Teknologioptimisme

Teknologioptimisme er troen på at teknologi grunnleggende sett er en positiv kraft som enten uunngåelig gjør verden bedre, eller ville gjort hvis det ikke var for enkelte onde aktører. Teknologiens positive kraft er ikke uovervinnelig, den kan avspores av teknologigiganter og politikere, men det er en positiv kraft som blir avsporet.

Bloggen Librarian Shipwreck påpeker at med så mye som går i feil retning i dag, på områder som for eksempel politikk og klimaendringer, er det vanskelig å være optimist. Teknologi er et av de få unntakene. Det er til teknologien vi knytter drømmen om framskritt og håpet om å leve i en verden som er bedre enn i dag. Ingen kan føle seg trygge på at de neste politiske lederne våre vil være bedre enn de forrige, og vi vet med 100% sikkerhet at klimaendringene vil gjøre mange ting i livene våre verre i tiårene som kommer. Det finnes et slags håp på disse områdene, men det vi snakker om er den typen håp som gir deg styrke til å holde ut i en tilsynelatende tapt kamp, ikke den formen for trygg tro på en bedre framtid som kjennetegner optimisme.

Men teknologien? Den leverer. Iallfall har mobilen min flere megapiksler i år enn i fjor. De som tror vi er på vei mot en bedre fremtid, har derfor nesten alltid teknologisk framskritt som en sentral del av visjonen sin. Denne optimismen er den dominerende holdningen i samfunnet vårt, også blant de som er kritiske til enkelte aspekter av teknologibransjen.

Techno-optimism is the basic stance of a society in which people enjoy the fruits of high-technology, and though they may have some quibbles about specifics, are basically happy with the gadgets that surround them and resistant to the idea that any of these devices should be (or could be) turned off. It is an attitude that comes to be when a significant portion of a population have interwoven their faith in future progress with the idea of future technological advancements. Techno-optimism is a vision of tomorrow that sees only a choice between a high-tech metropolis and a desolate wasteland, and so (naturally) opts for the high-tech metropolis. To be taken in by techno-optimism one need not hang on a Silicon Valley CEO’s every word, it is sufficient to be impressed by the latest smartphone iteration. To partake in techno-optimism one need not dream of the singularity, it is sufficient to believe that since there is no alternative to all of these gadgets and platforms that one might as well be comfortable with them.

Teknologioptimisme føles godt. Den er en kilde til glede og stolthet, og fremstår attraktiv fordi vi på så mange andre områder sliter med å finne ting å være glade og stolte over. Den gir oss tillatelse til å nyte teknologien vi bruker. Hvis det finnes to fortellinger om smarttelefonen du bruker, at den er en moderne STASI-agent eller at den er et skritt på veien mot et Star Trek-samfunn, er det mye hyggeligere å tro det siste.

Teknologioptimisme legitimerer teknologisk determinisme, altså troen på at teknologi driver historien. Dette er en teori om historie som føles intuitiv riktig men som ekte teknologihistorikere ikke gjør bruk av. Teknologisk endring er bare en av mange faktorer som inngår i samfunnsendringer. De binder oss ikke fast til noe bestemt. Historien formes av et samspill mellom blant annet teknologi og kulturelle, økonomiske og politiske faktorer, og en stor porsjon tilfeldigheter. Den deterministiske optimismen gir oss i stedet “a straight line narrative of a world of improvement in which the abacus eventually leads to the smartphone, without getting overly bogged down in a story of Cold War military funding”.

I en slik determinisme er teknologien en positiv kraft som vi langt på vei kan overlate roret til. En hånd på roret må vi ha, men det er primært opp til teknologien å levere en bedre framtid til oss. Skuta styrer seg langt på vei selv. Men en slik holdning er blind for det kulturelle og politiske aspektet ved endringene som skjer. Hvor kom mange av teknologien i smarttelefonen fra? Ofte fra offentlige forskningsprosjekter. Hvorfor har denne teknologien blitt bygget videre i retningen masseovervåkning? Fordi den økonomiske strukturen rundt oss kanaliserer teknologibransjens kreativitet i denne retningen. Utviklingen har altså å gjøre med valg vi tar og valg vi velger å ikke ta.

