Norske tilstander

Hvorfor er somaliske innvandrere blant de gruppene som integrerer seg fortest og ivrigst i det amerikanske samfunnet, men samtidig blant de med høyest arbeidsledighet i Norge? Dette er utgangspunktet til Gerhard Helskog i Innvandrernes supermakt, et tilskudd med friske ideer til en innestengt norsk innvandringsdebatt.

Problemet er neppe at amerikanerne får de flittige somalierne, og vi de late. Vi gjør bare en for dårlig jobb med å ta dem i mot.

USA er flinke på innvandring. De har tatt imot innvandrere i flere hundre år. De har forstått at det aller viktigste du kan gjøre for en innvandrer er å få dem ut i arbeidslivet. Selv en drittjobb gir mer verdighet enn å motta støtte, spesielt når du som nyinnflyttet ikke vet hvor du hører hjemme i ditt nye land.

Integreringsprosessen fullføres med barna deres. De lærer språket, og oppmuntres til å fullt ut utnytte mulighetene foreldrene deres har skaffet dem.

Det er lett for en som flytter til USA å bli amerikaner. Flytter du til Norge forblir du en innvandrer til din død, og dine barn blir andregenerasjons innvandrere. Ekte nordmenn er jo hvite. Alle andre bare bor her. Ikke rart somaliere heller vil til USA.

Helskog har tro på Norge, fordi vi har noen av de samme tradisjonene for likeverd og frivillig engasjement som brukes til å integrere innvandrere i USA. Men vi må slutte å tro at staten utgjør hele samfunnet, og at den beste gaven en innvandrer kan få er en solid trygdeordning.

Men ikke noe kulturdepartement

Dette er løftet fra USAs "Declaration of independence" som ble stadfestet i 1776, med ordene:

"We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalianable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness."

Amerikanerne fortsetter å spre disse ideene, raskere enn noen gang. Gjennom internett som de skapte. Via den kritiske pressen som de perfeksjonerte. På verdens beste universiteter. I filmindustrien. Det utskjelte Hollywood, som i endeløse varianter forteller historier om mennesker som beseirer overmakten. Alle figurer fra Disney som forteller barn over hele verden at drømmer kan bli sanne. I kommunistdiktaturene kunne mennesker formelig kjenne smaken av frihet i en Cola.

Sendte de ikke mennesker til månen?

Det er noe med disse amerikanerne som har sittet i fattige bakevjer i USA og klimpret frem praktisk talt all ny musikk av betydning de siste hundre år: Gospel, jazz, rhythm and blues, country, rock and roll, soul og rap. Sistnevnte er spesielt populært i diktaturer, som for eksempel Iran. USA har nyskapende ballett og fantastiske symfoniorkestre, men ikke noe kulturdepartement. Tenke seg til, verdens sterkeste kultur har blitt til uten statlige kulturbyråkrater.

- Gerhard Helskog, Innvandrernes supermakt

Sammenlig med kommentarene til mitt tidligere innlegg om kulturkampen mot FrP, hvor Martin Grüner Larsen hevdet at et bredt kulturliv aldri kan stå på egne ben, og holdt fram Michael Jackson som eksempel på hvor ille det står til med kommersiell kultur..

Captivated by the vision of the freeway Radiant City

What if we fail to stop the erosion of cities by automobiles? What if we are prevented from catalyzing workable and vital cities because the practical steps needed to do so are in conflict with the practical steps demanded by erosion?

There is a silver lining to everything.

In that case we Americans will hardly need to ponder a mystery that has troubled men for millennia: What is the purpose of life? For us, the answer will be clear, established and for all practical purposes indisputable: The purpose of life is to produce and consume automobiles.

It is not hard to understand that the producing and consuming of automobiles might properly seem the purpose of life to the General Motors management, or that it might seem so to other men and women deeply committed economically or emotionally to this pursuit. If they so regard it, they should be commended rather than criticized for this remarkable identification of philosophy with daily duty. It is harder to understand, however, why the production and consumption of automobiles should be the purpose of life for this country.

Similarly, it is understandable that men who were young in the 1920's were captivated by the vision of the freeway Radiant City, with the specious promise that it would be appropriate to an automobile age. [..] But it is harder to understand why this form of arrested mental development should be passed on intact to succeeding generations of planners and designers.

- Jane Jacobs, The Death and Life of Great American Cities

A problem in handling organized complexity

What is it that makes a city function? What makes one street interesting and another dull, or one park safe and another dangerous? Jane Jacobs asks these questions in The Death and Life of Great American Cities (1961), an attack on the urban planning theories of the mid-20th century.

Jacobs argued that urban renewal projects had misunderstood what it was that made cities interesting and safe. They tore down crowded "slums" and replaced them with monotonous garden cities full of open spaces, but these areas often became dull at best, and dangerous at worst.

Planners dreamt of village life, but what makes cities work is their density and diversity. The more people in a street, the more attractive and safe it is. The best streets are those that attract different people throughout the day and night. A park near such areas is a lovely place, but there's nothing magical about a park itself. It's the streets and the people that make the park work, not the other way around.

Jacobs vocalizes what I often feel when I observe my own city, Oslo, and try to understand why areas have the character that they do. City planning today is less dogmatic and anti-city than in 1961, thanks in part to Jacobs, but these theories left a legacy of myths behind that we're still stuck with. This book doesn't have all answers, but it helps us to look at the problem in the right way.

One of those jokes that history sometimes plays on progress

The present relationship between cities and automobiles represents, in short, one of those jokes that history sometimes plays on progress. The interval of the automobile's development as every day transportation has corresponded precisely with the interval during which the ideal of the suburbanized anti-city was developed architecturally, sociologically, legislatively and financially.

But automobiles are hardly inherent destroyers of cities. If we would stop telling ourselves fairy tales about the suitability and charm of nineteenth-century streets for horse-and-buggy traffic, we would see that the internal combustion engine, as it came on the scene, was potentially an excellent instrument for abetting city intensity, and at the same time for liberating cities from one of their noxious liabilities.

Not only are automotive engines quieter and cleaner than horses but, even more important, fewer engines than horses can do a given amount of work. [..] At the turn of the century, railroads had already long demonstrated that iron horses are fine instruments for reconciling concentration and movement. Automobiles, including trucks, offered, for places railroads could not go, and for jobs railroads could not do, another means of cutting down the immemorial vehicular congestion of cities.

