Men ikke noe kulturdepartement
Dette er løftet fra USAs "Declaration of independence" som ble stadfestet i 1776, med ordene:- Gerhard Helskog, Innvandrernes supermakt
"We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalianable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness."
Amerikanerne fortsetter å spre disse ideene, raskere enn noen gang. Gjennom internett som de skapte. Via den kritiske pressen som de perfeksjonerte. På verdens beste universiteter. I filmindustrien. Det utskjelte Hollywood, som i endeløse varianter forteller historier om mennesker som beseirer overmakten. Alle figurer fra Disney som forteller barn over hele verden at drømmer kan bli sanne. I kommunistdiktaturene kunne mennesker formelig kjenne smaken av frihet i en Cola.
Sendte de ikke mennesker til månen?
Det er noe med disse amerikanerne som har sittet i fattige bakevjer i USA og klimpret frem praktisk talt all ny musikk av betydning de siste hundre år: Gospel, jazz, rhythm and blues, country, rock and roll, soul og rap. Sistnevnte er spesielt populært i diktaturer, som for eksempel Iran. USA har nyskapende ballett og fantastiske symfoniorkestre, men ikke noe kulturdepartement. Tenke seg til, verdens sterkeste kultur har blitt til uten statlige kulturbyråkrater.
Sammenlig med kommentarene til mitt tidligere innlegg om kulturkampen mot FrP, hvor Martin Grüner Larsen hevdet at et bredt kulturliv aldri kan stå på egne ben, og holdt fram Michael Jackson som eksempel på hvor ille det står til med kommersiell kultur..
Labels: Quotations, Valg 2009
posted by Bjørn Stærk @ 12:37 PM
2 Comments
2 Comments:
Det var da en usjenerøs tolkning av mine kommentarer, Bjørn. En bedre formulering av mine meninger er nok snarere at bredden hjelpes av staten. Kunstproduksjon er noe vi bevisst skaper et overmettet marked av. Folk har kun anledning til å konsumere så og så mange bøker, låter eller animefilm, så for å holde produksjonen kunstig høy så stimulerer vi det på et eller annet vis. Også for å forhindre mesensituasjoner.
"En bedre formulering av mine meninger er nok snarere at bredden hjelpes av staten."
Jeg mistenker at det er en tom frase, dette med at staten sikrer "bredde". Hva konkret betyr det? Min teori er at det er språk som er den sentrale faktoren her. Bredde er lett å sikre, hvis du har stort nok marked. I en språksone med 1,8 milliarder mennesker - eller en kulturell sone med 300 millioner - får du store muligheter for levedyktige nisjer. Statlig kultursubsider i en slik sammenheng blir ikke en garanti for bredde, men et uttrykk for de kulturelle idealene til samfunnseliten. De bidrar til noe, men det er ikke til bredde.
I en språksone med 4 millioner mennesker blir statens bidrag derimot helt sentralt. Igjen er det samfunnselitens kulturelle idealer som blir løftet opp, (opera, ikke black metal), men nå bidrar det til bredde, fordi disse idealene ellers kanskje ville blitt ignorert som ulønnsomme. Problemet er at det er størrelsen på språksonen som er nøkkelfaktoren her - ikke bredde som sådan.
Argumentet for norske kultursubsider er altså ikke at staten er viktig for å sikre bredde i kulturlivet, men at staten er viktig for å sikre et bredt norsk kulturliv som foregår på norsk. Og det er hverken en tom frase eller et forkastelig ideal. Men det er heller ikke selvsagt at det må være slik. Bl.a. skjer det på bekostning av kvalitet. Vi får norsk kultur, men av lavere kvalitet, fordi vi løfter opp de middelmådige bidragene på en kunstig måte.
Akkurat dette er en interessant debatt. Men vi må først bort fra innholdsløse fraser om "bredde".
Post a Comment
<< Home