Private Snafu - The Home Front

Malletopathy - the healthcare revolution

No more conventional medicine for me: Malletopathy is here, an alternative treatment that combines ancient wisdom with modern technology.

The Mallet is made of wood, borrowed not harvested, from the deep forests in Norway. The arctic climate, combined with virtually no pollution, makes the wood hard, pure and very susceptible to energy transfer The Mallet is handcrafted by experts in Malletopathy, sized and fitted to the specific illness or injury.

The Cloth of Healing is handmade, using only virgin arctic cotton. It is thereby ideal for energy reception and molecular memory storage. The weaving of the arctic cotton prolongs the energy storage time to practically infinity, limited only by the natural degeneration of organic material.

The energy transfer, through the art of Mallletopathy, is a complex process on molecular level. In layman's terms, it is similar to the transfer of light to heat, fuel to propulsion, and sunlight into vitamins. Energy is constant, what varies is the state it is in.

The secret to properly transfer and store energy lies also in the way The Mallet is struck onto The Cloth of Healing. Ten times for each element, rotating east to west. This ensures that all the latent energy is transferred from The Mallet to The Cloth, thereby clearing The Mallet for a new energy transfer session.

40's movies marathon - part 37

Mission to Moscow (1943, USA) - Contrary to what you have been told, Russia is nothing at all like brainwashed leader-worshipping Germany. German soldiers are buffoons, Soviet soldiers are exotic. German leaders are fanatics, Soviet leaders are kind old men with grandfather beards, honest men of integrity who want nothing but peace for the world. And the Moscow trials were fair! Based on the book by ambassador Joseph Davies, a Soviet apologist. Watched it all, because I couldn't believe what I was seeing. Somebody ought to .. er, do something about these Communists infiltrating Hollywood.

No Time for Love (1943, USA) - Claudette Colbert is an educated woman with a promising career in photography. But what she really needs in her life is a macho blue-collar worker who knows what he wants and is not afraid to take it. Watched: 24 minutes.

It's That Man Again (1943, UK) - I suspect this may be funny in a Spike Milligan sort of way if you're able to follow along. It's too quick for me. Watched: 4 minutes.

Background to Danger (1943, USA) - As the announcer breathlessly informs us, the fate of the war lies not in actual battles fought by actual soldiers but in silly spy games among diplomats in neutral Turkey. Watched: 6 minutes.

Corregidor (1943, USA) - Just dreadful, but it begins Dramatically on the Philippines on December 6 1941, so I guess that makes it all okay. Watched: 3 minutes.

The outrage economy

Hungry Beast explains media outrage as a bubble economy:

Væ deg Bergen, du fule Sodoma og Gomorra søster

Det jeg husker av "dansketiden" fra historieundervisningen på skolen er et stort hull vi mer eller mindre hoppet over. Siden har jeg ikke gjort noe særlig for å fylle dette hullet. Jeg har derfor lite forhold til personene og begivenhetene i For Norge, kjempers fødeland av Øystein Rian.

Rian bruker 12 personer som levde mellom 1500 og 1800 for å belyse forholdet mellom Norge og Danmark. Mange av dem var mennesker som levde i skjæringspunktet mellom makt og folk - prester som måtte kreve inn tienden fra knivkjempende bønder, og embetsmenn som tjente godt på å manipulere et korrupt og autoritært system.

De mest interessante portrettene er av Kristian Lofthus og Hans Nielsen Hauge. Lofthus var den egenrådige bonden som i 1786 reiste til København for å klage på urettferdige skatter og reguleringer. Det ble noe som nærmet seg en folkereisning av det, og Lofthus ble satt i fengsel på livstid.

Hans Nielsen Hauge var vekkelsespredikanten som forsøkte å gjøre Norge til en glad-pietistisk gründernasjon. Han vandret fra bygd til bygd mellom 1797 og 1804, og sparket i gang legmannsbevegelser og lokalt næringsliv, før han ble knekt av langvarige rettsprosesser.

Rian beveger seg fort gjennom århundrene, men portrettene er godt valgt ut. Jeg liker den biografiske tilnærmingen til historie. Så får det heller være at dette ikke er representative personer, bare folk som etterlot seg nok spor til at ettertiden kan beskrive livet deres.

40's movies marathon - part 36

Sahara (1943, USA) - The wounded tank alone in the desert is an interesting movie theme. This is the second to use it. The desert here becomes a microcosmos of the war, with individual soldiers from the US, England, France, Germany and Italy meeting and fighting their own small battle in the shadow of El Alamein. Watched it all.

So Proudly We Hail (1943, USA) - Judging from the titles, at least half of the movies I have lined up for 1943 are about the war. This time some army nurses have escaped the Japanese, and one of them is depressed about it. We go into flashback mode to learn why. I don't care. Watched: 9 minutes.

His Butler's Sister (1943, USA) - What the butler saw only 6 minutes of.

Sugata Sanshiro (1943, Japan) - The schools of jujutsu and judo fight it out, proving that Japan was awesome even when it wasn't. Kurosawa's first movie. Watched it all.

Spy Train (1943, USA) - Well how good do you expect a B-movie called Spy Train to be? Watched: 6 minutes.

