SV - sosialisme er ikke hva det var

Ny partivurdering i blåbloggen: SV - sosialisme er ikke hva det var.

Husker du hvordan høyresiden for fire år siden var redd for “sosialistene”, og for hva som ville skje hvis sosialistene kom til makten? Ting har endret seg. I dag er det ingen som antyder at SV vil innføre proletariatets diktatur i Norge. Kristin Halvorsen har vært finansminister i fire år. Dovre har ikke falt, og vi er fremdeles en kapitalistisk velferdsstat.

Høyresiden er nok både litt lettet, og litt snurt fordi de ikke kan mane sosialistspøkelset i årets valgkamp. Men SV har vel også et dilemma? Er de ingenting mer enn Arbeiderpartiets idealistiske lillesøster?

Les resten

Se også Mihoe og Hjorthen.

By the four balls of Jesus, Mary and Joseph

50-100 pages into Shibumi, by Rodney William Whitaker aka Trevanian, I realize that I've been duped. This isn't the light and retarded spy thriller the first pages gave me reason to expect. It's ..

.. I don't know what it is. Shibumi is one of the oddest books I've read. A work of mad genius, flawed in unique and interesting ways.

It opens with your standard CIA conspiracies and PLO assasinations and tense conversations about dangerous secrets, then .. jumps to the World War 2 backstory of a European orphan who grows up in Japan and spends most of the war playing Go. Armed with Japanese philosophy he becomes one of the world's greatest assasins, and lovers, a period of his life the novel skips entirely in favor of his middle-aged cave climbing exploits.

The novel burns with rage against American culture and everything it touches, against the mediocre, and the common. The author and/or his spokesperson Nicholai Hel likes the French, British and Spanish little more, and he despises Arabs in particular. Only the Basque and the pre-1945 Japanese meet his standards of manly sophistication.

Putting it like that, I'm not sure why I liked it so much. But liked it I did. I wouldn't go so far as to call it good. It's possibly even a failure. But it makes me grin. Just keep it away from impressionable youths.

Hva mener regjeringen om overvåkningsdirektivet?

Nytt innlegg i blåbloggen på dagbladet.no: Hva mener regjeringen om overvåkningsdirektivet?

Den siste uken har det pågått en kampanje blant norske bloggere mot å innføre EU’s datalagringsdirektiv i Norge. Mer enn 100 skribenter og politikere fra høyre til venstre har samlet seg om et krav til regjeringen om å si klart ja eller nei til dette direktivet før vi går til valg i september.

Hva er dette for noe, og hvorfor bør du bry deg?

Les resten.

Survival of the kindest

There was an odd debate in Norwegian newspapers this summer. Someone argued that evolution plays a role in human psychology, contrary to local academic consensus. A professor of biology replied that, why, that's absurd, because then we'd have to legalize rape.

You .. miss out on things when you ignore an entire subfield of your own profession. Things like Born to be Good by Dacher Keltner, which destroys the myth that evolutionary perspectives on psychology justify selfishness.

The book is part of a trend in psychology that looks at the things in life that go well. Many have looked at how things go wrong. Only more recently has psychology begun to ask what is it that makes us happy, and good. Keltner looks at embarassment, smiling, laughter, teasing, touching, love, compassion and awe, and how each plays a role in happiness and social bonding.

The title is misleading. Keltner does not argue that people are naturally good. He argues that we're wired with certain good capabilities. Embarassment and teasing allow us to peacefully navigate complicated social structures. Most of us do this automatically. That does not mean that we're "born good". Rather, we're born with the capacity for it.

Keltner binds the themes together in the Confucian concept of jen, which he interpretes as bringing out the good in others. Used properly, that's what all these abilities do.

This is only one side of the coin. But it's one that receives less attention than it deserves, despite being more relevant to most of us.

Partivurdering: Venstre

Hver uke fram mot valget skal jeg, Mihoe og Hjorthen vurdere de ulike partiene for dagbladet.no, gjennom henholdsvis blå, røde og tvilende briller.

Først ut er Venstre. Her er mitt bidrag: Venstre - den smarteste eleven i klassen. Og her er Mihoes og Hjorthens. Neste uke: SV.

Og jeg som trodde jeg kunne slutte å skrive om valget, nå som jeg hadde bestemt meg.

Et parti som dessverre må utelates fra dekningen av rent tekniske årsaker, (det ble stiftet i forgårs på et utested, og stiller ikke i noen fylker), er Astrid Melands parti Grått, med mottoet: Grått - det vil helst gå godt. Partiet står for å ta det helt med ro, for det går nok bra uansett. Initiativet berømmes, og jeg ønsker dem alt vel i kommunestyre- og fylkestingvalget i 2011.

En plirende smilende jøde bak disken

Konrad har samlet rasistiske og antisemittiske uttalelser fra Norge i mellomkrigstiden.

«. . . overstrømmes vi av alle lands jøder, kanskje mest russiske. De kommer inn som sildestim. De setter sig fast over hele byen. Det er snart ikke en fruktbutikk (. . .) uten at det står en plirende smilende jøde bak disken. (. . .) Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten... snart har de foten innenfor en avis, en bank, universitetet, Nasjonalgalleriet!»

«Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier. » og «En god del av disse utlendingene som kommer hit til landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet.»

«Arvelæren har allerede i høi grad rasjonalisert avlen av husdyr og kulturplanter. Den bør også bli grunnlaget for rasjonell menneskeavl. Ellers vil vi mennesker fra en fin rasehunds synspunkt være kjøtere.»

Lite er nytt i retorikken mot utlendinger som skal oversvømme landet. På 1800-tallet fantes det skandinavere som var redde for "den gule fare", tross at det ikke bodde noen kinesere her. Ordene endrer seg, ("rase" er ut, "kultur" inn), men budskapet er ofte det samme.

Not in front of the civilians

I am patient. I'll watch hyped-up must-see movies when I get around to them. They're not going anywhere.

There's a trick to watching such movies: I deliberately didn't anticipate Watchmen before it came out, and I didn't read reviews after it came out. So when I fired up the new 3 hour directors cut, I watched it unbiased. I didn't need it to be good, and I wouldn't care if it was bad. Perfect.

Turns out, Watchmen is really good, and worth watching on its own terms. It emphasizes different aspects of Alan Moore's story, while other aspects are lost. I respect the changes they've made. It's all coherent, (unlike that mess The Dark Knight).

One thing that's toned down is the right-left political axis. It's still there, but clumsily handled compared to the comic book. (Which side is right, and why? The answer will start an interesting discussion.) And it's ironic that the director satirizes violence one moment, then indulges in typical super-awesome super-hero brutality later. Rorschach and The Comedian's brutality serves a point. Nite Owl's undermines it.