We went awry by replacing, in effect, each horse on the crowded city streets with half a dozen or so mechanized vehicles instead of using each mechanized vehicle to replace half a dozen or so horses.

- Jane Jacobs, The Death and Life of Great American Cities

We expect too much of new buildings, and too little of ourselves

A word here about rats. This is one of the elementary evils that new housing is supposed to eliminate and the presence of old housing to perpetuate. But rats do not know that. Unless they are exterminated, when old rat-infested buildings are torn down, the rats simply move into the next inhabited area. [..]

Most cities have legal requirements that rats be exterminated in any building demolished; in New York, the going rate in 1960 for a lying certificate of extermination, paid by corrupt owners to corrupt exterminators, is $5. How public agencies, like the Housing Authority, evade the law I do not know, but to know that they do evade it one need only go look at the fearful rat festivals and exoduses at twilight from their sites in process of demolition.

New buildings do not get rid of rats. Only people get rid of rats. This can be done in old buildings about as easily as in new ones. Our building was overrun with rats - big ones - when we got it. It costs $48 a year to keep it thoroughly rid of them and all other vermin. A live man does it. The notion that buildings get rid of rats is worse than a delusion because it becomes an excuse for not exterminating rats. ("We are soon going to get rid of these rat-infested buildings.")

We expect too much of new buildings, and too little of ourselves.

- Jane Jacobs, The Death and Life of Great American Cities

Bloggtreff med Willoch og Isaksen

Jeg tok en tur innom et bloggtreff på Høyres Hus i dag. Kåre Willoch og Torbjørn Røe Isaksen snakket og svarte på spørsmål. Mens Willoch åpnet med å oppsummere Høyres historie illustrerte Isaksen bilismens fallitt ved å bli sittende fast i kø og komme for sent.

Det ble servert pizza og brus mens Willoch snakket, noe jeg kanskje ville trodd stred med det konservative dannelsesbegrepet, samtidig som det illustrerer samarbeidsviljen med FrP.

Etter å ha hørt om alt det gode Willoch mener Høyre har utrettet i 125 år, spurte jeg om det var noen viktige saker i norsk historie hvor Høyre hadde stått på feil side. Willoch svarte at de stod for dårlig økonomisk politikk på 1920-tallet, og Isaksen trakk fram Høyres motstand mot stemmerett for kvinner. Begge snakket seg kjapt tilbake til å skryte av partiet. Tilgivelig nok.

Etterpå hadde jeg en interessant prat med Isaksen om Fremskrittspartiet fremvekst. Han mente at det er en myte at FrP representerer et generelt folkelig opprør mot kultur- og makteliten, slik Magnus Marsdal hevder i FrP-koden, og at det hovedsaklig er innvandringsspørsmålet de har fått velgere på.

Jeg er ikke overbevist, men det er en interessant tanke: Er det forsket på dette? Er det mulig at FrP har bommet med anti-elitismen sin, og at ingen bryr seg om papirkulekasterne? Jeg tror FrP har ganske god innsikt i hvorfor folk stemmer på dem. Men jeg vil gjerne se tallene.

Mystiske hjelmer og annet kiteutstyr

Broren min Helge er kiteinstruktør, og driver en nettbutikk med kiteutstyr. Av og til trenger han et midlertidig lagringssted i Oslo. Da ser halve stua mi slik ut:

Jeg lurer voldsomt på den store eska foran. Det inneholder "mystic helmets", fra Kina. Jeg vet ikke så mye om kiting, og det gjør det ekstra spennende å forestille seg hva en mystic helmet er for noe.

De beste ideene mine så langt går i retning "+5 intelligence" og de morsomme hattene i kung fu-filmer. Og dermed er det ganske klart hvor friluftsgenene i familien har havnet.

Med andre ord: Eventuelle friluftsmennesker blant leserne bør ta en tur innom Stærk Sport.

Høyre - et punkt midtveis mellom andres ideer

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Høyre - et punkt midtveis mellom andres ideer.

Høyre blir skvist. De skvises av Arbeiderpartiet, som har blitt et kapitalismevennlig administrasjonsparti, og de skvises av Fremskrittspartiet, som er mer markedsliberale og flinkere høyrepopulister.

Høyre sitter igjen med ansvarlighet. Det skal de ha. Når jeg hører “ansvarlig”, tenker jeg på Erna Solberg. Men jeg tenker også på Jens Stoltenberg.

Da jeg i sommer gikk gjennom partiene på høyresiden sak for sak for å finne et å stemme på, fant jeg ikke en eneste sak hvor Høyre begeistret meg. Ingen saker hvor jeg kunne si “ja det er dette jeg står for selv”. De ligger litt i mellom. Hverken kaldt eller varmt.

Dette er en farlig posisjon å være i. Vi ser klart i dag at det er bedre for et opposisjonsparti å være forhatt enn å bli møtt med lunken aksept.

Det blåser hardere rundt FrP, men det har gitt dem værbitte velgere som er entusiastiske for hele eller deler av partiprogrammet. Hvem er entusiastiske for Høyre?

Les resten.

Les også Mihoe og Hjorthen.

Far too seedy for enjoyable consumption

Damn Interesting writes about the Unfortunate sex life of the banana:

The banana plant is a hybrid, originating from the mismatched pairing of two South Asian wild plant species: Musa acuminata and Musa balbisiana. Between these two products of nature, the former produces unpalatable fruit flesh, and the latter is far too seedy for enjoyable consumption. Nonetheless, these closely related plants occasionally cross-pollinate and spawn seedlings which grow into sterile, half-breed banana plants. Some ten thousand years ago, early human experimenters noted that some of these hybridized Musa bore unexpectedly tasty, seedless fruit in addition to an unheard-of yellowness and inexplicably amusing shape. They also proved an excellent source of carbohydrates and other important nutrients.

Despite the hybrid’s unfortunate sexual impotence, shrewd would-be agriculturalists realised that the plants could be cultivated from suckering shoots and cuttings taken from the underground stem. The genetically identical progeny produced this way remained sterile, yet the new plant could be widely propagated with human help. An intensive and prolonged process of selective breeding — aided by the variety of hybrids and occasional random genetic mutations — eventually evolved the banana into its present familiar form.

