Valgkamp 2009 - Landsmøtevideoer
Som en del av min ortogonale valgkampdekning forsøker jeg å se alt som er lagt ut av videoer fra de aktuelle partienes landsmøter. Her er noen lav- og høydepunkter så langt, de fleste av dem fra Fremskrittspartiets landsmøte, fordi de har den overlegent beste tilstedeværelsen på YouTube.
Aina Stenersen, leder i Oslo FpU, roper høyt om kriminalpolitikk, til vekselvis overbærende smil, flauhet og applaus fra forsamlingen:
Mette Hanekamhaug fra FrP snakker om integrering slik jeg skulle ønske partiet alltid gjorde det, med fokus på likestilling og valgfrihet. I den grad jeg sympatiserer med FrP i dette spørsmålet er det med det som sies her.
Mazyar Keshvari i FrP synes vi skal slutte å snakke med alle land vi er uenige med:
Ove Vanebo, leder av FpU, argumenterer for aktiv dødshjelp utifra gode liberale prinsipper:
Dakars Henrik Asheim, leder i Unge Høyre, er et "offer" for rødgrønn skolepolitikk. Han og hele hans generasjon har blitt utsatt for et "ran" som har sørget for at "tusenvis av ungdom" har fått "drømmene sine knust". Jeg får plutselig et bilde av Håkon Lie som stormer inn på scenen, trekker gutten etter øra ut i bakgården, og banker ham opp.
Labels: Valg 2009




















Det er en del av meg som godter seg over at Fremskrittspartiet i dag er et reelt regjeringsalternativ. Det er den delen som husker hvor skammelig det var å sympatisere med disse Gærne Rasistene for noen år siden, og selv i dag er jeg ikke fremmed for å gi dem en sjanse, eller iallefall smile skadefro om de kommer til makten. Såpass svir hånlatteren fremdeles.









The faeries in Susanna Clarke's world are not friendly little creatures with magic wands, but the faeries of folklore: Dangerous creatures who live on the border between sanity and madness. This border is also a physical border. There are many places in England where you can cross into Faerie, often unawares. A bridge, a bush, a forest. Inside, time moves differently, and common sense is useless. Whether you're chained to an insect-ridden bed or a guest at a wonderful palace may depend entirely on which eye you're seeing with.


The idea that gods exist only to the extent that we believe in them is kind of a fantasy cliché, but the reason it is overused is that it is a good idea, and very effective when used right. One of the authors who does use it right is Terry Pratchett, who applies this theme to many of the Discworld novels, and particularly Small Gods and Hogfather.





