Datalagringsdirektivet: Kjekt å ha!

En av konsekvensene av Stopp Datalagringsdirektivet ser ut til å være at de som støtter datalagringsdirektivet nå ser seg nødt til å komme ut i mediene og faktisk forsvare det. Sist ut er John Ståle Stamnes fra KRIPOS, som skriver i Aftenposten at politiet trenger all denne informasjonen for å fange pedofile, og .. eh, beskytte personvernet ditt.

Det er noe halvhjertet over dette. Jeg får en kjekt å ha-følelse: Jo takk, denne informasjonen skal vi nok finne en bruk for. En eller annen gang.

Og det vil de nok. Desto mer politiet vet om oss, desto lettere vil det være å forhindre og etterforske forbrytelser. Men vi betaler for det med privatliv. For noen typer informasjon er gevinsten stor og kostnaden liten. Andre ganger er gevinsten liten og kostnaden stor.

Jeg synes det å lagre hvilke IP-adresser du er i kontakt med, hvem du ringer, og hvor du var da du ringte, er en stor kostnad. Da holder det ikke med en litt nølende: Det kunne jo hende vi fakket en pedofil.

Vi gir bort personvernet vårt på mange områder, gjennom teknologivalgene vi gjør hver eneste dag. F.eks. hver gang du sender en ukryptert e-post. Det bekymrer meg. Men denne trusselen er i det minste desentralisert og kaotisk.

Det som virkelig bekymrer meg er når myndighetene ser på dette, og sier: Hm, tro om vi kunne samle og organisere alle disse dataene. Datalagringsdirektivet er et videre skritt i denne retningen.

Slipp skoledataene fri

Nettavisen har analysert de nasjonale prøvene og funnet ut at private skoler gjør det best i engelsk.

Det er morsomt å se leserkommentarene: Jammen, det er ikke så enkelt allikevel, fordi ..

Selvsagt er det ikke så enkelt. Det er derfor man trenger å offentliggjøre denne typen data, slik at vi kan analysere dem, og finne ut hva det er som skiller de gode skolene fra de dårlige. Hva er det de beste gjør riktig? Er dette noe resten kan etterligne?

Tilhengere av offentlig skolemonopol kan ikke både påstå at dette er den beste løsningen, og samtidig forsøke å hemmeligholde alle tall som kan brukes til å vurdere påstanden.

Selv tror jeg ikke skoler blir bedre fordi de er private. Men hvis vi skal lære oss hvordan man skal drive gode skoler - for vi er ikke akkurat der ennå - så trenger vi skoler som har frihet til å eksperimentere. Så kan vi vurdere resultatene, og de dårlige skolene kan lære av de gode.

Private skoler er en naturlig del av dette, og frihet til å velge. Men viktigst av alt er å offentliggjøre data om tilstanden på hver enkelt skole. Det virker ganske lite troverdig når noen sier: "Dette er best! Stol på oss! Men vi vil ikke fortelle deg hvordan vi vet at det er slik. Du kunne jo misforstå tallene."

Hypotese: Offentlig skole er best. Flott, så legg ut alle tallene, og la foreldre velge fritt. Stemmer hypotesen er det ingenting å frykte.

The joys of being a cultural interpreter

That Fjordman post reminded me of how tempting it is to be a cultural interpreter.

A cultural interpreter is someone who explains their culture to outsiders who know little else about it. This is a powerful role to play. You can be marginal voice inside the culture, but a great authority to people outside it. You can shape the worldview of the outsiders in a way you could only dream of doing with insiders.

A language barrier makes the interpreter particularly powerful, but the barrier can also be that there's not much information available at all, or that your audience is too lazy to check other sources.

Fjordman, the anti-Muslim version of Johan Galtung, often plays this role in his descriptions of Norway's descent into a Muslim hellhole. So does the commenter "kritisk borger" when he explains to the readers of Gates of Vienna that "the majority in Norway believes that they are being overtaxed, by unscrupulous politicians". Which is stupid. But who there is going to contradict him?

I've played this game myself, back when I had mostly foreign readers. It frightened me to realize that I could write almost anything about Norway, in an authoritative voice, and nobody would know if it was bullshit. I've written a lot of stupid things. I don't want that power.

Which means: Don't be fooled by marginal interpreters from other cultures. The reason they're talking to you may be that you don't know enough to tell that they're nuts.

Living with terrorism (revisited)

Fjordman writes about me on Gates of Vienna, a blog where people who are afraid of Muslims can come together and talk about their fears. The recent massacre at Fort Hood by a Muslim causes him to remember, and mock, something I once wrote about how to live with the threat of terrorism:

Brave is sitting down calmly on a plane behind a row of suspicious-looking Arabs, ignoring your own fears, because you know those fears are irrational, and because even if there’s a chance that they are terrorists, it is more important to you to preserve an open and tolerant society than to survive this trip.

I don't always agree with things I've written years ago, but I hit this on the head. The context was that passengers had refused to let their airplane take off unless suspicious-looking passengers were thrown out first.

And what I wrote was that, yes, it has happened that passengers who look suspicious actually are terrorists, but it is so unlikely that it is cowardly to cause trouble over it. It's okay to be afraid, because we're often afraid for no good reason, but it's what you do with that fear that defines you.

If what you do is cause some poor guy to miss his airplane just because he has a big beard, then you're a coward.

This applies elsewhere too. Life can be scary, but you still have to cross the street.

Stopp Datalagringsdirektivet

Jeg var på stiftelsesmøtet for Stopp Datalagringsdirektivet i dag. Alle partiene unntatt Arbeiderpartiet deltok. Det er morsomt å se hvor bredt denne saken favner. FrP og Rødt brukte samme talerstol til å si nesten de samme tingene. Det tror jeg ikke jeg får oppleve igjen på en stund.

På en skjerm bak talerne kunne du se antallet personer som støtter kampanjen. Tallet steg jevnt og trutt gjennom hele møtet. Jeg synes du skal skrive deg på listen her, så stiger det enda litt mer.

Stopp Datalagringsdirektivet har Lars Henrik Michelsen som leder, Vampus og Virrvarr som nestledere, og andre bloggere som Pleym og Vox Populi som initiativtagere. Ser vi konturene av at nettaktivisme kan være med på å sette politisk dagsorden? Det blir spennende å se hva dette blir til. Selve stiftelsen har iallefall skaffet oppmerksomhet, og det var mye presse tilstede.

Her kan du lese mer om hvorfor jeg er mot datalagringsdirektivet, fra bloggkampanjen i sommer.

5 milliarder millioner trillioner fantasillioner multiplioner og 16 øre

Tor Andre har testet Kindle, og synes det er greit å ta farvel med papirboken:

Styrken til papir ligger i kombinasjonen av skumming og dybdelesing, ikke luftig nostalgi om lukten og følelsen av et fysisk produkt. Den holdningen ligner litt for mye på villfarelsen til musikkbransjen om betydningen av CD-plater.

Praktbøker vil fremdeles fungere som et nisjeprodukt, men i fremtiden vil det komme lesebrett som klarer å kombinere leseligheten til e-ink og grensesnittet på nettet. Da er papir blåst av banen som lesemedium nummer en.

Jeg testet e-bøker for noen år siden. Det var ikke for meg. Jeg kom fram til at jeg har samme forhold til papirbøker som Onkel Skrue har til pengene sine. Det er de samme bøkene selv om de er elektroniske. Men det er ikke det samme allikevel.

Jeg liker å fylle bokhyllene mine til bristepunktet.

Jeg liker å bruker bøker som veggdekorasjon.

Jeg liker å brette bøkene mine, lage eselører, skrive navnet mitt, og sette teite ex libris-merker i dem.

Og jeg liker å ha en bokkø stående på gulvet til å organisere lesingen med.

Men mest av alt liker jeg å legge alle bøkene ut på gulvet og bade i dem.

Leiligheten min ville rett og slett se naken ut uten papirbøker. Så der står jeg. Det er ikke slik at papirbøker er riktig og e-bøker feil. Men for meg er det ikke noe tema.

FrP som personvernparti

Via Liberaleren: Siv Jensen markerte seg klart for personvernet i landsstyremøtetalen i dag, med motstand mot både offentlige skattelister og EU's datalagringsdirektiv. Se 37:23 – 41:53, men resten av talen er også interessant. Dette er den siden av FrP jeg liker - partiet som har som hovedmål avbyråkratisere Norge, og bare nevner skumle asylsøkere sånn i forbifarten. Mer av dette.

Associated Press skrev forøvrig om skattelistene i går, og kaller det "Norwegians' way of keeping up with the Johansens".

Jeg forstår ikke hvordan noen kan se på måten skattelistene har blitt brukt denne uka og ærlig si at dette er viktig for demokratiet. Det hender sikkert at mediene bruker skattelistene til noe fornuftig. Og kanskje hadde offentlige skattelister en verdi den gangen det krevde litt innsats å få tak i tallene, og hvem som helst ikke kunne leke med det på nettet.

Hvis det var mulig å gå tilbake til slik det var, ville det kanskje vært greit. Men mediene gjør det klart hvert eneste år at vi enten må ha totalt offentlige skattelister med Facebook-integrasjon, eller ingen offentliggjøring i det hele tatt. Det finnes visstnok ingen mellomløsning, hvor dataene er offentlige men brukes forsvarlig. Da er valget lett: Avskaffe skattelistene helt.

Offentlige skattelister er muligens et nyttig verktøy, men det er isåfall et verktøy mediene har misbrukt ved å gjøre privatlivet vårt til underholdning. De fortjener å miste det.

