Verdien av brutale debatter

Jeg skal ikke ta debatten om intervjumetodene i et TV-program som ikke engang er sendt ennå, men det er et premiss der jeg ikke er enig i: At det er useriøst å konfrontere noen hardt med hva de står for, og hvorfor de gjør det. At gode debatter alltid er lavmælte.

Det finnes to verdifulle måter å føre en debatt på. Den ene er at du lytter på motparten, og forsøker å forstå hvordan verden ser ut fra deres perspektiv. Den andre er at du angriper motparten med alt du har, for å finne svake punkter i tankegangen deres - og din egen.

Den første passer godt når folk ikke forstår hverandre, når en debatt er fastlåst i fordommer og sinne. Derfor brukte jeg den tilnærmingen mye i blåbloggen før valget. Målet var å forstå, og formidle forståelsen.

Den andre passer godt når du virkelig vil til bunns i en sak, og er spesielt nødvendig når en debatt er fastlåst i konsensus og høflighet. Da gjelder det å presse motparten på alle punkter, belyse tåkeprat og inkonsistens. Slike debatter går ofte forbausende dypt: Ned til grunnfjellet for hva vi tror, og hvorfor vi tror det.

Dette fungerer best når den som angriper selv ikke er skråsikker. Hensikten er ikke å overbevise, men å belyse og avsløre.

Vi trenger begge tilnærmingene, i balanse. Gruppeklem og boksekamp. I Norge har vi nok ofte for mye av det første. Da trenger man en real boksekamp - mellom tykkhudete folk som ikke tar aggresjonen med seg ut av ringen.

40's movies marathon - part 29

The Man Who Came to Dinner (1942, USA) - Monty Woolley is America's greatest intellectual, a friend of statesmen and actors, and a royal ass. He is forced stay for a while with a small-town family that represents everything he despises about the middle class, and he punishes them with his temper, his tyrannical demands, and his outrageous Hollywood friends. I have a suspicion there are specific people being parodied here, including, brutally, Harpo Marx. Watched it all. Wikipedia confirms it: the movie parodies Alexander Woollcott, the critic, and .. yes, Harpo Marx. They both loved it, and at one time played their own roles in the stage version. (Read about Woollcott and Harpo's unlikely friendship in Harpo's autobiography.)

Captains of the Clouds (1942, USA) - James Cagney flies about in Canada, transporting things in his boatplane, and he's a real jerk about it too. Watched: 11 minutes.

Son of Fury (1942, USA) - Tyrone Power grows up with a Dickensian uncle who has stolen his inheritance. As an adult he takes his revenge. You can rarely go wrong with a good vengeance theme, but the South Sea island paradise clichés, complete with a submissive native girl, ruin the second half, and there's too little swashbuckling to justify the title. Watched it all.

The Payoff (1942, USA) - Cheap gangster movie. But I like the idea of displaying the title and cast as a newspaper frontpage. Watched: 4 minutes.

In which meaningless words like honour and righteousness were often repeated

I've really enjoyed Joe Abercrombie's First Law trilogy. At worst, it's non-stupid fantasy, and that's good enough for me.

So I expected to enjoy Last Argument of Kings, the last book of the series. I did. What I didn't expect was how good the ending would be. More than good - perfect.

The ending clears up an inconsistency that bothered me earlier: The use of heroic fantasy themes in an otherwise realistic story. By realistic I don't mean naturalistic, but that people act as people do. Abercrombie is skeptical of "heroes", and sees the good in every "villain".

So it was odd to see the story apparently build up towards a standard heroic climax, with even a sort of Fellowship of the MacGuffin in book two. Would it all end in Glory?

The answer is no. Looking back, everything makes sense. Every use of heroic fantasy tropes is eventually undermined or sullied in some way. The ending isn't tragic, but it reveals the heroism to be a facade. A tale for the gullible.

Abercrombie's cynicism isn't the kind that believes there is no good in anyone, or that there's no difference between right and wrong. It's the kind that says that great leaders and warriors are not likely to be altruists, humanists or democrats.

As one character says: Only people who mean to deceive you ask you to trust them.

These are Abercrombie's first books. I look forward to his next.

And we just safely tuck it away in this super-sized Pandora's Box

I am certain that when Warehouse 13 was pitched to Syfy Channel, somebody used the line: "It's about that place where they store the ark at the end of Raiders of the Lost Ark." Then they added: "And all the technology will be steampunk-like."

And then there was great rejoicing at Syfy, for they had found the perfect hook for their target audience.

One of the creators of the series is Jane Espenson, of Whedonverse fame. The Whedonverse is a Kevin Bacon-like construction based on the assumption that anything one of Joss Whedon's former writers or actors is involved in is worth watching. This is surprisingly often correct.

Warehouse 13 is harmless, not brilliant. The characters go about looking for magical Artifacts that have belonged to historical celebrities. Edgar Allan Poe's pen, Lewis Carroll's mirror, that sort of thing. Stupid. Charming. I like it.

