Med vaiende faner og felte gevær, i stormskritt og marsj går arbeidernes hær

Det som fascinerer meg mest i Den store ml-boka av Jon Rognlien og Nikolai Brandal er all hemmeligholdelsen ml'erne drev med. Ingen skulle vite hvem som var hvem. Man brukte dekknavn, snudde seg vekk fra fotografer, og lot være å ringe og sende brev. Man skulle oppføre seg som om man alltid ble overvåket.

Ml'erne levde egentlig litt som de paranoide tenåringene i Cory Doctorow's Little Brother. Og sikkerhetslinjen fungerte. Det er ikke enestående at studenter har voldelige visjoner om en kommunistisk utopi. Men det er litt imponerende at en gjeng med norske marxisme-nerder - i fredstid - klarte å holde så mye av det de drev med skjult for et overivrig overvåkningspoliti.

Tross hemmelighetsholdelsen fungerte det hele som en enhetlig bevegelse, med en felles visjon. Når ledelsen bestemte at alle skulle bli proletarer, så gjorde man det. Det førte riktignok ikke til noe, men det var arbeiderklassen som sviktet. Organisasjonen fungerte. Demokratisk sentralisme i praksis.

Hvor mye dette minner om en religiøs bevegelse, som berører alle aspekter av livet, kommer godt fram i intervjuene med ml-barna. Jeg vokste også opp med sommerleirer og merkelige læresetninger i en avgrenset subkultur, med egne forfattere og egne musikere - og fortellinger om Kina! Men da i kristen regi.

Kristne har hatt lang tid til å venne seg til at Dommedag ikke kommer med det første, og at man derfor kan ta det litt med ro. Ml'erne var mer som en nyfrelst kult-bevegelse, de ville ha Revolusjonen med en gang. Da er det vanskelig å holde ut i lengden.

Nothing will be left to chance, to random impulse, to irrational narcissistic whim

In Ursula K. Le Guin's The Lathe of Heaven from 1971, a therapist gets a patient who can change the world with his dreams. When things change, they change so that it has always been that way, and nobody knows the difference.

The therapist believes he can use this power to make the world a better place, and also get himself a nicer office, and he starts to take control over the patient's dreams. He gradually changes the world from an over-populated, starving, war-crazed mess to a sparsely populated, well-fed world that is ordered according to his ideals. Which include eugenics and state-run child upbringing.

And everybody knows it's always been like that.

This is a story about utopianism versus real life. The therapist never gets exactly what he wants. The dark side of human nature keeps reasserting itself. And when he gets what he wants, there's a price. To solve over-population, the dreamer's subconscious invents a plague in which billions of people died. To solve race conflicts, everyone must turn the same grey skincolor. The world becomes gradually duller, joyless.

Le Guin introduces the chapters with taoist quotes, and the patient eventually arrives at a taoist point of view: You can't force your will on the world, even when you think you're right. You have to respect the dynamics of things as they are.

Or as Lao Tzu says in Ron Hogan's creative translation of Tao The Ching:

Stop doing stuff all the time,
and watch what happens.

Vis dere nå, som nybrottsmenn og ikke som nølende ekspeditører for avholdenhet

Med en fersk finanskrise forhåpentligvis mer bak oss enn foran oss, passer det godt å kikke litt nærmere på den forrige. Bankerott (1993) av Stein Imset og Gunnar Stavrum forteller historien om de villeste årene i nyere norsk bankhistorie. En periode som begynte med liberalisering og endte med milliardtap og statlig overtagelse av storbankene.

Hvert kapittel følger omtrent samme mønster: En traust regionalbank møter 80-tallets økonomiske tøvær med friskt mot. De dytter millioner i hendene på luringer med spinnville prosjekter. Problemene som så oppstår møter banken i fire stadier: 1 - gi de dårligste kundene mer penger, 2 - budsjettjuks så det ser ut som det går bra, 3 - fusjonering med andre, forhåpentligvis mer stabile banker, 4 - total kollaps og statlig inngripen.

Bank etter bank gjør de samme tabbene. Hadde dette vært en roman ville det vært kjedelig forutsigbart, og ikke helt troverdig.

Imset og Stavrum legger skylden på Willoch-regjeringen, for å ha oppmuntret til utlånseksplosjonen, og på et umodent bankvesen, som brukte sin nyvunnete frihet til å avholde historiens dyreste hjemme alene-fest.

Lærdommen er at finansielle institusjoner ikke alltid vet sitt eget økonomiske beste. Spesielt ikke når de har blitt skjermet fra virkeligheten gjennom tiår med kvelende reguleringer.

Imset og Stavrum skriver at krisen kunne vært unngått hvis aktørene hadde kjent sin bankhistorie, for den var et ekko av tidligere kriser. På samme måte er det mye her som går igjen i dagens finanskrise. Lære, denne gangen?

A small wooden puppet approaches from the north

In his preface to Gardens of the Moon, Steven Erikson dares the reader to give up. There'll be no gradual introduction to the world he has created. You're thrown right in the middle of it, with confusing events happening unexplained, and a shitload of characters to get to know. If you don't like it, go read something else.

I'm vulnerable to reverse psychology, so I accept the challenge. And for the first few hundred pages the story jumps and runs without waiting for you to catch up. Later it slows down. Gardens of the Moon does the opposite of certain sprawling fantasy novels - it begins confusingly, and converges towards the end.

The story is that an empire is invading a city, and the gods interfere. The gods are merciless beings who use humans as tools for their own purposes, and the leaders of the empire are no better. So there's death and eternal damnation in all directions. Also a mad puppet, a girl posessed by an evil god, and an ancient beast reawakened from its eternal slumber.

So there's little to be happy about in this world. Erikson says in his preface that his aim was to write an ambitious novel, and, well, I don't think that it is. It's an ambitious attempt at world building, but it's not an ambitious novel. The bleak setting is too restrictive for that.

There are many sequels to Gardens of the Moon, but thankfully they're self-contained novels. I haven't decided if I'll read them.

5 milliarder millioner trillioner fantasillioner multiplioner og 16 øre

Tor Andre har testet Kindle, og synes det er greit å ta farvel med papirboken:

Styrken til papir ligger i kombinasjonen av skumming og dybdelesing, ikke luftig nostalgi om lukten og følelsen av et fysisk produkt. Den holdningen ligner litt for mye på villfarelsen til musikkbransjen om betydningen av CD-plater.

Praktbøker vil fremdeles fungere som et nisjeprodukt, men i fremtiden vil det komme lesebrett som klarer å kombinere leseligheten til e-ink og grensesnittet på nettet. Da er papir blåst av banen som lesemedium nummer en.

Jeg testet e-bøker for noen år siden. Det var ikke for meg. Jeg kom fram til at jeg har samme forhold til papirbøker som Onkel Skrue har til pengene sine. Det er de samme bøkene selv om de er elektroniske. Men det er ikke det samme allikevel.

Jeg liker å fylle bokhyllene mine til bristepunktet.

Jeg liker å bruker bøker som veggdekorasjon.

Jeg liker å brette bøkene mine, lage eselører, skrive navnet mitt, og sette teite ex libris-merker i dem.

Og jeg liker å ha en bokkø stående på gulvet til å organisere lesingen med.