It fascinates me how much that we think of as natural was created in the form we know them by humans. Genetically engineered - the slow way, but genetically engineered all the same.

Not just plants, but animals. When we say that dogs and cows were "domesticated", what we mean is that they were genetically engineered to live in symbiosis with humans.

40's movies marathon - part 23

Kampf um Norwegen - Feldzug 1940 (1942, Germany) - Wow. The battle of Norway, 1940. This is amazing. The movie was never shown, possibly because there are scenes with German casualties and graves. It was thought lost, but was rediscovered in 2005. Watched it all. See stills from the movie here.

Keeper of the Flame (1942, USA) - A great American war hero has died. Worshipped as the embodiment of Americanism, his stirring speeches inspired total devotion from his nation-wide organization of followers. Sound familiar? Never let it be said that Old Hollywood could not be cynical of national heroes. I like these earnest parables about homebred fascism, (see also Meet John Doe and Saboteur), even when they're not quite subtle. Watched it all.

The Magnificent Ambersons (1942, USA) - A rich girl marries the wrong guy, and gets a tyrant of a son. Meanwhile the automobile is being invented. Decades pass. Watched it all. Succeeds on style, thanks to Orson Welles, but fails otherwise, also thanks to Orson Welles.

Random Harvest (1942, USA) - A man wakes up on a World War I battlefield without memories, and tries to create a new life. Watched it all, but it becomes worse after the beginning. The plot is full of implausible amnesia cliches, and goes on and on and on. Amnesia works better as farce, as in I Love You Again.

Hele denne anonyme masses forsvinden

Med eliten mener jeg ikke nettop overklassen. Denne utgjør egentlig kun jordbunden og atmosfæren, hvor elitens blomst kan skyte op. Eliten selv, det er de, som viser os, hvor langt og hvor høit et menneske kan nå, og sådanne væsener kan meget vel være født i en lavere klasse. Men de kan ikke tilbringe hele livet dernede uten at vantrives og forkues. Deres tanker og følelser, deres planer og verker trænger til at finde gjenklang, de behøver en samfundskreds med sans for de ting, som ser ut som overflødige, men til syvende og sist er meget fornødne. [..]

Fra kulturstandpunktet er dette en vigtigere sak, end at folkets masse blir en smule bedre indlogert, klædt og ernært. For på den vis kan der allikevel kun opdrættes trekvart-mennesker, mens kulturens fremgang beror på dem, som er mere mennesker end de øvrige, på de store forbilleder, som hæver forestillingen om menneskelig evne og dermed høiner de andres krav til sig selv. Derfor gjælder det allerførst at fremme disse utvalgte, om det også skal ske på massens bekostning.

For endel år siden krævet jordskjælvet i Messina og Kalabrien henved hundredetusen liv; iforfjor omkom der ved et jordskjælv i Japan ikke langt fra det samme antal. Hvilket savn har vel disse katastrofer efterlatt, hvilket avbræk har de gjort i vor kultur? Ikke det allerringste. En stor mands bortgang er et ganske anderledes følelig tap end hele denne anonyme masses forsvinden.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Kulturelitisme er ikke hva det var..

Kampf um Norwegen

I came across this in my 40's movies marathon: Kampf um Norwegen, a lost Nazi documentary of the invasion of Norway that was rediscovered in 2005. The video above is full-length, but without subtitles.

Whenever I watch movies I have a finger on the screenshot-button, (improvised with a wireless gamepad), looking for interesting shots. Sometimes I end up with hundreds. Here are some stills from Kampf um Norwegen.

Why Norway had to be conquered - to avoid a British invasion of Germany through Scandinavia:

Long distances:

Oslo:



Kristiansand:

Narvik:

Norwegian prisoners:


Railway to Bergen:


Fighting their way north:





Lillehammer:


Namsos:


"There is peace in South and Central Norway!"

Narvik:



Mo i Rana / the Arctic Circle:



Reinforcements for Narvik:


Victory:

Den utstilles ikke gjerne til almen beskuelse

For at få massene med til større aktioner må der tales til deres hjerte, deres stolthet eller deres fantasi, og det gjør ikke en politik, som alene pukker på den skjære magt. En Ludvig den fjortende, som ikke behøvde at spørre om folket, kunde herske bare med magtsprog, men allerede Napoleon måtte anslå følelsesstrenge, påkalde Frankrikes storhet, Frankrikes gloire, for at hundretusener skulde gå i døden for ham og hans planer. Endnu mere er da de middelmådigheter, som pleier at råde for staternes skjæbne, henvist til at peke på en høiere hjemmel. Denne har snart hett den lovlige orden, snart den borgerlige frihet, eller proletariatets vel, eller den nationale selvstændighet, eller folkets og statens historiske mission. Bak disse luftige talemåter ligger der som oftest meget håndfaste særinteresser. Men de er i hvert fald en tribut til den instinktmæssige følelse, at magten trænger til at godtgjøre sin ret.

Magthaveriet tør altså ikke optrå i utilhyllet skikkelse, men ifører sig et eller annet klædebon. Det er med den nøkne magt som med det nøkne legeme: den utstilles ikke gjerne til almen beskuelse.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Mulig det ofte begynner der, men steg 2 er at makthaverne finner det enklere å tro på idealene de forfekter enn å bare late som.

Senterpartiet - norske bønder først

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Senterpartiet - norske bønder først.

Av alle våre relevante partier er det Senterpartiet jeg har mest fordommer mot. La meg bare lufte disse fordommene med en gang: Det er på grunn av landbrukspolitikken, som sier at vi skal beskytte norske bønder med subsidier og tollmurer slik at de slipper å konkurrere med bønder i fattige land.

Denne politikken sier at det er viktigere å gjøre bøndene i et av verdens rikeste land enda rikere, enn det er å gi verdens fattige en mulighet til å komme seg ut av fattigdommen. Dette provoserer meg.

Jeg er klar over at hverken Senterpartiet eller Norge er alene om denne politikken, og at fra deres perspektiv gjør de ikke noe umoralsk: Når du hindrer noen fra et fattig land i å selge mat til Norge så gjør du dem egentlig en tjeneste. Og om samvittigheten tynger, kan en jo bare øke bistandsbudsjettene.

Men la oss snu på det, og spørre hva en norsk bonde ville foretrekke, om det var vi som var fattige: Innpass i et nytt utenlandsk marked, eller bistandsmidler til den norske stat, som de selv neppe ser noe til?