The Silver Fleet (1943, USA) - The brave Dutch resistance resists bravely, etc. etc. Watched: 9 minutes.

Revenge of the Zombies (1943, USA) - Zombies sure were boring back when they were just enslaved corpses. Watched: 5 minutes, then fast forwarded to see the great zombie apocalypse, but instead of ending the world the zombies become good guys and turn on their master. I strongly object.

If an episode succeeds, they’ll say “Wow, that was great! They must have really listened to John Scalzi!”

The lesson Brad Wright has learned from Star Trek is that when you have a good sci-fi franchise going, you can keep it alive for decades, as long as you remember to spawn off new spin-off series at regular intervals.

Stargate SG-1 was launched in 1997 and lasted 10 seasons. It had good moments and bad moments. I enjoyed it for quite a while.

Stargate Atlantis, the first spin-off, had a ridiculous premise (vampires in space! super awesome science action heroes!), but also a great sense of fun, and was smart in its own stupid way.

With Stargate Universe, the newest spin-off, Stargate may be headed in a more plausible direction, at least when measured by the number of english-speaking aliens. There aren't any - yet. In fact there's been only one alien, and it was truly different. The first five episodes have focused on basic survival. A group of people are stranded on a spaceship, and they have too little air and power. That's all that's happened so far. I like it. It's good, and believable in a way neither of the other series were.

Stargate: Universe feels like a show where the characters would be surprised(!) if they stumbled across english-speaking humanoids in a remote galaxy.

But is it possible to make plausible SF for television? I expect there'll be aliens, and a babelfish along with them. But I'm not sure I'll mind. When I want serious SF, I read books, (or rewatch Babylon 5).

Also, I love the music.

Han meinte at det hadde vore særleg mange prestedrap i Telemark

Når Peder [Claussøn Friis] vart innblanda i slåsskampar med kniv, kan det ha spela inn at han var prest; han skreiv sjølv at bøndene ikkje kunne fordra lutherske prestar. Den saka han fekk mest strev med, var å gjenreise respekten for tienda. Bøndene hadde aldri vore glade for å betale ein tidel av avlingane sine til kyrkja, men dei hadde vent seg til å gjere det, og dei hadde sjølve glede av det fine nettverket av vakre kyrkjer i sitt eige nærmijlø. Men så kom reformasjonen. Dei norske biskopane forsvann, mange bygningar rotna ned, og dei fleste kyrkjene som var i bruk, vart fattigslege og triste. Gudstenestene vart framande for folk, og folkelig katolsk religiøsitet var motarbeidd og forfølgd. I denne stoda avskaffe kongen i København bondeluten, ein firedel av tienden som bøndene i katolsk tid fekk disponere for dei fattige i soknet. Bøndene over heile landet nekta å gi avkall på bondeluten og betale full tiend til styresmaktene: ein tredel til kongen, ein tredel til soknepresten og ein tredel til kyrkjebygningen i soknet. [..]

Peder Claussøn var i skriftene sine ikkje i tvil om at det var hatet til reformasjonen som var fremste årsaka til bondemotstanden mot tienda i hans tid. Bøndene fann seg "meget nødig" i lutherdommen, og i somme len hadde dei bode styresmaktene store pengar for å sleppe å få lutherske prestar. Peder var overtydd om at mange prestar hadde blitt fordrivne og drepne. Han meinte at det hadde vore særleg mange prestedrap i Telemark.

- Øystein Rian, For Norge, kjempers fødeland

FrP som personvernparti

Via Liberaleren: Siv Jensen markerte seg klart for personvernet i landsstyremøtetalen i dag, med motstand mot både offentlige skattelister og EU's datalagringsdirektiv. Se 37:23 – 41:53, men resten av talen er også interessant. Dette er den siden av FrP jeg liker - partiet som har som hovedmål avbyråkratisere Norge, og bare nevner skumle asylsøkere sånn i forbifarten. Mer av dette.

Associated Press skrev forøvrig om skattelistene i går, og kaller det "Norwegians' way of keeping up with the Johansens".

Jeg forstår ikke hvordan noen kan se på måten skattelistene har blitt brukt denne uka og ærlig si at dette er viktig for demokratiet. Det hender sikkert at mediene bruker skattelistene til noe fornuftig. Og kanskje hadde offentlige skattelister en verdi den gangen det krevde litt innsats å få tak i tallene, og hvem som helst ikke kunne leke med det på nettet.

Hvis det var mulig å gå tilbake til slik det var, ville det kanskje vært greit. Men mediene gjør det klart hvert eneste år at vi enten må ha totalt offentlige skattelister med Facebook-integrasjon, eller ingen offentliggjøring i det hele tatt. Det finnes visstnok ingen mellomløsning, hvor dataene er offentlige men brukes forsvarlig. Da er valget lett: Avskaffe skattelistene helt.

Offentlige skattelister er muligens et nyttig verktøy, men det er isåfall et verktøy mediene har misbrukt ved å gjøre privatlivet vårt til underholdning. De fortjener å miste det.

