Hva ville du stemt i det tyske valget?

I dag er det føderalt valg i Tyskland. Akkurat som foran det norske valget kan tyske velgere ta valgtester på nettet. RTL har laget en på engelsk. Så nå kan vi altså alle finne ut hvor vi hører hjemme i tysk politikk.

Ta den her.

Selv havner jeg på Freie Demokratische Partei (FDP), som Wikipedia beskriver som "liberal, pro-business" og "marked by skepticism of public intervention and of socialist as well as socially conservative policies".

Jeg har aldri hørt om dem. Men det høres ikke så dumt ut. De framstår litt som den tyske motsatsen til Venstre, bare langt mer markedsliberalt. Et eksempel til etterfølgelse.

Nå må jeg finne noen andre slike tester. Dette er jo den perfekte nøkkelen til å forstå politikk i andre land.

Link via politikk.biz.

Sett dagsorden på nettet

Jeg har et innlegg i dagbladet.papir i dag: Sett dagsorden på nettet. Det er en kortere versjon av oppsummeringsinnlegget fra blåbloggen.

Smålige FrP, stormannsgale Venstre

Det jeg vil huske klarest fra valgnatta i går er skadefryden på FrPs valgvake over Venstres dårlige resultat. Det var smålig av Carl I. Hagen å glede seg over at Lars Sponheim forsvant ut av Stortinget, og går av som partileder.

Det var også smålig av Lars Sponheim å gjøre FrP til hovedfienden i valgkampen. Eventuelt var det stormannsgalskap å drive valgkamp som om det finnes et tredje alternativ i sentrum.

Et lite Venstre kan aldri ha noen annen rolle enn å bruke vippeposisjonen sin til å få gjennom viktige enkeltsaker. Nekter de totalt å samarbeide i den ene eller andre retningen, kan de ikke ha den rollen. De må altså enten samarbeide med de store partiene, om ikke annet ved å støtte en regjering, eller de må selv bli et storparti.

Kanskje kan Venstre bli stort igjen. Jeg stemte nesten på dem, og jeg tror at det ligger et storparti i Venstre og venter på å våkne. Den dagen kan de behandle FrP som de ønsker. Kanskje vil jeg til og med støtte dem i det. Men det er langt dit.

Jeg har to tips til Venstres kommende ledelse: 1) Kom dere over FrP-nevrosen. Lov i det minste at dere ikke oppløfter den til valgkampstratregi. 2) Gå i markedsliberal retning. Norge trenger et ekte liberalt parti. Høyre er bare et default-valg, og FrP har for mye anti-liberalt.

Og om svaret er nei i begge tilfeller vil jeg oppfordre den siste som forlater Venstres hus til å slukke lyset når de går.

A leader for the 60's

Ike for President



Kennedy! Kennedy! Kennedy? Kennedy!



Jerry Springer for Governor:



Does he look like Jens Stoltenberg?

Oppsummering i blåbloggen

Jeg har lagt ut en oppsummering av valgkampen i blåbloggen - en fortsettelse av gårsdagens innlegg:

Vi har i dag et tomrom i valgdekningen, mellom skråsikre partiuttalelser og innholdsløse analyser fra de faste fortolkerne. Velgere blir ikke konfrontert med gjennomtenkte politiske ideer. Mediene våger ikke å mene noe og introdusere saker og ideer, eller de gjør det kun på fordekte måter.

Dette bør kommentatorene ha i tankene når de nå konkluderer med at dette har vært en kjedelig valgkamp. Selvsagt blir det kjedelig når alle vil tolke, og ingen vil innta et standpunkt. Politikerne gjør sin jobb, ved å gjenta sine talking points. Men gjør mediene sin jobb?

Les resten.

Hovedbudskap: Misfornøyd med hvordan mediene dekker valgkamp og politikk? Gjør noe med det!

Bloggerne tviler seg til valgurnene

Når vi leser de valgvurderingene norske bloggere har lagt ut i det siste ser vi hva samfunnsdebatten går glipp av, når kommentatorene ikke vil røpe sine partipolitiske sympatier.

Abre har ikke bestemt seg helt, men dras mellom SV, Ap, Venstre og Miljøpartiet De Grønne.

Virrvarr har brutt med Rødt, men ender opp med å stemme på dem allikevel.

Det gjør Esquil også, hovedsaklig pga Afghanistan-krigen.

Og Pleym stemmer Venstre, hvor han havnet etter å ha mistet troen på FrP. Liberaleren-kollega Bjørn Magne Solvik stemmer derimot Høyre, og Mosfjell DLF.

Det som skinner igjennom i disse tekstene - og i det Mihoe, Hjorthen og jeg har skrevet på dagbladet.no - er hvor normalt og sunt det er å tvile. Ingen er skråsikre på valget de eventuelt har gjort. Alle har gjort kompromisser, og begrunnelsene de leverer belyser norsk politikk på interessante måter.

Når kommentatorene i de etablerte mediene nekter å levere slike analyser, er det kun de skråsikre vi får høre fra. Partitalsmenn og andre aktivister, som først og fremst har som jobb å selge et budskap, ikke å tenke. Velgerne kan få inntrykk av at skråsikkerhet er et ideal. At desto mer opplyst du er om politikk, desto sikrere blir du på at ett parti sitter på alle svarene.

Jeg tror det ofte er omvendt. Iallefall trenger vi de perspektivene også. Og de får du i dag kun fra bloggere.

The Norwegian election

When I began blogging in 2001, the world of political blogs was so small that we all lived together in the same, global blogosphere. Since then we've shifted towards national blog communities. There may be hundreds of Norwegians today who blog about politics, and they refer mostly to each other, not to Swedish, German or American bloggers. Blogging has turned inwards. That's a shame.

I just realized I've been covering the Norwegian election for four months without a single word in English. So here's a quick summary of the upcoming September 14 election, for any foreign readers I still have left:

This election has been about minor nuances within the Nordic model of a capitalist welfare state. Norwegians believe they choose between "socialists", "social democrats", "conservatives", "liberals" and "libertarians", but none of the relevant parties stray far from the status quo. There's a good reason for that - Norwegians have it good - but the insularity sometimes reaches absurd levels, such as when Norwegians identify with Barack Obama, whose politics are far to the right of anything that is acceptable in Norway.

My own vote goes to the Progress Party, because it's somewhat more pro-market, and because it's less burdened by the centrist consensus. They're reviled in Norway, despite getting a quarter of the vote, and the international press sometimes compare them to right-wing extremists. Don't believe it. They just want to limit immigration a bit. They're not Thatcherites either. But they could trigger genuine political change in the long run.

Fremskrittspartiet - bedre enn sitt rykte

Aller siste partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Fremskrittspartiet - bedre enn sitt rykte.

Fremskrittspartiets politikk er sjelden så ille som de sinteste kritikerne vil ha det til, men det gjør dem ingenting at mange tror det. Som Magnus Marsdal skriver i Frp-koden, har FrP innsett noe menings-, kultur- og makteliten i Oslo ikke helt klarer å fatte: Mange nordmenn kan ikke fordra dem.

FrP har forstått at det er ikke så farlig å bli utskjelt. Det som teller er hvem du blir utskjelt av. SV: Flott. Lederskribenter: Flottere. Kustnere: Flottest. Derav valgkampstrategien.

Dette er en strategi med begrensninger, fordi det tross alt er en stor del av befolkningen som avskyr standpunktene FrP markerer seg på. Men det er også en trygg strategi. Når du møter en FrP-velger møter du gjerne noen som i årevis har blitt ledd av, sett stygt på, og blitt kategorisert med det verste som finnes av politiske og kulturelle merkelapper. Og fremdeles stemmer de FrP.

FrP-velgere er for værbitte til å la seg skremme av skråsikre synsere. En del sympatisører feiger ut i siste liten, men kjernen vokser fra valg til valg. Før eller senere ender det i regjering.

Les resten.

Les også Hjorthen og Mihoe.

Og med det var valget over. Ja .. vi må jo avholde det også da. Finne ut om noen vinner.