I'm not very tolerant of serious television. Serious television has to be perfect. Of less serious television I ask only that it be adorable. Warehouse 13 has clunky 1930's video cellphones. Enough said.

It's ironic that I haven't been able to review either of the two perfect&serious television shows I've watched the last year - Mad Men and Damages. I've tried, but I don't know what to say. There's nothing to add.

But I keep coming back to these dumb&fun sci-fi shows. The Middleman, Stargate: Atlantis, Doctor Who. One day I'll go after one of the serious ones as well.

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet

I morgen møtes regjeringspartiene for å bli enige om hva de skal gjøre de neste fire årene. I den anledning gjenopplives sommerens bloggaksjonen mot innføring av EU's datalagringsdirektiv.

Les hele oppropet hos Liberaleren.

Her er det jeg skrev om dette i sommer.

Som jeg fryktet klarte Arbeiderpartiet da å kvele debatten, ved å si minst mulig om den. Aksjonen illustrer dermed tre ting:

- Når bloggere står sammen kan de få mye oppmerksomhet innad i bloggmiljøet, men ikke nødvendigvis mer enn det. Det lengste dette kom ut over bloggmiljøet var vel artiklene til Magnus Blaker i Nettavisen.
- Arbeiderpartiet er ikke mer idealistiske enn at de hysjer ned viktige debatter de ikke ser seg tjent med å ta.
- De som setter dagsorden i de etablerte mediene syntes ikke dette var en viktig sak, og lot derfor Ap slippe unna med dette.

Det gjør det spesielt viktig at bloggerne snart finner ut av hvordan vi selv kan sette dagsorden. Jeg tror det er godt mulig vi taper denne saken. I såfall kan det kanskje være den oppvekkeren vi trenger for å ta utfordringen seriøst? Når mediene ikke makter å fange opp viktige debatter har demokratiet vårt et problem.

Men journalister og kommentatorer som ikke gjorde jobben sin før valget, har altså nå en ny sjanse.

40's movies marathon - part 28

The Palm Beach Story (1942, USA) - Claudette Colbert wants to use her good looks to charm money and other gifts out of rich men. Her husband would rather that she didn't, so she runs away for a divorce. Contains my favourite resolution of a confused identity love farce. Watched it all. Best scene, (despite the racism):



The Black Swan (1942, USA) - No relation to Nassim Nicholas Taleb. This movie is about pirates, the amusing kind, who murder and rape like other pirates, (at least we see them walk out of a burning city carrying tied up women, so we can assume that murder came before this scene, and rape afterwards), but it's all in good fun. They're such charming bastards, really, and English patriots too. Watched: 13 minutes.

Tales of Manhattan (1942, USA) - Brotherhood of the traveling suit. Charles Boyer is preposterous in the first tale, and I'm not staying for the rest. Watched: 10 minutes.

The Mummy's Tomb (1942, USA) - When did horror movies start becoming good? Even the classics are bad, and this isn't a classic. Watched: 4 minutes.

The Ghost of Frankenstein (1942, USA) - Like I said. I can't even be bothered to make the obligatory "the peasants, they are revolting" joke. Watched: 6 minutes.

Mrs Miniver (1942, USA) - In England in the distant and carefree year 1939, Mrs Miniver buys a hat. My mind wandered off at that point, but there may also have been a conversation with a vicar. Watched: 7 minutes.

Hva ville du stemt i det tyske valget?

I dag er det føderalt valg i Tyskland. Akkurat som foran det norske valget kan tyske velgere ta valgtester på nettet. RTL har laget en på engelsk. Så nå kan vi altså alle finne ut hvor vi hører hjemme i tysk politikk.

Ta den her.

Selv havner jeg på Freie Demokratische Partei (FDP), som Wikipedia beskriver som "liberal, pro-business" og "marked by skepticism of public intervention and of socialist as well as socially conservative policies".

Jeg har aldri hørt om dem. Men det høres ikke så dumt ut. De framstår litt som den tyske motsatsen til Venstre, bare langt mer markedsliberalt. Et eksempel til etterfølgelse.

Nå må jeg finne noen andre slike tester. Dette er jo den perfekte nøkkelen til å forstå politikk i andre land.

Link via politikk.biz.

But we would not on this account dream of classing Mencken with William F. Buckley

I was looking forward to reading Richard Hofstadter's Anti-Intellectualism in American Life from 1962, because I've seen it quoted in many interesting places, but after a few pages I realize I already know what he's going to say. Half of his message, I predict, is a defense of knowledge and expertise, which I agree with. The other half is praise of aloof, high-brow intellectual culture, which I don't agree with.

His examples of 50's anti-intellectualism include McCarthyism, parents who want their children to enjoy themselves at school, and the fact that Eisenhower liked western novels. I can see why a mid-20th century intellectual would make that connection, and why he would be so impressed with the heavyweight thinkers of the Kennedy administration, but .. quite a lot has happened since.

I'm saying all this based on the 20 first pages of the book. So I could be completely wrong. It's just that .. this is all so familiar. It seems to represent an earlier step in a debate that has progressed a lot since. The debate interests me, but not in this outdated form.

