Teknologi til å bli glad av

Et slags etterord

Bjørn Stærk — Sat, 24 Aug 2024 00:00:00 +0000

Jeg skulle finne teknologi til å bli glad av. Hvordan gikk det?

For noen år siden startet jeg denne bloggen for å utforske teknologi som er til å bli glad av. Jeg hadde en følelse av å være stengt inne, at mye av det som gjorde meg glad i datateknologi ikke lenger var tilstede i tjenestene jeg brukte.

Hva blir jeg glad av når det kommer til teknologi? Det samme man blir glad av ellers i livet: Følelsen av å ha kontroll, kunne knytte seg til mennesker man liker, ikke bli herset med, ikke bli stresset og overveldet av mektige krefter som ikke bryr seg om hva jeg ønsker.

Det er nesten tre år siden forrige innlegg i denne bloggen. Så, hvordan har det gått? Ganske bra, egentlig. Bra nok. Jeg kom meg ikke helt bort fra alt det jeg avskyr, men langt nok til at det føles greit.

Facebook

Facebook anno 2024 er det perfekte eksemplet på alt jeg ville bort fra: Du har ingen kontroll over hva som skjer der, du velger i liten grad hvilke mennesker du skal forholde deg til, du overveldes av massive mengder automatisk generert innhold og reklame.

Kontoen min er aktiv, jeg stikker innom i blant for å se hva de holder på med, de som ble sittende fast der. Kvaliteten på Facebook har falt dramatisk det siste året og jeg ser stadig vekk innlegg av typen “hjelp, hvorfor er feeden min full av dritt?” De blir værende likevel. Det er som om de har en Berlinmur i hodet sitt.

Trist for dem, frustrerende å se på, men det eneste jeg nå bruker Facebook til er familiechatten på Messenger, og å følge med på enkelte arrangementer og nyheter i nærmiljøet, som å finne ut når sushi-takeawayen nedi gata tenker å åpne igjen etter sommerferien.

Twitter

Twitter døde på en måte som gjorde meg og mange andre så sinte at det skapte en kritisk masse av utvandring til andre tjenester. Jeg har ikke logget inn der på lenge nå og ser ikke for meg å gjøre det igjen.

Jeg er nå kun aktiv i allheimen. Er dette “det nye Twitter”? Nei, det er bare ett av flere mindre nettmiljøer man kan føle seg hjemme i. Babels tårn kollapset. Folk dro hvert til sitt, og det var kanskje like greit.

Noen ser ut til å ha det ålreit på BlueSky og Threads. Selv bare orker jeg ikke enda en tjeneste andre bestemmer over. Kan man få flere følgere der? Kanskje? Har det noe å si? Hva skal vi med alt dette? Det er begrenset hvor mange mennesker du kan ha en meningsfull relasjon med, så alt utover det antallet er bare støy.

Noen ønsker å tjene penger på sosiale medier. Greit, da er ikke allheimen riktig sted, men kanskje ikke andre mikroblogger heller. Gå og skriv på LinkedIn eller pivoter til video og bilder. Vi andre kan ha det hyggelig sammen med ålreite og rare folk i små nettmiljøer.

Forøvrig, et tips for allheimen-tjenester som Mastodon: Siden ingen styrer feeden din for deg bør du gjøre det selv ved å plassere de du følger i lister. Det er lurt å ha iallfall én liste for de få du ønsker å se alt av. Du kan også lage lister med nyhetsbotter og andre veldig aktive kontoer og sette at innholdet derfra ikke skal vises i hovedstrømmen din.

Google

Google slipper man ikke lett unna. Dataene mine ligger nå for det meste på en Yunohost-server med NextCloud. Yunohost er fantastisk, jeg har satt opp en rekke tjenester der. Filsynkronisering, filmstreaming (Jellyfin), RSS-leser, til og med hosting av nettstedet du er på nå. Det jeg bare trenger hjemme kjører på en Intel NUC på hjemmekontoret. Det som skal være tilgjengelig ute på nettet hoster jeg på Exoscale.

Hvis du er lat men sånn passe teknologisk oppegående, vil du få mye glede ut av Yunohost.

Google Search har jeg omtrent sluttet å bruke. DuckDuckGo er defaulttjenesten min, og den er grei nok, og metasøketjenesten SearXNG er også fin, og kan hostes selv via Yunohost, men det som egentlig har skjedd er at jeg sakte har begynt å bygge opp bokmerker til gode referansetjenester. Generelle søketjenester sliter for tiden.

I sommer har jeg skrevet bokmanuskript med mange henvisninger til psykologisk forskning om hvordan folk former og endrer meninger. Det finnes flere greie tjenester som gir oversikt over forskningsartikler, blant annet Scinapse, men for å lese selve innholdet har Anna’s Archive vært uvurderlig. Her kan du laste ned alt av forskningsartikler og obskure fagbøker. De kaller det et skyggebibliotek. Det er piratkopiering, men det har jeg null problemer med. Det jeg henter herfra faller i tre kategorier:

Forskningsartikler, lærebøker og andre akademiske verker. Disse er dyre å få tak i og det har ingen verdi for vitenskapen at du gir penger til portvokterne som har plassert seg mellom deg og forskerne.
Bøker som er omtrent umulig å få kjøpt, verken nytt eller brukt. Helt greit å laste ned disse også.
Bøker som er mulig å kjøpe nytt eller brukt. Disse laster jeg sjelden ned, jeg vil heller lese dem på papir. Men hvis det kun er snakk om å kjapt følge opp en referanse, er det ikke verre å piratkopiere disse enn å finne dem på et bibliotek.