Les resten, og se også Mihoes Senterparti-vurdering.

Historien er en bestikkelig dommer

De fleste folk har en uimotståelig dragning mot alle, som i påfaldende grad har lykken med sig: deres sind flyver dem i møte, som møllene styrter sig i lampelyset. Omvendt avkjøles deres følelser øieblikkelig overfor dem, hvem gjenvordigheten rammer, om den også er uforskyldt. Depossederte monarker, slagne feltherrer, avdankede ministre kan tale med om det av bitter erfaring. Deres forstrøstning står da til den historiens dom, som der alltid appelleres til, uten tanke på, at historien er en bestikkelig dommer. Den veier ikke så meget handlingerne selv som handlingernes følger, dens fremstilling lar sig blænde av resultater, dens herosdyrkelse er for en stor del en tjenstvillig utlægning av heldet. Hvorfor fordømmer den Cassius og Brutus, mens den priser Harmodios og Aristogiton? Den vilde ikke bryte staven over deres gjerning, hadde denne sikret republiken om så bare et par menneskealdre. Hvorfor sætter den Washington på en piedestal, som den negter Bolivar? Av de to var kanskje Bolivar den rikere begavede. Men saken er, at Nordamerikan har vokset til en verdensmagt, mens ingen av de sydamerikanske stater er nådd frem endog til stormagtsrang.

Når nu ikke engang det historiske tilbakeblik kan være uhildet, da er det knapt at vente, at en samtid, som har politikens håndgripeligheter like ind på livet, skal kunne unddra sig heldets, prestigens, magtforholdenes påvirkning.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Regjeringsvennlige kunstnere i kulturkamp

En av sakene hvor jeg står FrP nært er i kulturspørsmål. Selg og del opp NRK. Kutt ned offentlig støtte til kunst og kultur.

La meg presisere: Det er helt greit at en kommune støtter en lokal festival eller et arrangement. I blant må det også være greit med en satsning på nasjonalt nivå. Spesielt må man være forsiktig i begynnelsen, fordi vi har et kulturliv som har gjort seg avhengig av offentlig støtte. Poenget er ikke å drepe kulturlivet, bare å lære det å stå på egne ben.

Men det er ikke greit når staten sier at denne forfatteren og denne kunstarten skal vi gi penger til.

Subsidieforkjemperne har to argumenter: Kvalitet og bredde. Men en offentlig kvalitetsvurdering må enten bli subjektiv eller konservativ. Og bredden blir i praksis ganske smal. Noen heldige plukkes ut, andre overses.

Det imponerer meg derfor lite når norske kunstnere lar seg bruke av regjeringen til å lansere en kulturkamp mot FrP. Tanken ser ut til å være: "Jeg er flink, og jeg har fått penger fra staten. Derfor er kultursubsidier viktig."

Og joda, flere av dem er nok flinke. Det sier seg selv at når kulturlivet i et land gjør seg avhengig av statsstøtte, så vil man etterhvert få mange dyktige kunstnere som nådde toppen fordi de fikk penger. Men det betyr ikke at politikken er riktig, bare at det finnes noen kunstnere som har nytt godt av den.

Og det har temmet dem såpass at de gladelig bidrar til en kampanjenettside for å gjenvelge regjeringen.

Ikke længer så svake, som de engang var

Når der nåtildags vernes også om de svake, er en av grundene den, at de ikke længer er så svake, som de engang var, at de faktisk er på vei til at bli sterke. De mangehånd ordninger i humanitær og demokratisk ånd var ikke kommet istand uten forrykkelsen av magtforhold. Var ikke arbeiderne ved sine sammenslutninger blit en magt, de styrende må regne med, vilde den sociallovgivning, nutiden roser sig av, endnu høre til de fromme ønsker. Hadde ikke de mindre bemidlede klasser fåt stemmerettens våben ihænde, var der aldrig blit tale om den skattebyrdernes retfærdigere omlægning, som nu utgjør et stående emne i parlamentarisk finanspolitik.

Og den dag massernes evangelium når frem til seir, vil de nye magthavere likeså ensidig hævde de blotte og bare almueinteresser, som det gamle regime begunstiget fødselens og rigdommens forrettigheter.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

40's movies marathon - part 22

Thunder Birds (1942, USA) - Semi-educational movie about life at a flight school, with a thin layer of story on top. Watched it all, but I'll probably raise my standards for war movies when I've watched some more of them.

Pride of the Yankees (1942, USA) - A heroic sports movie about Lou Gehrig, who plays something called baseball. I wouldn't be surprised if, in an ironic twist, he ends up dying from Lou Gehrig's Disease. Watched: 7 minutes.

Journey into Fear (1943, USA) - Stupid war intrigues in Istanbul. Strangely made, but not interesting, except for the opening scene, where a man gets dressed while a broken record plays in the background. Watched: 14 minutes. IMDB reviewers praise it somewhat, but their logic is inverted: Movies don't become great just because they may have been touched by Orson Welles at some point.

Saludos Amigos (1942, USA) - Disney being experimental again. A team of artists go to South America for inspiration, and return with a mix of film and cartoons. I love this old Disney stuff, even the non-classics are memorable. Watched it all.

Arabian Nights (1942, USA) - A poor echo of The Thief of Baghdad. Watched: 7 minutes.

Hitler - Dead or Alive (1942, USA) - A rich American hires three gangsters to go and assasinate Adolf Hitler. Interesting idea, great title, dreadful movie. Someone should remake this. Watched: 17 minutes.

Boktrykkerkunst og bokspor

Det er et par interessante detaljer ved boken jeg nettop anmeldte - Sigurd Ibsens Politikens Motsætninger fra 1925. Altså ved selve papirobjektet. Det er en paperback, og forsiden ser slik ut:

Ikke så veldig spennende. Det er derimot omslaget:

Er det ikke flott? Se på tegningen:

Trinnene opp mot det som tydeligvis skal representere samfunnet er kapitlene i boken. På innsiden av omslaget finner jeg dette:

Står det LLH der? Hva betyr det? Er 1944 kjøpsåret? På innsiden av boken finner jeg dette merket:
Teksten lyder "sjaldan getr sofandi maðr sigr", og er en referanse til strofe 58 i Håvamål. Det betyr noe sånt som: Sjelden vinner sovende mann seier. Er Kr. Tischendorf jr. en tidligere eier av boken? Merk LLH i høyre hjørne.

