagrunnlaget til språkmodeller som ChatGPT ikke bare er en styrke. Det er umulig å dokumentere dataene en så stor modell er trent opp med. Skjevheter og fordommer vil dermed forme den på uforutsigbare måter. Effekten kan ikke kompenseres for i etterkant, mener de. Problemet må løses med en mer beskjeden og gjennomtenkt bruk av opplæringsdata.

Fremover håper jeg å få høre mindre om "KI" og mer om datagrunnlaget for maskinlæringbaserte språkmodeller. Mindre om KI-strategier og mer om hvordan kulturlivet skal forholde seg til syntetisk tekst. Mindre framtidsfabulisme og mer om hvordan det offentlige kan automatisere beslutninger på en demokratisk måte. Inntil videre kan vi like godt unngå begrepet KI. De som vet hva de snakker om, har mer presise ord til rådighet.

Aftenposten: Nettet drittifiseres

Bjørn Stærk — Sat, 19 Aug 2023 00:00:00 +0000

Facebook er vår Trabant, den falleferdige østtyske hverdagsbilen.

(Publisert i Aftenposten, 19. august 2023.)

Har du lagt merke til at nettjenestene du bruker har blitt dårligere de siste årene?

Det klareste eksemplet er Google, som en gang var så treffsikker at navnet deres ble et synonym for det å søke på nettet. Designet var enkelt. Med tiden har annonser og treff fra Googles egne tjenester fått mer plass og kvaliteten på selve søket blitt dårligere. Det har blitt vanskelig å gjøre dype søk i arkivet. Presise søk gir upresise svar.

Det samme har skjedd med Amazon, som en gang var en god nettbutikk med informative anmeldelser. I dag er hele kjøpeopplevelsen forvirrende. Hvis du søker etter kjøkkenredskaper, får du opp en mengde nesten like produkter med de samme toppkarakterene og de samme søkemotortilpassete beskrivelsene. Søker du etter reisebøker, får du opp maskinskrevne bøker med falske forfattere. Man føler at man må vasse gjennom søppel for å finne det man vil ha.

Løfte om enorme utbytter

Hva er det som foregår? Én forklaring er at tjenestene ikke klarer å motstå den økende mengden sofistikerte angrep fra svindlere. Google og Amazon ønsker å levere gode søkeresultater og selge gode produkter, men de får det ikke lenger til.

En mer kynisk forklaring er at det ikke er vi som er kundene. Tjenestene tjener penger ved å fange oppmerksomheten vår og foredle den til et produkt de kan selge videre. Derfor kan kvaliteten synke fra vårt perspektiv, mens de egentlige kundene er strålende fornøyd.

Problemet med denne forklaringen er at også annonsørene på Google og selgerne på Amazon er misfornøyde. De opplever at de blir ført bak lyset og bruker penger i blinde.

En bedre forklaring finner vi derfor i eiernes forventninger til avkastning. IT-industrien har fått tilført enorme pengesummer de siste tiårene fordi de har lovet at de en dag skal kunne levere tilsvarende eventyrlige utbytter. Google og Amazon er nå så mektige at de kan innfri dette løftet. Så da gjør de det gjennom å ta det de kan fra alle som har gjort seg avhengig av dem.

Uunngåelig drittifisering

Forfatteren Cory Doctorow kaller dette for enshittification. Vi kan kalle det drittifisering på norsk. Prosessen har tre faser, mener han. Først erobrer en tjeneste brukere ved å tilby dem en nyttig tjeneste, enten gratis som Google eller kunstig billig som Amazon. Det er ikke farlig med inntekter i starten.

Deretter erobrer man bedriftsmarkedet ved å selge dem tilgang til brukerne. Til sist kommer den tredje fasen, hvor man begynner å skvise også disse aktørene for å belønne eierne.

Drittifisering er en nesten uunngåelig bieffekt av forretningsmodellen til dagens teknologibransje, mener Doctorow. TikTok har inntil nylig vært i den første fasen, hvor man hekter brukerne med en god, gratis tjeneste. Nå er de på vei inn i den andre fasen, hvor de favoriserer innholdet til betalende kunder. Når også disse har blitt hektet, kommer den tredje fasen, hvor tjenesten blir dårligere for alle.

Desperat etter inntekter

Jo mer desperat et selskap er etter inntekter, jo verre går det med brukerne. Twitter levde ikke opp til eiernes forventninger. De gjenværende brukerne av det som nå heter X havnet derfor i hendene på den inkompetente og impulsive Elon Musk.

Inntil nylig pleide jeg å si til folk som slet med å finne gode forbrukeranmeldelser på Google, at de burde søke på Reddit i stedet. Der finner du nemlig ekte mennesker som deler av erfaringene sine. Nå endrer også Reddit seg under press fra eierne og har skapt opprør blant de frivillige moderatorene tjenesten er avhengig av. Konflikten toppet seg med en slags brukerstreik før sommeren og er neppe over.

Det er lett å si at alt slike selskaper behøver å gjøre for å blidgjøre eierne sine er å tjene penger. Såpass kan man vel forvente av dem? Når forventningene er så store som de er for mange IT-selskaper, er det imidlertid vanskelig å innfri dem på noen annen måte enn å gjøre som Google og Amazon: bli en gigant og bruke makten til å skvise både brukere og betalende kunder.

Kjedelig på Facebook

Facebook utgjør en interessant vri på fenomenet fordi det egentlig aldri var en god tjeneste. Mange diskuterer der, men det er ikke et godt diskusjonsforum. Mange butikker har ingen annen nettside og mange organisasjoner kunngjør ikke arrangementer andre steder, men Facebook er dårlig egnet til begge formålene.

Denne dårlige tjenesten har de imidlertid lyktes med å forverre. Dette merkes særlig av bedrifter og organisasjoner, som opplever seg presset til å betale for å nå ut til sine egne følgere, uten visshet om at Facebook faktisk leverer det de betaler for.

Også som bruker merker jeg at kvaliteten har gått ned. Mange har fryktet at sosiale medier som Facebook hadde blitt for flinke til å vise oss engasjerende innhold. Sannheten for min egen del er at Facebook har blitt dårligere til å gjette hva jeg ønsker å se og at jeg kjeder meg.

Vår Trabant

Under Den kalde krigen sa man at storselskapene i det kapitalistiske Vest-Europa riktignok var grådige, men de var flinkere enn kommunistene til å lage gode biler og andre ting folk ville ha. I dag føles det som om nettet har endt opp med det dårligste fra begge verdener. Særlig Facebook må kunne sies å være vår Trabant, den falleferdige østtyske hverdagsbilen, bare uten den ti år lange ventelisten.

I stedet for ekte forbedringer får vi "kunstig intelligens", men også dette har en aura av mislykket utopisk drøm over seg. Science fiction har lenge lovet oss tenkende maskiner, men ingen vet hvordan man skal lage dem. Derimot har IT-selskapene blitt flinke til å gjenkjenne mønstre i store datamengder og bruke dette til å skape tekst og bilder som stemmer overens med mønsteret. Resultatet er tilstrekkelig magisk til at man kan kalle det for intelligens og late som om framtiden har ankommet.

Disse artige og smånyttige verktøyene kan ikke veie opp for den fallende kvaliteten til tjenester som Google, Amazon og Facebook. Spørsmålet er om brukerne da vil gå lei eller om selskapene vil finne en slags balanse mellom eiernes forventninger og brukernes misfornøydhet.

Hvor skal vi dra?

Men hvor skal man dra, hvis man går lei? Trabant-eiere visste at det fantes bedre biler utenfor jernteppet. Noen heldige få kunne også få tilgang på dem. Den vissheten har ikke brukerne av drittifiserte nettjenester.

Selv har jeg kommet til at det må bli en statlig oppgave å legge til rette for en nettinfrastruktur som kreative småaktører kan skape noe bedre på toppen av. Det offentlige kan ikke lage søkemotorer og sosiale medier, men det kan presse frem åpne standarder og motvirke maktkonsentrasjonen som står i veien for nyskapning. I tillegg kan uavhengige organisasjoner og kommersielle aktører med samfunnsansvar tilby tjenester med mer jordnære forventninger til lønnsomhet.

Silicon Valley-aktig risikokapitalisme har aldri vært den eneste måten å skape programvare på. Det begynner å bli klart at det heller ikke er blant de beste.

Halden Arbeiderblad: Det finnes flere farlige steder for fotgjengere i Halden

Bjørn Stærk — Sat, 01 Jul 2023 00:00:00 +0000

Alle haldensere kjenner til veisnutter hvor de vet at her vil det en dag gå galt

(Publisert i Halden Arbeiderblad, 1. juli 2023.)

HAs ansvarlige redaktør Morten Ulekleiv skriver at det er på tide å gjøre noe med de farlige forholdene for fotgjengere på Sørlifeltet. De som bor og jobber i området, har i årevis påpekt at det er umulig å krysse veien på en trygg måte. Folk løper over med livets som innsats. Nylig skjedde en alvorlige ulykke der. Nå er det på tide å lytte, skriver Ulekleiv.

Sørlifeltet er dessverre ikke det eneste stedet i Halden hvor veiforholdene nærmest legger til rette for alvorlige ulykker. Jeg tipper at de fleste som beveger seg rundt i byen til fots, på sykkel eller med rullestol kjenner til steder hvor man bare vet at her kommer det en dag til å gå galt.

For å ta et eksempel fra min egen barnehagerute: Vi krysser daglig bunnen av Busterudkleiva for å komme oss fra Dyrendalsveien til Forstrøms vei. Hvis man gjør dette via Thomas Fearnleys gate, må man først over et stykke av Busterudkleiva hvor det ikke finnes noen tilrettelegging for fotgjengere. Det er verken fortau eller fotgjengerfelt der, og løper man over veien, må man klatre opp en skrent for å komme til gangveien. Fartsgrensen er 50 km/t, men fordi dette er en bakke, kjører mange fortere.

På sykkel kan man velge å oppføre seg som en bil og følge Busterudkleiva det korte stykket det gjelder, men hva gjør fotgjengerne? Helst bør de ta omveien ned mot Marchus Thranes gate, men mange løper over, noen med barnehagebarn i hånda. Det er skummelt å se på og jeg har ofte tenkt: Her kommer det en dag til å gå galt.

Eller, for å ta et sted flere er kjent med: Prøv å ta deg fra Tista senter til butikkene bortest på Høvleriet med barnevogn. Ruta har blitt en eneste hinderløype blant parkerte biler. Når du kommer til Rema 1000, oppdager du at fortauet ved butikkene er for trangt for barnevogner, så da er det ut på parkeringsplassen igjen. Så må du finne en måte å krysse Mathias Bjørns gate, før du navigerer blant parkerte biler igjen det siste steykket.

Her har jeg også ofte tenkt at dette kommer en dag til å gå galt. Det holder at én bilist er uoppmerksom én gang når de rygger ut.

Jeg kunne gått inn på mange flere eksempler, som hvor uoversiktlig det er å krysse Gimleveien mellom Os og Hofgårdløkka, det dårlige fortauet langs Marcus Thranes gate og ikke minst situasjonen som har oppstått etter at gangbrua ved Os skole ble revet. Det finnes kanskje farligere veisnutter og kryss i Halden, men det er disse jeg ser. Som Ulekleiv er inne på, er det viktig å samle inn og lytte til slike erfaringer. Folk vet hvor de farlige stedene er i deres nærområde, hvis du bare spør dem.

Hvorfor blir det likevel gjort så lite? Beslutningstagerne er kanskje så vant med å se byen gjennom bilvinduet at de ikke får med seg hvordan den ser ut for fotgjengere, syklister og rullestolbruker. Dette er på en måte forståelig. De fleste har tilgang på bil i hverdagen, og da er det lett å tenke at dette er den eneste transportformen det er verdt å legge til rette for. Selv ser jeg for eksempel Sørlifeltet kun som bilist. Da tenker man lett at det er den eneste transportformen som teller der.

Hvis vi tenker oss om litt, kommer vi imidlertid på alle unntakene. Barn og ungdom kjører ikke bil. En del eldre gjør det ikke. Noen har ikke råd til bil. Og ikke minst: Alle som kjører bil blir selv også fotgjengere igjen når bilen er parkert, og man for eksempel bare skal en kort tur på matbutikken borti veien. Man kan kjøre en råflott bil det ene øyeblikket, og det neste øyeblikket stå der med barnevogna og lure på hvordan i all man skal komme seg over veien.

Løsningene på disse problemene er velkjente og ofte enkle å gjennomføre: Lave fartsgrenser. Flere fotgjengerfelter, bedre fortau. Det krever bare evnen til å se byen fra perspektivene til alle som bruker den.

Aftenposten: Hvor polariserte blir vi egentlig av nettet?

Bjørn Stærk — Sun, 25 Jun 2023 00:00:00 +0000

Folk er mer nyanserte enn sosiale medier gir inntrykk av

(Publisert i Aftenposten, 25. juni 2023.)

Det sies at vi lever i en tid med økende polarisering. Det har blitt vanskeligere å snakke med folk vi er uenige med. Folk har blitt sintere, mer fastlåste og dømmende. Stadig flere snubler inn i digitale feberfantasier.

Teknologien får skylda. De sosiale mediene vi bruker "skjermtid" på har rammet steinalderhjernen vår slik hurtigmat rammer kroppen, med usunne mengder salt og sukker og lite ekte næring. Vi er ikke bygget for å motstå inntrykkene verdens smarteste virkelighetsforvrengere sender mot oss gjennom skjermene.

Barn og unge er særlig utsatte, sies det. Gi guttungen en iPad og ti år senere sitter han der, en deprimert skjermslave, og blir forført av ekstremister. Barna vet tross alt ikke bedre og når skaden først er skjedd, er den uopprettelig. For hvis det er ett psykologisk forskningsresultat alle nå ser ut til å ha fått med seg er det dette: At folk tviholder på sine feilaktige oppfatninger, samme hva du forteller dem.

Vi mennesker er altså manipulerbare, men samtidig også noen skikkelige stabeiser. Sosiale medier hekter oss på sinte spissformuleringer. Vår evne til å se nyanser, svak nok i utgangspunktet, kveles.

Ikke alle land er USA

Det er mange grunner til å være skeptisk til denne fortellingen. Mye av det som sies om "økende polarisering" er for eksempel hentet fra USA og andre land hvor den politiske samarbeidsviljen har brutt sammen. Frykten er at disse landene ligger foran oss i den samme enveiskjørte gata. Snart omsluttes vi alle av den digitale hatorgien.

Det denne frykten overser, er den historiske bakgrunnen disse konfliktene vokser frem fra. Kranglene våre formes av hvem vi er og hva vi har opplevd sammen. Erfaringer fra ett sted kan ikke enkelt overføres til andre steder.

Norge har sin egen kranglete historie og et raskt blikk på denne historien gir oss grunn til å være skeptisk til også en annen del av fortellingen: At støynivået er økende. Kløften mellom arbeiderklassen og borgerskapet var en gang så dyp at de hadde hver sine idrettslag. Avstanden mellom partene i målsaken og de religiøse stridene var like stor. I 1930-årene nøt både Hitler og Stalin respekt på fløyene i norsk politikk. Senere har vi vært gjennom to bitre EU-avstemninger.

Hvilke av dagens debatter skiller seg nevneverdig ut fra dette med tanke på bitterhet og polarisering? Den om at Oslo ikke forstår seg på distriktene, den om at en minoritet er skummel, eller den hvor de eldre frykter ungdommens urovekkende politiske tendenser?

De færreste plasserer seg ytterst

De færreste debatter er polariserte og selv i polariserte debatter plasserer de færreste seg på ytterkantene. Frykten er at sosiale medier forsterker ytterfløyene, men vi ser få tegn til dette i valgresultatene.

Selv bruker jeg mindre tid på sosiale medier nå enn jeg gjorde i 2010-årene. Appene var visst ikke var så avhengighetsdannende likevel. Dette har hjulpet meg å se at denne økende polariseringen, staheten og irrasjonaliteten er vanskelig å finne utenfor de sosiale mediene. Folka jeg snakker med passer ikke inn i fortellingen. Noen plasserer seg på en ytterkant, men meningene deres har uventete nyanser. Mange er usikre og vingler mellom ståsteder. Høy temperatur kan det bli, men neppe høyere enn den var i 1930, 1960 eller 1990.

Hva med forskningen som viser at vi er sårbare for manipulerende teknologi? Når det gjelder barn og unge, har debatten handlet om "skjermer" og "skjermtid", men flere forskere peker på at dette er en upresis målestokk med liten forklaringsevne. Det er mange måter å bruke skjermene på og det avgjørende er hvilke omstendigheter man bruker dem under.

Bildet av de allmektige algoritmene som forstår oss så godt at de nærmest kan styre tankene våre, har også fått grundig kritikk. Det er riktigere å si at teknologigigantene har skapt myten om sin egen allvitenhet fordi det hjelper dem å selge annonser. Innflytelsen deres er riktignok enorm, men samtidig retningsløs.

Vi tenker ganske fornuftig

Hva så med de godtroende folkemassene som lar seg manipulere på nettet men på forunderlig vis også er uimottagelige for sunn fornuft? Denne fortellingen har blitt utfordret av psykologer som Hugo Mercier og Dan Sperber, som hevder at vi mennesker egentlig er ganske fornuftige, så lenge vi ikke setter urimelige krav til hva dette innebærer. Vi er flinke til å evaluere rykter og påstander, når det teller. Vi endrer mening i møte med gode argumenter, med unntak av i enkelte skyttergravskriger.

Ikke minst, hevder de, tenker vi bedre sammen enn alene, når gruppen har et felles problem den skal løse. Stemmer ikke dette bra med erfaringene vi gjør på jobben eller blant venner og familie? Når vi skal løse problemer i hverdagen, prater vi oss fram til noe som er bedre enn det vi startet med. At samtalen ender i bittert hat, hører til unntakene.

Vi lar oss sjelden manipulere til å gå i noen bestemt retning, hvis vi ikke av andre grunner selv ønsker å gå dit. At folk flest er godtroende og dumme, er derfor en dårlig forklaring på konspirasjonsteorier. Dessuten tror vi ofte bare sånn halvveis på våre egne meninger. I hodene våre kan det leve alle slags underlige tanker, men den eneste handlingen de fører til er gjerne at vi oppsøker andre som mener det samme og har det hyggelig sammen, eller uhyggelig på en meningsfull måte. Dette gjelder like mye for konspirasjonsteoretikere som det gjør for kirkegjengere og miljøvernere.

Forvrengt bilde av andres sinne

Når vi har funnet en slik gruppe, prøver vi å vinne respekt gjennom å støtte den i kampen mot rivaler. Det er her samtalene kan bryte sammen og ende opp i mistro, forakt og, i ytterste konsekvens, vold. Samtidig er det kun de færreste blant oss som vier oss fullt og helt til én snever religiøs eller politisk gruppe. Vi lever i mangfoldige og skiftende omgivelser. Dermed endrer vi oss fra morgen til kveld og fra ungdom til alderdom.

Dette er gamle fenomener. Det nye nettet tilfører, er å skape nye grupper vi kan føle tilhørighet til. Nettet setter mennesker i kontakt med hverandre, som kanskje tidligere satt og var sinte og triste hver for seg. Det betyr ikke at det er flere av dem. Sosiale mediers anbefalingsalgoritmer styrer ikke tankene våre, men kan skape et forvrengt bilde av hvor sinte og triste alle andre er.

Slik dannes bildet av den polariserte offentligheten hvor ingen lenger snakker sammen og alle blir gale av skjermene sine. Dette distraherer oss fra viktige men kjedelige sannheter: At vi hjelper barn og unge best gjennom å gi dem trygge omstendigheter. Og at motgiften mot ekstremisme er å gi folk grunn til å stole på at systemet fungerer også for dem.

Aftenposten: Oppbruddstid for Twitter

Bjørn Stærk — Mon, 02 Jan 2023 00:00:00 +0000

Musk har gitt oss en sjelden anledning til å ta en flik av nettet tilbake fra gigantene

(Publisert i Aftenposten, 2. januar 2023.)

I en episode av science fiction-serien Star Trek: Discovery, som foregår langt inn i framtiden, blir Elon Musk listet opp sammen med brødrene Wright som en av historiens store nyskapere. Episoden gjenspeiler det gode omdømmet Musk hadde i 2010-årene. Selskapene han er involvert i, som Tesla, SpaceX, The Boring Company og Neuralink, har lovet store teknologiske gjennombrudd som skal gjøre verden bedre. Mange har tatt løftene på alvor.

Gjennomføringen har vært mer blandet. I 2016 lovet Musk at Tesla snart skulle levere biler som kunne kjøre seg selv helt uten menneskelig oversyn. Det har ikke skjedd. Hyperloop, tunnelen hvor man skulle kunne reise i høy hastighet over lange avstander, var enten et rent tankeeksperiment fra Musks side eller et forsøk på å forpurre Californias planer om å bygge høyhastighetstog. Visjonen er iallfall ikke i nærheten av å bli realisert, i likhet med flere andre av Musks planer. Kritikerne anklager ham for å bruke tomme løfter som mediestrategi.

Virkelighetens Tony Stark

Det han derimot har hatt stor suksess med er å skape et mediebilde av seg selv som et geni med fingeren på framtidspulsen. Også innen teknologibransjen har mange betraktet ham som en virkelighetens utgave av Marvel-karakteren Tony Stark: Halvt konsernleder, halvt oppfinner. Sær, slik en ekte gründer skal være, men fremfor alt uhyre kompetent på en rekke fagområder.

Dette bildet har gått i stykker etter at Musk kjøpte mikrobloggtjenesten Twitter i fjor høst og tok en rekke uvanlig radikale grep, så som å sparke de fleste av de ansatte. Musk ønsker tilsynelatende å flytte Twitter i en mer ytringsliberal retning, med færre regler og prosesser for innholdsmoderering. Som visjon kan man være enig eller uenig i dette. Det som har overrasket meg og andre som jobber med IT er imidlertid hvor tilfeldige, vinglete og inkompetente endringene har vært.

Eller som programmereren Rod Hilton formulerte det på den konkurrerende mikrobloggtjenesten Mastodon: "Han snakket om elbiler. Jeg kunne ingenting om elbiler, så når folk kalte ham et geni, tenkte jeg at han var et geni. Han snakket om raketter. Jeg kunne ingenting om raketter, så når folk kalte ham et geni, tenkte jeg at han var et geni. Nå snakker han om programvare. Jeg kan mye om programvare og Elon Musk sier noe av det dummeste jeg har hørt, så nå tenker jeg at jeg også bør holde meg langt unna bilene og rakettene hans."

Pompøsitet og spydigheter

I likhet med Musk selv hadde også Twitter sin gullalder i 2010-årene. De største brukermassene holdt seg unna, men Twitter fikk likevel en unik rolle i offentligheten. Tjenesten fremstod som obligatorisk for viktige mennesker og organisasjor, fra statsledere og internasjonale selskaper helt ned til journalister og lokalpolitikere. Samtidig hadde den også røtter i 2000-årenes rølpete forumkultur. Twitter havnet dermed i en fruktbar spenning mellom seriøsitet og pompøsitet på den ene siden og vitsing, spydigheter og forakt på den andre siden. Lengdebegrensningene og algoritmene belønnet både dumme spissformuleringer og påfølgende latterliggjøring av disse.

Man ble ikke glad av å være tilstede der og ikke følte man seg alltid i godt selskap heller, men når man doomscrollet seg gjennom hot takes på den siste timens fryktelige hendelser, følte man i det minste at man var tilknyttet et slags globalt nåøyeblikk. Det som skjedde var fælt, men det var der det skjedde.

En av gjengangervitsene var at det hver dag utnevnes en ny hovedperson på Twitter, en som har sagt noe dumt som alle kan le av, og at målet er å unngå å være denne personen. Etter at Musk overtok i oktober, har han blitt en slags permanent hovedperson på sin egen tjeneste. Folk har snakket om lite annet enn Musks selvpåførte ydmykelser, som da det i en periode ble innført totalforbud mot å nevne konkurrenten Mastodon. Mange har spurt: Hvor drar vi nå?

Inspirert av Twitter

Ett populært svar på dette spørsmålet er ovennevnte Mastodon, en mikrobloggtjeneste som fungerer mer som e-post. Du kan opprette konto hvor du vil og utveksle meldinger med hvem du vil, uten å binde deg til én stor aktør. Liker du ikke stedet du er på, kan du ta følgerne dine med deg til et annet sted. Sist jeg skrev om Mastodon, i 2018, var den en fersk tjeneste med få aktive brukere. De siste månedene har aktiviteten eksplodert. Mastodon er fremdeles liten sammenlignet med de store sosiale mediene, men flukten fra Twitter har gitt den kritisk masse.

Mastodon er inspirert av Twitter men definerer seg i opposisjon til den pompøse og spydige kulturen der. Tonen er rett og slett hyggeligere. Noen mener at den er for hyggelig. Minoriteter som ønsker å snakke om selvopplevd rasisme har blitt bedt om å dempe seg, for rasisme er jo politikk, politikk er polariserende, og polarisering, det er sånt de driver med borte på Twitter, ikke her. Invasjonen av kranglete eks-twitrere har ført til en kulturkollisjon som fremdeles utspiller seg.

Mastodon og allheimen, nettverket av åpne tjenester som Mastodon er en del av, er et mer anarkistisk prosjekt enn Twitter, Facebook, Instagram og TikTok. Moderering utføres av frivillige. Reglene varierer fra sted til sted. Det forventes at du gir noen kroner til serveren du bruker, for å dekke utgiftene deres. Det er foreløpig uklart hvordan dette eventuelt skal kunne vokse fra dagens 2,5 millioner aktive brukere til de flere hundre millioner brukerne du inntil nylig fant på Twitter.

Fragmentering

Dette er også et demokratisk prosjekt, med mer til felles med norsk organisasjonskultur enn med oppstartskulturen i Silicon Valley. Noen større institusjoner, blant annet i EU, har allerede etablert seg i allheimen. Også norske aktører bør benytte denne sjeldne anledningen til å ta en flik av nettet tilbake fra gigantene. Det kan bli lenge til neste gang.

Samtidig tror jeg ikke at Mastodon kommer til å overta for Twitter og bli det nye stedet politikere, firmaer og organisasjoner føler at de må være synlige på. Det vi ser nå er heller en fragmentering. Noen drar til allheimen. Noen drar til nye lukkete tjenester. Noen finner vel noe bedre å bruke tiden på enn sosiale medier. Noen blir værende i håp om at Musk skal roe seg.

Det Twitter som på godt og ondt formet verden i 2010-årene kommer uansett ikke tilbake. Vi som har vært på nettet noen tiår har sett dette før. Nettsamfunn kommer og går. Ingenting varer evig, men alt gjentar seg, ikke minst det klassiske forumproblemet: At folka som bestemmer over stedet du liker blir gærne og brenner det ned.

Morgenbladet: Kryptokræsjet er godt nytt for klimaet

Bjørn Stærk — Wed, 29 Jun 2022 00:00:00 +0000

Den eneste løsningen på miljøproblemet Bitcoin er å stenge ned utvinningsmaskinene

(Publisert i spalten Menneske og maskin i Morgenbladet, 29. juni 2022.)

Høsten 2021 gikk kryptoblesten så langt at du kunne se reklame for villt spekulative memecoins på trikken i Oslo, et klart tegn på at toppen var nådd. Småinvestorerene som gikk inn i markedet på dette tidspunktet har nå mistet det meste av pengene sine. Nedturen er ennå ikke over, og utspiller seg nå som en farseaktig gjentagelse av finanskrisen i 2008. Kræsjet er dårlig nytt for mange. Ringvirkningene kan også komme til å spre seg videre til det tradisjonelle finansmarkedet.

Den eneste gode konsekvensen av kryptokræsjet vil være at det er bra for klimaet.

Enormt strømforbruk

Nettverket av datamaskiner som holder kryptovalutaen Bitcoin i live bruker enorme mengder energi. Nøyaktig hvor mye, er det ingen som vet, men det kryptovennlige forskningsinstituttet Cambridge Centre for Alternative Finance anslår at strømforbruket inntil nylig har ligget på rundt 120 terrawattimer i året. Nettstedet Digiconomist, som drives av den kryptokritiske økonomen Alex de Vries, anslår et noe høyere forbruk på rundt 200 TWh.

Til sammenligning bruker Sverige 120 TWh i året. Bitcoins strømforbruk er med andre ord på nivå med et større land, det som er uklart er kun hvilket større land vi snakker om.

Bitcoin-nettverket er tregt. Det er bare er i stand til å gjennomføre noen få transaksjoner i sekundet. Dette innebærer at hver transaksjon "bruker" 2200 kWh, som er omtrent det huset mitt bruker i løpet av en vintermåned.

Dette tallet er likevel misvisende, fordi det kan leses som at det er transaksjonene som fører til energiforbruket. Slik er det ikke. Det er kampen om å få legge nye transaksjoner til blokkjeden som fører til energiforbruket.

Sløsebevis

Hvorfor er det slik? Blokkjeder er bare databaser, og det er i utgangspunktet lett å legge til nye data i en database, men fordi Bitcoin ble designet av libertarianere som ønsker å avskaffe all pengepolitikk, måtte man finne en måte å gjøre dette på hvor ingen enkelt aktør kan bestemme hva som ligger i databasen. Løsningen heter Proof-of-Work, som kan oversettes med sløsebevis. Tenk på det som en slags budrunde hvor den som er villig til å kaste bort mest prosessorkraft har størst sjanse for å vinne.

Dette kan høres dumt ut, men er egentlig en genial løsning på problemet. De som investerer i de enorme maskinvareparkene som skal til for å delta i denne konkurransen, får betalt i Bitcoin når de vinner, og har dermed et insentiv for å beskytte systemet. Det er teknisk mulig for en stor aktør å jukse med Bitcoin-blokkjeden, men det ville vært økonomisk selvmord å gjøre det.