Jeg har bokmerker til for eksempel Wikipedia (norsk/engelsk), Store norske leksikon, Det Norske Akademis ordbok, Nasjonalbiblioteket og Stanford Encyclopedia of Philisophy. Et generelt søk er ikke nødvendigvis det riktige stedet å starte, hvis jeg allerede vet hvor den gode informasjonen er å finne.

Jeg har også begynt med å ha bokmerkelisten åpen hele tiden. Det gjør det lettere å tenke bokmerker først, søk sekundært. Jeg har ryddet opp i strukturen, etter å ha latt den råtne i flere år.

Forøvrig gjør jeg dette i Firefox, det eneste alternativet til Google Chrome. Nesten alle andre nettlesere er Chrome i forkledd utgave, og dette har blitt et problem, særlig etter at Google bestemte seg for å droppe støtten for annonseblokkeringsutdivelsen uBlock Origin. Jeg er usikker hvor lenge Firefox vil klare å holde det gående. Det er dyrt å holde tritt med utviklingen innen nettleserteknologi. Så bruk det mens du kan.

Hvordan gikk det?

Jeg har også byttet til Linux, og skrev bokmanuskriptet i Emacs med to utvidelser som heter Org mode og Treemacs, som gjenskaper funksjonaliteten jeg tidligere fant i skriveverktøyet Scrivener. Å skrive i Emacs er ikke for hvem som helst, men hvis du er sånn passe teknisk oppegående, finnes det ingen bedre verktøy for å jobbe med tekst, særlig for større prosjekter som en bok. Den gjør ting du aldri kan drømme om å få til noe annet sted. Guiden Emacs configuration for writers viser hvordan du kan sette det opp for skribenter. Se også forfatteren Jay Dixits foredrag for inspirasjon.

Hverdagen min er selvfølgelig full av teknologi jeg ikke blir glad av å bruke. Det jeg likevel innså nylig er at jeg har fått laget en ganske god sone som jeg er fornøyd med. Jeg tilbringer mye av dagen innenfor tjenester og verktøy hvor jeg er i kontroll, jeg bestemmer hvem jeg skal knytte meg til, og jeg har fått litt avstand til beslutningene til gærne milliardærer. Jeg lever fortsatt i deres verden, men det er et par beskyttende lag mellom dem og meg.

Egentlig føles det litt som det gjorde i webbens barndom, i årene før Google. Da levde jeg i en digital verden som var godt utenfor (den da ikke-digitale) hovedstrømmen, hvor det var vanskelig å finne fram, men det likevel var mange ålreite folk og gode tjenester. Man kunne drive en blogg som nesten ingen leste, og likevel ha det helt fint. Altså litt som nå.

Det vi har mistet er det som kom etter Google. Søketjenester du kunne stole på. Store sosiale medier hvor hele offentligheten kunne møtes. Det er trist, men problemet med disse var at den enorme kostnaden ved å drive dem, førte til drittifisering.

Jeg vet ikke om det finnes en løsning på dette. Men det vi iallfall kan falle tilbake på er den nettverdenen hvor kapitalbehovet er mindre. Personlige nettsteder, desentraliserte sosiale medier, podcasts. Den utfylles av tjenester som er noe dyrere å drive, men ikke så dyre at de er utenfor budsjettet til en velvillig offentlig etat, en frivillig organisasjon eller en og annen rik idealist.

Det er mer enn nok innenfor disse verdenene til å bli ganske glad av. Så her tenker jeg det er naturlig å sette strek for akkurat denne bloggen.

Facebook har satt meg i vrangstrupen

Bjørn Stærk — Sat, 13 Nov 2021 00:00:00 +0000

Hvis jeg plutselig blir borte fra Facebook, er det fordi en spamalgoritme har løpt løpsk.

Facebook har fått det for seg at nesten alt jeg poster for tiden er spam. Det jeg har lagt ut er for det meste reisespørsmål og reisebrevlinker på Togferie-gruppa. Det meste forsvinner etter noen timer eller dager. Så får jeg en formaning om at jeg har forbrutt meg mot “community standards”. I blant blir også kontoen min stengt med en advarsel om at noen andre har gjort bruk av den. Jeg må endre passord for å åpne den igjen.

Det er ingen spor etter andre brukere av kontoen, ingen rare innlogginger eller aktivtet jeg ikke kjenner igjen. Ettersom gruppas administratorer ikke forstår hva som skjer, de heller, finnes det bare to muligheter her:

Facebooks kunstige intelligens har blitt så smart at den nå er i stand til å avsløre sannheten alle skribenter innerst inne frykter: At alt vi skriver er ugjennomtenkt, klønete og klisjéfylt, så dårlig at det er rent ødeleggende å dytte det på folk rundt oss.
Noe har kjørt seg i vranglås på en veldig dum måte.