For instead of a manly tear I did another manly vomit

Today's mid-19th century history lesson is Flash for Freedom by George MacDonald Fraser. It's my fifth Flashman novel, and I'll keep going to the end. This time Harry Flashman takes part in the slave trade, which he gets to see from every possible angle: As a crewman on a slave boat, a slave driver in the US, a smuggler on the Underground Railroad, and - almost - a slave himself.

I love seeing the age of the British Empire through Flashman's cynical eyes. Here's finally a character who speaks for all the bigots and cowards of history. A true person out of the past, not a modern person in old-fashioned clothes. The problem with historical novels is that you're usually supposed to like the main character, and it's difficult for readers today to like someone who thinks slavery is morally acceptable. Which almost everybody did until the 19th century. So authors rewrite history. Makes the characters just like us.

But there's no need to like an anti-hero, so Flashman escapes bowdlerization. He's free to be a racist and a misogynist, and can provide a perspective that's often missing from history books and historical novels.

Flashman is not completely unlikeable. Unlike his compatriots he feels no need to go out and conquer India, shoot at Afghans, or kidnap Africans. He does so only because his author creates elaborate scenarios in which going on an insanely dangerous adventure in an Interesting part of the world is the safest option available to him. All for our amusement.

40's movies marathon - part 35

This Land is Mine (1943, USA) - I love the idea of setting a war movie in a generic European country, in a generic occupied city with heroes and cowards, quislings and saboteurs. It gives it the character of a fable, and allows it to take unrealistic shortcuts in order to make a statement that is true on a deeper level - about what it means to live as a free people. Watched it all.

Hitler's Madman (1943, USA) - The worst "life in occupied Europe" movie so far. Watched: 8 minutes, then fast forwarded to the end, where a village is massacred. The Nazis here are ridiculous, and yet this movie comes closer than many realistic war movies in capturing the scale of the Nazi atrocities.

Action in the North Atlantic (1943, USA) - Macho war drama about the brave men who sail the North Atlantic, men who believe in God, Roosevelt and the Brooklyn Dodgers - in that order. This is a real action movie, with explosions, narrow escapes, and sniggering Nazi schweinhunds. Watched: 29 minutes.

This is the Army (1943, USA) - There's one foolproof way for a movie to piss me off, and that is to open with an 8 minute overture! Watched: 10 minutes longer than that, then fast forwarded through the rest: It's two hours of soldiers singing and dancing. You know, I don't think this is army.

A Guy Named Joe (1943, USA) - Spencer Tracy is not a believable bomber pilot. Watched: 7 minutes.

Lang lang rekke, bussen ut av rekka gå

I dag gjorde jeg en kollektivreisertabbe. Jeg satte meg på den bussen som går fra Lysaker til Sinsen via Ring 3, på en tid av ettermiddagen hvor det er mindre sannsynlig med kø hvis jeg reiser gjennom sentrum. Så da ble det gåfart inn mot Økern.

Det gjør egentlig ikke noe. Når man har historieforelesninger på mp3-spilleren og en pocketbok i jakkelomma kjeder man seg aldri, (utenom når man har lyst til å kjede seg).

Men det er ganske merkelig å kikke opp fra boka mot bilene utenfor. Bilistene sitter der, en og en, og holder på rattet og trykker på gassen når bilen foran beveger seg. Jeg kan velge mellom å lese, stirre ut i lufta, eller tenke hardt på et kodeproblem fra jobben. Bilistene må nistirre på bilen foran. Trist.

Vi er faktisk ikke så veldig mange som skal gjennom dette forbannete Økern-krysset. Hadde alle gått ut av bilene sine ville det blitt en fin liten flokk som kunne fått plass i et par busser. F.eks. de tre bussene som nå står stille på dette veistykket, innimellom alle bilene.

De sitter vel der i bilene sine og irriterer seg over at ingen bygger rundkjøring på Økern. Men så dukker det bare opp en ny flaskehals et annet sted.

Kanskje vi heller skulle begynne å stenge veier, i stedet for å bygge dem. Eller avholde kurs i byintegrering for innvandrere fra landsbygda.

Men for oss kollektivreisende er det tross alt ikke verre enn å åpne en bok og nyte stillheten.

Klikk her for å sende automatiske tiggerbrev til dine rikeste Facebook-venner!

Det er noen år siden sist jeg klaget på den årlige offentliggjøringen av skattelistene. Det blir litt kjedelig i lengden, år etter år, spesielt siden debatten aldri kommer seg ut av medienes liksom-selvkritiske kvelertak. "Gjør vi noe galt nå? Hm? Og nå da? Var det foten din jeg nettop tråkket på? Hva føler du nå? Nå tråkket jeg på den andre foten din, synes du jeg burde slutte? Delta i debatten her!"

Det er vanskelig å bekjempe en praksis det er i medienes direkte økonomiske fortjeneste å videreføre. Det hjelper ikke hvor absurd den er. Du får en medie-blindsone, et sted hvor alt er lov.

Dette handler altså om personvern. Det handler om datagrunnlaget til iam.no. Det handler om utlendingen som hadde studert i Norge en gang og ble sjokkert over at inntekt og alder fremdeles dukker opp på Google. Og det handler om at hvis du gjør det enkelt å være en drittsekk, så blir folk drittsekker. (Jada, jeg også, og det er jeg ikke stolt av.)