Lang lang rekke, bussen ut av rekka gå

I dag gjorde jeg en kollektivreisertabbe. Jeg satte meg på den bussen som går fra Lysaker til Sinsen via Ring 3, på en tid av ettermiddagen hvor det er mindre sannsynlig med kø hvis jeg reiser gjennom sentrum. Så da ble det gåfart inn mot Økern.

Det gjør egentlig ikke noe. Når man har historieforelesninger på mp3-spilleren og en pocketbok i jakkelomma kjeder man seg aldri, (utenom når man har lyst til å kjede seg).

Men det er ganske merkelig å kikke opp fra boka mot bilene utenfor. Bilistene sitter der, en og en, og holder på rattet og trykker på gassen når bilen foran beveger seg. Jeg kan velge mellom å lese, stirre ut i lufta, eller tenke hardt på et kodeproblem fra jobben. Bilistene må nistirre på bilen foran. Trist.

Vi er faktisk ikke så veldig mange som skal gjennom dette forbannete Økern-krysset. Hadde alle gått ut av bilene sine ville det blitt en fin liten flokk som kunne fått plass i et par busser. F.eks. de tre bussene som nå står stille på dette veistykket, innimellom alle bilene.

De sitter vel der i bilene sine og irriterer seg over at ingen bygger rundkjøring på Økern. Men så dukker det bare opp en ny flaskehals et annet sted.

Kanskje vi heller skulle begynne å stenge veier, i stedet for å bygge dem. Eller avholde kurs i byintegrering for innvandrere fra landsbygda.

Men for oss kollektivreisende er det tross alt ikke verre enn å åpne en bok og nyte stillheten.

Klikk her for å sende automatiske tiggerbrev til dine rikeste Facebook-venner!

Det er noen år siden sist jeg klaget på den årlige offentliggjøringen av skattelistene. Det blir litt kjedelig i lengden, år etter år, spesielt siden debatten aldri kommer seg ut av medienes liksom-selvkritiske kvelertak. "Gjør vi noe galt nå? Hm? Og nå da? Var det foten din jeg nettop tråkket på? Hva føler du nå? Nå tråkket jeg på den andre foten din, synes du jeg burde slutte? Delta i debatten her!"

Det er vanskelig å bekjempe en praksis det er i medienes direkte økonomiske fortjeneste å videreføre. Det hjelper ikke hvor absurd den er. Du får en medie-blindsone, et sted hvor alt er lov.

Dette handler altså om personvern. Det handler om datagrunnlaget til iam.no. Det handler om utlendingen som hadde studert i Norge en gang og ble sjokkert over at inntekt og alder fremdeles dukker opp på Google. Og det handler om at hvis du gjør det enkelt å være en drittsekk, så blir folk drittsekker. (Jada, jeg også, og det er jeg ikke stolt av.)

Det handler om skinnhellige unskyldninger, og om IT-folk som lager ting kun fordi det er mulig.

Og det handler om et samfunn som oppfører seg som en fyllik bak rattet i forhold til personvern. Vi gasser på og håper det går greit. Skål!

Privat eierskap trenger vi ikke

Indregard anmelder en bok om "markedssosialisme", og skriver:

Markedssosialismen hevder at vi trenger informasjonen som lønns- og prismarkedet gir for å fungere effektivt nok, og at vi derfor må beholde det. Det private eierskapet, derimot, trenger vi ikke.

Dette er en grufull idé. Ikke bare feil, (selvsagt er privat eierskap av bedrifter nødvendig), men ond. Da mener jeg ikke tanken om at privat eierskap i blant kan være skadelig og trenger regulering, men den om at det er noe vi "ikke trenger". Noe som kaldt kan rasjonaliseres bort, bare man tenker seg fram til en bedre løsning.

Dette er grufullt fordi privat eierskap er mer enn grunnlaget for et velfungerende økonomisk system. Retten til å jobbe sammen i private firmaer uavhengig av statlige komiteer er en menneskelig frihet, på linje med ytringsfrihet og politisk frihet. Det er her menneskelig kreativitet viser seg fra sin aller flotteste side. Å si at vi ikke "trenger" dette er som å si at vi ikke trenger musikk, og derfor kan avskaffe det.

Det er farlig når ideologer setter mennesket under et mikroskop og sier "den biten der, den er overflødig, vi kan erstatte det med denne teorien jeg nettop har tenkt ut". Som regel er det ingen som hører på dem. Men la oss vise denne ideen nok respekt til å ta den seriøst, bare et øyeblikk: Finnes det noe ondere, noe kaldere enn å se på noe av det som gjør oss til mennesker, trekke på skuldrene og si "dette trenger vi ikke"?

The Obama peace prize - attempt 3

Here's a prediction: This whole thing will resolve itself nicely along partisan lines. Here's how it will happen.

Step 1 - Upon learning that the Nobel Peace Prize has been awarded to Barack Obama, everybody has an honest first reaction. Reactions such as "is this a joke?", "WTF?!", and "uh .. why?"

Step 2 - Everybody looks at how everybody else reacted to the news. They notice that some people they hate had the same reaction they did.

Step 3 - This makes some people uncomfortable. This isn't how the world is supposed to work. They start looking for some way to disagree with the people they hate.

Step 4 - A few pioneers find it in the they're going too far excuse. As in: "Yes this was strange, but the people who are using this as part of some anti-Obama / anti-Jagland hate campaign are going too far."

Step 5 - They move from there to "well maybe this kind of makes sense when you think about it".

Step 6 - This sends the signal for everyone to align themselves into two familiar camps, ie those who think "the critics are going too far, those guys are assholes" vs those who think "the defenders are going too far, those guys are assholes".

Step 7 - Problem solved. Unease eased. The price: Everybody becomes stupider than they were.

The Obama peace prize - attempt 2

While the world scratches its heads, and the Obama administration tries to find a way to diffuse the bomb the Nobel Committee has thorbjorned at them, and I and many other Norwegians will try to pretend that we're Swedes for the next couple of months, some Norwegian pundits are cautiously positive, praising the choice as risky and bold.

Okay. Yes, this is a "bold" choice. And it will be interesting to see what effect it might have.

It would also be bold and interesting if Thorbjørn Jagland were to deliver the prize while wearing a pointy hat that said "Hogwarts Sorting Hat" on it. What would happen? Let's find out!

But it would be stupid. And people would laugh and/or hide their faces in embarassment. And if someone were to say that it isn't stupid, that it's actually risky and bold, we would look at them and realize that there's a disconnect between them and the world most people live in.

So we might want to do something about that disconnect. Or .. we could just pretend this never happened. I'm leaning towards the second alternative.

Btw, my favorite reaction to the Obama peace prize came from a comment on John Scalzi's blog:

"All you Hugo aspirants better hope he doesn’t have something cooking for NaNoWriMo."

An in-depth analysis of the significance of the Barack Obama peace prize

Well this is awkward.

Eh.

I .. uh.

Okay, look - I'm not really Norwegian. Did I say I was? I'm from .. Sweden. Yes, Sweden. Or Denmark. Never mind where. I don't know this "Torbjørn Jagland" of whom you speak. Never heard of him. Or this "Nobel Committee". Oslo, you say? Yes I've heard of Oslo. Somewhere near Iceland?

I need to go .. and .. do that thing now. Yes. In that city where I live, which isn't Oslo.

Bedre kulturer skryter ikke av at de er det

Majoran Vivekananthan skriver i Minerva at nyrasisme, et ord han nylig har funnet på, blant annet er å si at noen kulturer er bedre enn andre. Det var jo voldsomt. Betyr det at ingen kulturer, hverken historiske, nåværende eller hypotetiske, er så mye som bittelitt bedre enn noen andre? Det blir absurd.

Det finnes derimot en svak måte å formulere den samme tanken på, som jeg liker bedre. Det er at det skal mye til før én kultur er bedre enn andre på alle områder. Sånn sett er kulturer litt som mennesker. Ingen er best på alt. De fleste har noe å lære av andre.

En annen måte kulturer er som mennesker på er at de er bedre når de er ydmyke og selvkritiske. Da er det lettere for andre å tåle dem, og bare slik kan de også forbedre seg selv. Derfor liker jeg dårlig de som skryter av hvor stor og flott deres egen kultur er. Om den er det, blir den enda bedre av å ikke snakke for høyt om det.

Ydmykhet er ikke det samme som å ha dårlig selvtillit, som når noen tror at alt som tilhører deres egen kultur er noe dritt. Ydmykhet er heller ikke det samme som å ikke stå for noe. Men i reaksjonen mot kulturrelativismen er det mange som begynner å bli fryktelig selvgode.

Et tankeeksperiment: Hvis du skulle overbevise utenforstående om hvor flott norsk kultur er kun med handlinger, ikke ord, hvordan ville du gjøre det?

Verdien av brutale debatter

Jeg skal ikke ta debatten om intervjumetodene i et TV-program som ikke engang er sendt ennå, men det er et premiss der jeg ikke er enig i: At det er useriøst å konfrontere noen hardt med hva de står for, og hvorfor de gjør det. At gode debatter alltid er lavmælte.

Det finnes to verdifulle måter å føre en debatt på. Den ene er at du lytter på motparten, og forsøker å forstå hvordan verden ser ut fra deres perspektiv. Den andre er at du angriper motparten med alt du har, for å finne svake punkter i tankegangen deres - og din egen.

Den første passer godt når folk ikke forstår hverandre, når en debatt er fastlåst i fordommer og sinne. Derfor brukte jeg den tilnærmingen mye i blåbloggen før valget. Målet var å forstå, og formidle forståelsen.