Ettersom det vi kaller “kunstig intelligens” i dag langt på vei er et “Trollmannen fra Oz”-begrep, altså en formulering hvis formål er å skru av hjernen til mottakeren, mens det som ligger bak er temmelig skuffende, heller jeg mot at det er nr 2 som har inntruffet.

Et eller annet jeg har lagt ut, kanskje ord jeg har brukt eller at noe fremstår mistenkelig med nettstedet mitt, eller at noen en gang har rapportert et innlegg, har gjort at jeg passer inn i et mønster som brukes til å gjenkjenne spam. Når dette først har skjedd én gang, er sikkert terskelen lav for at det skjer igjen.

Så nå for tiden er det egentlig litt vanskelig for meg å legge ut ting på Facebook. Alt markeres som spam.

Jeg er likeglad. Facebook er uviktig. Alle sosiale medier er uviktige, i grunnen. De vokser frem med stor fanfare, får kanskje en gullalder som varer noen år og stivner så fast i en form for bitter kynisme hvor brukergruppen deler seg i to: De som skjønner hva spillereglene er og at spillet er meningsløst, men likevel ønsker å vinne spillet, og de med mindre selvinnsikt som har blitt ett med algoritmene og lar maskinen lede følelsene deres time for time gjennom dagen.

På veien dit kan man finne en slags dekadent glede i å observere og le av forfallet, men til slutt går man lei av dette også og tar farvel.

Facebook har kommet lenger i nedbrytningsprosessen enn en del andre sosiale medier. Dessuten hentet jeg ut alt jeg har postet offentlig på Facebook og la det ut her for et år siden. Ingenting viktig forsvinner om brukeren min blir slettet.

Men noen av gruppene der, som Togferie, er verdifulle for meg, og hele familiechaten vår foregår i Messenger. Det er kjekt å beholde kontoen. Så jeg får bare poste enda mindre enn tidligere, slik at jeg ikke utløser en mer permanent utestengelse. Jeg får tenke på Facebook-kontoen min slik en soldat tenker på livet sitt: Den er allerede slettet, jeg har den bare til låns en kort stund til.

Dette er ikke noe å bli sint over. Det er en uunngåelig konsekvens av systemet Facebook har bygget. Når folk reagerer med sinne på at sosiale medier stenger dem ute, er det fordi de i utgangspunktet har tiltro til systemet. Algoritmene er jo så smarte, og det finnes vel mennesker et sted der inne som bryr seg og ønsker å hjelpe oss når noe går galt.

Sannheten er at det antagelig er umulig å drive et sosialt medie i global skala, finansiert av annonser, på en slik måte at modereringen fremstår fornuftig og rettferdig. Det er ikke bare det å bli enige om globale modereringsregler som er umulig, men også det å bygge et system som håndhever dem.

Valget står derfor mellom umenneskelige, kafkaaktige modereringsløsninger hvor du bare plutselig en dag våkner til beskjeden om at du er “skyldig” i noe du ikke får vite hva er og som det ikke finnes noen klageinstans for, og moderering i menneskelig skala av den typen vi så på diskusjonsforum i nettets barndom og igjen begynner å se i desentraliserte sosiale medier som Mastodon: Modereringen utføres av en liten gruppe mennesker som tilhører miljøet de modererer.

Det siste er en løsning alle som har opplevd den har lært å hate. Mange moderatorer misbruker makten sin, og selv de som utøver den på en god måte, får bare utskjelling i belønning. Moderering blir maktutøvelse, altså politikk, og det er noe dritt. Men moderering er politikk. Facebooks løsning bryter sammen fordi den prøver å finne en upolitisk løsning på et politisk problem.

Jeg mener da politikk ikke kun i betydningen ting som at det er lønnsomt for Facebook å la algoritmene favoriserer høyreekstremisme, men også i den jordnære borettslagsbetydningen: Personen med makt liker naboen din, men kan ikke fordra deg, og ser derfor gjennom øynene med oppførsel fra naboen din som du får brev i postkassa for. Moderatorene er teite mennesker som tar teite beslutninger. Men du kan snakke med dem. Du kan forstå oppførselen deres, selv når den er ond eller smålig. Du kan bli sint på dem. Du kan organisere motstand, og ettersom de kun har lokal makt, kan du pakke sammen og dra et annet sted, hvor makten utøves på en bedre måte.

I møte med Facebooks verdensomspennende umenneskelige irrasjonalitet er sinne irrelevant. Stress er en mer korrekt reaksjon, men bare hvis det er viktig for deg å få lov til å bli værende. Det er det ikke for meg, så da reagerer jeg i stedet med mild frustrasjon på grensen til likegyldighet.

Jeg tar sjansen på å legge ut en link til dette innlegget på Facebook. Så får vi se hvordan det går.

Basecamp, Hey og ansatteierskap

Bjørn Stærk — Sun, 02 May 2021 00:00:00 +0000

Om å være så redd for mangfoldsdebatter at du selvdestruerer selskapet ditt.