Sløsebevis er en enkel og robust løsning som fungerer bra i praksis. Ulempen er at strømforbruket fører til enorme klimautslipp og at vi ikke får brukt kraften til noe nyttig. Når Bitcoin stiger i verdi, ønsker flere å utvinne. "Budrunden" blir hardere og strømforbruket stiger.

Ingen plass til idealisme

Bitcoin-tilhengernes svar på dette er at strømmen som brukes i blant er strøm som ellers ville gått tapt og at Bitcoins strømbehov gir insentiver for å bygge fornybare kraftkilder. Dette er tvilsomme argumenter. Bitcoin-utvinning har lave inntjeningsmarginer. Det er ingen plass til idealisme. Derfor bruker man den energikilden som til enhver tid er billigst. Ofte er det kull. Andre ganger er det fornybar energi, eller energi som ellers ville gått tapt. Det kommer helt an på prisen.

Energien som brukes av Bitcoin og lignende blokkjeder, kan uansett ikke brukes av andre. Når norske kraftkommuner sponser kryptoutvinnere med tilgang på billig vannkraft, må strømmen til elbilen din komme fra annet sted, for eksempel et utenlandsk gasskraftverk. Utvinningen gjør dermed omstillingen til utslippsfri energi enda vanskeligere enn den allerede er. Hva hjelper det å bygge vindkraftverk som leverer store mengder billig energi, hvis den uansett ender opp med å bli brukt til sløsebevis av Bitcoin-utvinnere?

Et annet svar på kritikken er at Bitcoin er fremtidens penger som vi alle kommer til å bruke, og da er et par hundre terrawattimer i året en lav pris å betale. Dagens bankvesen bruker tross alt også mye energi.

Lynnettverket

Dette argumentet er bare gyldig hvis du tror at Bitcoin faktisk kan bli en viktig pengevaluta i fremtiden - noe den ikke er i dag. For å oppnå dette, er man blant annet nødt til å øke kapasiteten i Bitcoin, som i dag altså ligger på noen få transaksjoner i sekundet.

Drømmen er å få til dette ved å bygge et "layer 2", et ekstra lag rundt selve blokkjeden. Dette gjør at hver transaksjon kan oppnå mer enn tidligere. Én slik løsning heter Lightning Network. Den fungerer omtrent som når du og jeg låner penger av hverandre stadig vekk og bare en sjelden gang tar oss bryet med å gjøre opp med faktiske penger.

Designet bak lynnettverket er sinnrikt. Det er likevel uklart om det vil fungere i praksis. Alle som jobber med teknologi vet at skalering, altså å øke kapasiteten til et system, er vanskeligere enn man skulle tro. Det eneste beviset på at noe lar seg skalere, er å gjøre det. Bitcoin har ikke gjort det - ennå.

På toppen av dette må verden godta at vi innfører et pengesystem som er designet i henhold til en sær libertariansk pengeteori. Hvis Bitcoin overvinner både kapasitetsutfordringen og den politiske motstanden, kan man kanskje forsvare energibruken. Ellers ikke.

Satsebevis i Ethereum

Den nest viktigste blokkjeden, Ethereum, bygger også på prosessorsløsing. Designerne bak Ethereum har i årevis lovet at de skal erstatte Proof-of-Work med en annen konsensusmekanisme som kalles Proof-of-Stake, som kan oversettes med satsebevis. I stedet for å sløse med prosessorkraft, vinner man kampen om å legge til data i databasen ved å satse kryptomynter. Jo mer du satser, jo større er sjansen for å vinne. Blir du derimot tatt i å jukse, mister du alt du har satset.

Dette krever ikke særlig mer energi enn andre IT-systemer og er derfor ikke et miljøproblem.

Satsebevis høres enkelt ut, men er svært vanskelig å få til. Løsningen er i bruk på noen mindre blokkjeder, men oppgraderingen av Ethereum til satsebevis har blitt utsatt gang på gang. I mellomtiden har Ethereum vokst seg så stort at fallhøyden hvis dette går galt, er enorm. Designerne av Ethereum vet at den minste programvarefeil kan få hele byggverket av kryptosystemer til å rase sammen. Tør de å trykke på knappen som bytter fra den enkle løsningen som garantert fungerer til den nye som kanskje ikke gjør det?

Det er uklart når, eller om, oppgraderingen fra sløsebevis til satsebevis vil skje.

Forbud mot prosessorsløsing

Hva kan vi så gjøre for å redusere energiforbruket i blokkjedene? Det eneste som virkelig monner er å stenge ned utvinnermaskinene. Det ryddigste ville vært å forby sløsebevis. I teorien er det vanskelig å bevise at noen "sløser" med prosessorkraft. I praksis er det lett, fordi de som driver med dette er store aktører med serverhaller fulle av spesialbygde utvinningsmaskiner.

Flere land snakker om å forby blokkjedeutvinning med sløsebevis. Noen, som Kina, har gjort det allerede, selv om forbudet ikke nødvendigvis blir håndhevet. Rødt foreslo nylig et forbud i Norge, men fikk dessverre bare støtte fra SV og MDG.

I påvente av politisk handling, er det bare én ting som hjelper mot blokkjeder som bygger på sløsebevis: Et dramatisk verdifall. Det er det vi ser akkurat nå. Marginene i bransjen er så små at det for mange nå ikke lønner seg å utvinne Bitcoin lenger. I tillegg sitter mange av utvinnerne på store lån, ofte med kryptomynter som sikkerhet. Myntene de har tjent har de latt være å selge, fordi de frykter at det skal utløse et prisfall. Mange vil nå måtte stenge driften eller gå konkurs.

Resultatet er mindre prosessorsløsing. Klimaeffekten er umiddelbar.

Én miljøskade finnes det dessverre ingen løsning på: Maskinene som brukes til utvinning er spesialbygde for dette formålet og kan ikke brukes til noe annet senere. De er å betrakte som elektronisk avfall. Det foreløpig eneste varige sporet kryptoblesten etterlater seg, er et fjell av søppel.

Den andre Kiel-ferga

Bjørn Stærk — Mon, 06 Jun 2022 00:00:00 +0000

Enda en måte å starte togferien på

På vei hjem i oktober ble toget forsinket til Kiel, slik at vi mistet ferga til Oslo. Det var egentlig helt greit, for da fikk vi sett oss litt rundt. På vandring langs kaia så vi en annen stor ferge som ventet. Lurer på hvor den ferga går hen, spurte vi oss selv.

Den ferga, fant vi ut senere, går til Gøteborg. Og den går nesten fire timer etter Oslo-ferga. I stedet for å vente til neste dag, kunne vi avbestilt Oslo, dratt til Gøteborg i stedet, og vært hjemme nesten som planlagt.

En hyggelig bonus ved at vi flyttet fra Oslo til Halden i fjor er at det nå er like kort vei til Gøteborg som til Oslo. Gøteborg har en fin stemning. Hvis jeg har forstått det riktig, er Gøteborg svenskenes svar på Bergen: En by som mener den er finere enn hovedstaden den har havnet i skyggen av, og alle vet innerst inne at de har rett.

Da jeg la planene for Togeventyret, tenkte jeg å ta sønnen vår på ett med på alenetur til Gøteborg. Det skulle vi gjøre utpå våren 2020, noe som selvfølgelig ikke ble noe av.

Nå i vår fikk vi endelig tatt turen. Tog til Gøteborg. Trikk til Slottsskogen, et enormt parkområde litt utenfor sentrum. Egentlig skulle vi gå og se pingvinene i andre enden av parken, men de små beina ga opp, så da endte vi opp på parkens lekeplass i stedet, en av de fineste og største jeg har sett.

Neste gang drar vi lenger. Og det må bli til en tur med lillesøster også en gang.

Nå er vi i Tyskland igjen. Barna er ett og tre nå, så derfor har vi ikke så store ambisjoner for denne togferien. To uker rundt i Tyskland og Tsjekkia. Reserverte sitteplasser der det er mulig. To netter på hvert sted, og reiseetapper på omtrent to til fire timer.

Og vi starter og avslutter reisen med Gøteborg-ferga.

Hvor lurt det er å ta ferga fra Gøteborg til Kiel kommer litt an på hvor glad du er i Gøteborg, for der må du regne med å vente en stund. Denne lørdagen måtte vi avgårde med 9:47-toget fra Halden, som er i Gøteborg to timer senere. Men båten går ikke før 17:45 og det tidligste du kan gå ombord er 16:00. Med trikk bruker man tjue minutter fra Sentralstasjonen til Tysklandsterminalen.

Ettersom det er sommer og sol, var det helt greit. Vi slo oss ned på gresset i Trädgårdsforeningen og ventet. Men noe særlig tid sparte vi ikke. Vi kunne like gjerne tatt 10-toget til Oslo.

Resten av uka går Gøteborg-toget to timer senere, da blir ventetiden kortere. Det gir nok likevel mer mening hvis du reiser fra Halden enn fra Moss. Den eneste fordelen med å ta Gøteborg-ferga slik det er i dag er at den kommer frem en time tidligere til Kiel. Og at Trädgårdsforeningen er hyggeligere enn partybåten fra Oslo.

På hjemveien gir det derimot mye mening å ta ferga til Gøteborg, tror jeg, fordi du får nesten fire timer mer på deg til å komme deg fram til Kiel. Du får også kortere ventetid i Gøteborg. Ferga ankommer 09:15, og det neste Oslo-toget går 10:15 (unntatt lørdager). Det bør gå greit.

Båten ankommer altså til Kiel 9:15. Vi satset på å rekke toget til Hamburg 10:25, som ville gi oss litt over tjue minutter til neste togforbindelse sørover 12:01.

Det begynte bra. Det gikk kjapt å komme seg av båten og bort til togstasjonen. Gangavstanden fra Schwedenkai til Kiel Hauptbahnhof er omtrent den samme som fra Norwegenkai.

Vi kom oss inn på Hamburg-toget nesten en halvtime før avgang, og ventet. Og ventet. Og ventet. Avangstiden passerte, og toget rørte seg ikke. De hadde problemer med dørene. De tjue minuttene vi hadde på å bytte i Hamburg skrumpet inn til ti minutter, ni, åtte. Da toget endelig forlot stasjonen, måtte vi bare innse at vi ikke ville rekke forbindelsen videre. Turen som skulle tatt litt over en time, endte opp med å ta to.

Vi kunne hoppet på neste tog, men da ville vi ikke hatt sitteplass, og turen var på tre timer. Det var ingen av oss i humør til, så da ble det en spontan overnatting i Hamburg. Siden vi hadde planlagt to overnattinger på neste sted, er ikke det så farlig.

Det finnes folk som planlegger reiserutene sine slik at de kommer lengst mulig, fortest mulig, på den mest effektive måten. Da har man ikke rom for at noe går galt. Jeg legger i stedet inn slack. Korte turer, ekstra overnattinger. Iallfall så lenge barna er for små til å sette pris på uplanlagte opphold i midtgangen på et langdistansetog.

Så hva gjør man når man får en spontan overnatting i den egentlig veldig fine byen Hamburg? Hvor drar man når man er på togferie, og et av barna for tiden er frelst på leketog, og man helt plutselig får en helt åpen dag i Hamburg? Jo, da drar man på spontant besøk til Miniatur Wunderland, verdens største modelljernbane.

Eller .. nei. Det viser seg at det ikke er mulig å dra på spontant besøk til Miniatur Wunderland. Der får vi beskjed om at det er to timers ventetid for å komme inn, hvis du ikke har reservert i forveien.

Jeg har ikke vært på Miniatur Wunderland før. Jeg var ikke klar over at det er en turistattraksjon på nivå med Uffizi-galleriet i Firenze. Ja ja, vi fikk spist is i Speicherstadt, da. Vi kan se togene en annen gang.

Morgenbladet: Heller ikke investorene bak Web3 vet hva det er

Bjørn Stærk — Wed, 01 Jun 2022 00:00:00 +0000

Det eneste vi kan si sikkert om en blokkjedeverden, er at den vil bygge på libertarianske verdier

(Publisert i spalten Menneske og maskin i Morgenbladet, 1. juni 2022.)

Risikokapitalister har investert milliarder i en teknologisektor de kaller "Web3". Samtidig finnes det ingen klar beskrivelse av hva Web3 er.

Web3, sier gründerne og investorene, skal demokratisere, desentralisere og revolusjonere hvordan vi arbeider, lever og forholder oss til mennesker, institusjoner og selskaper. Hvordan? Jo, først legger vi ting på en blokkjede. Og så? Så skal vi demokratisere, desentralisere og revolusjonere hvordan vi arbeider og lever og så videre.

Ja, men hvordan? Jo, først legger vi ting på en blokkjede…

Web1, 2 og 3

Et godt eksempel på sjangeren er investorselskapet Andreessen Horowitz' rapport State of Crypto 2022. Web1, skriver de, bestod av åpne og desentraliserte protokoller. I Web2-perioden ble alt dette kapret av teknologigiganter. Nå innleder Web3 en ny tidsalder på internett hvor man skal gjenopplive de desentraliserte prinsippene fra Web1 med hjelp av den avanserte teknologien fra Web2 slik at vi kan åpne for en ny bølge av kreativitet og innovasjon.

Greit, men hva betyr dette i praksis? Jo, skriver de, vi skal kunne eie ting på internett. Vi skal samarbeide om å skape en fremtid som ikke styres av myndigheter eller store selskaper men av felleskapet. Og hva betyr det, da? Det betyr NFT-er, kryptospill, metaverseiendom, desentralisert finans og andre ting vi kan lage blokkjedekuponger av. Som hva da, for eksempel? Identiteten din, eller musikkstreaming, eller karbonhandel.

Ja, men hva betyr dette, helt konkret? Jo, først legger vi ting på en blokkjede…

Web3 har med andre ord en konkret og en visjonær betydning. Den konkrete betydningen er blokkjeden, en databaseteknologi som har vist seg vanskelig å bruke til noe annet enn svindel og spekulasjon. Den visjonære betydningen er på sin side så åpen, og favner prosjekter som er så ambisiøse, at det på avstand er umulig å se om det er en by av gull eller et fjell av kumøkk vi skimter i det fjerne.

Kjapp gevinst for investorene

Den enkleste forklaringen er det er kumøkk og at milliardinvesteringene i Web3 gjenspeiler investorenes desperasjon etter å finne noe stort å sette pengene sine i. Teknologiinvestorer foretrekker oppstartselskaper som drømmer stort. De aller største ambisjonene vil nødvendigvis være de som ikke har kontakt med virkeligheten.

Det er ikke nytt at teknologiselskaper med luftige visjoner brenner opp milliarder av investormidler. Tenk på WeWork og Uber. Nyskapningen i Web3 er at investorene kan bruke kryptomarkedet til å hente ut en gevinst langt tidligere enn med andre oppstartsselskaper. Formelen er omtrent som følger: Man lanserer en ambisiøs visjon og en kryptomynt. Visjonen får medieoppmerksomhet, kryptomynten kjøpes opp av naive småinvestorer og de opprinnelige investorene selger seg ut før myntverdien kollapser.

Uber-lignende selskaper kan utvikle løsninger som fremstår nyttige for kundene, men likevel aldri tjene penger på dem. Kryptoselskaper kan derimot kjapt veksle medieblest om til kontanter, som da selskapet bak NFT-en Bored Ape Yacht Club lanserte ApeCoin i mars.

Dette betyr ikke at alle Web3-aktører er svindlere, men at Web3 har gjort for teknologi det samme som alternative behandlingsformer har gjort for helse: Skapt en verden hvor det er umulig å se forskjell på de slu og de godtroende.

Ingenting konkret

Å dele opp internetts historie i Web1, 2 og 3 er bare en del av markedsføringen. Man hopper over internetts forhistorie som statlig prosjekt i 1970- og 80-årene. Det kommersielle nettets første tiår omhylles så med en nostalgisk glød. Deretter gir man 2000-årenes innholdsløse blestord Web 2.0 skylden for Facebook og Google, slik at det neste uunngåelige steget må bli et Web3 som kan rydde opp i alt vi hater med dagens nett.

Teknologitenkeren Evgeny Morozov har påpekt at mens Web 2.0 var en innholdsløs ordsalat som dekket over de konkrete tingene teknologibransjen faktisk gjorde for å erobre verden på den tiden, skiller Web3 seg ut ved at det ikke finnes noe konkret å dekke over. Alt er luft.

Dette er ikke helt riktig. Web3 har skapt noe konkret: En måte å miste sparepengene dine på. De som kjøpte Bitcoin i november 2021 har allerede tapt halvparten. De som har investert i skjørere mynter som Luna og TerraUSD, mistet alt da disse kollapset i mai. Kryptoselskaper har oppfordret folk til å sette pensjonen sin i krypto. Alderdommen til de som har gjort dette kommer til å bli mørk på en meget konkret måte.

Derimot stemmer det at Web3 ennå ikke har oppnådd noe som setter varige spor i teknologilandskapet. Kryptoentusiaster blir furtne når du påpeker dette. "Vi er fortsatt i en tidlig fase av utviklingen", sier de. Å kritisere Web3 for manglende resultater nå blir som å sitte i 1995 og si at World Wide Web er en flopp bare fordi de første websidene er dårlige. Men alle som var på nett i 1995 husker at man fikk glede og nytte av det fra første pålogging, selv i den primitive utgaven det hadde da. Bitcoin er allerede 13 år gammelt, Ethereum 8 år, og kan ennå ikke brukes til særlig annet enn svindel og spekulasjon.

Vær så snill å ikke selg deg ut nå

Vinden har snudd etter kryptobleståret 2021. Andreessen Horowitz advarer i sin rapport om at bransjen er på vei mot det de kaller en kryptovinter. Dette er et begrep med samme funksjon som Web3: Det kobler blokkjeden til bildet av teknologi som en uavhengig kraft som alltid er på vei fremover. For etter vinter kommer vår, slik Web3 kommer etter Web 2.0.

Dette er akkurat det man bør forvente å bli fortalt av investorene i et marked som i praksis fungerer som en desentralisert ponzisvindel: Ikke selg deg ut nå. Vær tålmodig. Vær så snill.

Enn om det likevel viser seg at Web3 blir den neste viktige fasen i internettets historie? Hvordan vil det være å leve i en verden hvor vi legger livene våre på blokkjeder?

Det vi vet er at dette vil være en mer libertariansk verden enn vår egen. Ikke fordi alle som jobber med Web3 er libertarianere, men fordi libertarianske ideer har vært bygget inn i løsningene helt fra den første blokken ble lagt på Bitcoin-kjeden i 2009. Pionerene var cyberlibertarianere, anarkokapitalister og gullstandardnostalgikere. Som jeg har skrevet om tidligere er ikke blokkjeder en god databaseløsning. Det er bare den løsningen du sitter igjen med etter at du, av ideologiske årsaker, har forkastet de bedre alternativene.

Vern om deg selv og dine nærmeste

Dette gjelder vel så mye for mer avanserte blokkjeder som Ethereum. Du kan gjøre "alt" - så lenge du gjør det på libertarianske premisser. Når Web3-selskaper snakker om desentralisering og demokratisering er det den libertarianske betydningen av ordene de har i tankene. Blokkjedeløsninger gjør deg fri slik det gjør deg fri å ha lett tilgang på skytevåpen i en nattvekterstat. Vern om deg selv og dine nærmeste, for den sterkeste vinner og staten kan ikke hjelpe deg.

Det massive omfanget av svindel og tyveri i kryptomarkedet er et frampek mot hva vi kan vente oss hvis vi alle begynner å legge boliglånet, identiteten, CV-en og helsedataene våre på blokkjeder.

I en slik verden vil gigantene overleve eller bli erstattet av nye giganter. Kryptomarkedet er allerede mer sentralisert og har større økonomiske forskjeller enn den tradisjonelle økonomien. Det finnes ingen mekanismer for å motvirke dette, fordi alle designvalgene har blitt tatt på libertarianske premisser, som nødvendigvis fører til sentralisering og økonomisk ulikhet.

Mange Web3-tilhengere drives av noe godt. De er lei av teknologigiganter. De er sinte på økonomiske og politiske aktører som bare verner om seg selv og sine korrupte venner, slik som skjedde etter finanskrisen i 2008. Ironien er at Web3 fungerer som en parasitt på disse impulsene. Arven etter Web3 vil i beste fall bli at naive småinvestorer loppes for penger. I verste fall får dette ringvirkninger også for den tradisjonelle økonomien.

Aftenposten: Norge må gi mer i tilskudd til strømsparingstiltak

Bjørn Stærk — Sun, 22 May 2022 00:00:00 +0000

Strømsløsing er dyrt både for husstander og for fellesskapet.

(Publisert i Aftenposten, 22. mai 2022.)

Norske hus bruker mye mer strøm enn nødvendig, fordi vi er vant med lave strømpriser. Er veggene som et åpent vindu ut mot vinterkulda? Ja ja, det er bare å skru opp varmen. Det merket man knapt på regninga, fram til strømprisene i Sør-Norge begynte å stige bratt høsten 2021.

For vår familie har overgangen vært ekstra brå, fordi vi i fjor flyttet fra en energieffektiv leilighet til en enebolig hvor tiden har stått stille med tanke på strømsparing. Vi visste at utgiftene våre ville gå opp, men vi var ikke forberedt på hvor mye strøm det går med i et dårlig isolert hus og hvor dyr den skulle bli.

Vi har brukt året på små og store strømsparingstiltak. Det enkleste er gratis: Venne seg til kaldere innetemperatur og gå med litt mer klær om vinteren.

Lønnsomme tiltak

Andre tiltak koster penger. Vi har byttet ut noen av de gamle ettlagsvinduene. De andre har vi foreløpig dekket med doble plisségardiner. Vi har satt inn tidsstyrte panelovner som bare varmer opp rommene når vi er der. Stua har fått varmepumpe. Den gamle varmtvannsberederen er byttet ut. Loftsgulvet skal etterisoleres.

Flere av tiltakene er dyre. Er de verdt prisen? Én måte å vurdere lønnsomheten på er å spørre hvor mange år det tar før det betaler for seg. Loftisoleringen vil for eksempel koste 60 000 kroner. Kan dette spare oss for 400 kroner i måneden? Det er ikke utenkelig, for i mars brukte vi rundt 1400 kroner (før strømstøtte) bare på å varme opp soverommene i andre etasje, til tross for at de er skrudd av det meste av døgnet. Hvis vi klarer å spare 400 kroner, betaler vi ned investeringen på 13 år. Hvis vi bare sparer 300, tar det 17 år.

Denne utregningen tar ikke hensyn til prisen på lånefinansiering. Kanskje bør vi heller spørre hva investeringen gjør med månedsutgiftene våre. Loftisoleringen fører til at boliglånet øker med 250 kroner i måneden. Hvis vi samtidig sparer 400 kroner i strøm, går vi i pluss fra første dag. Sparer vi bare 250, går vi i null.

Energi blir knappere

Også dette regnestykket er for enkelt. Jeg har sett bort fra strømstøtten, som halverer besparelsen. Hvis strømprisen går tilbake dit den en gang var, er tiltakene uansett bortkastet.

Akkurat det skjer neppe med det første. NVE varsler høye priser ut året. Krigen i Ukraina har dessuten ført til en kursendring i europeisk energipolitikk. EU skal nå frigjøre seg fra russisk gass. Ettersom norske strømpriser delvis styres av europeiske gasspriser, peker dette mot årevis med ustabile priser.

På lengre sikt vet vi at energi vil bli knappere enn det er i dag. Verden skal fase ut nesten alle fossile energikilder i løpet av noen tiår. Energikildene vi erstatter dem med har store ulemper. For å bygge vindkraft på land, må vi grave opp populære naturområder. Solkraft krever også stor plass. De som ønsker kjernekraft, har en hard politisk kamp foran seg.

På 1900-tallet kunne vi sløse med energi. Framover vil all energiproduksjon være dyr, målt i penger men vel så mye også i naturødeleggelser og politisk motstand. Jeg tar derfor sjansen på at det lønner seg å investere i energisparing.

Tilskudd fra Enova

Det må vi betale for selv. Ingen av tiltakene vi har gjennomført på huset vårt har utløst tilskudd fra Enova. Senere vil vi kunne koble en kontroller til varmtvannsberederen som gjør at den varmer vannet på den billigste tiden av døgnet. Den vil vi kunne få støtte for. Ellers ingenting.

Det er mange andre energitiltak man kan få støtte for, så som smart strømstyring, solcelleanlegg eller oppgradering av bygningskroppen. Enova prioriterer imidlertid tiltak som ikke har funnet seg til rette i markedet ennå. For noen år siden kunne vi fått tilskudd for vår luft-til-luft varmepumpe. I dag, sier Enova, er disse så godt etablert i markedet at de ikke lenger trenger støtte.

Så er det da også rettferdig at vi selv legger ut for noe vi håper å tjene penger på. Men hva kan de som ikke har rom i boliglånet til slike tiltak gjøre, eller de som ikke eier huset de bor i? Fint lite, selv i tilfellene hvor Enova dekker en del av utgiften. Det er som kjent dyrt å være fattig. Det er ikke rettferdig at de som har minst fra før må bære den største byrden.

Dyr strømstøtte

Strømstøtten har vært en redning for mange, men gjør ingenting med det egentlige problemet. Dyrt er det også. Regjeringen regner med å bruke 20 milliarder kroner på strømstøtte i 2022 og 5 milliarder på andre strømpristiltak. Til sammenligning delte Enova ut bare 127 millioner til enøktiltak i boliger i 2021. Enovas tilskudd er en langsiktig investering. Strømstøtten er penger ut av vinduet. Hvor mye ville Norge spart i strømstøtte hvis Enova hadde brukt dobbelt så mye på boliger det siste tiåret?

Strømsløsing er dyrt, både for husstander og for felleskapet. Som invasjonen av Ukraina viser, utgjør det også en forsvarspolitisk sårbarhet. Jo mindre vi sløser med strøm her hjemme, jo mer kan vi bistå våre allierte med å frigjøre seg fra russisk gass.

Norge må derfor satse mer på energieffektivisering enn vi gjør i dag. Vi bør gi mer i tilskudd, også for tiltak som det finnes et marked for. For utleieboliger, bør vi i tillegg vurdere tvang. Siden eierne kan dytte regninga over på leietakerne, burde man kunne gjennomføre energiinspeksjoner og kreve utbedring av dårlig isolerte hus, slik vi allerede gjør med brannsikring.

Dagens ordninger er i alle tilfelle utilstrekkelige. Omstillingen går for sakte.

Morgenbladet: Er den ultimate gamerdrømmen å bli heltidsinvestor?

Bjørn Stærk — Wed, 04 May 2022 00:00:00 +0000

Tanken er at vi nå i flere tiår har kastet bort tiden vår på dataspill uten å få noe igjen for det. I fremtiden, derimot, vil vi alle forvente å bli belønnet for spillingen vår

(Publisert i spalten Menneske og maskin i Morgenbladet, 4. mai 2022.)

I blant er aviser ekstra uheldige med publiseringstidpunktet for en artikkel. 25. mars la Finansavisen ut en reportasje om den norske IT-gründeren Aleksander Leonard Larsen med tittelen "Slik skapte han milliardsuksessen", med henvisning til kryptospillselskapet Sky Mavis, hvor han er en av grunnleggerne. De ble i fjor høst verdsatt til 3 milliarder dollar etter å ha hentet inn 150 millioner i investeringer.

Det Finansavisen ikke visste var at en hacker to dager tidligere hadde stjålet kryptomynter til en verdi av mer enn 600 millioner dollar fra Sky Mavis-spillet Axie Infinity.

Sjetonger på kasino

Angrepet skjedde mot en bro mellom Ethereum og Axie Infinitys blokkjede Ronin. En bro er et sett med smarte kontrakter som lar deg "flytte" kryptomynter fra én blokkjede til en annen. Det er ikke egentlig mulig å flytte kuponger mellom blokkjeder, men hvis du har en kontrakt som låser fast for eksempel 100 ether på Ethereum-siden av broen, kan den motsvarende kontrakten i Ronin utstede mynter som tilsvarer den samme verdien.

Prinsippet er det samme som når du veksler penger om til sjetonger på et kasino. Sjetongene har verdi hvis kasinoet har nok penger i kassa til å veksle dem ut etter at du er ferdig med å spille. Men hva om noen har ranet kassa mens du var inne på kasinoet? Alt du sitter igjen med da er verdiløse plastbrikker.

Det var dette som skjedde med Axie Infinity. Kassa ble tømt. Systemene som validerer overføringer over broen ble hacket og angriperen fikk tak i verdier som egentlig skulle vært låst ned i kontrakten i Ethereum. Som tidligere nevnt er det vanskelig å programmere, og smarte kontrakter er derfor fulle av feil som kan utnyttes. Omfanget av dette angrepet var likevel historisk. Myntene som ble stjålet er dessuten relativt lett å omsette til ekte penger. Amerikanske myndigheter mener nord-koreanske hackere står back.

Tidligere i år ble også Wormhole, en bro mellom Ethereum og Solana, bestjålet for mynter verdt rundt 300 millioner dollar. Når en bro blir tømt på denne måten, kan ringvirkningene føre til en lokal finanskrise på blokkjeden. Wormholes eiere valgte derfor å erstatte de stjålne verdiene for å redde det finansielle økosystemet på Solana.

Play-to-earn

Axie Infinity er et Pokemon-aktig spill hvor du kjøper minst 3 axies, NFT-karakterer du kan trene opp og sende i kamp mot andre axies. Vinneren tjener kryptomynter som kan brukes til å oppgradere karakterene og eventuelt kan veksles om til ekte penger. Ettersom axiene er dyre, kan nye spillere låne dem fra etablerte spillere, mot at disse får en andel av gevinsten. I praksis innebærer dette at mennesker i fattige land, særlig Filippinene, bruker mye tid på å grinde på vegne av spillere i rike land, i håp om å tjene penger på dette.

I web3-verden omtales slike spill som play-to-earn-spill. Tanken er at vi nå i flere tiår har kastet bort tiden vår på dataspill uten å få noe igjen for det. I fremtiden, derimot, vil vi alle ha et grind mindset og forvente å bli belønnet for spillingen vår. Karakterene og gjenstandene vi omhyggelig samler opp, vil være NFT-er vi kan selge videre med gevinst. Noen av oss vil kunne ha spilling som jobb. Og akkurat som i det tradisjonelle arbeidslivet, vil noen av oss være undersåtter og andre vil være ledere og eiere.