Men mest av alt liker jeg å legge alle bøkene ut på gulvet og bade i dem.

Leiligheten min ville rett og slett se naken ut uten papirbøker. Så der står jeg. Det er ikke slik at papirbøker er riktig og e-bøker feil. Men for meg er det ikke noe tema.

Væ deg Bergen, du fule Sodoma og Gomorra søster

Det jeg husker av "dansketiden" fra historieundervisningen på skolen er et stort hull vi mer eller mindre hoppet over. Siden har jeg ikke gjort noe særlig for å fylle dette hullet. Jeg har derfor lite forhold til personene og begivenhetene i For Norge, kjempers fødeland av Øystein Rian.

Rian bruker 12 personer som levde mellom 1500 og 1800 for å belyse forholdet mellom Norge og Danmark. Mange av dem var mennesker som levde i skjæringspunktet mellom makt og folk - prester som måtte kreve inn tienden fra knivkjempende bønder, og embetsmenn som tjente godt på å manipulere et korrupt og autoritært system.

De mest interessante portrettene er av Kristian Lofthus og Hans Nielsen Hauge. Lofthus var den egenrådige bonden som i 1786 reiste til København for å klage på urettferdige skatter og reguleringer. Det ble noe som nærmet seg en folkereisning av det, og Lofthus ble satt i fengsel på livstid.

Hans Nielsen Hauge var vekkelsespredikanten som forsøkte å gjøre Norge til en glad-pietistisk gründernasjon. Han vandret fra bygd til bygd mellom 1797 og 1804, og sparket i gang legmannsbevegelser og lokalt næringsliv, før han ble knekt av langvarige rettsprosesser.

Rian beveger seg fort gjennom århundrene, men portrettene er godt valgt ut. Jeg liker den biografiske tilnærmingen til historie. Så får det heller være at dette ikke er representative personer, bare folk som etterlot seg nok spor til at ettertiden kan beskrive livet deres.

For instead of a manly tear I did another manly vomit

Today's mid-19th century history lesson is Flash for Freedom by George MacDonald Fraser. It's my fifth Flashman novel, and I'll keep going to the end. This time Harry Flashman takes part in the slave trade, which he gets to see from every possible angle: As a crewman on a slave boat, a slave driver in the US, a smuggler on the Underground Railroad, and - almost - a slave himself.

I love seeing the age of the British Empire through Flashman's cynical eyes. Here's finally a character who speaks for all the bigots and cowards of history. A true person out of the past, not a modern person in old-fashioned clothes. The problem with historical novels is that you're usually supposed to like the main character, and it's difficult for readers today to like someone who thinks slavery is morally acceptable. Which almost everybody did until the 19th century. So authors rewrite history. Makes the characters just like us.

But there's no need to like an anti-hero, so Flashman escapes bowdlerization. He's free to be a racist and a misogynist, and can provide a perspective that's often missing from history books and historical novels.

Flashman is not completely unlikeable. Unlike his compatriots he feels no need to go out and conquer India, shoot at Afghans, or kidnap Africans. He does so only because his author creates elaborate scenarios in which going on an insanely dangerous adventure in an Interesting part of the world is the safest option available to him. All for our amusement.

Nihil smashit de profundis baluba Maaquqia

I blant kjøper jeg en bok kun fordi jeg liker tittelen. Det var tilfellet med Barneregjeringen av Aleksander Melli. En gutt i dress stirrer alvorlig ut av forsiden. Dette må jeg finne ut hva er for noe! At det er en ungdomsbok i pocketutgave gjør valget enda lettere: Barn og ungdom lar seg (i motsetning til voksne) vanskelig lure til å lese bøker de ikke liker.

Barneregjeringen er et realityshow hvor en gruppe barn skal danne sin egen regjering på en øy i Oslofjorden. Barna utgjør et norsk mikrokosmos sett gjennom et reality-filter, med både humørløse venstreradikalere, nyhetsnerder og rosajenter - og en kødd som gjør alt for å trolle de seriøse barna.

I bakgrunnen svever Bob Håp, en overfølsom kjendis som forsøker å være en slags moderne Diogenes. Han vil vekke samfunnet ved bruk av veslevoksne barn, reality-TV og sjokkerende stunts.

Barna former partier, holder valg, og vedtar lover for minisamfunnet sitt. Det blir mye miljøekstremisme og skråsikre fordømmelser av voksensamfunnet her. Men Melli har et blandet forhold til redde-verden-syndromet, og ønsker også å si noe mer - om demokrati, rettsstaten og hva som er virkelig, hva som er sant.

Dette er bra, og til tider stort, med ekko av Lord of the Flies men også The Prisoner. Aller mest liker jeg de delene hvor jeg ikke er sikker på hva Melli ønsker å si. Her er han på sitt mest tankevekkende.

But add a certain amount of flubdub and hokum and don't label it 'scientific' and he will be impressed

I like Heinlein's early novels because he was a better writer when he was younger. Not as interesting as he became later, but also less self-indulgent. And it's fun to see the early versions of themes he made more out of later. Both Stranger in a Strange Land (1961) and The Moon is a Harsh Mistress (1966) reused ideas from Red Planet (1949). They also reused themes - but different ones - from Sixth Column (1941).

America has been conquered by the PanAsians, Japanese-Chinese-Soviet caricatures. A small team of scientists and soldiers use newly discovered near-magical technologies to launch a psyops-campaign against the invaders. Because only religion remains free from PanAsian control, (the invaders believe that all religions ultimately benefit the ruling class), the campaign is built around a fake new religion, which uses technology to confuse the invaders and inspire the natives.

The story is ridiculous. It's really more of a thought experiment. "Well what if you had 6 geniuses with amazing weapons and unlimited money, how would you get rid of an occupying army?" I like Heinlein's thought experiments. But I like them better when there's a story attached. Also, the ending is too abrupt.

According to SF legend, it was Heinlein who gave L. Ron Hubbard the idea of founding a religion. (Like a legendary rock concert, everybody claims they were there when it happened.) If so, I wouldn't be surprised if aspects of the Cult of Mota went into the Church of Scientology.

Mellom blodårer og stålsplinter, mellom nerver og metall

I Under en hårdere himmel (1957) lar Jens Bjørneboe tre patriotiske nordmenn gjøre høyst forståelige valg som fører dem over på feil side av krigen, som henholdsvis NS-medlem, østfrontkjemper og tyskertøs. De er ikke forrædere, men de står fast på prinsipper som, der og da, plasserer dem i forrædernes leir.

I rettsoppgjøret etter krigen blir de alle knust, hver på sin fornedrende måte. Andre kommer bedre ut av det: Kommunister som har vært like absolutte motstandere av demokratiet som fascistene, har nå blitt nasjonalhelter. De har brukt krigsårene til å plassere seg selv i posisjoner som vil gavne Partiet i det lange løp, og belønnes med makt og innflytelse.

Bjørneboe satiriserer kommunistene på en måte som nærmer seg anti-kommunistisk paranoia. Intensjonene deres beskrives troverdig, men ikke resultatet.

Den virkelige brodden vender Bjørneboe imidlertid mot staten Norge, landet som bryter med sine demokratiske rettstradisjoner for en ussel hevn mot overløperne, ved å innføre dødsstraff og lover med tilbakevirkende kraft. Av fanatikere er det ikke annet å vente. Men Norge kunne valgt bedre. Norge kunne gått foran i å vise verden hva det betyr å være en demokratisk rettstat.