It feels like a defense of a position, the authority of the Superior Expert, which seemed more secure then than now. Today you'd have to be more humble and cautious about it.

Again, this is a first impression, but with 19 unread books in the queue, that's how I decide what to read.

Of the cold northern breeze

Bathory - A Fine Day to Die



Anaal Nathrakh - Castigation and Betrayal



Immortal - Throned by Blackstorms

En rifle og nevefull med patroner

Det er blitt en lidenskap, ja en besettelse for norsk ungdom å komme inn i flygevåpenet; jeg har sett dem slokne i ansiktet når de ikke fikk slippe til. Det er selvsagt en glans over dette våpenet som er så nytt og dristig; men forklaringen, tror jeg, går dypere enn det.

I aprildagene hjemme i Norge gikk de fleste av oss med en rifle og nevefull med patroner; det var så maktesløst. Mange som var for unge til å stå i noen avdeling, hadde enda mindre, sine tomme hender. Det tyske luftvåpens helter kunne vinne seier etter seier over de små hvitmalte trehusene som stod og lyste i midnattsolen.

Vi som drog ut, ville bryte denne avmektigheten i vårt eget sinn. Vi ville skaffe oss makt; og ingen enkelt soldat har slik makt som en jagerflyger. Han presser på en knapp, og 8 maskingevær gir ild; kanskje har han kanoner.

Hjemme var ett maskingevær en gave for en flokk soldater; to mann slet oppover bakkene i snøløysingene med det. Men flygeren har 1260 hestekrefter til å bære sitt mylder av våpen der hvor han vil. Det er han, han alene, som på noen sekunder kan brenne løs tusener av skudd.

En høy militær sjef har selvsagt større makt, men han må betale den beske prisen; han må ofre andre. Jagerflygeren betaler bare med seg selv; han er krigeren, i hans blankhet og renhet.

- Nordahl Grieg, Flagget

40's movies marathon - part 27

The Glass Key (1942, USA) - I'm not sure what's happening here. There are various corrupt officials and/or gangsters scheming against and murdering each other. And there's an election, and everybody is a candidate. I like it. It's perfect. I especially enjoyed the relationship between Alan Ladd, the cool second-in-command of the relatively good guy, and a sadistic thug who keeps wanting to beat him up. Watched it all.

Jungle Book (1942, USA) - It's brave to make the Jungle Book without the necessary special effects technology. The Korda brothers successfully portrayed fairy tale magic in The Thief of Bagdad, but their animal effects are just silly. When Shere Khan attacks Mowgli's father, you can see that it's just a Hobbes-like toy tiger thrown at him. Watched: 14 minutes.

Yankee Doodle Dandy (1942, USA) - James Cagney is the perfect patriot. Born with a flag in his hand, he goes through life as a harmless entertainer. And then he gets to tell it all to the OMG The President! It's interesting that the movie is faithful to Roosevelt's paralysis: He's portrayed sitting, not even rising to shake Cagney's hand, even though the viewers would have thought he could walk. Watched: 25 minutes, then fast forwarded to see the patriotic musical numbers, which are sickening.

The Falcon Takes Over (1942, USA) - Cheap and ugly. Watched: 5 minutes.

The Spoilers (1942, USA) - John Wayne, Randolph Scott and Marlene Dietrich display entrepreneurial spirit in Alaska. Watched: 17 minutes.

Inn i skjærgården hjemme og takke tyskerne for sist

Mannskapet ombord var unge folk, må være det. Denne båten som er skapt for fart og dristighet, krever menn som er i slekt med den selv. De minner vel mest om flygere, utsatt for omtrent samme psykiske og fysiske påkjenning: uke etter uke er de i beredskap av første grad, sover med klærne på, ferdig til å gå ut. Den dirrende hastigheten gjør det uråd noensinne å slappe av under fart; er det sjø, blir de dyvåte på et blunk. I jaget og sprøyten står det vesle mannskapet på dekket, i hvite gensere og stålhjelmer. De er utålmodige som skipet sitt, de er mennesker skapt for offensiv. De har ansiktene vendt framover. De omfatter båten sin med nidkjær lokalpatriotisme, og omtaler bekvemmelighetene på den øvrige norske marine (som sannelig ikke er overdådige) med hoderystende skepsis, de liker sine innsmett hvor det er utrolig at så mange mann kan sove, der er ikke til å være, bare til å hvile det aller nødvendigste. De vil brukes, brukes opp i denne desperate frihetskampen som nå er brutt løs i verden. Handling får de; men det de drømmer om er å gå - snart - med båtene sine, mange båter, inn i skjærgården hjemme og takke tyskerne for sist mellom øyer og skjær som de kjenner som lommen sin.

- Nordahl Grieg, Flagget

Betal oss engang i et fritt Norge

Det passet godt å lese Nordahl Grieg's Flagget nå som jeg er midt oppi andre verdenskrig i filmmaratonet. Det er noe med å se alle disse filmene kronologisk som gjør historien levende. Fra mitt perspektiv har USA nettop gått med i krigen. Norge har vært okkupert i to år. Jødeutryddelsen er godt i gang.