Det er lite som tyder på at noen spiller Axie Infinity for moro skyld. Selv de som eier axiene, betrakter dem tydeligvis kun som investeringer. Det er riktignok moro å tjene penger, og i en kort periode i 2021 var det mulig å tjene noe som tilsvarte en filippinsk gjennomsnittslønn på å trene opp axies på fulltid. Men spilløkonomien i Axie Infinity er ubalansert, interessen stuper, og nå klarer de beste spillerne knapt å tjene en filippinsk minstelønn. Axie-eierne klager på at deres filippinske ansatte ikke lenger gidder å jobbe.

Årsaken er at et spill som alle spillerne ønsker å tjene penger på, nødvendigvis må ende opp med en Ponzi-økonomi, altså at den eneste kilden til gevinst er en jevn tilførsel av nye investorer. Det er ikke nytt at mennesker i fattige land får betalt for å spille. Forskjellen er at i et nettspill med gold farming, spiller de fleste likevel spillet for moro skyld. De rike spillerne bruker penger og forventer ikke annet til gjengjeld enn å ha det gøy. Regnestykket går opp, fordi noen kjøper og andre selger.

NFT-er på tilbaketog

Play-to-earn lover at alle spillerne skal kunne tjene penger. Karakterene er NFT-er som du investerer i, betaler andre for å bygge opp og håper å selge igjen med gevinst. Dette er bare mulig så lenge det stadig kommer nye spillere. I Axie Infinity var antallet spillere på vei nedover lenge før angrepet i mars. Sky Mavis har gjort flere grep for å stabilisere spilløkonomien, uten å lykkes.

NFT-er er på tilbaketog også i resten av spillbransjen. Under NFT-blesten i 2021 hevdet entusiastene at NFT-er snart ville bli en vanlig del av spillhverdagen og at dette vil komme alle gamere til gode. Tenk om du for eksempel kunne kjøpe et unikt skin eller gjenstand i ett spill og ta det med deg videre til et annet spill? Spillutviklere påpekte raskt at dette var praktisk umulig, fordi spill ikke har en felles måte å representere objekter på. For at ett og samme objekt skal kunne brukes i flere spill, må noen programmere støtte for det i hvert av spillene det skal brukes i.

Gamere ser uansett ikke NFT-er som en mulighet til å tjene penger, men som en trussel mot hobbyen sin. De er vant med at spillprodusenter presser dem til å betale for ekstrainnhold og loot boxes, et slags lotteri som gir deg sjansen til å vinne verdifulle objekter. Hvis NFT-er brer om seg, vil dette bare bli enda en måte å skvise spillerne for penger på, frykter de. Spillselskapenes NFT-planer har derfor møtt store protester, også fra sine egne utviklere, og det er uklart om de vil lykkes med å innføre dette.

Investorene har likevel fremdeles troen på spill-NFT-er og play-to-earn. Etter angrepet som tappet Axie Infinity for 600 millioner dollar, trådde de til med en redningspakke på 150 millioner, som de håper vil kunne gjenopprette tilliten til broen mellom Ronin og Ethereum. De tror virkelig på dette her. De tror at den ultimate gamerdrømmen er å bli heltidsinvestor og outsourcingsmellomleder.

Morgenbladet: Blokkjeden Ethereum gir rikelig med stoff til mareritt

Bjørn Stærk — Wed, 30 Mar 2022 00:00:00 +0000

I en verden styrt av programvare er vi alle byttedyr.

(Publisert i spalten Menneske og maskin i Morgenbladet, 30. mars 2022.)

Det finnes to typer programmerere: De som har så stor tro på sitt eget fagfelt at de vil la programvare styre så mye som mulig, og de som synes det er et mirakel når programmer fungerer, så la oss for guds skyld ikke gi dem enda mer makt enn i dag. Den første gruppen kan ikke fatte at vi ikke har innført heldigitale stortingsvalg ennå. Den andre betrakter programvare gjennom brillene til de H.P. Lovecraft-inspirerte bøkene til science fiction-forfatteren Charles Stross, hvor programmering og demonologi fremstilles som to sider av samme sak.

Vi som tilhører sistnevnte gruppe finner rikelig med stoff til marerittene våre i blokkjeden Ethereum. Der Bitcoin og bitcoinklonene nøyer seg med å være databaser for mynttransaksjoner, er Ethereum den største av flere løsninger som støtter smarte kontrakter.

Skyte seg selv i foten

Begrepet er misvisende. I sin opprinnelige akademiske form var en smart kontrakt ment å være et program som kunne erstatte juridiske kontrakter. Jurister har egen måte å betrakte verden på hvor rettigheter og plikter mellom aktører griper inn i hverandre nesten som en maskin. Tenk om alt dette kunne håndheves programmatisk? De som tenkte på dette så for seg at man burde skrive smarte kontrakter i et eget programmeringsspråk som var egnet for juridiske formål, for å unngå programmeringsfeil.

Programmeringsspråk kan være generelle eller spesialiserte. De generelle kan brukes til hva som helst, mens de spesialiserte er særlig godt egnet til én bestemt oppgave og gjerne kommer med begrensninger som hindrer utvikleren i å skyte seg selv i foten, som det heter på fagspråket. For ønsker du egentlig å kunne gjøre hva som helst i en kontrakt? Nei, du ønsker nok heller å sikre at den er fri for uklarheter og smutthull. Det er umulig å oppnå begge deler samtidig.

De som designet Ethereum, valgte i stedet å bygge det på noe som ligner det populære genrelle språket JavaScript, som på ingen måte er designet for juridiske kontrakter. Fordelen er at det dermed er lett for nye utviklere å bli produktive i Ethereum og at du kan bruke det til å gjøre hva som helst.

Det finnes som sagt to typer programmerere: De som leser det foregående avsnittet og tenker "oi, så spennende", og de som grøsser fordi de skjønner hvor dette er på vei.

Programkode på blokkjeden

Så hva er smarte kontrakter? Blokkjeder er databaser. Ethereum er en database som inneholder programkode og tilstandsdata. Når nye transaksjoner legges til blokkjeden, kjøres programmet, altså den smarte kontrakten, slik at tilstandsdataene endrer seg. All programvare har tilstandsdata. Forskjellen mellom programmet du leser denne teksten med og smarte kontrakter er at dataene disse jobber mot representererer verdier for millioner og milliarder av kroner.

NFT-er, DAO-er, desentralisert finans, de fleste nye kryptomynter, alle blestbegrepene risikokapitalister i Silicon Valley nå prøver å samle under fellesbetegnelsen "Web3" - alt dette styres av smarte kontrakter på Ethereum og lignende blokkjeder.

Vi kan flire av at noen betaler millioner for en databasereferanse til en URL som peker på bildet av en ape som kjeder seg, men ambisjonene bak Web3 er til å miste pusten av. Alle aspekter av livene våre skal gjøres om til kuponger på en blokkjede. Arbeidsgiveren vår vil i fremtiden bli en desentralisert organisasjon på blokkjeden. Du vil ikke lenger trenge en CV, for alle bragder du har oppnådd som arbeidstaker har blitt lagret på blokkjeden. Alt dette styrt av smarte kontrakter.

Allerede i dag flytter smarte kontrakter mynter og kuponger for enorme verdier i et blokkjedebasert finanssystem som har blitt så komplekst at det har urovekkende likheter med det tradisjonelle finanssystemet i årene før finanskrisen. Samtidig er de smarte kontraktene og de andre applikasjonene i økosystemet fulle av feil. Feilene kan utnyttes av hackere. Bloggen Web3 is going just great legger ut daglige nyheter om tyverier og svindler i størrelsesorden mange millioner dollar.

Mørk skog

Smarte kontrakter inneholder feil fordi programmering er vanskelig. All kode inneholder feil. Blokkjeder har i tillegg to unike egenskaper som gjør det ekstra vanskelig å rette opp i programmeringsfeil. Den første er at du ikke kan endre på en kontrakt når den først har blitt lagt på blokkjeden. Den andre er at selv om du oppdager feilen før tyven gjør det, finnes det ingen trygg måte å hente ut verdiene dine på. Transaksjoner mot blokkjeden er offentlige, og blir ikke utført med en gang. Transaksjonen du oppretter for å redde verdiene dine, er et signal til bot-er om at her er det et hull som dere kan utnytte. Disse kan så registrere sin egen transaksjon som utføres før din, og utnytte hullet du har gjort dem oppmerksom på.

Sagt på en enklere måte: Du har mistet lommeboka di på gata utenfor tyverilaugets hovedkvarter. Den inneholder en million kroner. Ingen har sett at den ligger der ennå, men hvis du begynner å bevege deg mot den, vil en av de førti tyvene rundt deg se hva du gjør og prøve å ta den de også. De er raskere og sterkere enn deg. Lykke til.

Ethereum-utviklerne Dan Robinson og Georgios Konstantopoulos omtaler blokkjeden som en mørk skog, etter en science fiction-roman som foregår på en verden hvor rovdyrene er så overlegne at bare det å bli oppdaget av dem er nok til å gå en sikker død i møte.

Svindelkontrakter

Andre ganger er det utviklerne bak den smarte kontrakten som er rovdyrene. Hvordan vet du at kontrakten du investerer i gjør det den sier at den gjør? Ja, da må du lære deg å lese kode. Men noen av de største svindlene i kryptomarkedet har blitt utført med hjelp av smarte kontrakter som har blitt gransket av sikkerhetseksperter, men som likevel viser seg å være ondsinnete. Den morsomste var mynten du kunne kjøpe, men som det var umulig å selge, som en forhekset gjenstand i et rollespill.

Som programmerer er jeg fascinert av detaljene i disse angrepene. Å følge med på temaet er som å våkne opp til et daglig Poirot-mysterie. "Oj oj, jeg lurer på hvordan landsbypresten ble drept denne gangen!" Men hvis jeg selv hadde verdier i blokkjeder, ville jeg kaldsvettet meg gjennom nettene.

I dag er dette en hobby for teknologer, liberalister og naive investorer. I framtiden, hevder web3-evangelistene, skal vi alle overlate livene våre til smarte kontrakter. Da vil ikke sikkerhetsrutinene du er vant med fra vanlig nettbruk være nok. Du vil være sårbar for nye angrep du ikke aner hvordan du skal beskytte deg mot. Ikke spør meg om hjelp, for jeg kommer til å ha flyttet til en øde hytte. Jo mer av livene og eiendelene våre vi legger over på blokkjeden, jo mer gjør vi oss selv til byttedyr i den mørke skogen.

Halden Arbeiderblad: Halden bør tenke enda større om sentrum

Bjørn Stærk — Tue, 29 Mar 2022 00:00:00 +0000

Slik kan hele sørsiden bli et hyggeligere og tryggere sted å være.

(Publisert i Halden Arbeiderblad, 29. mars 2022.)

Halden kommune bør få applaus for måten de involverer innbyggerne i planarbeidet for området rundt Jernbanestasjonen. Det skal tenkes nytt om hele sørsiden vest for torget og da er det viktig at de som er ment å bruke området i tiårene som kommer kan bidra med sine ønsker og behov.

Mitt innspill til prosessen er at man bør tenke på hvordan folk kan komme seg trygt inn og ut av området til fots og på sykkel. I dag føles dette som et utrygt område å bevege seg inn i til fots, særlig hvis man holder en barnevogn med den ene hånda og hånda til et småbarn med den andre. Fortauene er smale. Det er uklart hvordan man trygt skal krysse gatene. Her har man rett og slett ikke tenkt på alle innbyggernes behov. Dette har Halden nå en anledning til å endre på, slik at jeg en dag for eksempel kan sende barna på en bekymringsfri sykkeltur til den nye svømmehallen som er foreslått der.

Nytt kjøremønster

Det viktigste tiltaket tror jeg vil være å redusere bilbruken i området. Kommunens arealplanlegger Erik Vitanza har allerede antydet at man ønsker enkelte bilfrie soner inne på området, og det støtter jeg, men vel så viktig er det å legge opp til at bilkjøringen også utenfor disse sonene foregår på en trygg og lite forstyrrende måte for andre trafikanter. Det er ikke nok med en ekstra fotgjengervennlig sone inne på området, hvis turen dit og resten av området er avskrekkende, som i dag.

Kunne en løsning vært å stenge muligheten for gjennomkjøring via Mathias Bjørns gate over Tista og gjøre flere av gatene enveiskjørte slik at persontrafikken får én vei inn i området og en annen vei ut? Dermed kan mange av gatene gjøres smalere, slik at det blir god plass til fotgjengere. Hastigheten kan senkes til 30 km/t eller lavere. Kanskje det meste av det nye parkeringsbehovet kan dekkes av Høvleriet? Avstandene i sentrum er uansett så små at parkering for den nye bebyggelsen langt på vei bør kunne forbeholdes beboere og personer med bevegelighetsbegrensninger. Ellers kan det lett bli slik at den nye bydelen trekker til seg så mye ny trafikk at det gjør resten av sørsiden farligere.

Hvis vi i tillegg finner et bedre kjøremønster for tungtransporten fra Sauøya, for eksempel at den både går inn og ut via Mathias Bjørns gate, vil hele sørsiden bli et hyggeligere sted å være.

Bilfritt torg

Jeg setter pris på at kommunen ber om innspill fra innbyggerne til denne prosessen. Samtidig burde de gått lenger. Området som nå skal reguleres stopper nemlig ved Storgata. Hvorfor ikke tenke nytt også om torget og sørsiden østover til Olav Vs gate?

I likhet med mange andre haldensere opplever jeg det som underlig at vi fremdeles bruker torget som parkeringsplass. Hvorfor fylle byens fineste sted med biler, når de fleste som bruker det fint kunne spasert et par minutter til en av de mange andre parkeringsplassene på sørsiden? Trafikkproblemet i gatene rundt torget vil dessuten lett bli verre når også de som skal til det nye stasjonsområdet begynner å parkere der. Klarer vi derimot å redusere trafikken gjennom disse gatene, vil hele området fra torget til brygga, som i dag er fragmentert og støyete, kunne gjøres om til en trygg og hyggelig helhet.

Å gi torget tilbake til innbyggerne krever ikke et kostbart ombyggingsprosjekt. Torget ble jo bygget for mennesker i utgangspunktet. Det er bare å fjerne bilene, så er det gamle torget der igjen, klar til bruk. Det ser vi hver gang det avholdes arrangementer der. Et bilfritt torg vil raskt fylles opp med ny aktivitet. Kommunen kan la byen selv finne ut av hva vi vil gjøre med torget: Be innbyggerne om forslag. Si ja til de som ønsker å gjøre noe nytt der.

Bedre busstilbud

Et annet område hvor kommunen fortjener applaus er satsningen på bildeling. I år byttes bilene ut med bedre modeller, noe som bidrar til at de som bare kjører en gang i blant, kan slippe de store kostnadene ved å eie selv.

Også her bør vi imidlertid tenke større. Hva er det største udekte transportbehovet i Halden i dag? Jeg tror det er buss. Det er lett å tenke at framtidens transportløsninger må være teknologisk ambisiøse, for eksempel i form av elbiler og sykler som kan plukkes opp med en app. I jakten på "smarte" nye løsninger overser vi lett de "dumme" gamle løsningene som bare fungerer. Bussen er en slik løsning. Bussene i Halden er få, sjeldne og upålitelige. God kollektivtrafikk koster penger, men betaler for seg i form av mindre trafikk og at det blir mulig for alle å komme seg rundt i byen, ikke bare de som har førerkort og bil.

Jeg oppfordrer derfor haldenserne til å ta de gode tingene som allerede pågår rundt transport og sentrumsplaner og føre dem videre. La oss tenke enda større om hva som kan gjøre byen vår bedre å leve i.

Morgenbladet: Blokkjedeentusiastene snakker som Trollmannen fra Oz

Bjørn Stærk — Thu, 10 Mar 2022 00:00:00 +0000

Ikke la deg bløffe. Det som gjemmer seg bak teppet, er bare en sær ideologi og en drøm om å bli rik

(Publisert i spalten Menneske og maskin i Morgenbladet, 10. mars 2022.)

En journalist skrev nylig noe mildt kritisk om et norsk kryptoprosjekt. En initiativtager til prosjektet anklaget ham for å ha misforstått totalt og listet opp en rekke graverende feil han visstnok hadde begått i artikkelen. Journalisten kontaktet meg og spurte om det virkelig var så ille. Han ønsket jo å forstå det han skrev om.

Artikkelen var god. Feilene var uviktige. Jeg svarte at når du snakker med blokkjedeentusiaster bør du se for deg at du står foran Trollmannen fra Oz. Det hele kan fremstå overveldende komplekst, men ikke la deg bløffe. Alt som er viktig ved blokkjedeteknologier er mulig å forstå, hvis du får det forklart riktig. Det som er uforståelig, er sjelden viktig for utenforstående.

Kryptotilhengere er ikke alene om dette. Vi teknologer opptrer ofte som falske trollmenn som utnytter folks usikkerhet i møte med teknologi de ikke forstår. Når vi skal selge deg en ny teknologi, tyr vi til et språk som sier to ting mellom linjene: Dette er hinsides din fatteevne og dessuten er det uunngåelig. Det kommer enten du liker det eller ikke, men du kommer til å like det - stol på meg, for jeg er den store og mektige Trollmannen fra Oz!

Teknologioptimisme

Du finner dette språket i Svein Ølnes' svar på min kritiske artikkel om Bitcoin i januar. Bitcoin er ikke en kultaktig svindel, men tvert i mot "den største digitale innovasjonen sidan internett", skriver han. Kryptomyntmiljøet befinner seg på trinn nummer tre av fire i Gandhis berømte feilsitat: Først overser de deg, så ler de av deg, så motarbeider de deg, og så vinner du. Til slutt blir det nemlig "opplagt for de fleste" at dette var en nødvendig nyskapning.

Det er en grunn til at alle som promoterer blokkjeder, kryptomynter og det noen har begynt å kalle Web3 snakker på denne måten. Det spiller på troen på at teknologi er en løsrevet og ustoppelig kraft som på egen hånd fører oss frem mot en bedre fremtid. Dette er en av vårt samfunns grunnsetninger. Altså ikke at all teknologi er god, men at problemene som forårsakes av dårlig teknologi, kan løses med god teknologi. Framtiden formes av teknologiske oppdagelser og oppfinnelser, og ikke for eksempel av politikk, personlige valg, eller av det historiske, sosiale og økonomiske landskapet teknologien utfolder seg i.

Et ferskt eksempel er troen på at en app kunne stoppe koronapandemien, som Georg Kjøll skrev om nylig i denne spalten.

Det ligger mye ordkraft i å koble Bitcoin til disse grunnsetningene, slik Ølnes gjør. Noe som burde vært et politisk valg - hva slags penger ønsker vi? - blir gjort om til en uunngåelig utvikling som du bare har å godta.

Drøm om å bli rik

Hva som gjemmer seg bak trollmannens teppe varierer. Ofte er det en drøm om å bli rik. For det kan man, hvis man gambler riktig, eller får være med på innsiden av en kryptosvindel. Nesten alle som snakker varmt om Bitcoin eller andre kryptoprosjekter, investerer selv i krypto. Det er vanskelig å uttale seg uavhengig om noe som kan gjøre deg eventyrlig rik.

Svein Ølnes, for eksempel, er en gjenganger i norske medier når Bitcoin er temaet. Han omtales alltid som forsker, altså en nøytral fagperson, nylig i en reportasje i Morgenbladet, hvor han uttaler at kryptoutvinnere fortsatt bør få billig strøm i norske kraftkommuner. Bitcoin har nemlig "kommet for å bli". Han signerer debattinnleggene sine som "seniorforskar ved Vestlandsforskning". Samtidig investerer han også i Bitcoin. Lommebokadressen på bloggen hans alene inneholder 0.6 BTC, som for øyeblikket er verdt to hundre tusen norske kroner. Hvis bitcoindrømmen slår til, kan dette ti- eller hundredoble seg i verdi.

Om vi alle skal bruke Bitcoin, slik forskeren Ølnes sier vi bør, må vi jo først kjøpe dem fra noen. For eksempel fra investoren Ølnes. Det er litt som om jeg skulle investert i et oppstartsselskap innen nanofusjonskryptonitt, fått meg jobb som forsker på nanofusjonskryptonitt hos et institutt med lav dørterskel, og brukt autoriteten jobben ga meg til å forklare for fagfeltets mange skeptikere hvorfor dette faktisk er den viktigste nye teknologien siden internett.

Penger er neppe drivkraften i akkurat hans tilfelle. Ølnes har vært bitcoinentusiast siden lenge før det ble verdt noe. Men rolleblandingen er uredelig og typisk for kryptomiljøet. Også idealistene er eventyrere på vei til gullrushet. Tanken om at du må opplyse om interessekonflikter er ukjent for dem.

Anti-politisk visjon

Det andre du gjerne finner bak trollmannens teppe er ideologi. Bitcoin og andre web3-teknologier er teknologisk sett rare. Når du skal løse et problem, er åpne blokkjeder nesten aldri den riktige databaseteknologien til formålet. Det blir som å binde seg selv på hender og føtter, for så å spille en pianokonsert med haka. Det er imponerende at man får det til, men hvorfor gjøre det på en så tungvindt måte? Svaret er ideologi, nærmere bestemt en liberalistisk form for anti-politikk.

Visjonen bak Bitcoin er en verden hvor penger er utenfor sentralbankenes, politikernes og rettsvesents kontroll. Beskyttelse mot tyveri, kamp mot hvitvasking, økonomiske sanksjoner mot aggressive stater? Ikke i en bitcoinverden.

Andre web3-teknologier tar dette videre og sikter mot at også arbeidsliv og åndsverkrettigheter og alt annet som er viktig, skal "frigjøres" på samme måte. Lovverket og domstolene skal erstattes med programvare. Dette har en del uhyrlige konsekvenser som jeg skal komme tilbake til en annen gang. Uansett er det en sær ideologisk visjon.

Blokkjeden er ikke en teknologi som åpner døra til utallige spennende muligheter, slik internett gjorde, men snarere den teknologien du sitter igjen med etter at du, av ideologiske grunner, har lukket alle andre dører. Det er dette, og en god porsjon grådighet, kryptoentusiastene prøver å dekke over med all buldringen om kompleks teknologi og uimotståelig innovasjon.

Morgenbladet: Hva er Bitcoin?

Bjørn Stærk — Tue, 25 Jan 2022 00:00:00 +0000

Det eneste som holder bitcoin-verdien over null, er troen på at den vil fortsette å stige

(Publisert i spalten Menneske og maskin i Morgenbladet, 25. januar 2022.)

For ti år siden kostet en bitcoin fem dollar. I dag må du ut med rundt trettifem tusen. Bitcoin har blitt et betalingsmiddel i El Salvador. Du kan følge kursen på forsiden av DN.

En skulle derfor tro det var lett å forklare hva Bitcoin er for noe. Det var lettere for ti år siden. Da var svaret at Bitcoin er digitale penger som har potensiale til å frigjøre oss fra bankene og sentralbankene. I dag er spørsmålet vanskeligere å besvare. Penger er Bitcoin nemlig ikke.

Først det kjedelige tekniske svaret: Bitcoin er kuponger i en database. Hvis du har den riktige nøkkelen, eier du kupongen og kan overføre hele eller deler av den til andre. En spennende, men mindre viktig, del av forklaringen er at databasen er en åpen, distribuert blokkjede, som er en måte å koordinere dataoppdateringer på mellom parter som ikke stoler på hverandre. Den enkleste måten å få til dette på er å sette millioner av datamaskiner til å gjette tall døgnet rundt. Akkurat denne detaljen er kjempespennende, fordi energiforbruket er så stort at det truer både klimaet og energipolitikken, men dette er ikke viktig for å svare på hva Bitcoin er.

Det opprinnelige svaret, det du fikk under den første store bitcoinblesten for ti år siden, var altså at Bitcoin er digitale penger. Penger er betalingsmidler som også brukes til å måle og lagre verdier. Jeg betaler i norske kroner på butikken. Jeg har lagret norske kroner i banken. Firmaet jeg jobber i måler verdien sin i norske kroner.

Nesten ingen bruker bitcoins som betalingsmiddel. Spesielt ikke de største bitcoinentusiastene, som tenker på kryptolommeboka si slik Onkel Skrue tenker på pengebingen. Bitcoinkursen er så ustabil at du må være gal for å bruke det til å lagre eller måle verdier. Prøv å gå til banken og be om et lån på 10 bitcoins som skal betales tilbake over 25 år, med huset ditt som sikkerhet.

Et av hindrene for bitcoin som betalingsmiddel er at det er dyrt og tregt å overføre dem. Dette prøver man å løse gjennom et lynnettverk, det vil si et lag utenfor blokkjeden hvor parter kan overføre til hverandre uten å måtte oppdatere blokkjeden hver gang. Lynnettverket finnes, men det er foreløpig uklart om det kan skalere til å håndtere det enorme transaksjonsvolumet som oppstår når du og jeg skal betale med bitcoin på butikken.

El Salvadors eksperiment er mislykket. Vedtaket om å gjøre bitcoin til et betalingsmiddel som alle butikker er forpliktet til å godta, ble tvunget gjennom av en autoritær leder som sitter på Twitter og skryter av bitcoingamblingen sin. Landet har utviklet en offisiell bitcoin-lommebok, Chivo, som gjør bruk av lynnettverket, men den fungerer dårlig. Mange hevder at verdiene deres forsvinner fra lommeboka. Til og med bitcoinentusiastene er kritiske.

Hvis bitcoin i dag ikke er penger, og kanskje aldri blir det, hvorfor har kursen da steget så kraftig de siste årene? De fleste som kjøper bitcoin betrakter det nok som et investeringsobjekt, på linje med aksjer, altså noe du investerer i i håp om å få avkastning. Problemet med denne forklaringen er at bitcoin, i motsetning til aksjer, ikke gir deg eierskap til noen underliggende pengestrøm. De eneste pengene som flyter inn i bitcoin-markedet er de som kommer fra nye investorer. Samtidig flyter enorme pengesummer ut, i form av serverutgifter. Det betyr at det eneste som holder bitcoin-verdien over 0 er troen på at den vil fortsette å stige. Fra et investorståsted kan du dermed betrakte verdien som tilnærmet 0, litt på samme måte som sjansen for å overleve daglige runder med russisk rulett er tilnærmet 0.

Bitcoins kursstigning bør derfor forstås som en boble løftet opp av en blanding av medieblest og svindel, som kryptomynter er særlig sårbare for. Mye av prisveksten kan være drevet av Tether, en stablecoin som utstedes under uklare og mistenkelige omstendigheter.

"Enn hvis bitcoin en dag blir fremtidens dollar? Da vil barna mine bli milliardærer!" Javel, greit. Husk forresten på å tenke ut en trygg måte å overføre kryptolommeboka til barna dine når du dør. I denne fremtiden må vi nemlig alle bli IT-sikkerhetseksperter.

Den beste beskrivelsen jeg har funnet av kryptomiljøet er at dette er kulter som låner egenskaper fra Ponzi-svindler og multilevel marketing. I likhet med en Ponzi-svindel, kommer de gamle investorenes fortjeneste utelukkende fra nye investorer. I likhet med multilevel marketing, blir du omfavnet av et felleskap som støtter og oppmuntrer deg. Dette har slått an blant folk som kjeder seg hjemme under pandemien og er frustrert over at døra til økonomisk trygghet fremstår låst. Kom inn til oss, sier kryptomiljøet. Her er du blant venner. Nå er det endelig din tur til å bli velsignet. I likhet med en kult, kan miljøet deles opp i de kyniske som utnytter og de naive som blir utnyttet.

Hva har dette med teknologi å gjøre? Lite, ut over at kryptoentusiaster bruker teknologiske begreper slik Trollmannen fra Oz brukte maskinen sin: Til å få dette til å fremstå som noe mystisk og mektig, når det altså egentlig bare er snakk om kuponger i et database.

Halden Arbeiderblad: Må alle ha bil i Halden?

Bjørn Stærk — Tue, 11 Jan 2022 00:00:00 +0000

Tenk over hvem vi stenger ute.

(Publisert i Halden Arbeiderblad, 11. januar 2022.)

Etter at vi flyttet til Os i fjor vår har familien vår gjennomført et eksperiment: Vi har ventet med å kjøpe bil. Vi klarte oss uten før vi kom til Halden. Kanskje det går greit her også. Vi har gått, syklet, og lånt og leid bil ved behov.

Har eksperimentet vært vellykket? Bare sånn halvveis. Halden er en bilby. Da tenker jeg ikke på det at mange har bil som hobby, som jo bare er hyggelig, men på ting som at vi har en firefelts bro over Tista, at torget er en parkeringsplass og at det knapt går buss i byen. Skal du ut av byen, for eksempel til et større kjøpesenter eller en naboby, blir det enda vanskeligere uten bil. Det har vi merket godt.

Derfor blir det nok bil på oss også etterhvert. Det nytter ikke å kjempe mot infrastrukturen i byen man bor i.

Samtidig har eksperimentet gått bedre enn fryktet. Frakte barn til barnehagen? En fin og ikke alt for lang sykkeltur, bare litt kronglete og dårlig tilrettelagt. Snø og is? Ikke verre enn å sette på vinterdekk. For å frakte større ting er det bare å koble på sykkeltilhengeren. Man får plass til overraskende mye på en Burley Flatbed. Rekorden så langt er en brukt Tripp trapp-stol.

Halden er spredt befolket men samtidig liten i areal, så det meste av byen er i grei sykkelavstand. At terrenget er kupert er et problem elsykkelen for lengst har løst, for de som trenger hjelp opp bakkene. Det eneste hinderet er at man mange steder må velge mellom å sykle på fortauet og skremme fotgjengerne eller ligge i veien og irritere bilistene. Alle, også fotgjengere og bilister, tjener på sykkelfelt og sykkelveier.