Den andre passer godt når du virkelig vil til bunns i en sak, og er spesielt nødvendig når en debatt er fastlåst i konsensus og høflighet. Da gjelder det å presse motparten på alle punkter, belyse tåkeprat og inkonsistens. Slike debatter går ofte forbausende dypt: Ned til grunnfjellet for hva vi tror, og hvorfor vi tror det.

Dette fungerer best når den som angriper selv ikke er skråsikker. Hensikten er ikke å overbevise, men å belyse og avsløre.

Vi trenger begge tilnærmingene, i balanse. Gruppeklem og boksekamp. I Norge har vi nok ofte for mye av det første. Da trenger man en real boksekamp - mellom tykkhudete folk som ikke tar aggresjonen med seg ut av ringen.

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet

I morgen møtes regjeringspartiene for å bli enige om hva de skal gjøre de neste fire årene. I den anledning gjenopplives sommerens bloggaksjonen mot innføring av EU's datalagringsdirektiv.

Les hele oppropet hos Liberaleren.

Her er det jeg skrev om dette i sommer.

Som jeg fryktet klarte Arbeiderpartiet da å kvele debatten, ved å si minst mulig om den. Aksjonen illustrer dermed tre ting:

- Når bloggere står sammen kan de få mye oppmerksomhet innad i bloggmiljøet, men ikke nødvendigvis mer enn det. Det lengste dette kom ut over bloggmiljøet var vel artiklene til Magnus Blaker i Nettavisen.
- Arbeiderpartiet er ikke mer idealistiske enn at de hysjer ned viktige debatter de ikke ser seg tjent med å ta.
- De som setter dagsorden i de etablerte mediene syntes ikke dette var en viktig sak, og lot derfor Ap slippe unna med dette.

Det gjør det spesielt viktig at bloggerne snart finner ut av hvordan vi selv kan sette dagsorden. Jeg tror det er godt mulig vi taper denne saken. I såfall kan det kanskje være den oppvekkeren vi trenger for å ta utfordringen seriøst? Når mediene ikke makter å fange opp viktige debatter har demokratiet vårt et problem.

Men journalister og kommentatorer som ikke gjorde jobben sin før valget, har altså nå en ny sjanse.

The Norwegian election

When I began blogging in 2001, the world of political blogs was so small that we all lived together in the same, global blogosphere. Since then we've shifted towards national blog communities. There may be hundreds of Norwegians today who blog about politics, and they refer mostly to each other, not to Swedish, German or American bloggers. Blogging has turned inwards. That's a shame.

I just realized I've been covering the Norwegian election for four months without a single word in English. So here's a quick summary of the upcoming September 14 election, for any foreign readers I still have left:

This election has been about minor nuances within the Nordic model of a capitalist welfare state. Norwegians believe they choose between "socialists", "social democrats", "conservatives", "liberals" and "libertarians", but none of the relevant parties stray far from the status quo. There's a good reason for that - Norwegians have it good - but the insularity sometimes reaches absurd levels, such as when Norwegians identify with Barack Obama, whose politics are far to the right of anything that is acceptable in Norway.

My own vote goes to the Progress Party, because it's somewhat more pro-market, and because it's less burdened by the centrist consensus. They're reviled in Norway, despite getting a quarter of the vote, and the international press sometimes compare them to right-wing extremists. Don't believe it. They just want to limit immigration a bit. They're not Thatcherites either. But they could trigger genuine political change in the long run.

Regjeringsvennlige kunstnere i kulturkamp

En av sakene hvor jeg står FrP nært er i kulturspørsmål. Selg og del opp NRK. Kutt ned offentlig støtte til kunst og kultur.

La meg presisere: Det er helt greit at en kommune støtter en lokal festival eller et arrangement. I blant må det også være greit med en satsning på nasjonalt nivå. Spesielt må man være forsiktig i begynnelsen, fordi vi har et kulturliv som har gjort seg avhengig av offentlig støtte. Poenget er ikke å drepe kulturlivet, bare å lære det å stå på egne ben.

Men det er ikke greit når staten sier at denne forfatteren og denne kunstarten skal vi gi penger til.

Subsidieforkjemperne har to argumenter: Kvalitet og bredde. Men en offentlig kvalitetsvurdering må enten bli subjektiv eller konservativ. Og bredden blir i praksis ganske smal. Noen heldige plukkes ut, andre overses.

Det imponerer meg derfor lite når norske kunstnere lar seg bruke av regjeringen til å lansere en kulturkamp mot FrP. Tanken ser ut til å være: "Jeg er flink, og jeg har fått penger fra staten. Derfor er kultursubsidier viktig."

Og joda, flere av dem er nok flinke. Det sier seg selv at når kulturlivet i et land gjør seg avhengig av statsstøtte, så vil man etterhvert få mange dyktige kunstnere som nådde toppen fordi de fikk penger. Men det betyr ikke at politikken er riktig, bare at det finnes noen kunstnere som har nytt godt av den.

Og det har temmet dem såpass at de gladelig bidrar til en kampanjenettside for å gjenvelge regjeringen.

KrF - nå med enda flere verdier

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: KrF - nå med enda flere verdier.

Flere europeiske land har hatt store kristeligdemokratiske partier på høyresiden, partier som har dominert politikken gjennom årtier. Norge har bare Kristelig Folkeparti. Men forholdene tatt i betraktning har de gjort det bra, med god oppslutning på 90-tallet og to Bondevik-regjeringer. KrF er små, men de er ypperlig plassert.

KrF kaller seg et verdiparti. Ordet “verdi” har en bismak for meg. Mener de at andre ikke har verdier? Saken er vel heller at vi har andre verdier.

Ordet er tåkete. Ingen sier “bekjempelse av fattigdom er et viktig verdispørsmål for meg”. Man sier at det er riktig. Fri abort er riktig fordi det gir kvinner frihet, eller det er galt fordi det er drap, alt etter hvor du står. Å også kalle det et verdispørsmål er overflødig.

Men det ville ikke klinge like bra om KrF kalte seg et parti som er for det som er riktig og er mot det som er galt.

Les resten, og Mihoe og Hjorthen om samme parti.

Dagbladet har forøvrig fått med seg to nye valgbloggere siden sist: Per Aage Pleym Christensen og Fredrik Mellem, begge ypperlige valg.

Den umulige statsministerkandidaten

TV2 har ikke fått med seg at Siv Jensen umulig kan bli statsminister etter valget. Alle sier så, men likefullt sitter hun der i statsministerduell med Jens Stoltenberg.

Og hun gjør det bra. Jeg tror ikke jeg sier ikke det fordi jeg planlegger å stemme FrP. Stemmen min er halvhjertet. Ikke usikker, men basert på et kompromiss mellom saker, hvor formuleringsevnen til partilederen ikke er en bevisst faktor.

Men fra et TV-debatt-perspektiv er det ingen tvil om hvem som er på offensiven her, hvem som fremstår som et friskt alternativ til det samme gamle. Mye av det har med innrammingen å gjøre. TV2 har vært snille mot FrP. De reduserer partifloraen til de to store, og da framstår FrP som det klare alternativet til regjeringen.

Riktignok avholdes TV2's neste statsministerduell med Erna Solberg, men til den tredje og siste duellen inviterer de "den partilederen som ligger best an på siste meningsmåling". Altså Siv Jensen. Til tross for at alle vet at hun ikke kan bli statsminister.

Kanskje har "alle" rett. Jeg vet ingen grunn til at de skal ta feil. Men det er noe som ikke klinger helt riktig. Er det så merkelig at det største opposisjonspartiet tar over også statsministerstolen om Stoltenberg-regjeringen må gå? Det er noe med den selvsikre tonen som får meg til å tenke at selv om kommentatorene kanskje har rett, så gjør de noe feil. "Jovisst har FrP vunnet valget, men la oss nå slutte å tøyse: De kan selvsagt ikke få lov til å styre."

Vi får se.

SV - sosialisme er ikke hva det var

Ny partivurdering i blåbloggen: SV - sosialisme er ikke hva det var.

Husker du hvordan høyresiden for fire år siden var redd for “sosialistene”, og for hva som ville skje hvis sosialistene kom til makten? Ting har endret seg. I dag er det ingen som antyder at SV vil innføre proletariatets diktatur i Norge. Kristin Halvorsen har vært finansminister i fire år. Dovre har ikke falt, og vi er fremdeles en kapitalistisk velferdsstat.

Høyresiden er nok både litt lettet, og litt snurt fordi de ikke kan mane sosialistspøkelset i årets valgkamp. Men SV har vel også et dilemma? Er de ingenting mer enn Arbeiderpartiets idealistiske lillesøster?

Les resten

Se også Mihoe og Hjorthen.

Magnus Marsdal tar feil om IT-sektoren

En rettelse til Magnus Marsdal, som i Frp-koden ironiserer over dotcom-tidens tro på at den enkelte arbeider skulle stå i sentrum, og få et arbeidsliv hvor man "blir utfordret, lærer noe nytt og kan utfolde seg i et miljø som skaper trivsel."

Noen mente at de ansatte nå hadde kontroll over "de nye maktstrukturene" i arbeidslivet: "Ansettelsesintervjuene blir snudd på hodet, ved at søkerne intervjuer ledelsen om hva slags muligheter og fordeler bedriften kan tilby. [..]

Snart [etter dotcom-kræsjet] sluttet selv den mest entusiastiske selveierhjerne å omtale seg som "gullsnipparbeider". IT-folk begynte tvert imot med fagorganisering.

Men 8 år senere er det fremdeles få i IT-bransjen som organiserer seg. De finnes, men er så usynlige at at jeg har aldri opplevd at fagorganisasjoner stiller seg i veien for f.eks. lønnskutt eller oppsigelser.