Jeg har min egen, mer slurvete måte å sette spor i bøkene mine på:

Alle bøkene jeg har eier har signaturen min, tidspunkt for når jeg kjøpte boken, og tidspunkt for når jeg leste den ferdig. Jeg begynte med dette fordi jeg kjøpte bruktbøker med andre sine navn i, og syntes det var helt fantastisk. Hvem er disse menneskene?

Bøker skal brukes. Det skal synes at de har vært eid og brukt. Derfor er bøkene mine - også denne, 85 år gammel som den er - fulle av eselører. Ett i toppen, som bokmerke, og mange i bunnen, der jeg har funnet noe interessant.

Legg forresten merke til symbolet til forlaget. Her er det forstørret:

Forbokstavene til forlaget, formet som en bok, som leses av en ugle. Fantastisk.

Menneskene lever ikke av kjendsgjerninger alene

Jeg er fascinert av politisk tenkning i første halvdel av 1900-tallet. Ikke de utopiske motpolene, men alle nyansene innimellom. Fascistiske og kommunistiske ideer utenfor egne rekker. Liberale og demokratiske ideer i sentrum, under press fra begge kanter. Kolonitid og rasisme. Framveksten av massepolitikk. Dette er stadiet før vår egen tid, og den er lik og ulik vår på mange fascinerende måter.

Derfor kjøpte jeg Sigurd Ibsens Politikens Motsætninger fra 1925, i en brukthandel, uten å vite hvem Sigurd Ibsen var, (sønn av Henrik, sentral diplomat fram mot unionsoppløsningen), kun fordi jeg likte tittelen. Ja takk - fortell meg om politikkens motsetninger, sett fra Norge etter første verdenskrig!

Ibsen tegner sitt verdensbilde ved hjelp av motpoler. Makt vs ideal - makten som de harde realiteter politikken opererer med, ideal som drømmenes undervurderte makt. Kapitalisme vs kollektivisme - kapitalismen som en skapende men urettferdig kraft, kollektivismen som bremsekloss og selvmotsigelse. Nytteverdier vs stemningsverdier - materiell nytte mot fengende visjoner.

Verdensbildet er både gjenkjennelig liberaldemokratisk, og fremmed konservativt. For Ibsen er kultur og rettferdighet motsetninger. Høyverdige kulturelle bidrag er ikke mulig uten en økonomisk og intellektuell overklasse som kan sikte høyere enn allmuen. Kultur er viktigere enn at "folkets masse blir en smule bedre inlogert."

Boken er velskrevet, med mange interessante (dog noe tvilsomme) synspunkter som jeg kommer til å sitere i dagene framover, men først og fremst er den et innblikk i tankelivet til en død verden.

Hemp for Victory

I came across this in my 40's movies marathon. It's a 1942 short film that teaches American farmers how to grow hemp, to help the war effort. There are so many things right about this: Getting a contemporary closeup view of a single cog in the war machine of World War 2. The nerdy pleasure of seeing every stage of the process from plant to rope. The machines - oh, the beautiful machines. It always thrills me to see what machines can do without computer technology.

And then there's this brief image:

At disse attentatsmænd gjerne dræper opad

Men ikke alle anarkister er konsekvente. Der er dem, som vil tvinge ved terrorisme, som ikke tror at kunne forberede den fremtidige menneskehets lykke på virksommere måte end ved at regalere endel nulevende medmennesker med dolkestik, revolverskud eller bomber. Minst av alle burde anarkister ty til vold; men om enkelte av dem gjør det, behøver man ikke derfor at fremstille dem som uhyrer. Det er sandt, at de ringeagter menneskeliv; men heri følger de kun berømmelige forbilleder. Forskjellen er bare den, at disse attentatsmænd gjerne dræper opad, mens de traditionelle magter helst har dræpt nedad, og at anarkistene kun har drevet det til at avlive en détail, mens suveræner, regjeringer og feltherrer ganske annerledes storstilet har besørget det en gros.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Soothe the wrath and tame the fury

I failed at reviewing George R. R. Martin's first book in A Song of Ice and Fire, A Game of Thrones, but the review captured honestly how I felt: Wtf?! Half a year later, I've rearranged my view of what fantasy literature can do to make room for Martin, and I know what to expect from A Clash of Kings.

It still blows my mind. It's not that Martin is unusually inventive, that he does new things. It's that he does what he does perfectly. Every chapter is a finely crafted short story. There's no padding, nothing dull or irrelevant between the interesting parts. Martin gives us only the interesting parts, and they combine to form a sort of frightening but elegant machine. The overall story is too big to fit into so few pages, (only a 1000), but the rapidly changing viewpoints give the illusion that it does.

There's no benefit to being good in Martin's world, but he does not just turn story conventions on their head, and let the bad guys win. He ignores those conventions alltogether, and lets the machine move along by its own hard rules, breaking whoever stands in its way. What keeps it interesting is the characters, who represent various shades of valor, loyalty, ambition, greed, treachery, weakness and cleverness.

Martin has published four out of a projected seven books in the series. It took him 14 years. As I wrote earlier: I don't care. I'll gladly wait a decade and a half for the rest.

Echoes

I've had a fragment of a tune in my head for 16 years. It began with the intro to the PC game Syndicate, in 1993:



Later I learned where they stole it from:

Gustav Holst - Mars, Bringer of War, 1914-16



Turns out everybody's stealing from Holst. Listening to The Planets is like listening to a modern movie soundtrack. Did you hear bits of Star Wars in there? This one is more blatant:

Hans Zimmer - Barbarian Horde, 2000



Hans Zimmer churns out all these aggressive and pompous soundtracks for aggressive and pompous Hollywood movies. I think I dislike him more than I like him, but it's close, and anyone who steals this fragment from Mars has my approval. To me, it'll always be that tune from Syndicate.

KrF - nå med enda flere verdier

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: KrF - nå med enda flere verdier.

Flere europeiske land har hatt store kristeligdemokratiske partier på høyresiden, partier som har dominert politikken gjennom årtier. Norge har bare Kristelig Folkeparti. Men forholdene tatt i betraktning har de gjort det bra, med god oppslutning på 90-tallet og to Bondevik-regjeringer. KrF er små, men de er ypperlig plassert.