Norge sviktet dermed seg selv to ganger. Før krigen ved å gjøre seg selv uforsvarbart, og etter krigen ved å adoptere udemokratiske rettsprinsipper. Bjørneboe beskriver en følelse av at vi har tapt noe av det menneskelige i oss. At selvbildet har blitt stoltere, hardere, kaldere.

In which meaningless words like honour and righteousness were often repeated

I've really enjoyed Joe Abercrombie's First Law trilogy. At worst, it's non-stupid fantasy, and that's good enough for me.

So I expected to enjoy Last Argument of Kings, the last book of the series. I did. What I didn't expect was how good the ending would be. More than good - perfect.

The ending clears up an inconsistency that bothered me earlier: The use of heroic fantasy themes in an otherwise realistic story. By realistic I don't mean naturalistic, but that people act as people do. Abercrombie is skeptical of "heroes", and sees the good in every "villain".

So it was odd to see the story apparently build up towards a standard heroic climax, with even a sort of Fellowship of the MacGuffin in book two. Would it all end in Glory?

The answer is no. Looking back, everything makes sense. Every use of heroic fantasy tropes is eventually undermined or sullied in some way. The ending isn't tragic, but it reveals the heroism to be a facade. A tale for the gullible.

Abercrombie's cynicism isn't the kind that believes there is no good in anyone, or that there's no difference between right and wrong. It's the kind that says that great leaders and warriors are not likely to be altruists, humanists or democrats.

As one character says: Only people who mean to deceive you ask you to trust them.

These are Abercrombie's first books. I look forward to his next.

But we would not on this account dream of classing Mencken with William F. Buckley

I was looking forward to reading Richard Hofstadter's Anti-Intellectualism in American Life from 1962, because I've seen it quoted in many interesting places, but after a few pages I realize I already know what he's going to say. Half of his message, I predict, is a defense of knowledge and expertise, which I agree with. The other half is praise of aloof, high-brow intellectual culture, which I don't agree with.

His examples of 50's anti-intellectualism include McCarthyism, parents who want their children to enjoy themselves at school, and the fact that Eisenhower liked western novels. I can see why a mid-20th century intellectual would make that connection, and why he would be so impressed with the heavyweight thinkers of the Kennedy administration, but .. quite a lot has happened since.

I'm saying all this based on the 20 first pages of the book. So I could be completely wrong. It's just that .. this is all so familiar. It seems to represent an earlier step in a debate that has progressed a lot since. The debate interests me, but not in this outdated form.

It feels like a defense of a position, the authority of the Superior Expert, which seemed more secure then than now. Today you'd have to be more humble and cautious about it.

Again, this is a first impression, but with 19 unread books in the queue, that's how I decide what to read.

Betal oss engang i et fritt Norge

Det passet godt å lese Nordahl Grieg's Flagget nå som jeg er midt oppi andre verdenskrig i filmmaratonet. Det er noe med å se alle disse filmene kronologisk som gjør historien levende. Fra mitt perspektiv har USA nettop gått med i krigen. Norge har vært okkupert i to år. Jødeutryddelsen er godt i gang.

Det er nettop denne perioden, de første årene av krigen, essayene i Flagget omhandler. Grieg var kommunisten og dikteren som ble med på gulltransporten etter 9. April, noe han beskriver slående her, og han tilbrakte resten av krigen blant norske sjøfolk og soldater i utlandet. I flere av tekstene følger han disse på oppdrag - med konvoier over Atlanterhavet, og i fly inn mot norskekysten.

Det var derfor helt naturlig at Grieg ble med på et bombetokt mot Berlin i 1943, hvor han ble drept. Det var en del av prosjektet med å oppleve krigen på nært hold, og da spesielt fra sjøfolkene og flygernes perspektiv. Tidligere samme år besøkte han norske flygere på Island. (Visste du forresten at Island ble invadert av de allierte, fordi de ønsket å forbli nøytrale? Jøss!)

Eksil-nordmennene Grieg møter ser på seg selv som heldige. For de befinner seg i utlandet, hvor de selv kan bidra til å frigjøre Norge. De slipper å sitte stille, ubevæpnet. Blikket er vendt fremover: I dag er vi på defensiven, men snart er det vår tur, snart skal vi hjem.

Ex libris

A month ago I found an ex libris bookplate - ie. "this book belongs to .." - in an old, used book. It looked like this:

The text is in Norse, and is based on saying 58 in Håvamål. It means "rarely does sleeping man win victory". I love it, both the literal and the metaphorical meaning. So I played around with the picture, and made this:

Ie. I saw something that I liked, (thank you mr Tischendorf, whoever you were!), and I made it my own. And then I had it sent to an online printer of stickers. I'm going to place this in all the books that I read from now on.

This is such a nerdy thing to do. It's possibly even retarded. But I love that picture, (I may change the design later, but not the slogan). And I believe in doing retarded things, if they're unusual.

It's not original, though. Bookplates have a long tradition among bibliophiles. Perhaps it's time to revive it?

Heute die Welt, Morgens das Sonnensystem

By the time Robert Shea and Robert Anton Wilson published The Illuminatus! Trilogy in 1975, they had both been Illuminati operatives for almost a decade. Their fascination with the group began with the JFK assasination, which they learned was the work of the Illuminati, the secret order that had long been the real power behind most world governments.

Concerned that two drug freaks, helped only by paranoia and creative historiography, had discovered their secrets so easily, the Illuminati approached Shea and Wilson, and brainwashed them. They were assigned to work as agents within the counterculture, to prevent others from making the same discoveries.

The crowning achievement of Shea and Wilson's psyops campaign was The Illuminatus! Trilogy. Based on the premise that all conspiracy theories are true, the effect of this satire was to discredit all conspiracy theories equally, including the true ones. It also served to distract those readers who were on the right track, by encouraging them to look for broader, deeper conspiracies that didn't exist.

Shea and Wilson could thus safely hide the real truth of the Illuminati in plain sight, in a little noted passage in the book, knowing that it wouldn't matter.

This is a brilliant piece of propaganda, and required reading for all our members, no matter how we feel about those Bavarian upstarts.

- E. Q.

(The above note fell out of my copy of this book when I got it. I don't know what to make of it.)

Hva som kan lure seg under den mørke havflaten

Jeg gir opp ca en tredjedel av bøkene jeg begynner på. Som regel fordi boken kjeder meg. Andre ganger fordi jeg kommer over et avsnitt som er så tullete at jeg ikke klarer å ta resten alvorlig. I Mitt liv som film, en essaysamling fra 2002 hvor norske forfattere skriver om film, inneholder innledningen til Anne Hoff ikke bare ett, men kun slike avsnitt som dette:

Og kanskje er det slik at all vestlig historiefortelling utelukkende har vært variasjoner over Odysseen og Korsfestelsen? Kanskje er hver eneste film som blir laget en variant av den klassiske heltereise, der hovedpersonen kjemper mot indre og ytre drager og demoner eller jakter på den Hellige Gral? [..] Når politimesteren Brody jager den hvite djevelen i Haisommer, er det da ikke egentlig sin innerste frykt han må bekjempe: Den urmenneskelige frykten for hva som kan lure seg under den mørke havflaten?

