Jeg vet ikke hvilke nisjer og subkulturer du mener ikke dekkes av det kommersielle bokmarkedet. Det er ikke heller distribusjonskanalene du tenker på, altså at det er bestselgerne du har lettest for å bli pådyttet i bokhandelen?

For instrumentalmusikk har du rett i at språk ikke er et ideal. Det handler i stedet om nærhet til live-forestillinger. Live-musikk er hyggelig, men jeg synes ikke det er riktig at staten tar mine penger for å støtte din personlige musikksmak. Hvem vurderer at det er din smak og ikke min som gjelder? Jeg er ikke helt mot det. Lokalpolitikere bør kunne støtte lokale arrangementer. Men Stortingspolitikere bør ikke bygge f.eks. operahus over statsbudsjettet.

Elitesmaken endrer seg over tid, og i dag har black metal prestisje i kultureliten, (om ikke nødvendigvis så mange lyttere.) Problemet med kulturpolitikk er at den enten må være sterkt subjektiv, (f.eks. om kulturministeren i 1993 hadde vært kjempefan av Mayhem), eller konservativ, som når alle hyller black metal 15-20 år i etterkant. En kulturpolitikk som betyr noe måtte dyrke fram nye retninger mens de vokser fram, uten at det utarter til “la oss gi penger til favorittbandet mitt som ingen har hørt om”.

Hvordan løser du det dilemmaet? Og trenger vi egentlig å løse det? Det _største_ norske kulturbidraget i nyere tid vokste altså fram utenfor norsk kulturpolitikk. Det burde fortelle oss noe. (Blant annet at det muligens er en motsetning mellom å skape musikkrevolusjon og å formulere en høflig søknad til Norsk Kulturråd.)

Du sier at mine “fraser” om “bredde” er “innholdsløse”. Og så argumenterer du ut fra det samme idealet. Så da var visst de frasene ikke så tomme likevel.

Videre så hevder du at språkområde er den dominerende faktoren i spørsmålet — ja, i litteratur så er det det, og det er riktig at det er mer rom for subkulturer i anglofon litteratur. Men det er også slik at bestselgermarkedet og pallesalg, altså en mindre bredde i titler, er et langt større faktum i anglofon litteratur. Bredden i utsalg er såvidt man kan se blitt smalere de siste tredve årene, til tross for desktop publishing, print on demand og alt det der. Så det er visst noe med markedskrefter og metting og så videre. Bredden sikres ikke tilstrekkelig av markedet, det er helt åpenbart. Vi HAR flere litterære subkulturer — og subkulturer som går langt utenfor de kulturelle idealene til samfunnseliten også, btw — enn vi “burde” ha hatt om man hadde et “naturlig”, ikke-konkurransevridd marked.

Og hva med for eksempel instrumentalmusikk? Der er jo ikke språk en faktor. Det er bare plass til en viss mengde filharmoniske orkestre eller jazzkvartetter i verden. Men gode statlige ordninger har ført til at Norge har eksepsjonelt mange av dem — det fører til et større og bredere tilbud enn det ellers ville vært. Og de har langt større internasjonalt kommersielt gjennomslag enn man skulle trodd.

Men jeg er forsåvidt enig i din kritikk angående elitesmak. Det er slående at black metal ikke har fått så voldsomt med statssubsidier før ganske nylig. Likeledes er den manglende innkjøpsordningen for tegneserier en skandale. Og at sakprosa — elitens sjanger framfor noe — ikke har en bedre innkjøpsordning enn den prøveordningen som finnes nå, er også slående. Heldigvis innebar kulturløftet bredere støtte og mere støtte til mange sjangrer og uttrykk.

Jeg mistenker at det er en tom frase, dette med at staten sikrer “bredde”. Hva konkret betyr det? Min teori er at det er språk som er den sentrale faktoren her. Bredde er lett å sikre, hvis du har stort nok marked. I en språksone med 1,8 milliarder mennesker – eller en kulturell sone med 300 millioner – får du store muligheter for levedyktige nisjer. Statlig kultursubsider i en slik sammenheng blir ikke en garanti for bredde, men et uttrykk for de kulturelle idealene til samfunnseliten. De bidrar til noe, men det er ikke til bredde.

I en språksone med 4 millioner mennesker blir statens bidrag derimot helt sentralt. Igjen er det samfunnselitens kulturelle idealer som blir løftet opp, (opera, ikke black metal), men nå bidrar det til bredde, fordi disse idealene ellers kanskje ville blitt ignorert som ulønnsomme. Problemet er at det er størrelsen på språksonen som er nøkkelfaktoren her – ikke bredde som sådan.

Argumentet for norske kultursubsider er altså ikke at staten er viktig for å sikre bredde i kulturlivet, men at staten er viktig for å sikre et bredt norsk kulturliv som foregår på norsk. Og det er hverken en tom frase eller et forkastelig ideal. Men det er heller ikke selvsagt at det må være slik. Bl.a. skjer det på bekostning av kvalitet. Vi får norsk kultur, men av lavere kvalitet, fordi vi løfter opp de middelmådige bidragene på en kunstig måte.

Akkurat dette er en interessant debatt. Men vi må først bort fra innholdsløse fraser om “bredde”.