Det handler om skinnhellige unskyldninger, og om IT-folk som lager ting kun fordi det er mulig.

Og det handler om et samfunn som oppfører seg som en fyllik bak rattet i forhold til personvern. Vi gasser på og håper det går greit. Skål!

40's movies marathon - part 34

Vredens dag (1943, Denmark) - Witchcraft and adulterous lust among 17th century protestants. Perfect. I love the intro: The shadow of a cross across the words of a hymn about eternal damnation. Watched it all.

The Youngest Profession (1943, USA) - Friendly satire about screaming teenage autograph hunters. The movie stars, who here play themselves, are all very friendly, and don't mind having long chats with fans and replying to their letters. Watched: 26 minutes.

Girl Crazy (1943, USA) - Mickey Rooney is such an obnoxious rich teenager that his father sends him away to a remote school. It doesn't help, he's still obnoxious. Watched: 14 minutes.

Immortal Sergeant (1943, USA) - American actors pretend to be English soldiers, and come off as neither. Watched: 6 minutes.

Titanic (1943, Germany) - The voyage of the Titanic illustrates the dangers of unrestrained capitalism. Watched 15 minutes, then fast-forwarded to see how it ends: The ship hits an ice-berg and sinks! Everybody behaves like animals, and the capitalist who is responsible for it all is acquitted by a British court. The director of this movie was hanged, but I think Goebbels overreacted.

The Constant Nymph (1943, USA) - Charles Boyer is a depressed composer. All the girls are wild about him. Watched: 11 minutes.

Dead Men Walk (1943, USA) - Tedious and cheap vampire movie. Wathced: 7 minutes.

Privat eierskap trenger vi ikke

Indregard anmelder en bok om "markedssosialisme", og skriver:

Markedssosialismen hevder at vi trenger informasjonen som lønns- og prismarkedet gir for å fungere effektivt nok, og at vi derfor må beholde det. Det private eierskapet, derimot, trenger vi ikke.

Dette er en grufull idé. Ikke bare feil, (selvsagt er privat eierskap av bedrifter nødvendig), men ond. Da mener jeg ikke tanken om at privat eierskap i blant kan være skadelig og trenger regulering, men den om at det er noe vi "ikke trenger". Noe som kaldt kan rasjonaliseres bort, bare man tenker seg fram til en bedre løsning.

Dette er grufullt fordi privat eierskap er mer enn grunnlaget for et velfungerende økonomisk system. Retten til å jobbe sammen i private firmaer uavhengig av statlige komiteer er en menneskelig frihet, på linje med ytringsfrihet og politisk frihet. Det er her menneskelig kreativitet viser seg fra sin aller flotteste side. Å si at vi ikke "trenger" dette er som å si at vi ikke trenger musikk, og derfor kan avskaffe det.

Det er farlig når ideologer setter mennesket under et mikroskop og sier "den biten der, den er overflødig, vi kan erstatte det med denne teorien jeg nettop har tenkt ut". Som regel er det ingen som hører på dem. Men la oss vise denne ideen nok respekt til å ta den seriøst, bare et øyeblikk: Finnes det noe ondere, noe kaldere enn å se på noe av det som gjør oss til mennesker, trekke på skuldrene og si "dette trenger vi ikke"?

40's movies marathon - part 33

Why We Fight, Part 1 - Prelude to War / Part 2 - The Nazis Strike (1943, USA) - One of the greatest propaganda movies of all time. It presents a vision of a free, tolerant and compassionate world, where we all share responsibility for each other's well-being, a world with America in the centre. It's a vision that has shaped the world ever since, particularly whenever we realize our failure to live up to it. Watched it all, but I'll skip the next 5(!) parts.

The Human Comedy (1943, USA) - Even the hobos are happy and friendly in this happy American town, where the war teaches a teenage boy Valuable Life Lessons. Watched: 7 minutes.

We Dive at Dawn (1943, UK) - A submarine crew, nice and dull chaps every one of them, prepares for shore leave. And .. I guess I feel asleep there for a moment. Watched: 7 minutes.

Heaven Can Wait (1943, USA) - Don Ameche tells his life story at the gates of Hell to convince Satan that he belongs there. Turns out he was just a moderately bad boy who enjoyed alcohol, women and life in general, and Hell doesn't take those kind of people any more. Watched it all.

The 7th Victim (1943, USA) - Girl looks for her missing sister. Bad writing, bad actors. Looks good, though. Watched: 5 minutes.

I Was a Fireman (1943, UK) - A tribute to the firemen who worked through the London Blitz. That's no excuse. Watched: 4 minutes.

Through far marches of acres wild

Yesterday at work I listened to Jethro Tull's entire 70's catalogue. I'm not actually a fan, it was just there on my hard drive, and I haven't used it up yet as work music. By the end of the day, I had written a lot of code, and also picked out my two favorite Tull songs:

Jethro Tull - Acres Wild



Jethro Tull - Crossfire

40's movies marathon - part 32

Münchhausen (1943, Germany) - Don't let it be said that Nazi Germany couldn't be frivolous, when Goebbels commanded them to. An immortal playboy has adventures all over Europe, some of which violate the laws of physics. Holds up well to the Hollywood swashbucklers of the time, except that it's a bit unfocused. Ferdinand Marian, the evil Jew from Jud Süss, here plays an evil magician who loves power and wants to invade Poland. Huh. This is mostly pure fantasy, though. Watched it all.