Hey har lenge stått på listen min over tjenester jeg ønsker å teste ut som en del av dette bloggprosjektet. De har designet en ny måte å bruke epost på, hvor målet er å forhindre at innboksen din ender opp som en overveldende blanding av viktige ting en skal følge opp og støy en ikke har rukket å slette ennå. Mail er en fin teknologi, men mailklienter blir jeg stresset av. Ikke har de endret seg mye med årene heller. Hey tenker nytt, og det jeg har sett lover godt.

Det eneste jeg ventet på var at de skulle legge til støtte for brukereide domener. Det har de tydeligvis nå fått, så jeg skulle akkurat til å teste det ut, da .. ledelsen i Basecamp, selskapet som utvikler Hey, kom med en rar kunngjøring: Fra nå av er det forbudt for de ansatte i Basecamp å diskutere politikk og samfunnsspørsmål på selskapts interne forum.

Ok. Slik er det vel i mange selskaper, men akkurat Basecamp har markert seg offentlig i mange av de samme spørsmålene om teknologibransjen og arbeidskultur som jeg selv er opptatt av. Den ene av grunnleggerne, David Heinemeier Hansson, er en av bransjens fremste kritikere av Apple og de andre gigantene. Basecamp har fremstått som et selskap for folk som skjønner at livet mer enn jobb, og at et firma skal være noe mer enn en maskin for profittmaksimering. Jeg antok at dette gjenspeilte en åpen bedriftskultur og samfunnsengasjerte ansatte.

Derfor var dette en overraskende kunngjøring. Ut fra Hanssons beskrivelse fikk jeg inntrykk av at selskapets interne forum hadde blitt fyllt opp med bitre debatter om store politiske spørsmål som ikke hadde noe særlig med selskapet å gjøre.

Så kom det mer informasjon om hva som hadde skjedd. De ansatte hadde diskutert Basecamps eget forhold til mangfold og inkludering. Som i de fleste andre teknologibedrifter, har det vært få kvinner og minoriteter i Basecamp. Dette er en debatt ledelsen selv har sagt at de ønsker velkommen, men det virker som om de ønsket at den skulle foregå på deres egne premisser. Noen tok opp en liste med “morsomme” kundenavn som i årevis hadde sirkulert internt i selskapet, hvorav noen av navnene var afrikanske og asiatiske. To av de som hadde bidratt til lista ba om unnskyldning, og henviste til en illustrasjon fra Anti-Defamation League hvor fordomsfulle holdninger utgjør det laveste nivået av en pyramide hvor det høyeste nivået er folkemord.

Det syntes Hansson var å gå for langt. Han svarte at mange av navnene på listen var morsomme europeiske navn og derfor ikke kunne knyttes til rasisme og arven etter kolonitiden. Han tok selvkritikk for å ha latt lista sirkulere så lenge som den gjorde, fordi den var respektløs ovenfor kundene, men han ville ikke gå med på at den utgjorde et slags første skritt mot folkemord. Han ba de ansatte slutte å trekke denne typen koblinger.

Det var altså slike debatter som førte til at de to grunnleggerne av selskapet, Hansson og Jason Fried, besluttet å forby interne politiske diskusjoner. De åpnet døra til en debatt om inkludering, fikk en debatt de var ukomfortable med, stengte døra hardt igjen og tilbød en sluttpakke til de som ikke kunne godta dette.

I dagene etterpå har mer enn tjue av selskapets 55 ansatte takket ja til sluttpakken. En lang rekke nøkkelkpersoner ser ut til å ha forsvunnet.

Dette er en trist og interessant sak på mange måter. Min første reaksjon er at jeg nok bør vente med å teste ut Hey. Ikke som en boikott av Basecamp. Det ville vært hyklersk, med tanke på at jeg jevnlig sender penger til selskaper som gjør langt verre ting å kløne til interne mangfoldsdiskusjoner. Jeg er bare usikker på hvordan det vil gå med dem nå. Det virker som om ledelsen har feilvurdert totalt hvor viktig intern åpenhet var for de ansatte, og dermed begått selvmord.

Mangfold i IT-bransjen

Jeg føler heller ikke at jeg har noen stor rett til å dømme Hansson og Fried. Jeg skjønner faktisk veldig godt hvordan de har klart å snuble inn i dette. Jeg har jobbet i tjue år i IT-selskaper hvor programmererne stor sett er menn og hvor etniske minoriteter er fraværende. Selskapet jeg jobber i nå har ikke klart å ansette en eneste kvinne ut over en av grunnleggerne. Det er jeg ukomfortabel med, samtidig som jeg ikke vet hva vi skulle gjort annerledes. Jeg kjenner meg igjen i Jason Frieds selvkritikk i 2017: Vi gjorde det ikke slik med vilje, det er bare sånt som skjer nærmest av seg selv hvis man ikke aktivt motarbeider det. Og det er ikke bra nok.

Det er lett å tenke “vi må bli en mer mangfoldig arbeidsplass”. Men hva skjer når du faktisk starter prosessen med å rette på dette? Hva skjer når du åpner opp debatten om hva en mangfoldig arbeidsplass egentlig er, og begynner å få inn flere av de som tidligere var utestengt? Da havner du fort i en ubehagelig situasjon som ligner på noe jeg skrev om for Agenda magasin om ytringsrommets voksesmerter: Inngruppen vil ønske å inkludere utgruppen på sine egne premisser. Utgruppen vil derimot ønske å endre premissene. Det blir det bråk av. Det kan være svært vanskelig for de som selv opplever seg som inkluderende, fordi de tross alt har vært med på å åpne døra, å få sine egne premisser utfordret.