Which just means you should also read the comic book, then continue with the rest of Alan Moore's less famous catalogue. My personal favourite is Promethea.

But the movie stands on its own feet. I'm impressed.

40's movies marathon - part 19

Suspicion (1941, USA) - Rich girl Joan Fontaine falls in love with Cary Grant to spite her parents, and marries him, but he turns out to be a no-good moneyless slacker. Doesn't he always? Watched it all.

Manpower (1941, USA) - Macho drama about the brave men who fix power lines. Watched: 15 minutes.

Target for Tonight (1941, UK) - Shows how a bombing raid against Germany is carried out, from the planning stage to the actual bombing. Turns out there's a lot of dull work behind raining fiery death from the sky. Watched: 5 minutes.

That Uncertain Feeling (1941, USA) - A woman goes to a psychoanalyst to cure her hiccups. That's funny, but the movie isn't. Watched: 8 minutes.

Hold Back the Dawn (1941, USA) - Rumanian fortune hunter Charles Boyer seeks some naive American girl to woo and marry, so he can move to America and be with his girlfriend. Takes place in a hotel in Mexico, where everybody is waiting for their entry visa, and everybody has their own plan for getting it. Watched it all.

Horror Island (1941, USA) - There's a treasure buried on an island. A .. horror island. Boring. Watched: 7 minutes.

They Drive By Night (1940, USA) - Humphrey Bogart is a truck driver for an apple company. He may not make his delivery on time, oh dear. Watched: 9 minutes.

That Night in Rio (1941, USA) - A silly musical in Glorious! Techni! Color!, starring Carmen Miranda, mother of all fruit-hat-wearing Latin-American stereotypes. Watched: 14 minutes.

Magnus Marsdal tar feil om IT-sektoren

En rettelse til Magnus Marsdal, som i Frp-koden ironiserer over dotcom-tidens tro på at den enkelte arbeider skulle stå i sentrum, og få et arbeidsliv hvor man "blir utfordret, lærer noe nytt og kan utfolde seg i et miljø som skaper trivsel."

Noen mente at de ansatte nå hadde kontroll over "de nye maktstrukturene" i arbeidslivet: "Ansettelsesintervjuene blir snudd på hodet, ved at søkerne intervjuer ledelsen om hva slags muligheter og fordeler bedriften kan tilby. [..]

Snart [etter dotcom-kræsjet] sluttet selv den mest entusiastiske selveierhjerne å omtale seg som "gullsnipparbeider". IT-folk begynte tvert imot med fagorganisering.

Men 8 år senere er det fremdeles få i IT-bransjen som organiserer seg. De finnes, men er så usynlige at at jeg har aldri opplevd at fagorganisasjoner stiller seg i veien for f.eks. lønnskutt eller oppsigelser.

Det synes jeg er flott. Tilsvarende er det i IT-bransjen fremdeles høy fokus på å "bli utfordret, lære noe nytt, og utfolde seg i et miljø som skaper trivsel". Ansatte ses på som kunnskapsarbeidere, som, i marxistisk sjargong, eier sine egne produksjonsmidler, hjernene sine. Når du søker jobb i en IT-bedrift har du forventninger til videreutdanning og ansattgoder, og jobbintervjuer handler like mye om å selge bedriften til jobbsøkeren som omvendt.

Jeg kan også love at det siste en IT-leder ønsker seg er en kuet ansatt som blindt og lydig følger ordre. Ansatte forventes å tenke selv, og ta ansvar. Jobbsøkernes forhandlingsposisjon endrer seg i takt med arbeidsmarkedet, men dette gjør ikke.

Den tradisjonelle norske oppskriften for grasrotmobilisering

Når tidligere Attac Norge-leder Magnus Marsdal i Frp-koden skal forstå Fremskrittspartiets suksess drar han på Amcar-treff. Det er litt søtt. Men resultatet ligger langt fra den hysteriske og nedlatende tonen kritikere vanligvis bruker om FrP. Dette er et edruelig forsøk på å forklare hvordan FrP har blitt både Norges nest største og mest forhatte parti.

Marsdal mener at arbeiderklassen har mistet troen på Arbeiderpartiet fordi det har blitt tatt over av ledere fra den tradisjonelle eliten. Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre kommer fra mektige og rike familier, ikke arbeiderklassen. Politikken og retorikken blir deretter.

Forsmådde arbeidervelgere går så til FrP, som tar deres forakt for den kulturelle og politiske eliten på alvor.

Marsdal ønsker å snu trenden, men jeg ser ikke hvordan ytre venstre skal klare dette. Han mener at mange ville forlate FrP hvis de var klar over hvor markedsliberale de var. Mulig, men når Arbeiderpartiet har gått mot høyre er det ikke bare fordi de har fått andre ledere, men fordi sosialismen er død. Vil arbeidervelgerne virkelig ha flere statsmonopoler? Hva skjer da med avstanden til makta?

Jeg tror nordmenn ønsker en velferdsstat basert på kapitalismen. Offentlig ansvar og individualisme. De vil godta justeringer mot venstre, men ingenting som vil varme et rødt hjerte. Marsdal kjemper en tapt kamp.

Men denne boken er bra og viktig, og bør leses av alle politisk interesserte, uavhengig av ståsted. Om den ikke redder sosialismen, så kan den iallefall redde de andre partiene fra å være Siv Jensens nyttige idioter.

40's movies marathon - part 18

Sullivan's Travels (1941, USA) - Satire about a movie director who sets out to live as a tramp to learn what it's like to be poor, so that he can make that big serious movie he always dreamed about. He's followed by a bus full of journalists, looking for a human interest story. Best line: "How do you feel about the labor situation?", said to a pair of hobos on a train. Watched it all.

Topper Returns (1941, USA) - The original Topper had Cary Grant as an irresponsible playboy who kills himself and his wife in a drunken driving accident, then returns as a ghost to teach others to do likewise. This does not. I'm not sure what it has. Watched: 10 minutes.

Peer Gynt (1941, USA) - I wish there was some way to separate Peer Gynt from Grieg's music, which is all wrong for it. This is a silent movie, which means you get to watch Charlton Heston (at 17, his first role) for 90 minutes while you listen to Grieg. Watched: 12 minutes.

Confessions of a Boston Blackie (1941, USA) - Stupid art world crime stuff. Watched: 9 minutes.

Western Union (1941, USA) - IMDB reviewers say this western about building telegraph lines is really good. I bet they're just saying that because it's directed by Fritz Lang. Watched: 16 minutes.