Det er nettop denne perioden, de første årene av krigen, essayene i Flagget omhandler. Grieg var kommunisten og dikteren som ble med på gulltransporten etter 9. April, noe han beskriver slående her, og han tilbrakte resten av krigen blant norske sjøfolk og soldater i utlandet. I flere av tekstene følger han disse på oppdrag - med konvoier over Atlanterhavet, og i fly inn mot norskekysten.

Det var derfor helt naturlig at Grieg ble med på et bombetokt mot Berlin i 1943, hvor han ble drept. Det var en del av prosjektet med å oppleve krigen på nært hold, og da spesielt fra sjøfolkene og flygernes perspektiv. Tidligere samme år besøkte han norske flygere på Island. (Visste du forresten at Island ble invadert av de allierte, fordi de ønsket å forbli nøytrale? Jøss!)

Eksil-nordmennene Grieg møter ser på seg selv som heldige. For de befinner seg i utlandet, hvor de selv kan bidra til å frigjøre Norge. De slipper å sitte stille, ubevæpnet. Blikket er vendt fremover: I dag er vi på defensiven, men snart er det vår tur, snart skal vi hjem.

Dettane var stusslig

Når vi ikke hadde vakt i kjelleren, lå vi gjerne oppe i skogen. Det var alltid noe å se på: fly i angrep på krigsskip rett utenfor i den stille klare vårdagen, det var som en kamp mellom ørn og nise, bombemaskinen stupte ned og skipet jog til siden, stanset, skjøt fram igjen, og vass-søylene av bombene skjulte det nesten for øynene våre. Snart kom turen til oss på land, flyene gikk ned over skogen hvor vi lå, kastet brannbomber og skjøt med maskingevær på veier og stier; de var ute etter noe bestemt: i nabohuset her mellom trærne bodde den norske kongen. [Molde] ble bombet og tent i brann, på mangfoldige steder; flyene skjøt på enhver som prøvde å slokke. Så flammet alt, med den brennende kirken for siste gang kneisende opp over de små husenes ildebrann; ved dette synet av rødglødende rykende tilitetgjørelse overmannet følelsene en av våre gudbrandsdøler, og han tok sterkere i enn noengang før eller senere på turen: "Dettane var stusslig", utbrøt han.

- Nordahl Grieg, Flagget

Ex libris

A month ago I found an ex libris bookplate - ie. "this book belongs to .." - in an old, used book. It looked like this:

The text is in Norse, and is based on saying 58 in Håvamål. It means "rarely does sleeping man win victory". I love it, both the literal and the metaphorical meaning. So I played around with the picture, and made this:

Ie. I saw something that I liked, (thank you mr Tischendorf, whoever you were!), and I made it my own. And then I had it sent to an online printer of stickers. I'm going to place this in all the books that I read from now on.

This is such a nerdy thing to do. It's possibly even retarded. But I love that picture, (I may change the design later, but not the slogan). And I believe in doing retarded things, if they're unusual.

It's not original, though. Bookplates have a long tradition among bibliophiles. Perhaps it's time to revive it?

At det vitterlig fantes enkelte bekker og elver i landet vårt

Flere tog med englendere var nå dradd oppover Raumadalen; en natt innskipet seks-syv hundre mann seg fra vår stasjon. De kom marsjerende ved midnatt og hadde bestilt toget sitt til kl. åtte om morgenen. Hele perrongen stod fullstablet av ammunisjonskasser. Da jeg visste at vi ble bombet allerede klokken fem, besvor jeg den engelske majoren om å komme av gårde før. Jeg viste ham jernbanevognene som stod borte i halvmørket og sa at der borte har vi det dyrebareste som landet eier, og han mumlet at han ville ikke for noen pris skade kongefamilien og de små prinsessene, og vi fikk faktisk ammunisjonskassene opp i et tog og vekk en halv time før bombeflyene kom. Disse troppene var prektig utstyrt; særlig vakte det min nysgjerrighet at de hadde noen berg av hvite bokser stablet opp på perrongen, påskrevet ordet "water". Jeg tenkte at dette var muligens et nytt ukjent sprengstoff, og ba i et fortrolig øyeblikk en av offisere si meg hva det var. Det er vann, ferskt vann, drikkevann, "water", forklarte han meg; de hadde brakt det med seg fra England. Fattigslig betraktet jeg landskapet rundt meg som bruste under vårløsningen; kanskje hadde disse englenderne hørt om at det vitterlig fantes enkelte bekker og elver i landet vårt, men sammen med andre rykter som gikk i denne tiden var nok også dette blitt betraktet med sunn skepsis.

- Nordahl Grieg, Flagget

Sett dagsorden på nettet

Jeg har et innlegg i dagbladet.papir i dag: Sett dagsorden på nettet. Det er en kortere versjon av oppsummeringsinnlegget fra blåbloggen.