Dette er ikke engang feil, det er bare tomt. Det klinger godt og høres dypt ut, men det har ingenting med film å gjøre, ingenting med Haisommer eller de mange andre filmene som nevnes. Det er assosiasjonslek over temaet film, hvor en høyt utdannet skribent briljerer med sine ordferdigheter.

Kanskje finnes det dypere ting å si om Haisommer enn at den er god og skummel, men de er ikke nødvendigvis mer vesentlige. Det viktigste ved en film er hva den får deg personlig til å føle, ikke hvor du kan plassere den i et rasjonelt byggverk av ord.

Norske tilstander

Hvorfor er somaliske innvandrere blant de gruppene som integrerer seg fortest og ivrigst i det amerikanske samfunnet, men samtidig blant de med høyest arbeidsledighet i Norge? Dette er utgangspunktet til Gerhard Helskog i Innvandrernes supermakt, et tilskudd med friske ideer til en innestengt norsk innvandringsdebatt.

Problemet er neppe at amerikanerne får de flittige somalierne, og vi de late. Vi gjør bare en for dårlig jobb med å ta dem i mot.

USA er flinke på innvandring. De har tatt imot innvandrere i flere hundre år. De har forstått at det aller viktigste du kan gjøre for en innvandrer er å få dem ut i arbeidslivet. Selv en drittjobb gir mer verdighet enn å motta støtte, spesielt når du som nyinnflyttet ikke vet hvor du hører hjemme i ditt nye land.

Integreringsprosessen fullføres med barna deres. De lærer språket, og oppmuntres til å fullt ut utnytte mulighetene foreldrene deres har skaffet dem.

Det er lett for en som flytter til USA å bli amerikaner. Flytter du til Norge forblir du en innvandrer til din død, og dine barn blir andregenerasjons innvandrere. Ekte nordmenn er jo hvite. Alle andre bare bor her. Ikke rart somaliere heller vil til USA.

Helskog har tro på Norge, fordi vi har noen av de samme tradisjonene for likeverd og frivillig engasjement som brukes til å integrere innvandrere i USA. Men vi må slutte å tro at staten utgjør hele samfunnet, og at den beste gaven en innvandrer kan få er en solid trygdeordning.

A problem in handling organized complexity

What is it that makes a city function? What makes one street interesting and another dull, or one park safe and another dangerous? Jane Jacobs asks these questions in The Death and Life of Great American Cities (1961), an attack on the urban planning theories of the mid-20th century.

Jacobs argued that urban renewal projects had misunderstood what it was that made cities interesting and safe. They tore down crowded "slums" and replaced them with monotonous garden cities full of open spaces, but these areas often became dull at best, and dangerous at worst.

Planners dreamt of village life, but what makes cities work is their density and diversity. The more people in a street, the more attractive and safe it is. The best streets are those that attract different people throughout the day and night. A park near such areas is a lovely place, but there's nothing magical about a park itself. It's the streets and the people that make the park work, not the other way around.

Jacobs vocalizes what I often feel when I observe my own city, Oslo, and try to understand why areas have the character that they do. City planning today is less dogmatic and anti-city than in 1961, thanks in part to Jacobs, but these theories left a legacy of myths behind that we're still stuck with. This book doesn't have all answers, but it helps us to look at the problem in the right way.

Boktrykkerkunst og bokspor

Det er et par interessante detaljer ved boken jeg nettop anmeldte - Sigurd Ibsens Politikens Motsætninger fra 1925. Altså ved selve papirobjektet. Det er en paperback, og forsiden ser slik ut:

Ikke så veldig spennende. Det er derimot omslaget:

Er det ikke flott? Se på tegningen:

Trinnene opp mot det som tydeligvis skal representere samfunnet er kapitlene i boken. På innsiden av omslaget finner jeg dette:

Står det LLH der? Hva betyr det? Er 1944 kjøpsåret? På innsiden av boken finner jeg dette merket:
Teksten lyder "sjaldan getr sofandi maðr sigr", og er en referanse til strofe 58 i Håvamål. Det betyr noe sånt som: Sjelden vinner sovende mann seier. Er Kr. Tischendorf jr. en tidligere eier av boken? Merk LLH i høyre hjørne.

Jeg har min egen, mer slurvete måte å sette spor i bøkene mine på:

Alle bøkene jeg har eier har signaturen min, tidspunkt for når jeg kjøpte boken, og tidspunkt for når jeg leste den ferdig. Jeg begynte med dette fordi jeg kjøpte bruktbøker med andre sine navn i, og syntes det var helt fantastisk. Hvem er disse menneskene?

Bøker skal brukes. Det skal synes at de har vært eid og brukt. Derfor er bøkene mine - også denne, 85 år gammel som den er - fulle av eselører. Ett i toppen, som bokmerke, og mange i bunnen, der jeg har funnet noe interessant.

Legg forresten merke til symbolet til forlaget. Her er det forstørret:

Forbokstavene til forlaget, formet som en bok, som leses av en ugle. Fantastisk.

Menneskene lever ikke av kjendsgjerninger alene

Jeg er fascinert av politisk tenkning i første halvdel av 1900-tallet. Ikke de utopiske motpolene, men alle nyansene innimellom. Fascistiske og kommunistiske ideer utenfor egne rekker. Liberale og demokratiske ideer i sentrum, under press fra begge kanter. Kolonitid og rasisme. Framveksten av massepolitikk. Dette er stadiet før vår egen tid, og den er lik og ulik vår på mange fascinerende måter.

Derfor kjøpte jeg Sigurd Ibsens Politikens Motsætninger fra 1925, i en brukthandel, uten å vite hvem Sigurd Ibsen var, (sønn av Henrik, sentral diplomat fram mot unionsoppløsningen), kun fordi jeg likte tittelen. Ja takk - fortell meg om politikkens motsetninger, sett fra Norge etter første verdenskrig!

Ibsen tegner sitt verdensbilde ved hjelp av motpoler. Makt vs ideal - makten som de harde realiteter politikken opererer med, ideal som drømmenes undervurderte makt. Kapitalisme vs kollektivisme - kapitalismen som en skapende men urettferdig kraft, kollektivismen som bremsekloss og selvmotsigelse. Nytteverdier vs stemningsverdier - materiell nytte mot fengende visjoner.

Verdensbildet er både gjenkjennelig liberaldemokratisk, og fremmed konservativt. For Ibsen er kultur og rettferdighet motsetninger. Høyverdige kulturelle bidrag er ikke mulig uten en økonomisk og intellektuell overklasse som kan sikte høyere enn allmuen. Kultur er viktigere enn at "folkets masse blir en smule bedre inlogert."

Boken er velskrevet, med mange interessante (dog noe tvilsomme) synspunkter som jeg kommer til å sitere i dagene framover, men først og fremst er den et innblikk i tankelivet til en død verden.

Soothe the wrath and tame the fury

I failed at reviewing George R. R. Martin's first book in A Song of Ice and Fire, A Game of Thrones, but the review captured honestly how I felt: Wtf?! Half a year later, I've rearranged my view of what fantasy literature can do to make room for Martin, and I know what to expect from A Clash of Kings.