Politiske kommentatorer bør seile under åpent flagg

Politiske kommentatorer i norske medier har en merkelig tradisjon. De nekter å avsløre hvilke partier de eventuelt sympatiserer med.

Kommentatorer i det norske bloggmiljøet er i ferd med å bygge opp en annen merkelig tradisjon. De sier gjerne hvem de stemmer på, men de vil ikke si hva de heter.

For meg er dette to sider av samme sak. Å seile under åpent flagg gjør deg sårbar. Det gjør at andre kan bruke meningene dine mot deg. Men nettop derfor gir det større troverdighet og tyngde.

Å si hvem du stemmer på er å si: - Jeg lar ikke analysene mine bli farget av partipolitiske hensyn, og om dere ikke tror meg kan dere sjekke selv. Her er partiet jeg stemmer på. Her er alt jeg har skrevet. Kontroller alt sammen. Hold meg til en høy standard.

Å skrive under fullt navn er å si: - Alt dette jeg sier på nettet er jeg også villig til å si til kollegene mine, til vennene mine, og til familien min. Jeg bruker ikke nettet som utløp for et indre raseri som jeg skjuler for alle rundt meg. Jeg er en borger som deltar i samfunnslivet.

Vi skal ikke ha en heksejakt mot de som vil holde partitilhørighet og navn skjult. Noen har gode grunner til å gjøre det. Men jeg vil at dette skal være unntaket. Det vil være sunnere enn at alle går rundt med disse hemmelighetene.

Arbeiderpartiet - partiet som gjorde seg selv overflødig

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Arbeiderpartiet - partiet som gjorde seg selv overflødig.

Hvorfor stemmer folk Arbeiderpartiet? Spørsmålet er ikke ment retorisk. I denne serien med partivurderinger har jeg forsøkt å spørre meg selv hva som skal til for at jeg selv skulle stemt de ulike partiene. Det er forbausende lett. Hadde jeg hatt andre verdier, et annet verdensbilde, så kunne stemmen gått til KrF, eller SV, eller Senterpartiet.

Men hvilke verdier og hvilket verdensbilde ligger bak en stemme til Arbeiderpartiet? Se det var vanskeligere.

Jeg lander til sist på trygghet. Du kan stole på Arbeiderpartiet. De har bygget landet vårt slik det er i dag, og selv om vi har blitt mer markedsliberale med årene, har Arbeiderpartiet blitt med på veien, sjelden ute av regjering lenger enn en stortingsperiode.

Arbeiderpartiet oppleves trygt fordi det ikke er de andre partiene. Det er ikke SV, med sine litt virkelighetsfjerne idealer. Det er ikke et av de borgerlige partiene, med deres snakk om reformer og marked. Og det er iallefall ikke FrP.

Les resten.

Se også Mihoe og Hjorthen om Ap.

Dagbladet.no har dessuten fått to nye valgbloggere siden sist: Halvor Elvik og Vampus.

Norske tilstander

Hvorfor er somaliske innvandrere blant de gruppene som integrerer seg fortest og ivrigst i det amerikanske samfunnet, men samtidig blant de med høyest arbeidsledighet i Norge? Dette er utgangspunktet til Gerhard Helskog i Innvandrernes supermakt, et tilskudd med friske ideer til en innestengt norsk innvandringsdebatt.

Problemet er neppe at amerikanerne får de flittige somalierne, og vi de late. Vi gjør bare en for dårlig jobb med å ta dem i mot.

USA er flinke på innvandring. De har tatt imot innvandrere i flere hundre år. De har forstått at det aller viktigste du kan gjøre for en innvandrer er å få dem ut i arbeidslivet. Selv en drittjobb gir mer verdighet enn å motta støtte, spesielt når du som nyinnflyttet ikke vet hvor du hører hjemme i ditt nye land.

Integreringsprosessen fullføres med barna deres. De lærer språket, og oppmuntres til å fullt ut utnytte mulighetene foreldrene deres har skaffet dem.

Det er lett for en som flytter til USA å bli amerikaner. Flytter du til Norge forblir du en innvandrer til din død, og dine barn blir andregenerasjons innvandrere. Ekte nordmenn er jo hvite. Alle andre bare bor her. Ikke rart somaliere heller vil til USA.

Helskog har tro på Norge, fordi vi har noen av de samme tradisjonene for likeverd og frivillig engasjement som brukes til å integrere innvandrere i USA. Men vi må slutte å tro at staten utgjør hele samfunnet, og at den beste gaven en innvandrer kan få er en solid trygdeordning.

Men ikke noe kulturdepartement

Dette er løftet fra USAs "Declaration of independence" som ble stadfestet i 1776, med ordene:

"We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalianable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness."

Amerikanerne fortsetter å spre disse ideene, raskere enn noen gang. Gjennom internett som de skapte. Via den kritiske pressen som de perfeksjonerte. På verdens beste universiteter. I filmindustrien. Det utskjelte Hollywood, som i endeløse varianter forteller historier om mennesker som beseirer overmakten. Alle figurer fra Disney som forteller barn over hele verden at drømmer kan bli sanne. I kommunistdiktaturene kunne mennesker formelig kjenne smaken av frihet i en Cola.

Sendte de ikke mennesker til månen?

Det er noe med disse amerikanerne som har sittet i fattige bakevjer i USA og klimpret frem praktisk talt all ny musikk av betydning de siste hundre år: Gospel, jazz, rhythm and blues, country, rock and roll, soul og rap. Sistnevnte er spesielt populært i diktaturer, som for eksempel Iran. USA har nyskapende ballett og fantastiske symfoniorkestre, men ikke noe kulturdepartement. Tenke seg til, verdens sterkeste kultur har blitt til uten statlige kulturbyråkrater.

- Gerhard Helskog, Innvandrernes supermakt

Sammenlig med kommentarene til mitt tidligere innlegg om kulturkampen mot FrP, hvor Martin Grüner Larsen hevdet at et bredt kulturliv aldri kan stå på egne ben, og holdt fram Michael Jackson som eksempel på hvor ille det står til med kommersiell kultur..

Bloggtreff med Willoch og Isaksen

Jeg tok en tur innom et bloggtreff på Høyres Hus i dag. Kåre Willoch og Torbjørn Røe Isaksen snakket og svarte på spørsmål. Mens Willoch åpnet med å oppsummere Høyres historie illustrerte Isaksen bilismens fallitt ved å bli sittende fast i kø og komme for sent.

Det ble servert pizza og brus mens Willoch snakket, noe jeg kanskje ville trodd stred med det konservative dannelsesbegrepet, samtidig som det illustrerer samarbeidsviljen med FrP.

Etter å ha hørt om alt det gode Willoch mener Høyre har utrettet i 125 år, spurte jeg om det var noen viktige saker i norsk historie hvor Høyre hadde stått på feil side. Willoch svarte at de stod for dårlig økonomisk politikk på 1920-tallet, og Isaksen trakk fram Høyres motstand mot stemmerett for kvinner. Begge snakket seg kjapt tilbake til å skryte av partiet. Tilgivelig nok.

Etterpå hadde jeg en interessant prat med Isaksen om Fremskrittspartiet fremvekst. Han mente at det er en myte at FrP representerer et generelt folkelig opprør mot kultur- og makteliten, slik Magnus Marsdal hevder i FrP-koden, og at det hovedsaklig er innvandringsspørsmålet de har fått velgere på.

Jeg er ikke overbevist, men det er en interessant tanke: Er det forsket på dette? Er det mulig at FrP har bommet med anti-elitismen sin, og at ingen bryr seg om papirkulekasterne? Jeg tror FrP har ganske god innsikt i hvorfor folk stemmer på dem. Men jeg vil gjerne se tallene.

Høyre - et punkt midtveis mellom andres ideer

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Høyre - et punkt midtveis mellom andres ideer.

Høyre blir skvist. De skvises av Arbeiderpartiet, som har blitt et kapitalismevennlig administrasjonsparti, og de skvises av Fremskrittspartiet, som er mer markedsliberale og flinkere høyrepopulister.