Det synes jeg er flott. Tilsvarende er det i IT-bransjen fremdeles høy fokus på å "bli utfordret, lære noe nytt, og utfolde seg i et miljø som skaper trivsel". Ansatte ses på som kunnskapsarbeidere, som, i marxistisk sjargong, eier sine egne produksjonsmidler, hjernene sine. Når du søker jobb i en IT-bedrift har du forventninger til videreutdanning og ansattgoder, og jobbintervjuer handler like mye om å selge bedriften til jobbsøkeren som omvendt.

Jeg kan også love at det siste en IT-leder ønsker seg er en kuet ansatt som blindt og lydig følger ordre. Ansatte forventes å tenke selv, og ta ansvar. Jobbsøkernes forhandlingsposisjon endrer seg i takt med arbeidsmarkedet, men dette gjør ikke.

Faen heller, det får bli FrP i år

Jeg dras mellom den sosialliberale siden av Venstre og den markedsliberale siden av Fremskrittspartiet. Når stemmen min i år nok går til FrP er det bl.a. fordi jeg er enig med dem i mange saker, flere enn jeg var klar over før jeg begynte denne gjennomgangen. Dette er ikke de sakene som får oppmerksomhet, men de er viktige for meg.

Det som til sist avgjør drakampen er at Venstre nekter å sitte i regjering med FrP. Venstres kompromissløse holdning til Fremskrittspartiet og alt dens vesen provoserer meg. Venstrefolk forteller meg alltid hvor lang avstanden er, men jeg er beviset på det motsatte.

Høyre står nølende sånn midt i mellom. Jeg ble skuffet over deres forrige regjeringsperiode, og jeg har ikke funnet en eneste sak hvor Høyre gjør meg entusiastisk. Høyre må finne seg selv.

Det vil være sunt for Norge å få outsider-partiet FrP i regjering. FrP er en koalisjon av de som i flere tiår har stått utenfor norsk politikk. Det er en merkelig, rotete, stygg koalisjon, men på sitt verste er de ikke så farlige som motstanderne vil ha det til, og på sitt beste har de interessante tenkere og nye ideer. Norsk politikk trenger nye markedsliberale ideer, og den trenger å få et uhysterisk forhold til sin egen befolkning.

Derfor stemmer jeg nok FrP. Jeg gjør det uten å unskylde islamfrykten deres, og jeg gjør det vel vitende om at min stemme i Oslo kan hjelpe kristenkonservative Sylvi Listhaug inn på Stortinget. Politikk handler om skitne kompromisser. Dette er mitt.

Valgkamp 2009 - Sakene så langt

Jeg har de siste månedene gått gjennom partiene sak for sak for å finne ut hvem jeg skal stemme på. Fremgangsmåten har vært at jeg først formulerer hva jeg selv står for, og deretter finner ut hva partiene sier om dette i partiprogrammene. I blant har jeg blitt overrasket over hvem jeg landet på.

De aktuelle partiene har vært Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet. De uaktuelle partiene har jeg ignorert, noe jeg synes andre politikkbloggere også kunne gjøre i blant. Fortell hva dere er for, ikke bare hvem dere er mot.

Status så langt er:

Miljøvern - Venstre, og få gjerne kjernekraftverk med i programmet også
Samferdsel - Venstre, fordi bilpendling i storby er irrasjonelt
Narkotika - Ingen, måtte våre etterkommere tilgi oss
Kultur - Fremskrittspartiet, la oss fjerne pengene og se hva som skjer
Utenrikspolitikk - Høyre, men vi er og forblir et irrelevant land
Skole - Fremskrittspartiet, fordi vi trenger eksperimentering og valgfrihet
Innvandring/integrering/islam - Splittet mellom Høyre, uten entusiasme, og virkelighetsfjern PK-drøm
Helse - Fremskrittspartiet, fordi privat-ansatte leger ikke er slemme
Skatt og økonomi - Fremskrittspartiet, fordi vi har en forvokst Kjekt å ha-stat

Det er flere saker jeg kunne gått gjennom, men jeg tror det er på tide å ta en avgjørelse. Hvem blir det, og hvorfor? Prioriterer jeg det sosialliberale i Venstre eller det markedsliberale i FrP, eller går jeg balansegang med Høyre? Følg med!

Valgkamp 2009 - Skatt og økonomi

Jeg vil ikke ha skattelette for meg selv. Jeg tjener over gjennomsnittet, og har nok til mine behov. Det blir merkelig når, desto mer folk tjener, desto mer opptatt blir de av å redusere skatten sin. De som trenger skattelette er jo de med middels eller lav inntekt, og huslån og familie.

Man bør ikke ta pengene til folk uten å ha en veldig god grunn for det. Staten drives i dag etter Kjekt å ha-prinsippet. La oss iallefall kutte bort de mindre viktige offentlige utgiftspostene, og gi disse pengene tilbake til innbyggerne. Det er f.eks. 12 milliarder å hente i å oppheve jordbruksavtalen.

Samtidig bør vi effektivisere de nødvendige utgiftspostene. Staten er et tungrodd firma, og som eiere bør vi stille krav til hvordan den løser oppgavene vi gir den.

Ut over dette er jeg mer opptatt av ryddig skatt enn av lav skatt. La oss forenkle skattesystemet. Skattesatsen behøver ikke være flat, men jeg vil fjerne alle særunntak og særavgifter. Dette vil det bli bråk av, men det burde være et langsiktig mål.

Venstre bryr seg lite om skatteletter. Høyre og FrP står for mye av det samme, ikke så langt fra meg. Forskjellen mellom dem er at FrP vil bruke mer oljepenger, noe jeg ikke har noen mening om. Men Høyre gjorde bare småjusteringer på dette området sist de satt i regjering. Da hjelper ikke gode prinsipper. Andre folk må til. I denne saken lander jeg derfor på:
Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk, skole, innvandring/integrering/Islam og helse.

Hemningsløs overvåkning gjør oss ikke tryggere

Alle som mener noe om overvåkning og sikkerhetstrusler må gjøre seg kjent med Bruce Schneier. Mange tror de forstår problemstillingen: All sikkerhet går på bekostning av personlig frihet. Vi må derfor finne den riktige balansen mellom å leve trygt og å leve fritt.

Men som Schneier skriver, bl.a. i boken Schneier on Security, kan du ikke stole på instinktene dine for hva som gjør deg trygg. Mange tiltak, så som de fleste sikkerhetstiltak på flyplasser, begrenser friheten din uten å gjøre deg tryggere. Andre, så som å låse døren til cockpiten i et fly, gjør deg mye tryggere uten å begrense friheten din.

EU's datalagringsdirektiv, som sier at all informasjon om hvem du kommuniserer med, og hvor du var da du gjorde det, skal lagres i inntil to år i tilfelle politiet finner ut at de har behov for å vite det, begrenser privatsfæren vår, uten å gjøre oss spesielt tryggere. Kriminelle og terrorister kommer seg rundt dette. Vi andre gjør ikke.

Alle overvåkningsmuligheter blir før eller senere misbrukt. Målrettet og velbegrunnet overvåkning kan gjøre oss tryggere, vill og hemningsløs lagring av alt som kanskje blir nyttig en dag gjør oss bare mer overvåket.

Flere partier har allerede sagt nei til å innføre datalagringsdirektivet i Norge. Regjeringen har ikke. Regjeringen plikter å ta et klart og begrunnet standpunkt til dette før valget, slik at velgere som bryr seg om personvern kan stemme på riktig grunnlag.

FrP's valgkampstrategi

Fremskrittspartiets valgkampstrategi ser ut til å være å komme med medieuttalelser som provoserer favorittfiendene deres til å skjelle dem ut i media. Dermed får de framstå som det klare alternativet til dagens regjering, samtidig som de forsterker støtten både blant folk som er enig med disse uttalelsene og blant de som misliker kritikerne. Med litt flaks får man full pott, gratis og fritt for forpliktelser.

Jeg forstår hvorfor FrP gjør dette. Strategien er genial. Det jeg ikke forstår er hvorfor motstanderne deres hjelper dem.

Når FrP presenteres som det klare alternativet til den sittende regjering så vil de som ikke liker denne sympatisere med dem. De er det alltid mange av, uansett hvem som sitter i regjering. Og strategien med å demonisere FrP er på sitt fjerde tiår i å virke mot sin hensikt. Kjernevelgerne deres har tykk hud, og den voldsomme utskjellingen dytter vinglevelgerne deres i forsvarsposisjon.

En forklaring kan være at regjeringspartiene ønsker å skape kaos på høyresiden, eller at de gambler på at velgerne til syvende og sist ikke tør å stemme på FrP. Jeg tror det er overmodig.

FrP er en av mine kandidater i valget i år, men la meg allikevel komme med et råd til de som, av helt forståelige grunner, ikke ønsker et enda mektigere FrP fra høsten av: Hold kjeft. Ignorer dem. Demoniser noen andre i stedet. Don't feed the trolls. Gjør dem kjedelige.

Valgkamp 2009 - Helse

Jeg ignorerer fastlegeordningen. Jeg ble sint da jeg i 2001 ble bedt om å velge ut én lege som skulle eie meg som pasient. Hva har staten å gjøre med hvilken lege jeg besøker? Jeg kan stå på prinsippet fordi jeg sjelden er syk, og fordi det finnes leger i Oslo som står utenfor ordningen. Jeg må vel gi det opp en dag.

Vi trenger valgfrihet i helsevesenet, og vi trenger private sykehus og klinikker. Jeg tror på et offentlig ansvar for helse, men vi må skille mellom at staten betaler for en operasjon, og at staten utfører operasjonen selv. Det er ingen grunn til at alle sykehus skal være drevet av staten. Leger blir ikke slemme eller inkompetente fordi lønnssjekken kommer fra et privat firma.

