Bjørn Stærk's Max 256 blog » Norsk film

Ja til billige, dårlige vikingfilmer

bjoern.staerk — Thu, 07 Jan 2010 16:50:51 +0000

Adrian Plau formulerer det så bra som det kan gjøres i Nyss: Vi trenger ikke én god vikingfilm, vi trenger ti dårlige.

I disse dager planlegges det faktisk å lage en skikkelig vikingfilm her i landet. Det skal ikke spares på noe; Roy Jacobsen skriver manus og Mads Mikkelsen spiller hovedrollen. De skal ha for de gode intensjonene, men jeg er redd dette er et gedigent feilgrep. For de 35 millionene som skal brukes på denne éne filmen burde man klare å lage minst 10 dårlige vikingfilmer som en investering i fremtiden. Vi trenger 20 år med spekulative B-vikingfilmer, fulgt av en 10-15 års pusteperiode.

Jess! Jeg maser om dette hver anledning jeg får: Vi i Norden har gjort alt for lite for å utnytte underholdningspotensialet i mytologien vår.

Plau sammenligner med westerns og samurai-filmer, og jeg er helt enig: Man trenger B-filmene for å bygge opp mytologien, og så kan man eventuelt senere lage noe påkostet som gjør noe spennende ut av klisjéene. Og av de mange dårlige vil en og annen treffe ekstra godt med manuset, og bli en (kult-)klassiker for kommende generasjoner.

Det vi trenger er rett og slett at noen dytter ut minst én billig og gøyal vikingfilm i året. Ikke en “storfilm” nå og da.

Nyere norsk film – en oppsummering

bjoern.staerk — Sat, 20 Sep 2008 08:15:00 +0000

Med 26 påbegynte og 5 ferdigsette norske filmer bak meg denne uken erklærer jeg meg selv herved for ekspert på nyere norsk film. Nå skal dommen avsies. Hvordan står det til med norsk film? Ikke så mye verre enn det står til med film generelt. Vi sliter med å lage intelligente filmer, men det gjør alle andre også. Vi sliter også med å lage underholdende filmer, kanskje fordi de dyktigste filmskaperne våre synes det er å sikte for lavt, og overlater terrenget til sjangerformelrytterne? Da blir det opp til flaksen om de bruker formlene kreativt (Switch) eller fantasiløst (Fritt vilt).

De eneste to klare anbefalingene er Kill Buljo, hvis du liker teit humor, og Mannen som elsket Yngve, hvis du liker et godt drama. Resten .. Schpaaa, Switch og Elling var severdige, men jeg er sannelig glad jeg ikke så de andre filmene på kino, hvor det krever usedvanlig mot å forlate en film etter 15 minutter.

Lærdommer:

I blant lages det ålreite norske filmer.
Bjørn Sundquist spiller i langt færre norske filmer enn jeg trodde.
Bra-til-å-være-norsk-sekseren er reell. Trekk fra to på terningkastet.
Norsk film er på sitt beste når karakterene holder kjeft. Talefilmen er den største ulykken i norsk filmhistorie.
Før eller senere kommer noen til å få til en okey norsk naturgrøsser.
Dinas mors død er den mest ufrivillig morsomme scenen i norsk filmhistorie.

Mitt spørsmål til norske filmskapere er: Når kommer den store viking- eller sagabaserte underholdningsfilmen? Sjangeren har hvilt på Hrafninn flýgur lenge nok.

Du er en arrogant, selvopptatt, jævla idiot

bjoern.staerk — Fri, 19 Sep 2008 19:32:00 +0000

Etter en uke med intens seing av nyere norsk film begynner jeg å få et anstrengt forhold til ettertenksom humor om stakkarslige mennesker, grøsserklisjeer i norske naturomgivelser, og generelt scener hvor karakterer snakker sammen, (monologer går greit). I dag skal forholdet anstrenges ytterligere.

Jeg er Dina (2002) - Narm: Et filmøyeblikk som er ment å være dypt alvorlig, men er så klønete utført, overdrevet sippete, eller totalt absurd at det bare blir morsomt i stedet. Ga opp etter: 5 minutter.

Mors Elling (2003) – Nei så interessant er ikke Elling at jeg vil se forhistorien hans også. Ga opp etter: 7 minutter.

Mannen som elsket Yngve (2008) – God musikk, troverdig dialog. Begynner langsomt, men dette er jo faktisk ordentlig bra. Så hele.

Rovdyr (2008) – Hvorfor måtte de begynne å snakke? Ga opp etter: 10 minutter.

Kunsten å tenke negativt (2006) – Optimist vs pessimist er et fint konsept, men det blir ikke ekte, bare en enkel karikatur. Ga opp etter: 12 minutter.

Den brysomme mannen (2006) – Dårlig på en rar og sjarmerende måte, bare ikke rar og sjarmerende nok. Ga opp etter: 15 minutter.

Ulvenatten (2008) – At tsjetsjenske terrorister skulle gidde å holde deltagerne i et debattprogram på norsk TV som gisler er et latterlig selvopptatt filmkonsept. På den andre siden er terrorist-actionthrillere en latterlig selvopptatt sjanger. Ga opp etter: 14 minutter.

Sånn .. da kan jeg la det gå ti år til neste gang. Neste: Oppsummering og endelig dom, av en nå ferdigutlært (eller iallefall selverklært) ekspert på nyere norsk film.

En vandrende målskive for blind vold

bjoern.staerk — Thu, 18 Sep 2008 18:53:00 +0000

Ny dag, ny runde med nyere norsk film. Statistikken så langt denne uken: 12 filmer påbegynt, hvorav 2 ferdigsett. Antall Bjørn Sundquist-observasjoner: 0. Dette er gøy.