Vi har også testet leiebilordningen Smart City-prosjektet driver i samarbeid med Move About. Den er lett å bruke og der finner du både varebiler og små og store personbiler. Dessverre er de fleste av bilene reservert Halden kommune på dagtid. Rekkevidden på en del av elbilene er dessuten ikke bedre enn at det er greiest å holde seg i Østfold. Og Move About roter en del med hvilke biler det faktisk er mulig å leie - jeg møtte opp til en bil som det viste seg jeg ikke skulle ha kunne reservert. Det vet jeg andre også har opplevd. Det er skummelt å leie bil når du ikke vet om du faktisk har leid den før du står der og prøver å låse den opp.

Men Smart City-bilene er en god begynnelse. Jeg tror at hvis ordningen ble utvidet litt, kunne den blitt så god at den fikk sentrumsbeboere som kjører lite til å selge bilen sin. Det skal iallfall ikke mye til før den kan redde oss fra å måtte kjøpe en.

Konklusjonen vår er likevel som forventet: En familie som bor i Halden i 2022 bør nok eie sin egen bil. Den veien går det vel med oss også.

"Ja ja, så får man bare kjøpe bil, da." Ja, og det er lett å si, det. Jeg lurer i blant på om bilister tenker over hvor mange mennesker vi stenger ute når vi krever at alle som vil forflytte seg skal sette seg i en bil. Barn og de fleste ungdommer er pent nødt til å gå, sykle, ta bussen eller sitte på foreldre og eldre venner. Da er det ikke gøy å bo i utkanten av en by hvor bussen bare går én gang i timen og det ikke føles trygt å sykle. Det er neppe gøy å være foreldrene deres heller og måtte leke taxisjåfør på ettermiddagen.

Biler er dessuten dyre, og kanskje må man ha to av dem. Mange familier skulle helst brukt de pengene på andre ting. Det er ikke billig å ta førerkortet heller. I vinter har mange vært opptatt av de høye strømprisene, men det koster mer å eie bil enn å varme opp en enebolig med rekorddyr strøm.

Vi mennesker er forskjellige, med ulike behov. Vi kan ikke kreve at alle skal leve på samme måte. En god by, i mine øyne, er en by hvor alle aldersgrupper og også de fattigste kan komme seg rundt på en grei måte. "Halden er en bilby, sånn er det bare", sier mange. Tenk over hvem vi stenger ute ved å snakke som om kun bilister skal føle seg velkomne i Halden.

Løsningen er heldigvis ikke vanskelig å finne. Det er bare å tenke i samme retning som store og små byer over hele verden gjør nå for tiden: Sette opp flere bussruter. Gjøre bygatene mer fotgjengervennlige. Bygge sykkelveier. Utvide leiebil- og leiesykkelordningene. Sette av mer plass til byliv, mindre til parkering. Dette er ikke radikale ideer lenger og ingen byer som har gjennomført dette har angret. Det kommer heller ikke Halden til å gjøre.

Facebook har satt meg i vrangstrupen

Bjørn Stærk — Sat, 13 Nov 2021 00:00:00 +0000

Hvis jeg plutselig blir borte fra Facebook, er det fordi en spamalgoritme har løpt løpsk.

Facebook har fått det for seg at nesten alt jeg poster for tiden er spam. Det jeg har lagt ut er for det meste reisespørsmål og reisebrevlinker på Togferie-gruppa. Det meste forsvinner etter noen timer eller dager. Så får jeg en formaning om at jeg har forbrutt meg mot “community standards”. I blant blir også kontoen min stengt med en advarsel om at noen andre har gjort bruk av den. Jeg må endre passord for å åpne den igjen.

Det er ingen spor etter andre brukere av kontoen, ingen rare innlogginger eller aktivtet jeg ikke kjenner igjen. Ettersom gruppas administratorer ikke forstår hva som skjer, de heller, finnes det bare to muligheter her:

Facebooks kunstige intelligens har blitt så smart at den nå er i stand til å avsløre sannheten alle skribenter innerst inne frykter: At alt vi skriver er ugjennomtenkt, klønete og klisjéfylt, så dårlig at det er rent ødeleggende å dytte det på folk rundt oss.
Noe har kjørt seg i vranglås på en veldig dum måte.

Ettersom det vi kaller “kunstig intelligens” i dag langt på vei er et “Trollmannen fra Oz”-begrep, altså en formulering hvis formål er å skru av hjernen til mottakeren, mens det som ligger bak er temmelig skuffende, heller jeg mot at det er nr 2 som har inntruffet.

Et eller annet jeg har lagt ut, kanskje ord jeg har brukt eller at noe fremstår mistenkelig med nettstedet mitt, eller at noen en gang har rapportert et innlegg, har gjort at jeg passer inn i et mønster som brukes til å gjenkjenne spam. Når dette først har skjedd én gang, er sikkert terskelen lav for at det skjer igjen.

Så nå for tiden er det egentlig litt vanskelig for meg å legge ut ting på Facebook. Alt markeres som spam.

Jeg er likeglad. Facebook er uviktig. Alle sosiale medier er uviktige, i grunnen. De vokser frem med stor fanfare, får kanskje en gullalder som varer noen år og stivner så fast i en form for bitter kynisme hvor brukergruppen deler seg i to: De som skjønner hva spillereglene er og at spillet er meningsløst, men likevel ønsker å vinne spillet, og de med mindre selvinnsikt som har blitt ett med algoritmene og lar maskinen lede følelsene deres time for time gjennom dagen.

På veien dit kan man finne en slags dekadent glede i å observere og le av forfallet, men til slutt går man lei av dette også og tar farvel.

Facebook har kommet lenger i nedbrytningsprosessen enn en del andre sosiale medier. Dessuten hentet jeg ut alt jeg har postet offentlig på Facebook og la det ut her for et år siden. Ingenting viktig forsvinner om brukeren min blir slettet.

Men noen av gruppene der, som Togferie, er verdifulle for meg, og hele familiechaten vår foregår i Messenger. Det er kjekt å beholde kontoen. Så jeg får bare poste enda mindre enn tidligere, slik at jeg ikke utløser en mer permanent utestengelse. Jeg får tenke på Facebook-kontoen min slik en soldat tenker på livet sitt: Den er allerede slettet, jeg har den bare til låns en kort stund til.

Dette er ikke noe å bli sint over. Det er en uunngåelig konsekvens av systemet Facebook har bygget. Når folk reagerer med sinne på at sosiale medier stenger dem ute, er det fordi de i utgangspunktet har tiltro til systemet. Algoritmene er jo så smarte, og det finnes vel mennesker et sted der inne som bryr seg og ønsker å hjelpe oss når noe går galt.

Sannheten er at det antagelig er umulig å drive et sosialt medie i global skala, finansiert av annonser, på en slik måte at modereringen fremstår fornuftig og rettferdig. Det er ikke bare det å bli enige om globale modereringsregler som er umulig, men også det å bygge et system som håndhever dem.

Valget står derfor mellom umenneskelige, kafkaaktige modereringsløsninger hvor du bare plutselig en dag våkner til beskjeden om at du er “skyldig” i noe du ikke får vite hva er og som det ikke finnes noen klageinstans for, og moderering i menneskelig skala av den typen vi så på diskusjonsforum i nettets barndom og igjen begynner å se i desentraliserte sosiale medier som Mastodon: Modereringen utføres av en liten gruppe mennesker som tilhører miljøet de modererer.

Det siste er en løsning alle som har opplevd den har lært å hate. Mange moderatorer misbruker makten sin, og selv de som utøver den på en god måte, får bare utskjelling i belønning. Moderering blir maktutøvelse, altså politikk, og det er noe dritt. Men moderering er politikk. Facebooks løsning bryter sammen fordi den prøver å finne en upolitisk løsning på et politisk problem.

Jeg mener da politikk ikke kun i betydningen ting som at det er lønnsomt for Facebook å la algoritmene favoriserer høyreekstremisme, men også i den jordnære borettslagsbetydningen: Personen med makt liker naboen din, men kan ikke fordra deg, og ser derfor gjennom øynene med oppførsel fra naboen din som du får brev i postkassa for. Moderatorene er teite mennesker som tar teite beslutninger. Men du kan snakke med dem. Du kan forstå oppførselen deres, selv når den er ond eller smålig. Du kan bli sint på dem. Du kan organisere motstand, og ettersom de kun har lokal makt, kan du pakke sammen og dra et annet sted, hvor makten utøves på en bedre måte.

I møte med Facebooks verdensomspennende umenneskelige irrasjonalitet er sinne irrelevant. Stress er en mer korrekt reaksjon, men bare hvis det er viktig for deg å få lov til å bli værende. Det er det ikke for meg, så da reagerer jeg i stedet med mild frustrasjon på grensen til likegyldighet.

Jeg tar sjansen på å legge ut en link til dette innlegget på Facebook. Så får vi se hvordan det går.

Om hvordan jeg ble ateist og venn med min egen kognitive dissonans

Bjørn Stærk — Sun, 07 Nov 2021 00:00:00 +0000

Foredrag holdt i Centralkirken i Oslo, 3. november 2021

Jeg har blitt invitert hit for å snakke om mitt forhold til tro og tvil. Selv er jeg ateist og jeg har vært det lenge, men jeg finner jevnlig veien tilbake til kristne tekster og ideer, og hver gang får jeg noe nytt ut av det. Så dette er temaer jeg liker å snakke om.

Min bakgrunn er at jeg vokste opp i Den evangelisk-lutherske frikirken med en far som var pastor. Så dette var et hjem hvor man tok troen sin på alvor. Det jeg vokste opp med var en ganske konservativ form for kristendom, og når jeg sier dette utenfor kristne miljøer må jeg raskt legge til at - joda, foreldrene mine er faktisk ålreite mennesker og vi hadde det veldig fint.

Jeg trenger kanskje ikke komme med akkurat den presiseringen her, men dette med konservativ vs liberal teologi er jo et ømt tema også i kristne miljøer.

Slik jeg ser det finnes det to retninger konservative kristne dras i, en konstruktiv og en destruktiv retning. Konservative kristne er en slags minoritet i minoriteten. Det er ikke så mange nordmenn som har et nært forhold til kirken lenger, og blant de som har det, er det ikke så mange som holder fast på den konservative teologien. Da er det lett å føle at man er under angrep, på retrett. Derfra er veien kort til en form for aggressiv bitterhet hvor man blir veldig opptatt av å bekjempe de liberale og sekulære kreftene. Dette tar også lett en politisk form, og knytter seg da gjerne til bestemte fanesaker som har å gjøre med seksualmoral. Motstand mot homofili eller transkjønn, for eksempel.

Denne formen for konservativ kristendom minner meg om noe forfatteren Mary McCarthy sa om sin katolske tante. Slik tanten hennes så det, foregikk det en kamp i verden mellom de gode kreftene, altså den katolske kirken, og de onde kreftene, altså protestantene, og det å tro dreiet seg om å heie på den riktige siden. Hun hadde fyllt hodet sitt med sinne mot protestantene og satt hver dag og irriterte seg over alt det dumme og onde de gjorde. livet hennes var en eneste kamp mot denne fæle kraften som hun mente truet samfunnet. McCarthy oppsummerer henne slik: "Intet av Jesu mildhet hadde funnet veien inn i hennes hjerte."

Jeg har aldri lest en så trist dom over et menneske. Tenk å ha det som ettermæle: Intet av Jesu mildhet hadde funnet veien inn i hennes hjerte. Det er det jeg mener med en destruktiv form for konservativ kristendom. Og hvis vi tenker oss om litt, ser vi at dette ikke bare er noe som angår katolikker som hytter nevene mot protestanter og konservative kristne som hytter nevene mot homo- og transagendaen. Det angår også ateister som ser på religion som roten til alt ondt. Det angår alle som støtter en god sak men roter seg bort i hat og avsky. Denne ene setningen plager meg ganske mye. Intet av Jesu mildhet hadde funnet veien inn i hennes hjerte.

Den konstruktive formen for konservativ kristendom, i mine øyne, er mer innadvendt. Den bygger på nettopp dette, at man har latt jesu mildhet finne veien inn i sitt hjerte. Så kan man godt også være kritisk til liberale og sekulære verdier, men man forstår at det ikke nytter å gå til krig mot samfunnet rundt seg. Og man henger seg ikke like mye opp i de seksuelle fanesakene. I følge konservativ teologi er homofili en synd, men er det en større synd enn at vi har bygget et økonomisk system som ødelegger naturen og livene til mennesker i fattigere land? Det sentrale i denne kristendommen er uansett kjærligheten til jesus og at man gjør et seriøst forsøk på å ta bibelens ord på alvor.

Den konservative kristendommen jeg vokste opp med var for det meste av denne typen. Skadelig på en del måter, ikke minst for homofile, men den var ikke fyllt inn til kjernen av mørke og aggressjon.

Jeg så den mer destruktive formen også, i blant. Vi holdt avisa Dagen en stund og der leste jeg som elleveåring mot slutten av 1980-årene at jeg kunne bli besatt av demoner hvis jeg lyttet til feil musikk. Det foregikk nemlig en krig mellom godt og ondt og selv noe så hverdagslig som å sette på feil LP-plate kunne være en invitasjon til mørkets krefter. Men de sterkeste minnene fra den kristne oppveksten min handler ikke om sånt. De handler om de gangene jeg fikk bli med med faren min på gudstjeneste for de voksne, i Frikirken og i blant også i andre kirker i byen, og få en smak av en dyp og inderlig form for voksentro hvor Guds kjærlighet til menneskene var et mysterie man aldri sluttet å utforske. Sterkest inntrykk gjorde lovsangmøtene, og når det etter nattverden ble stille i forsamlingen og hver enkelt kunne legge frem det de hadde på hjertet. Her er Gud tilstede, tenkte jeg.

Som barn var jeg altså ikke fornøyd med søndagsskolekristendommen. Jeg merket at det fantes noe dypere som de voksne hadde tilgang til og som jeg også ønsket å bli en del av.

Det gikk som dere forstår ikke slik. Det kom ikke av mangel på innsats. Som tenåring leste jeg andaktsbøker og var aktiv i menigheten. Jeg tok for gitt at jeg kom til å finne denne voksentroen som jeg visste lå der og ventet på meg. Veien til voksentroen lå åpen foran meg. Mange andre hadde gått den veien før meg. Jeg skulle vel få det til jeg også.

Det som til slutt stoppet prosjektet mitt med å finne voksentroen var vel egentlig personligheten min. Jeg liker å forstå ting på en rasjonell måte. Det er viktig for meg at det jeg tror på har en solid grunnmur av observasjoner og rasjonell argumentasjon. Jeg er en skeptiker som hele tiden stiller spørsmål ved hvordan jeg egentlig vet det jeg tror at jeg vet. Da mener jeg ikke å si at dette er uforenlig med å være kristen. Det er mange kristne som tenker rasjonelt om troen sin. Det finnes kristne skeptikere. Det er en myte at vitenskapen og kristendommen alltid har ligget i konflikt med hverandre.

Men la oss si det sånn, at hvis man ønsker seg en rasjonell tro, så støter man på noen ekstra utfordringer, sammenlignet med de som ikke er så opptatt av det rasjonelle. Det er mye lettere, tror jeg, å finne veien til voksentroen om man ikke føler et så sterkt behov som jeg gjorde for å begrunne den.

Jeg hadde ikke tenkt så nøye over dette da jeg var tenåring som det jeg sier nå. Det var ikke slik at jeg tenkte "nå skal jeg finne en rasjonell kristentro". Det var mer at jeg tok for gitt at en slik begrunnelse lot seg finne. Det er klart vi kan argumentere for at gud finnes og gir seg til kjenne i bibelen. Selvfølgelig finnes det en voksentro som passer som i hånd i hanske til personligheten min.

Men så, da jeg var 16, ble jeg aktiv på et diskusjonsforum hvor jeg for første gang ble konfrontert av en ateist som ba meg vise frem disse rasjonelle argumentene. Jeg gikk inn i debatten med iver og selvtillit. Vi holdt vel på et par måneder, tror jeg. Kranglet som bare det. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men når jeg befinner meg midt inne i en debatt, er jeg helt sikker på at jeg har rett. Først etterpå, når det har blitt stille, innser jeg at motparten kanskje hadde mange gode argumenter. Det var det som skjedde her. Vi tok en pause i debatten fordi det ble sommer. Jeg skulle på bilferie med familien nordover. Dette var før smarttelefonen, så jeg kunne ikke ta debatten med meg på ferie. Det ble stille. Og nå var det som om tankene mine rakk å innhente meg og jeg endelig kunne ta inn over meg diskusjonen jeg hadde deltat i. Jeg hadde sagt dette, og ateisten hadde svart dette, og da hadde jeg svart dette, og det var da fornuftig, var det ikke? Eller?

Jeg husker veldig godt øyeblikket da Gud forsvant. Jeg satt i baksetet i bilen vår, vi var et sted nær Lillehammer og i hodetelefonen min spilte jeg Pink Floyds Dark Side of the Moon mens jeg tenkte. Det var ikke slik at jeg satt der og resonnerte meg fram til at gud ikke fantes. Det var mer som om jeg hadde brukt flere måneder på å stable sammen et rasjonelt byggverk og så raste det bare plutselig sammen. Jeg orket ikke mer. Jeg ga opp. Med ett var gud borte, og han har aldri igjen kommet tilbake.

Jeg slet heller ikke noe særlig med tvil, verken før eller etter dette øyeblikket. Jeg hadde et par dager hvor jeg følte meg redd. "Går jeg fortapt nå?" tenkte jeg. Men det jeg kjente på sterkest var en følelse av frihet, en lettelse over at jeg ikke behøvde å få dette byggverket mitt til å stå stødig lenger. Jeg vet ikke om det bare er meg som fungerer på denne måten, men jeg har lagt merke til det senere også, at når jeg endrer mening om noe, så opplever jeg det litt som et dårlig konstruert hus som står og vakler. Jeg er ikke en tviler som går og grubler og er veldig usikker på ting. Jeg er en optimistisk husbygger som setter opp en grunnmur og bærebjelker og vegger, gulv og tak for et nytt hus. Men jeg har gjort en feil i konstruksjonen. Jeg begynner å mistenke at huset ikke står støtt. Så en dag innser jeg at jeg må rive opp et gulv eller en vegg og rette på feilen. Det er slitsomt, men det føles også veldig godt å vite at jeg bor i et stødig hus.

Siden den gangen har jeg blitt flinkere til å oppdage feil i konstruksjonen før huset raser sammen. For det er veldig dramatisk når alt du har trodd på kollapser. Jeg ønsker ikke at det skal skje igjen. Så nå er jeg mer observant. Jeg tillater meg selv å gå rundt og kjenne på følelsen av at noe mangler i konstruksjonen, helt til jeg innser hva jeg har gjort feil, og kan begynne det omstendelige arbeidet med å rette på det.

Sagt på en annen måte: Jeg er nær venn med min egen kognitive dissonans, altså når du oppdager at du tror på to ting som ikke begge kan være sanne samtidig. Lenge trodde jeg for eksempel på markedsliberalismen. Samtidig trodde jeg også på klimakrisen. Markedsliberalismen sier at økonomien kan vokse til det uendelige og at alle problemer kan løses ved å sette en prislapp på dem. Klimakrisen forteller oss at det finnes absolutte grenser for hvor stort fotavtrykk vi kan sette i verden, og at det å leve i et stabilt klima og et levende økosystem gir oss verdier som ikke kan måles i penger. Begge deler kunne ikke være sanne samtidig. Jeg merket at det skurret, at jeg hadde gjort noe feil i konstruksjonen sin, men jeg visste ikke hva. Da er det fristende å late som ingenting eller å uten videre forkaste den av ideene man føler seg minst knyttet til. I stedet lot jeg begge to stå og gnisse mot hverandre i hodet mitt i flere år, til jeg innså hvilken av dem jeg måtte justere på: Det ble markedsliberalismen som måtte ut.

Slik har jeg det ofte når jeg endrer mening om noe. Jeg kjenner på en kognitiv dissonans, noe som er ubehagelig, men jeg lar den være i fred en stund til jeg ser hva jeg må endre på. Da jeg var 16, ignorerte jeg dissonansen, som en optimistisk byggmester som insisterer på å få bygningen ferdig til tross for alle faresignalene. Så da raste det sammen. I dag lytter jeg når det knaker i bærebjelkene. Jeg stopper opp og tenker på det og etter en stund ser jeg forhåpentlig hva problemet er.

Er det dette som er tvil? Jeg vet ikke helt. Det er vel beslektet med tvil, men når folk snakker om tvil, sier man gjerne noe sånt som at man sliter med tvil. Jeg sliter ikke med tvil. Jeg føler meg trygg på at jeg har rett, helt til den kognitive dissonansen en dag banker på døra. da sier jeg "hei, gamle venn, kom inn, bare slå deg ned på gjesterommet en stund til jeg vet hva jeg skal gjøre med deg". Det er ikke akkurat noe jeg blir glad for, men det er samtidig litt spennende også. Jeg lurer på hva jeg ender opp med etter å ha bearbeidet denne dissonansen en stund!

Det kristne byggverket mitt raste altså sammen, totalt. De fleste av dere som er her i dag har vel fått det til å stå støtt. Det har jeg respekt for og jeg håper at dere opplever byggverket deres som stabilt og verdifullt, noe som gjør livene deres bedre. Jeg opplever det som meningsløst å gå rundt som ateist og prøve å overbevise andre om at de også bør bli ateister. Særlig hvis du har bodd i dette huset ditt lenge og trives der, da er det en veldig dramatisk hendelse å skulle rive det ned og bygge opp alt fra bunnen igjen. Og for å oppnå hva da? Det er mye annet som er viktigere. Jeg bruker mer enn gjerne tid på å overbevise deg om at du bør ta klimakrisen på alvor, for eksempel, eller at du bør tenke mer på arbeidsforholdene til de som lager tingene du kjøper i butikken. Og hvis du er en av de som mener det er et problem at noen lever som homofile eller transpersoner, tar jeg gjerne en diskusjon om det også. Men å hogge løs på kristentroen din, ser jeg derimot ingen vits i.

Hvis dere likevel spør meg hvorfor jeg er ateist, så er det korte svaret mitt dette: At vi ikke trenger gud for å forklare verden. Altså, jeg finner ikke noe sted i vår forståelse av universet, historien eller oss selv hvor vi behøver å dytte inn Gud som en del av forklaringen. Om vi skulle dyttet inn en gud, for eksempel for å forklare hvorfor universet finnes i stedet for at det ikke finnes, kan jeg ikke forstå hvorfor det er akkurat den kristne guden vi må plassere der. Kanskje var det en annen gud som stod bak skapelsen. Kanskje var det en gud vi ikke har hørt om, fordi han ikke har tatt kontakt med oss. Og om det var den kristne guden, hvilken utgave av ham er det vi snakker om? Din? Katolikkenes? Mormonernes? Ateisme betyr for meg altså ikke at jeg føler meg sikker på at Gud ikke finnes. jeg ser bare ikke noe sted i vår forståelse av virkeligheten hvor det gir mening å plassere ham. Hvis jeg så et slikt sted, vet jeg ikke hvilken versjon av Gud jeg skulle plassert der.

Dette er min tilnærming til dette. Det er nesten en naturvitenskapelig tilnærming til gud, som om han var en av de fundamentale kreftene i fysikken og vår oppgave er å eksperimentere og resonnere oss fram til en forståelse av nøyaktig hvilke egenskaper denne kraften har. Både mosebøkene og Jesus advarer mot det å ville sette Gud på prøve. Men det er akkurat det jeg ville ønsket å gjøre, hvis jeg skulle kunne tro på ham.

Da snakker jeg altså om det å sette gud på prøve i en vitenskapelig betydning. Kjøre et eksperiment, se hva som skjer og notere og analysere resultatene.

Jeg ville i tillegg satt ham på prøve som venn, for å finne ut om han er en som fortjener min kjærlighet og tillit. Den kristne guden er ikke bare universets skaper, men også noe hver og en av oss skal kunne ha et nært personlig forhold til. En venn. Men hva er en venn, egentlig? Jo, det er noen du har lært å stole på.

For meg skurrer det når kristne sier at de har lært å stole på Gud og samtidig sier at hans veier er uransakelige. Han svarer som regel ikke på henvendelser. Han beskytter ikke de som ber og går i kirken mot ulykker. Vi skal ikke sette ham på prøve. Så hva er det egentlig ved Gud som vi kan stole på?

Se for deg en venn som oppfører seg på samme måte. Han svarer ikke på meldingene mine. Når jeg trygler om hjelp, hjelper han meg i beste fall en gang i blant. Jeg kan ikke si til ham "Du, nå har jeg det skikkelig tøft, du bare må komme deg hit så fort du kan." En god venn ville gjort det. Gud gjør det ikke.

Tenk på hvordan et vennskap bygges opp, sakte over tid. Det begynner med at dere blir kjent og liker hverandre. Så åpner dere gradvis opp for hverandre. Viser fram de mørke og sårbare sidene av dere selv. Før eller siden settes vennskapet på prøve. Dette er en god ting. Vennskap skal settes på prøve. Hvis dere består prøven, ender dere opp med et enda dypere vennskap. Jeg stoler på deg fordi du vet den mørke tingen om meg og du aldri har fortalt det til noen. Jeg stoler på deg fordi du gjorde den tingen for meg for ti år siden. Vi er nære venner fordi vi har satt vennskapet vårt på prøve.

Det kan du ikke gjøre med gud. Som venn betraktet oppfatter jeg som Gud den upålitelige typen som sjelden er der når vi trenger det, men vi er glad så i ham likevel at vi finner på unnskyldninger for ham. Da sier jeg altså ikke at det å tro på gud bare er tull, at dere alle bør slutte å be og kaste gud ut av livene deres. Det jeg sier er at jeg fungerer på denne måten. Hvis tro skulle være meningsfullt for meg, måtte jeg kunne begrunnet den rasjonelt. Hvis jeg skulle hatt et nært og personlig bånd til Gud, måtte det båndet bestå av tillit som hadde vokst frem gradvis over mange år, som mellom to venner.

Tro fungerer ikke sånn. Det er mange kristne som opplever at troen deres er rasjonell og at gud er til å stole på. Men troen er ikke rasjonell på samme måte som en vitenskapelig teori og Gud er ikke til å stole på på samme måte som en venn. Det er noe mer der også. At du tar en beslutning om å overgi deg til noe som er større enn deg, noe du ikke forstår fullt ut. Jeg er ikke den personen som gjør dette.

Som jeg nevnte i starten er jeg altså likevel interessert i kristen tro. Jeg opplever at jeg får mye ut av kristne ideer. De er verdifulle for meg, selv om jeg strengt tatt ikke tror på dem slik kristne gjør. På engelsk finnes det et uttrykk, cafeteria christian, som vi kan oversette som kantinekristen, altså en som går rundt i kantina og plukker med seg det de liker. Det er nok ment som en anklage, men jeg for meg høres det frigjørende ut. Jeg kan gå inn i den lutherske delen av kantina og plukker med meg ting jeg liker. Så besøker jeg den katolske delen av kantina og finner noe der også.

For et par år siden skrev jeg en bok om kristendommen, Å sette verden i brann, som handler mye om sånne ting, om kristne ideer jeg opplever som verdifulle for meg som ateist. Én ting jeg ble overrasket da jeg skrev den var at jeg fikk litt sansen for mormonerne. Det virker som en ålreit kirke å tilhøre, hvis og bare hvis du er et gudfryktig og heterofilt familiemenneske. Som far selv merker jeg at jeg blir inspirert av hvor høyt de verdsetter det å skape et godt hjem for barna sine. Et av slagordene deres lyder: "gi barna dine alt - gi dem tiden din." Jeg liker også at mormonerne setter mer pris på det kroppslige enn pietistene som formet norsk kristendom gjorde. Gud har gitt deg en kropp og den vil han at du skal få glede av. Så det er fint å danse og du skal nyte sex - så lenge det skjer innenfor en heterofil familieramme, selvfølgelig.

Men sånn kan man altså tenke når man behandler kristendommen som en kantine. Jeg kan velge bort alt det jeg ikke liker. Det er vanskeligere for de som ser på tro som noe mer enn kantinemat. Selv finner jeg for eksempel mye interessant i katolske ideer. Jeg er særlig inspirert av den katolske sosiallæren. Kona mi, derimot, vokste opp som katolikk i Skottland og hun har et svært anstrengt forhold til kirken, delvis på grunn av alle barnevoldtektene, delvis på grunn de tøffe forholdene i en del katolske skoler, og delvis på grunn av prestene som lo henne i ansiktet da hun sa at hun kunne tenke seg å bli prest selv. Hun har gitt klar beskjed om at vi aldri skal sende barna våre til en katolsk kirke eller skole.

Sånn er det når man tar dette på alvor, mer som en helhet hvor det gode og det onde kommer blandet sammen i én stor pakke som du sier ja takk eller nei takk til. Dette er en annen grunn til at det å tro ikke fungerer for meg: Jeg liker ikke pakkeløsninger. Jeg vil plukke litt herfra og litt derfra og sette det sammen på egen hånd.

Én av de store ideene i kristendommen jeg velger å plukke med meg, og dette vil kanskje overraske mange, er synd. Det er overraskende fordi til og med mange kristne ikke liker å snakke om synd lenger. Det er så upopulært, så kontroversielt. Det føles som en tapt sak. Da vil jeg bare henvise til Chesterton, som mente det var absurd av kristendommens kritikere å angripe kristendommen på nettop det punktet hvor den står sterkest. Synd, mente han, er den eneste ideen i kristendommen som faktisk kan bevises. Bare se for deg et menneske som torturerer en katt, sa han. Da vet du allerede hva synd er. At det finnes en avgrunn mellom oss mennesker og gud, mellom hvordan vi er og hvordan vi burde være.