Høyre sitter igjen med ansvarlighet. Det skal de ha. Når jeg hører “ansvarlig”, tenker jeg på Erna Solberg. Men jeg tenker også på Jens Stoltenberg.

Da jeg i sommer gikk gjennom partiene på høyresiden sak for sak for å finne et å stemme på, fant jeg ikke en eneste sak hvor Høyre begeistret meg. Ingen saker hvor jeg kunne si “ja det er dette jeg står for selv”. De ligger litt i mellom. Hverken kaldt eller varmt.

Dette er en farlig posisjon å være i. Vi ser klart i dag at det er bedre for et opposisjonsparti å være forhatt enn å bli møtt med lunken aksept.

Det blåser hardere rundt FrP, men det har gitt dem værbitte velgere som er entusiastiske for hele eller deler av partiprogrammet. Hvem er entusiastiske for Høyre?

Les resten.

Les også Mihoe og Hjorthen.

Senterpartiet - norske bønder først

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Senterpartiet - norske bønder først.

Av alle våre relevante partier er det Senterpartiet jeg har mest fordommer mot. La meg bare lufte disse fordommene med en gang: Det er på grunn av landbrukspolitikken, som sier at vi skal beskytte norske bønder med subsidier og tollmurer slik at de slipper å konkurrere med bønder i fattige land.

Denne politikken sier at det er viktigere å gjøre bøndene i et av verdens rikeste land enda rikere, enn det er å gi verdens fattige en mulighet til å komme seg ut av fattigdommen. Dette provoserer meg.

Jeg er klar over at hverken Senterpartiet eller Norge er alene om denne politikken, og at fra deres perspektiv gjør de ikke noe umoralsk: Når du hindrer noen fra et fattig land i å selge mat til Norge så gjør du dem egentlig en tjeneste. Og om samvittigheten tynger, kan en jo bare øke bistandsbudsjettene.

Men la oss snu på det, og spørre hva en norsk bonde ville foretrekke, om det var vi som var fattige: Innpass i et nytt utenlandsk marked, eller bistandsmidler til den norske stat, som de selv neppe ser noe til?

Les resten, og se også Mihoes Senterparti-vurdering.

Regjeringsvennlige kunstnere i kulturkamp

En av sakene hvor jeg står FrP nært er i kulturspørsmål. Selg og del opp NRK. Kutt ned offentlig støtte til kunst og kultur.

La meg presisere: Det er helt greit at en kommune støtter en lokal festival eller et arrangement. I blant må det også være greit med en satsning på nasjonalt nivå. Spesielt må man være forsiktig i begynnelsen, fordi vi har et kulturliv som har gjort seg avhengig av offentlig støtte. Poenget er ikke å drepe kulturlivet, bare å lære det å stå på egne ben.

Men det er ikke greit når staten sier at denne forfatteren og denne kunstarten skal vi gi penger til.

Subsidieforkjemperne har to argumenter: Kvalitet og bredde. Men en offentlig kvalitetsvurdering må enten bli subjektiv eller konservativ. Og bredden blir i praksis ganske smal. Noen heldige plukkes ut, andre overses.

Det imponerer meg derfor lite når norske kunstnere lar seg bruke av regjeringen til å lansere en kulturkamp mot FrP. Tanken ser ut til å være: "Jeg er flink, og jeg har fått penger fra staten. Derfor er kultursubsidier viktig."

Og joda, flere av dem er nok flinke. Det sier seg selv at når kulturlivet i et land gjør seg avhengig av statsstøtte, så vil man etterhvert få mange dyktige kunstnere som nådde toppen fordi de fikk penger. Men det betyr ikke at politikken er riktig, bare at det finnes noen kunstnere som har nytt godt av den.

Og det har temmet dem såpass at de gladelig bidrar til en kampanjenettside for å gjenvelge regjeringen.

KrF - nå med enda flere verdier

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: KrF - nå med enda flere verdier.

Flere europeiske land har hatt store kristeligdemokratiske partier på høyresiden, partier som har dominert politikken gjennom årtier. Norge har bare Kristelig Folkeparti. Men forholdene tatt i betraktning har de gjort det bra, med god oppslutning på 90-tallet og to Bondevik-regjeringer. KrF er små, men de er ypperlig plassert.

KrF kaller seg et verdiparti. Ordet “verdi” har en bismak for meg. Mener de at andre ikke har verdier? Saken er vel heller at vi har andre verdier.

Ordet er tåkete. Ingen sier “bekjempelse av fattigdom er et viktig verdispørsmål for meg”. Man sier at det er riktig. Fri abort er riktig fordi det gir kvinner frihet, eller det er galt fordi det er drap, alt etter hvor du står. Å også kalle det et verdispørsmål er overflødig.

Men det ville ikke klinge like bra om KrF kalte seg et parti som er for det som er riktig og er mot det som er galt.

Les resten, og Mihoe og Hjorthen om samme parti.

Dagbladet har forøvrig fått med seg to nye valgbloggere siden sist: Per Aage Pleym Christensen og Fredrik Mellem, begge ypperlige valg.

Den umulige statsministerkandidaten

TV2 har ikke fått med seg at Siv Jensen umulig kan bli statsminister etter valget. Alle sier så, men likefullt sitter hun der i statsministerduell med Jens Stoltenberg.

Og hun gjør det bra. Jeg tror ikke jeg sier ikke det fordi jeg planlegger å stemme FrP. Stemmen min er halvhjertet. Ikke usikker, men basert på et kompromiss mellom saker, hvor formuleringsevnen til partilederen ikke er en bevisst faktor.

Men fra et TV-debatt-perspektiv er det ingen tvil om hvem som er på offensiven her, hvem som fremstår som et friskt alternativ til det samme gamle. Mye av det har med innrammingen å gjøre. TV2 har vært snille mot FrP. De reduserer partifloraen til de to store, og da framstår FrP som det klare alternativet til regjeringen.

Riktignok avholdes TV2's neste statsministerduell med Erna Solberg, men til den tredje og siste duellen inviterer de "den partilederen som ligger best an på siste meningsmåling". Altså Siv Jensen. Til tross for at alle vet at hun ikke kan bli statsminister.

Kanskje har "alle" rett. Jeg vet ingen grunn til at de skal ta feil. Men det er noe som ikke klinger helt riktig. Er det så merkelig at det største opposisjonspartiet tar over også statsministerstolen om Stoltenberg-regjeringen må gå? Det er noe med den selvsikre tonen som får meg til å tenke at selv om kommentatorene kanskje har rett, så gjør de noe feil. "Jovisst har FrP vunnet valget, men la oss nå slutte å tøyse: De kan selvsagt ikke få lov til å styre."

Vi får se.

Mikropartiene - kjerringene mot strømmen

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Mikropartiene - kjerringene mot strømmen.

Bak den grå merkelappen “andre” gjemmer det seg viktige demokratiske prosesser. Når velgerne ikke lenger stoler på noen av de store partiene, kan de opprette sitt eget. Som regel blir det ikke noe av. Som regel blir disse partiene et fåfengt protestrop fra ekstremister og snevre enkeltsakbevegelser.

Men prosessen er viktig, og vi bør ikke for lett le av mikropartiene. Alle partier starter med noen få personer som brenner for noe ingen andre bryr seg om. I blant blir det noe av.

Resten kjemper tapte saker. Men jeg har respekt for disse kjerringene mot strømmen. Det er noe vakkert med noen som ser på samfunnet rundt seg, og sier: “Dere tar feil, alle sammen. Nå går jeg min egen vei, og så er det bare å følge etter når dere innser at jeg har rett.”

Er det bortkastet å stemme på dem? Ja, hvis du tenker i forhold til Stortingsrepresentanter og regjering. Nei, hvis du tenker i forhold til å introdusere nye stemmer i norsk politikk. Det er ikke mye som skal til. Det er uansett lite sannsynlig at din stemme avgjør et mandat, så du kan like gjerne stemme på en sak du tror på.

Les resten. Se også Mihoes bidrag.

Hvordan kan friheten fylles med innhold?