Du leser dette mellom linjene i Fried og Hanssons tekster og i beslutningen de tok. Ja, vi skal ha en diskusjon om mangfold, men den skal foregå slik. Når den i våre øyne sporer av, har vi full rett til å stenge den ned.

Jeg kjenner meg også igjen i begrunnelsen deres. Jeg kunne argumentert på samme måten selv for noen år siden. I dag mener jeg de tar feil. Delvis om detaljene. Å påpeke koblingen mellom fordommer og folkemord er ikke dermed å si at en navnevits gjør deg til nazist. Men mest tar de feil i troen på at det er opp til dem å bestemme når debatten er ferdig. Når et selskap som primært består av hvite menn i årevis vitser om morsomme kundenavn fra andre kulturer, kan man godt argumentere for at mye av vitsingen ikke var rasistisk, og kanskje er det riktig, men man kan ikke erklære det og så bare legge temaet dødt.

Det er ikke opp til majoritetsgruppen å avslutte en rasismedebatt. Det er ikke opp til inngruppen å sette premissene for en invitasjon til utgruppene.

Det tragiske resultatet er at en ledelse som selv oppfattet seg som inkluderende, fikk panikk fordi en debatt de trodde de ønsket, tok en uventet retning. De bråbremset, og nå er hele selskapet deres på vei gjenom frontruta.

Eierskap og ansattdemokrati

Det er også en annen vinkel vi kan se denne konflikten fra, tror jeg, og det er eierskap. Hvordan fikk denne fryktreaksjonen så stor skade? Ved at de to grunnleggerne tydeligvis har total makt over selskapet sitt. Jeg antar at dette kommer av at de eier mye av det, og at de ansatte forøvrig eier lite eller ingenting.

Normalt ser man på eierskap som noe utelukkende positivt for eierne. Selvfølgelig er det bra for meg om jeg eier mest mulig av det lønnsomme og velrennomerte selskapet jeg har stiftet. I dette tilfellet var imidlertid eierskap en svakhet: Det ga grunnleggerne makt til å gjøre noe veldig dumt som ingen har tjent på.

Hva ville skjedd hvis Basecamp i større grad var eid av de ansatte selv? Ledelsen ville vært nødt til å snakke seg fram til et kompromiss. Kanskje ville ikke alle vært fornøyd med utfallet, men det ville neppe fått en tredjedel av selskapet til å si opp. Alle selskaper er små samfunn som sammen utvikler en kultur og en måte å jobbe på. Eierskap er egentlig en illusjon: Ingen eier kulturen i et selskap, fordi menneskene som jobber der når som helst kan velge å slutte. Men når listen over eiere ikke overlapper med listen over ansatte, kan ledelsen ta beslutninger som i praksis dreper kulturen som gir selskapet deres verdi.

Eller tenk på det som skjedde i Morgenbladet i 2019, hvor også rundt en tredjedel av de ansatte sa opp etter en konflikt med ledelsen. Til slutt måtte redaktøren trekke seg. Hva ville skjedd hvis avisa i større grad ble eid av de ansatte? Redaktøren ville måttet løse konflikten med et kompromiss de ansatte kunne godta.

Ansatteierskap er en beskyttelse mot slike konflikter. Dette henger litt sammen med det jeg skrev om DNBs planer om å kjøpe opp Sbanken og mitt eget korte møte med dem som IT-konsulent. Jeg har litt for mange ganger vært et maktesløst vitne til at eierne av et selskap gjør endringer som ødelegger kulturen i selskapet.

Derfor ønsker jeg ikke lenger å jobbe i selskaper jeg ikke er medeier i. De kan leie meg inn, men hvis jeg skal bli ansatt, skal jeg også være med og bestemme. Og jeg blir trist og irritert når jeg ser gode selskaper ødelegge seg selv fordi de ansatte står uten makt. Selskapet jeg jobber i nå, Vivende, prøver nå å bli en slags inkubator for ansatteeide selskaper, ved å tilby rådgivning og oppstartskapital innenfor en struktur av selskaper som utelukkende eies av de som jobber innenfor den samme strukturen. (Vil du være med på å starte noe sånt? Ta kontakt.) En dag blir vi kanskje i stand til å kjøpe opp eksisterende selskaper på vegne av de som jobber der. Det blir gøy.

Ansatteierskap er litt som demokrati: Det er ikke akkurat en løsning i seg selv. Det er mer en metaløsning som gir felleskapet bedre verktøy til å løse problemene sine. Så er det ikke så farlig om en endringsprosess tar en retning ledelsen får panikk av. De har uansett for lite makt til at panikken deres kan gjøre noe særlig skade. De får tid til å roe seg ned.

Etterhvert kommer de kanskje fram til at dette ikke var så farlig som de først trodde og at omstillingsprosessen var verdt smerten.