Selv sa jeg det litt annerledes i Å sette verden i brann: Jeg skrev at synd er en måte å forstå unødvendig lidelse på. Verden er full av lidelse, og mye av den er uunngåelig. Vi rammes av naturkatastrofer, vi dør. Sånn må det være. Men mye av lidelsen er unødvendig. Det hadde ikke behøvd å være slik. Den unødvendige lidelsen trenger en forklaring, og én slik forklaring er synd.

Dette er ikke den eneste forklaringen. En annen forklaring for unødvendig lidelse er at den kommer av uvitenhet. Dette er en vanlig idé i en del religioner, og ligger også til grunn for vår egen sekulære kulturs tro på opplysning. Dette er en god og verdifull forklaring, men den kristne forklaringen er også verdifull. Når vi sier at unødvendig lidelse kommer av synd, sier vi at det går et bånd fra alt det vi gjør og avstår fra å gjøre, til den unødvendige lidelsen i verden. Alt det vonde som skjer som ikke behøvde å skje. Alt det henger sammen med at mennesker gjør noe de ikke burde ha gjort, eller lar være å gjøre noe de burde ha gjort.

Når jeg snakker om synd, snakker jeg altså ikke om kortspill, dans eller homofili, uskyldige og naturlige aktiviteter som så mange norske kristne dessverre hengte seg opp i. Det kan handle om ting som at vi ødelegger miljøet for ettertiden gjennom måten vi lever på. Det kan handle om all lidelsen som inngår i produksjonen av klærne våre, fordi vi velger den billigste varen.

Slik jeg ser det er dette en verdifull og viktig idé. Det er også en idé som kan bli ganske overveldende, hvis man følger den til sin logiske konsekvens. Det er her kristne vil trekke fram tunge ord som bot, anger, tilgivelse, nåde og ikke minst frelse. Hvis du velger å se lidelsen i verden som synd, så følger også disse ordene med på kjøpet. Det er veldig vanskelig å snakke om synd uten at du også ender opp med å snakke om behovet for frelse.

Og det gjør det jo litt vanskelig for meg som ateist å komme inn og bare plukke denne ene ideen med meg fra kantina. Jeg plukker opp dette ene fatet og så viser det seg at det er festet til inventaret og jeg får hele resten av kantina med meg på kjøpet. Jeg skal ikke gå så mye mer inn på hvordan jeg ordner opp i dette nå. De som er interessert har kan lese mer i boka.

Det jeg vil fram til er at jeg hverken tror eller tviler, men at jeg stadig vekk sniker meg inn i den kristne kantina for å smake på den gode maten deres.

Det kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg får lov.

Aachen - Münster - Kiel - Norge

Bjørn Stærk — Fri, 29 Oct 2021 00:00:00 +0000

Omgangssyke, tyske småbyer og ferga vi mistet

Stevnemøte med noroviruset

Thalys 9:55 fra Paris til Aachen. Hvorfor Aachen? Nei, hvorfor ikke? Jeg har passert Aachen flere ganger på veien fra Brussels til Köln og alltid lurt på hva som er der. Tyske småbyer er hyggelige, særlig på veien hjem fra mer eksotiske steder. Derfor Aachen. Og la oss like gjerne ta to netter når vi først er i byen.

Før vi forlater hotellet på morgenen kaster babyen opp. Sånt skjer. Ikkeno å bekymre seg over.

I det vi skal ombord på toget kaster toåringer også opp. Sånt skjer også .. men .. eh .. begge to i løpet av kort tid? Dårlig tegn.

I løpet av kvelden og natta blir det flere runder med oppkast og vi innser at barna må ha omgangssyke, sykdommen ingen i familien slipper unna når den først har kommet på besøk. Vi ser på reisekalenderen og teller dager. Barna er sikkert ferdige innen vi skal dra videre om to dager, men så er det vel oss voksnes tur? Hva skjer hvis vi begge blir slått ut samtidig?

Neste morgen begynner en anspent dag på hotellrommet hvor vi tørker opp oppkast mens vi kjenner etter tegn på at det nå skal bli vår tur. Etter frokost kjenner jeg at det kniper litt i magen. Greit, da har jeg kanskje noen timer på meg før det blir ille, så jeg går ut og kjøper mat for et par dager. Jeg sjekker at hotellet har plass til oss hvis vi må bli værende. Når rengjøringspersonalet kommer, stopper jeg henne i døra. Jeg kan ikke så godt tysk og det kan ikke hun heller, men jeg får forklart henne at hun bør holde seg ute og at det eneste vi ønsker oss er rene laken og en stor haug med håndklær.

Barnas oppkast dabber av utover kvelden og natta. Det eneste som beskytter mot omgangssyke i familien er å vaske hendene, så da gjør vi det så ofte vi kan. Et annet triks er å unngå å bli kastet opp rett i ansiktet av babyen du ammer, noe som er lettere for meg enn for kona. Neste morgen er det derfor hennes tur til å kaste opp, men hun føler seg frisk nok til å sitte på toget til Münster i et par timer og på kvelden er hun frisk hun også. Jeg har ikke blitt syk i det hele tatt.

Faren er over. Noroviruset har fart skånsomt med oss denne gangen.

Forsinket til ferga

Aachen er en hyggelig liten by. Münster også. Hvis Frankrike føles norsk sammenlignet med Storbritannia, føles Tyskland norskere enn Frankrike. Butikkene ligner enda mer på de jeg er vant med. Alt rundt meg gir meg en følelse av at her er ting på stell. Kjedelig, rolig, skikkelig.

Mer norsk, altså, bare .. enda mer av det. Tyskland føles norsk slik jeg skulle ønske Norge var. Tenk om jeg kunne forvente gode sykkelveier i norske småbyer. Tenk om vi hadde latt jernbanefolk drive jernbanen på en kompetent måte og videreutvikle den i stedet for å fordele ansvaret mellom småselskaper?

Jeg mener ikke å idyllisere Tyskland, men det er iallfall et ålreit land å være togturist i. Selv når toget er forsinket.

Jeg installerer appen DB Navigator, som holder deg oppdatert på alt som skjer med reisen din. Bytt fra spor 3 til 2 i Köln, sier appen, på turen vår fra Aachen til Münster. Toget derfra er noen minutter forsinket, sier den så. På perrongen er det fullt av mennesker. De venter tydeligvis på et helt annet tog som også er forsinket og skal ankomme omtrent samtidig som vårt. Her er det noe galt.

En stemme på høyttaleren sier noe som kanskje handler om oss? Tysken min er ikke god, men det høres ut som at vi kanskje skal til spor 1? Jeg sjekker DB Navigator, og den kan umiddelbart bekrefte: Jepp, nå går toget vårt fra spor 1. Om 2 minutter! Vi løper bort til heisen med koffert og barn og vogn og bæresele, venter på tur, bytter heis. Kommer til spor 1 .. litt for sent, men toget står og venter likevel. De har vel lagt inn en ekstra pause på grunn av sporbyttet.

Underveis til Münster morer jeg med å følge med på det anslåtte ankomsttidspunktet i DB Navigator. Ett minutt fram, så et minutt tilbake. Jeg behøver ikke sjekke appen engang: Hver gang reisen får en betydelig forsinkelse, får jeg en mail om det fra Deutsche Bahn.

Gøy. Men neste morgen blir det alvor. Vi skal rekke ferga fra Kiel til Oslo. Jeg har satt av hele to timer til å komme oss fra togstasjonen til båten et par hundre meter unna. Men jeg våkner til en mail fra DB om at direktetoget fra Münster til Kiel er 90 minutter forsinket. Ok, da er vi på terminalen like før boarding. Det går vel?

Men utover morgenen øker forsinkelsen. 100 minutter. 110. 120.

Vi venter på en kafé på Münster Hbf mens jeg nervøst oppdaterer appen. Panikk: Toget er ikke lenger 120 minutter forsinket, det er tilbake på 90 og skal gå hvert øyeblikk! Vi stresser oss bort til perrongen, hvor vi oppdager at det var for godt til å være sant. Forsinkelsen er tilbake på 120 igjen.

Jeg slenger ut et spørsmål på Togferie-gruppa på Facebook for å høre om ankomst i Kiel 13:20 er tidsnok til å komme seg ombord. Folk tviler og mens vi kjører øker forsinkelsen med 10 minutter til. Så får vi beskjed om at toget ikke går til Kiel, men vil stoppe i Hamburg.

Heldigvis har vi flex-billett til ferga. Jeg må bare få tak i Colorline kundeservice på telefon fra et ICE-tog som kjører i full fart gjennom den tyske landsbygda. Telefonkøen er så lang at jeg mister dekning og blir avbrutt fire ganger før jeg slipper gjennom. De flytter billetten til neste dag, og jeg skaffer et rom på hotellet like ved stasjonen.

Ved en feil velger jeg et rom hvor det ikke er seng til begge barna. Men det er masse plass, så de oppgraderer oss til den største suiten jeg noen gang har bodd i, med fantastisk utsikt ned mot havna slik at toåringen kan følge med på alle godstogene.

Jeg forventet ingenting fra Kiel og kanskje derfor får vi det ekstra hyggelig der. God tysk pubmat, og apfelstrudel fra Café Fiedler neste formiddag, etter tips fra Togferie-gruppa.

På vei til Oslo-ferga passerer vi terminalen til Stena Line og ser at det går båt til Gøteborg. Den går senere på dagen enn Oslo-ferga. Hadde jeg visst det, ville jeg avbestilt Colorline-billetten vår dagen før og heller dratt til Gøteborg. Vi skal jo uansett til Halden, Oslo er en omvei. Neste gang drar vi via Gøteborg!

Uventet koronatest

Hadde vi dratt via Gøteborg, hadde vi kanskje sluppet å koronateste toåringen vår også. Det var vi uforberedt på. Vi har krysset fire grenser de siste to månedene, med hver sine underlige innreisekrav. Britene skulle ha et skjema og en test av oss voksne. Franskmennene krever en egenerklæring og vaksinebevis i en app. Tyskerne har den beste løsningen: Et nettskjema hvor du bare sier hvor du har vært og om du er vaksinert, og så tilpasses resten av skjemaet deretter.

Men barna har ingen testet. Vi trodde at vi forstod reglene for å krysse grensen til Norge. Begge er vaksinerte, da er alt greit. Norge har dessuten senket skuldrene siden vi dro. Her er det vel bare å vise vaksinebeviset og gå rett inn. Men nei. Ingen bryr seg om vaksinebevisene våre, men når de ser at vi har barn, blir vi sendt rett i testkøen.

Jeg forteller sønnen vår at nå skal en lege ta en prøve fra nesa hans. Det eneste han skjønner av dette er selvfølgelig at nå skal det skje noe fryktelig, så han skriker hele veien gjennom køen og hyler og vrir seg unna til de får tatt en kjapp test fra ham.

Hadde vi visst at dette skulle skje, kunne vi snakket om det og trent ham på å stikke pinner i nesa. Test av barn er standard fordi vi kommer fra et rødt land, Tyskland, får vi vite senere. Så dette er jo vår feil. Men det står ingenting om dette på ferga. Jeg har ikke hørt noen snakke om det. At det sikkert var i henhold til reglene hjelper ikke på sinnet jeg føler over å måtte sende sønnen vår inn i dette uforberedt.

Det eneste ved koronahåndteringen i Norge som har gjort meg sint er det vi gjorde med grensene våre. Ikke at man tok i bruk tester og karantene, men at det i utgangspunktet ble totalforbud mot innreise og at reglene for unntak var så vilkårlige. Som om det ikke var viktig å finne den riktige balansen, slik vi gjorde på så mange andre områder. Og ikke minst det at ingen brydde seg. Folk snakket som om utenlandsreiser var en luksus, som om utlendinger var en helt egen smittetrussel som det ikke var verdt å ta sjansen på å slippe inn.

Du vil se dette på nytt nå fremover, hvis smittetallene vokser videre. Hvorfor er grensene våre så åpne? Det er det vel ingen grunn til? Nå må vi ta vare på våre egne, og våre egne befinner seg her hjemme i Norge, alle sammen.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil kunne gi slipp på sinnet jeg har følt over dette. Det føles som om pandemien skapte et brudd mellom oss som har nære koblinger til utlandet og flertallet som ikke har det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke om dette med de som ikke ble berørt på denne måten. Jeg vet ikke engang om jeg har lyst. “Hæ, var det innreiseforbud? Jeg trodde det bare var karantene og testing og sånt.” Ja, det var forbud, og hvis jeg skulle prøve å forklare hvor sint det gjør meg at du ikke visste dette, og at du vil ha glemt det om fem minutter, ville du sett rart på meg. Så jeg lar være.

“Hæ, tester vi småbarn på grensa?” Ja, det gjør vi, som eneste land av de vi besøkte i høst. Et lite tilskudd til en liste ingen vil ha lyst til å høre om når pandemien er over, og det er greit, for jeg har ikke lyst til å snakke om det.

Nye togeventyr venter

Østfoldbanen tar oss det siste stykket hjem til Halden, nesten åtte uker etter at vi dro.

Er toget klart for avgang igjen? Ja, absolutt.

Det er forvirrende, men ikke vanskelig, å reise rundt i Europa nå. Reglene varierer og har i blant lite å gjøre med praksis. I Storbritannia lever de fleste som før, tross høye smittetall. Mange går med munnbind innendørs, men mange gjør ikke. Skottland er strengere enn England. Også i Frankrike og Tyskland bruker man munnbind innendørs. I Frankrike må du vise frem TousAntiCovid-appen med vaksinebeviset ditt for å slippe ombord på toget. For å installere den, lot vi den bare skanne våre norske vaksinebevis.

Tyskland er det eneste landet vi var i hvor vanlige ansatte på hoteller og spisesteder gjorde en aktiv innsats for å håndheve reglene. De minnet oss på munnbindet når vi glemte det. De førte oss vennlig men bestemt ut av restauranten og sjekket vaksinebeviset utenfor før de ville slippe oss inn. Men etter at vi hadde vist vaksinebeviset på hotellet, slapp vi å bruke munnbind inne. I Tyskland skal man bruke et eget type munnbind, men det var det ingen som håndhevet. Og på Kiel-ferga brukte ingen munnbind og ingen sjekket noe som helst.

Om ting ikke akkurat er tilbake til den gamle normalen, så har de stabilisert seg på en ny normal hvor det er mulig å legge ut på togferier igjen.

Derfor er vi knapt hjemme før vi spør oss selv: Hvor skal vi på togeventyr neste gang?

Paris - Bordeaux - Paris

Bjørn Stærk — Fri, 22 Oct 2021 00:00:00 +0000

Om dagligvarer og Vinmonopolet og hvordan Frankrike føles litt som å komme hjem til Norge.

Britisk ferdigmat

Etter at vi har sjekket inn på hotellet ved Gare de Montparnasse i Paris, søker jeg opp nærmeste dagligvarebutikk for å kjøpe våtservietter, en av tingene du ikke må gå tom for når du reiser med småbarn. Monoprix, heter kjeden. Spennende, der har jeg ikke vært før!

Jeg elsker å besøke dagligvarebutikker i utlandet for se hvordan de skiller seg fra norske. Da jeg fortalte dette til en kollega, lurte han på om jeg tullet, men det er helt sant. Hvis vi bor på et sted med kjøkken, er det dagens høydepunkt å vandre rundt i matbutikken og gjette meg fram til hvordan jeg skal lage middag med det jeg finner der. Kanskje tar jeg med meg en ny matvane hjem.

Britiske matbutikker skiller seg ut på en helt egen måte: De er rettet mot folk som .. ikke liker å lage mat?! Her finner du hyllerad på hyllerad med ferdigmat. Alt er gjort så ferdig som mulig. Du finner helferdige og halvferdige måltider som kan kombineres med andre pakker i samme hylle. Dette er god ferdigmat, altså. Norsk ferdigmat er ofte så halvhjertet at det føles tilsiktet. Jaså, du gidder ikke å lage mat? Da får du ta til takke med dette her. Britisk ferdigmat er god. En av de finere matkjedene, M&S, skiller seg ut ved at de har ekstra god ferdigmat, og nesten bare det. Jeg har aldri spist så god butikkpizza som de ukene vi var i Storbritannia denne høsten.

Konas forklaring er at briter jobber så lenge at de ikke har tid til å lage middag. Når du og ektefellen kommer hjem fra jobben klokken 19, setter dere ikke i gang med å kutte grønnsaker. Dessuten har briter en kultur for å spise ute med venner og familie. Heller en grei pubmiddag enn å invitere folk hjem. Heller plukke med seg fish & chips eller curry på veien hjem enn å lage selv. Det er mye fint i britisk matkultur, men etter å ha vært der siden september, savner jeg butikker for folk som liker å lage mat.

Med en gang jeg kommer inn i Monoprix i Paris føler jeg meg som hjemme. Tilnærmingen er mer som i Norge: Her er ingrediensene, sett dem sammen sjæl! Siden vi bor på hotell, får jeg ikke gjort bruk av tilbudet. Det blir i stedet ganske god take-away fra matbodene på Gare de Montparnasse.

Svipptur til Bordeaux

Vi får en panisk oppvåkning på hotellet klokken seks neste morgen. Det tar oss et par minutter å forstå at den øredøvende skumle lyden fra veggen er en brannalarm. Vi kommer oss ned trappa sammen med de andre gjestene, hvor vi med en gang blir sendt inn igjen av hotellpersonalet. Falsk alarm.

Deretter TGV inOui fra Gare de Montparnasse. TGV er noen monstre av noen tog. Vårt består av to lange tog koblet sammen og alle vognene har to etasjer, noe som gjør at de føles ekstra romslige. De kjører i samme hastighet som Eurostar, men stemingen er mer avslappet. Det er bare et vanlig passasjertog som tilfeldigvis går i nesten 300 km/t. Ikke noe å bli høy på pæra og innføre sikkerhetskontroll av. Det eneste de er strenge på er å sjekke vaksinebeviset vårt i TousAntiCovid-appen.

Frankrike raser forbi, og to timer senere er vi fremme. Ikke en fin måte å se Frankrike på, dette, men vi har familie i nærheten av Bordeaux og tenkte vi like gjerne kunne ta en svipptur innom dem også, når vi først er i nærheten.

Svipptur til Bordeaux. Det er bare på togeventyr du kan ta en svipptur til Bordeaux som del av hjemreisen fra Skottland.

Butikkvin og helgefri

En god flaske med lokal vin hadde passet godt når vi kommer frem, men her oppdager vi enda et område hvor Frankrike ligner mer på Norge enn på Storbritannia: Ting er stengt på søndager. Alle de flotte vinbutikkene i sentrum, stengt. Noen få dagligvarebutikker er åpne, men der stoppet vinsalget klokken 13. Hotellrestauranten i Paris kvelden før var forresten stengt den også. Bare åpen mandag til fredag.

Ubeleilig, men jeg blir glad av det likevel. Helgefri er et tegn på sivilisasjon. Alt er åpent i Storbritannia nesten hele tiden, så da jobber folk hele tiden også. Det er ikke viktig for meg å holde søndagen hellig, eller at alle skal ha fri på de samme to dagene, men det at ting er stengt i blant, er et tegn på at ansatte har en del rettigheter.

Neste dag er vinbutikkene åpne, men jeg rekker ikke å besøke noen innimellom lekeplassjakt og familietreff. Jeg får nøye meg med noe taxfree fra Kiel-ferga om et par dager før det er tilbake til Vinmonopolet.

Før var jeg misunnelig på vinutvalget i utenlandske matbutikker. Tenk om vi bare kunne blitt kvitt Vinmonopolet, så kunne vi også kjøpt vin på butikken! I dag setter jeg motvillig mer og mer pris på Vinmonopolet, som tilbyr variasjon og kvalitet omtrent over alt i Norge. I andre land er tilbudet variabelt. Klart det er kjekt å kunne plukke med seg vin i matbutikken, men hvor godt tilbudet er i praksis kommer an på hvor du bor.

Alkoholtilbudet i Aberdeen, for eksempel, med 200 000 innbyggere, er omtrent på nivå med Vinmonopolet i Drangedal. Det finnes noen spesialbutikker for spesielt interessert, men ikke der folk flest handler maten sin. Til og med i Manchester, hvor det i området rundt bor tre millioner mennesker, snubler du ikke uten videre over et bedre utvalg enn i en norsk småby. Butikkene har noen hyller, de store butikkene har flere hyller, men det er alt. Og på Vinmonopolet får jeg inntrykk av at varene er valgt ut av folk som bryr seg om faget sitt og ønsker å tilbud variert og god vin i alle prisklasser. Det gjør jeg ikke hos Morrisons, liksom.

Franskmennene er bedre stilt, selvfølgelig. Sist vi var i Bordeaux dro vi på en vinbar hvor du kunne fylle penger på et kort og gå rundt og prøvesmake fra vinautomater. Gøy! Det ville vi ikke fått til denne gangen, selv om vi hadde hatt tid. Det er ingen barnemeny på vinbarer.

Agnes Vardas gate

To dager i Bordeaux, deretter TGV tilbake til Paris. Hjemreisen mot Norge har begynt.

Som jeg nevnte i forrige reisebrev, er vi glade i Agnès Vardas dokumentarfilm Daguerrotypes fra 1976, (se den på Mubi), hvor hun intervjuet butikkeiere i en liten gate i Paris, Rue Daguerre. Dette er den samme gata hvor hun selv bodde det meste av livet sitt. Jeg søker opp gata for å se hvor den er, og det viser seg at den er .. en kort gåtur fra Gare de Montparnasse, stasjonen toget fra Bordeaux ankommer?!

Vi hiver kofferten i et bagasjerom på stasjonen og skynder oss for å se. Det er litt vanskelig å forklare hvorfor hvis du ikke har sett filmen eller er fan av Varda, men det føles litt som å dra på valfart. Jeg har ikke egentlig noen forhåpninger til gata. Personene i dokumentaren er vel for lengst døde og de rare butikkene deres lagt ned.

Vi kommer fram og finner den hyggeligste gata i hele Paris. Rett og slett. En fotgjengervennlig gate med kafeer og butikker som selger rare ting og god mat. En gate du har lyst til å tilbringe hele dagen i på vandring fra det ene stedet til det neste. Paris er en by som sjelder lever opp til mytene. Den er som andre storbyer, en blanding av pompøsitet, skitt og ubearbeidete levninger etter fortidens synder. Men hver gang jeg kommer hit finner jeg flere unntak, og akkurat denne ene gata ligger så tett opp mot myten om Paris at den føles uvirkelig. Dette kan ikke være ekte. Det må ligge noe løgnaktig bak fasaden her.

Men samme kan det være. Varda var ekte nok. Vi noterer oss et mål for neste Paris-besøk: Bo på et hotell i Rue Daguerre, spise på en av kafeene og ta et bilde av oss selv foran det gamle huset til Varda.

Sykkelbyen Paris

En av faktorene som gjør Rue Daguerre til en hyggelig gate er at den nesten er bilfri, noe den ikke var da Varda filmet den i 1976. Veien mellom fortauene er smal, har 20-grense og brukes mest av varebiler. Folk går og sykler over alt.

Slikt ser vi mye av i Paris nå. Myndighetene har gjort stormskritt mot å gjøre byen sykkel- og fotgjengervennlig siden vi var innom sist i 2019. Mange av de nye sykkelfeltene er satt opp kjapt og billig med noen malingstrøk og sperrer. Asfalten finnes jo allerede, det er bare å fordele plassen bedre. De ordentlige sykkelveiene kan man bygge senere.

Det er 30 km/t fartsgrense i nesten hele sentrum nå. Ikke at dette er en oppnåelig hastighet for bilkøene som snirkler seg gjennom gatene vi passerer, men det er et viktig steg å ta likevel. Norske byer burde gjøre det samme. Vi ser syklister med barn på baksetet, lastesykler av alle slag. Det er ikke Utrecht, liksom, hvor jeg bodde da jeg skrev om sykling i Jakten på den grønne lykken.

Det ligner mer på Oslo, egentlig. Langt fra bra nok, men så mye bedre enn det var. Neste gang vi kommer hit, tør vi kanskje leie sykler til å utforske byen med.

Jeg har tidligere reist til Frankrike og tenkt hvor forskjellig det er fra Norge. Når avreiselandet er Storbritannia, er det likhetene jeg legger mest merke til.

(Les også: London - Aberdeen, Aberdeen - Manchester og Manchester - London - Paris, og Togeventyret selvfølgelig).

Manchester - London - Paris

Bjørn Stærk — Tue, 19 Oct 2021 00:00:00 +0000

Kaféjobbing i Manchester, Peppa på Eurostar og byvandring gjennom Paris

Manchester

For tjue år siden leste jeg liberalister som så på kafékjeden Starbucks som en gave til menneskeheten. Det var nemlig det perfekte tredje stedet, et nøytralt fellesområde som hverken er jobb eller hjemme men fungerer som et sosialt anker i nærområdet ditt. God kaffe var det der også.

Jeg sitter på nærmeste Starbucks i Manchester med laptopen åpen, med laptoper og konsentrerte ansikter til høyre og venstre for meg, og lurer på hva i all verden de tenkte på. Eller, jeg vet hva de tenkte, for det var slik jeg tenkte selv: Markedet vet best og markedet har gitt oss Starbucks, men markedet mangler venner. Derfor er det ikke nok å si at Starbucks er et greit nok sted med grei nok kaffe, nei, vi må lovprise det og gjennom hyllesten bidra til å forsvare markedet mot dets kritikere.

I dag tenker jeg på slike steder som billige delekontor. 30 kroner for et par timer. Det har blitt en del besøk til slike i Aberdeen og Manchester de siste seks ukene. Dette er ikke bare vår første togferie siden pandemien, men også den første testen på om det er mulig for meg å ta med jobben min hvor som helst i verden. Ferie er fint, men hvis jeg kan jobbe på formiddagen, kan vi strekke ut reisen vår lenger og vi kan reise selv om det passer dårlig for jobben at jeg er borte.

Det har fungert, men litt slitsomt er det likevel å jobbe hele dagen fra senga. Så da blir det en kafétur på formiddagen når jeg trenger å endre sittestilling. Jeg har prøvd nye steder hver dag for å finne det beste stedet. Det har blitt mye Starbucks, Costa og Nero, glatte kjedekafeer som ikke ville vært førstevalget mitt ellers, men som aldri er langt unna og har greit med plass, slik at jeg ikke føler meg i veien.

Til slutt fant jeg det perfekte stedet: Central Library i Manchester. Kafeen er avslappet og trivelig og det er massevis med åpne fellesområder rundt i biblioteket hvor du kan senke skuldrene og lese, prate, jobbe. Øverst i bygget er det en stor og vakker lesesal (bildet over). Kontrasten til StarbucksCostaNero er som å drikke god kaffe etter å ha blitt sulteforet på fergekaffe fra Friele i seks uker.

Jeg innser noe jeg egentlig visste allerede men ikke har følt så sterkt før: De beste tredje stedene er offentlige. Kvaliteten på en by måles i hvor mange slike frisoner den har, steder hvor ingen skal ha penger av deg og du bare kan slå deg ned. Et godt bibliotek er den beste slike frisonen.

Men jeg rekker bare ett besøk før vi skal videre.

London

07:55 fra Manchester Piccadilly til London. Turen tar bare litt over to timer. Medpassasjerene er en venninnegjeng som skal på dagstur til London og de nikker gjenkjennende når toåringen med en gang setter seg med Peppa Gris på iPaden. Peppa fungerer til mye, sier de.

Et av spørsmålene jeg stilte foreldre da jeg jobbet med Togeventyret var hva de gjør for å underholde barna. Svarene strakk seg fra “null elektronikk, nå skal vi kose oss sammen” til “hver sin mobil med stor datapakke”. På denne turen har vi havnet klart i den siste gruppen. Om det blir slik neste gang også, vet jeg ikke ennå. Vi har et pragmatisk forhold til dette. iPaden vår er et verktøy som vi kan velge å bruke når det passer oss. Jeg tror ikke det gir barna våre “digital kompetanse”, det er bare et virkemiddel for å oppnå noe der og da.

Mange foreldre bærer på eksistensiell angst knyttet til elektroniske dingser og det skjønner jeg godt. Jeg har mer og mer blitt en teknologipessimist selv. Men tanken “farlig ny ting stjeler barna våre” fungerer samtidig som en fjøslykt for mye rart. Det skjer mye mørkt i dingsene våre men det skjer sannelig mye mørkt i hodet på redde foreldre også. Det er ikke lett å se hvor den legitime frykten glir over i den paranoide.

Bjørn Gabrielsens bok Skjermslaver er for eksempel ikke bare en bok som begrunner god teknologifrykt på en skuffende svak måte, det er også en bok hvor du i fotnotene oppdager at forfatteren har blitt revet med av moralpanikken om at transkjønn smitter barn via sosiale medier.

Det er noe i den dirrende stemmen til foreldre som har gått til krig mot barnas dingser som får meg til å lene litt mer i den andre retningen. Jeg er ikke redd for å si nei. Jeg vet at nei fungerer. Det er bare å si nei, det, og så vente til gråten er over en halvtime etterpå. Men jeg er ikke redd for å si ja heller, når det er nyttig for oss foreldrene. Et eller annet må han finne på på toget og det er kjipt for medpassasjerene å høre på all gråten.

Så da blir det Peppa. Denne gangen. Kanskje på neste togferie også. Eller kanskje ikke. Jeg er litt likeglad. Jeg tror konklusjonen min fra Togeventyret står seg: Det er det du gjør til hverdags som betyr mest for barna. På reise er det ikke så farlig.

Paris

Vi har litt over to timer i London til Eurostar-toget til Paris. Det er mer enn nok tid til å vandre de par hundre metrene fra Euston til St Pancras, spise litt på kafeen og sjekke inn på dette underlige toget som har nesten like streng sikkerhetskontroll som flyet.

Vi var litt bekymret for innreisekravene til Frankrike. Siden vi begge er fullvaksinerte, trenger vi bare to ting: en signert erklæring på at vi ikke har korona eller koronasymptomer og QR-koden som beviser at vi er vaksinert. Den skanner man inn i appen TousAntiCovid som brukes over alt i Frankrike.