Partiene vil snakke mye i valgkampen om hvor mye de skal "satse" på helsevesenet, men det viktigste må være hva slags helsevesen vi vil satse på. Vi trenger et helsevesen som raskt tilpasser seg behovene til innbyggerne, og da må man slippe til de private. Så er det opp til staten å definere riktige insentiver og garantier, en langt enklere oppgave enn å administrere alt selv.

Høyre og Venstre er fleksible på dette området, men, på samme måte som med skolepolitikk, er det FrP som har det klareste prinsippet om likestilling av offentlige og private tilbydere av helsetjenester. I dette spørsmålet lander jeg derfor på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk, skole og innvandring/integrering/Islam.

A new competence standard for pundits

Pundits are generally lazy people, and amateur online pundits are no better. They'll settle for the least amount of thinking and learning necessary to make a point.

A common way to be lazy is to say: This is so obvious I'm not even going to argue with people who think otherwise, I'll just make jokes about them. This works because your readers, viewers or listeners don't want to hear that argument no more than you want to make it. But they love jokes.

I want to propose a new rule for pundits: It's okay to say "this is too stupid, I'm not taking this argument seriously", but only if you have, at least once, entered into an actual discussion with someone who holds this stupid opinion. Exchanges of sarcasm don't count. It must be a real debate.

This is not a waste of time. It's proof of basic competence. If something is obvious, you should be able to explain why. And unless you've tried, how do you know you're able to? How do you know you're not just parroting common sense?

Yes you should be able to explain why we know the earth isn't flat. You should be able to counter the arguments of Holocaust deniers. Not every day, the nuts will believe what they want no matter what you say. But - at least once, if you get the opportunity.

That done, seek out more difficult opponents, for instance a smart representative of an ideology you disagree with. Repeat forever.

Og den virkelige kamp forsvinner

Jeg var ikke helt begeistret for Nina Witoszek's pamflett Verdens beste land, men dette Minerva-intervjuet liker jeg:

– Du mener det er et ideal at folk går til angrep på hverandre?

– Ja. Det er en agonistisk tenkning. Det er farlig å drømme om en utopi hvor man hele tiden snakker om dialog og den virkelige kamp forsvinner. Å usynliggjøre de virkelige kildene til uenighet er første skritt på veien til totalitarisme.

[..]

Det er vel i tråd med dette, da, at Witoszek formulerer sin egen politiske holdning på en svært motsetningsfull måte. Samtidig som hun dyrker konflikter og rakker ned på autoriteter, forsvarer hun de klassiske, vestlige verdier – ikke minst de liberale – og angriper de venstrepopulære ideene om multikultur. Hun oppfattes av mange som konservativ.

– På en måte er jeg konservativ. Jeg setter pris på det konservative i kulturen, og tror det er veldig viktig å ikke miste det. Men jeg setter også pris på det liberale og det sosialistiske. Jeg er virkelig liberalkonservativ sosialist. Det kan virke som koketteri. Men når jeg går inn i karakterer som Tocqueville og Burke på den ene siden, Marx og Gramsci på den andre og Popper og Berlin på den tredje siden, så kan jeg egentlig identifisere meg med dem alle. Kanskje er jeg egentlig en utrolig uperfekt og veldig håpløs liberal.

På gamle trakter: Biblioteket

Jeg besøker foreldrene mine i Halden, og bestemmer meg for å ta en tur innom gamle oppholdssteder. Første stopp, biblioteket.

Det er to biblioteker jeg har et nært forhold til. På biblioteket i Mo i Rana støvsugde jeg hyllene på barneavdelingen. Jeg kan fremdeles huske nøyaktig hvor Davy Crocket-bøkene stod, Jules Verne, Agathon Sax-serien og Philip Newth. I Halden var det på voksenavdelingen jeg oppholdt meg.

Lite har endret seg på ti år. Her er Agatha Christie-seksjonen, her engelsk-hyllene. Jeg kjenner igjen mange av bøkene. Biblioteker har inertia. Fortiden blir hengende igjen i et par tiår, før den sakte forsvinner ned i arkivet.

Jeg går inn blant fagbøkene. Der er bordet jeg satt ved en lørdag og leste Hylland Eriksens innføring i sosialantropologi. Der er hyllen hvor jeg fant utdaterte psykologibøker. Det er rolig her. Man kan sitte i timesvis og bare bla.

Jeg finner politikkhyllen og setter meg ned med Magnus Marsdal's FrP-koden. Ser interessant ut, må skaffe. Det er derfor jeg elsker biblioteker, og bruktbokhandlere. Du snubler over ting. Jeg er flinkere til å boksnuble i dag, men det var her jeg lærte verdien av det. Plukk en bok fra hylla. Lær noe du ikke visste du var interessert i.

Mye kunne vel vært gjort bedre i norske biblioteker, så som åpningstider. Men vi lesehester ber ikke om så mye, spesielt ikke når vi er små. Bare gi oss noen titalls hyllemeter med bøker å vandre blant, og la oss være i fred. Derfor, til alle landets bibliotekarer: Takk skal dere ha.

Something cold and inhuman in their clarity

I found this in an old essay of mine:

It is precisely in reaction to such behavior that the "multicultural" worldview makes sense. We do need to doubt ourselves. We do need to worry at least as much about our own potential for evil as that of the foreigners. We do need to meet other cultures with some humility and respect. We do need to have mixed feelings about our own culture, admiration tempered by wariness, as with a wild animal. We do need to listen to people who believe differently, instead of just lecturing them. Not because there is no right or wrong, true or false, and not because every culture is equal, but because the alternative is so dangerous. The road of the righteous champion of the Army of Light.

So it appears that I believe all of these things, both the essential ideas of the culture warriors and those of their multicultural enemies. This might be a contradiction - I'm not sure. It would seem that I'm both anti-elitist and elitist, that I understand both those who want to confront and those who want to talk. And maybe that's not such a bad place to be.

I know how the culture warriors feel about such doubt, they see it as weakness, a fear of moral clarity. But I see something cold and inhuman in their clarity. Give me conflicting ideas, isolated incidents, and individuals. Keep your angry visions, I'll do just fine with doubt and curiosity.

Er evolusjonspsykologi kontroversielt?

Av og til blir jeg overrasket over samfunnet jeg oppholder meg i. Så som når Dagbladet inkluderer evolusjonspsykologi i en serie om en ny kulturkamp i Norge. Her snakker vi altså ikke om den bombastiske stråmannsdarwinismen som tror at alt ligger i genene, men om å akseptere evolusjonære faktorer i psykologi og sosiologi, i tillegg til de kulturelle.

Er dette virkelig kontroversielt i Norge i dag? Jøss. Hvorfor?

Jeg pløyde gjennom mange popvitenskaplige bøker om biologi for noen år siden, bl.a. Steven Pinker's The Blank Slate, og jeg kan berolige alle som er bekymret med at det ikke er noe å være redd for her. Det er bare vitenskap. Mye av det er ordentlig interessant, noe er politisk relevant, men det snur ikke opp ned på noen ideologier.

Blindern-professor Inger Nordal siteres på at "om vi var så genetisk programmerte som sosiobiologene hevder, ville vi måtte frikjenne for eksempel voldtektsforbrytere, for «de kan jo ikke noe for det»."

Men det er det jo ingen som mener. Det er lett å begrunne straff uten å forutsette at gener er irrelevante. Men selv om det ikke var det: Blir en vitenskaplig påstand uriktig, bare fordi den kan ha konsekvenser du ikke liker? Hva skiller dette standpunktet fra kreasjonisme?

Harald Eia lager en NRK-serie om evolusjonspsykologi. Det trengs tydeligvis. Men dette har ingenting med kulturkamp å gjøre. Det er bare vitenskap.

But never mind whether you deserve the attention

Seth Godin talks about promoting ideas and products by standing out and finding a "tribe" to lead:





Via Raymond M. Kristiansen, who finds this inspiring in his political activism.

I'm ambivalent. On one hand, Godin is no doubt correct that this is a good way to do marketing today. Stand out, be noticed, even at the risk of failure. Aim to be loved or hated by a few, avoid being merely tolerated by the many. Don't be "very good", be brilliant or terrible. Safe is risky.

On the other hand, this is just yet another variation on traditional branding, and how is that supposed to inspire us? Stand out .. by placing your product in a clever way at the store. Be noticed .. but never mind whether you deserve the attention.

Good marketers are always at the forefront of mass psychology. Instead of copying the masters of manipulation, we should ask: What does it say about me that this is how I'm being marketed to? Is that who I want to be?

I imagine a world where everybody listens to Seth Godin, and it depresses me.

Godin asks us to change the world. For me that change involves not being afraid of being boring, if that's what the message deserves. It involves doing things that are genuinely new and genuinely worth doing, not repackaging worthless things in a more noticable way.

This desire is exactly what marketers today are trying to manipulate. And for that, I despise them.

Den farlige Islamdebatten

Dagbladet spurte nylig synsere om muslimer kan komme i flertall i Norge, og hva dette isåfall vil medføre. Begge sider ble invitert, og artikkelen gjorde ikke mer enn å videreformidle ulike synspunkter.

Mange ble mer provosert av at spørsmålet ble stilt enn av svarene på det. Konrad kalte hele artikkelen illeluktende, og anklaget Dagbladet for å ville melke en lukrativ islamfobi-trend.

Jeg forstår kritikken. Spørsmålsformuleringen setter feilaktige premisser, så som at norske muslimer er og vil forbli en enhetlig gruppe.