Min DNB-historie

Bjørn Stærk — Sat, 17 Apr 2021 00:00:00 +0000

En stor og tung organisasjon som ikke bør få kjøpe opp mindre og flinkere konkurrenter.

DNB ønsker å kjøpe Sbanken for 11 milliarder. DNBs konsernsjef Kjerstin Braathen beskriver oppkjøpet slik:

«Nå har vi en mulighet til å samle to av Norges råeste kompetanseklynger på digitale kundeopplevelser til et stort innovativt miljø på tvers av kontorene våre i Bergen og Oslo. Vi kan få til mye mer sammen enn hver for oss, og vi kan skape Norges beste kundeopplevelser - uansett bransje, sier Kjerstin Braathen, konsernsjef i DNB.»

En annen måte å se det på er at banken med de minst fornøyde kundene i Norge kjøper banken med de mest fornøyde kundene. Det er vi som tilhører den siste gruppen ikke særlig glad over å høre.

Min egen DNB-historie har en del å gjøre med temaet for denne bloggen: Teknologi til å bli glad av. Da jeg var nyutdannet programmerer i 2001 begynte jeg nemlig å jobbe som konsulent på et IT-prosjekt hos Sparebanken NOR. Jeg og to andre ferske utviklere skulle lage frontenden til bankens nye bedriftsnettbank.

Hos NOR møtte vi et lite team av smarte folk med mye frihet som hadde laget en enkel og grei nettbank for privatkunder. Den fungerte i alle nettlesere og lot deg gjøre det du ønsket fra en nettbank: Betale regninger og se kontoutskriften din. De som jobbet med dette var ikke flere enn at de fikk plass i enmannskontorer i et lite kontorlokale i sentrum av Oslo. De hadde en garasjementalitet hvor man ikke la flere planer enn det som faktisk var nødvendig for å løse oppgaven og hvor de viktige tekniske beslutningene ble tatt av folk med skitt under fingrene.

En av de som jobbet der symboliserte denne garasjementaliteten ved å ha forparten av en Lada hengende på veggen på kontoret sitt. Han var en selvlært programmerer av få ord. Når jeg banket på døra hans og stilte et spørsmål, ble han ofte helt stille i flere minutter. Stillheten gjorde meg nervøs, så da fortsatte jeg å snakke og utdype problemet. Etterhvert skjønte jeg at han satt jo faktisk der og tenkte. Han hadde forstått spørsmålet mitt og all den ekstra pratingen min var bare en distraksjon. Jeg lærte meg å vente til han endelig kom med et gjennomtenkt svar.

Alle jeg møtte der var litt sånn: Sære, smarte, med mye frihet fra ledelsen som de brukte riktig.

Til sammenligning hadde DNB på denne tiden investert litt under en milliard kroner i å bygge opp en enorm IT-avdeling som blant annet hadde levert en tungvint Java applet-basert nettbank som ingen likte. Java applets var en måte å lage den typen dynamiske webapplikasjoner vi har i dag, men før teknologien var klar for det. Ingen lager applets lenger, med god grunn. DNB forkastet denne løsningen raskt, men nettbanken de erstattet den med var ikke særlig mer brukervennlig.

I 2004 ble NOR “fusjonert” med DNB. I året frem mot den endelige sammenslåingen ble det gjennomført prosesser for å ta stilling til hvilke av de nå overlappende produktene deres som skulle få overleve. I disse møtene stilte det kanskje opp en eller to NOR-ledere med kort vei til teknikerne under seg, og ti DNB-ledere med penere klær, høyere status og lang erfaring i å styre interne prosesser i retningen de ønsket.

DNBs nettbanker vant.

Jeg ble flyttet til et DNB-team hvor en apatisk utvikler fortalte meg at her er ting rart og byråkratisk, det er overhode ingenting du kan gjøre med det, og dette må du bare akseptere fra dag 1, ellers blir du gal. Selv så han ut til å være fornøyd med dette. Han fremstod som en sånn type du ofte finner dypt nede i store konserner, en som har blitt temmet av mektige og uransakelige byråkratiske prosesser. Jeg har jobbet med folk som har lært seg å bruke disse prosessene til sitt formål. Spille det interne spillet. Det har jeg en del respekt for. Sånn er det med oss alle i blant, at vi er omgitt av absurde og mektige prosesser vi ikke slipper unna, og da ligger det en viss verdighet i å prøve å bruke dem. Denne fyren, derimot, hadde bare gitt opp. Han hadde innfunnet seg med tryggheten i å sitte på innsiden av et stort konsern og bare gjøre det du blir bedt om.

Jeg byttet kunde. Siden har jeg tatt med meg minnet om disse motstridende bedriftskulturene: Garasjen hvor en liten gruppe sære folk gjør smarte ting og konsernet som temmer deg. I hodet mitt har jeg fremdeles forparten av en Lada hengende på veggen på kontoret mitt.

Siden har jeg hatt minst mulig å gjøre med DNB. Selv har jeg brukt Sbanken nesten siden de ble startet. Det er en god nettbank som lar meg gjøre det jeg trenger. I blant må jeg likevel innom DNBs bedrifts- og privatnettbanker. De har blitt sakte bedre med årene, men de lukter fremdeles av en organisasjon som er for stor til å ta åpenbart gode designbeslutninger.