Det var som han kjempet med Quisling, og han vant

Finansministeren, statsråd Torp, hadde den første krigsnatten klart å få gullet kjørt ut fra Oslo og det ble brakt i sikkerhet på Lillehammer. Da tyskerne nærmet seg ga Torp, i samråd med regjeringen, Haslund den mest utstrakte fullmakt til å få gullet av veien. Hele greia var i midlertid blitt låst inn i hvelvet i Norges Banks Lillehammeravdeling, og jerndøren var lukket med en innviklet overfallslås, hvis hemmelighet bare kjentes i Oslo. Haslund skulle nettop til å sende bud etter dynamitt da en av bankfolkene trakk ham til side. Mannen ville gjerne si at han hadde stått i Quisling-partiet, Nasjonal Samling, det var han ikke glad over, og kunne han ikke få lov til å prøve seg på overfallslåsen? Han hadde en gang sett den bli åpnet og hadde en sterk hukommelse. Han kastet jakken, og mens svetten silte nedover ansikten hans, sloss han i 2 timer med låsen, det var som han kjempet med Quisling, og han vant. Døren sprang opp, og de 1503 kassene ble kjørt til toget.

- Nordahl Grieg, Flagget

Heute die Welt, Morgens das Sonnensystem

By the time Robert Shea and Robert Anton Wilson published The Illuminatus! Trilogy in 1975, they had both been Illuminati operatives for almost a decade. Their fascination with the group began with the JFK assasination, which they learned was the work of the Illuminati, the secret order that had long been the real power behind most world governments.

Concerned that two drug freaks, helped only by paranoia and creative historiography, had discovered their secrets so easily, the Illuminati approached Shea and Wilson, and brainwashed them. They were assigned to work as agents within the counterculture, to prevent others from making the same discoveries.

The crowning achievement of Shea and Wilson's psyops campaign was The Illuminatus! Trilogy. Based on the premise that all conspiracy theories are true, the effect of this satire was to discredit all conspiracy theories equally, including the true ones. It also served to distract those readers who were on the right track, by encouraging them to look for broader, deeper conspiracies that didn't exist.

Shea and Wilson could thus safely hide the real truth of the Illuminati in plain sight, in a little noted passage in the book, knowing that it wouldn't matter.

This is a brilliant piece of propaganda, and required reading for all our members, no matter how we feel about those Bavarian upstarts.

- E. Q.

(The above note fell out of my copy of this book when I got it. I don't know what to make of it.)

The sadistic mouse with the psychotic grin orders you to smile, darn ya, smile!!!(!!)

40's movies marathon - part 26

To the Shores of Tripoli (1942, USA) - This is neither one of those military training stories where the likeable rebel successfully undermines authority, nor one of those where the immature punk learns to be a man. John Payne stays unlikeable right until the end, where he drops out of the Marine Corps, then decides to rejoin anyway because of Pearl Harbor. Curious. Perhaps the message is that even the worst people are marching to war, so what's your excuse? Watched it all, and it's all worth it for this WTF-moment:

In Old California (1942, USA) - Cheerful, clever Bostonian John Wayne arrives in Sacramento, where he challenges the local king, a cross between Elmer Fudd and Frank Burns. The ladies start fighting over him, and the usual showdown approaches. Watched: 39 minutes.

Larceny, Inc. (1942, USA) - Yet another Edward G. Robinson gangster movie. I'm beginning to hate that guy. Watched: 8 minutes.

Pittsburgh (1942, USA) - John Wayne, Randolph Scott and Marlene Dietrich display entrepeneurial spirit in a coal town. Watched: 12 minutes.

The Undying Monster (1942, USA) - The old family Monster threatens the brother and sister in the spooky mansion. Watched: 16 minutes, then fast forwarded to the end, to see the monster, a bewildered werewolf.

The First of the Few (1942, UK) - In a flashback from the time of the Blitz, we learn the story of R. J. Mitchell, the man who designed the Spitfire. It's the traditional story of genius overcoming opposition. Watched: 45 minutes.

Hear the nocturnal howling of the wolves

Tartaros - The Ruby Mine



Emperor - Beyond the Great Vast Forest



Mayhem - Funeral Fog



Hm, what? No reason. Any day is a good day for Norwegian black metal.

Smålige FrP, stormannsgale Venstre

Det jeg vil huske klarest fra valgnatta i går er skadefryden på FrPs valgvake over Venstres dårlige resultat. Det var smålig av Carl I. Hagen å glede seg over at Lars Sponheim forsvant ut av Stortinget, og går av som partileder.

Det var også smålig av Lars Sponheim å gjøre FrP til hovedfienden i valgkampen. Eventuelt var det stormannsgalskap å drive valgkamp som om det finnes et tredje alternativ i sentrum.

Et lite Venstre kan aldri ha noen annen rolle enn å bruke vippeposisjonen sin til å få gjennom viktige enkeltsaker. Nekter de totalt å samarbeide i den ene eller andre retningen, kan de ikke ha den rollen. De må altså enten samarbeide med de store partiene, om ikke annet ved å støtte en regjering, eller de må selv bli et storparti.