Problem 1: Den signerte erklæringen må være på papir, men hvor går man for å skrive ut noe i Manchester? Biblioteket, viser det seg, (se over), men skriveren tar kun betalt i mynter, og vi har bare brukt kort, så da må vi ta ut penger fra en minibank og bruke akkurat nok til få å tilbake den riktige mengden mynter til å betale for fire A4-ark. Dette tar det meg noen timer å finne ut av.

Problem 2: Vi slo sammen etternavnene våre da vi giftet oss. Konas vaksinebevis er i hennes nye navn, passet i hennes gamle. Det kan vi ikke gjøre noe med. Hva gjør vi hvis grensevakta slår seg vrang?

Men det er null problem, viser det seg. Grensevakten kaster kun et blikk på den signerte erklæringen, ser på QR-kodene vår men uten å sjekke dem, og det eneste han bruker tid på er å studere passene til barna våre, som er av en ny type han tydeligvis ikke har sett før. Han nikker anerkjennende mens han undersøker detaljene, som om det er et fascinerende stykke håndverk han har forsan seg.

Toget til Paris tar to og en halv time. Like langt til Brussel og rundt fire timer til Amsterdam. Et nytt ord slår ned i hodet mitt: Trainsetter. Jeg vet ikke om jeg liker klangen av ordet og med to små barn med på turen er vi ikke trainsettere selv, men det ramler nå likevel inn i hodet mitt sammen med et et bilde av hvordan et trainsetterliv kan se ut. Livet på reise fra storby til storby med hurtigtog. Formiddagsmøte med en kunde i Paris. In Vienna we sit in a late-night café.

Som sagt, ikke min drøm, men jeg er stolt over togene som gjør den mulig. Det finnes et punkt hvor togtilbudet blir så bra at det fremstår som overlegent flyet også for den gruppen som bare tenker hastighet og komfort. Det punktet går et sted mellom Østfoldbanen og Eurostar.

I Paris ankommer gi Gare du Nord. Hotellet er nær Gare de Montparnasse, på den andre siden av byen, hvor vi skal videre neste morgen. Vi bestemmer oss for å gjøre noe som snart er i ferd med å bli en tradisjon: Vi går, med barnevogn og koffert og ryggsekk. Det går tog og buss mellom disse områdene, men vi brenner inne med energi etter å ha sittet rolig i syklist- og fotgjengeruvennlige Aberdeen og Manchester i seks uker.

Dessuten har vi lyst til å se Paris. Jeg har aldri vært særlig glad i Paris, men for hver gang jeg kommer tilbake, blir dommen min litt mildere. Vandringen gjennom smågatene viser meg steder jeg har lyst til å bo. Ett sted føler vi at vi plutselig har vandret inn i gata fra en av favorittfilmene våre, dokumentaren Daguerrotypes av Agnès Varda.

Det er slitsomt å gå. Det tar oss en og en halv time. Men det er slitsomt å ta en vandretur i skogen også. Det er likevel gøy. Det kommer ingen bok om gåeventyret fra meg, men det handler i bunn og grunn om det samme, om å se verden fra bakken, om å se byen endre seg fra gate til gate, om å gå seg litt bort men ikke synes det er så farlig, og om å til endelig sist se målet foran seg. Målet er bare et kjedelig hotell, det er reisen dit som er et eventyr.

Aberdeen - York - Manchester

Bjørn Stærk — Sat, 09 Oct 2021 00:00:00 +0000

To bilbyer og en turistby

Aberdeen

Etter reisen via London og Edinburgh ble vi værende fire uker i Aberdeen. Det meste av den skotske familien vår bor i området, så jeg gjorde soverommet om til kontor, mens venner og familie fyllte opp Airbnb-leiligheten vår med leker og sjokolade.

Det var veldig hyggelig, men selve byen? Den har dessverre ikke særlig å by på for turister. Aberdeen er en bilby i forfall, med en oljebasert gullalder lagt bak seg. Aberdeen viser hvorfor oljeland bør fase ut produksjonen gradvis og ikke vente til pengene blir borte over natta. Busstilbudet var aldri godt og budsjettkuttene har ikke gjort dem bedre. Du kan ikke bare hoppe på en buss, du må planlegge, møte opp tidlig i tilfelle bussen velger å komme før tiden, og samtidig være forberedt på at den ikke kommer i det hele tatt, slik at du må vente en halvtime eller time til neste buss.

Å gå rundt i byen er slitsomt og føles utrygt, særlig med to små barn. Bilene kjører som om de eier gatene. I mange byer finner fotgjengerne og bilistene en slags balanse. Gata tilhører bilistene, men det er mange nok som går til at de må respektere dem likevel. Ikke i Aberdeen. Ingen stopper for å slippe over fotgjengere, og kjørestilen sender et klart signal om at hvis du er dum nok til å befinne deg på vei over gata når jeg kommer, så er det ditt problem.

Byens største handlegate, Union Street, (på bildet over), har blitt gjort om til byens første og eneste ordentlige gågate, men dette har skjedd så nylig at det ikke er noe gågateliv der ennå. Folk går der som om de ikke føler seg helt sikre ennå på at bilene er borte. Det skjer ingenting der, det er bare en diger, tom, avsperret gate, og det er godt mulig den snart blir gitt tilbake til bilene.

Pandemien har også satt sine spor. I kjøpesenteret vi bodde ved var mange av lokalene tomme. Den greske favorittresturanten vår klarte seg nesten, men ble tvunget til å legge ned av tomteeieren.

På toppen av det hele er det ingenting å gjøre i sentrum for barn. Knapt noen lekeplasser. Få steder hvor man kan sette seg ned og senke skuldrene mens barna løper rundt fritt. Så, ikke var det hyggelig å vandre tilfeldig rundt i nærområdet, og ikke var det lett å ta lengre turer heller. Duthie Park og stranda er fin, det er bare tungvint å komme seg dit. Etter en tur langs stranda kommer man til Footdee, det eneste virkelig fotgjengervennlige og turistvennlige området av Aberdeen, en gammel fiskerlandsby med trange gater og rekker med små hus. Dra dit. Men så skal du tilbake igjen, og da er det enten en lang gåtur langs bilveier eller å gi seg hen til det uransakelige busstilbudet.

Det meste du har lyst til å se i Skottland befinner seg utenfor Aberdeen. Det tok vi oss ikke særlig tid til denne gangen. Vi fikk en dagstur med toget til landsbyen Insch. Her er det fint. Vi skulle gjerne også besøkt Stonehaven igjen, hvor slottsruinene Dunnottar befinner seg i gangavstand. Skottland har en egen sjarm som består av én porsjon brutal steinarkitektur, én porsjon bølgende berg- og sjølandskap, og to porsjoner ålreite mennesker som fortjener bedre enn å være lenket til bilene sine og gærningene i England. Besøk Edinburgh, småbyene og innsjøene, men dropp Aberdeen.

Togturen via York

Vi satset på komme oss til Manchester på én dag. Jeg har vært usikker på hva som vil fungere best for oss, nå som vi reiser med to småbarn: Legge opp til sjeldnere og lengre reiseetapper, eller hyppige, korte reiseetapper? Reisen hjem fra Manchester vil bestå av hyppige, korte reiseetapper. Jeg ser for meg at det kan bli slitsomt for toåringen, som får en ny seng å våkne opp i nesten hver dag.

Men det er sannelig ikke lett med lange reisedager heller. Toget fra Aberdeen til York tok fem timer. Der satte vi av et par timer til å spise og hvile, før vi satte oss på toget til Manchester, som tar en time. Det ble en lang reisedag for toåringen, men det ble sannelig en lang dag for oss voksne også.

Jeg var litt innom dette i Togeventyret. Jeg liker å reise med tog, men jeg liker ikke å sitte hele dagen på tog. Når jeg hører om folk som reiser fra Norge til Barcelona på tre dager, er ikke innvendingen min at reisen går for tregt, men at den går for raskt. Jeg har ikke lyst til å bruke hele dagen på reise. Men det gjorde vi altså til Manchester. Uten barn ville det vært lettere. Med barn ble det en lang tur.

Toåringen lot seg underholde av togene og landskapet utenfor vinduet en stund. Så tok vi frem iPaden, og den hjalp en stund. Men så falt han ned fra togsetet og gråt høylytt i en halvtime.

Min holdning som pappa til at barna forstyrrer medpassasjerer er egentlig at det er ikke mitt problem. Vi må gjøre vårt, selvfølgelig. Lavt volum på iPaden. Be dem snakke lavt. Stopp dem hvis de aktivt forstyrrer andre. Men altså, de kommer til å lage lyd. De kommer til å gråte. Og hvis de ramler ned fra setet og slår seg, kommer de til å gråte mye. Det er naturlig og greit, ikke et problem jeg skal “løse” med frenetisk hysjing. Gi dem en klem og vent til det går over.

Vi fikk noen irriterte blikk fra en ung kvinne. Jeg reagerer på sånt litt som jeg gjør på kjøttetere som ikke tåler å tenke på hvordan dyrene de spiser blir slaktet. Det er trist. Det har på en måte skjedd et brudd mellom deg og virkeligheten du lever i. Barn finnes, du har vært barn selv, de skal fraktes rundt de også, og de oppfører seg som barn. Sånn er det bare. Det er slitsomt, men det er ikke noe man skal bli irritert over. Det at det sitter gråtende barn i togsetet ved siden av deg er ikke et problem noen skal løse for deg.

Gråten gikk over. Babyen var det lettere å reise med. Vår erfaring er at når man ammer, er det lett å blidgjøre babyer på reise. Men det er likevel slitsomt å holde henne i timesvis.

Det var nok en tabbe å legge inn en så lang reisedag som vi gjorde. Da jeg vandret rundt i York mens vi ventet på neste tog, angret jeg også veldig på at vi ikke la inn en overnatting der. York fremstår som en ekte turistby, og store deler av sentrum er sperret for trafikk. Jeg er ikke alltid glad i å besøke turistbyer. Min definisjon på en autentisk turistopplevelse er noe som ville vært der selv om jeg ikke var der med pengene mine. I turistområdet av en by finnes det nesten ingenting slikt. Det er falskt og slitsomt i store mengder.

Men vet du hva du alltid kan gjøre i en turistby? Du kan gå ut døra fra overnattingsstedet ditt og ha en ålreit og trygg dag med vandring og fine ting å se på. Det savner jeg etter fire uker i Aberdeen.

Manchester

York får vente til en annen gang. Denne gangen dro vi rett til Manchester. Det er også en bilby, men bilistene kjører noe mindre aggressivt enn i Aberdeen, mer som de gjør i en vanlig europeisk storby som bare ikke har oppdaget sykkelveier ennå. Sentrum er kompakt og levende, det går trikk og buss her, noen av dem gratis.

Jeg liker Manchester mer for hver gang jeg kommer hit. London er en fin by å være turist i, men samtidig en pompøs by hvor jeg går rundt med en følelse av at noe fryktelig foregår like under overflaten. I gatene finner du ubearbeidete levninger etter det onde imperiet side om side med svindyre leilighetsprosjekter som fungerer som investeringsobjekter for utenlandske skurker og pensjonsfond, blandet her og der med council housing som på forunderlig vis har overlevd tiårene med markedsliberalisme og austerity. Gammel og ny galskap satt sammen til en ligning som ikke går opp.

Manchester har mye av det samme kompakte storbylivet, men tar seg selv mindre seriøst. Du snubler ikke over imperiet og oligarker ved annethvert gatehjørne. Du aner lukten av store penger her også, men mer på nivå med andre europeiske storbyer. Fabrikkene i kanalområdet i sentrum har blitt gjort om til leiligheter. Høye og veldig høye nybygg skyter opp fra tomtene i mellom. Vi bor i ett av dem, i en sjelløs Airbnb-leilighet nær togstasjonen Oxford Road. Både utleievirksomheten og hele bygningen fremstår som et kynisk prosjekt, men stedet gjør nytten, og det er sannelig ikke lett å finne gode steder å bo når man reiser som familie. Det skal jeg komme tilbake til senere.

Manchester er uansett en ålreit by å være i. Jeg går fortere, er i bedre humør, gleder meg over alt livet. Fint er det også i bydelen Urmston, litt utenfor sentrum, hvor vi har familie. Utenfor sentrum består Manchester av endeløse forstadsområder med rekkehus og veilabyrinter. Det som likevel redder disse områdene er at husene er mindre og står tettere enn i tilsvarende amerikanske og norske forsteder. Det er tettbygd nok til at et visst byliv er mulig. Bil må du ha, og folk kjører fort, men gatene er trangere, bilene mindre. Skal du først ha bilbaserte forsteder, finnes det verre måter å bygge dem på.

Om litt over en uke setter vi kursen hjemover, med tog via Bordeaux, Paris, Aachen, Münster og Kiel. I mellomtiden: Les Togeventyret og begynn å legge planer for ditt eget neste togeventyr.

Om Ropstad, synd, overgrep og makten til å forhandle med Skatteetaten

Bjørn Stærk — Sat, 25 Sep 2021 00:00:00 +0000

Jo høyere du befinner deg i samfunnet, jo mer ligner hele livet ditt på en egenmelding.

Kjell Ingolf Ropstad måtte til slutt gå av som Krf-leder og statsråd etter å ha misbrukt Stortingets ordning for pendlerboliger og løyet til Skatteetaten. Det er en fin anledning til å snakke om det gammeldagse ordet synd og om hvordan noen av oss møter staten med flere privilegier enn andre.

Noen av Ropstads partifeller unnskyldte Folkeregister-triksingen hans med at han hadde fulgt reglene. Dette er ironisk, ikke fordi jeg tror at kristne er bedre mennesker enn andre, men fordi de vet at det finnes et stort rom som ligger mellom det å følge reglene og det å handle riktig. Det er et rom vi ikke-kristne ikke er så flinke til å snakke om, men som kristne går i kirken hver søndag for å høre om. De kaller det rommet for synd.

Jeg er fascinert av ideen om synd. Jeg skrev om den i boka Å sette verden i brann, hvor jeg prøvde å forklare kristne ideer for ateister. Som ateist tror jeg ikke at synd finnes, det er bare en måte å betrakte verden på. Syndsbegrepet er et nyttig verktøy for å vurdere handlinger som ikke er riktige men samtidig ikke nødvendigvis ulovlige. Denne gråsonen sliter vi ikke-kristne med å forstå, særlig når det kommer skandaløse avsløringer om mektige personer. Samtalen etter en slik avsløring går inn i et fast mønster: Var handlingen lovlig eller ulovlig? Er personen det gjelder et monster eller et godt menneske?

De som forsvarer personen vil legge vekt på at handlingene var lovlige. De som angriper, vil legge vekt på hvilket fryktelig menneske dette må være, som gjør slike ting, og hvor forskjellig denne personen må være fra oss andre vanlige gode mennesker.

Men de fleste av oss er hverken monstre eller helter, og mye av det gale vi gjør er ikke direkte straffbart. Her opplever jeg som ateist at kristendommen hjelper meg å sette ord på problemet: Vi er alle syndere, og derfor kan kampen mot det onde aldri bli en krig mellom oss og dem. Det er like mye en kamp mot det onde i oss selv.

Å si at vi alle er syndere betyr ikke at vi kan trekke på skuldrene av det gale vi har gjort og bare velge å legge det bak oss. Vi må erkjenne og angre på det vi har gjort og bøte for det eller få tilgivelse. Dette kan gjøre vondt og ta lang tid.

Jeg skal ikke nevne noen andre konkrete skandaler i denne teksten enn Ropstads. Det er så mange at hvor skal man begynne? Mønsteret er velkjent: En mektig person anklages for å ha misbrukt privilegiene sine for å oppnå økonomisk gevinst eller sex. Hvis han ikke kan dømmes for handlingen, vil vennene hans forsvare ham med at ingenting galt har skjedd og at han har vært gjennom en veldig tøff tid. Nå er det på tide å avslutte heksejakten og bli ferdig med denne saken fra fortiden. Hvis han blir dømt, vil vennene hans si at han har fått sin straff og har vært gjennom en veldig tøff tid. Nå er det på tide å avslutte heksejakten og bli ferdig med denne saken fra fortiden.

Fra et kristent ståsted ligger imidlertid handlingen der som et åpent sår som vi må gjøre noe med. Vi bærer alle på sår og arr fra alt det gale vi har gjort, og derfor bør ingen være prektige i møtet med andre syndere. Likevel ligger det store såret der og verker, helt til man erkjenner og angrer det gale og bøter for det eller får tilgivelse. Å bøte for en synd dreier seg om mer enn å sone en straff. For en politiker, vil det å bøte kanskje innebære at man trekker seg fra alle verv og finner noe mindre tillitskrevende å bruke livet sitt på.

I stedet for å bøte, kan man få tilgivelse, men tilgivelse er ikke lett å finne. Helst er det offeret som skal velge å tilgi, hvis de føler seg klar for det, og hvis det finnes et klart offer å be om tilgivelse fra. Når en person ikke bare har skadet et annet menneske men også misbrukt tilliten de har fått, er skaden og antallet ofre større. Mektige mennesker må derfor jobbe mye hardere enn andre for å bøte eller oppnå tilgivelse.

Iallfall burde det være slik. Det som i stedet gjerne skjer er at den mektige personen føler seg presset til å "legge seg flat", men uten at de forstår at de har gjort noe galt eller angrer på det. De frasier seg sine viktigste verv, men beholder det de kan, og prøver etter noen år i kulda å vinne tilbake makten de mistet.

De sier at de angrer og har lært, men ekte anger tar form av en prosess med en selv hvor man prøver å rydde opp i det som er feil i ens eget hode. Da må man konfrontere sine egne verdier og fordommer på slik måte at det gjør vondt. Angeren er ikke en måte å lukke døra til det gale og bli ferdig med det. Angeren er å åpne døra til en skummel vei man ikke vet hvor fører.

Dette oppgjøret med en selv vil også kunne utfordre normer man har mottatt fra samfunnet rundt seg.

Hvorfor er det for eksempel slik at så mange mektige menn presser kvinner til sex? Hvorfor er det så mange miljøer som har det vi kan kalle en "slibris", en som er kjent for og slipper unna med slibrig oppførsel?

Og hvorfor er det slik at mange som har makt til å tilrane seg penger, gjør det? Hvorfor trekker vennene deres på skuldrene når de får høre om det?

En del av svaret ligger selvfølgelig i den delen av oss som er utformet av naturen til å kjempe kampen for tilværelsen. Vi vil ha mat og ting og etterkommere og vi vil forsvare flokken vår. Men dette halvferdige svaret er misvisende når det får stå alene, som for eksempel når noen vifter bort et overgrep med at “sånn er menn”. Noen ganger følger vi driftene våre, andre ganger ikke. Ulike kulturer har til ulike tider gitt lettere etter for ulike drifter. For eksempel mente mange i Europa for noen få tiår siden at kvinner som reiste alene fikk skylde seg selv om de ble voldtatt, og politiet og rettsvesenet bidro til å opprettholde denne normen. Kan man betvile at en slik kontekst fører til flere voldtekter?

Oppførselen vår oppstår i møtet mellom drifter, normer og systemer. Alle mennesker har en tilbøyelighet til å gjøre gale ting, men tilbøyelighetene kan dempes eller styrkes av normene og systemene rundt oss. Når normen sier at kvinner er til for å erobres, og systemet fratar kvinner makt til å gjøre motstand, blir det også lettere for menn å gi etter for fristelsen til å presse, manipulere, skjenke og true. Når normen sier at grådighet er greit, så lenge du følger reglene, blir det også lettere å gi etter for fristelsen til å misbruke skjevhetene i reglene.

Det jeg vil fram til er at en ekte angrende synder vil konfrontere disse normene i seg selv og prøve å bytte dem ut. Årsaken til det gale jeg gjorde er at jeg har gått meg vill, men kanskje også at verdiene og systemet jeg har vokst opp med er villedende.

Dette er en skummel måte å tenke på fordi det innebærer at denne prosessen angår oss alle. Vi har alle mange av de samme tilbøyelighetene og normene som disse mektige personene, bare kanskje i mindre skala og med mindre makt til å gjøre noe med dem.

Er overgripere monstre? Joda, de er vel det. En massemorder kan også kalles et monster, men jeg tror samtidig de fleste av oss kjenner igjen en lyst til å skade og drepe i oss selv. Og hvis vi graver enda dypere, ser vi kanskje at samfunnet har gitt oss noen legitime utløp for denne driften. Normene sier at det er greit å gi utløp for drapslysten din når du er soldat, og det er greit å heie på soldater som dreper når de gjør det på dine vegne.

Poenget mitt er ikke at denne normen er gal eller riktig, men at rett og galt oppstår i møtet mellom drifter, normer og systemer. En angrende drapsmann som tar et oppgjør med seg selv, vil derfor kanskje også ta et oppgjør med deler av seg selv de har til felles med oss andre, verdier vi alle har blitt opplært i. Det samme vil en angrende seksualovergriper og en angrende tyv kunne gjøre, hvis de tar angeren på alvor. Ikke som en avledningsmanøver, “det er samfunnets skyld”, men fordi de vi kaller monstre og kriminelle bare befinner seg lenger ut på en skala vi alle er en del av.

På samme måte vil et ærlig oppgjør mellom oss andre og en overgriper eller tyv også delvis bli et oppgjør med den delen av oss selv vi har til felles med dem. Noen av dem er fiender av systemet vi tilhører, men andre er en del av det. Oppførselen deres er et symptom på noe feil i systemet. Ved å ta et ekte oppgjør med dem, er det vi selv som ender opp som fiender av systemet og av normene som har formet det.

De færreste menn voldtar, men hvor mange flere ville voldtatt hvis de hadde makt til å slippe unna med det? Hva med et mindre overgrep som å lyve seg til sex, eller klå, eller kikke? Hvis du er med på at det også er noe i veien med normene våre på dette området, at ikke hele forklaringen på overgrep er at noen menn er monstre, har du allerede tatt et steg i den skumle, samfunnsoveltende retningen feminisme.

Det er alt dette vi går glipp av når vi bare snakker om helter og monster og om handlinger er lovlige eller ulovlige. Vi slipper å tenke på det råtne i oss selv og i samfunnet vårt, og ikke minst på skjevhetene som gjør at noen slipper unna med det andre blir hengt ut for.

For meg starter hele denne tankerekken med begrepet synd. Andre vil bruke det samme begrepet til å dekke over de større implikasjonene av handlingene våre. “Å ja, han syndet. Da har det ingenting å gjøre med noen andre enn ham selv, og dessuten har han bedt om unnskyldning, så nå legger vi dette bak oss og snakker ikke mer om det.” Syndsbegrepet er et verktøy. Det kan brukes slik jeg bruker det her.

Hva kan vi få ut av Ropstad-saken hvis vi tenker på denne måten?

Én ting den synliggjør er at det går et skille i Norge mellom de som kan forhandle med staten om hvor mye de skal betale i skatt og hvilke goder de skal motta, og de som ikke kan. Jeg mistenker at din grad av opprørthet over Ropstads handlinger henger sammen med om du tilhører den første eller andre gruppen. Nordmenn som tilhører den andre gruppen, har nemlig ikke tilgang på generøse støtteordninger fra staten eller arbeidsgiveren sin. De kan ikke fritt flytte huset de eier, huset de liksom bor i, og huset de faktisk bor i, mellom ulike poster på et skjema for å betale minst mulig skatt. Hvis de i blant får ytelser fra NAV, skjer det under nådeløse forutsetninger, hvor man straffes strengt både for ens egne misforståelser og for statens.

Selv tilhører jeg mer den første gruppen. Noen av utgiftene mine kan jeg velge å ta gjennom selskapet jeg har startet for skrivevirksomheten min. Andre kan jeg ta gjennom selskapet jeg er ansatt i. Jeg eier både hus og aksjer og også dette gir meg et handlingsrom i møte med myndighetene som andre mangler. Jeg kan selvfølgelig ikke forvente nåde om jeg blir tatt for å bryte loven, det er forbeholdt de på toppen, men systemet er designet slik at møtet mellom meg og staten bærer noe mer preg av en vennlig samtale enn det gjør for de på bunnen.

Jo høyere du befinner deg i samfunnet, jo mer ligner hele livet ditt på en egenmelding. Grensen mellom å bruke og misbruke dette handlingsrommet, og mellom å misbruke det på en lovlig og en straffbar måte, er ikke alltid lett å se.

Det betyr at når vi i den første gruppen ser noen bli avslørt for slike handlinger, er det ubehagelig også for oss selv. Tåler alle våre egne økonomiske valg å bli gransket like grundig? Vi maner til beherskelse. “Sånn, nå har vi avslørt denne skattesnyteren som ikke har noe til felles med oss andre. Nå kan vi endelig snakke om noe annet!”

De som tilhører den andre gruppen, vil kanskje omtale personen mer som et monster, en som har gjort noe helt ufattelig, noe som tilhører en fremmed verden. Det er det jo også. Tenk å bare kunne fortelle myndighetene at du bor et annet sted, og så få en gratis leilighet! Tenk å bare kunne si at du ikke skal skatte av dette, og myndighetene gjør ingen forsøk på å etterprøve det.

Hvis vi legger bort forestillingen om at skattesnytere er monstre, og samtidig lar denne hendelsen ligge der som det åpne, verkende såret det er, hva ser vi da? Først, selvfølgelig, at Ropstad bør starte et ærlig oppgjør med seg selv, men den saken angår ikke oss andre før han eventuelt en dag ber om nye tillitsverv igjen.

Det som angår oss mer, er skjevheten som gjør at noen har et langt større handlingsrom i møte med myndighetene enn andre, og spørsmålet om hvor utbredt det er å misbruke dette.

Den samtalen kommer dessverre neppe til å skje, fordi nær sagt alle som er i en posisjon hvor de kan snakke om dette eller gjøre noe med det, selv befinner seg i denne privilegerte gruppen. Enten misbruker de handlingsrommet selv, eller de frykter at andre vil mene at de gjør det, eller så har de venner som gjør det.

Det er litt på samme måte som det lenge var umulig, og fremdeles er vanskelig, å få menn til å ta et oppgjør i sitt eget miljø med seksualovergrep som er mindre alvorlige enn overfallsvoldtekt. Enten har de gjort noe selv, eller så frykter de at de vil beskyldt for det, eller så har de venner som har gjort noe.

Da får vi i stedet mer prat om kampen mot monstre og grensen mellom det lovlige og det ulovlige, etterfulgt av stillhet.

Er toget klart for avgang igjen?

Bjørn Stærk — Fri, 17 Sep 2021 00:00:00 +0000

London til Aberdeen, og kanskje videre, på vår første utenlandstur siden 2019.

I mars 2020 var jeg nesten i mål med forarbeidet for en bok om togferier. Jeg hadde intervjuet tretti personer om reisene deres. Jeg hadde tatt med kona og sønnen vår på togferie til Sveits og Skottland. Planen for sommeren var å ta fri fra jobben i et par måneder og bo i Antwerpen mens jeg skrev bokmanuset og tok dagsturer med tog til alle de belgiske byene jeg ikke har vært i.

Den togferien måtte jeg se langt etter. I stedet skrev jeg Togeventyret i leiligheten vår i Oslo. Å sette seg på toget, selv på korte turer i Norge, ble utenkelig. Men da høsten kom, tenkte jeg at det verste nok snart er over. Boka skulle lanseres etter nyttår og jeg håpet at innen da ville det vel være mulig å drømme om togferier igjen.

Boka kom – men det gjorde alfavarianten av korona også. Deretter delta.

Det vondeste med pandemien for oss har vært at den har skilt oss fra konas familie i Storbritannia. Det skjedde mye på de to årene. Sønnen vår lærte å gå, begynte å snakke, fikk sin egen personlighet. Granny og de andre i Aberdeen gikk glipp av alt sammen. I år fikk vi et barn til og ingen fikk komme og se henne heller. Jeg tror ikke nordmenn flest er klar over hvor strenge innreiseregler vi har hatt denne tiden. I likhet med mange andre med familie i utlandet har vi følt oss glemt under gjenåpningen.

Gjennom sommeren har vi derfor ventet ivrig på vaksinene våre. Med en gang vi hadde fått en dato for vaksine nummer to, bestilte vi fly til Storbritannia og en leilighet i Aberdeen.

Det har blitt vanskelig å reise siden sist. Jeg har vært vant til at jeg kan reise hvor jeg vil, når jeg vil, med mitt norske pass. Nå er det å reise til utlandet mer slik det alltid har vært for mennesker i mindre privilegerte land. Du må ha papirene i orden. Du må forholde deg til intrikate og til dels meningsløse regler, og nåde deg om du gjør noe feil. Kona har for eksempel endret etternavn etter at hun fikk det britiske passet sitt. Og da nytter det ikke å møte opp i Storbritannia med et koronatestresultat fra norske helsemyndigheter. Vi stresset i ukesvis med å forstå reglene og fylle inn papirene riktig. Vi ordnet en privat hurtigtest i Oslo dagen vi skulle reise, for å være sikre på at resultatet ville bli utstedt i riktig navn.

Og hvordan flyr man egentlig til Storbritannia nå for tiden? Norwegian har en daglig avgang fra Oslo til Edinburgh som vi har brukt mye før. Den selger de fremdeles billetter til, men alle avgangene har blitt kansellert siden oktober 2020. Det går fly til Aberdeen, men det går fra Stavanger, ikke Oslo.

Vi endte opp med følgenden plan: Fly fra Oslo til London, bo der noen dager mens vi hilser på gamle venner, og så ta nattoget nordover til Aberdeen. Jeg skrev om Caledonian Sleeper i Togeventyret. Det er et kjekt nattog med fine nye vogner og mulighet for varm frokost. Det er slitsomt å krysse Storbritannia med tog, så hvis du skal til Skottland, kan du like gjerne ta nattoget.