Jeg vet ingenting om hvordan bedriftskulturen er i Sbanken, men jeg er helt sikker på at det ikke er bra for kundene når en alt for stor og tung organisiasjon som har laget et dårlig produkt kjøper opp en mindre konkurrent som har laget noe bra. Jeg håper dette stoppes av Konkurransetilsynet.

HL-senteret og Facebook

Bjørn Stærk — Sun, 04 Apr 2021 00:00:00 +0000

HL-senterets utestengelse fra Facebook har satt dem på sporet av en viktig innsikt, men de finner ikke helt fram.

Journalisten har en interessant artikkel om hva som skjedde da Senteret for studier av Holocaust og livssynsminoriteter nylig ble utestengt fra Facebook. Den er interessant delvis for hva den viser om Facebooks moderasjonsprosesser, men kanskje enda mer for hva den avslører om HL-senteret og Journalistens forhold til Facebook.

Det som skjedde var altså at HL-senteret brukte et QAnon-bilde i invitasjonen til et arrangement om konspirasjonsteorier i USA.

En moderator hos Facebook - altså et menneske - tolket dette som støtte til QAnon-bevegelsen, og stengte siden. Nå beklager de det som skjedde, men råder HL-senteret til å ikke bruke slike bilder igjen.

Slik artikkelen presenterer det, fremstår det som en nyhet at det var mennesker som tok beslutningen. Det er det ikke. Det er kanskje mer å anse som en åpen hemmelighet: Mange tar for gitt at modereringen utføres av programvare, og Facebook og de andre gigantene ser ingen grunn til å frata oss denne illusjonen. Det er selvfølgelig mange automatiske prosesser involvert, men de viktigste modereringensoppgavene utføres likevel av mennesker, gjemt bort bak flere lag med programvare. Du får aldri snakke med de som slettet innholdet ditt. Og kun de som har makt til å nå ut i mediene med klagene sine, som HL-senteret, kan forvente å få feilaktige beslutninger ryddet opp i.

I boka Behind the Screen intervjuer Sarah T. Roberts folk som jobber med dette. Her viser hun hvilken umulig oppgave disse menneskene jobber med. De har sekunder på seg til å ta beslutningen sin, og så er det videre til neste mulige overtramp. Jeg gjetter at det var algoritmer som fanget opp at HL-senteret hadde postet et QAnon-bilde. Så ble denne lagt på arbeidskøen til en moderator som ikke hadde tilstrekkelig med tid eller språkforståelse til å forstå det egentlige budskapet. Hva skulle de ellers gjort? Lært seg norsk og brukt en halvtime på å bla i HL-senterets innlegg?

Roberts får samtidig fram at innholdsmoderering er nødvendig. Folk som sier at de er mot moderering avslører at de aldri har opplevd et usensurert internett. Med en gang du setter opp en tjeneste hvor folk kan poste ting, kommer noen til å poste noe uønsket. Da mener jeg ikke uønsket i betydningen støtende, men i betydningen “verre enn det verste du kan se for deg”.

Slik var det før også, iallfall for de større forumene. Før gigantene spiste nettet, løste man dette ved hjelp av moderatorer som var en del av miljøet de selv modererte, for eksempel frivillige i et diskusjonsforum. Det var en utakknemlig drittoppgave som vi nok alle er litt lettet over at vi ikke trenger å utføre. Men alternativet til å moderere selv, er at usynlige moderatorer uten kulturell forståelse tar kjappe og dårlige beslutninger. Og når dette i tillegg utføres på vegne av en gigant som har blitt en uunnværlig del av offentligheten i Norge og mange andre land, får det absurde konsekvenser - som her.

Det er altså noe uunngåelig over det hele. Selvfølgelig foregår modereringen hos Facebook på denne måten, og selvfølgelig har det i blant konsekvenser som dette. Dette gjenspeiles ikke i artikkelen, hvor man i stedet kan lese:

I etterkant har Facebook unnlatt å svare på konkrete spørsmål om Facebook vil endre noen av sine rutiner som en følge av erfaringen med saken rundt HL-senteret. Selskapet har heller ikke svart på om de aktuelle moderatorene som stengte ned siden til HL-senteret, har nødvendig kompetanse om skandinaviske språk, kultur eller samfunnsliv til å fatte en slik beslutning. Eller om de som modererer er basert i Norden/Europa.

Det ville overraske meg om moderatoren som tok beslutningen kan norsk eller har noe som helst forhold til norsk samfunnsliv. Det overrasker meg også at journalisten stiller spørsmålet på denne måten, som om dette er noe Facebook har gitt oss grunn til å forvente. Hva slags selskap tror han dette er? Facebook er en gratis internasjonal tjeneste som tjener penger på å formidle annonser. Hvor i denne forretningsmodellen finnes det rom for å sette opp egne team av moderatorer i alle verdens land, med rikelig med tid til å ta beslutninger som samsvarer med den aktuelle kulturens normer?