The Bride Came C.O.D. (1941, USA) - The movie came D.O.A. Watched: 5 minutes.

Faen heller, det får bli FrP i år

Jeg dras mellom den sosialliberale siden av Venstre og den markedsliberale siden av Fremskrittspartiet. Når stemmen min i år nok går til FrP er det bl.a. fordi jeg er enig med dem i mange saker, flere enn jeg var klar over før jeg begynte denne gjennomgangen. Dette er ikke de sakene som får oppmerksomhet, men de er viktige for meg.

Det som til sist avgjør drakampen er at Venstre nekter å sitte i regjering med FrP. Venstres kompromissløse holdning til Fremskrittspartiet og alt dens vesen provoserer meg. Venstrefolk forteller meg alltid hvor lang avstanden er, men jeg er beviset på det motsatte.

Høyre står nølende sånn midt i mellom. Jeg ble skuffet over deres forrige regjeringsperiode, og jeg har ikke funnet en eneste sak hvor Høyre gjør meg entusiastisk. Høyre må finne seg selv.

Det vil være sunt for Norge å få outsider-partiet FrP i regjering. FrP er en koalisjon av de som i flere tiår har stått utenfor norsk politikk. Det er en merkelig, rotete, stygg koalisjon, men på sitt verste er de ikke så farlige som motstanderne vil ha det til, og på sitt beste har de interessante tenkere og nye ideer. Norsk politikk trenger nye markedsliberale ideer, og den trenger å få et uhysterisk forhold til sin egen befolkning.

Derfor stemmer jeg nok FrP. Jeg gjør det uten å unskylde islamfrykten deres, og jeg gjør det vel vitende om at min stemme i Oslo kan hjelpe kristenkonservative Sylvi Listhaug inn på Stortinget. Politikk handler om skitne kompromisser. Dette er mitt.

With killer karate katana

This is a good week for LucasArts nostalgia. I've had time to look at some of their old games, a new game, and a new version of an old one.

Tales of Monkey Island, episode 1 (Telltale Games, 2009): Telltale really is the new LucasArts, and not only because it was founded by former LucasArts employees. The puzzles are interesting, and involve thinking more than random combination of everything in sight. The jokes are funny. Loved it.

LOOM (LucasArts, 1990): Games have come a long way from a time when it was okay for the game interface itself to be a puzzle. You interact with objects by playing tunes on an instrument, so before you can actually do anything you must figure out the tunes. Might be interesting, but I'm not going to play further.

The Dig (LucasArts, 1995): Takes itself quite seriously, not in a melodramatic way, but in a responsible adult kind of way. No nonsense, just serious people doing their very serious job. Ie. boring.

The Secret of Monkey Island: Special Edition (LucasArts, 1990/2009): The updated visuals and sound bring out the classic hidden underneath almost 20 years of dust. It's easier than I remember, either because I've gotten smarter or because I half-remember all the solutions, but it's just as good. Now I want special editions of the sequel, the Indiana Jones games, Sam & Max Hit the Road, and Day of the Tentacle. (And if whoever owns the corpse of Origin is listening: Ultima 7, Ultima Underworld, ..)

Valgkamp 2009 - Sakene så langt

Jeg har de siste månedene gått gjennom partiene sak for sak for å finne ut hvem jeg skal stemme på. Fremgangsmåten har vært at jeg først formulerer hva jeg selv står for, og deretter finner ut hva partiene sier om dette i partiprogrammene. I blant har jeg blitt overrasket over hvem jeg landet på.

De aktuelle partiene har vært Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet. De uaktuelle partiene har jeg ignorert, noe jeg synes andre politikkbloggere også kunne gjøre i blant. Fortell hva dere er for, ikke bare hvem dere er mot.

Status så langt er:

Miljøvern - Venstre, og få gjerne kjernekraftverk med i programmet også
Samferdsel - Venstre, fordi bilpendling i storby er irrasjonelt
Narkotika - Ingen, måtte våre etterkommere tilgi oss
Kultur - Fremskrittspartiet, la oss fjerne pengene og se hva som skjer
Utenrikspolitikk - Høyre, men vi er og forblir et irrelevant land
Skole - Fremskrittspartiet, fordi vi trenger eksperimentering og valgfrihet
Innvandring/integrering/islam - Splittet mellom Høyre, uten entusiasme, og virkelighetsfjern PK-drøm
Helse - Fremskrittspartiet, fordi privat-ansatte leger ikke er slemme
Skatt og økonomi - Fremskrittspartiet, fordi vi har en forvokst Kjekt å ha-stat

Det er flere saker jeg kunne gått gjennom, men jeg tror det er på tide å ta en avgjørelse. Hvem blir det, og hvorfor? Prioriterer jeg det sosialliberale i Venstre eller det markedsliberale i FrP, eller går jeg balansegang med Høyre? Følg med!

Valgkamp 2009 - Skatt og økonomi

Jeg vil ikke ha skattelette for meg selv. Jeg tjener over gjennomsnittet, og har nok til mine behov. Det blir merkelig når, desto mer folk tjener, desto mer opptatt blir de av å redusere skatten sin. De som trenger skattelette er jo de med middels eller lav inntekt, og huslån og familie.

Man bør ikke ta pengene til folk uten å ha en veldig god grunn for det. Staten drives i dag etter Kjekt å ha-prinsippet. La oss iallefall kutte bort de mindre viktige offentlige utgiftspostene, og gi disse pengene tilbake til innbyggerne. Det er f.eks. 12 milliarder å hente i å oppheve jordbruksavtalen.

Samtidig bør vi effektivisere de nødvendige utgiftspostene. Staten er et tungrodd firma, og som eiere bør vi stille krav til hvordan den løser oppgavene vi gir den.

Ut over dette er jeg mer opptatt av ryddig skatt enn av lav skatt. La oss forenkle skattesystemet. Skattesatsen behøver ikke være flat, men jeg vil fjerne alle særunntak og særavgifter. Dette vil det bli bråk av, men det burde være et langsiktig mål.

Venstre bryr seg lite om skatteletter. Høyre og FrP står for mye av det samme, ikke så langt fra meg. Forskjellen mellom dem er at FrP vil bruke mer oljepenger, noe jeg ikke har noen mening om. Men Høyre gjorde bare småjusteringer på dette området sist de satt i regjering. Da hjelper ikke gode prinsipper. Andre folk må til. I denne saken lander jeg derfor på:
Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk, skole, innvandring/integrering/Islam og helse.