Noen dager før avreise, midt oppi alt papirstressingen vår, fikk vi imidlertid beskjed om at nattoget var innstilt. Greit, tenkte jeg, så får vi ta dagtog likevel. Dette var langt i fra den verste overraskelsen vi var mentalt forberedt på. Vi bestilte tog fra London til Edinburgh, og så videre til Aberdeen neste dag. Det går greit for voksne å reise hele veien på én dag, men for toåringen kan det bli slitsomt, og han har ikke reist langt med tog siden han var elleve måneder gammel i 2019. Vi hadde ikke hastverk. Vi delte opp reisen.

Flyturen til London gikk greit, men noen fine reiseminner blir det ikke av en slik tur. Fly er ren transport. Et av poengene mine i Togeventyret er at det er vanskelig å reise med barn, samme hvilket transportmiddel du velger, men at det er mindre vanskelig med tog enn med bil og fly. I bilen må de minste sitte fastspent i feil kjøreretning. På flyet kan du ikke engang ta pauser når du går lei. Hvert eneste steg av reisen er strengt regulert. Sønnen vår hylte da han skulle spennes fast i flysetet, men vi overøste ham med iPad, sjokolade og innpakkete billigleker til flyet var fremme.

Papirkontrollene gikk bra. Vi hadde forstått reglene riktig. Hurra.

Å vandre rundt i London etter å ikke ha vært utenlands på to år var en stor opplevelse. Det finnes altså fremdeles, utlandet! London kan man gjøre mye spennende i, men det nytter ikke å sikte så høyt når man reiser med småbarn, så vi nøyde oss med å sette ett enkelt mål for hver av dagene. Transportmuseet den ene dagen, dyreparken den neste. Og ellers vandre rundt og slappe av på en av de mange lekeplassene vi snublet over. London er overraskende barnevennlig.

Vi bodde på et hotell nær Euston, St Pancras og Kings Cross. Hvis du skal til eller fra London med tog, er det antagelig i dette området du ønsker å bo. Eurostar-togene til kontinentet går fra St Pancras. Nattoget til Skottland går fra Euston. Toget vi i stedet endte opp med å ta til Edinburgh gikk fra Kings Cross. Alle stasjonene er i gangavstand fra hverandre.

Vi fant også den perfekte restauranten for familier på togferie: Carluccio’s på St Pancras. Joda, maten er god, men enda viktigere er det at barna kan sitte og følge med på Eurostar-togene som kommer og går. Og da babyen veltet vinglasset og toåringen kastet opp, håndterte de det med uventet ro og vennlighet. “Ta det helt med ro, jeg har to barn selv, jeg vet hvordan det er.” Særlig norske foreldre nøler nok med å ta småbarn med på restaurant, men det er like greit å begynne tilvenningen tidlig og heller lære seg å finne de riktige restaurantene. Som den i Chur i Sveits jeg fortalte om i boka, hvor resturanteieren kidnappet sønnen vår og viste ham fram til stamgjestene mens vi spiste ferdig i fred. Carluccio’s gikk ikke like langt, men følelsen vi fikk av å være velkommen er gull verdt.

Og så, den første ordentlige togferieturen siden 2019: London til Edinburgh. Litt under fem timer. Jeg slet med å reservere sete for turen. Når du bestiller togbilletter til to voksne og to barn under fem år i Storbritannia, får du nemlig ikke reservert mer enn to seter. Barna reiser gratis, men får dermed heller ikke noe sted å sitte. Å presse to voksne og to barn inn på en toseter i fem timer var et eksperiment jeg ikke var villig til å gjennomføre. Løsningen ble å fortelle billettnettstedet at toåringen er fem år og betale litt for billetten hans. Da fikk vi tildelt tre seter rundt et bord og det fjerde stod ledig under hele turen.

Jeg har savnet å sitte rundt et togbord med sønnen vår og se ut av vinduet. Siden sist har han lært å sette ord på entusiasmen sin. Tog! Ja, det er et tog, et passasjertog. Passasjertog! Ja, og det der er et godstog. Godstog! Godstog! Ja.

Blir det også lange perioder med Peppa Gris på iPaden? Jepp. Men selv da er dette en langt mer sosial måte å reise på enn bil og fly. Det er som om vi har fått en felles oppgave som familie: Sitt rundt et bord i fem timer og få det til å fungere. Alle hjelpemidler er tillatt.

Sønnen vår har ikke helt grep om britisk geografi. Skottland, sa han da vi landet på Heathrow. Nei, ikke ennå. Skottland, sa han på toget nordover og pekte ut av vinduet. Nesten, men ikke ennå. Skottland? Ja, nå er vi i Skottland. Endelig tilbake.

Etter en natt i Edinburgh nær togstasjonen i sentrum, satte vi oss på toget til Aberdeen. Tre nye timer i en fireseter i et tog av den samme nye typen som vi reiste med dagen før, fra London North Eastern Railway. Ingen utfordringer.

Og her er vi nå, i en leilighet i Aberdeen. Vi treffer familie og venner og jeg jobber fra soverommet.

Som togferie betraktet er dette ingenting å snakke om. Det som blir gøy er veien videre. Vi har nemlig ikke bestilt billetter hjem. Etter fire uker i Aberdeen, tar vi toget sørover til Manchester, hvor resten av familien bor. Der skal vi være en og en halv uke.

Og så? Ja, det kommer an på koronasituasjonen i Europa. Det vi ønsker å gjøre er å ta toget til Bordeaux, hvor vi også har litt familie, og så hjem via Tyskland, Danmark og Sverige. Slik jeg forstår reisereglene nå, skal dette være fullt mulig. Det er lett å reise i EU så lenge du kan bevise at du er fullvaksinert. Det er en hel måned igjen til vi skal gjøre dette, og innen da kan situasjonen ha endret seg. Jeg har brent meg på å være for optimistisk gjennom pandemien. Om seks måneder ser det nok bedre ut, har jeg sagt, igjen og igjen, og som regel tatt feil.

Men denne gangen? Jeg tror faktisk at det vil være lettere å reise om en måned enn det er nå. Iallfall ikke vanskeligere. Ett av usikkerhetsmomentene er at toget fra Gøteborg ikke kjører ennå, men det sies at de skal starte opp igjen i oktober. Hvis de ikke gjør det, tar vi i stedet Bohusbanen fra Gøteborg til Strømstad. Derfra er det kort vei til vår nye hjemby Halden.

En av de første tingene jeg skal gjøre etter at jeg er tilbake er å besøke Litteraturhuset i Fredrikstad 31. oktober for å snakke om togferier. Da ville det vært veldig hyggelig å kunne komme rett fra en fersk togferie og dele den gode nyheten om at nå er toget klart for avgang igjen. Ta plass! Dørene lukkes.

Liberaleren: Du bør stemme Miljøpartiet De Grønne

Bjørn Stærk — Thu, 09 Sep 2021 00:00:00 +0000

Liberalere tror på evig vekst. Grønne tror det finnes grenser økonomien må holde seg innenfor.

(Opprinnelig publisert i Liberaleren, 9. september 2021.)

Bent Johan har spurt meg om å begrunne hvorfor Liberalerens markedsliberale, verdiliberale og fremtidsoptimistiske lesere bør stemme Miljøpartiet de Grønne ved årets valg. Selv om jeg ikke snakker på vegne av partiet, er det hyggelig å bli spurt, og det ville vært enda hyggeligere å forklare hvordan MDG bedre enn noe annet parti opprettholder disse idealene. Likevel er det vanskelig for meg å gi noe annet svar enn Tante Sofie ga til den liberale politimester Bastian i Kardemomme by: Jeg kan bare én sang, og den passer ikke her.

Jeg anså meg selv lenge som en pragmatisk liberalist, senere som liberalkonservativ, og har beholdt mange av disse verdiene. At jeg i dag føler meg mest hjemme i MDG har mye å gjøre med at dette er et verdiliberalt parti som gjør bruk av markedsliberale verktøy på problemer disse er egnet til å løse. Men hvor ofte er det? MDG vil nok svare ja oftere enn miljøpartier på venstresiden som SV og Rødt, men sjeldnere enn Venstre.

Formulert på denne måten, kan dette høres ut som et valg mellom nyanser, men konflikten mellom liberal og grønn politikk stikker dypt: Liberalere tror på evig vekst, grønne tror det finnes grenser økonomien må holde seg innenfor. Klimakrisen viser oss én av disse grensene, det finnes flere. MDG tror på en bedre fremtid, men ikke en fremtid hvor vi alltid blir rikere, alltid setter et enda større fotavtrykk i naturen. En liberal økonomi kan bidra til å løse miljøproblemer, men aldri være mer enn et verktøy. Naturen setter premissene for økonomien, ikke omvendt.

Bør Liberalerens lesere stemme MDG ved årets valg? Ja absolutt, men om de kan gjøre det uten å si farvel til en del liberale prinsipper tviler jeg på. Klimakrisen var iallfall den viktigste årsaken til at jeg selv mistet troen på liberalismen.

Aftenposten: Den viktigste klimatilpasningen nå er å stemme ut oljepartiene

Bjørn Stærk — Sun, 29 Aug 2021 00:00:00 +0000

"Klimakrisen? Trist for deg, men *jeg* kjøper meg ut av den!"

(Opprinnelig publisert i Aftenposten, 29. august 2021.)

De som driver besøksgården vi tok med barna til i sommer fortalte at de fulgte bekymret med på værmeldingen i vente på regn. Tørkesommeren for et par år siden, da de måtte importere fór fra Danmark, hadde satt en støkk i dem. De håpet at det ikke ble slik i år igjen.

Vi snakker ofte på den måten når vi er redde: La oss håpe det går bra. Man må jo nesten håpe på det beste. Hva annet skal man gjøre? "Ja, la oss det", skal man helst svare da. Jeg valgte i stedet å være den kjipe personen som trekker klimakrisen inn i samtalen. "Det blir nok heller flere vanskelige somre i årene fremover." Klimaforskerne forventer at de varme sommerdagene blir varmere, og at hetebølgene blir mer langvarige.

"Kanskje det er noe dere kan gjøre for å tilpasse dere?" spurte jeg. De visste ikke hva. Det visste ikke jeg heller. Så dro jeg hjem til en hverdag hvor trusselen fra klimaendringene foreløpig er liten.

Flykte til New Zealand

Senere på sommeren kom hetebølgene i Nord-Amerika og Sør-Europa med temperaturrekorder på 49 grader i Canada og 48 på Sicilia. Hele nabolag ble skylt bort av regn i Tyskland og Belgia. Jeg husker klimaforskerne som for tjue år siden varslet mer ekstremvær i fremtiden, og grøsser når jeg innser at den fremtiden, den begynner nå.

Men like fort som jeg tar disse hendelsene inn over meg, kommer neste tanke: Jeg skal nok klare å slippe unna.

Dette er en vanlig reaksjon når kriser nærmer seg. En uke før pandemien stengte Norge, snakket jeg med en som følte seg sikker på at dette ville ikke han merke noe særlig til. Sykdommen rammet jo primært de eldre, og selv var han bare rundt 40. Så det blir nok mest de eldre som vil få livene sine endret av dette, mente han. Vi andre kan leve som vanlig.

En mer ekstrem utgave av dette er rike mennesker som bygger bevoktede hus på New Zealand de kan flykte til hvis en global katastrofe inntreffer. Det er morsomt å se for seg hvordan dette vil foregå i praksis: Verden har kollapset og milliardæren banker på porten til tilfluktsstedet sitt. "Slipp meg inn", sier de. "Nei, vil ikke", svarer vaktene deres, som koser seg i vinkjelleren.

Katastrofer og pandemier? Trist for deg, men jeg skal slippe unna.

Send regninga til oss

I 2000-årene spådde mange at klimaendringene var noe vi ville kunne kjøpe oss ut av. Den økonomiske veksten ville nemlig gjøre oss langt rikere i fremtiden. Dermed får vi råd til å rydde opp i skadene. Det dummeste vi kan gjøre, mente de, var å kutte i utslippene våre, for det vil stoppe veksten som skal betale for alt dette.

Nå er det tjue år senere. Vi gjorde som de sa, altså svært lite, og er sikkert rikere enn vi ville vært, om vi hadde tatt klimakrisen på alvor i 2000. Den gangen trodde jeg på dem. I dag fremstår ideen som latterlig. "Åja, de ødeleggelsene til hundrevis av milliarder i Tyskland? Send regninga til oss! Dette tar vi på strak arm." Sier ingen.

Likevel er det altså noe av den samme bråkjekke holdningen til klimakrisen som sniker seg inn i mitt eget hode når jeg ikke passer på. Varmere somre på Østlandet? Ok, jeg skaffer varmepumpe. Drepende hete i Hellas i august? Greit, jeg holder meg unna Sør-Europa i sommerferien. Styrtregn som gjør bygater om til strie elver? Da får jeg vel bare sørge for at huset mitt ikke ligger i et utsatt område.

Klimakrisen? Trist for deg, men jeg kjøper meg ut av den!

Falsk trygghetsfølelse

Samtidig vet jeg at systemene livet mitt bygger på har forgreininger over hele verden. Pandemien har gitt oss en forsmak på følgene når hver eneste del av dette systemet utsettes for press.

Troen på at jeg kan slippe unna ved å fikse litt på huset og velge andre feriemål blir dermed min egen utgave av bunkeren i New Zealand: En fantasi som avslører min utilstrekkelige evne til å se for meg konsekvensene av en global krise. For selvfølgelig vil en krise som ødelegger avlinger, legger byer under vann, og sender mennesker på flukt fra ubeboelige områder, ha en direkte innvirkning på livet mitt. Jeg vet bare ikke hvordan ennå.

Jeg er neppe den eneste som tar denne nye følelsen av alvor med meg inn i årets klimavalgkamp. Også oljenæringen og oljepartiene lider nemlig av en falsk trygghetsfølelse. De tror at de i mange tiår fremover vil kunne gjennomføre trygge, langsiktige oljeinvesteringer med et overveldende flertall av folket i ryggen. Ungdommer protesterer i gatene? Gi dem et klapp på hodet og fortsett som før!

Men pandemien har vist hvor raskt vi kan endre oss når vi først tar en krise inn over oss. Tiltak som var utenkelige i går, blir uunngåelige i dag. Dette bør ikke overraske de som noen gang har plukket opp en historiebok. Verdensbildene våre er ikke urokkelige. De står fast i mange år, til det plutselig skjer noe som river dem ned.

Oljepartiene må ut

Beslutningen om å starte nedtrappingen av norsk oljevirksomhet kan derfor komme raskt. For noen år siden var tanken utenkelig. I dag er den kontroversiell, men arbeidet med å underminere grunnvollene for norsk oljepolitikk er i full gang. I sommer har både det internasjonale energibyrået IEA og FNs generalsekretær sagt at verden må slutte å lete etter mer olje. FNs klimapanel har sluppet en rapport med mer presis kunnskap om klimaødeleggelsene vi er på vei mot.

Gjennom et klønete forsøk på å manipulere NRK, har Norsk olje og gass dessuten gitt ny oppmerksomhet til en SSB-rapport som sier at kutt i norsk oljeproduksjon kan føre til globale CO2-kutt.

Å fortsette som før i denne situasjonen utgjør en interessant variant av radikalisering, hvor det ikke er selve meningen som blir mer radikal, men argumentene du må ty til for å beholde den. Før eller siden må noe briste. Stemningen blant norske velgere kan snu seg fort, og det kan stemningen blant kundene våre også. Forventer vi at tyske og greske velgere skal miste huset sitt til flom eller brann uten at det påvirker hvilken klimapolitikk de støtter?

Håpet om å ta klimaendringene på strak arm er dødt. Den formen for klimatilpasning som monner mest nå er den vi har adgang til i høst: Å stemme oljepartiene ut av Stortinget.

Halden Arbeiderblad: La bilen bli en gjest på sydsiden

Bjørn Stærk — Sun, 22 Aug 2021 00:00:00 +0000

Det finnes ingen bilfrie byer.

(Publisert i Halden Arbeiderblad, 22. august 2021.)

HAs redaktør spør om sydsiden burde bli bilfri. Det er vanskelig å tenke nytt om en by man bor i, og mange ser bare problemer ved et slikt forslag. Blant lesere med mye tid til å henge på Facebook, har stemningen vært særdeles dårlig.

Litt av skylda for dette må legges på HA for bruken av ordet "bilfritt". Det finnes knapt et eneste byområde i verden som virkelig er bilfritt. Det mange byer derimot gjør, er å legge begrensninger på hvem som kan kjøre, hvor de kan kjøre, når de kan gjøre det, og hvor mye plass de har til rådighet, slik at bilen blir mindre dominerende. Målet er at bilen skal opptre som en gjest i sentrumsgatene, ikke som byens eneveldige hersker.

Som arkitekt Simen Øien påpeker, finnes det mange grader av tiltak å velge blant. Hvorfor bruke hele torget som parkeringsplass, når man i stedet kunne gjort om to av de fire feltene i Olav Vs gate til parkeringssone? Halden trenger parkering, men ikke fire kjørefelter. Han foreslår også å utvide området med gatetun, hvor biler får kjøre, men på fotgjengernes premisser.

Dette er gode ideer. Når man åpner bykartet og studerer det på denne måten, finner man fort flere kreative løsninger. Andre tiltak kan for eksempel være å gjøre gater enveiskjørte, utvide bredden på fortauet, fjerne vanlige parkeringsplasser men utvide antallet handikapplasser, eller si at kun de som bor i et område får kjøre eller parkere der.

Hva ser vi etter på ferie?

Ønsker vi å gjøre alt dette? Vi ser oss lett blinde på forholdene vi er vant til. En god øvelse kan derfor være å tenke på andre byer vi har besøkt, og hva vi liker eller ikke liker ved disse.

Hva ser vi etter når vi besøker en småby på ferie i et fremmed land? Kanskje noe sånt som dette: Rolige, trygge gater fulle av mennesker som hygger seg. Vi vandrer blandt markedsboder og inn og ut av kafeer og butikker. Vi slår oss ned på torget og ser på menneskelivet rundt oss. Vi tar oss en øl på havna og ser på båtene til sola går ned.

Mine flotteste ferieminner har jeg fra steder som dette. Andre minner er mindre hyggelige. I sommer besøkte jeg Drøbak. Det er en vakker småby, men det er ingen gågater der. Hovedveien går rett gjennom den fineste delen av sentrum. Fortauene er så trange at de knapt har plass til barnevogn. Mens vi var der, så vi et barn nesten bli kjørt ned av en bil. Vi holdt hardt i hånda på toåringen vår under hele besøket. Hit skal vi aldri tilbake, tenkte vi.

Når jeg spør folk fra Drøbak om hvorfor de ikke har gågate, svarer de at det er umulig, på grunn av byens unike geografi. Virkelig? spør jeg. Kunne man ikke i det minste flyttet parkeringen ut av sentrum, gjort gatene enveiskjørte, eller vedtatt at bare de som bor i sentrum får kjøre der? Nei, svarer de. Det er plent umulig. Javel. De kjenner sin egen by best.

Så ille er det heldigvis ikke i Halden. Det er koselig og trygt å gå i mye av sentrum. Derfor har familien vår blitt faste gjester på spisestedene langs den fotgjengervennlige Storgata. Men om vi skal krysse torget med barna, stiger stressnivået til hundre. Her kommer det biler fra alle kanter. Det er ikke slike steder jeg ønsker å være når jeg er på ferie. Jeg liker dem ikke hjemme heller.

Trygge gater for alle

Poenget med en slik øvelse er ikke at Halden skal ofre all framkommelighet for turistenes skyld, og heller ikke at trafikken kun skal foregå på barnas premisser. Men det er ofte slik at egenskapene som gjør en by hyggelig for turister, også gjør den god å leve i for innbyggerne. På samme måte vil egenskapene som gjør gatene trygge for barn, også gjøre dem trygge for ungdommer, voksne og eldre.

Halden er langt i fra den første byen som diskuterer mindre bilbruk i sentrum. Vi er vel heller blant de siste byene jeg vet om som bruker vårt vakreste torg som parkeringsplass. Motargumentene har allerede blitt tilbakevist i andre store og små byer som har gjennomført slike tiltak.

Én vanlig innvending er at hvis det blir langt å gå fra parkeringsplassen, vil ingen besøke butikkene lenger. Men sydsiden er ikke særlig større enn det er fra den ene siden av Tista-senteret til den andre. Nordby-senteret er flere ganger så stort som dette igjen. Likevel strømmer kundene til.

Ah, men se bare på gågata på nordsiden, der er det helt dødt! Vel, nei, gågata er Haldens mest familievennlige område, og en viktig grunn til at jeg selv har flyttet hit. For meg virker det mer sannsynlig at det var bilen og kjøpesentrene som drepte den gamle handlegata på nordsiden. Se for deg at du setter deg i bilen for en handletur. Hvor drar du? Hvis du kjører til Høvleriet eller Nordby, har du mange butikker å velge blant. Hvis du kjører til torget, finner du bare noen få. Ikke sparer du noe særlig tid heller. Dette er en konkurranse sentrumsbutikkene bare kan vinne hvis de kan tilby den ene tingen kjøpesentrene mangler: Hyggelige, fotgjengervennlige gater som det er en opplevelse å besøke.

Ta frykten på alvor

Jeg forstår godt frykten butikkeiere på sydsiden har for hva en endring i trafikkmønsteret vil gjøre med omsetningen deres. Men bilen er en troløs venn. Den lover oss alt, hvis vi bare gir den mer plass, men til syvende og sist vil den alltid velge bort sentrum til fordel for kjøpesentrene. Når byer innfører gågater og gir torgene tilbake til fotgjengerne, opplever de derfor det motsatte av det butikkeierne frykter. Livet kommer tilbake i byen.

Likevel må vi ta denne frykten på alvor. Det gjør vi best ved å gjennomføre endringene gradvis, slik at bylivet rekker å tilpasse seg. Torget er et naturlig sted å starte, og det gleder meg å høre at kommunen i løpet av høsten skal legge fram et forslag for politikerne om hvordan torget kan utvikles videre.

I tillegg må vi forbedre kollektivtilbudet i Halden. Store deler av byen har i praksis ikke buss, og de få bussrutene som finnes, går bare én gang i time. Da må man kjøre bil, og når man først har satt seg i bilen, kan man like gjerne kjøre til et kjøpesenter. Et bedre busstilbud vil også forbedre hverdagen til haldensere som ikke kan kjøre bil. De blir fort glemt i en slik debatt.

Veien må bli til mens vi går, men det langsiktige målet for Halden bør uansett stå fast: Et sentrum hvor bilen er en gjest, på fotgjengernes premisser.

Halden Arbeiderblad: Fjernarbeid har tatt meg tilbake til Halden

Bjørn Stærk — Sun, 04 Jul 2021 00:00:00 +0000

En ny mulighet har åpnet seg for småbyer som ønsker innflyttere velkommen.

(Publisert i Halden Arbeiderblad, 4. juli 2021.)

Haldensere diskuterer hvorfor innbyggerveksten har flatet ut, og om det nå egentlig er så farlig, i grunnen? Sverre Stang antyder at byen like gjerne kan dyrke seg selv som en slik småby man kommer tilbake til som 50-åring når man er lei av maset i storbyen. Tiril Vik Nordeide skriver på sin side at hun har valgt bort Halden fordi byen ikke har satset nok på næringsliv og boligbygging i sentrum.

Selv har jeg etter tjue år i Oslo nå tatt med kone og to barn tilbake til Halden. Jeg kan ikke svare for andre, men jeg kan si noe om hva som var viktig for oss da vi tok denne beslutningen: Jobb og nærhet til sentrum.

Det klassiske høna-eller-egget-problemet for småbyene og distriktene er at ingen vil flytte til et sted hvor de ikke får seg den jobben de ønsker, men det er ikke lett å skape arbeidsplasser for noen som ikke bor der ennå. Resultatet er at hele sektorer av arbeidslivet nesten bare holder til i storbyene. Selv jobber jeg i IT-bransjen, som riktignok er tilstede i Halden, men tilbudet av gode arbeidsplasser er likevel større og mer variert i Oslo.

Vi fant en måte å omgå hele problemet: Fjernarbeid. Utviklingen har pågått lenge, men med pandemien har den skutt fart. Mange kontorarbeidere har stort sett sittet hjemme det siste året. Mange av dem ønsker å fortsette, og en del av dem vil få lov også, hvis de ber om det. Lederne deres har lært at det kan gå helt fint å la de ansatte jobbe hvor de vil, så lenge de tar seg en tur innom kontoret en gang i blant.

Fjernarbeid utgjør en omveltning av arbeidsmarkedet. Spørsmålet for mange blir ikke lenger hvor det finnes arbeidsplasser, men: Hvor har jeg egentlig lyst til å bo, hvis jeg kunne velge?

Det er lite politikerne i Halden kan gjøre for å påvirke fjernarbeidstrenden. Derimot kan de se dette som en mulighet de nå kan gripe tak i. Det sitter flere som meg nå i Oslo som spør seg hvorfor de betaler så mye for en trang og usentral leilighet, når vi uansett kan gjøre det meste av jobben vår hjemmefra. Hvilket budskap har Halden til disse? Kom gjerne hit! Eller: Vi er oss selv nok?

Det andre som var viktig for oss var bylivet. Vi har ikke store krav til antallet utesteder og kulturaktiviteter, men vi vil at det bylivet som finnes skal være lett og trygt tilgjengelig. Vi vil bo slik at vi ikke må sette oss i bilen hver gang vi skal til kafeen eller barnehagen, og at vi en dag kan la barna trygt finne veien til skolen sin selv. Dette var ikke lett. Bare det å finne et sentrumsnært sted å bo var vanskelig nok. Leilighetene i Halden er litt for små til en familie på fire, og de fleste eneboligene ligger godt utenfor sentrum, hvor det knapt går buss.

Vi endte opp på Os, men slike områder er det få av. Noen ønsker seg den ekstra store tomten i utkanten, men ikke alle, og kanskje spesielt ikke de som mangler bånd til byen fra før. Hvis det bare er utkanten Halden har å tilby til innflyttere, hvorfor skal de velge å slå seg ned akkurat her? Østlandet er fullt av bilvennlige forstadsområder med store hus og store hager. Halden har ingen fortrinn på dette området. Jeg tror det er byen som er Haldens fortrinn. Da må det finnes et bredt utvalg av boliger nær sentrum.

Dette vil ha store positive ringvirkninger: Det blir lettere å drive næringsvirksomhet og kulturliv, som igjen gjør byen mer attraktiv for turister og innflyttere.

Å bygge sentralt betyr ikke at man skal overskygge den gamle bebyggelsen med høyhus. Man kommer langt med å bygge litt tettere. Dette behøver heller ikke gå på bekostning av grøntområder eller verdifull arkitektur. Jeg ser tomter i sentrum som ofte ikke brukes til noe mer enn en halvhjertet parkeringsplass.

Jeg vet at mange i Halden allerede tenker i denne retningen. Til dere som på ulike måter jobber for å gjenopplive sentrum vil jeg bare si: Det er blant annet takket være dere at jeg ønsker å bo her. For noen år siden lignet nordsiden en spøkelsesby. Nå begynner den å få sjel igjen.

Det er en klisjé å snakke om hva "unge, urbane mennesker" ønsker seg. Selv er jeg ikke ung, jeg er bare en pappa som liker å bo i by. Jeg liker å kunne gå og sykle trygt til butikken. Ved å flytte fra utkanten av Oslo til Halden sentrum har jeg kommet nærmere bylivet, og jeg tror det finnes flere som ønsker det samme. Jeg forstår samtidig godt de som ikke er fornøyd med det Halden har å tilby og heller velger andre byer, særlig når de oppdager hvor mye lettere det er å finne store, gode sentrumsleiligheter der.

Hvor hardt skal en by jobbe for å tiltrekke seg innflyttere? Det er lov å si at man ikke ønsker å vokse noe særlig. Noe må man likevel gjøre for å fornye seg. Det å lytte for mye til den tilbakeskuende og selvtilfredse delen av sin egen befolkning er en farlig felle for en småby. Det kjennes nok godt å fnyse av Fredrikstad, men sett utenfra blir man bryd på haldensernes vegne av slike holdninger.

En by må bevege på seg, være rastløs, gjøre nye ting, og våge å se seg selv slik andre ser den. Det går fint an å gjøre dette uten å miste egenarten sin.

Aftenposten: Vi trenger mobilanmeldelser for folk som ikke bryr seg om megapiksler

Bjørn Stærk — Sat, 22 May 2021 00:00:00 +0000

Teknologikappløpet blant mobilprodusenter er en bløff. Mobilfunksjonene ble bra nok for lenge siden.

(Opprinnelig publisert i Aftenposten, 22. mai 2021.)

Tenk deg at det var et produkt vi alle ville ha som ble laget av slaver. Hvis ti slaver jobbet hardt og lenge, endte man opp med et godt produkt. Hvis man brukte hundre slaver, ble resultatet litt bedre, og noe dyrere, men ikke veldig, for slaver er billige i drift. Samtidig ble produktet med vilje bygget slik at det gikk i stykker etter to år, og så måtte slavene piskes i gang igjen.

Dette produktet finnes. Det er omtrent slik mobiltelefoner, laptoper og det meste av elektronikken vår blir laget. Produksjonskjeden består av metaller fra krigssoner hvor det er utstrakt bruk av slaveri og barnearbeid. Komponentene settes sammen i fabrikker hvor arbeidsforholdene er elendige. Og de bygges slik at når én komponent går i stykker, må man kaste hele produktet og kjøpe et nytt.

Uviktige detaljer

Tenk deg videre at det rundt disse produktene vokste frem en snobbete forbrukerkultur som aldri snakket om hvordan produktene ble laget, og det at de går i stykker, men i stedet rangerte dem etter uviktige kriterier som ikke betydde særlig for brukerne.

Denne kulturen finnes også, blant de som anmelder teknologiprodukter. En typisk mobiltelefonanmeldelse snakker mest om Hz, GHz, GB, mAh, mm og megapiksler, før de til slutt oppsummerer det hele i et tall fra 1 til 6 eller 10, kanskje til og med også med desimaltall. Nøyaktig så bra er mobilen.