The North Star (1943, USA) - A happy family lives in a happy Ukrainian village. It's just like any American town, and there's been no genocide or anything. But all is not well: the Nazis, inbetween stealing the blood of Polish children, are gathering forces near the Soviet border. Written by Lillian Hellman, a Stalin apologist, during that brief period in history when this was a big plus in Hollywood. Watched: 8 minutes.

Five Graves to Cairo (1943, USA) - The battle for Africa as a light adventure. A British soldier finds himself behind enemy lines, and pretends to be a German spy. He must discover Rommel's secret plan for the conquest of Egypt. This is perfect. I love the opening scene: A tank is driving alone across the sand dunes, its crew lying dead against the controls. Watched it all.

The Obama peace prize - attempt 3

Here's a prediction: This whole thing will resolve itself nicely along partisan lines. Here's how it will happen.

Step 1 - Upon learning that the Nobel Peace Prize has been awarded to Barack Obama, everybody has an honest first reaction. Reactions such as "is this a joke?", "WTF?!", and "uh .. why?"

Step 2 - Everybody looks at how everybody else reacted to the news. They notice that some people they hate had the same reaction they did.

Step 3 - This makes some people uncomfortable. This isn't how the world is supposed to work. They start looking for some way to disagree with the people they hate.

Step 4 - A few pioneers find it in the they're going too far excuse. As in: "Yes this was strange, but the people who are using this as part of some anti-Obama / anti-Jagland hate campaign are going too far."

Step 5 - They move from there to "well maybe this kind of makes sense when you think about it".

Step 6 - This sends the signal for everyone to align themselves into two familiar camps, ie those who think "the critics are going too far, those guys are assholes" vs those who think "the defenders are going too far, those guys are assholes".

Step 7 - Problem solved. Unease eased. The price: Everybody becomes stupider than they were.

Pretty much accurate, as far as we know

It's October, and time for my favorite bittorrent search query: s01e01.

The first speck of gold - or possibly fool's gold - to fall out of the dirt this year is Hungry Beast, on ABC in Australia.

It's investigative journalism, satire, and half-serious opinions about half-serious issues. They try too hard to be stylish, but the first two episodes have been interesting and/or enjoyable, when it isn't irritating and confusing.

The premise is to give 19 media newbies half an hour to "tell us something we don't know". The producer calls it "a show made by people who don't watch TV for those who still do".

The first episode jumps from interviewing the family of a soldier who has died in Afghanistan to a debate over whether pandas are an evolutionary dead end and should be allowed to go extinct. So .. that's something you won't see anywhere else.

They also play a wonderful practical joke on the Australian media, by tricking journalists into reporting a fake study from a fake research institute about how gullible Australians are. Here it is:



So will this work or devolve into self-parody? I hold both options open, and will keep watching to find out.

The Obama peace prize - attempt 2

While the world scratches its heads, and the Obama administration tries to find a way to diffuse the bomb the Nobel Committee has thorbjorned at them, and I and many other Norwegians will try to pretend that we're Swedes for the next couple of months, some Norwegian pundits are cautiously positive, praising the choice as risky and bold.

Okay. Yes, this is a "bold" choice. And it will be interesting to see what effect it might have.

It would also be bold and interesting if Thorbjørn Jagland were to deliver the prize while wearing a pointy hat that said "Hogwarts Sorting Hat" on it. What would happen? Let's find out!

But it would be stupid. And people would laugh and/or hide their faces in embarassment. And if someone were to say that it isn't stupid, that it's actually risky and bold, we would look at them and realize that there's a disconnect between them and the world most people live in.

So we might want to do something about that disconnect. Or .. we could just pretend this never happened. I'm leaning towards the second alternative.

Btw, my favorite reaction to the Obama peace prize came from a comment on John Scalzi's blog:

"All you Hugo aspirants better hope he doesn’t have something cooking for NaNoWriMo."

Nihil smashit de profundis baluba Maaquqia

I blant kjøper jeg en bok kun fordi jeg liker tittelen. Det var tilfellet med Barneregjeringen av Aleksander Melli. En gutt i dress stirrer alvorlig ut av forsiden. Dette må jeg finne ut hva er for noe! At det er en ungdomsbok i pocketutgave gjør valget enda lettere: Barn og ungdom lar seg (i motsetning til voksne) vanskelig lure til å lese bøker de ikke liker.

Barneregjeringen er et realityshow hvor en gruppe barn skal danne sin egen regjering på en øy i Oslofjorden. Barna utgjør et norsk mikrokosmos sett gjennom et reality-filter, med både humørløse venstreradikalere, nyhetsnerder og rosajenter - og en kødd som gjør alt for å trolle de seriøse barna.