Hawaii, Oslo (2004) – Atter et bidrag til haugen av småmystiske hverdagsdrama. Ga opp etter: 18 minutter.

O’ Horten (2007) – De 7 første dialogfrie minuttene hvor et passasjertog svever gjennom snølandskapet er noe av det vakreste jeg har sett så langt. (Jeg liker tog.) Ga opp etter: 11 minutter.

Villmark (2003) – Sakte .. sakte .. saaakte trer tjernets ondskap fram. Men naturen er flott. Ga opp etter: 25 minutter.

Elling (2001) – Ettertenksom humor om stakkarslige mennesker, (dette har jeg da skrevet før?), men tross dette ordentlig morsomt. Så hele.

Schpaaa (1998) – Narkogjengvold is bad, m’key? Leker på grensen mot bra, og jeg liker stilen. Så hele.

Ungdommens Råskap (2004) – Ungdom er fryktelig irriterende, spesielt når du setter dem foran et kamera. Ikke gi dem mer oppmerksomhet! Ga opp etter: 18 minutter.

Uro (2006) – Detektimen er ikke hva den en gang var. Ga opp etter: 19 minutter, hvoretter jeg har en sterk mistanke om at vår undercover cop blir tatt av saken og etterforsker på egen hånd.

Men hvor blir det av Bjørn Sundquist? Følg med i fjerde og siste (for Guds skyld!) runde i denne styrtinnføringen i nyere norsk film.

Jævelskap blir liksom rutine når du lever som gangster

bjoern.staerk — Tue, 16 Sep 2008 19:29:00 +0000

I del 1 av denne serien satte jeg meg fore å se alt jeg kan få tak i av nyere norsk film, i et forsøk på å konfrontere mine utdaterte Vibeke Løkkeberg-baserte fordommer. Seks tilfeldige filmer ble forsøkt sett, en slapp såvidt igjennom. I dag fortsetter jakten.

Amatørene (2001) – Spredte tilløp til munnvikhevelse. Min mistanke om at nyere norsk film anser stakkarslige mennesker som en gullgruve for ettertenksom humor styrkes. Ga opp etter: 10 minutter.

Gymnaslærer Pedersen (2006) – Stort tema, liten film. Gymnaslæreren gjennomgår 70-tallets kanskje raskeste kommunistomvendelse, fra småborger til AKP(ml)’er på to minutter (jeg målte). “Neimen jøss, er jeg en kapitalistisk utsuger? Okey!” Arkivopptakene er interessante. Ga opp etter: 24 minutter.

Izzat (2005) – Jeg sier ikke at man ikke kan lage gangsteroppvekstfilm fra pakistanermiljøet i Oslo på 80-tallet, bare at det er en vanskelig oppgave for viderekomne. Sikt lavere! Ga opp etter: 12 minutter.

Jenter (2007) – Huh..? Tittelen er iallefall beskrivende. Ga opp etter: 7 minutter.

Kill Buljo (2007) – Her er det mye kløning og dårlig skuespill, men du verden hvor gøy det er. Teite vitser som ikke irriterer, jevnlige latterbrøl og stort sitatpotensiale. (“Jompa, det e en ting du skal vite. Det e æ som e far din. Nææ, æ bare tulle. Men æ ha pult mor di.”) Så hele.

Varg Veum – Kvinnen i kjøleskapet (2008) – Privatetterforsker blir ikke trodd av dumme politifolk. Åjøjemeg. Ga opp etter: 10 minutter.

12 filmer så langt, og minst like mange igjen!

Så kommer du til å tryne noe jævlig

bjoern.staerk — Mon, 15 Sep 2008 18:57:00 +0000

Etter en slengbemerkning om kvaliteten på norsk film og bra-til-å-være-norsk-seksere i avisene fikk jeg nylig en reprimande fra en engasjert seer av norsk film. Da jeg gjerne innrømmer at mitt syn på norsk film er farget av Wam og Vennerød-vitsene i Åpen Post, starter jeg herved et nytt prosjekt: Nå skal jeg gi nyere norsk film den sjansen den fortjener. Som vanlig plukker jeg filmene mer eller mindre tilfeldig, og ser dem med minst mulig forkunnskaper. Rull film!

Tatt av kvinnen (2007): Lovende begynnelse – og så begynner dialogen. Ga opp etter: 10 minutter.

Fritt vilt (2007): Ooh, LotR-flying i fjellheimen. Tålbar dialog og ingen store jag-bort-faktorer, men formel-grøsser til minste detalj. Øksemorder i skummelt hotell, herregud da. Ga opp etter: 40 minutter.

Varg Veum – Bitre blomster (2007): Hvorfor gidder de å gjøre dette? (Skulle forresten ikke Varg Veum være bergenser?) Ga opp etter: 15 minutter

Switch (2007) – Karate Kid på snowboard, med Peter Stormare som mr Miyagi. Noen vil kalle det plagiat, jeg kaller det å stjele fra de beste. Ikke bra, men den første filmen så langt som lever. Så hele.

Lange Flate Ballær (2006) – WTF? Og det finnes en 2’er?! Ga opp etter: 4 minutter.

Reprise (2006) – Er det ikke nok at du er refusert, må du lage film om det også? Joda, er talent her, men det er lov å bruke det utenfor navlen. Ga opp etter: 14 minutter.

I del 2 i denne serien blir det, av filmtitlene å dømme, mer av det samme!