Høyre trenger å gjenoppdage konservatismen, skriver Torbjørn Røe Isaksen i Høyre om!, og tar oss med på en vandring i konservatismens historie, fra Burke til Hayek.

Konservatisme handler for Isaksen om ydmykhet i forhold til vår evne til å ville en bedre verden. Konservatismen må bygge på liberale verdier, som setter enkeltmennesket og dets frihet i sentrum. Den må respektere tradisjoner, fordi vi ved å rive opp det eksisterende ved roten risikerer kaos. Reformarbeid må gå ett skritt om gangen.

Isaksen avgrenser konservatismen mot de som vil gjøre politikk til noe rent materialistisk. Markedsliberalismen reduserer mennesket til frittstående økonomiske aktører. Konservatismen er for markedsøkonomi, men ser også mennesket som en del av felleskapet. Politikk må være for hele mennesket, ikke bare mennesket som økonomisk aktør.

Det er flott å se at Hayek står i Høyres bokhyller. Hayek er en av de viktigste tenkerne i vår tid, og er forøvrig relevant også for venstresiden.

Men Isaksens konservatisme ser jeg ikke poenget med. Den blir et sett med tommelfingerregler som på den ene siden mange er enige om, (de utopiske drømmene er forlengst døde), og som på den andre siden er av tvilsom relevans i en verden som endrer seg radikalt fra år til år. Hva betyr det å respekterer tradisjoner som vokste fram i en verden som ikke finnes lenger?

Konservatisme er også en ganske tynn nisje å bygge et parti på. Stengt inne mellom Arbeiderpartiet, Venstre og FrP, hva er igjen for et konservativt Høyre?

SV - sosialisme er ikke hva det var

Ny partivurdering i blåbloggen: SV - sosialisme er ikke hva det var.

Husker du hvordan høyresiden for fire år siden var redd for “sosialistene”, og for hva som ville skje hvis sosialistene kom til makten? Ting har endret seg. I dag er det ingen som antyder at SV vil innføre proletariatets diktatur i Norge. Kristin Halvorsen har vært finansminister i fire år. Dovre har ikke falt, og vi er fremdeles en kapitalistisk velferdsstat.

Høyresiden er nok både litt lettet, og litt snurt fordi de ikke kan mane sosialistspøkelset i årets valgkamp. Men SV har vel også et dilemma? Er de ingenting mer enn Arbeiderpartiets idealistiske lillesøster?

Les resten

Se også Mihoe og Hjorthen.

Hva mener regjeringen om overvåkningsdirektivet?

Nytt innlegg i blåbloggen på dagbladet.no: Hva mener regjeringen om overvåkningsdirektivet?

Den siste uken har det pågått en kampanje blant norske bloggere mot å innføre EU’s datalagringsdirektiv i Norge. Mer enn 100 skribenter og politikere fra høyre til venstre har samlet seg om et krav til regjeringen om å si klart ja eller nei til dette direktivet før vi går til valg i september.

Hva er dette for noe, og hvorfor bør du bry deg?

Les resten.

Partivurdering: Venstre

Hver uke fram mot valget skal jeg, Mihoe og Hjorthen vurdere de ulike partiene for dagbladet.no, gjennom henholdsvis blå, røde og tvilende briller.

Først ut er Venstre. Her er mitt bidrag: Venstre - den smarteste eleven i klassen. Og her er Mihoes og Hjorthens. Neste uke: SV.

Og jeg som trodde jeg kunne slutte å skrive om valget, nå som jeg hadde bestemt meg.

Et parti som dessverre må utelates fra dekningen av rent tekniske årsaker, (det ble stiftet i forgårs på et utested, og stiller ikke i noen fylker), er Astrid Melands parti Grått, med mottoet: Grått - det vil helst gå godt. Partiet står for å ta det helt med ro, for det går nok bra uansett. Initiativet berømmes, og jeg ønsker dem alt vel i kommunestyre- og fylkestingvalget i 2011.

En plirende smilende jøde bak disken

Konrad har samlet rasistiske og antisemittiske uttalelser fra Norge i mellomkrigstiden.

«. . . overstrømmes vi av alle lands jøder, kanskje mest russiske. De kommer inn som sildestim. De setter sig fast over hele byen. Det er snart ikke en fruktbutikk (. . .) uten at det står en plirende smilende jøde bak disken. (. . .) Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten... snart har de foten innenfor en avis, en bank, universitetet, Nasjonalgalleriet!»

«Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier. » og «En god del av disse utlendingene som kommer hit til landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet.»

«Arvelæren har allerede i høi grad rasjonalisert avlen av husdyr og kulturplanter. Den bør også bli grunnlaget for rasjonell menneskeavl. Ellers vil vi mennesker fra en fin rasehunds synspunkt være kjøtere.»

Lite er nytt i retorikken mot utlendinger som skal oversvømme landet. På 1800-tallet fantes det skandinavere som var redde for "den gule fare", tross at det ikke bodde noen kinesere her. Ordene endrer seg, ("rase" er ut, "kultur" inn), men budskapet er ofte det samme.

Magnus Marsdal tar feil om IT-sektoren

En rettelse til Magnus Marsdal, som i Frp-koden ironiserer over dotcom-tidens tro på at den enkelte arbeider skulle stå i sentrum, og få et arbeidsliv hvor man "blir utfordret, lærer noe nytt og kan utfolde seg i et miljø som skaper trivsel."

Noen mente at de ansatte nå hadde kontroll over "de nye maktstrukturene" i arbeidslivet: "Ansettelsesintervjuene blir snudd på hodet, ved at søkerne intervjuer ledelsen om hva slags muligheter og fordeler bedriften kan tilby. [..]

Snart [etter dotcom-kræsjet] sluttet selv den mest entusiastiske selveierhjerne å omtale seg som "gullsnipparbeider". IT-folk begynte tvert imot med fagorganisering.

Men 8 år senere er det fremdeles få i IT-bransjen som organiserer seg. De finnes, men er så usynlige at at jeg har aldri opplevd at fagorganisasjoner stiller seg i veien for f.eks. lønnskutt eller oppsigelser.

Det synes jeg er flott. Tilsvarende er det i IT-bransjen fremdeles høy fokus på å "bli utfordret, lære noe nytt, og utfolde seg i et miljø som skaper trivsel". Ansatte ses på som kunnskapsarbeidere, som, i marxistisk sjargong, eier sine egne produksjonsmidler, hjernene sine. Når du søker jobb i en IT-bedrift har du forventninger til videreutdanning og ansattgoder, og jobbintervjuer handler like mye om å selge bedriften til jobbsøkeren som omvendt.

Jeg kan også love at det siste en IT-leder ønsker seg er en kuet ansatt som blindt og lydig følger ordre. Ansatte forventes å tenke selv, og ta ansvar. Jobbsøkernes forhandlingsposisjon endrer seg i takt med arbeidsmarkedet, men dette gjør ikke.

Den tradisjonelle norske oppskriften for grasrotmobilisering

Når tidligere Attac Norge-leder Magnus Marsdal i Frp-koden skal forstå Fremskrittspartiets suksess drar han på Amcar-treff. Det er litt søtt. Men resultatet ligger langt fra den hysteriske og nedlatende tonen kritikere vanligvis bruker om FrP. Dette er et edruelig forsøk på å forklare hvordan FrP har blitt både Norges nest største og mest forhatte parti.

Marsdal mener at arbeiderklassen har mistet troen på Arbeiderpartiet fordi det har blitt tatt over av ledere fra den tradisjonelle eliten. Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre kommer fra mektige og rike familier, ikke arbeiderklassen. Politikken og retorikken blir deretter.

Forsmådde arbeidervelgere går så til FrP, som tar deres forakt for den kulturelle og politiske eliten på alvor.

Marsdal ønsker å snu trenden, men jeg ser ikke hvordan ytre venstre skal klare dette. Han mener at mange ville forlate FrP hvis de var klar over hvor markedsliberale de var. Mulig, men når Arbeiderpartiet har gått mot høyre er det ikke bare fordi de har fått andre ledere, men fordi sosialismen er død. Vil arbeidervelgerne virkelig ha flere statsmonopoler? Hva skjer da med avstanden til makta?