I bakgrunnen svever Bob Håp, en overfølsom kjendis som forsøker å være en slags moderne Diogenes. Han vil vekke samfunnet ved bruk av veslevoksne barn, reality-TV og sjokkerende stunts.

Barna former partier, holder valg, og vedtar lover for minisamfunnet sitt. Det blir mye miljøekstremisme og skråsikre fordømmelser av voksensamfunnet her. Men Melli har et blandet forhold til redde-verden-syndromet, og ønsker også å si noe mer - om demokrati, rettsstaten og hva som er virkelig, hva som er sant.

Dette er bra, og til tider stort, med ekko av Lord of the Flies men også The Prisoner. Aller mest liker jeg de delene hvor jeg ikke er sikker på hva Melli ønsker å si. Her er han på sitt mest tankevekkende.

40's movies marathon - part 31

Memphis Belle (1944, USA) - We follow a group of bombers to Germany and back again. There's no dialogue, just a hard voice that describes the combat footage we're seeing. It's poetry, beautiful in a cold and intense way. Watched it all.

For Whom the Bell Tolls (1943, USA) - The most extravagant war movie in the marathon yet, with an extravagant overture, extravagant fonts, and extravagant colors. It almost lasts longer than it takes to read the damn book. Everybody who sees this movie will know that they've taken part in a Serious Cultural Event. Watched: 14 minutes.

The Saint Meets the Tiger (1943, UK) - A man is stabbed on Simon Templar's doorstep, making a cryptic accusation as he dies. Sheesh. Watched: 5 minutes.

Kings Row (1942, USA) - All the happy children are playing happy games in their happy little town. Watched: 9 minutes. Judging from IMDB reviews I've completely misunderstood this movie. Oops.

The Song of Bernadette (1943, USA) - Lourdes is full of dull, sick and serious people. They're about to be cured of one of these. Watched: 11 minutes.

The Ape Man (1943, USA) - The sound on this VHS rip is so bad that I can't hear a word they're saying. It all sounds like the parents in Peanuts. But from what I can tell this is really, really bad. Watched: 5 minutes, then fast forwarded to see the ape man, of which there appears to be two: An ape, and Bela Lugosi in a gigantic beard.

An in-depth analysis of the significance of the Barack Obama peace prize

Well this is awkward.

Eh.

I .. uh.

Okay, look - I'm not really Norwegian. Did I say I was? I'm from .. Sweden. Yes, Sweden. Or Denmark. Never mind where. I don't know this "Torbjørn Jagland" of whom you speak. Never heard of him. Or this "Nobel Committee". Oslo, you say? Yes I've heard of Oslo. Somewhere near Iceland?

I need to go .. and .. do that thing now. Yes. In that city where I live, which isn't Oslo.

40's movies marathon - best of 1942

I'm (almost) through 1942 in the movie marathon. Here are my favourites:

Comedies that may include music

The Palm Beach Story
The Man Who Came to Dinner
To Be or Not to Be
Holiday Inn

Gangsters and/or politicians

Johnny Eager
The Glass Key

The war (I wonder how it will end)

Kampf um Norwegen
Went the Day Well
One of Our Aircraft is Missing

Serious drama (possibly containing cute rabbits)

Now, Voyager
Bambi

And now: 1943, a year of .. even more war and genocide.

Bedre kulturer skryter ikke av at de er det

Majoran Vivekananthan skriver i Minerva at nyrasisme, et ord han nylig har funnet på, blant annet er å si at noen kulturer er bedre enn andre. Det var jo voldsomt. Betyr det at ingen kulturer, hverken historiske, nåværende eller hypotetiske, er så mye som bittelitt bedre enn noen andre? Det blir absurd.

Det finnes derimot en svak måte å formulere den samme tanken på, som jeg liker bedre. Det er at det skal mye til før én kultur er bedre enn andre på alle områder. Sånn sett er kulturer litt som mennesker. Ingen er best på alt. De fleste har noe å lære av andre.

En annen måte kulturer er som mennesker på er at de er bedre når de er ydmyke og selvkritiske. Da er det lettere for andre å tåle dem, og bare slik kan de også forbedre seg selv. Derfor liker jeg dårlig de som skryter av hvor stor og flott deres egen kultur er. Om den er det, blir den enda bedre av å ikke snakke for høyt om det.

Ydmykhet er ikke det samme som å ha dårlig selvtillit, som når noen tror at alt som tilhører deres egen kultur er noe dritt. Ydmykhet er heller ikke det samme som å ikke stå for noe. Men i reaksjonen mot kulturrelativismen er det mange som begynner å bli fryktelig selvgode.

Et tankeeksperiment: Hvis du skulle overbevise utenforstående om hvor flott norsk kultur er kun med handlinger, ikke ord, hvordan ville du gjøre det?

Folk og Land og Anders Lange

Mens jeg skrev anmeldelsen av Under en hårdere himmel fant jeg noe alldeles fantastisk: Alle årgangene av Folk og Land fra 1948 til 2003.

Folk og Land var tidskriftet for tidligere NS-medlemmer. Her fremholdt de sin versjon av okkupasjonshistorien, jevnt og trutt gjennom 55 år, inntil både lesere og skribenter hadde dødd bort.