It still blows my mind. It's not that Martin is unusually inventive, that he does new things. It's that he does what he does perfectly. Every chapter is a finely crafted short story. There's no padding, nothing dull or irrelevant between the interesting parts. Martin gives us only the interesting parts, and they combine to form a sort of frightening but elegant machine. The overall story is too big to fit into so few pages, (only a 1000), but the rapidly changing viewpoints give the illusion that it does.

There's no benefit to being good in Martin's world, but he does not just turn story conventions on their head, and let the bad guys win. He ignores those conventions alltogether, and lets the machine move along by its own hard rules, breaking whoever stands in its way. What keeps it interesting is the characters, who represent various shades of valor, loyalty, ambition, greed, treachery, weakness and cleverness.

Martin has published four out of a projected seven books in the series. It took him 14 years. As I wrote earlier: I don't care. I'll gladly wait a decade and a half for the rest.

Hvordan kan friheten fylles med innhold?

Høyre trenger å gjenoppdage konservatismen, skriver Torbjørn Røe Isaksen i Høyre om!, og tar oss med på en vandring i konservatismens historie, fra Burke til Hayek.

Konservatisme handler for Isaksen om ydmykhet i forhold til vår evne til å ville en bedre verden. Konservatismen må bygge på liberale verdier, som setter enkeltmennesket og dets frihet i sentrum. Den må respektere tradisjoner, fordi vi ved å rive opp det eksisterende ved roten risikerer kaos. Reformarbeid må gå ett skritt om gangen.

Isaksen avgrenser konservatismen mot de som vil gjøre politikk til noe rent materialistisk. Markedsliberalismen reduserer mennesket til frittstående økonomiske aktører. Konservatismen er for markedsøkonomi, men ser også mennesket som en del av felleskapet. Politikk må være for hele mennesket, ikke bare mennesket som økonomisk aktør.

Det er flott å se at Hayek står i Høyres bokhyller. Hayek er en av de viktigste tenkerne i vår tid, og er forøvrig relevant også for venstresiden.

Men Isaksens konservatisme ser jeg ikke poenget med. Den blir et sett med tommelfingerregler som på den ene siden mange er enige om, (de utopiske drømmene er forlengst døde), og som på den andre siden er av tvilsom relevans i en verden som endrer seg radikalt fra år til år. Hva betyr det å respekterer tradisjoner som vokste fram i en verden som ikke finnes lenger?

Konservatisme er også en ganske tynn nisje å bygge et parti på. Stengt inne mellom Arbeiderpartiet, Venstre og FrP, hva er igjen for et konservativt Høyre?

Made of sand

The Age of the Unthinkable by Joshua Cooper Ramo is about how to live in a world that keeps changing in dramatic and unpredictable ways. The world has always been complex. But we're beginning to understand more about how and why.

Ramo uses the metaphor of a sandpile. Drop one grain of sand on it, and nothing happens. Drop another, and you trigger a small avalanche. Maybe. There's no way to predict the outcome, or even the size of the avalanche. Translated to our world: Small and indirect action may cause big results, and big and direct action may have no effect at all.

This means that, whether you work in finance, technology or national security, you can't prepare for specific events. You have to be adaptable, resilient, multi-layered. Leave slack, room to manouver. Expect to be surprised.

These are more or less the ideas of Nassim Nicholas Taleb, Hayek, and other thinkers of the unpredictable and unknowable, presented in the anecdote-heavy style of Malcom Gladwell. That's not really a good thing, but as such books go it's deep enough, and the entertaining style doesn't get in the way of the overall lesson.

I especially enjoyed Ramo's description of the adaptive and creative skills of Hezbollah, which he calls the Google of terrorism. I'm not sure what I learned from it, or any of the other anecdotes, expect maybe "be excellent!", but it's really fascinating.

All in all I liked it, but it's shallow compared to, say, The Black Swan.

Vi var ikke 68'ere

I Ingen skal tenke for meg forteller Tor Bjerkmann om sin tid som forlagssjef i Pax, fra 1964 til 1972. Pax var forlaget som introduserte Norge til samtidens venstreradikale ideer. Det ble dannet av militærnektere og atomvåpenmotstandere, men bygget opp et bredt repertoar: Orwell og Bjørneboe, marxisme og erotikk, Sør-Afrika og Vietnam.

Pax befant seg alltid på randen av konkurs. Det har aldri vært penger i politisk litteratur. En gang ble det også rettsak. Bjerkmann og forfatter Lasse Efskind ble i 1971 tiltalt for å ha utgitt Soldatens lille røde, som lærte soldater opp i klassekamp. De ble frikjent.

Pax-miljøet på 60-tallet er spennende på en måte senere venstreradikale miljøer ikke er det, fordi de stod i opposisjon til sine omgivelser. Er ikke ideene de samme? Jo, men det er kontrasten til omgivelsene som skaper tankevirksomhet. Uten kontrast får du bare rettroendhet. Omgivelsene kan være samfunnet, eller folkene du omgir deg med. Å gå i en annen retning har verdi i seg selv, om ikke annet for å trene opp muskler du mister når du går i flokk.

Pax slapp imidlertid ikke unna den marxistiske rettroendheten. Og Bjerkmann tar selvkritikk for å ha vært for sen med å oppdage miljøvern og feminisme. Mitt største ankepunkt: Det var dette miljøet Johan Galtung kom fra, de venstreradikales Nostradamus.

Verdensbildet de stod for fikk senere mer innflytelse enn fortjent, men jeg synes vi skal være takknemlig for kampen Pax kjempet mot norsk ensretting.

By the four balls of Jesus, Mary and Joseph

50-100 pages into Shibumi, by Rodney William Whitaker aka Trevanian, I realize that I've been duped. This isn't the light and retarded spy thriller the first pages gave me reason to expect. It's ..

.. I don't know what it is. Shibumi is one of the oddest books I've read. A work of mad genius, flawed in unique and interesting ways.

It opens with your standard CIA conspiracies and PLO assasinations and tense conversations about dangerous secrets, then .. jumps to the World War 2 backstory of a European orphan who grows up in Japan and spends most of the war playing Go. Armed with Japanese philosophy he becomes one of the world's greatest assasins, and lovers, a period of his life the novel skips entirely in favor of his middle-aged cave climbing exploits.

The novel burns with rage against American culture and everything it touches, against the mediocre, and the common. The author and/or his spokesperson Nicholai Hel likes the French, British and Spanish little more, and he despises Arabs in particular. Only the Basque and the pre-1945 Japanese meet his standards of manly sophistication.

Putting it like that, I'm not sure why I liked it so much. But liked it I did. I wouldn't go so far as to call it good. It's possibly even a failure. But it makes me grin. Just keep it away from impressionable youths.

Survival of the kindest

There was an odd debate in Norwegian newspapers this summer. Someone argued that evolution plays a role in human psychology, contrary to local academic consensus. A professor of biology replied that, why, that's absurd, because then we'd have to legalize rape.

You .. miss out on things when you ignore an entire subfield of your own profession. Things like Born to be Good by Dacher Keltner, which destroys the myth that evolutionary perspectives on psychology justify selfishness.

