Og debatten går i sirkler som en nattsvermer rundt flammen

Det blir litt smålig å skulle sitte og prikke i Det Norske Selvbildet hele tiden. Joda, det er mye å ha moro med, men det er et lite land, så hvor viktig er det? Hvorfor ikke like gjerne dra til en norsk småby, og skrive harmdirrende og satirisk om lokale småkonger? Eller gå på jakt etter Narvestadene i nabolaget ditt? Selvsagt er vi noen fjols, hvem er ikke det?

Jeg er derfor i utgangspunktet skeptisk til bøker med titler som Verdens beste land, men jeg velger å gi Nina Witoszek en sjanse. Jeg er i humør for litt nasjonal navlebeskuing. Deler av resultatet er som forventet. Witoszek dekonstruerer Det Norske Selvbildet, og får med seg både sekstiåtterne og Rehmans mullahløft på turen. De vanlige holdeplassene.

Har hun rett? Ja, jo. Sikkert. Jeg tenker: Herregud da, sikt høyere. Skru av medievirkeligheten. Lytt og se rundt deg, og fortell meg så hva du ser. Det blir for mye ord på ord i høytsvevende idéhistoriske luftslott, for lite konkret.

De historiske trådene her er mer interessante. Det er også perspektivene fra utlendinger som har flyttet hit, og pamfletten avslutter langt sterkere enn den begynner, med noe som nærmer seg en skarp analyse av Norge og dets plass i Europa. Resultatet stiger allikevel aldri høyere enn solid intellektuell kulturkritikk, et felt hvor Norge er så vant til middelmådige bidrag at vi kanskje bør være takknemlige, men som iallefall jeg er lunken til.