Kanskje kan Venstre bli stort igjen. Jeg stemte nesten på dem, og jeg tror at det ligger et storparti i Venstre og venter på å våkne. Den dagen kan de behandle FrP som de ønsker. Kanskje vil jeg til og med støtte dem i det. Men det er langt dit.

Jeg har to tips til Venstres kommende ledelse: 1) Kom dere over FrP-nevrosen. Lov i det minste at dere ikke oppløfter den til valgkampstratregi. 2) Gå i markedsliberal retning. Norge trenger et ekte liberalt parti. Høyre er bare et default-valg, og FrP har for mye anti-liberalt.

Og om svaret er nei i begge tilfeller vil jeg oppfordre den siste som forlater Venstres hus til å slukke lyset når de går.

A leader for the 60's

Ike for President



Kennedy! Kennedy! Kennedy? Kennedy!



Jerry Springer for Governor:



Does he look like Jens Stoltenberg?

Oppsummering i blåbloggen

Jeg har lagt ut en oppsummering av valgkampen i blåbloggen - en fortsettelse av gårsdagens innlegg:

Vi har i dag et tomrom i valgdekningen, mellom skråsikre partiuttalelser og innholdsløse analyser fra de faste fortolkerne. Velgere blir ikke konfrontert med gjennomtenkte politiske ideer. Mediene våger ikke å mene noe og introdusere saker og ideer, eller de gjør det kun på fordekte måter.

Dette bør kommentatorene ha i tankene når de nå konkluderer med at dette har vært en kjedelig valgkamp. Selvsagt blir det kjedelig når alle vil tolke, og ingen vil innta et standpunkt. Politikerne gjør sin jobb, ved å gjenta sine talking points. Men gjør mediene sin jobb?

Les resten.

Hovedbudskap: Misfornøyd med hvordan mediene dekker valgkamp og politikk? Gjør noe med det!

Bloggerne tviler seg til valgurnene

Når vi leser de valgvurderingene norske bloggere har lagt ut i det siste ser vi hva samfunnsdebatten går glipp av, når kommentatorene ikke vil røpe sine partipolitiske sympatier.

Abre har ikke bestemt seg helt, men dras mellom SV, Ap, Venstre og Miljøpartiet De Grønne.

Virrvarr har brutt med Rødt, men ender opp med å stemme på dem allikevel.

Det gjør Esquil også, hovedsaklig pga Afghanistan-krigen.

Og Pleym stemmer Venstre, hvor han havnet etter å ha mistet troen på FrP. Liberaleren-kollega Bjørn Magne Solvik stemmer derimot Høyre, og Mosfjell DLF.

Det som skinner igjennom i disse tekstene - og i det Mihoe, Hjorthen og jeg har skrevet på dagbladet.no - er hvor normalt og sunt det er å tvile. Ingen er skråsikre på valget de eventuelt har gjort. Alle har gjort kompromisser, og begrunnelsene de leverer belyser norsk politikk på interessante måter.

Når kommentatorene i de etablerte mediene nekter å levere slike analyser, er det kun de skråsikre vi får høre fra. Partitalsmenn og andre aktivister, som først og fremst har som jobb å selge et budskap, ikke å tenke. Velgerne kan få inntrykk av at skråsikkerhet er et ideal. At desto mer opplyst du er om politikk, desto sikrere blir du på at ett parti sitter på alle svarene.

Jeg tror det ofte er omvendt. Iallefall trenger vi de perspektivene også. Og de får du i dag kun fra bloggere.

40's movies marathon - part 25

To Be or Not to Be (1942, USA) - Ah, the Allies. To make a comedy about life in Warszaw under Nazi occupation. That's brilliant, and so is this movie, a farce with your typical duplicate identities, wronged husbands and quick wits. And it also happens to be a good war drama. Favorite line, said by a Nazi about a Polish actor: "What he did to Shakespeare, we're now doing to Poland." Watched it all.

For Me and My Gal (1942, USA) - Nah, my musical quota is full at the moment, even for an early Gene Kelly. Watched: 8 minutes.

Went the Day Well (1942, UK) - A group of soldiers arrive in an English village, but they're all Nazi SPIES! I like how they're discovered: They've clearly spent years in training to learn dialects and cultural nuances, but they way they cross their 7's arouses suspicion. The message: Be suspicious. Take the initiative. Above all, be outrageously, obsessively, British. And when it comes down to it, any citizen should be prepared to wield an axe, or die on a bayonet. Watched it all.

Now, Voyager (1942, USA) - Bette Davis goes through a late rebellion against her tyrannical mother. It's interesting how a cigarette becomes the symbol of her independence. The way that she finds to happiness would not hold up today, because it involves simply becoming normal, hosting dinners for the Boston aristocracy and wearing pretty clothes. I don't buy it. But I buy her initial unhappiness. Watched it all.