The book is part of a trend in psychology that looks at the things in life that go well. Many have looked at how things go wrong. Only more recently has psychology begun to ask what is it that makes us happy, and good. Keltner looks at embarassment, smiling, laughter, teasing, touching, love, compassion and awe, and how each plays a role in happiness and social bonding.

The title is misleading. Keltner does not argue that people are naturally good. He argues that we're wired with certain good capabilities. Embarassment and teasing allow us to peacefully navigate complicated social structures. Most of us do this automatically. That does not mean that we're "born good". Rather, we're born with the capacity for it.

Keltner binds the themes together in the Confucian concept of jen, which he interpretes as bringing out the good in others. Used properly, that's what all these abilities do.

This is only one side of the coin. But it's one that receives less attention than it deserves, despite being more relevant to most of us.

Den tradisjonelle norske oppskriften for grasrotmobilisering

Når tidligere Attac Norge-leder Magnus Marsdal i Frp-koden skal forstå Fremskrittspartiets suksess drar han på Amcar-treff. Det er litt søtt. Men resultatet ligger langt fra den hysteriske og nedlatende tonen kritikere vanligvis bruker om FrP. Dette er et edruelig forsøk på å forklare hvordan FrP har blitt både Norges nest største og mest forhatte parti.

Marsdal mener at arbeiderklassen har mistet troen på Arbeiderpartiet fordi det har blitt tatt over av ledere fra den tradisjonelle eliten. Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre kommer fra mektige og rike familier, ikke arbeiderklassen. Politikken og retorikken blir deretter.

Forsmådde arbeidervelgere går så til FrP, som tar deres forakt for den kulturelle og politiske eliten på alvor.

Marsdal ønsker å snu trenden, men jeg ser ikke hvordan ytre venstre skal klare dette. Han mener at mange ville forlate FrP hvis de var klar over hvor markedsliberale de var. Mulig, men når Arbeiderpartiet har gått mot høyre er det ikke bare fordi de har fått andre ledere, men fordi sosialismen er død. Vil arbeidervelgerne virkelig ha flere statsmonopoler? Hva skjer da med avstanden til makta?

Jeg tror nordmenn ønsker en velferdsstat basert på kapitalismen. Offentlig ansvar og individualisme. De vil godta justeringer mot venstre, men ingenting som vil varme et rødt hjerte. Marsdal kjemper en tapt kamp.

Men denne boken er bra og viktig, og bør leses av alle politisk interesserte, uavhengig av ståsted. Om den ikke redder sosialismen, så kan den iallefall redde de andre partiene fra å være Siv Jensens nyttige idioter.

Arkivskuffene begynte med andre ord å leve sine egne liv

Humanist-redaktør og blogger Arnfinn Pettersen har samlet en del av sine tekster fra Humanist, Fri Tanke og Den Tvilsomme Humanist i boken Tvilsbekjennelser. Den er utgitt på hans ferske mikroforlag Dodoforlaget, visstnok halvveis for å teste on-demand-trykkeriet Lulu, men jeg biter jeg.

Jeg har aldri hatt noe forhold til human-etikerne. Hva gjør de egentlig, annet enn å tilby gudsløse alternativer til religiøse seremonier? Hva står de for? Problemet ligger hos meg, jeg har aldri forsøkt å finne ut av dette. Men i den grad de står for humanismen til Arnfinn Pettersen er jeg helt med.

Pettersen skriver mye om skepsis. Ikke skepsis som et bestemt verdensbilde, med dogmer og tilbedelse av Vitenskapen, men skepsis som en metode, en måte å forholde seg til påstander på. Skepsis som et annet ord for tvil. Hvordan vet du dette? La oss teste!

Andre tekster handler om humanismen som livssyn. Hva hører hjemme under humanistenes partinøytrale paraply, og hva gjør ikke? Pettersen tar avstand fra den aggressive ateismen til Richard Dawkins, som mener at ikke noe galt har kommet fra ateisme, og ikke noe godt fra religion. Kommunistene og antislaveribevegelsen er gode moteksempler. Samtidig må ikke selvtvil og moderasjon gå på bekostning av de grunnleggende verdiene, som ytringsfrihet.

Det er ekstreme standpunkter som i dag får oppmerksomhet, ikke tvilsbekjennelser som dette. Når normen er skråsikre spissformuleringer er det derfor tvilerne og skeptikerne som er de virkelige radikalerne.

Slaughtering, looting and raping in disciplined fashion

In his 12 novels about the British officer Flashman, George MacDonald Fraser has sent this tormented coward to many of the greatest battles of the mid-19th century. His only real accomplishment has been to flee from all of them. Flashman is Blackadder without jokes, a cynic and egotist who would like nothing more than to enjoy life at home with his wife, (and the occasional lover and prostitute), but because of his undeserved reputation as a war hero the British government won't let him. It's the glory days of Empire, and there's always a dangerous situation somewhere to sort out.

In Flashman and the Mountain of Light, Flashman is sent as a spy to Lahore in Punjab, to prepare for the Sikh war of 1845-46. Lahore at this time is a cauldron of dynastic intrigue, where leaders betray each other at first chance, and everybody has conflicting agendas. A swashbuckling hero would feel right at home. Naturally, Flashman hates every second of it.

Flashman's curse is to be surrounded by madmen: heroes and great generals who glorify war and self-sacrifice in the name of some bloody stupid cause. He doesn't want to die on a battlefield in India. Who would? Flashman is a hypocrite, but he's honest with himself and the reader, and he despises the lower type of hypocrite who pretends that building an empire is a clean affair.

These are not pacifist novels, and they're not targetted at the British empire as such. It's just honest history: Bloody and absurd.

Heir of the byte that dogged us

In David R. Palmer's Emergence, the world has ended in a bionuclear apocalypse, and only the smart people survived. The survivors are not just smart, they're literally a superior species of humanity, a homo post hominem of rational geniuses who have quietly evolved among us. Immune to all disease, and aware of the apocalypse in advance, they survive both the nuclear war and the ensuing plague. The world is now clean of normal people. It's the Day of the Übermensch.

The protagonist is an 11-year old girl, a speed-reading genius who can use her karate skills to perform superhuman feats of strength, and we follow her on her search for other survivors in the American wasteland.

The premise and the style of Emergence is so Heinleinian that you can read it as either a homage or a parody. It works as both. Every major and minor character we meet could be the hero of a Heinlein novel, which is both ridiculous and adorable.

It's like someone has made a wish fulfillment fantasy out of Heinleinian elitism. "I liked that story where those people were smarter than everybody else, now let's make a story where everybody is super-smart, except this little girl who is even smarter than that."

Right. But still: Adorable. And fun. Misguided, but in a unique way. I can't take it seriously, but I can't hate it either, and apathy is not an option here.

Until the politically impossible becomes politically inevitable

"I've been meaning to read this one," the clerk at the bookstore says when I buy Milton Friedman's Capitalism and Freedom. That's unexpected. It feels like a secret handshake. Perhaps we're both members of the underground society of people who find that the classics of the libertarian tradition are relevant, not as infallible guides but as a source of ideas, a default to make carefully justified exceptions from. "Everything should be free, except.."