KrF kaller seg et verdiparti. Ordet “verdi” har en bismak for meg. Mener de at andre ikke har verdier? Saken er vel heller at vi har andre verdier.

Ordet er tåkete. Ingen sier “bekjempelse av fattigdom er et viktig verdispørsmål for meg”. Man sier at det er riktig. Fri abort er riktig fordi det gir kvinner frihet, eller det er galt fordi det er drap, alt etter hvor du står. Å også kalle det et verdispørsmål er overflødig.

Men det ville ikke klinge like bra om KrF kalte seg et parti som er for det som er riktig og er mot det som er galt.

Les resten, og Mihoe og Hjorthen om samme parti.

Dagbladet har forøvrig fått med seg to nye valgbloggere siden sist: Per Aage Pleym Christensen og Fredrik Mellem, begge ypperlige valg.

Den umulige statsministerkandidaten

TV2 har ikke fått med seg at Siv Jensen umulig kan bli statsminister etter valget. Alle sier så, men likefullt sitter hun der i statsministerduell med Jens Stoltenberg.

Og hun gjør det bra. Jeg tror ikke jeg sier ikke det fordi jeg planlegger å stemme FrP. Stemmen min er halvhjertet. Ikke usikker, men basert på et kompromiss mellom saker, hvor formuleringsevnen til partilederen ikke er en bevisst faktor.

Men fra et TV-debatt-perspektiv er det ingen tvil om hvem som er på offensiven her, hvem som fremstår som et friskt alternativ til det samme gamle. Mye av det har med innrammingen å gjøre. TV2 har vært snille mot FrP. De reduserer partifloraen til de to store, og da framstår FrP som det klare alternativet til regjeringen.

Riktignok avholdes TV2's neste statsministerduell med Erna Solberg, men til den tredje og siste duellen inviterer de "den partilederen som ligger best an på siste meningsmåling". Altså Siv Jensen. Til tross for at alle vet at hun ikke kan bli statsminister.

Kanskje har "alle" rett. Jeg vet ingen grunn til at de skal ta feil. Men det er noe som ikke klinger helt riktig. Er det så merkelig at det største opposisjonspartiet tar over også statsministerstolen om Stoltenberg-regjeringen må gå? Det er noe med den selvsikre tonen som får meg til å tenke at selv om kommentatorene kanskje har rett, så gjør de noe feil. "Jovisst har FrP vunnet valget, men la oss nå slutte å tøyse: De kan selvsagt ikke få lov til å styre."

Vi får se.

40's movies marathon - part 21

Johnny Eager (1942, USA) - Robert Taylor is a gangster on parole, who pretends to be a taxi driver while running his gang in secret. He gets involved with a sociology student who has a thing for bad boys. The gangster movie looked dead there for a while, but this is something new and interesting. The conflict here isn't between gangsters and the law, but between cynicism and compassion. Watched it all.

Babes on Broadway (1941, USA) - Why do musicals have to be self-refential? When it works it works, but when it doesn't you're left wondering why you're supposed to care about these eager youths who want to "make it big on Broadway". Go make it big in some other business. Watched: 13 minutes.

Saboteur (1942, USA) - A man is wrongly accused of a crime, escapes, runs all across America, unravels a conspiracy, then confronts the bad guy on top of a national monument. This time the bad guys are American fascists, but they might as well be anarchists. Favourite scene: Robert Cummings trying to convince guests at a party that their hostess is a traitor. Watched it all. IMDB reviewers say this is a "lesser" Hitchcock, a snobbish way of putting it.

The Talk of the Town (1942, USA) - Cary Grant has been innocently convicted of arson, but escapes and seeks help from a friend. There's a good serious movie in here somewhere, but it's hidden beneath a lot annoying goofiness that makes me hate every single major character. Watched: 35 minutes.

It's a screwdriver and it's .. sonic.

The worst thing that can be said about the new Doctor Who series is that it's bloody stupid. The Doctor solves most of his problems by stumbling across the equivalent of a red button that says "press here to magically put everything back in order". Which he does, and everything is put back in order. Hooray.

Time travel paradoxes are solved or ignored in whatever way is most convenient for the plot. In one episode, the Doctor's sidekick confronts him about this. What about the butterfly effect? He shrugs it off. Who cares? Let's go and meet Shakespeare!

Stupid.

But he's right. Who cares? There are worse thing than stupid & fun sci-fi. Stupid & serious sci-fi, for instance, of which there's plenty in these days of dark and gritty. Watched with the right lack of judgment, Doctor Who is brilliant.

Part of the reason for that is its cheerfulness. The Doctor's first reaction in any crisis is enthusiasm. It's not that the problems he faces are small, on the contrary. It's that he doesn't brood. He takes in the situation, laughs, and seizes the initiative.

So does the show's many minor heroes, people who have their world turned upside down, but quickly grasp the new reality, uses their head, and does something clever on their own initiative. Feeling sorry for yourself won't protect you from the werewolf outside the door. Thinking and acting will. What a wonderful message.

Evil barbarians without discipline

Turisas - As Torches Rise



Justice - Genesis



Infected Mushroom - Change the Formality



Notsensibles - I'm In Love With Margaret Thatcher



S.P.O.C.K. - Never Trust a Klingon

With simplicity, vividness and force

The Old Testament is not only law; it is history, poetry and philosophy of the highest order. After making every deduction for primitive legend and pious fraud, after admitting that the historical books are not quite as accurate or as ancient as our forefathers supposed, we find in them, nevertheless, not merely some of the oldest historical writing known to us, but some of the best. [..] The stories of Saul, David and Solomon are immeasurably finer in structure and style than the other historical writing of the ancient Near East. Even Genesis, if we read it with some understanding of the function of legend is, (barring its genealogies), an admirable story, told without frill or ornament, with simplicity, vividness and force. [..]

[The Psalms] are marred for us by bitter imprecations, tiresome "groanings" and complaints, and endless adulation of a Yahveh who, with all his "lovingkindness", "longsuffering" and "compassion", pours "smoke out of his nostrils, and fire out of his mouth", promises that "the wicked shall be turned into hell", laps up flattery, and threatens to "cut off all flattering lips". The Psalms are full of military ardor, hardly Christian, but very Pilgrim. Some of them, however, are jewels of tenderness, or cameos of humility . "[..] As for man, his days are as grass; as a flower of the field, so he flourisheth. For the wind passeth over it, and it is gone; and the place thereof shall know it no more".

