Med vaiende faner og felte gevær, i stormskritt og marsj går arbeidernes hær

Det som fascinerer meg mest i Den store ml-boka av Jon Rognlien og Nikolai Brandal er all hemmeligholdelsen ml'erne drev med. Ingen skulle vite hvem som var hvem. Man brukte dekknavn, snudde seg vekk fra fotografer, og lot være å ringe og sende brev. Man skulle oppføre seg som om man alltid ble overvåket.

Ml'erne levde egentlig litt som de paranoide tenåringene i Cory Doctorow's Little Brother. Og sikkerhetslinjen fungerte. Det er ikke enestående at studenter har voldelige visjoner om en kommunistisk utopi. Men det er litt imponerende at en gjeng med norske marxisme-nerder - i fredstid - klarte å holde så mye av det de drev med skjult for et overivrig overvåkningspoliti.

Tross hemmelighetsholdelsen fungerte det hele som en enhetlig bevegelse, med en felles visjon. Når ledelsen bestemte at alle skulle bli proletarer, så gjorde man det. Det førte riktignok ikke til noe, men det var arbeiderklassen som sviktet. Organisasjonen fungerte. Demokratisk sentralisme i praksis.

Hvor mye dette minner om en religiøs bevegelse, som berører alle aspekter av livet, kommer godt fram i intervjuene med ml-barna. Jeg vokste også opp med sommerleirer og merkelige læresetninger i en avgrenset subkultur, med egne forfattere og egne musikere - og fortellinger om Kina! Men da i kristen regi.

Kristne har hatt lang tid til å venne seg til at Dommedag ikke kommer med det første, og at man derfor kan ta det litt med ro. Ml'erne var mer som en nyfrelst kult-bevegelse, de ville ha Revolusjonen med en gang. Da er det vanskelig å holde ut i lengden.