40's movies marathon - part 17

Big Store (1941, USA) - This is the first Marx Brothers movie in the marathon, because I've watched most of them already. There's little reason to bother with their later movies like this one. Watched it all, but only because I'm a Loyal Fan. For a Marx Brothers masterpiece, watch A Night at the Opera, Duck Soup or Horse Feathers.

Tobacco Road (1941, USA) - Georgia is full of stupid white trash and/or hillbillies. You'll laugh your false teeth out. Watched: 8 minutes.

Hellzapoppin' (1941, USA) - Fourth wall breakage, nonsense slapstick, and my second favourite jazz scene so far. Many movies are fun. This movie has fun. The Broadway show it was based on was supposedly even less coherent. I wish I could have seen it. Watched it all.

Blood of Jesus (1941, USA) - All-black Christian proselytization effort. Good music, odd style, terrible acting. Watched: 16 minutes.

Among the Living (1941, USA) - Recipe for a MST3K-worthy B-horror: Spooky house, mad twin brother who's been hidden in the cellar for decades, and some old fool who does things for no good reason, which would be okay if he wasn't a lead character. Watched: 15 minutes.

Spooks Run Wild (1941, USA) - Bela Lugosi is neither dead nor undead, but he really needs to lie down for a rest, he looks terrible. Some unruly teenagers from the city go on a camping trip, but there's a killer on the loose. Watched: 16 minutes.

Hemningsløs overvåkning gjør oss ikke tryggere

Alle som mener noe om overvåkning og sikkerhetstrusler må gjøre seg kjent med Bruce Schneier. Mange tror de forstår problemstillingen: All sikkerhet går på bekostning av personlig frihet. Vi må derfor finne den riktige balansen mellom å leve trygt og å leve fritt.

Men som Schneier skriver, bl.a. i boken Schneier on Security, kan du ikke stole på instinktene dine for hva som gjør deg trygg. Mange tiltak, så som de fleste sikkerhetstiltak på flyplasser, begrenser friheten din uten å gjøre deg tryggere. Andre, så som å låse døren til cockpiten i et fly, gjør deg mye tryggere uten å begrense friheten din.

EU's datalagringsdirektiv, som sier at all informasjon om hvem du kommuniserer med, og hvor du var da du gjorde det, skal lagres i inntil to år i tilfelle politiet finner ut at de har behov for å vite det, begrenser privatsfæren vår, uten å gjøre oss spesielt tryggere. Kriminelle og terrorister kommer seg rundt dette. Vi andre gjør ikke.

Alle overvåkningsmuligheter blir før eller senere misbrukt. Målrettet og velbegrunnet overvåkning kan gjøre oss tryggere, vill og hemningsløs lagring av alt som kanskje blir nyttig en dag gjør oss bare mer overvåket.

Flere partier har allerede sagt nei til å innføre datalagringsdirektivet i Norge. Regjeringen har ikke. Regjeringen plikter å ta et klart og begrunnet standpunkt til dette før valget, slik at velgere som bryr seg om personvern kan stemme på riktig grunnlag.

FrP's valgkampstrategi

Fremskrittspartiets valgkampstrategi ser ut til å være å komme med medieuttalelser som provoserer favorittfiendene deres til å skjelle dem ut i media. Dermed får de framstå som det klare alternativet til dagens regjering, samtidig som de forsterker støtten både blant folk som er enig med disse uttalelsene og blant de som misliker kritikerne. Med litt flaks får man full pott, gratis og fritt for forpliktelser.

Jeg forstår hvorfor FrP gjør dette. Strategien er genial. Det jeg ikke forstår er hvorfor motstanderne deres hjelper dem.

Når FrP presenteres som det klare alternativet til den sittende regjering så vil de som ikke liker denne sympatisere med dem. De er det alltid mange av, uansett hvem som sitter i regjering. Og strategien med å demonisere FrP er på sitt fjerde tiår i å virke mot sin hensikt. Kjernevelgerne deres har tykk hud, og den voldsomme utskjellingen dytter vinglevelgerne deres i forsvarsposisjon.

En forklaring kan være at regjeringspartiene ønsker å skape kaos på høyresiden, eller at de gambler på at velgerne til syvende og sist ikke tør å stemme på FrP. Jeg tror det er overmodig.

FrP er en av mine kandidater i valget i år, men la meg allikevel komme med et råd til de som, av helt forståelige grunner, ikke ønsker et enda mektigere FrP fra høsten av: Hold kjeft. Ignorer dem. Demoniser noen andre i stedet. Don't feed the trolls. Gjør dem kjedelige.

Leaky, pretty pipes

Hey, this is cool: Yahoo Pipes. It's a free tool for playing with RSS feeds.

I used it to create a politics only RSS feed for a Norwegian election blog aggregator, (for some reason they're not interested in 70 year old movies..) It reads my regular RSS feed, filters it on the category, and outputs the result as a new RSS feed. Look at the picture to see how it's done.

Notice the category.0 / category / category.1 part. Yahoo Pipes is a leaky abstraction. It pretends to protect you from the ugly details of XML, but when your blog posts have either one or two categories, like mine do, you still need to know that to an XML parser there's a difference between a single node and a node list.

To most people that last sentence made no sense at all. XM..what?? Neither will most of the modules in the Yahoo Pipes toolbox, such as regex and loop. In other words, this is a service for people with technical instincts. It's programming, just prettier.

But still: Really, really cool.

Valgkamp 2009 - Helse

Jeg ignorerer fastlegeordningen. Jeg ble sint da jeg i 2001 ble bedt om å velge ut én lege som skulle eie meg som pasient. Hva har staten å gjøre med hvilken lege jeg besøker? Jeg kan stå på prinsippet fordi jeg sjelden er syk, og fordi det finnes leger i Oslo som står utenfor ordningen. Jeg må vel gi det opp en dag.

Vi trenger valgfrihet i helsevesenet, og vi trenger private sykehus og klinikker. Jeg tror på et offentlig ansvar for helse, men vi må skille mellom at staten betaler for en operasjon, og at staten utfører operasjonen selv. Det er ingen grunn til at alle sykehus skal være drevet av staten. Leger blir ikke slemme eller inkompetente fordi lønnssjekken kommer fra et privat firma.

Partiene vil snakke mye i valgkampen om hvor mye de skal "satse" på helsevesenet, men det viktigste må være hva slags helsevesen vi vil satse på. Vi trenger et helsevesen som raskt tilpasser seg behovene til innbyggerne, og da må man slippe til de private. Så er det opp til staten å definere riktige insentiver og garantier, en langt enklere oppgave enn å administrere alt selv.