- Will Durant, Our Oriental Heritage

Mikropartiene - kjerringene mot strømmen

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Mikropartiene - kjerringene mot strømmen.

Bak den grå merkelappen “andre” gjemmer det seg viktige demokratiske prosesser. Når velgerne ikke lenger stoler på noen av de store partiene, kan de opprette sitt eget. Som regel blir det ikke noe av. Som regel blir disse partiene et fåfengt protestrop fra ekstremister og snevre enkeltsakbevegelser.

Men prosessen er viktig, og vi bør ikke for lett le av mikropartiene. Alle partier starter med noen få personer som brenner for noe ingen andre bryr seg om. I blant blir det noe av.

Resten kjemper tapte saker. Men jeg har respekt for disse kjerringene mot strømmen. Det er noe vakkert med noen som ser på samfunnet rundt seg, og sier: “Dere tar feil, alle sammen. Nå går jeg min egen vei, og så er det bare å følge etter når dere innser at jeg har rett.”

Er det bortkastet å stemme på dem? Ja, hvis du tenker i forhold til Stortingsrepresentanter og regjering. Nei, hvis du tenker i forhold til å introdusere nye stemmer i norsk politikk. Det er ikke mye som skal til. Det er uansett lite sannsynlig at din stemme avgjør et mandat, så du kan like gjerne stemme på en sak du tror på.

Les resten. Se også Mihoes bidrag.

40's movies marathon - part 20

Meet John Doe (1941, USA) - Journalist Barbara Stanwyck invents John Doe, a man who plans to kill himself as a protest against the state of civilization. She hires Gary Cooper to play the part, and, this being a Frank Capra movie, Cooper's speeches accidentally create a mass movement based on being nice to your neigbours. Watched it all.

Fiesta (1941, USA) - Fake Techni!Color! Mexicans, singing and dancing. Watched: 4 minutes.

Texas (1941, USA) - Two mischievous gunslingers walk in and out of sticky situations, eventually landing on different sides of the law in a cattle conflict. Contains the funniest boxing scene I've seen. Watched it all.

Man Made Monster (1941, USA) - Behold the power of electrical radioactivity! With this mysterious substance I shall create a race of superior men! "Black magic", they called it. "Meddling with the forces of Creation" - bah! Cowards, my colleagues are all cowards! Watched: 25 minutes.

The Reluctant Dragon (1941, USA) - Robert Benchley gets a tour of the Disney studio, in this part self-promoting documentary, part comedy, and part cartoon. This was back when Disney was the greatest creative force in movies. Being the Disney version of itself, it's way too idyllic. The real Disney Studio was about to enter a major strike at this time. But I just love it. Watched it all.

The Bad Man of Deadwood (1941, USA) - Not quite HBO. Watched: 2 minutes.

Ziegfeld Girl (1941, USA) - Everybody wants to be a Ziegfeld girl. Why? Watched: 15 minutes.

Futile voices

Moral progress in history lies not so much in the improvement of the moral code as in the enlargement of the area within which it is applied. The morals of modern man are not unquestionably superior to those of primitive man, though the two groups of codes may differ considerably in content, practice and profession; but modern morals are, in normal times, extended - though with decreasing intensity - to a greater number of people than before. As tribes were gathered up into those larger units called states, morality overflowed its tribal bounds; and as communication - or a common danger - united and assimilated states, morals seeped through frontiers, and some men began to apply their commandments to all Europeans, to all whites, at last to all men. Perhaps there have always been idealists who wished to love all men as their neighbors, and perhaps in every generation they have been futile voices crying in a wilderness of nationalism and war. But probably the number - even the relative number - of such men has increased. There are no morals in diplomacy, and la politique n'a pas d'entrailles; but there are morals in international trade, merely because such trade cannot go on without some degree of restraint, regulation, and confidence. Trade began in piracy; it culminates in morality.

- Will Durant, Our Oriental Heritage

Hvordan kan friheten fylles med innhold?

Høyre trenger å gjenoppdage konservatismen, skriver Torbjørn Røe Isaksen i Høyre om!, og tar oss med på en vandring i konservatismens historie, fra Burke til Hayek.

Konservatisme handler for Isaksen om ydmykhet i forhold til vår evne til å ville en bedre verden. Konservatismen må bygge på liberale verdier, som setter enkeltmennesket og dets frihet i sentrum. Den må respektere tradisjoner, fordi vi ved å rive opp det eksisterende ved roten risikerer kaos. Reformarbeid må gå ett skritt om gangen.

Isaksen avgrenser konservatismen mot de som vil gjøre politikk til noe rent materialistisk. Markedsliberalismen reduserer mennesket til frittstående økonomiske aktører. Konservatismen er for markedsøkonomi, men ser også mennesket som en del av felleskapet. Politikk må være for hele mennesket, ikke bare mennesket som økonomisk aktør.

Det er flott å se at Hayek står i Høyres bokhyller. Hayek er en av de viktigste tenkerne i vår tid, og er forøvrig relevant også for venstresiden.

Men Isaksens konservatisme ser jeg ikke poenget med. Den blir et sett med tommelfingerregler som på den ene siden mange er enige om, (de utopiske drømmene er forlengst døde), og som på den andre siden er av tvilsom relevans i en verden som endrer seg radikalt fra år til år. Hva betyr det å respekterer tradisjoner som vokste fram i en verden som ikke finnes lenger?

Konservatisme er også en ganske tynn nisje å bygge et parti på. Stengt inne mellom Arbeiderpartiet, Venstre og FrP, hva er igjen for et konservativt Høyre?

The force behind the law

When to this natural basis of custom a supernatural sanction is added by religion, and the ways of one's ancestors are also the will of the gods, then custom becomes stronger than law, and subtracts substantially from primitive freedom. To violate law is to win the admiration of half the populace, who secretly envy anyone who can outwit this ancient enemy; to violate custom is to incur almost universal hostility. For custom rises out of the people, whereas law is forced upon them from above; law is usually a decree of the master, but custom is the natural selection of those modes of action that have been found most convenient in the experience of the group.