Mitt bilde av dette ville være at vi bygger en bane på et gulv og setter en batteridrevet lekebil til å kjøre gjennom den. Så applauderer vi bilen for hvor godt den kjører. Men den kjører ikke noe annet sted enn det vi legger opp til, gjennom måten vi har formet kjørebanen. Bilen er dum, det er landskapet vi har bygget som styrer hvor den ender opp. Teknologi er selvfølgelig ikke like forutsigbart som en lekebil på et gulv, men aspekter av utviklingen er forutsigbare: De økonomiske og politiske premissene peker teknologien i en retning og definerer spillereglene den må følge. De kunne pekt den i en annen retning, satt opp andre spilleregler. Teknologioptimisme og determinisme er dermed en måte å gjøre disse premissene usynlige. Vi forestiller oss at det er teknologien som er drivkraften.

Librarian Shipwreck skriver at teknologioptimisme ikke nødvendigvis handler om at man ukritisk hyller teknologigigantene. Det å si at Facebook gjør noe skadelig og ikke bør eksistere er fullt forenlig med teknologioptimisme. Optimismen knytter seg ikke permanent til bestemte selskaper eller hele bransjen, den kan koble seg til Google én stund, for så å miste troen på dem og koble seg til noe annet i stedet.

Teknologioptimisme må ikke forveksles med teknologisjåvinismen som preger deler av teknologibransjen, som blant annet kan omtales som California-ideologien. Denne møter i dag en del kritikk. Den er mektig, men ikke dominerende. De fleste av oss forstår i dag at Facebook gjør mye skade, vi vet bare ikke helt hva vi skal gjøre med problemet.

Den formen for teknologioptimisme som dominerer oss, er mer moderat enn dette og vanskeligere å ta et oppgjør med. Den står der med åpne armer, klar til å ta i mot oss når vi mister troen på gigantene.

When techno-chauvinistic claims fail to deliver, techno-optimism is there to catch people’s falling hopes and keep them invested in technological solutions. Without techno-chauvinism, techno-optimism would be too exposed; but without techno-optimism, there would be no techno-chauvinism—as that hubris is what emerges when the underlying optimism has been allowed to take hold. By consistently presenting an exaggerated version of techno-optimism, the more egregious forms of adoration and fealty open up spaces of critique, but in doing so ensure that those critiques get directed at the exaggerations as opposed to at the baseline beliefs that make those exaggerations possible.

Teknologioptimisme er politisk gjennom å være anti-politisk: Ved å behandle teknologi som historiens drivkraft, og gjøre de andre kreftene som former oss usynlige, fratar den oss også muligheten til å påvirke eller motarbeide disse kreftene. Både høyre- og venstresiden går i denne fella, mener skribenten. Høyre- og venstresiden ønsker seg ulike endringer, men endringene har til felles at de ikke vil komme gjennom et slags uunnågelig teknologisk framskritt.

Techno-optimism serves to demobilize pushes for change by shifting the onus off of people organizing and by putting that power in the hands of technology. It isn’t about pushing for the right legislation, it’s about waiting for the right app. It isn’t about building enough political pressure to force action on climate change, it’s about waiting for the right machines that will fix climate change to be invented.

Teknologioptimismen er et av våre sentrale dogmer, men smykker seg samtidig med et martyrlignende selvbilde, mener Librarian Shipwreck: Den fremstiller seg som en kontroversiell minoritet som holder stand mot det pessimistiske flertallet. Og det stemmer jo at teknologibransjen møter mye kritikk, men premisset for kritikken er som regel optimistisk. Facebook er onde fordi de skusler bort potensialet i teknologien, alt det fine som kunne ha vært hvis vi bare hadde valgt en annen teknologisk løsning. Uansett er det i dag teknologioptimisme som gjennomsyrer næringslivet, mediene og det offentlige.

Påstanden om at optimistene er i mindretall er kun et nødvendig retorisk grep, fordi de ellers ville fremstått som en selvtilfreds heiagjeng for det bestående.

Poenget med denne forståelsen av teknologioptimisme er ikke, tror jeg, at teknologi er uviktig som en del av en visjon for en bedre fremtid. Alle slike visjoner vil nødvendigvis ha en teknologisk dimensjon, men da i form av at vi snakker om hvordan vi skal bruke teknologi, hvordan vi skal sette premisser som styrer den i riktig retning. Teknologi har potensiale for mye godt, men det er ikke et potensiale vi skal “slippe løs”, som om det gode nærmest ligger bakt inn i teknologien. Det gode og dårlige i teknologi kommer av måten vi velger å bruke det på.

Les hele essayet her.

Se også teknologipessimisme