Snevert utvalg og søkkrike familier

Jeg undrer meg i blant over hverdagslige mysterier. Så som hvorfor det er mulig for meg å gå 500 meter og kjøpe maten jeg trenger på Rimi, hver eneste dag, (unntatt dager Staten har bestemt at jeg skal holde hellig). Hvordan funger dette? Hva er det som ligger bak?

Andre ganger tar undringen mer negative former, så som: Hvorfor i helvete er det så dårlig utvalg på denne Rimi-butikken 500 meter unna, og hvorfor er det nøyaktig samme utvalg på Rema 1000, 200 meter lenger borte?!

Begge spørsmålene belyses av Espen Bogen i Rik på lavpris. Bogen har lenge jobbet for leverandører til de fire store kjedegruppene i Norge: Rema, ICA, NorgesGruppen og Coop, som sammen kontrollerer 99% av dagligvarehandelen i landet. Han rapporterer om en skitten forhandlingskultur, hvor spesielt NorgesGruppen går foran i å lyve for og presse penger ut av leverandørene sine ved hjelp av uoversiktlige bonusavtaler.

At kjedene er tøffe i forhandlinger er ikke veldig problematisk. Verre er det at kundene aldri ser noe av prisreduksjonen. Det finnes ingen lavpriskjeder i Norge, skriver Bogen, bare et oligopol av fire store aktører med uskrevne avtaler om å unngå priskrig. Lavpris i Norge er en myte.

Etter at Lidl trakk seg ut fra det norske markedet ser Bogen heller ingen løsning i sikte. Vi er dømt til fortsatt høye priser og monotont utvalg.