Law partly replaces custom when the state replaces the natural order of the family, the clan, the tribe, and the village community; it more fully replaces custom when writing appears, and laws graduate from a code carried down in the memory of elders and priests into a system of legislation proclaimed in written tables. But the replacement is never complete; in the determination and judgment of human conduct custom remains to the end the force behind the law, the power behind the throne, the last "magistrate of men's lives."

- Will Durant, Our Oriental Heritage

Made of sand

The Age of the Unthinkable by Joshua Cooper Ramo is about how to live in a world that keeps changing in dramatic and unpredictable ways. The world has always been complex. But we're beginning to understand more about how and why.

Ramo uses the metaphor of a sandpile. Drop one grain of sand on it, and nothing happens. Drop another, and you trigger a small avalanche. Maybe. There's no way to predict the outcome, or even the size of the avalanche. Translated to our world: Small and indirect action may cause big results, and big and direct action may have no effect at all.

This means that, whether you work in finance, technology or national security, you can't prepare for specific events. You have to be adaptable, resilient, multi-layered. Leave slack, room to manouver. Expect to be surprised.

These are more or less the ideas of Nassim Nicholas Taleb, Hayek, and other thinkers of the unpredictable and unknowable, presented in the anecdote-heavy style of Malcom Gladwell. That's not really a good thing, but as such books go it's deep enough, and the entertaining style doesn't get in the way of the overall lesson.

I especially enjoyed Ramo's description of the adaptive and creative skills of Hezbollah, which he calls the Google of terrorism. I'm not sure what I learned from it, or any of the other anecdotes, expect maybe "be excellent!", but it's really fascinating.

All in all I liked it, but it's shallow compared to, say, The Black Swan.

Vi var ikke 68'ere

I Ingen skal tenke for meg forteller Tor Bjerkmann om sin tid som forlagssjef i Pax, fra 1964 til 1972. Pax var forlaget som introduserte Norge til samtidens venstreradikale ideer. Det ble dannet av militærnektere og atomvåpenmotstandere, men bygget opp et bredt repertoar: Orwell og Bjørneboe, marxisme og erotikk, Sør-Afrika og Vietnam.

Pax befant seg alltid på randen av konkurs. Det har aldri vært penger i politisk litteratur. En gang ble det også rettsak. Bjerkmann og forfatter Lasse Efskind ble i 1971 tiltalt for å ha utgitt Soldatens lille røde, som lærte soldater opp i klassekamp. De ble frikjent.

Pax-miljøet på 60-tallet er spennende på en måte senere venstreradikale miljøer ikke er det, fordi de stod i opposisjon til sine omgivelser. Er ikke ideene de samme? Jo, men det er kontrasten til omgivelsene som skaper tankevirksomhet. Uten kontrast får du bare rettroendhet. Omgivelsene kan være samfunnet, eller folkene du omgir deg med. Å gå i en annen retning har verdi i seg selv, om ikke annet for å trene opp muskler du mister når du går i flokk.

Pax slapp imidlertid ikke unna den marxistiske rettroendheten. Og Bjerkmann tar selvkritikk for å ha vært for sen med å oppdage miljøvern og feminisme. Mitt største ankepunkt: Det var dette miljøet Johan Galtung kom fra, de venstreradikales Nostradamus.

Verdensbildet de stod for fikk senere mer innflytelse enn fortjent, men jeg synes vi skal være takknemlig for kampen Pax kjempet mot norsk ensretting.

Vi måtte stille oss i køen

Mm .. Televerk-ostalgi:

"Verre var det med sentralbord. Da de ansvarlige i telefonetaten i Oslo hørte at det var Folkebevegelsen som skulle ha ny telefon, ble saken meget vanskelig. Det var lang ventetid for sentralbord, vi måtte stille oss i køen. Vi forklarte at vi måtte ha telefonen nå, før folkeavstemningen, men det hjalp ikke - jeg hadde nær sagt: tvert imot. Men Kopreitan visste råd. Han mobiliserte våre kontakter i systemet nedenfra, og der var innstillingen en annen. På null komma null fant de frem et utrangert sentralbord, av eldre modell riktignok, men fullt bruktbart. Og etter en prat med den ansvarlige formann var det ikke vanskelig å få stokket litt om på ordresedlene slik at vår kom høyt opp. Dette skulle bli det første lille lærestykke for meg: Det var morsomt å se at det nesten gikk sport i å finne løsninger når man nærmer seg saken gjennom en annen innfallsport. Jaså, var ledelsen imot? Det skulle nok bli en råd allikevel!"

- Tor Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg

Reveal the gnosis of Borora

Therion - Lemuria



Therion - Summer Night City



Therion - Schwarzalbenheim



Therion - The Rise of Sodom and Gomorrah



Btw, a musical challenge: Where did Therion steal the tune for Trul from? (Answer.)

Men det var ekte og oppriktig ment

Jeg har ofte tenkte at det hjalp meg meget, det at jeg måtte velge om jeg ville utføre militærtjeneste. Jeg måtte ta et standpunkt.

Og det var ikke helt enkelt. Man kunne ikke bare si: Jeg vil ikke.

Man måtte begrunne sitt syn, sette ord på det. Jeg har i ettertid lest min søknad om overføring til siviltjeneste mange ganger, og blir litt forlegen hver gang - det er nokså naivt, det jeg skrev. Men det var ekte og oppriktig ment. "Dette standpunkt er en umiddelbar følge av at all moral - ikke bare den kristne - nødvendigvis må bygge på respekt for liv, og det bunner i dyp personlig overbevisning," skrev jeg til Krigskommissariat Nord-Norge i Harstad. De smilte kanskje litt overbærende, men overført til siviltjeneste ble jeg.

- Tor Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg

Jeg har det samme forholdet til min egen siviltjenestesøknad, som jeg sendte inn nesten 40 år senere, i 1997. Den gjør meg forlegen, men jeg er glad jeg var nødt til å ta et standpunkt.

Her er min konklusjon: "Som menneske mener jeg at jeg har fullt ansvar for mine egne handlinger, og jeg kan derfor ikke tillate at mine evner blir gjort tilgjengelig for mennesker som har et helt annet moralsk syn enn jeg, og som kunne finne på å beordre meg til å gjøre noe jeg tar helt avstand fra: drepe et vilt fremmed menneske."

Det er lenge siden jeg var pasifist, men akkurat dette var ikke så dumt.