Men debatten var i gang lenge før Dagbladet plukket den opp. Å starte en debatt på dårlige premisser er uansvarlig, men å oppsummere en debatt som allerede pågår er ikke bare ansvarlig men verdifullt. Og det er nettop den hånlige "æsj så ekkelt!"-tonen som er årsaken til at debatten kom slik på villspor i utgangspunktet.

Skal avisene nå spørre hva som skjer hvis det blir for mange jøder i Oslo?

1) Hvis dette ble diskutert av mange nordmenn burde avisene absolutt plukke det opp. Hvis en avis velger feil side kan man kritisere den for det, men ikke for å oppsummere debatter som allerede pågår.

2) Ja hvorfor ikke? Hva er vi redde for? En avisartikkel er det ikke verdt, men jeg håper at flere enn jeg kan besvare et slikt spørsmål om vi skulle møte det, og ikke løper avgårde i vill panikk. Hvis ikke, hva hindrer en ny fremvekst av jødehat?

Islamdebatten i Norge trenger en opprydning, men ikke av folk som er redde for å få skitt under neglene.

Valgkamp 2009 herved åpnet

Det er Stortingsvalg i år. Jeg liker valg - det er alltid fint å få bekreftet hvem som egentlig bestemmer - men jeg hater valgkampen i mediene. Planen i år er derfor å avholde min egen personlige valgkamp, ortogonalt med den andre.

Et av målene med valgkampen er å finne et parti å stemme på, noe jeg synes det er greit å gjøre så tidlig som mulig, (men ikke tidligere). Men først: partiene som ikke engang er oppe til vurdering.

For: Vi har prøvd kommunisme i resten av verden, så da kan vi like godt prøve det i Norge også. Kanskje det ikke blir sultkatastrofe denne gangen.
Mot: Jeg slipper neppe inn i partieliten, og må derfor stå i kø som alle andre.

For: Tiden i regjering har avslørt dem som lydige sosialdemokrater.
Mot: Se neste parti.

For: Pålitelige administratorer som ikke gjør noe ugagn.
Mot: Sosialdemokratiet har oppnådd sine mål. Alt de har bygget som er verdt å ta vare på er ukontroversielt over hele spekteret, fra SV til FrP. Slipp til noen andre nå.

For: Deus vult.
Mot: Gud er død. Religion i politikk burde følge etter.

For: Ren og skjær vrangvilje?
Mot: Alle sosialdemokratiets tåpeligste og farligste ideer samlet på ett sted.

Lesere som kan telle vil se at det nå gjenstår minst 10 aktuelle partier og lister. Ytterst observante lesere vil imidlertid innse at alle unntatt 3 av disse, (muligens enda færre), kun utgjør øvelser i lokal- og/eller ekstremdemokrati, og trygt kan avfeies.

Neste: Jakten fortsetter!

Never believe anything you read about Norway or Scandinavia

Here's some advice for my foreign readers.

Every once in a while pundits bring up Scandinavia as an example of why one should or should not walk down some political or cultural road. In American politics, Sweden in particular is the archetype of socialism and cultural liberalism, but Norway may be used instead if that better proves the point one is making.

Never believe any of it.

Here's why: We're small countries. People don't care what happens here, except when they're out to make a point. There's no reason why they should. Which means there are basically two sources of information available about Scandinavian countries: Statistics and myth.

Statistics are reliable, but difficult to interpret correctly, especially without the right context, a role that is often then filled by myth.

So don't believe anything you read. If you must believe something, choose the alternative that is the most boring. As in:

"Does Norway prove that socialism works?" No, because we've abandoned so much of it.

"Does Norway prove that all socialist ideas are bad?" No, because we've kept several of them, and we're doing okay.

"Should everybody copy Norway?" That would probably be difficult.

The same applies to anything Norwegians tell you about their country, which falls into three categories: People who boast about it because it's the only place they know, people who complain about it because it's the only place they know, and English-writing bloggers with marginal viewpoints.

You can, of course, believe everything I've written here. Or can you?!

Og debatten går i sirkler som en nattsvermer rundt flammen

Det blir litt smålig å skulle sitte og prikke i Det Norske Selvbildet hele tiden. Joda, det er mye å ha moro med, men det er et lite land, så hvor viktig er det? Hvorfor ikke like gjerne dra til en norsk småby, og skrive harmdirrende og satirisk om lokale småkonger? Eller gå på jakt etter Narvestadene i nabolaget ditt? Selvsagt er vi noen fjols, hvem er ikke det?

Jeg er derfor i utgangspunktet skeptisk til bøker med titler som Verdens beste land, men jeg velger å gi Nina Witoszek en sjanse. Jeg er i humør for litt nasjonal navlebeskuing. Deler av resultatet er som forventet. Witoszek dekonstruerer Det Norske Selvbildet, og får med seg både sekstiåtterne og Rehmans mullahløft på turen. De vanlige holdeplassene.

Har hun rett? Ja, jo. Sikkert. Jeg tenker: Herregud da, sikt høyere. Skru av medievirkeligheten. Lytt og se rundt deg, og fortell meg så hva du ser. Det blir for mye ord på ord i høytsvevende idéhistoriske luftslott, for lite konkret.

De historiske trådene her er mer interessante. Det er også perspektivene fra utlendinger som har flyttet hit, og pamfletten avslutter langt sterkere enn den begynner, med noe som nærmer seg en skarp analyse av Norge og dets plass i Europa. Resultatet stiger allikevel aldri høyere enn solid intellektuell kulturkritikk, et felt hvor Norge er så vant til middelmådige bidrag at vi kanskje bør være takknemlige, men som iallefall jeg er lunken til.

Om en atomkrig brøt løs, skulle vi iallefall ha nok av kjøtt og egg, smør og melk

Det er en del av meg som godter seg over at Fremskrittspartiet i dag er et reelt regjeringsalternativ. Det er den delen som husker hvor skammelig det var å sympatisere med disse Gærne Rasistene for noen år siden, og selv i dag er jeg ikke fremmed for å gi dem en sjanse, eller iallefall smile skadefro om de kommer til makten. Såpass svir hånlatteren fremdeles.

FrP-landet - Norge etter valget i 2009? er derfor et naturlig bokvalg. Skribenter med ulike (stort sett kritiske) ståsted har kikket på FrP's partiprogram, for å tenke seg hvordan et FrP-Norge vil kunne se ut. Har vi lyst til å bo der?

Her er det mye rart. Norsklærer Thomas Hylland Eriksen retter kommafeil i utdanningsplanen deres. Steinar Lem tør ikke mer enn forsiktig antyde at han selv overgår FrP i muslimfrykt, og trekker heller en lydig paralell mellom miljøprogrammet deres og Mein Kampf.

Jostein Gripsrud snakker fint om at det ikke er finkultur som sådan vi bør subsidiere, men selve kulturbredden. Jeg fritar ham hyklerstemplet den dagen han går i spissen for anime-kvote på NRK. Ikke bredde på den måten? Neivel.

I det hele tatt blir dette litt flaut. Skribentene famler etter å finne noe å sette fingeren på, og avslører mer seg selv enn FrP - med Paul Chaffey, Janne Haaland Matlary, Martine Aurdal og Hege Storhaug som saklige unntak. Nå er jo også et partiprogram ment å være svulstig og vanskelig å gripe tak i, men så langt er dette en god start på valgkampen for Fremskrittspartiet.

Online tax records revisited

I got this e-mail today:

Just read your blog (the note on the publishing of income tax records online in Norway) and I was wondering if you would mind lending me a hand.

I studied in Norway for less than a year, as part of a masters program. I recently googled my name, and my age and income (which was zero!) comes in in links from dn.no and skatt.na24.no. From reading your blog I gathered that this practice came to be in this decade and that it has been debated. Would you let me know if you are aware of any way to have this information become guarded from the internet? Or has it been decided that it's something that will remain public and searchable online?

I have no problem with someone from Norway accessing this information in a public database, but it strikes me as odd that anyone around the world will have this information come up readily as soon as they google my name.

Here's what I wrote about this in 2003 - jeez, has it been that long? Contrary to what I expected at the time, the practice has continued. It continues because the opposition to it is based on quaint principles like privacy, while the supporters have fun and curiosity on their side. No contest.

So my reply: Nope. Sorry. But only the latest two years are displayed, so for this student who only lived here a year they should go away eventually.

Mannshelter i kvinnekropp og andre forviklingsfarser

Jeg har ikke vært fristet til å lese Stieg Larsson før jeg leste denne kronikken i Aftenposten, hvor Olav Elgvin anklager hovedpersonen, en kvinnelig hacker, for å være et kapitalistisk mannsideal i kvinnekropp. Dette er et spørsmål som fascinerer meg. Vi tar forfatteren på ordet når de påstår at en karakter er mann eller kvinne, men hvis du som leser "lukker øynene", og bare følger med på hva karakteren sier og gjør, får du gjerne et annet inntrykk.

Er Sigourney Weaver i Aliens en kvinnehelt og et feministikon, eller en tradisjonell mannshelt med et politisk korrekt ytre, skapt av mannlige manusforfattere for et mannlig publikum? Går det an å være begge deler? Hva hvis den kvinnelige actionhelten er skrevet av en kvinne, men fremdeles oppfører seg som en tradisjonell mannshelt, som i Mary Gentle's ASH?

Dette gjelder ikke bare kjønn, men også alder: Tenåringene i Veronica Mars ble spilt av 20-somethings, og snakket som middelaldrende manusforfattere. Og bakgrunn: Jeg vet bare om én TV-serie hvor nerdene faktisk snakker som nerder.

Hva er ekte? Hvem gjemmer seg bak masken? Hvem styrer John Malkovich i dag?