Høyre og Venstre er fleksible på dette området, men, på samme måte som med skolepolitikk, er det FrP som har det klareste prinsippet om likestilling av offentlige og private tilbydere av helsetjenester. I dette spørsmålet lander jeg derfor på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk, skole og innvandring/integrering/Islam.

The cautious return of LucasArts

In the early 90's, LucasArts owned the PC adventure game market. Each new title they released broke new ground. First they perfected the straight-forward point-and-click combine-the-what-with-the-what-now??! adventure game with Monkey Island 1 and 2, and Indiana Jones and the Fate of Atlantis. Then they really began to innovate, with games like Day of the Tentacle and Sam & Max Hit the Road.

As the 90's ended, LucasArts gave up on adventure games to focus on their Yet Another Bloody Star Wars Game strategy. Other major gaming companies did likewise, leading some people to think that the adventure game today is dead. Not so: the mantle has been picked up by smaller companies such as Telltale Games, who are doing well with LucasArts's old Sam & Max franchise.

Someone at LucasArts must have recently asked themselves: Hey, people used to love us back in '92, whatever happened with that?! So this summer they're re-releasing Monkey Island 1 with modern graphics, they're allowing Telltale Games to make new episodic Monkey Island games, (the first was released this week), and they're releasing their own classics on Steam, the iTunes of PC gaming.

That's fantastic. I'm going to look at some games I didn't play in the 90's, such as LOOM and The Dig. Am I still able to play such old games? At least I'll finally be able to .. uhm, pay for Fate of Atlantis. And the first new game from Telltale looks good, (it's actually funny.) Will be back with more.

Arkivskuffene begynte med andre ord å leve sine egne liv

Humanist-redaktør og blogger Arnfinn Pettersen har samlet en del av sine tekster fra Humanist, Fri Tanke og Den Tvilsomme Humanist i boken Tvilsbekjennelser. Den er utgitt på hans ferske mikroforlag Dodoforlaget, visstnok halvveis for å teste on-demand-trykkeriet Lulu, men jeg biter jeg.

Jeg har aldri hatt noe forhold til human-etikerne. Hva gjør de egentlig, annet enn å tilby gudsløse alternativer til religiøse seremonier? Hva står de for? Problemet ligger hos meg, jeg har aldri forsøkt å finne ut av dette. Men i den grad de står for humanismen til Arnfinn Pettersen er jeg helt med.

Pettersen skriver mye om skepsis. Ikke skepsis som et bestemt verdensbilde, med dogmer og tilbedelse av Vitenskapen, men skepsis som en metode, en måte å forholde seg til påstander på. Skepsis som et annet ord for tvil. Hvordan vet du dette? La oss teste!

Andre tekster handler om humanismen som livssyn. Hva hører hjemme under humanistenes partinøytrale paraply, og hva gjør ikke? Pettersen tar avstand fra den aggressive ateismen til Richard Dawkins, som mener at ikke noe galt har kommet fra ateisme, og ikke noe godt fra religion. Kommunistene og antislaveribevegelsen er gode moteksempler. Samtidig må ikke selvtvil og moderasjon gå på bekostning av de grunnleggende verdiene, som ytringsfrihet.

Det er ekstreme standpunkter som i dag får oppmerksomhet, ikke tvilsbekjennelser som dette. Når normen er skråsikre spissformuleringer er det derfor tvilerne og skeptikerne som er de virkelige radikalerne.

A new competence standard for pundits

Pundits are generally lazy people, and amateur online pundits are no better. They'll settle for the least amount of thinking and learning necessary to make a point.

A common way to be lazy is to say: This is so obvious I'm not even going to argue with people who think otherwise, I'll just make jokes about them. This works because your readers, viewers or listeners don't want to hear that argument no more than you want to make it. But they love jokes.

I want to propose a new rule for pundits: It's okay to say "this is too stupid, I'm not taking this argument seriously", but only if you have, at least once, entered into an actual discussion with someone who holds this stupid opinion. Exchanges of sarcasm don't count. It must be a real debate.

This is not a waste of time. It's proof of basic competence. If something is obvious, you should be able to explain why. And unless you've tried, how do you know you're able to? How do you know you're not just parroting common sense?

Yes you should be able to explain why we know the earth isn't flat. You should be able to counter the arguments of Holocaust deniers. Not every day, the nuts will believe what they want no matter what you say. But - at least once, if you get the opportunity.

That done, seek out more difficult opponents, for instance a smart representative of an ideology you disagree with. Repeat forever.

Charles Stross on his software career

Author Charles Stross has been writing a series of posts about his former life in the software industry. Read it to destroy your belief that important software and internet services are generally written by people who know what the hell they're doing.

Often, what you have is what Stross describes here: one stressed out programmer maintaining a Gordian knot of code that was only ever meant for demo use, but then somehow it ended up in production and now they can't ever get rid of it. From which point possible futures include burnout, bankruptcy, or gigantic profits.

Stross left the industry at about the time that I entered it, around 2000. His publishing career has since included novels that combine H. P. Lovecraft with IT, and I now understand why. My own experiences have been less harmful to sanity, (except that first part time job where I wrote a webmail solution in C, which to you non-programmers out there is like inventing and building your own car because you're too lazy to learn how to drive a real one.) On good days I even feel like I know what I'm doing. Then the bug reports start coming in.

Slaughtering, looting and raping in disciplined fashion

In his 12 novels about the British officer Flashman, George MacDonald Fraser has sent this tormented coward to many of the greatest battles of the mid-19th century. His only real accomplishment has been to flee from all of them. Flashman is Blackadder without jokes, a cynic and egotist who would like nothing more than to enjoy life at home with his wife, (and the occasional lover and prostitute), but because of his undeserved reputation as a war hero the British government won't let him. It's the glory days of Empire, and there's always a dangerous situation somewhere to sort out.

In Flashman and the Mountain of Light, Flashman is sent as a spy to Lahore in Punjab, to prepare for the Sikh war of 1845-46. Lahore at this time is a cauldron of dynastic intrigue, where leaders betray each other at first chance, and everybody has conflicting agendas. A swashbuckling hero would feel right at home. Naturally, Flashman hates every second of it.

Flashman's curse is to be surrounded by madmen: heroes and great generals who glorify war and self-sacrifice in the name of some bloody stupid cause. He doesn't want to die on a battlefield in India. Who would? Flashman is a hypocrite, but he's honest with himself and the reader, and he despises the lower type of hypocrite who pretends that building an empire is a clean affair.

These are not pacifist novels, and they're not targetted at the British empire as such. It's just honest history: Bloody and absurd.