Jeg tror nordmenn ønsker en velferdsstat basert på kapitalismen. Offentlig ansvar og individualisme. De vil godta justeringer mot venstre, men ingenting som vil varme et rødt hjerte. Marsdal kjemper en tapt kamp.

Men denne boken er bra og viktig, og bør leses av alle politisk interesserte, uavhengig av ståsted. Om den ikke redder sosialismen, så kan den iallefall redde de andre partiene fra å være Siv Jensens nyttige idioter.

Faen heller, det får bli FrP i år

Jeg dras mellom den sosialliberale siden av Venstre og den markedsliberale siden av Fremskrittspartiet. Når stemmen min i år nok går til FrP er det bl.a. fordi jeg er enig med dem i mange saker, flere enn jeg var klar over før jeg begynte denne gjennomgangen. Dette er ikke de sakene som får oppmerksomhet, men de er viktige for meg.

Det som til sist avgjør drakampen er at Venstre nekter å sitte i regjering med FrP. Venstres kompromissløse holdning til Fremskrittspartiet og alt dens vesen provoserer meg. Venstrefolk forteller meg alltid hvor lang avstanden er, men jeg er beviset på det motsatte.

Høyre står nølende sånn midt i mellom. Jeg ble skuffet over deres forrige regjeringsperiode, og jeg har ikke funnet en eneste sak hvor Høyre gjør meg entusiastisk. Høyre må finne seg selv.

Det vil være sunt for Norge å få outsider-partiet FrP i regjering. FrP er en koalisjon av de som i flere tiår har stått utenfor norsk politikk. Det er en merkelig, rotete, stygg koalisjon, men på sitt verste er de ikke så farlige som motstanderne vil ha det til, og på sitt beste har de interessante tenkere og nye ideer. Norsk politikk trenger nye markedsliberale ideer, og den trenger å få et uhysterisk forhold til sin egen befolkning.

Derfor stemmer jeg nok FrP. Jeg gjør det uten å unskylde islamfrykten deres, og jeg gjør det vel vitende om at min stemme i Oslo kan hjelpe kristenkonservative Sylvi Listhaug inn på Stortinget. Politikk handler om skitne kompromisser. Dette er mitt.

Valgkamp 2009 - Sakene så langt

Jeg har de siste månedene gått gjennom partiene sak for sak for å finne ut hvem jeg skal stemme på. Fremgangsmåten har vært at jeg først formulerer hva jeg selv står for, og deretter finner ut hva partiene sier om dette i partiprogrammene. I blant har jeg blitt overrasket over hvem jeg landet på.

De aktuelle partiene har vært Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet. De uaktuelle partiene har jeg ignorert, noe jeg synes andre politikkbloggere også kunne gjøre i blant. Fortell hva dere er for, ikke bare hvem dere er mot.

Status så langt er:

Miljøvern - Venstre, og få gjerne kjernekraftverk med i programmet også
Samferdsel - Venstre, fordi bilpendling i storby er irrasjonelt
Narkotika - Ingen, måtte våre etterkommere tilgi oss
Kultur - Fremskrittspartiet, la oss fjerne pengene og se hva som skjer
Utenrikspolitikk - Høyre, men vi er og forblir et irrelevant land
Skole - Fremskrittspartiet, fordi vi trenger eksperimentering og valgfrihet
Innvandring/integrering/islam - Splittet mellom Høyre, uten entusiasme, og virkelighetsfjern PK-drøm
Helse - Fremskrittspartiet, fordi privat-ansatte leger ikke er slemme
Skatt og økonomi - Fremskrittspartiet, fordi vi har en forvokst Kjekt å ha-stat

Det er flere saker jeg kunne gått gjennom, men jeg tror det er på tide å ta en avgjørelse. Hvem blir det, og hvorfor? Prioriterer jeg det sosialliberale i Venstre eller det markedsliberale i FrP, eller går jeg balansegang med Høyre? Følg med!

Valgkamp 2009 - Skatt og økonomi

Jeg vil ikke ha skattelette for meg selv. Jeg tjener over gjennomsnittet, og har nok til mine behov. Det blir merkelig når, desto mer folk tjener, desto mer opptatt blir de av å redusere skatten sin. De som trenger skattelette er jo de med middels eller lav inntekt, og huslån og familie.

Man bør ikke ta pengene til folk uten å ha en veldig god grunn for det. Staten drives i dag etter Kjekt å ha-prinsippet. La oss iallefall kutte bort de mindre viktige offentlige utgiftspostene, og gi disse pengene tilbake til innbyggerne. Det er f.eks. 12 milliarder å hente i å oppheve jordbruksavtalen.

Samtidig bør vi effektivisere de nødvendige utgiftspostene. Staten er et tungrodd firma, og som eiere bør vi stille krav til hvordan den løser oppgavene vi gir den.

Ut over dette er jeg mer opptatt av ryddig skatt enn av lav skatt. La oss forenkle skattesystemet. Skattesatsen behøver ikke være flat, men jeg vil fjerne alle særunntak og særavgifter. Dette vil det bli bråk av, men det burde være et langsiktig mål.

Venstre bryr seg lite om skatteletter. Høyre og FrP står for mye av det samme, ikke så langt fra meg. Forskjellen mellom dem er at FrP vil bruke mer oljepenger, noe jeg ikke har noen mening om. Men Høyre gjorde bare småjusteringer på dette området sist de satt i regjering. Da hjelper ikke gode prinsipper. Andre folk må til. I denne saken lander jeg derfor på:
Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk, skole, innvandring/integrering/Islam og helse.

Hemningsløs overvåkning gjør oss ikke tryggere

Alle som mener noe om overvåkning og sikkerhetstrusler må gjøre seg kjent med Bruce Schneier. Mange tror de forstår problemstillingen: All sikkerhet går på bekostning av personlig frihet. Vi må derfor finne den riktige balansen mellom å leve trygt og å leve fritt.

Men som Schneier skriver, bl.a. i boken Schneier on Security, kan du ikke stole på instinktene dine for hva som gjør deg trygg. Mange tiltak, så som de fleste sikkerhetstiltak på flyplasser, begrenser friheten din uten å gjøre deg tryggere. Andre, så som å låse døren til cockpiten i et fly, gjør deg mye tryggere uten å begrense friheten din.

EU's datalagringsdirektiv, som sier at all informasjon om hvem du kommuniserer med, og hvor du var da du gjorde det, skal lagres i inntil to år i tilfelle politiet finner ut at de har behov for å vite det, begrenser privatsfæren vår, uten å gjøre oss spesielt tryggere. Kriminelle og terrorister kommer seg rundt dette. Vi andre gjør ikke.

Alle overvåkningsmuligheter blir før eller senere misbrukt. Målrettet og velbegrunnet overvåkning kan gjøre oss tryggere, vill og hemningsløs lagring av alt som kanskje blir nyttig en dag gjør oss bare mer overvåket.

Flere partier har allerede sagt nei til å innføre datalagringsdirektivet i Norge. Regjeringen har ikke. Regjeringen plikter å ta et klart og begrunnet standpunkt til dette før valget, slik at velgere som bryr seg om personvern kan stemme på riktig grunnlag.

FrP's valgkampstrategi

Fremskrittspartiets valgkampstrategi ser ut til å være å komme med medieuttalelser som provoserer favorittfiendene deres til å skjelle dem ut i media. Dermed får de framstå som det klare alternativet til dagens regjering, samtidig som de forsterker støtten både blant folk som er enig med disse uttalelsene og blant de som misliker kritikerne. Med litt flaks får man full pott, gratis og fritt for forpliktelser.

Jeg forstår hvorfor FrP gjør dette. Strategien er genial. Det jeg ikke forstår er hvorfor motstanderne deres hjelper dem.