Mange artikler handler om rettsoppgjøret etter krigen. Andre om hvordan den offisielle krigshistorien er feil. Mye handler om å finne en balansegang mellom det å rettferdiggjøre seg selv og å ta avstand fra nazistene. NS-veteranene vil både unskylde tyske overgrep og unngå å bli assosiert med dem.

En interessant artikkel er Da jødene skulle forsvares var det lite futt i de "gode nordmenn"! Her forteller en NS-mann om hvordan han nektet å stemple J i jødiske pass.

I en annen artikkel benektes imidlertid hele jødeutryddelsen. Skribentene er iallefall enige om at det ikke var NS sin skyld, hva det nå enn var som hadde skjedd.

Det aller morsomste er artiklene til en hr Anders Lange. Det kan da ikke være ..? Joda. Lange skriver som selverklært jøssing, og kritiserer både NS og Folk og Land ("hvorfor holder De på med å late som om gasskamre ikke eksisterte i Tyskland?"), men også rettsoppgjøret. Noe ideologisk sympati kan jeg ikke spore. Motivasjonen ser ut til å være forsoning med motparten, ikke ulikt Bjørneboe.

Les f.eks. "Erkjennelse fra begge sider - er den umulig?" Del 1, 2, 3, 4.

But add a certain amount of flubdub and hokum and don't label it 'scientific' and he will be impressed

I like Heinlein's early novels because he was a better writer when he was younger. Not as interesting as he became later, but also less self-indulgent. And it's fun to see the early versions of themes he made more out of later. Both Stranger in a Strange Land (1961) and The Moon is a Harsh Mistress (1966) reused ideas from Red Planet (1949). They also reused themes - but different ones - from Sixth Column (1941).

America has been conquered by the PanAsians, Japanese-Chinese-Soviet caricatures. A small team of scientists and soldiers use newly discovered near-magical technologies to launch a psyops-campaign against the invaders. Because only religion remains free from PanAsian control, (the invaders believe that all religions ultimately benefit the ruling class), the campaign is built around a fake new religion, which uses technology to confuse the invaders and inspire the natives.

The story is ridiculous. It's really more of a thought experiment. "Well what if you had 6 geniuses with amazing weapons and unlimited money, how would you get rid of an occupying army?" I like Heinlein's thought experiments. But I like them better when there's a story attached. Also, the ending is too abrupt.

According to SF legend, it was Heinlein who gave L. Ron Hubbard the idea of founding a religion. (Like a legendary rock concert, everybody claims they were there when it happened.) If so, I wouldn't be surprised if aspects of the Cult of Mota went into the Church of Scientology.

40's movies marathon - part 30

One of Our Aircraft is Missing (1942, UK) - Best war movie yet, by far. A group of English airmen crash in Holland, and are smuggled out through an underground railway. Best scene: On their way to bomb Stuttgart, the airmen casually discuss girls they used to know there. Best line, by a Dutch woman during an English air raid: "You see. That's what you're doing for us. Can you hear them running for shelter? Can you understand what that means to all the occupied countries? To enslaved people, having it drummed into their ears that the Germans are masters of the Earth. Seeing these masters running for shelter. Seeing them crouching under tables." Watched it all.

Cat People (1942, USA) - Some guy meets a Serbian girl. All the animals fear her, and she tells strange tales from her home village. That's rarely a good sign. Watched: 14 minutes, then fast forwarded to see the cat monster, a lovesick panther.

Bambi (1942, USA) - There's not much story or dialogue here. This is a meditative movie, like an extended segment from Fantasia. It's less sentimental than I expected. The dark parts give purpose to the cute and silly, which I think is also the philosophy of life the movie is meant to convey. Watched it all.

In Which We Serve (1942, UK) - A British ship goes down with stiff upper lips. While they're sinking, the sailors remember their earlier lives. Watched: 17 minutes.

Noe å anlegge et liv efter

Jan hadde mot til å sprenge båter og til mange andre ting, men til å si sin mening var han ikke modig nok. Denne mening ville få for store konsekvenser, hvis den ble uttalt. Og han var redd for at den var gal, objektivt uriktig, falsk. Hvis den var gal, ville den bringe ham på kant med verden, gjøre ham hjemløs, - nettop fordi den var objektivt uriktig satte den ham ut av verdensordningen. Å Herre Gud, dette ord "objektivt"! Hva inneholder det ikke av straff og fordømmelse! Objektivt uriktig! Hva er der igjen av oss, når vi tenker objektivt uriktig?

Wastrups yndlingsord hadde den siste tiden i Norge vært "hensiktsmessig". Igjen et objektivt ord, en rettesnor, noe å anlegge et liv efter. Jan hadde ennu ikke lært at det er bedre å uttale en gal tanke, enn ikke å våge det. Han slet med det nu, det var begynt å løsne i ham, og det skremte ham, jaget hjertet op i halsen på ham, gjorde ham livredd. For bak det å tenke selv, står verdensrummets kulde, dødens ensomhet. Jan satte foten over terskelen, blev skremt og trakk den tilbake igjen, satte den over igjen, trakk den tilbake. Han kikket ut, satte foten foran sig, - og plutselig opdaget han at det han hadde gjort var en uigjenkallelig handling. Av alle våre handlinger er ingen så evige, så uomstøtelige, så varige, så uigjenkallelige som våre tanker. Jan kunne ikke lenger komme inn gjennom døren, tilbake over terskelen.

