Vivekananthan tar sterkt i, men han har gode poeng. Offentligheten er preget av jakten på alt som er galt med *de andres kultur*, underforstått at vår egen er nærmest perfekt – det som er galt med de andres kultur (religion inkludert) er jo selvsagt der den mest tydelig skiller seg fra vår. Når man så finner noen punkter som utvilsomt er problematisk med en kultur, hopper man raskt til en generell konklusjon om at *hele* kulturen er råtten. På den måten minner “monokulturalismen” mistenkelig om gammelrasismen.

I stedet for å snakke om eller kritisere *hele* kulturer er det kanskje bedre å se på de små sannheter, f.eks.: Er kvinnelig omskjæring galt? Helt klart, akkurat på dette punktet er tradisjonene i Norge bedre enn tradisjonene i Somalia og andre deler av Afrika.