The Norwegian election

When I began blogging in 2001, the world of political blogs was so small that we all lived together in the same, global blogosphere. Since then we've shifted towards national blog communities. There may be hundreds of Norwegians today who blog about politics, and they refer mostly to each other, not to Swedish, German or American bloggers. Blogging has turned inwards. That's a shame.

I just realized I've been covering the Norwegian election for four months without a single word in English. So here's a quick summary of the upcoming September 14 election, for any foreign readers I still have left:

This election has been about minor nuances within the Nordic model of a capitalist welfare state. Norwegians believe they choose between "socialists", "social democrats", "conservatives", "liberals" and "libertarians", but none of the relevant parties stray far from the status quo. There's a good reason for that - Norwegians have it good - but the insularity sometimes reaches absurd levels, such as when Norwegians identify with Barack Obama, whose politics are far to the right of anything that is acceptable in Norway.

My own vote goes to the Progress Party, because it's somewhat more pro-market, and because it's less burdened by the centrist consensus. They're reviled in Norway, despite getting a quarter of the vote, and the international press sometimes compare them to right-wing extremists. Don't believe it. They just want to limit immigration a bit. They're not Thatcherites either. But they could trigger genuine political change in the long run.

Fremskrittspartiet - bedre enn sitt rykte

Aller siste partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Fremskrittspartiet - bedre enn sitt rykte.

Fremskrittspartiets politikk er sjelden så ille som de sinteste kritikerne vil ha det til, men det gjør dem ingenting at mange tror det. Som Magnus Marsdal skriver i Frp-koden, har FrP innsett noe menings-, kultur- og makteliten i Oslo ikke helt klarer å fatte: Mange nordmenn kan ikke fordra dem.

FrP har forstått at det er ikke så farlig å bli utskjelt. Det som teller er hvem du blir utskjelt av. SV: Flott. Lederskribenter: Flottere. Kustnere: Flottest. Derav valgkampstrategien.

Dette er en strategi med begrensninger, fordi det tross alt er en stor del av befolkningen som avskyr standpunktene FrP markerer seg på. Men det er også en trygg strategi. Når du møter en FrP-velger møter du gjerne noen som i årevis har blitt ledd av, sett stygt på, og blitt kategorisert med det verste som finnes av politiske og kulturelle merkelapper. Og fremdeles stemmer de FrP.

FrP-velgere er for værbitte til å la seg skremme av skråsikre synsere. En del sympatisører feiger ut i siste liten, men kjernen vokser fra valg til valg. Før eller senere ender det i regjering.

Les resten.

Les også Hjorthen og Mihoe.

Og med det var valget over. Ja .. vi må jo avholde det også da. Finne ut om noen vinner.

Hjelp jeg har blitt svindeloffer

- Hei, det er fra Skandiabanken!
- Hei!
- Er du Bjørn Stærk?
- Jepp.
- [Secret handshake query]
- [Secret handshake response]
- Du, vi er dessverre nødt til å stenge et kort du har hos oss. Kortinformasjonen har kommet på avveie.
- Oi!
- Har du vært i England i det siste, og brukt 50 pund?
- Nei, det har jeg ikke.
- Nemlig. Vi tror informasjonen har blitt fanget opp fra en kortterminal du har brukt.
- Auda.
- Men da kan du bare logge inn på nettbanken og lage en reklamasjonssak, så ordner det seg. Og husk å bestille nytt kort.
- Okey! Takk for hjelpen!

Dette var to uker siden. Banken ville ikke si noe om hvor kortinformasjonen hadde blitt stjålet, bare at jeg burde sjekke alle betalinger fra siste måned. En uke senere var pengene tilbaketalt.

I dag avslørte politiet at det har foregått skimming (kopiering av kortinformasjon) i stort omfang i Oslo i det siste.

Dette var egentlig en positiv opplevelse for meg. Jeg tapte ikke noe på det, og fikk bevist at banken min er på vakt mot svindel.

Jeg kjenner noen som ikke engang tør oppgi kredittkortinformasjonen sin til Amazon. Men løsningen på all kortsvindel er enkel: Ha flere kort, og ikke ha mer penger på dem enn du har råd til å miste. Det er lite du kan gjøre for å føle deg trygg på kortterminalen du bruker, men du kan redusere omfanget av skaden hvis den først skjer. Litt som vanntette skott på en båt.

Politiske kommentatorer bør seile under åpent flagg

Politiske kommentatorer i norske medier har en merkelig tradisjon. De nekter å avsløre hvilke partier de eventuelt sympatiserer med.

Kommentatorer i det norske bloggmiljøet er i ferd med å bygge opp en annen merkelig tradisjon. De sier gjerne hvem de stemmer på, men de vil ikke si hva de heter.

For meg er dette to sider av samme sak. Å seile under åpent flagg gjør deg sårbar. Det gjør at andre kan bruke meningene dine mot deg. Men nettop derfor gir det større troverdighet og tyngde.

Å si hvem du stemmer på er å si: - Jeg lar ikke analysene mine bli farget av partipolitiske hensyn, og om dere ikke tror meg kan dere sjekke selv. Her er partiet jeg stemmer på. Her er alt jeg har skrevet. Kontroller alt sammen. Hold meg til en høy standard.