Og er det egentlig så farlig? Jeg vil svare: Nei, ikke så lenge man er klar over det. Jeg tror uansett ikke på det klart definerte skillet mellom kjønnene, som feministen Elgvin siterer ser ut til å ønske å opprettholde, og som, i den grad det finnes, forsterkes av stereotype forbilder. Jeg sier derfor ja til det komplette kaos av umulige helter, (og kommer med en anmeldelse av denne Larsson-fyren om ikke så lenge.)

Er det forskjell på Pirate Bay og Google?

Ja - men den er mindre enn mange tror. Begge er søketjenester som tilbyr pekere til informasjon som kan være men ikke nødvendigvis er i brudd med opphavsretten.

Pirate Bay er laget for å gjøre det lett å bryte opphavsretten for film, musikk og software, mens i Google sitt tilfelle er dette kun en utilsikte sideeffekt. Pirate Bay gjør det lett å piratkopiere, Google gjør det bare mulig, hvis du har tålmodighet nok og vet hvordan.

Ved nærmere ettersyn blir imidlertid forskjellen mer uklar. Skal det virkelig være nivået av brukervennlighet som skiller lovlig søk fra ulovlig søk? Intensjon er heller ikke et solid grunnlag. En kan lett tenke seg en generisk søketjeneste tilsvarende Google som ved hjelp av bruker-utfylt kategorisering blir like lett å bruke for pirater som Pirate Bay er i dag. Hvor trekker man da grensen?

Å gå til et tilsvarende angrep på Google vil være en PR-katastrofe for underholdningsbransjen, det vil neppe skje. IANAL, men man kan ikke basere rettspraksis på manglende vilje til å saksøke, man må våge å avklare grensetilfellene. Og de er vanskelige. Enhver som tror det er lett å definere forskjellen mellom Pirate Bay og Google vet rett og slett ikke nok om hva en søkemotor er. Den logiske konsekvensen av å dømme Pirate Bay er at alle søkemotorer er forpliktet til å aktivt motvirke piratkopiering - og dermed er Google i skuddlinjen.

De etiske aspektene ved piratkopiering er heldigvis langt enklere enn de juridiske: Vær en ansvarlig pirat.

Illusjonen om oversikt

Gudleiv Forr skriver at vi ikke må la papiravisene dø:

De fleste lesere vil vel si at de har en allsidig oversikt over status i så vel lokalsamfunnet som verden for øvrig når de legger fra seg den daglige avis. [..] Avisens styrke er den brede informasjon som springer ut av sidene. Man føler seg oppdatert som samfunnsborger når man er igjennom den.

Og deri ligger problemet, for denne følelsen var alltid en illusjon. Det var en betydningsfull illusjon, fordi så mange av oss delte den, på samme måte som Derrick og Ønskekonserten. Lar du være å følge med på nyhetene, blir du dårligere oppdatert på hvordan folk rundt deg ser verden. Men om du blir dårligere oppdatert på hva som faktisk skjer der ute, det tviler jeg på.

Mesteparten av verden blir jevnlig ignorert av journalistene, til fordel for de vanlige såpeoperaene. De aller viktigste hendelsene dekkes ikke i det hele tatt, fordi de er for komplekse til å gjøres om til nyhetsfortellinger. Den viktigste hendelsen in 2008 var f.eks. problemene i finansnæringen, men ingen skrev om dem før det var for sent. Det skjer ting der ute i dag som kommer til å forandre livet ditt, men det kan ta mange år før du før høre om det.

Jeg leser nyheter bare tilfeldig, en avis eller nettavis her og der. Jeg er dårlig oppdatert på hva som skjer i verden akkurat nå. Men jeg vet at jeg ikke vet hva som skjer. Der stiller jeg sterkere enn papiravisleserne.

Movie colorization

I just noticed that three of the DVD's I've bought because of my 30's movies marathon, She, Things to Come and My Man Godfrey, contain both a black & white and a colorized version of the movie. In other words, movie colorization is back.

What a great idea. I know - colorization has a bad reputation. But it's undeserved. These movies look great. There's nothing wrong with the quality. That is, Things to Come both looks and sounds bad, but so does the black & white version.

I don't see any good reasons not to colorize old movies, now that the technology is good enough. The last stand of the purists is that "they weren't meant to be in color", which is a stupid thing to say. Of course they were meant to be in color. They just didn't have the money. Color technology existed in the 30's, but it was expensive. Few directors would have said no if they'd had the option.

There are movies that would look worse in color. Black & white is a tool, and some directors knew how to use it. But most black & white movies are just .. colorless. To oppose all colorization is to give blind obedience to accident, (this movie got the budget, that movie didn't).

One critic of colorization is George Lucas, (yes, George Lucas, the man who changed Star Wars!), who is afraid that old comedies may be less funny in color. If so, the problem is hardly the color, is it?

The Bechdel test

The Bechdel test was formulated in 1985 in a cartoon by Alison Bechdel, where a character says that she only watches movies that meets three basic requirements:

1) It has to have at least two women in it, who
2) talk to each other, about
3) something other than a man.

The joke is of course that there aren't many. If you live by the Bechdel test, you don't see movies very often.

The Bechdel test is simple and obviously sensible. It's not about watching movies with a stop watch to ensure equal time between the sexes. It's not about someone's subjective idea of what is or isn't offensive. It's about a basic measure of intelligence.

"You mean you've made a movie where the women don't talk to each other? Or they do, but all they can think of talking about is the male lead? Which planet does this take place on?!"

And it's not like we can put all the blame on the film industry. Yes, they make movies that only rarely treat women as actual people. But the audience doesn't notice, or care. The fact that there's even a name for this test is proof that it's needed.

Please notice it.

Dårlige spådommer er verre enn ingen spådommer

Kjetil Johansen skriver om spådommer for the 21te århundre:

"Å spå om framtiden er risky business, men like forbannet en nødvendig aktivitet."

Nei. Absolutt ikke. Dårlige spådommer er verre enn ingen spådommer. Dårlige spådommer gir deg illusjonen av kontroll, de setter deg fast i et spor og gjør deg mindre oppmerksom på uventete og ukjente faktorer. Og alle spådommer som går 100 år - eller 5 år - frem i tid er dårlige spådommer.

Spådommer ekskluderer, en spådom er den "mest sannsynlige" av alle scenarier, derfor lander man på én og slutter å lete. Hvilken du lander på sier mye om deg, lite om framtiden. Let heller etter muligheter. Muligheter akkumulerer. Desto mer du observerer, desto flere muligheter ser du.

Kuren for spådomstrang er å møte hver dag med tre erkjennelser:

1) Jeg kan ikke ta noe av det som finnes nå for gitt.
2) De viktigste hendelsene som skjer i dag får jeg ikke får høre om.
3) Jeg aner ikke hva som kommer til å skje videre.

Dette gir deg ingen kunnskap om fremtiden, men det gir deg et forsprang på alle andre ved at du ikke tar beslutninger basert på verdiløse spådommer.

Å spå er som å se med øyne som nesten aldri gir riktig informasjon. Da er det bedre å lukke dem, og trene opp de andre sansene dine.

Si ja til ansvarlig piratkopiering

Jeg har vokst opp med piratkulturen. Før internet ble utbredt kopierte jeg spill på disketter fra venner. Jeg satt i en time og ventet på nedlastingen av min første stakkars lille mp3-fil, og jeg husker hvordan vi alle måpte da vi så The Matrix i DivX-format.

Hvis du sier nei til piratkopiering, sier det meg først og fremst at du tilhører en annen verden, en annen generasjon. Som påstand gir det meg like lite mening som å si at du er mot fargen blå.

Det mange har oversett er at piratkopiering kan misbrukes. Nettop fordi ingen kan hindre deg i å gjøre hva du vil, ligger det et ekstra ansvar på deg. Hvis du laster ned, og laster ned, og laster ned, og bare en sjelden gang kjøper, så er du en snylter. Ja, jeg snakker til dere, voksne pirater med fast inntekt.

Ansvarlig piratkopiering er å hente ned hva du vil, men kjøpe det du finner som er bra. Med det oppnår du to ting: Du belønner favorittkunstnerne dine. Og du sender et signal til film- og musikkbransjen om at akkurat denne artisten eller regissøren, eller akkurat denne sjangeren, vil vi ha mer av.

Og da får vi det. Er det ikke genialt? Det nytter lite å klage på all den dårlige musikken og de dårlige filmene, hvis du ikke er villig til å betale for det som er bra.

Og hva er det som hjelper oss å finne det som er bra? Nettop: Piratkopiering. Så hent i vei - og kjøp.

Krugman and the financial crisis

Paul Krugman talks about the financial crisis:



I don't have an opinion here. The consensus seems to be that governments everywhere need to spend a lot of money in some clever way. I respect economists who believe that, especially those like Krugman here who are honest about the effects: It might not work. Nobody really knows how to solve this, in the end it comes down to luck.

I also respect critics like the libertarians at Reason who point out that governments aren't good at spending huge amounts of money. There's a certain arrogance among economists about how finally, this time, they understand the economy well enough to know how and where to spend. Spring time for Keynes. I'll believe that when they have a track record, not just anecdotes from the last crisis.

But maybe a wild and expensive shot with a hope of success is better than the alternatives. I don't know. I'm not qualified.

Here's what I believe: If this works, it will encourage people to think "hey, if the government can save the economy from a crisis by bluntly manipulating macroeconomic variables, maybe it's also qualified to manage it in detail under normal circumstances." That would be bad. We're feeding a monster here, in the hope that it will help us, but even if it does we'll have to wean it off the taste of blood later. (Alarmist metaphor? We're encouraging politicians to spend huge amounts of money. Think about that for a second.)

