Når du så trekker frem den internasjonale dimensjonen, mener jeg du feiler.

I fattige land har man typisk
a) en stor uformell sektor
b) høy ledighet pga. for lavt aktivitetsnivå

Ser vi på a), medfører den store uformelle sektoren, som betyr mennesker som jobber fra dag til dag, uten noen kontrakt, til den pris man avtaler fra gang til gang, uten rettigheter eller plikter (så som skatt).

Mitt inntrykk er at streiker gjerne kan fremme vilkårene i enkelte bedrifter, men at de ikke hjelper de som man gråter på vegne av. Ser vi på Norge, er det vel et faktum at det er typografenes voldsomme streikevilje og evne ikke medførte goder for andre grupper enn dem selv. Videre kan vi vel si at folk flest har hatt liten nytte av at nordsjøarbeiderne – rimelig eller ikke – har vært svært godt avlønnet. Vi har ikke fått noe annet igjen for forkjælingen av SAS-ansatte opp gjennom årene enn alt for høye billettpriser.

Det er mulig at man i ett enkelt selskap – dersom man knebler dets handlerom tilstrekkelig – kan presse frem uforholdsvis gode vilkår sammenlignet med det omliggende samfunn. Er dette noe å juble for, egentlig? Det antyder i alle fall at arbeidersolidaritet er noe som primært handler om egen lommebok, og svært lite om sympati med dårligere stilte.

b) Bjørns poeng om at streiking i et fattig land er en kortsiktig strategi, står støtt. Når et land utvikler seg, starter det typisk å konkurrerer på lønn, inntil aktiviteten er så høy at lønnsnivået stiger. Da tvinges det til å styrke andre konkurranseparametre for fortsatt å henge med, til tross for det høyere lønnsnivået. Til sist ender landet opp med et lønnsnivå som kan være høyt i internasjonal sammenheng, med sosiale goder som er vel utviklet og en høy levestandard.

Hva ville skje dersom man innførte høye minstelønninger i et land som er i de første fasene av velstandsutviklingen? Man ville knekke økonomien og forlenge den tiden det tar å nå høyere velstand.

Streik handler ikke om solidaritet, men om at samhold gir styrke – akkurat som at spekulanter kan gå sammen og “corner the market”, at matvaregrossister i et land kan inngå prissamarbeid eller andre former for monopolistisk eller oligopolistisk aktivitet.

Det er ikke noe vakrere at en fattiglus presser omgivelsene enn at en feit kapitalist gjør det. Begge handler i ren egeninteresse, og uten å skjenke andre mennesker en tanke. Fagbevegelsens aktivitet har handlet stort sett like mye om å hjelpe ikke-medlemmer som ulveflokkens matauk har hatt et altruistisk formål.

For den som har levd et tosifret antall år som selvstendig næringsdrivende – uten en eneste av de rettighetene som lønnarbeidere har, mister solidaritetspreiket noe av glansen.

Sosialt ansvar? Har arbeidsgivere noe større sosialt ansvar enn fagbevegelsen? Har fagbevegelsen noensinne gjort noe for ikke-medlemmer? (Husk at det finnes en hel del fagområder hvor bransjestrukturen er slik at fagorganisering er umulig). Sannheten er jo at de tvert om har stått sammen om å tryne de svake. «Vil du ikke være medlem, kan du ikke jobbe her!»

Streik er streik, og streik eksisterer – greit – men la nå være å glorifisere fenomenet som om det hadde noe med solidaritet for de svake å gjøre. Streik bare organisert egoisme. Det er ikke faglige rettigheter som driver velstanden, men produktivitet.

La oss si at jeg møter opp hos deg med våpen og truer deg til å inngå en avtale om at du skal betale meg 10% av alt du tjener hver måned. Og la oss si at vi bor i en merkelig verden hvor en slik avtale støttes og oppmuntres til av staten. Alt er juridisk på det rene – men det er noe grunnleggende moralsk galt ved dette.

En frivillig avtale ville innebære at arbeidsgiveren hadde anledning til å foreslå at streik kunne besvares med oppsigelse med umiddelbar virkning. Så kunne jobbsøkere fritt vurdere om de ønsket å jobbe under slike forhold.

Det andre poenget står fremdeles: Det er ikke spesielt _lurt_ av arbeiderne i et fattig land å streike seg til arbeidsvilkår landet egentlig ikke har råd til. Det er en veldig kortsiktig strategi.

Men jeg nøler med å kalle det umoralsk. Det er iallefall noe helt annet enn når styrtrike nordmenn bruker de samme midlene.

Samtidig, det var viktig og riktig at man skaffet seg disse rettighetene i utgangspunktet og fikk endret samfunnet slik at vi har et rikt samfunn. Det har dog utviklet seg FOR LANGT.

Videre, selv om jeg er enig i at vi i dag gjerne kan fjerne retten til å streike uten risiko for å bli sagt opp – så ser jeg et poeng i å ha en fase hvor det er nettopp slik.

Hvis vi ser på en del fattige land, så er problemet at arbeidstakere har FOR FÅ rettigheter. De har ingen reell mulighet til å finne seg en annen jobb. Hvis de blir sagt opp, så er de så og si økonomisk fortapte. Det er ingen reelle forhandlingsmuligheter – og man går fra frivillighet til utnyttelse. Man kan kanskjek alle det ‘frivillig utnyttelse’ – de har valget mellom å få nok penger til å overleve gjennom å jobbe på arbeidsgivers premisser, eller de kan være dønn fattige.

Problemet med dette er rett og slett at arbeidsgiver kan stille det vi i Norge vil se på som helt urimelige krav. 12-15 timers arbeidsdag, ingen rett til fri som følge av sykdom, ingen rett til ditt eller datt – og man kan bli oppsagt uten noen reell grunn whatsoever. For ikke å glemme det vi vil kalle ekstrem luselønn. Ettpar dollar i døgnet for å jobbe 10-12 timer..

Dette er ikke situasjonen i Norge, selvsagt. Vi har mer enn nok arbeidsplasser, og det er ikke noe stort problem om man blir sagt opp. Man kan alltid skaffe seg en ny jobb – og de aller fleste har til og med nok penger til at det er mulig å starte sin egen lille bedrift.

Kun fordi dette har blitt presset fram av tidligere streiker, trusler om streik, og politikere som støtter bruk av streik.

Selvsagt. Men alt du bruker den makten til, den du oppnår ved å organisere mange mennesker i en gruppe, er ikke nødvendigvis riktig.

Hvor mye arbeid “egentlig” er verdt havner på siden av dette. La oss si at jeg vil selge deg noe, og at vi besitter en fantastisk økonomisk teori som forteller oss at gjenstanden “egentlig” er verdt 50 kr. Men jeg vil ikke selge den for 50 kr. Jeg vil selge den for 70 kr. Gjør det det riktig av deg å ta gjenstanden fra meg ved makt, gi meg 50 kr, og gå?