Å skrive under fullt navn er å si: - Alt dette jeg sier på nettet er jeg også villig til å si til kollegene mine, til vennene mine, og til familien min. Jeg bruker ikke nettet som utløp for et indre raseri som jeg skjuler for alle rundt meg. Jeg er en borger som deltar i samfunnslivet.

Vi skal ikke ha en heksejakt mot de som vil holde partitilhørighet og navn skjult. Noen har gode grunner til å gjøre det. Men jeg vil at dette skal være unntaket. Det vil være sunnere enn at alle går rundt med disse hemmelighetene.

40's movies marathon - part 24

Holiday Inn (1942, USA) - Bing Crosby, a down to earth singer, competes for girls with a sleazier-than-usual Fred Astaire. This is the movie Irving Berlin wrote White Christmas for. It also gave the name to a dull hotel chain I stayed at once. I have a quota for musicals, I find. Right now it's been a while, so it was exactly the right time to watch one. Watched it all. Favorite scene:



Sexlingar (1942, Sweden) - A bad Swedish comedy. Watched: 7 minutes.

Street of Chance (1942, USA) - Another goddamn amnesia movie, and unlike Random Harvest this one isn't even any good. Watched: 6 minutes.

Wake Island (1942, USA) - American soldiers hold out on Wake Island, for a while. Not a good movie, but the war's still too fresh for me to be a critical war movie viewer. I'm fascinated by how laid back this movie is, not too different from other Hollywood dramas of the time. Serious, a bit sentimental, but friendly. At what point did movies about World War 2 become pompous? During the war or after? I can't wait to find out. Watched it all.

Carousel (1942, USA) - They made widescreen movies in 1942?! No, they didn't. This one's been mislabeled at my Mysterious Source of Old Movies. It was actually made in 1956. That explains the frequent use of the word "slut".. And the widescreen. Still, it was a most interesting experiment, to believe for just a few minutes that something impossible might be true.

Arbeiderpartiet - partiet som gjorde seg selv overflødig

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Arbeiderpartiet - partiet som gjorde seg selv overflødig.

Hvorfor stemmer folk Arbeiderpartiet? Spørsmålet er ikke ment retorisk. I denne serien med partivurderinger har jeg forsøkt å spørre meg selv hva som skal til for at jeg selv skulle stemt de ulike partiene. Det er forbausende lett. Hadde jeg hatt andre verdier, et annet verdensbilde, så kunne stemmen gått til KrF, eller SV, eller Senterpartiet.

Men hvilke verdier og hvilket verdensbilde ligger bak en stemme til Arbeiderpartiet? Se det var vanskeligere.

Jeg lander til sist på trygghet. Du kan stole på Arbeiderpartiet. De har bygget landet vårt slik det er i dag, og selv om vi har blitt mer markedsliberale med årene, har Arbeiderpartiet blitt med på veien, sjelden ute av regjering lenger enn en stortingsperiode.

Arbeiderpartiet oppleves trygt fordi det ikke er de andre partiene. Det er ikke SV, med sine litt virkelighetsfjerne idealer. Det er ikke et av de borgerlige partiene, med deres snakk om reformer og marked. Og det er iallefall ikke FrP.

Les resten.

Se også Mihoe og Hjorthen om Ap.

Dagbladet.no har dessuten fått to nye valgbloggere siden sist: Halvor Elvik og Vampus.

Hva som kan lure seg under den mørke havflaten

Jeg gir opp ca en tredjedel av bøkene jeg begynner på. Som regel fordi boken kjeder meg. Andre ganger fordi jeg kommer over et avsnitt som er så tullete at jeg ikke klarer å ta resten alvorlig. I Mitt liv som film, en essaysamling fra 2002 hvor norske forfattere skriver om film, inneholder innledningen til Anne Hoff ikke bare ett, men kun slike avsnitt som dette:

Og kanskje er det slik at all vestlig historiefortelling utelukkende har vært variasjoner over Odysseen og Korsfestelsen? Kanskje er hver eneste film som blir laget en variant av den klassiske heltereise, der hovedpersonen kjemper mot indre og ytre drager og demoner eller jakter på den Hellige Gral? [..] Når politimesteren Brody jager den hvite djevelen i Haisommer, er det da ikke egentlig sin innerste frykt han må bekjempe: Den urmenneskelige frykten for hva som kan lure seg under den mørke havflaten?

Dette er ikke engang feil, det er bare tomt. Det klinger godt og høres dypt ut, men det har ingenting med film å gjøre, ingenting med Haisommer eller de mange andre filmene som nevnes. Det er assosiasjonslek over temaet film, hvor en høyt utdannet skribent briljerer med sine ordferdigheter.

Kanskje finnes det dypere ting å si om Haisommer enn at den er god og skummel, men de er ikke nødvendigvis mer vesentlige. Det viktigste ved en film er hva den får deg personlig til å føle, ikke hvor du kan plassere den i et rasjonelt byggverk av ord.