Når FrP presenteres som det klare alternativet til den sittende regjering så vil de som ikke liker denne sympatisere med dem. De er det alltid mange av, uansett hvem som sitter i regjering. Og strategien med å demonisere FrP er på sitt fjerde tiår i å virke mot sin hensikt. Kjernevelgerne deres har tykk hud, og den voldsomme utskjellingen dytter vinglevelgerne deres i forsvarsposisjon.

En forklaring kan være at regjeringspartiene ønsker å skape kaos på høyresiden, eller at de gambler på at velgerne til syvende og sist ikke tør å stemme på FrP. Jeg tror det er overmodig.

FrP er en av mine kandidater i valget i år, men la meg allikevel komme med et råd til de som, av helt forståelige grunner, ikke ønsker et enda mektigere FrP fra høsten av: Hold kjeft. Ignorer dem. Demoniser noen andre i stedet. Don't feed the trolls. Gjør dem kjedelige.

Valgkamp 2009 - Helse

Jeg ignorerer fastlegeordningen. Jeg ble sint da jeg i 2001 ble bedt om å velge ut én lege som skulle eie meg som pasient. Hva har staten å gjøre med hvilken lege jeg besøker? Jeg kan stå på prinsippet fordi jeg sjelden er syk, og fordi det finnes leger i Oslo som står utenfor ordningen. Jeg må vel gi det opp en dag.

Vi trenger valgfrihet i helsevesenet, og vi trenger private sykehus og klinikker. Jeg tror på et offentlig ansvar for helse, men vi må skille mellom at staten betaler for en operasjon, og at staten utfører operasjonen selv. Det er ingen grunn til at alle sykehus skal være drevet av staten. Leger blir ikke slemme eller inkompetente fordi lønnssjekken kommer fra et privat firma.

Partiene vil snakke mye i valgkampen om hvor mye de skal "satse" på helsevesenet, men det viktigste må være hva slags helsevesen vi vil satse på. Vi trenger et helsevesen som raskt tilpasser seg behovene til innbyggerne, og da må man slippe til de private. Så er det opp til staten å definere riktige insentiver og garantier, en langt enklere oppgave enn å administrere alt selv.

Høyre og Venstre er fleksible på dette området, men, på samme måte som med skolepolitikk, er det FrP som har det klareste prinsippet om likestilling av offentlige og private tilbydere av helsetjenester. I dette spørsmålet lander jeg derfor på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk, skole og innvandring/integrering/Islam.

If you want to feel good, become an extremist

En høyst relevant politisk reklamevideo fra 1987, med John Cleese:



Via Unge Venstre-blogger Sveinung Rotevatn, som mener videoen også fungerer som argument for politisk TV-reklame. Ja, bortsett fra at du neppe får kjøpt 10 minutter til å legge frem et nyansert argument i reklamepausen på TV2. Derimot er den et godt argument for aktiv bruk av YouTube, og å være saklig fremfor snedig i presentasjonen.

Valgkamp 2009 - De tre I'er: Innvandring, integrering og Islam

Da jeg definerte meg som en Islam-kritisk blogger i tiden etter 11. september 2001, var det i opprør mot multikulturalistenes glansbilde av Islam og muslimske kulturer, et bilde som ikke hadde rom for hverken islamister eller kvinneundertrykking. Ingenting å se her, bare smil og gled dere over mangfoldet! Man hadde et credibility gap, som motiverte meg og andre til å revurdere alt.

Siden gikk det galt: Kritikken gled ut i paranoia og uvitenhet, og snart følte jeg mer avsky for islamofobene enn bekymring for Islam. Samtidig ble midtstrømmens glansbilde byttet ut med noe mer realistisk.

Vi har fremdeles vanskelig for å åpent diskutere hva det betyr å bo i et flerkulturelt samfunn. Den gamle "hold kjeft og smil!"-innstillingen lever godt fremdeles.

Men vi har ikke behov for FrP's konfronterende innvandringspolitikk. Jeg har ingenting mot Hege Storhaug, som FrP henter ideene sine fra. Jeg ser poenget med å begrense henteekteskap. Men jeg tror ikke den konfronterende linjen er den riktige, den dytter vekk folk som kunne vært vunnet over. Og jeg tror vi skal omdefinere staten Norge, fra en kristen stat for bunadkledde brunostspisere til et sekulært fundament frie mennesker kan bygge sine liv på.

Jeg synes Høyre finner en grei balanse her, uten at den gjør meg entusiastisk. Jeg deler derfor stemmen i denne saken mellom Høyres pragmatiske fokus på krav og gjensidig respekt, og et ullent uttrykk for livsfjernt multikulturelt svermeri:


Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk og skole.

En oppfordring til politikkbloggere

Jeg skrev tidligere at jeg i år skal drive en ortogonal valgkampdekning. Hva betyr det? Det betyr at jeg ikke skal la mediene sette dagsorden. Noen saker får tilfeldigvis mye fokus, andre får lite. Er vi uheldige drukner sakene helt i kontroversielle hendelser. Noen sier eller gjør noe dumt, og så snakker vi om det i ukesvis, til tross for at det betyr lite for neste Stortingsperiode.

Men jeg ønsker heller ikke å la sinte politikkbloggere sette tonen. Valg bygger på debatt, men debattene vi får er ofte verdiløse. Folk er mer interessert i å lime skjellsord på Fienden enn i å formulere ideer. Blåbloggere slenger dritt om Sosialistene, venstrebloggere om Høyresiden, (og alle slenger dritt om FrP). Men hvem er i stand til å beskrive hva de står for uten å gjøre det i motsetning til en Ond Ideologi Som Vil At Vi Skal Ha Det Fælt? Derfor nevner jeg partiene jeg er helt uenig med så lite som mulig i år. For å vise at det er mulig.

Vi har aldri tidligere hatt så mange bloggere som skriver om politikk. La oss gjøre noe ut av dette. Min invitasjon til politikkbloggere er derfor: Kom bli med, vær ortogonal og irrelevant du også. Sett din egen dagsorden. Plukk ut egne saker å skrive om. Når mediene kjører seg fast i en skandale, eller politikkbloggere i en flammekrig, bare gå rolig videre.

Jeg tror ikke bloggere får betydning for valget i år. Men la oss se på dette som trening foran neste valg.

Valgkamp 2009 - Skole

Jeg lurer i blant på om formålet med skoler i stor grad er å ha et sted å plassere barna mens de venter på å bli voksne. Skoler gir viktig kunnskap og felles kultur, men ut over det gir de oppbevaring. Jeg husker det iallefall slik.

Kanskje må det være sånn, men jeg vil ha mer eksperimentering inn i skolen. Jeg vil at entusiastiske lærere skal ha frihet til å prøve ut nye måter å undervise på, akkurat slik jeg selv har frihet til å påvirke min egen jobb. Jeg vil ha skoler med ulik fokus, enten det er at de følger en bestemt utdanningsideologi, at de har opptakskrav for elevene, eller at de vektlegger bestemte ferdigheter ut over det grunnleggende, så som musikk eller realfag.

Da trenger vi en objektiv standard for skolekvalitet, i form av nasjonale prøver. Vi trenger fritt skolevalg for foreldrene. Og vi trenger private skoler som stiller likt med de offentlige, hvor pengene følger eleven.

Dette er vanskelig, og det vil medføre ulemper. Men det kan neppe bli mye verre en situasjonen i dag, og det kan gjøre ting langt bedre.

Høyre står for mye av dette, men det er FrP som kommer nærmest, med en klar støtte til likestilte private skoler. I denne saken lander jeg altså på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur og utenrikspolitikk.

Funnet på partinettsidene

FrP er mer liberalistiske enn jeg trodde:
Venstre appellerer i år til psykotiske småbedriftsledere:


"Se barsk ut nå, Erna, men samtidig ansvarlig og landsmoderlig. Sånn ja. Og øynene litt mer igjen. Jess!"


Alt er til salgs, for den som har penger:


Bruk og kast hos miljøpartiet Venstre:

Nå også i gullforgylt utgave, for den kresne AP-ordfører:


Frels dine barn! Europa brenner!