The battle for readers

It's good to have your prejudices tested. I have a prejudice about the literary elite as a somewhat snobbish group of academically trained readers who struggle nervously with their recent fall from the top of the cultural hierarchy.

This video, unfortunately, confirms my prejudice. It's a panel debate on the battle for readers:



One panelist tells a horror story about some official who once suggested that it might be okay for boys to read comic books instead of "serious literature". Another corrects her: Actually, some comic books, like Sandman and Watchmen, are okay, but that's about it.

When somebody brings Sandman and Watchmen into a debate about literature, that's often a sign they've never ventured beyond the respectable end of comic books, (so respectable that they're also known as "graphic novels"). It's like saying Shakespeare is your favourite playwright. Well he might be, but it might also be that Shakespeare is the only playwright you've ever read.

Another panelist complains that reading is popularly thought of as "nerdy". Well, of course it is. Reading is nerdy. What's wrong with that? It's amazing: Here you have this room full of nerds, discussing their nerdy hobby, and they're concerned that they're perceived as nerds.

Reading is also a radical hobby. Expecting mainstream approval and support is to miss the point.

Ingen forsvarer det mot moralismen som herjer

«Vi polstrer rettsstaten med midler som er rettsstaten fremmed,» sa Datatilsynets direktør Georg Apenes til Nationen i fjor. Politikerne vedtar og godkjenner, og folk svelger unna. Apenes mener det skyldes at elektoratet er mest opptatt av sine 50 tv-kanaler, og generelt er «rapende og rallende mennesker som klager på de utroligste ting». Til Bergens Tidende sa han: «Jeg pleier å si det slik når jeg skal muntre mine medarbeidere: Kanskje vinner vi noen slag, men det er helt sikkert at vi taper krigen.»

Noen ganger kan man lure på om Datatilsynets sjef er for mye filosof og for lite politiker, men det er ikke lett å vasse i sirup. Alltid er noe annet viktigere enn hensynet til borgerens frihet, i Apenes’ tilfelle som regel «sikkerhet».

I prinsippet er vi nok enige om at voksne borgere må få gjøre som de vil, unntatt der handlingene er til åpenbar skade for andre. Dette forenklede liberale grunnprinsipp bryter med religionens krav om et overordnet skille mellom rett og galt, ondt og godt. Minst like viktig her i landet; det bryter også med sosialdemokratiets tanke om at individets behov må underordnes fellesskapets. Det liberale prinsipp får ingen verdi i praksis, fordi ingen forsvarer det mot moralismen som herjer.

- Frank Rossavik, Lander der friheten taper.

Via Kle meg naken, som tolker dette som ekstremliberalisme.

Isn't this beautiful?

Some would call this a stack of books. It's really a queue. New books go in at the bottom, and they're read from the top. I've learned that when you tend to have 20 unread books lying around at any time, you need to organize your reading.

I used to follow the "just put them wherever and pick them up from wherever" system, but it was too stressful. I'd begin on one book, but then a more interesting book would arrive in the mail, and I'd begin on that one too, meaning to go back to the first one later. But then a third book would arrive, and so on. So I ended up with a lot of half-read books that I meant to finish some day, and really felt I ought to. Reading stopped being fun.

The queue solved everything. I either finish the book at the top, or give it up, and put it away for good. I might put it back in the queue later, but I don't keep half-read books lying around. One book at a time. Finish it or stop. Goto next.

I try not to reorganize the queue, but I do make exceptions. Right now, the bottom of the queue is a bit heavy on fantasy, quite by accident. I'll probably thin it out with a different kind of book, to create variety. The point is to make it fun.

What, you don't have fun when you're reading? Well there's your problem right there.

Den vakre politikerforakten

Det er en del av meg som gleder seg over alle de smålige lovene vi har som ikke lar seg håndheve, så som når regjeringen nå ønsker å utvide forbudet mot hatefulle ytringer til å gjelde "kvalifiserte angrep" på religion og livssyn. Forslaget er dårlig, men det er også meningsløst. Kommer du til å tenke på dette neste gang du skriver om religion? Ikke jeg heller. En slik lov er mest egnet til å skape forakt for lovverket og for politikere. Og det er bra.

Det finnes en farlig politikerforakt. Det er den du får når folk føler at de står utenfor politikken, og ikke blir hørt. Når de fleste av oss godtar at landet i blant styres av våre politiske motstandere, er det fordi vi vet at neste gang kan det bli vår egen tur. Uten denne tilliten faller alt.

Den gode politikerforakten handler om å innse at politikerne ikke vet alt, og at det finnes en høyere moralsk standard enn lovverket. Hvis alle politikere var smarte, og alle lover gode, ville dette være lett å glemme. De smålige lovene vaksinerer oss, så vi står bedre rustet den dagen de virkelig farlige ideene våkner opp igjen.

Jeg vil derfor oppfordre alle til å ignorere dårlige lover når du kan, og le av dumme politikere, med god samvittighet. Nå får vi i tillegg håpe at det ikke blir noe av lovendringen om religionskritikk, (signer her!) - en dårlig lov er fremdeles en dårlig lov - men det ville altså være trist om de forsvant alle sammen.

Hvordan krig blir hverdagsunderholdning

Nyheter er en måte å skape orden i kaoset på. De gjenkjennbare rammene og faste tidspunktene skaper en illusjon av overblikk. Vi vet hva som foregår. Uansett hvor skremmende hendelsene måtte være, er det å få dem overlevert dag etter dag av de samme normale, norske nyhetsoppleserne en måte å inkludere dem i vår verden. De blir tildelt et hjørne av ruten, og der hører de hjemme. Det er nyhetenes funksjon: Å integrere det fremmede og nye i vårt hverdagslige verdensbilde.

Analysen er spesielt viktig. Et bilde av et utbombet hus er ubegripelig. Vi trenger analytikeren for å oversette dette til noe trygt. Så er det ikke et hus med lik i lenger, det er "Midtøsten-konflikten". Det aller beste er å oversette det til en hjemlig debatt. Er du for eller mot Israel? Er Hamas modige opprørere eller moderne nazister? Se Kåre og Siv brake sammen i kveld!

Resultatet er såpeopera. Ny episode hver dag. Vi blir kjent med karakterene, velger oss favoritter, og skurker vi elsker å hate. Derfor kan man heller ikke bytte ut Midtøsten-konflikten med dekning av viktigere hendelser. Det ville være som å bytte ut Hotell Cæsar med en sør-amerikansk telenovela.

Mitt tips: Gjør et YouTube-søk etter et sted, helst et du ikke har hørt noe fra på en stund. Hopp over analysen, finn rådataene. Videoene rett fra (å)stedet, gjerne amatørvideoer, usensurert og uoversiktlig. Det får du ikke noe overblikk av - og det er nettop poenget.

Verden er stor og uforståelig. Du vet ikke hva som skjer. You weren't there.

Store og små Midtøsten-meninger

Jeg er lei av de store meningene om Midtøsten-konflikten. Gi meg heller mange små.

Stor mening: "Israel gjør helt rett i å svare på angrep" / "Palestinerne har vel ikke noe annet valg"

Liten mening: "Det er ordentlig fæle forhold for folk som bor i Gaza, og har vært det lenge, krig eller ei" / "Israel lever med en reell fare for et nytt Holocaust" / "Alle i Midtøsten ville tjent på fredelig sameksistens"

Forskjellen er at en liten mening kan etterprøves, og at en stor mening reduserer alt til et enkelt for eller mot. De store meningene er behagelige, derfor handler alt om dem. Enhver liten mening vil derfor bli besvart med en stor. ("Det er fælt i Gaza" => "Ja men det unskylder vel da ikke ..?!")

Løsningen på Midtøsten-debatten (men ikke konflikten) er å slutte med store meninger.

"Jammen .. da kan jeg jo ikke lenger være for eller mot!" Ja nettop. Så går verden fra å være klar til uklar, og i stedet for å dømme blir du nødt til å lytte og tenke.

Snark, for and against

This looks like an interesting book: Snark, by David Denby, the film critic. He warns that cheap sarcasm is becoming the voice of the internet.

Here's an attack on the book.

And here's a defense.

Both sides make interesting arguments, but for now I lean towards Denby. I think there's something about the way writing works on the internet that encourages well-formulated, empty cynicism. It's easy to write, fun to read. And yet .. there's something liberating in that voice. Perhaps, as Adam Sternbergh's says, snark is a way of calling bullshit on the powerful. Not the best way, but a way. Anyway, I'll read the book.

Links via Rock, Paper, Shotgun, the intelligent gaming site.

Bookish new year observations

- Compared to what I used to blog about, writing about books and movies is clearly a bad economic decision. But book bloggers sleep better. (This is not true, but it ought to be.)

- No I don't believe in e-books. Paper books are a near-perfect invention. People who read little won't see the point of e-books, and people who read a lot will soon find that stacks of paper books are less stressful than 500 unread e-books on a flashcard. (This is a Prediction, and is utterly worthless.)

- I do believe in downloadable audio books. Audio books allow us to read when we walk and stand, and we don't have to concentrate so much. That makes them a useful invention. (This is not a Prediction, it is already happening, but you should probably be skeptical all the same.)

- I almost never read bad books any more. Am I doing something wrong? Maybe I don't explore enough.

- I rarely read Norwegian books either. I figure that since we subsidize the authors to write them and the libraries to buy them, I should also get paid to read them. (*ba-dum-dum-ching*)

- The previous statement was bigoted. I promise to do better in 2009. (Maybe we can discuss payment later?)

- Suggested new-year's resolution for fellow book-lovers: Adopt a forgotten book. Go into a second-hand bookstore and imagine all the books as wet and starving kittens. All they want is a warm bookcase to spend your life in.