Some of the arguments in this 1962 book feel contemporary, such as when Friedman discusses the pros and cons of voucher-based education, or the side effects of license-based occupations. Others do not, such as when he argues against anti-discrimination laws from a purely economic standpoint. The achilles heel of much libertarian philosophy is that a policy may be economically inefficient, but still worth doing for other reasons.

What I admire here is the search for policies that are more compatible with freedom, and work as well as or better than policies that rely on compulsion. That search should be kept alive.

Personally I find Hayek more relevant today than Friedman. Friedman is an economist, Hayek a philosopher, whose ideas about information and complexity in an economic system are subtler than Friedman's practically oriented "the market could do this better"-arguments.

Still, anyone who wants to be politically relevant today must be familiar with both these and other thinkers of the liberal and libertarian traditions. (At the very least it may help you to avoid embarassing strawman mistakes.)

A chess game played by Aesir and Jötuns

Why don't Scandinavians make better artistic use of our norse heritage? We treat our sagas as historical relics, when they should be an inspiration for living myths. The only locals who use it well are metal bands, and the odd novel or movie. For more we must go abroad: Neil Gaiman has made good use of norse mythology in Sandman and American Gods, and he also wrote the script to Beowulf.

And here's Poul Anderson's The Broken Sword, a tragic epic written like a norse saga. Anderson's mythology is inclusive - even Satan and his witches play a part - but the norse myths dominate, and especially the Icelandic family saga style, where an axe-murder may begin and end within a sentence.

Orm is a Danish viking who settles in England. Because he worships neither the old gods nor the White Christ of his wife, their thus unproteced firstborn is stolen by an elf and replaced with a changeling, (it happens). The true child grows up a hero in the world of soulless elves, while his changeling twin becomes a berserker. Outside forces find it convenient that the two should meet, and plot their confrontation.

Published the same year as the Lord of the Rings, The Broken Sword is the more faithful reinvention of Northern European mythology. Good does not defeat evil, victory is not glorious. All creatures are the pawns of the gods and the fates, and what their purpose is with all this bloodshed who can say?

(Btw: I read the original version.)

Are Jews electric?

I find it difficult to review audio books. The voice interferes with my internal monologue, and I can't mark quotes to use in the title. But I'm going to try, from now on, because why not?

Thomas Sowell's is the kind of political incorrectness I like. Not the kind that hides dumb prejudice behind smart words, but the kind that thinks freely and soundly in uncomfortable and unpopular ways.

The essays in Black Rednecks and White Liberals deal with slavery, privilege, and the causes of cultural success and failure. In one essay, Sowell argues that black American ghetto culture is an inheritance from Southern rednecks, who inherited it from the English-Scottish border region. Far from something to preserve for its African authenticity, it is something to rise above.

Elsewhere he emphasizes that slavery was not uniquely American, but a common factor in all parts of the world. What was unique to America (and Britain) was that somebody eventually objected to it on moral grounds.

The common theme of these essays is one I agree with, that we should not abuse history as a source of moral myths for our time, but accept it for the ugly mess that it is. Disadvantaged groups should not look to the past for excuses, but focus on self improvement in the present.

Some ideas here are uncontroversial, others speculative, but I'm beyond the need to fully agree or disagree with a book like this. I value it for being interesting and well argued, and reserve judgment for later.

Snevert utvalg og søkkrike familier

Jeg undrer meg i blant over hverdagslige mysterier. Så som hvorfor det er mulig for meg å gå 500 meter og kjøpe maten jeg trenger på Rimi, hver eneste dag, (unntatt dager Staten har bestemt at jeg skal holde hellig). Hvordan funger dette? Hva er det som ligger bak?

Andre ganger tar undringen mer negative former, så som: Hvorfor i helvete er det så dårlig utvalg på denne Rimi-butikken 500 meter unna, og hvorfor er det nøyaktig samme utvalg på Rema 1000, 200 meter lenger borte?!

Begge spørsmålene belyses av Espen Bogen i Rik på lavpris. Bogen har lenge jobbet for leverandører til de fire store kjedegruppene i Norge: Rema, ICA, NorgesGruppen og Coop, som sammen kontrollerer 99% av dagligvarehandelen i landet. Han rapporterer om en skitten forhandlingskultur, hvor spesielt NorgesGruppen går foran i å lyve for og presse penger ut av leverandørene sine ved hjelp av uoversiktlige bonusavtaler.

At kjedene er tøffe i forhandlinger er ikke veldig problematisk. Verre er det at kundene aldri ser noe av prisreduksjonen. Det finnes ingen lavpriskjeder i Norge, skriver Bogen, bare et oligopol av fire store aktører med uskrevne avtaler om å unngå priskrig. Lavpris i Norge er en myte.

Etter at Lidl trakk seg ut fra det norske markedet ser Bogen heller ingen løsning i sikte. Vi er dømt til fortsatt høye priser og monotont utvalg.

Konsekvensanalyse

Det er bare det store antallet bøker jeg har gitt opp nylig som gjør at jeg biter tenna sammen og kommer meg gjennom de hundre første sidene av Stieg Larsson's Menn som hater kvinner. Det er flatt og dødt, sidevis med tørre beskrivelser av karakterene og deres bakgrunn.

Jeg er glad jeg ikke ga opp. Med introduksjonen av Lisbeth Salander får vi en karakter som lever. Riktignok ikke som menneske, men som en fantasi, en grovt skissert krysning av heltinnen i en kvinnehevnfilm og den snille psykopaten Dexter. Og hva så? Jeg liker begge deler.

Det store krimplottet vandrer lenge i ødemarken, og jeg kjeder meg når det pliktskyldigst skal videreføres. Gi meg mer tvangstatovering av voldtektsmenn! Men plottet tar av det også, og fra og med halvveis er dette god og lesbar krim. Mer, takk.

Jeg kjøpte boken først og fremst fordi den fremprovoserte en interessant reaksjon hos en Aftenposten-skribent, som mente å ane kjønnsforvirring og kapitalistpropaganda. På dette området skuffer Larsson, eller egentlig Aftenposten-skribenten. Det slår meg at Olav Elgvin antagelig hverken leser bøker eller ser film, og derfor har en underlig reaksjon på Larsson's ikke veldig utradisjonelle krimgrep.

F.eks. er det vanlig (nærmest obligatorisk) i krim at helten tar saken i sine egne hender, uten at det dermed ligger et laissez faire-budskap bak dette. Og når det gjelder Salanders kjønn er det altså et mer interessant spørsmål hvorvidt hun i det hele tatt er et menneske.

For de som likte denne anbefales forøvrig Black Light av Stephen Hunter.

Men far, hva har du tenkt å gjøre i morgen, da?

Jeg er en gretten bokleser for tiden. Etter En nødvendig død har jeg lagt bort Richard Sennett's The Craftsman, fordi han begår de vanlige journalist-tabbene om Linux og Wikipedia, Jack Vance's The Demon Princes, fordi jeg vet han kan bedre enn uinspirert Batman in space, og nå kom jeg bare 60 sider i Thomas Hylland Eriksen's Storeulvsyndromet før jeg begynte å bla.

I dette tilfellet skilles bok og leser uten stor bitterhet. Emnet er interessant: Hvordan kan mennesker i verdens rike samfunn finne lykken, og slutte å syte?