And Mars and Mother India floating overhead in suitable draperies

I suspected that Hardinge's aversion to me was rooted in a feeling that I spoiled the picture he had in mind of the whole Sikh War. My face didn't fit; it was a blot on the landscape, all the more disfiguring because he knew it belonged there. I believe he dreamed of some noble canvas for exhibition in the great historic gallery of public approval - a true enough picture, mind you, of British heroism and faith unto death in the face of impossible odds; aye, and of gallantry by that stubborn enemy who died on the Sutlej. Well, you know what I think of heroism and gallantry, but I recognise 'em as only a born coward can. But they would be there, rightly, on the noble canvas, with Hardinge stern and forbearing, planting a magisterial boot on a dead Sikh and raising a penitent, awe-struck Dalip by the hand, while Gough (off to one side) addressed heaven with upraised sword before a background of cannon-smoke and resolute Britons gnashing niggers and Mars and Mother India floating overhead in suitable draperies. Dam' fine.

Well, you can't mar a spectacle like that with a Punch cartoon border of Flashy rogering dusky damsels and spying and conniving dirty deals with Lal and Tej, can you now?

- George MacDonald Fraser, Flashman and the Mountain of Light

If you want to feel good, become an extremist

En høyst relevant politisk reklamevideo fra 1987, med John Cleese:



Via Unge Venstre-blogger Sveinung Rotevatn, som mener videoen også fungerer som argument for politisk TV-reklame. Ja, bortsett fra at du neppe får kjøpt 10 minutter til å legge frem et nyansert argument i reklamepausen på TV2. Derimot er den et godt argument for aktiv bruk av YouTube, og å være saklig fremfor snedig i presentasjonen.

Keleis gjekk da til møste alt i ei vending

Borknagar - Grimskalle Trell



Falkenbach - Heathen Foray



Windir - Ætti Mørkna

Og den virkelige kamp forsvinner

Jeg var ikke helt begeistret for Nina Witoszek's pamflett Verdens beste land, men dette Minerva-intervjuet liker jeg:

– Du mener det er et ideal at folk går til angrep på hverandre?

– Ja. Det er en agonistisk tenkning. Det er farlig å drømme om en utopi hvor man hele tiden snakker om dialog og den virkelige kamp forsvinner. Å usynliggjøre de virkelige kildene til uenighet er første skritt på veien til totalitarisme.

[..]

Det er vel i tråd med dette, da, at Witoszek formulerer sin egen politiske holdning på en svært motsetningsfull måte. Samtidig som hun dyrker konflikter og rakker ned på autoriteter, forsvarer hun de klassiske, vestlige verdier – ikke minst de liberale – og angriper de venstrepopulære ideene om multikultur. Hun oppfattes av mange som konservativ.

– På en måte er jeg konservativ. Jeg setter pris på det konservative i kulturen, og tror det er veldig viktig å ikke miste det. Men jeg setter også pris på det liberale og det sosialistiske. Jeg er virkelig liberalkonservativ sosialist. Det kan virke som koketteri. Men når jeg går inn i karakterer som Tocqueville og Burke på den ene siden, Marx og Gramsci på den andre og Popper og Berlin på den tredje siden, så kan jeg egentlig identifisere meg med dem alle. Kanskje er jeg egentlig en utrolig uperfekt og veldig håpløs liberal.

Heir of the byte that dogged us

In David R. Palmer's Emergence, the world has ended in a bionuclear apocalypse, and only the smart people survived. The survivors are not just smart, they're literally a superior species of humanity, a homo post hominem of rational geniuses who have quietly evolved among us. Immune to all disease, and aware of the apocalypse in advance, they survive both the nuclear war and the ensuing plague. The world is now clean of normal people. It's the Day of the Übermensch.

The protagonist is an 11-year old girl, a speed-reading genius who can use her karate skills to perform superhuman feats of strength, and we follow her on her search for other survivors in the American wasteland.

The premise and the style of Emergence is so Heinleinian that you can read it as either a homage or a parody. It works as both. Every major and minor character we meet could be the hero of a Heinlein novel, which is both ridiculous and adorable.

It's like someone has made a wish fulfillment fantasy out of Heinleinian elitism. "I liked that story where those people were smarter than everybody else, now let's make a story where everybody is super-smart, except this little girl who is even smarter than that."

Right. But still: Adorable. And fun. Misguided, but in a unique way. I can't take it seriously, but I can't hate it either, and apathy is not an option here.

Ready to lay shots nonstop

Whenever I hear music like this ..

Notorious B.I.G. - Things Done Changed



.. or this ..

Scarface - No Tears



.. I always feel a need to imitate this scene from Office Space:



It would be hilarious. It's a strong urge. The only thing that stops me is that 1) I don't know any lyrics, and 2) I don't have a car, or a driver's license.

Still, just imagining it is enough to crack me up.

The ships reappear with Toyotas on them

There are two technologies for producing automobiles in America. One is to manufacture them in Detroit, and the other is to grow them in Iowa. Everybody knows about the first technology; let me tell you about the second. First you plant seeds, which are the raw materials from which automobiles are constructed. You wait a few months until wheat appears. Then you harvest the wheat, load it onto ships, and sail the ships westward into the Pacific Ocean. After a few months, the ships reappear with Toyotas on them.

- Steven Landsburg, quoted by Bryan Kaplan in The 4 Boneheaded Biases of Stupid Voters (And we're all stupid voters).

På gamle trakter: Biblioteket

Jeg besøker foreldrene mine i Halden, og bestemmer meg for å ta en tur innom gamle oppholdssteder. Første stopp, biblioteket.

Det er to biblioteker jeg har et nært forhold til. På biblioteket i Mo i Rana støvsugde jeg hyllene på barneavdelingen. Jeg kan fremdeles huske nøyaktig hvor Davy Crocket-bøkene stod, Jules Verne, Agathon Sax-serien og Philip Newth. I Halden var det på voksenavdelingen jeg oppholdt meg.

Lite har endret seg på ti år. Her er Agatha Christie-seksjonen, her engelsk-hyllene. Jeg kjenner igjen mange av bøkene. Biblioteker har inertia. Fortiden blir hengende igjen i et par tiår, før den sakte forsvinner ned i arkivet.

Jeg går inn blant fagbøkene. Der er bordet jeg satt ved en lørdag og leste Hylland Eriksens innføring i sosialantropologi. Der er hyllen hvor jeg fant utdaterte psykologibøker. Det er rolig her. Man kan sitte i timesvis og bare bla.