SU har siden 2003 kjempet for neque porro quisquam est qui:


Å nei ju diddnt:

Drømmen om nettdialog med politikerne

Mange ber om tettere relasjoner mellom politikere og velgere. De vil at politikerne skal blogge og kvitre og være tilstede på sosiale nettsteder, og at de skal bruke disse teknologiene slik du og jeg gjør. De skal linke til andre blogger, svare på kommentarer, og lytte til innspillene vi kommer med.

Når politikerne så tar i bruk nettmediene blir det ofte flaut. Dårlige videoer, døde blogger. Men er det egentlig bedre når de bruker nettmedier på en smart måte? Denne fyren dukker opp i reklamebannere overalt på nettet nå:

Jens vil at du med seks ord skal beskrive hva som er viktig for deg, og så dukker budskapet ditt opp på en vegg av plakater. Snedig, og profft. "Vi lover å lese alle sammen, enten vi er enig eller uenig. Det viktigste er at du bryr deg."

Arbeiderpartiet har skjønt at når nettbrukere ber om dialog med politikerne, så mener vi egentlig: Lytt til meg! Se meg! Gi meg oppmerksomhet!

Ja, så får vi oppmerksomhet da, i form av en klem fra en Flash-applikasjon på en server et sted. Men ingen partier tar politikken sin fra enkeltvelgeres enkeltslagord, iallefall ikke nå som partiprogrammene er vedtatt. Dette er juks.

Problemet er ikke denne websiden, men at drømmen om nettdialog med topp-politikere er forfeilet. Det blir enten flaut eller falskt. Toveiskommunikasjon på nettet tilhører oss velgere, og det er opp til oss å gi det politisk betydning. Det oppnår vi ikke ved at partier besvarer spørsmål på Facebook, eller lar oss tagge på en nettvegg.

Om å få gjøre hva du vil med eiendommen din

FrP kastet ut liberalistene sine i 1994, men det har kommet til nye liberale stemmer siden. En av dem er Hanne Blåfjelldal, som skriver om byggeregulering og jordloven:

Jeg husker første gang jeg hørte om Jordlova. Jeg trodde det var en spøk. Var det virkelig en lov som bestemte at de som eier en eiendom ikke får dele opp eiendommen i to, og selge den andre delen? Jeg ble skikkelig sint da jeg fant ut at loven var ment alvorlig, og dette er nok den loven som fortsatt får meg til å bli mest illsint.

Dette er vanskelig å forklare, men jeg blir også oppriktig sint av lover som begrenser hva du kan gjøre med eiendommen din. Ikke fordi dette er et stort overgrep i seg selv. Det skjer annet i Norge som er verre. Det som provoserer er arrogansen. Det at myndighetene går inn på din eiendom og forteller deg hva du kan og ikke kan bruke den til.

Det er som å si hvilke bilder jeg skal henge opp på veggen. Ikke en voldsom forbrytelse, bare voldsomt frekt.

I fjor var det flere bloggere på høyresiden som syntes det var gøy å kunne ta Åslaug Haga på at hun hadde bygget brygge ved hytta si uten tillatelse. I stedet burde de sagt: "Dette er en fillesak. La henne være i fred - og forresten, la oss fjerne disse lovene."

Blåfjelldal ligger an til å komme på Stortinget. Men reguleringsiveren tror jeg har kommet for å bli.

Valgkamp 2009 - Utenrikspolitikk

Trenger Norge en utenrikspolitikk? Spørsmålet bør stilles. Det er ikke mye vi kan gjøre, annet enn å velge å støtte eller ikke støtte militære og veldedige initiativer fra andre stater, og å delta eller ikke delta i ulike former for samarbeid.

Norge bidrar også i blant med meglere i fjerne konflikter. Jeg vet ikke om vi har så mye å skryte av på dette området, og jeg er heller ikke sikker på om dette kan kalles utenrikspolitikk. Konsulentutleie, kanskje?

De tre viktigste utenrikspolitiske sakene i dag er: 1) Å fortsette å bygge opp et nettverk av internasjonale avtaler og samarbeidsformer som beskytter verden mot framtidige storkriger. 2) Å støtte opp under frihandel, bl.a. på bekostning av våre egne bønder. 3) Å bli med - eller ikke - i EU. Jeg er positiv, men jeg ser også verdien av norsk selvstendighet. (EU vil bli en føderasjon, som USA og India.)

FrP's utenrikspolitikk er retorikk for deres norske velgere. Man kan ikke, som Mazyar Keshvari foreslo på FrP's landsmøte, bare slutte å snakke med land som Iran, og gå over til "handling" i stedet. Til gjengjeld er FrP sterke på frihandel.

Venstre har noen hyggelige ideer, men det er Høyre som har troverdighet og erfaring, samt de riktige idealene i bunnen. De er også alene på høyresiden om et klart standpunkt for EU, selv om det ville appellert mer hvis jeg selv var like overbevist. Valget faller iallefall på:


Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika og kultur.

Valgkamp 2009 - Kulturpolitikk

Kulturpolitikken min kan best beskrives som apatisk. Jeg bryr meg ikke om å bevare meningsbærende aviser og statlig kringkasting, og jeg tror at om man bare stoppet de fleste kultursubsidier og solgte NRK, så ville det vokse fram noe spennende etterpå. Etterhvert. Kanskje.

Jeg orker ikke være sterkt mot heller. Dette handler mest om at jeg lever i en annen kulturell verden. TV'en kastet jeg for et par år siden, avisene blar jeg gjennom tilfeldig når jeg finner dem. Kulturpolitikernes såkalte mangfold inkluderer sjelden den kulturen jeg bryr meg om. Jeg forventer heller ikke noe annet, men hykleriet provoserer, og gjør at jeg lander på et noe aggressivt skuldertrekk: Fjern pengene, privatiser alt, og se hva som skjer. Eller la være, hvis statskringkasting og statsopera er så forbannet viktig for dere.

Høyre og Venstre ønsker begge en fortsatt sterk statlig tilstedeværelse i kulturlivet.

Fremskrittspartiet ønsker å dele opp og privatisere NRK, og generelt redusere statlig kultursatsning. Samtidig snakker de ullent om "norsk kulturarv" og behovet for en norsk kulturkanon, og de antyder et skifte i statlig fokus fra elitekultur til folkekultur. Skal staten bli bokanmelder? Og hvorfor subsidiere det som er populært i utgangspunktet? Men det peker i riktig retning.

I dette spørsmålet lander jeg altså på:


Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel og narkotika.

Valgkamp 2009 - Narkotika

Den dagen våre etterkommere skal dømme oss, og det skal de, slik vi dømmer våre forfedre, så er det narkotikakrigen de vil ta oss på. Vi setter folk i fengsel for å selge ufarlige stoffer. Vi tvinger de som er avhengige av farlige stoffer til å leve på kanten av stupet, med dyre, urene stoffer og dårlige hjelpetilbud. Vi har skapt en gigantisk undergrunnsøkonomi som fyller storskurkenes bankkontoer med penger og fengslene våre med småskurker.

Narkotikakrigen er muligens den største forbrytelsen i Norge, Europa og USA i dag.

Den er også ikke et tema i valgkampen. Man diskuterer småjusteringer. Litt mer av dette, eller mindre av dette. La oss prøve strengere straffer, dere, kanskje det hjelper?

Ungdomspartiene tenker nytt. Unge Venstre har kommet lengst, med et klart prinsipp om at avhengighet er en sykdom og bør behandles deretter. FpU går i samme retning. Unge Høyre er tydeligvis mer i tenkeboksen, dog i riktig tenkeboks.

Men hva hjelper det? Generasjoner av unge har ledd av narkotikakrigen - men videreført den når de fikk makt selv. En dag må det snu, men når?

Dette handler om å hjelpe misbrukerne av farlige stoffer, men også om frihet til å bruke de ufarlige. Jeg er heldig: Mine rusmidler er kaffe og alkohol. Hadde disse blitt innført i dag ville det vært på resept eller gatehjørne.