Men jeg har vært gjennom dette før, tenkt ca de samme tankene. Og da gjenstår det bare å irritere seg over filleting, som at Eriksen tror at nydarwinisme er en moralfilosofi som forteller oss at vi skal la genenes interesser bestemme, og de forventede sparkene mot kapitalisme og forbrukersamfunn.

Dette er ikke dermed feil bok for alle. Men jeg konkluderte på dette området for noen år siden, ca på følgende måte: Velstand gjør oss ikke lykkelige, men det legger til rette for at du selv kan velge lykke. Dette krever selvinnsikt, bl.a. kjennskap til hedoniske tredemøller og relative lykkebegreper, som Eriksen tar opp, og vilje til utforskning, til å prøve og feile med sitt eget liv.

Dermed er også erfaringene jeg gjør lite verdifulle for andre, fordi de er knyttet til mine evner og egenskaper. Det nærmeste jeg kommer er å anbefale stoikeren Epictetus, (hos Eriksen ikke engang nevnt), men ikke alle er egnet til å få noe ut av ham.

Men hva så? Din lykke, ditt ansvar.

Jeg smakte på navnet. Kaja Bye.

Vi fikk utdelt signerte Jan Mehlum-bøker på jobben før påske. Når noen strekker seg så langt for å anbefale en forfatter til meg så takker jeg alltid ja - sterke bokanbefalinger er alltid verdt å følge. Men etter min forrige norsk krimbok, Jo Nesbø's Hodejegerne, åpnet jeg En nødvendig død uten forventninger. Det fortjener den heller ikke.

Vi møter en av landets mange enslige snushaner med hund og sympatisk Defekt, (i dette tilfellet lett stamming), og en av landets mange vellykkete forretningsmenn med pen fasade og mørke hemmeligheter. Altså ikke mørke hemmeligheter, han er bare slem mot kona. Politiet bryr seg ikke, men det gjør advokat Svend Foyn.

Det er noe uambisiøst over denne typen krim, med disse forbannet hverdagslige problemene. Det skal være så virkelighetsnært, og dermed blir det også kjedelig. Virkelighetsnært med en bitte liten edge i form av Syrlige Observasjoner:

Damene som trippet rundt i vestibylen var som klippet ut av en amerikansk advokatserie. En norsk utgave av Ally McBeal serverte kaffe mens jeg ventet. Hun var minst like anorektisk som originalen.

Å herregud. Jeg skal skrive en spenningsroman: "Monsteret kom mot oss. Det så ut som monsteret i Alien. Har du sett Alien? Akkurat sånn."

Etter 50 sider går jeg over til å skumlese. Der har vi mordet ja, så noen forviklinger som trekker hovedpersonen dypere inn i spillet, og til slutt den lille twisten. Sånn. Ferdig. Neste. (Btw, om kollegaen som kjøpte inn Mehlum skulle lese dette: Kan jeg få velge neste år?)

If you wish to walk no farther with me, reader, I do not blame you

I tried to read the first volume of Gene Wolfe's collected The Book of the New Sun two years ago. I thought I had the book under control. There's a torturer who is expelled from his guild for showing mercy to a client, and is sent to work as an executioner in a remote city. On the way he meets some people and .. then he starts walking in a Botanical Garden where space and time is warped in confusing ways, and this goes on and on, and .. I just fell off. Full stop.

I always knew the fault was in me and not the book. Wolfe's The Fifth Head of Cerberus was no less strange, but it paid off. Also, I didn't know how to read back then. Less demanding books distracted me. Wolfe requires attention, and on this second attempt I was prepared to give it to him.

This determination allowed me, this time, to appreciate The Book of the New Sun for what it is: One of the great works of fantasy, a surreal play on myth and symbolism.

I still don't know what's going on, though. I recognize motifs, echoes. When I've finished the series I'll dig into it deeper, and see what order there may be beneath the chaos, but I don't need there to be one. A mesmerizing enigma is valuable for its own sake.

Og debatten går i sirkler som en nattsvermer rundt flammen

Det blir litt smålig å skulle sitte og prikke i Det Norske Selvbildet hele tiden. Joda, det er mye å ha moro med, men det er et lite land, så hvor viktig er det? Hvorfor ikke like gjerne dra til en norsk småby, og skrive harmdirrende og satirisk om lokale småkonger? Eller gå på jakt etter Narvestadene i nabolaget ditt? Selvsagt er vi noen fjols, hvem er ikke det?

Jeg er derfor i utgangspunktet skeptisk til bøker med titler som Verdens beste land, men jeg velger å gi Nina Witoszek en sjanse. Jeg er i humør for litt nasjonal navlebeskuing. Deler av resultatet er som forventet. Witoszek dekonstruerer Det Norske Selvbildet, og får med seg både sekstiåtterne og Rehmans mullahløft på turen. De vanlige holdeplassene.

Har hun rett? Ja, jo. Sikkert. Jeg tenker: Herregud da, sikt høyere. Skru av medievirkeligheten. Lytt og se rundt deg, og fortell meg så hva du ser. Det blir for mye ord på ord i høytsvevende idéhistoriske luftslott, for lite konkret.

De historiske trådene her er mer interessante. Det er også perspektivene fra utlendinger som har flyttet hit, og pamfletten avslutter langt sterkere enn den begynner, med noe som nærmer seg en skarp analyse av Norge og dets plass i Europa. Resultatet stiger allikevel aldri høyere enn solid intellektuell kulturkritikk, et felt hvor Norge er så vant til middelmådige bidrag at vi kanskje bør være takknemlige, men som iallefall jeg er lunken til.

Om en atomkrig brøt løs, skulle vi iallefall ha nok av kjøtt og egg, smør og melk

Det er en del av meg som godter seg over at Fremskrittspartiet i dag er et reelt regjeringsalternativ. Det er den delen som husker hvor skammelig det var å sympatisere med disse Gærne Rasistene for noen år siden, og selv i dag er jeg ikke fremmed for å gi dem en sjanse, eller iallefall smile skadefro om de kommer til makten. Såpass svir hånlatteren fremdeles.

FrP-landet - Norge etter valget i 2009? er derfor et naturlig bokvalg. Skribenter med ulike (stort sett kritiske) ståsted har kikket på FrP's partiprogram, for å tenke seg hvordan et FrP-Norge vil kunne se ut. Har vi lyst til å bo der?

Her er det mye rart. Norsklærer Thomas Hylland Eriksen retter kommafeil i utdanningsplanen deres. Steinar Lem tør ikke mer enn forsiktig antyde at han selv overgår FrP i muslimfrykt, og trekker heller en lydig paralell mellom miljøprogrammet deres og Mein Kampf.

Jostein Gripsrud snakker fint om at det ikke er finkultur som sådan vi bør subsidiere, men selve kulturbredden. Jeg fritar ham hyklerstemplet den dagen han går i spissen for anime-kvote på NRK. Ikke bredde på den måten? Neivel.

I det hele tatt blir dette litt flaut. Skribentene famler etter å finne noe å sette fingeren på, og avslører mer seg selv enn FrP - med Paul Chaffey, Janne Haaland Matlary, Martine Aurdal og Hege Storhaug som saklige unntak. Nå er jo også et partiprogram ment å være svulstig og vanskelig å gripe tak i, men så langt er dette en god start på valgkampen for Fremskrittspartiet.