Teknologinostalgi

Nostalgi kommer i tre former: Konstruktiv, harmløs og destruktiv nostalgi. Den destruktive prøver å presse nåtiden inn i et falskt og idyllisk minne fra fortiden. Den harmløse finner glede i minnene fra fortiden men lar dem samtidig bli værende i fortiden. Den konstruktive går tilbake til fortiden for å finne tapte muligheter som kan gjenopplives på nye måter.

Synthwave-inspirert 80-tallsretrobilde av Denny Busyet

I boka Lurking er Joanne McNeil innom en form for destruktiv teknologinostalgi som er utbredt blant oss som husker det tidlige internettet i 1990-årene. Vi husker friheten og båndene vi knyttet i de tidlige forumene, og hvor åpent vi opplevde nettet før gigantene stengte oss inne i hagene sine. Samtidig glemmer vi at for eksempel moderering var et uløst problem også den gangen og at de tidlige forumene ofte ble formet av unge, privilegerte menn som levde i henhold til liberalistiske premisser som fungerer dårlig for andre enn dem selv. Jeg var inne på dette i Ytringsfrihet annotert, hvor jeg forteller om det ytringsliberale diskusjonsforumet jeg var aktiv på i en periode i 1990-årene. Vi lot alle legge frem ideene sine, også nynazister, så lenge de gjorde det på en saklig måte, uten hets og personangrep. Dermed følte vi oss rause og åpne, men det var mulig for oss å være rause på denne måten kun fordi vi alle var hvite. Det var tross alt ikke oss disse nynazistene hatet.

Et eksempel på destruktiv teknologinostalgi er dermed å drømme seg tilbake til det “frie” nettet hvor ingen ble sensurert. Det var ikke slik vi husker at det var, og kan aldri bli slik igjen.

Eller som @chimeracoder@twitter.com formulerte det:

hackers in 2021: “I miss the old Internet. A true meritocracy, where your gender, age, nationality, were irrelevant. All that mattered was what you brought to the table. hackers in 1995: a/s/l?

“Destruktivt” er kanskje et for sterkt ord her. Når Christian Heilmann skriver om alt det fine han opplevde på den tidlige webben og hvor mye han savner det, er det vel ikke direkte skadelig, men det finnes ingen positiv vei videre fra en slik vinkling. “The basic ideas of the web became forgotten”.

You learned about different URLs from discussion groups, forums, IRC and mailing lists. You spent a lot of time maintaining a great favourites folder or – in my case as a die-hard Netscape fan – your bookmarks.html document.

As a publisher, you submitted your sites to site directories like Yahoo Directory, or dmoz – another very early player. You also connected to other site maintainers and exchanged links or joined web rings to connect with similar sites. All for free, as your main interest was to get people to read and consume what you wrote.

I’ve blogged since 2005 and your blogroll was a sign of pride. You connected to other publishers to show your shared respect and ideas, not to get lots of links back.

Dette ender fort opp som “gammel mann mimrer om hvordan vi hadde respekt for eldre da vi var unge”. Og hva er løsningen? Gjenopprette dmoz?

Harmløs teknologinostalgi toner dette ned litt slik at man i stedet gleder seg over de gode minnene mange av oss faktisk har fra denne tiden, og for eksempel sørger for at arkivene til gamle nettsteder blir tatt vare på. Harmløs nostalgi er fri for bitterhet og kommer ikke med noe krav om å gjenskape det som er tapt.

Enn konstruktiv teknologinostalgi, hva blir det? Det vil være å tenke tilbake på de mulighetene som fantes i teknologien den gangen, som i dag er glemt eller blitt tatt fra oss, og utforske disse på en måte som gir mening i dag. Det verdifulle i det tidlige nettet er ikke det som faktisk skjedde, akkurat slik det skjedde, men potensialet som ble forkastet: Mangfoldet av små, uavhengige forum som ikke var underlagt noen bestemt sentral autoritet, slik de er i dag. Spørsmålet blir så hvordan dette potensialet kan gjenopplives i en kontekst hvor hele verden er på nettet, ikke bare unge, hvite, mannlige teknologipionerer.

RSS illustrerer dette. En destruktiv nostalgi vil være å henge seg opp i tapet av for eksempel Google Reader, og gjøre alt vi kan for å gjenskape det vi likte ved akkurat dette produktet. En konstruktiv nostalgi vil i stedet se på alle veiene vi kunne beveget oss videre fra RSS: En enkel og desentralisert teknologi som ikke favoriserte gigantene. Selve RSS-teknologien er selvfølgelig bra nok til å brukes fremdeles, men det virkelig interessante spørsmålet er hvordan vi kan bruke tankegangen som lå bak RSS til å skape nye protokoller og teknologier i dag. Det som gikk galt med RSS var ikke at et bestemt produkt ble lagt ned, men at både brukerne glemte og teknologiselskapene gikk til krig mot prinsippene den bygget på. Hva kunne vi brukt disse prinsippene til å bygge i dag? Antagelig noe mye bedre enn RSS.

Et eksempel på stort sett harmløs teknologinostalgi er fascinasjonen mange av oss har for gamle og utdaterte teknologier, både digitale, som tidlige personlige datamaskiner og spillkonsoller, og analoge, som kasettspillere og LP-plater. Ufarlig moro for den som har råd og tid til det. Finnes det også en konstruktiv utgave av denne nostalgien? I kasettspillerens tilfelle ligger det kanskje i friheten kasetten ga deg til å sette sammen dine egne samlinger med favorittmusikken din. LP-platen, på sin side, løftet frem albumet som et kunstverk man kunne få et nært og langvarig forhold til. Begge deler er noe mange av oss mistet etter at Spotify overtok musikklyttingen vår. Løsningen er ikke å kjøpe kasett- og platespiller, men å utforske hvordan vi kan oppnå lignende gode ting i dag.

Denne digitale hagen er et forsøk på konstruktiv nostalgi. Inspirasjonen er en type nettsteder jeg var vant med å besøke i årene rundt 2000, før gigantene overtok. Samtidig ønsker jeg ikke å gjenskape disse nettstedene, og har heller ingen tro på at de utgjorde et toppunkt for hypertekstprosjektet som sjanger. Vi kan få til langt bedre ting i dag.

For å oppnå dette, er det imidlertid nyttig å se for seg at man hopper tjue år tilbake i tid, til før gigantene lukket så mange dører for oss, og se framover til en verden hvor disse dørene fremdeles er åpne. Hva ser vi da?


Tilbake til teknologi og start.