- Jens Bjørneboe, Under en hårdere himmel

Mellom blodårer og stålsplinter, mellom nerver og metall

I Under en hårdere himmel (1957) lar Jens Bjørneboe tre patriotiske nordmenn gjøre høyst forståelige valg som fører dem over på feil side av krigen, som henholdsvis NS-medlem, østfrontkjemper og tyskertøs. De er ikke forrædere, men de står fast på prinsipper som, der og da, plasserer dem i forrædernes leir.

I rettsoppgjøret etter krigen blir de alle knust, hver på sin fornedrende måte. Andre kommer bedre ut av det: Kommunister som har vært like absolutte motstandere av demokratiet som fascistene, har nå blitt nasjonalhelter. De har brukt krigsårene til å plassere seg selv i posisjoner som vil gavne Partiet i det lange løp, og belønnes med makt og innflytelse.

Bjørneboe satiriserer kommunistene på en måte som nærmer seg anti-kommunistisk paranoia. Intensjonene deres beskrives troverdig, men ikke resultatet.

Den virkelige brodden vender Bjørneboe imidlertid mot staten Norge, landet som bryter med sine demokratiske rettstradisjoner for en ussel hevn mot overløperne, ved å innføre dødsstraff og lover med tilbakevirkende kraft. Av fanatikere er det ikke annet å vente. Men Norge kunne valgt bedre. Norge kunne gått foran i å vise verden hva det betyr å være en demokratisk rettstat.

Norge sviktet dermed seg selv to ganger. Før krigen ved å gjøre seg selv uforsvarbart, og etter krigen ved å adoptere udemokratiske rettsprinsipper. Bjørneboe beskriver en følelse av at vi har tapt noe av det menneskelige i oss. At selvbildet har blitt stoltere, hardere, kaldere.

Fordi man tilfeldigvis mangler noen paragrafer å dømme dem efter

- Det vil bli hårdt, men det vil bli en ny start for vårt land. Hvis vi starter med vår nye frihet på en slik måte, med rak rygg og rene hender, da - og bare da - vil vi kunne gjøre godt igjen det onde som er blitt tilføyet folket. En fullstendig kompromissløs moral og lovlydighet kan forvandle disse onde, meget onde år til en storhetstid. [..] Jeg er gammel jurist, og jeg vet hvad som kan komme. Jeg vet hvad som kan gjøres med en lov. Jeg vet hvordan rettslærde kan tåkelegge hele rettsvesenet for alle legfolk. Det bekymrer mig. Og det bekymrer mig at dere unge, at du ikke skjønner dette.

Jan la ansiktet i hendene. Så sa han:

- Det er allikevel umenneskelig og umoralsk hvis man skal la nazistene gå i fred efterpå, fordi man tilfeldigvis mangler noen paragrafer å dømme dem efter. Det er en hån mot rettferdigheten. Det er juristeri og hårkløveri. Det er ingen synd på dem.

- Det er ikke for deres skyld de skal behandles efter loven. Men for vår skyld. [..] Vi har selv laget lovene, og først nu kommer vi til det øyeblikk da det blir hårdt å holde dem. Først når det koster noe å holde lovene, kan man vise at man har rygg til å bære dem.

- Jens Bjørneboe, Under en hårdere himmel

For han følger selv med på kjøpet

Det var på mange måter en dyster tid. Der var arbeidsoptøyer og arbeidsløshet. Den menneskelige "arbeidskraft" er ikke en vare som ustraffet kan kjøpes og selges efter den pris som markedsforholdene bestemmer. Av den simple grunn at mennesket selv må følge med "varen" og være tilstede når den brukes. Han kan ikke selge sin arbeidskraft som en kasse kålholder, for han følger selv med på kjøpet. En énsidig økonomisk betraktning av mennesket er like katastrofesvanger enten den skriver sig fra kapitalisten eller fra den sosialistiske planøkonomi. Ved de store fabrikker eller industristeder kom det til så alvorlige uroligheter, til så voldsomme optøyer at en og annen familiefar tar elgriflen ned av veggen, smører og steller den som til høstjakten, han legger patron i den og setter sig i hallen i villaen like bak glassdøren med riflen over knærne. Han skal forsvare hustru og barn, javel. Ikveld kan optøyene bli til alvor, de kan ledes i kanaler, de kan samles, bli til én stor elv som bryter alle demninger, en elv som blir rød av blod.

Herregud! De kloke kunne jo fortelle ham at Norge er et ublodig land. Et besindig, demokratisk land. Der vil aldri flyte blod av noen norsk borgerkrig. Allikevel sitter han der.

- Jens Bjørneboe, Under en hårdere himmel

Vain yksinäinen vire tuulen soi

Moonsorrow - Raunioilla



Ensiferum - Sword Chant



Manticore - The Rise of the Black Moon (if I'd found a good version of the Archgoat original on YouTube, this would have been an all-Finnish post)