Menneskene lever ikke av kjendsgjerninger alene

Jeg er fascinert av politisk tenkning i første halvdel av 1900-tallet. Ikke de utopiske motpolene, men alle nyansene innimellom. Fascistiske og kommunistiske ideer utenfor egne rekker. Liberale og demokratiske ideer i sentrum, under press fra begge kanter. Kolonitid og rasisme. Framveksten av massepolitikk. Dette er stadiet før vår egen tid, og den er lik og ulik vår på mange fascinerende måter.

Derfor kjøpte jeg Sigurd Ibsens Politikens Motsætninger fra 1925, i en brukthandel, uten å vite hvem Sigurd Ibsen var, (sønn av Henrik, sentral diplomat fram mot unionsoppløsningen), kun fordi jeg likte tittelen. Ja takk - fortell meg om politikkens motsetninger, sett fra Norge etter første verdenskrig!

Ibsen tegner sitt verdensbilde ved hjelp av motpoler. Makt vs ideal - makten som de harde realiteter politikken opererer med, ideal som drømmenes undervurderte makt. Kapitalisme vs kollektivisme - kapitalismen som en skapende men urettferdig kraft, kollektivismen som bremsekloss og selvmotsigelse. Nytteverdier vs stemningsverdier - materiell nytte mot fengende visjoner.

Verdensbildet er både gjenkjennelig liberaldemokratisk, og fremmed konservativt. For Ibsen er kultur og rettferdighet motsetninger. Høyverdige kulturelle bidrag er ikke mulig uten en økonomisk og intellektuell overklasse som kan sikte høyere enn allmuen. Kultur er viktigere enn at "folkets masse blir en smule bedre inlogert."

Boken er velskrevet, med mange interessante (dog noe tvilsomme) synspunkter som jeg kommer til å sitere i dagene framover, men først og fremst er den et innblikk i tankelivet til en død verden.

At disse attentatsmænd gjerne dræper opad

Men ikke alle anarkister er konsekvente. Der er dem, som vil tvinge ved terrorisme, som ikke tror at kunne forberede den fremtidige menneskehets lykke på virksommere måte end ved at regalere endel nulevende medmennesker med dolkestik, revolverskud eller bomber. Minst av alle burde anarkister ty til vold; men om enkelte av dem gjør det, behøver man ikke derfor at fremstille dem som uhyrer. Det er sandt, at de ringeagter menneskeliv; men heri følger de kun berømmelige forbilleder. Forskjellen er bare den, at disse attentatsmænd gjerne dræper opad, mens de traditionelle magter helst har dræpt nedad, og at anarkistene kun har drevet det til at avlive en détail, mens suveræner, regjeringer og feltherrer ganske annerledes storstilet har besørget det en gros.

- Sigurd Ibsen, Politikens motsætninger

Vi var ikke 68'ere

I Ingen skal tenke for meg forteller Tor Bjerkmann om sin tid som forlagssjef i Pax, fra 1964 til 1972. Pax var forlaget som introduserte Norge til samtidens venstreradikale ideer. Det ble dannet av militærnektere og atomvåpenmotstandere, men bygget opp et bredt repertoar: Orwell og Bjørneboe, marxisme og erotikk, Sør-Afrika og Vietnam.

Pax befant seg alltid på randen av konkurs. Det har aldri vært penger i politisk litteratur. En gang ble det også rettsak. Bjerkmann og forfatter Lasse Efskind ble i 1971 tiltalt for å ha utgitt Soldatens lille røde, som lærte soldater opp i klassekamp. De ble frikjent.

Pax-miljøet på 60-tallet er spennende på en måte senere venstreradikale miljøer ikke er det, fordi de stod i opposisjon til sine omgivelser. Er ikke ideene de samme? Jo, men det er kontrasten til omgivelsene som skaper tankevirksomhet. Uten kontrast får du bare rettroendhet. Omgivelsene kan være samfunnet, eller folkene du omgir deg med. Å gå i en annen retning har verdi i seg selv, om ikke annet for å trene opp muskler du mister når du går i flokk.

Pax slapp imidlertid ikke unna den marxistiske rettroendheten. Og Bjerkmann tar selvkritikk for å ha vært for sen med å oppdage miljøvern og feminisme. Mitt største ankepunkt: Det var dette miljøet Johan Galtung kom fra, de venstreradikales Nostradamus.

Verdensbildet de stod for fikk senere mer innflytelse enn fortjent, men jeg synes vi skal være takknemlig for kampen Pax kjempet mot norsk ensretting.

Vi måtte stille oss i køen

Mm .. Televerk-ostalgi:

"Verre var det med sentralbord. Da de ansvarlige i telefonetaten i Oslo hørte at det var Folkebevegelsen som skulle ha ny telefon, ble saken meget vanskelig. Det var lang ventetid for sentralbord, vi måtte stille oss i køen. Vi forklarte at vi måtte ha telefonen nå, før folkeavstemningen, men det hjalp ikke - jeg hadde nær sagt: tvert imot. Men Kopreitan visste råd. Han mobiliserte våre kontakter i systemet nedenfra, og der var innstillingen en annen. På null komma null fant de frem et utrangert sentralbord, av eldre modell riktignok, men fullt bruktbart. Og etter en prat med den ansvarlige formann var det ikke vanskelig å få stokket litt om på ordresedlene slik at vår kom høyt opp. Dette skulle bli det første lille lærestykke for meg: Det var morsomt å se at det nesten gikk sport i å finne løsninger når man nærmer seg saken gjennom en annen innfallsport. Jaså, var ledelsen imot? Det skulle nok bli en råd allikevel!"

- Tor Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg

Men det var ekte og oppriktig ment

Jeg har ofte tenkte at det hjalp meg meget, det at jeg måtte velge om jeg ville utføre militærtjeneste. Jeg måtte ta et standpunkt.

Og det var ikke helt enkelt. Man kunne ikke bare si: Jeg vil ikke.

Man måtte begrunne sitt syn, sette ord på det. Jeg har i ettertid lest min søknad om overføring til siviltjeneste mange ganger, og blir litt forlegen hver gang - det er nokså naivt, det jeg skrev. Men det var ekte og oppriktig ment. "Dette standpunkt er en umiddelbar følge av at all moral - ikke bare den kristne - nødvendigvis må bygge på respekt for liv, og det bunner i dyp personlig overbevisning," skrev jeg til Krigskommissariat Nord-Norge i Harstad. De smilte kanskje litt overbærende, men overført til siviltjeneste ble jeg.

- Tor Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg

Jeg har det samme forholdet til min egen siviltjenestesøknad, som jeg sendte inn nesten 40 år senere, i 1997. Den gjør meg forlegen, men jeg er glad jeg var nødt til å ta et standpunkt.

Her er min konklusjon: "Som menneske mener jeg at jeg har fullt ansvar for mine egne handlinger, og jeg kan derfor ikke tillate at mine evner blir gjort tilgjengelig for mennesker som har et helt annet moralsk syn enn jeg, og som kunne finne på å beordre meg til å gjøre noe jeg tar helt avstand fra: drepe et vilt fremmed menneske."

Det er lenge siden jeg var pasifist, men akkurat dette var ikke så dumt.