Det meste av dette betyr lite for brukerne. Det er som med vin og høyttalere: Anmeldelerne fanger opp detaljer andre ikke er i stand til å sette pris på. De fleste stiller egentlig bare to krav til en høyttaler eller flaske vin: Er den bra nok for meg og er prisen grei? Vi skummer kjapt gjennom slike artikler og flirer når anmelderen utbroderer om lydnyanser kun andre entusiaster vil sette pris på.

En bløff

Ingen flirer når en mobilanmelder begynner å telle megapiksler, til tross for at dette er enda særere. Ikke engang teknologientusiastene merker vel forskjellen på en mobiltelefon hvor batteriet varer i 26 timer og en hvor det varer i 28 timer, eller mellom en som støtter Bluetooth 5.2 og en som støtter Bluetooth 5?

Derimot merker man ganske godt de tusenlappene en må ut med når den to år gamle mobilen begynner å legge på røret under telefonsamtaler, og mobilbutikken sier "å nei du, denne koster det så mye å reparere at du like godt kan kjøpe en ny. Da får du forøvrig en modell med den nye Snapdragon 888-prosessoren."

Javel. Teknologikappløpet blant mobilprodusenter er en bløff. Mobilfunksjonene ble bra nok for lenge siden. Nå dreier konkurransen seg om å beskrive små forbedringer på en så imponerende måte at forbrukeren ikke føler seg snytt når den gamle mobilen bryter sammen, samtidig som man dekker over at mobilene er vanskelig å reparere og bygges ved hjelp av overgrep.

Ute av syne

Teknologianmelderne står her mer på produsentenes side enn forbrukernes. Når de en sjelden gang nevner holdbarhet, reparerbarhet og arbeidsforhold, er det med en nedlatende tone, som om bare veldig sære mennesker bryr seg om slikt, mens vanlige mennesker derimot er svært opptatt av prosessormodeller.

Det er vel heller motsatt. Det er ganske sært å bry seg om detaljene mobilanmeldere bruker plass på. For andre er det derimot veldig upraktisk når mobilen går i stykker og en på kort varsel må bruke flere tusen kroner på en ny modell.

Og hvem liker tanken på slavearbeid og helvetesfabrikker? Du skal være ganske avstumpet, eller teknologianmelder, for å høre om arbeidsforholdene på mobilfabrikkene uten å grøsse. Hvorfor kjøper vi dem likevel? Fordi overgrepene skjer langt borte og derfor er ute av syne. Og fordi de som kunne fortalt oss om dem, teknologianmelderne, heller vil snakke om prosessormodeller. Dessuten opplever vi at det ikke finnes noen alternativer.

Fem års levetid

Det siste stemmer dessverre for mye av teknologien vår. Det eneste virkelige unntaket jeg kjenner til er mobiltelefonen Fairphone, som de færreste har hørt noe om, og isåfall antagelig noe negativt. Den er utviklet med to formål: Å unngå overgrep i produksjonskjeden så langt det er mulig, og at mobilen skal være så enkel å reparere at den kan brukes i minst fem år.

Hvis mobilanmeldelser ble skrevet av folk med et sunt forhold til teknologi, ville Fairphone kommet bedre ut enn konkurrentene, uten å få toppkarakter. Fairphone 2 var bra nok da den kom i 2015. Du kan ta den fra hverandre med en skrutrekker og bytte ut batteri, kamera og andre moduler selv. Produksjonsforholdene er langt bedre enn hos konkurrentene. Jeg brukte denne fra 2018 til nylig. Jeg slet med kameraet, og en Android-oppgradering gjorde den treg. Til slutt streiket mikrofonen. Fairphone hadde ikke lenger denne reservedelen på lager. Derfor måtte jeg bytte ut hele mobilen, etter bare tre års bruk.

Karakter? La oss si 5 av 10. Grei nok, men ikke holdbar nok og vanskelig å anbefale.

Fairphone 3

Nå har jeg en Fairphone 3. Den er billigere enn forgjengeren, mye raskere, har et langt bedre kamera, og er fremdeles mulig å åpne på egen hånd med enkle verktøy. Karakteren kommer jeg tilbake til om noen år, når jeg ser hvor lenge den overlever, men foreløpig har jeg ingen problemer med å anbefale den. Kjøp en Fairphone 3. Den er bra nok på alle måter og prisen er grei.

Å lese anmeldelsene av Fairphone 3 er derimot en rar opplevelse. Anmelderne skriver som om alle fordelene ved Fairphone - at den er bra nok, holdbar, reparerbar og produsert på en ålreit måte - er uviktige detaljer sammenlignet med at den ikke bruker den nyeste prosessormodellen, ikke støtter trådløs lading og har en lavere skjermfrekvens enn konkurrentene. Som om noe av dette betyr noe for brukere.

Teknologianmeldere presenterer seg selv som forbrukernes talspersoner. I virkeligheten har de en felles interesse med produsentene i å opprettholde bløffen om at det skjer en rivende utvikling i mobilmarkedet. De fleste av anmeldelsene deres kunne vært forkortet til: Grei å bruke, men går fort i stykker. Designet i California, produsert i Helvete.

Basecamp, Hey og ansatteierskap

Bjørn Stærk — Sun, 02 May 2021 00:00:00 +0000

Om å være så redd for mangfoldsdebatter at du selvdestruerer selskapet ditt.

Hey har lenge stått på listen min over tjenester jeg ønsker å teste ut som en del av dette bloggprosjektet. De har designet en ny måte å bruke epost på, hvor målet er å forhindre at innboksen din ender opp som en overveldende blanding av viktige ting en skal følge opp og støy en ikke har rukket å slette ennå. Mail er en fin teknologi, men mailklienter blir jeg stresset av. Ikke har de endret seg mye med årene heller. Hey tenker nytt, og det jeg har sett lover godt.

Det eneste jeg ventet på var at de skulle legge til støtte for brukereide domener. Det har de tydeligvis nå fått, så jeg skulle akkurat til å teste det ut, da .. ledelsen i Basecamp, selskapet som utvikler Hey, kom med en rar kunngjøring: Fra nå av er det forbudt for de ansatte i Basecamp å diskutere politikk og samfunnsspørsmål på selskapts interne forum.

Ok. Slik er det vel i mange selskaper, men akkurat Basecamp har markert seg offentlig i mange av de samme spørsmålene om teknologibransjen og arbeidskultur som jeg selv er opptatt av. Den ene av grunnleggerne, David Heinemeier Hansson, er en av bransjens fremste kritikere av Apple og de andre gigantene. Basecamp har fremstått som et selskap for folk som skjønner at livet mer enn jobb, og at et firma skal være noe mer enn en maskin for profittmaksimering. Jeg antok at dette gjenspeilte en åpen bedriftskultur og samfunnsengasjerte ansatte.

Derfor var dette en overraskende kunngjøring. Ut fra Hanssons beskrivelse fikk jeg inntrykk av at selskapets interne forum hadde blitt fyllt opp med bitre debatter om store politiske spørsmål som ikke hadde noe særlig med selskapet å gjøre.

Så kom det mer informasjon om hva som hadde skjedd. De ansatte hadde diskutert Basecamps eget forhold til mangfold og inkludering. Som i de fleste andre teknologibedrifter, har det vært få kvinner og minoriteter i Basecamp. Dette er en debatt ledelsen selv har sagt at de ønsker velkommen, men det virker som om de ønsket at den skulle foregå på deres egne premisser. Noen tok opp en liste med “morsomme” kundenavn som i årevis hadde sirkulert internt i selskapet, hvorav noen av navnene var afrikanske og asiatiske. To av de som hadde bidratt til lista ba om unnskyldning, og henviste til en illustrasjon fra Anti-Defamation League hvor fordomsfulle holdninger utgjør det laveste nivået av en pyramide hvor det høyeste nivået er folkemord.

Det syntes Hansson var å gå for langt. Han svarte at mange av navnene på listen var morsomme europeiske navn og derfor ikke kunne knyttes til rasisme og arven etter kolonitiden. Han tok selvkritikk for å ha latt lista sirkulere så lenge som den gjorde, fordi den var respektløs ovenfor kundene, men han ville ikke gå med på at den utgjorde et slags første skritt mot folkemord. Han ba de ansatte slutte å trekke denne typen koblinger.

Det var altså slike debatter som førte til at de to grunnleggerne av selskapet, Hansson og Jason Fried, besluttet å forby interne politiske diskusjoner. De åpnet døra til en debatt om inkludering, fikk en debatt de var ukomfortable med, stengte døra hardt igjen og tilbød en sluttpakke til de som ikke kunne godta dette.

I dagene etterpå har mer enn tjue av selskapets 55 ansatte takket ja til sluttpakken. En lang rekke nøkkelkpersoner ser ut til å ha forsvunnet.

Dette er en trist og interessant sak på mange måter. Min første reaksjon er at jeg nok bør vente med å teste ut Hey. Ikke som en boikott av Basecamp. Det ville vært hyklersk, med tanke på at jeg jevnlig sender penger til selskaper som gjør langt verre ting å kløne til interne mangfoldsdiskusjoner. Jeg er bare usikker på hvordan det vil gå med dem nå. Det virker som om ledelsen har feilvurdert totalt hvor viktig intern åpenhet var for de ansatte, og dermed begått selvmord.

Mangfold i IT-bransjen

Jeg føler heller ikke at jeg har noen stor rett til å dømme Hansson og Fried. Jeg skjønner faktisk veldig godt hvordan de har klart å snuble inn i dette. Jeg har jobbet i tjue år i IT-selskaper hvor programmererne stor sett er menn og hvor etniske minoriteter er fraværende. Selskapet jeg jobber i nå har ikke klart å ansette en eneste kvinne ut over en av grunnleggerne. Det er jeg ukomfortabel med, samtidig som jeg ikke vet hva vi skulle gjort annerledes. Jeg kjenner meg igjen i Jason Frieds selvkritikk i 2017: Vi gjorde det ikke slik med vilje, det er bare sånt som skjer nærmest av seg selv hvis man ikke aktivt motarbeider det. Og det er ikke bra nok.

Det er lett å tenke “vi må bli en mer mangfoldig arbeidsplass”. Men hva skjer når du faktisk starter prosessen med å rette på dette? Hva skjer når du åpner opp debatten om hva en mangfoldig arbeidsplass egentlig er, og begynner å få inn flere av de som tidligere var utestengt? Da havner du fort i en ubehagelig situasjon som ligner på noe jeg skrev om for Agenda magasin om ytringsrommets voksesmerter: Inngruppen vil ønske å inkludere utgruppen på sine egne premisser. Utgruppen vil derimot ønske å endre premissene. Det blir det bråk av. Det kan være svært vanskelig for de som selv opplever seg som inkluderende, fordi de tross alt har vært med på å åpne døra, å få sine egne premisser utfordret.

Du leser dette mellom linjene i Fried og Hanssons tekster og i beslutningen de tok. Ja, vi skal ha en diskusjon om mangfold, men den skal foregå slik. Når den i våre øyne sporer av, har vi full rett til å stenge den ned.

Jeg kjenner meg også igjen i begrunnelsen deres. Jeg kunne argumentert på samme måten selv for noen år siden. I dag mener jeg de tar feil. Delvis om detaljene. Å påpeke koblingen mellom fordommer og folkemord er ikke dermed å si at en navnevits gjør deg til nazist. Men mest tar de feil i troen på at det er opp til dem å bestemme når debatten er ferdig. Når et selskap som primært består av hvite menn i årevis vitser om morsomme kundenavn fra andre kulturer, kan man godt argumentere for at mye av vitsingen ikke var rasistisk, og kanskje er det riktig, men man kan ikke erklære det og så bare legge temaet dødt.

Det er ikke opp til majoritetsgruppen å avslutte en rasismedebatt. Det er ikke opp til inngruppen å sette premissene for en invitasjon til utgruppene.

Det tragiske resultatet er at en ledelse som selv oppfattet seg som inkluderende, fikk panikk fordi en debatt de trodde de ønsket, tok en uventet retning. De bråbremset, og nå er hele selskapet deres på vei gjenom frontruta.

Eierskap og ansattdemokrati

Det er også en annen vinkel vi kan se denne konflikten fra, tror jeg, og det er eierskap. Hvordan fikk denne fryktreaksjonen så stor skade? Ved at de to grunnleggerne tydeligvis har total makt over selskapet sitt. Jeg antar at dette kommer av at de eier mye av det, og at de ansatte forøvrig eier lite eller ingenting.

Normalt ser man på eierskap som noe utelukkende positivt for eierne. Selvfølgelig er det bra for meg om jeg eier mest mulig av det lønnsomme og velrennomerte selskapet jeg har stiftet. I dette tilfellet var imidlertid eierskap en svakhet: Det ga grunnleggerne makt til å gjøre noe veldig dumt som ingen har tjent på.

Hva ville skjedd hvis Basecamp i større grad var eid av de ansatte selv? Ledelsen ville vært nødt til å snakke seg fram til et kompromiss. Kanskje ville ikke alle vært fornøyd med utfallet, men det ville neppe fått en tredjedel av selskapet til å si opp. Alle selskaper er små samfunn som sammen utvikler en kultur og en måte å jobbe på. Eierskap er egentlig en illusjon: Ingen eier kulturen i et selskap, fordi menneskene som jobber der når som helst kan velge å slutte. Men når listen over eiere ikke overlapper med listen over ansatte, kan ledelsen ta beslutninger som i praksis dreper kulturen som gir selskapet deres verdi.

Eller tenk på det som skjedde i Morgenbladet i 2019, hvor også rundt en tredjedel av de ansatte sa opp etter en konflikt med ledelsen. Til slutt måtte redaktøren trekke seg. Hva ville skjedd hvis avisa i større grad ble eid av de ansatte? Redaktøren ville måttet løse konflikten med et kompromiss de ansatte kunne godta.

Ansatteierskap er en beskyttelse mot slike konflikter. Dette henger litt sammen med det jeg skrev om DNBs planer om å kjøpe opp Sbanken og mitt eget korte møte med dem som IT-konsulent. Jeg har litt for mange ganger vært et maktesløst vitne til at eierne av et selskap gjør endringer som ødelegger kulturen i selskapet.

Derfor ønsker jeg ikke lenger å jobbe i selskaper jeg ikke er medeier i. De kan leie meg inn, men hvis jeg skal bli ansatt, skal jeg også være med og bestemme. Og jeg blir trist og irritert når jeg ser gode selskaper ødelegge seg selv fordi de ansatte står uten makt. Selskapet jeg jobber i nå, Vivende, prøver nå å bli en slags inkubator for ansatteeide selskaper, ved å tilby rådgivning og oppstartskapital innenfor en struktur av selskaper som utelukkende eies av de som jobber innenfor den samme strukturen. (Vil du være med på å starte noe sånt? Ta kontakt.) En dag blir vi kanskje i stand til å kjøpe opp eksisterende selskaper på vegne av de som jobber der. Det blir gøy.

Ansatteierskap er litt som demokrati: Det er ikke akkurat en løsning i seg selv. Det er mer en metaløsning som gir felleskapet bedre verktøy til å løse problemene sine. Så er det ikke så farlig om en endringsprosess tar en retning ledelsen får panikk av. De har uansett for lite makt til at panikken deres kan gjøre noe særlig skade. De får tid til å roe seg ned.

Etterhvert kommer de kanskje fram til at dette ikke var så farlig som de først trodde og at omstillingsprosessen var verdt smerten.

Min DNB-historie

Bjørn Stærk — Sat, 17 Apr 2021 00:00:00 +0000

En stor og tung organisasjon som ikke bør få kjøpe opp mindre og flinkere konkurrenter.

DNB ønsker å kjøpe Sbanken for 11 milliarder. DNBs konsernsjef Kjerstin Braathen beskriver oppkjøpet slik:

«Nå har vi en mulighet til å samle to av Norges råeste kompetanseklynger på digitale kundeopplevelser til et stort innovativt miljø på tvers av kontorene våre i Bergen og Oslo. Vi kan få til mye mer sammen enn hver for oss, og vi kan skape Norges beste kundeopplevelser - uansett bransje, sier Kjerstin Braathen, konsernsjef i DNB.»

En annen måte å se det på er at banken med de minst fornøyde kundene i Norge kjøper banken med de mest fornøyde kundene. Det er vi som tilhører den siste gruppen ikke særlig glad over å høre.

Min egen DNB-historie har en del å gjøre med temaet for denne bloggen: Teknologi til å bli glad av. Da jeg var nyutdannet programmerer i 2001 begynte jeg nemlig å jobbe som konsulent på et IT-prosjekt hos Sparebanken NOR. Jeg og to andre ferske utviklere skulle lage frontenden til bankens nye bedriftsnettbank.

Hos NOR møtte vi et lite team av smarte folk med mye frihet som hadde laget en enkel og grei nettbank for privatkunder. Den fungerte i alle nettlesere og lot deg gjøre det du ønsket fra en nettbank: Betale regninger og se kontoutskriften din. De som jobbet med dette var ikke flere enn at de fikk plass i enmannskontorer i et lite kontorlokale i sentrum av Oslo. De hadde en garasjementalitet hvor man ikke la flere planer enn det som faktisk var nødvendig for å løse oppgaven og hvor de viktige tekniske beslutningene ble tatt av folk med skitt under fingrene.

En av de som jobbet der symboliserte denne garasjementaliteten ved å ha forparten av en Lada hengende på veggen på kontoret sitt. Han var en selvlært programmerer av få ord. Når jeg banket på døra hans og stilte et spørsmål, ble han ofte helt stille i flere minutter. Stillheten gjorde meg nervøs, så da fortsatte jeg å snakke og utdype problemet. Etterhvert skjønte jeg at han satt jo faktisk der og tenkte. Han hadde forstått spørsmålet mitt og all den ekstra pratingen min var bare en distraksjon. Jeg lærte meg å vente til han endelig kom med et gjennomtenkt svar.

Alle jeg møtte der var litt sånn: Sære, smarte, med mye frihet fra ledelsen som de brukte riktig.

Til sammenligning hadde DNB på denne tiden investert litt under en milliard kroner i å bygge opp en enorm IT-avdeling som blant annet hadde levert en tungvint Java applet-basert nettbank som ingen likte. Java applets var en måte å lage den typen dynamiske webapplikasjoner vi har i dag, men før teknologien var klar for det. Ingen lager applets lenger, med god grunn. DNB forkastet denne løsningen raskt, men nettbanken de erstattet den med var ikke særlig mer brukervennlig.

I 2004 ble NOR “fusjonert” med DNB. I året frem mot den endelige sammenslåingen ble det gjennomført prosesser for å ta stilling til hvilke av de nå overlappende produktene deres som skulle få overleve. I disse møtene stilte det kanskje opp en eller to NOR-ledere med kort vei til teknikerne under seg, og ti DNB-ledere med penere klær, høyere status og lang erfaring i å styre interne prosesser i retningen de ønsket.

DNBs nettbanker vant.

Jeg ble flyttet til et DNB-team hvor en apatisk utvikler fortalte meg at her er ting rart og byråkratisk, det er overhode ingenting du kan gjøre med det, og dette må du bare akseptere fra dag 1, ellers blir du gal. Selv så han ut til å være fornøyd med dette. Han fremstod som en sånn type du ofte finner dypt nede i store konserner, en som har blitt temmet av mektige og uransakelige byråkratiske prosesser. Jeg har jobbet med folk som har lært seg å bruke disse prosessene til sitt formål. Spille det interne spillet. Det har jeg en del respekt for. Sånn er det med oss alle i blant, at vi er omgitt av absurde og mektige prosesser vi ikke slipper unna, og da ligger det en viss verdighet i å prøve å bruke dem. Denne fyren, derimot, hadde bare gitt opp. Han hadde innfunnet seg med tryggheten i å sitte på innsiden av et stort konsern og bare gjøre det du blir bedt om.

Jeg byttet kunde. Siden har jeg tatt med meg minnet om disse motstridende bedriftskulturene: Garasjen hvor en liten gruppe sære folk gjør smarte ting og konsernet som temmer deg. I hodet mitt har jeg fremdeles forparten av en Lada hengende på veggen på kontoret mitt.

Siden har jeg hatt minst mulig å gjøre med DNB. Selv har jeg brukt Sbanken nesten siden de ble startet. Det er en god nettbank som lar meg gjøre det jeg trenger. I blant må jeg likevel innom DNBs bedrifts- og privatnettbanker. De har blitt sakte bedre med årene, men de lukter fremdeles av en organisasjon som er for stor til å ta åpenbart gode designbeslutninger.

Jeg vet ingenting om hvordan bedriftskulturen er i Sbanken, men jeg er helt sikker på at det ikke er bra for kundene når en alt for stor og tung organisiasjon som har laget et dårlig produkt kjøper opp en mindre konkurrent som har laget noe bra. Jeg håper dette stoppes av Konkurransetilsynet.

HL-senteret og Facebook

Bjørn Stærk — Sun, 04 Apr 2021 00:00:00 +0000

HL-senterets utestengelse fra Facebook har satt dem på sporet av en viktig innsikt, men de finner ikke helt fram.

Journalisten har en interessant artikkel om hva som skjedde da Senteret for studier av Holocaust og livssynsminoriteter nylig ble utestengt fra Facebook. Den er interessant delvis for hva den viser om Facebooks moderasjonsprosesser, men kanskje enda mer for hva den avslører om HL-senteret og Journalistens forhold til Facebook.

Det som skjedde var altså at HL-senteret brukte et QAnon-bilde i invitasjonen til et arrangement om konspirasjonsteorier i USA.

En moderator hos Facebook - altså et menneske - tolket dette som støtte til QAnon-bevegelsen, og stengte siden. Nå beklager de det som skjedde, men råder HL-senteret til å ikke bruke slike bilder igjen.

Slik artikkelen presenterer det, fremstår det som en nyhet at det var mennesker som tok beslutningen. Det er det ikke. Det er kanskje mer å anse som en åpen hemmelighet: Mange tar for gitt at modereringen utføres av programvare, og Facebook og de andre gigantene ser ingen grunn til å frata oss denne illusjonen. Det er selvfølgelig mange automatiske prosesser involvert, men de viktigste modereringensoppgavene utføres likevel av mennesker, gjemt bort bak flere lag med programvare. Du får aldri snakke med de som slettet innholdet ditt. Og kun de som har makt til å nå ut i mediene med klagene sine, som HL-senteret, kan forvente å få feilaktige beslutninger ryddet opp i.

I boka Behind the Screen intervjuer Sarah T. Roberts folk som jobber med dette. Her viser hun hvilken umulig oppgave disse menneskene jobber med. De har sekunder på seg til å ta beslutningen sin, og så er det videre til neste mulige overtramp. Jeg gjetter at det var algoritmer som fanget opp at HL-senteret hadde postet et QAnon-bilde. Så ble denne lagt på arbeidskøen til en moderator som ikke hadde tilstrekkelig med tid eller språkforståelse til å forstå det egentlige budskapet. Hva skulle de ellers gjort? Lært seg norsk og brukt en halvtime på å bla i HL-senterets innlegg?

Roberts får samtidig fram at innholdsmoderering er nødvendig. Folk som sier at de er mot moderering avslører at de aldri har opplevd et usensurert internett. Med en gang du setter opp en tjeneste hvor folk kan poste ting, kommer noen til å poste noe uønsket. Da mener jeg ikke uønsket i betydningen støtende, men i betydningen “verre enn det verste du kan se for deg”.

Slik var det før også, iallfall for de større forumene. Før gigantene spiste nettet, løste man dette ved hjelp av moderatorer som var en del av miljøet de selv modererte, for eksempel frivillige i et diskusjonsforum. Det var en utakknemlig drittoppgave som vi nok alle er litt lettet over at vi ikke trenger å utføre. Men alternativet til å moderere selv, er at usynlige moderatorer uten kulturell forståelse tar kjappe og dårlige beslutninger. Og når dette i tillegg utføres på vegne av en gigant som har blitt en uunnværlig del av offentligheten i Norge og mange andre land, får det absurde konsekvenser - som her.

Det er altså noe uunngåelig over det hele. Selvfølgelig foregår modereringen hos Facebook på denne måten, og selvfølgelig har det i blant konsekvenser som dette. Dette gjenspeiles ikke i artikkelen, hvor man i stedet kan lese:

I etterkant har Facebook unnlatt å svare på konkrete spørsmål om Facebook vil endre noen av sine rutiner som en følge av erfaringen med saken rundt HL-senteret. Selskapet har heller ikke svart på om de aktuelle moderatorene som stengte ned siden til HL-senteret, har nødvendig kompetanse om skandinaviske språk, kultur eller samfunnsliv til å fatte en slik beslutning. Eller om de som modererer er basert i Norden/Europa.

Det ville overraske meg om moderatoren som tok beslutningen kan norsk eller har noe som helst forhold til norsk samfunnsliv. Det overrasker meg også at journalisten stiller spørsmålet på denne måten, som om dette er noe Facebook har gitt oss grunn til å forvente. Hva slags selskap tror han dette er? Facebook er en gratis internasjonal tjeneste som tjener penger på å formidle annonser. Hvor i denne forretningsmodellen finnes det rom for å sette opp egne team av moderatorer i alle verdens land, med rikelig med tid til å ta beslutninger som samsvarer med den aktuelle kulturens normer?

Nordmenn anser Facebook som en del av grunnmuren i offentligheten vår. Det følger mye ansvar med en slik rolle. Facebook har aldri takket ja til dette ansvaret. De og Google ønsker å beskytte duopolet de har over annonsemarkedet på nettet, og vil innføre nøyaktig den mengden med modereringsprosesser som er tilstrekkelig for dette, men ingenting mer. Det truer ikke Facebooks makt at en liten organisasjon i et lite land får litt medieomtale etter en feilaktig utestengelse, så lenge de slipper unna med å si unnskyld. Det som truer dem er nå vi slutter å bruke tjenesten deres. HL-senteret blir derimot værende på Facebook:

Senteret opplever det som et paradoks, at det er omtale av samfunnsproblemene som de ønsket å ta opp og diskutere, som førte til at de selv ble stengt ute fra Facebook.

– I likhet med mange andre organisasjoner, har nå også HL-senteret fått erfare hvor sårbar Facebook-plattformen er. Vi blir værende, dog med enda større fokus på sikkerhet og eget innhold som vi deler, sier direktør Hjeltnes.

– Hvilket råd har du til andre i samme situasjon?

– For det første å ta kontakt med Facebook umiddelbart, skrive formelle brev og stå på. For det andre er vår erfaring at redaktørstyrte medier er en god støtte - da får man et budskap fram og en offentlig diskusjon - og det påvirker opplagt også Facebook. For det tredje å sikre at Facebook-kontoen er verifisert og ha gode interne retningslinjer for bruk av sosiale medier.

Både journalisten og HL-senteret tar for gitt at Facebook er noe man bruker, men at det i blant dessverre kan gå galt, for plattformen har noen sårbarheter, og derfor trenger man noen råd om hva man bør gjøre for å få Facebooks hjelp til å rydde opp i problemet. Dette er en variant av det å tigge kongen om nåde, altså hvor undersåtten kritiserer den allmektige kongen for en feilaktig beslutning på en høflig og ærbødig måte, i stedet for å si at det ikke bør finnes allmektige konger.

Jeg ville også vært aktiv på Facebook hvis jeg var HL-senteret. Samtidig må man si klart at Facebooks makt over norsk offentlighet er illegitim og skadelig. Dette er ikke en sårbar plattform som kan forbedres. Skadene den gjør følger som en nødvendig konsekvens av forretningsmodellen.

HL-senterets direktør Guri Hjeltnes er på sporet av en viktig innsikt når hun påpeker hvor sårbart det er at kommuner og offentlige etater bruker Facebook som kommunikasjonskanal, når kontoen deres uten videre kan stenges som følge av en misforståelse (eller som ledd i en kamp mot lover Facebook ikke liker, som i Australia):

– Hele kommune-Norge har etablert Facebook-plattformer som de baserer sin kommunikasjon med innbyggerne på. De store helseforetakene benytter Facebook i en lang rekke sammenhenger, hele organisasjons-Norge er der, ja, mediehus og kulturlivet i hele sin bredde er på Facebook. Når vi gikk ut med denne saken offentlig, var det også for å gjøre andre oppmerksom på hvor lett det er å snuble på Facebook, også når man jobber med forebygging av hat og diskriminering.

Men legg merke til hvor den siste setningen ender opp. HL-senteret gikk ut med saken offentlig for å gjøre andre oppmerksom på hvor lett det er å snuble på Facebook. For å bygge videre på metaforen om den allmektige kongen: Det er som om den ene undersåtten sier til den neste, “det der må du ikke gjøre, for da blir kongen sint”, i stedet for å si “denne kongen må vi kvitte oss med, for han blir sint når du gjør sånne ting”.

Metaforen bryter sammenn fordi det ikke medfører dødsstraff å si at Facebook bør temmes og deles opp. For en organisasjon som HL-senteret er det vel et slags profesjonelt selvmord å ikke være tilstede der resten av offentligheten befinner seg, og store deler av iallfall den godt voksne befolkningen er aktive på Facebook. Derfor sier jeg heller ikke at HL-senteret skal slette Facebook-kontoen sin. (Jeg har ikke gjort det selv heller, bare tatt med meg alt innholdet.) Mine råd til HL-senteret, andre organisasjoner, og firmaer og offentlige instanser, er i stedet:

Ikke bruk Facebook som deres primære kommunikasjonskanal, men som et midlertidig nødvendig onde. Bruk mange kommunikasjonskanaler. Vær tilstede i fødiverset. Vær på utkikk etter alternativer. Oppfordre andre til å gjøre det samme.
Ikke snakk om Facebook som en legitim autoritet som man bør underkaste seg. Når du må tilpasse innholdet ditt på en absurd måte, ikke formuler kritikken din som en bønn om nåde til den allmektige kongen, men som en oppfordring til opprør.

Bruk Facebook, men gjør det kynisk. Dette er ikke norsk offentlighet, men en dårlig og skadelig plattform, styrt etter regler vi ikke kan påvirke, som det likevel kan gi en viss verdi å være tilstede på. Bruk Facebook som om kontoen din kan bli stengt i morgen. For det kan den.