Om en atomkrig brøt løs, skulle vi iallefall ha nok av kjøtt og egg, smør og melk

Det er en del av meg som godter seg over at Fremskrittspartiet i dag er et reelt regjeringsalternativ. Det er den delen som husker hvor skammelig det var å sympatisere med disse Gærne Rasistene for noen år siden, og selv i dag er jeg ikke fremmed for å gi dem en sjanse, eller iallefall smile skadefro om de kommer til makten. Såpass svir hånlatteren fremdeles.

FrP-landet - Norge etter valget i 2009? er derfor et naturlig bokvalg. Skribenter med ulike (stort sett kritiske) ståsted har kikket på FrP's partiprogram, for å tenke seg hvordan et FrP-Norge vil kunne se ut. Har vi lyst til å bo der?

Her er det mye rart. Norsklærer Thomas Hylland Eriksen retter kommafeil i utdanningsplanen deres. Steinar Lem tør ikke mer enn forsiktig antyde at han selv overgår FrP i muslimfrykt, og trekker heller en lydig paralell mellom miljøprogrammet deres og Mein Kampf.

Jostein Gripsrud snakker fint om at det ikke er finkultur som sådan vi bør subsidiere, men selve kulturbredden. Jeg fritar ham hyklerstemplet den dagen han går i spissen for anime-kvote på NRK. Ikke bredde på den måten? Neivel.

I det hele tatt blir dette litt flaut. Skribentene famler etter å finne noe å sette fingeren på, og avslører mer seg selv enn FrP - med Paul Chaffey, Janne Haaland Matlary, Martine Aurdal og Hege Storhaug som saklige unntak. Nå er jo også et partiprogram ment å være svulstig og vanskelig å gripe tak i, men så langt er dette en god start på valgkampen for Fremskrittspartiet.