Ingen partier vil i dag stoppe hykleriet. I dette spørsmålet lander jeg derfor på følgende politiske ikke-gruppering:

Pleym om Norge etter valget

Per Aage Pleym Christensen hos Liberaleren har gående en serie om det politiske kaoset i Norge etter valget 14. september 2009. Høyresiden har vunnet, men ingen vil snakke med hverandre. Det er ikke stor romankunst, men interessant og relevant. Så langt:

Et ventet forslag - eller flere?
Prolog
Mens vi venter
Ernas manøver
Komplottet

Valgkamp 2009 - Transport og samferdsel

Holdningen min til partienes samferdselspolitikk er uforskammet selvsentrert. Jeg er kun opptatt av hva den vil bety for Oslo. Årsaken er at jeg vet for lite til å si hva som er best for resten av landet. Vei? Tog? Tja? Når jeg reiser ut av Oslo er det med fly ut av landet, eller med tog i Østfold. Jeg velger derfor å tro at partiet som har den beste forståelsen av transportutfordringene i Oslo også har en god forståelse av hva som skjer nord for Lillestrøm og vest for Drammen.

Ståstedet mitt er småradikalt: Jeg er for kollektivtransport, sykkelstier, bompenger og rushtidsavgift, og sterkt mot jobbpendling med bil. Ikke av miljøhensyn, men fordi det er irrasjonelt å flytte hele befolkningen i Oslo-området til og fra jobb hver dag ved å dedikere 5 meter asfaltstripe til hver eneste en av dem. Det går ikke.

Bilen som frihetssymbol? Ikke når du kjører fra A til B, og B til A, samme rute hver eneste dag.

Noen trenger å kjøre bil til jobben. Flott, men mange trenger ikke.

Fremskrittspartiet er det store interessepartiet for bilister. De snakker mye om hvor lite bilistene får igjen for det de betaler, men bilkjøring i en storby medfører negative eksternaliteter i form av køer som bilistene ikke er i nærheten av å betale for. La dem betale.

Høyre står i dette spørsmålet litt sånn midt i mellom.

Venstre kommer igjen klart best ut. Samferdselspolitikken ga stemmen min til Venstre i forrige lokalvalg, og det kommer til å veie tungt denne gangen også.

Altså:

Valgkamp 2009 - Flere landsmøtevideoer

Tone Therese Johansen i FrP forsvarer private barnehager. Som ansatt i et privat firma er jeg tilbøyelig til å være enig i at man ikke nødvendigvis blir slem bare fordi man har en privat arbeidsgiver:



Hanne M. Blåfjelldal fra FpU sier at valgfrihet er viktigere enn integreringshensyn. Ja!



Sylvi Listhaug i FrP er for valgfrihet, vil at staten ikke skal legge sin "klamme hånd" over familien, og har full respekt for alle som velger annerledes enn henne selv. Hun foreslår derfor at .. staten skal forby homofile å gifte seg?!



Jeg er enig med det Unge Høyre-leder Henrik Asheim sier her. Men hvorfor får jeg følelsen av å bli snakket ned til?



Høyre har visst allerede ansatt stemmen og komponisten de skal bruke i TV-reklamene sine om det skulle bli tillatt, og gir dermed enda et argument til oss som er mot politisk TV-reklame av rent estetiske årsaker:



Johan Lund Furunes i FrP vil redusere landbrukssubsidier og reguleringer. Istemmes:



Dag Vige i Venstre argumenterer for at H/V/FrP-vinglere som meg ikke bør stemme Venstre:

Valgkamp 2009 - Landsmøtevideoer

Som en del av min ortogonale valgkampdekning forsøker jeg å se alt som er lagt ut av videoer fra de aktuelle partienes landsmøter. Her er noen lav- og høydepunkter så langt, de fleste av dem fra Fremskrittspartiets landsmøte, fordi de har den overlegent beste tilstedeværelsen på YouTube.

Aina Stenersen, leder i Oslo FpU, roper høyt om kriminalpolitikk, til vekselvis overbærende smil, flauhet og applaus fra forsamlingen:



Mette Hanekamhaug fra FrP snakker om integrering slik jeg skulle ønske partiet alltid gjorde det, med fokus på likestilling og valgfrihet. I den grad jeg sympatiserer med FrP i dette spørsmålet er det med det som sies her.



Mazyar Keshvari i FrP synes vi skal slutte å snakke med alle land vi er uenige med:



Ove Vanebo, leder av FpU, argumenterer for aktiv dødshjelp utifra gode liberale prinsipper:



Dakars Henrik Asheim, leder i Unge Høyre, er et "offer" for rødgrønn skolepolitikk. Han og hele hans generasjon har blitt utsatt for et "ran" som har sørget for at "tusenvis av ungdom" har fått "drømmene sine knust". Jeg får plutselig et bilde av Håkon Lie som stormer inn på scenen, trekker gutten etter øra ut i bakgården, og banker ham opp.

Valgkamp 2009 - Miljøvern

I valgkampåpningen foretok jeg en kjapp og usaklig oppsummering av partiene det er uaktuelt at jeg stemmer på i år. Kun Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet står igjen. Jeg er en vingler, og har sjelden stemt på samme parti to valg på rad, men det har som regel vært ett av disse tre. Det er de jeg nå vil fokusere på, ett emne om gangen. I dag: Miljøvern.

Jeg har et ambivalent forhold til miljøvern. Jeg er for miljøvern, men skeptisk til miljøvernere. De framstår ofte som dogmatiske, med en naturmystisisme jeg ikke deler. Miljøvern er til for mennesket. Ingen skal leve i fattigdom for å bevare utrydningstruete dyrearter eller lette på rike idealisters samvittighet. Samtidig er det først og fremst verdens fattige som lider av miljøproblemer og klimakaos.

FrP har liten troverdighet i dette spørsmålet. De har tonet ned klimaskepsisen, (en skepsis jeg ikke deler lenger), men det er tydelig at for FrP er miljøvern en pliktsak. Lyspunktet er at de er åpne for kjernekraft. Kanskje er det et blindspor, men isåfall et forfriskende udogmatisk blindspor.

Høyre står litt sånn midt i mellom.

Venstre kommer klart best ut. Jeg liker ambisjonene, og selv om jeg tror mange av de foreslåtte tiltakene vil være dyre og/eller meningsløse, så må noen gå i front for å eksperimentere med løsninger, for å finne ut hva som fungerer, og gjøre nye oppdagelser. Hvis ikke Norge, hvem?

Oppsummert i blogbite-vennlig logoform:

Valgkamp 2009 herved åpnet

Det er Stortingsvalg i år. Jeg liker valg - det er alltid fint å få bekreftet hvem som egentlig bestemmer - men jeg hater valgkampen i mediene. Planen i år er derfor å avholde min egen personlige valgkamp, ortogonalt med den andre.

Et av målene med valgkampen er å finne et parti å stemme på, noe jeg synes det er greit å gjøre så tidlig som mulig, (men ikke tidligere). Men først: partiene som ikke engang er oppe til vurdering.

For: Vi har prøvd kommunisme i resten av verden, så da kan vi like godt prøve det i Norge også. Kanskje det ikke blir sultkatastrofe denne gangen.
Mot: Jeg slipper neppe inn i partieliten, og må derfor stå i kø som alle andre.

For: Tiden i regjering har avslørt dem som lydige sosialdemokrater.
Mot: Se neste parti.

For: Pålitelige administratorer som ikke gjør noe ugagn.
Mot: Sosialdemokratiet har oppnådd sine mål. Alt de har bygget som er verdt å ta vare på er ukontroversielt over hele spekteret, fra SV til FrP. Slipp til noen andre nå.

For: Deus vult.
Mot: Gud er død. Religion i politikk burde følge etter.

For: Ren og skjær vrangvilje?
Mot: Alle sosialdemokratiets tåpeligste og farligste ideer samlet på ett sted.

Lesere som kan telle vil se at det nå gjenstår minst 10 aktuelle partier og lister. Ytterst observante lesere vil imidlertid innse at alle unntatt 3 av disse, (muligens enda færre), kun utgjør øvelser i lokal- og/eller ekstremdemokrati, og trygt kan avfeies.

Neste: Jakten fortsetter!