Jeg finner politikkhyllen og setter meg ned med Magnus Marsdal's FrP-koden. Ser interessant ut, må skaffe. Det er derfor jeg elsker biblioteker, og bruktbokhandlere. Du snubler over ting. Jeg er flinkere til å boksnuble i dag, men det var her jeg lærte verdien av det. Plukk en bok fra hylla. Lær noe du ikke visste du var interessert i.

Mye kunne vel vært gjort bedre i norske biblioteker, så som åpningstider. Men vi lesehester ber ikke om så mye, spesielt ikke når vi er små. Bare gi oss noen titalls hyllemeter med bøker å vandre blant, og la oss være i fred. Derfor, til alle landets bibliotekarer: Takk skal dere ha.

Something cold and inhuman in their clarity

I found this in an old essay of mine:

It is precisely in reaction to such behavior that the "multicultural" worldview makes sense. We do need to doubt ourselves. We do need to worry at least as much about our own potential for evil as that of the foreigners. We do need to meet other cultures with some humility and respect. We do need to have mixed feelings about our own culture, admiration tempered by wariness, as with a wild animal. We do need to listen to people who believe differently, instead of just lecturing them. Not because there is no right or wrong, true or false, and not because every culture is equal, but because the alternative is so dangerous. The road of the righteous champion of the Army of Light.

So it appears that I believe all of these things, both the essential ideas of the culture warriors and those of their multicultural enemies. This might be a contradiction - I'm not sure. It would seem that I'm both anti-elitist and elitist, that I understand both those who want to confront and those who want to talk. And maybe that's not such a bad place to be.

I know how the culture warriors feel about such doubt, they see it as weakness, a fear of moral clarity. But I see something cold and inhuman in their clarity. Give me conflicting ideas, isolated incidents, and individuals. Keep your angry visions, I'll do just fine with doubt and curiosity.

Valgkamp 2009 - De tre I'er: Innvandring, integrering og Islam

Da jeg definerte meg som en Islam-kritisk blogger i tiden etter 11. september 2001, var det i opprør mot multikulturalistenes glansbilde av Islam og muslimske kulturer, et bilde som ikke hadde rom for hverken islamister eller kvinneundertrykking. Ingenting å se her, bare smil og gled dere over mangfoldet! Man hadde et credibility gap, som motiverte meg og andre til å revurdere alt.

Siden gikk det galt: Kritikken gled ut i paranoia og uvitenhet, og snart følte jeg mer avsky for islamofobene enn bekymring for Islam. Samtidig ble midtstrømmens glansbilde byttet ut med noe mer realistisk.

Vi har fremdeles vanskelig for å åpent diskutere hva det betyr å bo i et flerkulturelt samfunn. Den gamle "hold kjeft og smil!"-innstillingen lever godt fremdeles.

Men vi har ikke behov for FrP's konfronterende innvandringspolitikk. Jeg har ingenting mot Hege Storhaug, som FrP henter ideene sine fra. Jeg ser poenget med å begrense henteekteskap. Men jeg tror ikke den konfronterende linjen er den riktige, den dytter vekk folk som kunne vært vunnet over. Og jeg tror vi skal omdefinere staten Norge, fra en kristen stat for bunadkledde brunostspisere til et sekulært fundament frie mennesker kan bygge sine liv på.

Jeg synes Høyre finner en grei balanse her, uten at den gjør meg entusiastisk. Jeg deler derfor stemmen i denne saken mellom Høyres pragmatiske fokus på krav og gjensidig respekt, og et ullent uttrykk for livsfjernt multikulturelt svermeri:


Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk og skole.

40's movies marathon - part 16

Sieg Im Westen (1941, Germany) - The story so far: Germany has successfully defended itself against Czechoslovakia, Poland, Denmark, Norway, Holland, Belgium and France, and somehow finds itself in control of Western, Northern and Central Europe. Now if only some stupid fuck doesn't go and invade the Soviet Union, nothing can go wrong. Anyway, this is a movie for and by war nerds. No I don't want to know how they captured that fortress in Holland. Watched: 26 minutes.

'Pimpernel' Smith (1941, UK) - "In Nazi Germany, nobody can expect to be saved by anybody!" boasts the spokesperson for the Ministry of Propaganda as he dismisses rumors of a modern-day pimpernel who rescues scientists from Germany. Nazi stereotypes from during the war suffer from a lack of imagination. They're just small-time crooks, mean and stupid. Watched: 7 minutes.

Here Comes Mr. Jordan (1941, USA) - An over-eager Angel of Death fetches the soul of boxer Robert Montgomery before his time. As compensation, he gets to do the Quantum Leap thing, jumping into bodies to make things better. This could be enjoyable if the main character wasn't so retarded. Watched: 32 minutes.

Sergeant York (1941, USA) - Gary Cooper is a violent drunkard. But Jesus and the Great War will no doubt sort him out. Watched: 18 minutes.

Stukas (1941, Germany) - No subtitles, but the message seems to be: Our wholesome and cheerful pilots, when the time comes, for the Fatherland their lives joyfully sacrifice will. Watched: 4 minutes.

Er evolusjonspsykologi kontroversielt?

Av og til blir jeg overrasket over samfunnet jeg oppholder meg i. Så som når Dagbladet inkluderer evolusjonspsykologi i en serie om en ny kulturkamp i Norge. Her snakker vi altså ikke om den bombastiske stråmannsdarwinismen som tror at alt ligger i genene, men om å akseptere evolusjonære faktorer i psykologi og sosiologi, i tillegg til de kulturelle.

Er dette virkelig kontroversielt i Norge i dag? Jøss. Hvorfor?

Jeg pløyde gjennom mange popvitenskaplige bøker om biologi for noen år siden, bl.a. Steven Pinker's The Blank Slate, og jeg kan berolige alle som er bekymret med at det ikke er noe å være redd for her. Det er bare vitenskap. Mye av det er ordentlig interessant, noe er politisk relevant, men det snur ikke opp ned på noen ideologier.

Blindern-professor Inger Nordal siteres på at "om vi var så genetisk programmerte som sosiobiologene hevder, ville vi måtte frikjenne for eksempel voldtektsforbrytere, for «de kan jo ikke noe for det»."

Men det er det jo ingen som mener. Det er lett å begrunne straff uten å forutsette at gener er irrelevante. Men selv om det ikke var det: Blir en vitenskaplig påstand uriktig, bare fordi den kan ha konsekvenser du ikke liker? Hva skiller dette standpunktet fra kreasjonisme?

Harald Eia lager en NRK-serie om evolusjonspsykologi. Det trengs tydeligvis. Men dette har ingenting med kulturkamp å gjøre. Det er bare vitenskap.

En oppfordring til politikkbloggere

Jeg skrev tidligere at jeg i år skal drive en ortogonal valgkampdekning. Hva betyr det? Det betyr at jeg ikke skal la mediene sette dagsorden. Noen saker får tilfeldigvis mye fokus, andre får lite. Er vi uheldige drukner sakene helt i kontroversielle hendelser. Noen sier eller gjør noe dumt, og så snakker vi om det i ukesvis, til tross for at det betyr lite for neste Stortingsperiode.

Men jeg ønsker heller ikke å la sinte politikkbloggere sette tonen. Valg bygger på debatt, men debattene vi får er ofte verdiløse. Folk er mer interessert i å lime skjellsord på Fienden enn i å formulere ideer. Blåbloggere slenger dritt om Sosialistene, venstrebloggere om Høyresiden, (og alle slenger dritt om FrP). Men hvem er i stand til å beskrive hva de står for uten å gjøre det i motsetning til en Ond Ideologi Som Vil At Vi Skal Ha Det Fælt? Derfor nevner jeg partiene jeg er helt uenig med så lite som mulig i år. For å vise at det er mulig.

Vi har aldri tidligere hatt så mange bloggere som skriver om politikk. La oss gjøre noe ut av dette. Min invitasjon til politikkbloggere er derfor: Kom bli med, vær ortogonal og irrelevant du også. Sett din egen dagsorden. Plukk ut egne saker å skrive om. Når mediene kjører seg fast i en skandale, eller politikkbloggere i en flammekrig, bare gå rolig videre.

Jeg tror ikke bloggere får betydning for valget i år. Men la oss se på dette som trening foran neste valg.

Valgkamp 2009 - Skole

Jeg lurer i blant på om formålet med skoler i stor grad er å ha et sted å plassere barna mens de venter på å bli voksne. Skoler gir viktig kunnskap og felles kultur, men ut over det gir de oppbevaring. Jeg husker det iallefall slik.

Kanskje må det være sånn, men jeg vil ha mer eksperimentering inn i skolen. Jeg vil at entusiastiske lærere skal ha frihet til å prøve ut nye måter å undervise på, akkurat slik jeg selv har frihet til å påvirke min egen jobb. Jeg vil ha skoler med ulik fokus, enten det er at de følger en bestemt utdanningsideologi, at de har opptakskrav for elevene, eller at de vektlegger bestemte ferdigheter ut over det grunnleggende, så som musikk eller realfag.

Da trenger vi en objektiv standard for skolekvalitet, i form av nasjonale prøver. Vi trenger fritt skolevalg for foreldrene. Og vi trenger private skoler som stiller likt med de offentlige, hvor pengene følger eleven.

Dette er vanskelig, og det vil medføre ulemper. Men det kan neppe bli mye verre en situasjonen i dag, og det kan gjøre ting langt bedre.

Høyre står for mye av dette, men det er FrP som kommer nærmest, med en klar støtte til likestilte private skoler. I denne saken lander jeg altså på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur og utenrikspolitikk.

Better to fight your wars with duct tape

From the moment when, in the first episode of Burn Notice, Michael Westen solved a problem with duct tape, I was hooked. The show is a sexier version of MacGyver, with many of the same plot formulas ("Hi, I'm your old friend who you haven't seen in ten years and I need your help, and we can't go to the police! Please go con some Miami drug dealers for me!"). There are fewer ingenious mechanisms, and more conning and spying, but the spirit of the macgyverism is preserved, down to the educational voiceovers. It's all very stupid, and fun. And it has Bruce Campbell in a supporting role.

So I watched the first season two years ago, and then I tried watching the second season last year. It just didn't work. I hated it. I gave up.

Now I learn that the third season has started, and I think: Why did I stop enjoying that stupid macgyverish show? And I realize what happened. I watched most of the first season in the summer, and the second season in the fall. There's something about summer and stupid fun shows. I think it's the heat. It makes you dumber, so you don't mind that all the episodes are the same.

Right now we're at the end of a week-long heat wave here in Oslo. My apartment is a greenhouse. So I started up an episode from season 2, and .. hey, this is fun! I like this! Does that prove my theory? We'll see when the heat ends.

Until the politically impossible becomes politically inevitable

"I've been meaning to read this one," the clerk at the bookstore says when I buy Milton Friedman's Capitalism and Freedom. That's unexpected. It feels like a secret handshake. Perhaps we're both members of the underground society of people who find that the classics of the libertarian tradition are relevant, not as infallible guides but as a source of ideas, a default to make carefully justified exceptions from. "Everything should be free, except.."

Some of the arguments in this 1962 book feel contemporary, such as when Friedman discusses the pros and cons of voucher-based education, or the side effects of license-based occupations. Others do not, such as when he argues against anti-discrimination laws from a purely economic standpoint. The achilles heel of much libertarian philosophy is that a policy may be economically inefficient, but still worth doing for other reasons.

What I admire here is the search for policies that are more compatible with freedom, and work as well as or better than policies that rely on compulsion. That search should be kept alive.

Personally I find Hayek more relevant today than Friedman. Friedman is an economist, Hayek a philosopher, whose ideas about information and complexity in an economic system are subtler than Friedman's practically oriented "the market could do this better"-arguments.

Still, anyone who wants to be politically relevant today must be familiar with both these and other thinkers of the liberal and libertarian traditions. (At the very least it may help you to avoid embarassing strawman mistakes.)

40's movies marathon - part 15

Dumbo (1941, USA) - Hey, this is brilliant! Not because of the story, but because of all the perfect scenes and details on the way. This is how Disney conquered the world, (after declaring their intentions with Fantasia.) Watched it all.

All Through the Night (1941, USA) - The gangster movie is dead, but the corpse is shambling along as a parody of itself. This time it's gangsters vs nazis. Oh brother. Watched: 12 minutes.

Two-Faced Woman (1941, USA) - Sleaze-bag rich guy Melvyn Douglas meets, gets skiing lessons from, and marries, Greta Garbo as Ninotchka, all within 8 minutes. Watched: 8 minutes. IMDB verdict: "They fool around on a dance floor!!!!!" (Count the exclamation marks.)

Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1941, USA) - It's ironic that this story has remained so popular, while Victorian morality hasn't. Dr. Jekyll and Mr. Hyde is Victorian morality. Keep your emotions under the lid, or you'll release your lustful inner beast. But then, doesn't all horror reflect old-fashioned morals? Anyway, it's a good story, and I like that Spencer Tracy doesn't play Hyde in silly monster makeup. Watched it all.

49th Parallel (1941, UK) - Hey America, look! This war of ours can come to your front steps as well! How about giving us a hand, eh? Watched: 15 minutes.