Nordmenn anser Facebook som en del av grunnmuren i offentligheten vår. Det følger mye ansvar med en slik rolle. Facebook har aldri takket ja til dette ansvaret. De og Google ønsker å beskytte duopolet de har over annonsemarkedet på nettet, og vil innføre nøyaktig den mengden med modereringsprosesser som er tilstrekkelig for dette, men ingenting mer. Det truer ikke Facebooks makt at en liten organisasjon i et lite land får litt medieomtale etter en feilaktig utestengelse, så lenge de slipper unna med å si unnskyld. Det som truer dem er nå vi slutter å bruke tjenesten deres. HL-senteret blir derimot værende på Facebook:

Senteret opplever det som et paradoks, at det er omtale av samfunnsproblemene som de ønsket å ta opp og diskutere, som førte til at de selv ble stengt ute fra Facebook.

– I likhet med mange andre organisasjoner, har nå også HL-senteret fått erfare hvor sårbar Facebook-plattformen er. Vi blir værende, dog med enda større fokus på sikkerhet og eget innhold som vi deler, sier direktør Hjeltnes.

– Hvilket råd har du til andre i samme situasjon?

– For det første å ta kontakt med Facebook umiddelbart, skrive formelle brev og stå på. For det andre er vår erfaring at redaktørstyrte medier er en god støtte - da får man et budskap fram og en offentlig diskusjon - og det påvirker opplagt også Facebook. For det tredje å sikre at Facebook-kontoen er verifisert og ha gode interne retningslinjer for bruk av sosiale medier.

Både journalisten og HL-senteret tar for gitt at Facebook er noe man bruker, men at det i blant dessverre kan gå galt, for plattformen har noen sårbarheter, og derfor trenger man noen råd om hva man bør gjøre for å få Facebooks hjelp til å rydde opp i problemet. Dette er en variant av det å tigge kongen om nåde, altså hvor undersåtten kritiserer den allmektige kongen for en feilaktig beslutning på en høflig og ærbødig måte, i stedet for å si at det ikke bør finnes allmektige konger.

Jeg ville også vært aktiv på Facebook hvis jeg var HL-senteret. Samtidig må man si klart at Facebooks makt over norsk offentlighet er illegitim og skadelig. Dette er ikke en sårbar plattform som kan forbedres. Skadene den gjør følger som en nødvendig konsekvens av forretningsmodellen.

HL-senterets direktør Guri Hjeltnes er på sporet av en viktig innsikt når hun påpeker hvor sårbart det er at kommuner og offentlige etater bruker Facebook som kommunikasjonskanal, når kontoen deres uten videre kan stenges som følge av en misforståelse (eller som ledd i en kamp mot lover Facebook ikke liker, som i Australia):

– Hele kommune-Norge har etablert Facebook-plattformer som de baserer sin kommunikasjon med innbyggerne på. De store helseforetakene benytter Facebook i en lang rekke sammenhenger, hele organisasjons-Norge er der, ja, mediehus og kulturlivet i hele sin bredde er på Facebook. Når vi gikk ut med denne saken offentlig, var det også for å gjøre andre oppmerksom på hvor lett det er å snuble på Facebook, også når man jobber med forebygging av hat og diskriminering.

Men legg merke til hvor den siste setningen ender opp. HL-senteret gikk ut med saken offentlig for å gjøre andre oppmerksom på hvor lett det er å snuble på Facebook. For å bygge videre på metaforen om den allmektige kongen: Det er som om den ene undersåtten sier til den neste, “det der må du ikke gjøre, for da blir kongen sint”, i stedet for å si “denne kongen må vi kvitte oss med, for han blir sint når du gjør sånne ting”.

Metaforen bryter sammenn fordi det ikke medfører dødsstraff å si at Facebook bør temmes og deles opp. For en organisasjon som HL-senteret er det vel et slags profesjonelt selvmord å ikke være tilstede der resten av offentligheten befinner seg, og store deler av iallfall den godt voksne befolkningen er aktive på Facebook. Derfor sier jeg heller ikke at HL-senteret skal slette Facebook-kontoen sin. (Jeg har ikke gjort det selv heller, bare tatt med meg alt innholdet.) Mine råd til HL-senteret, andre organisasjoner, og firmaer og offentlige instanser, er i stedet:

Ikke bruk Facebook som deres primære kommunikasjonskanal, men som et midlertidig nødvendig onde. Bruk mange kommunikasjonskanaler. Vær tilstede i fødiverset. Vær på utkikk etter alternativer. Oppfordre andre til å gjøre det samme.
Ikke snakk om Facebook som en legitim autoritet som man bør underkaste seg. Når du må tilpasse innholdet ditt på en absurd måte, ikke formuler kritikken din som en bønn om nåde til den allmektige kongen, men som en oppfordring til opprør.

Bruk Facebook, men gjør det kynisk. Dette er ikke norsk offentlighet, men en dårlig og skadelig plattform, styrt etter regler vi ikke kan påvirke, som det likevel kan gi en viss verdi å være tilstede på. Bruk Facebook som om kontoen din kan bli stengt i morgen. For det kan den.

DuckDuckGo som mobilnettleser

Bjørn Stærk — Fri, 02 Apr 2021 00:00:00 +0000

En fin nettleser hvor defaultoppførselen er å beskytte deg mot overvåkning.

Jeg har skrevet tidligere om hvorfor jeg liker søkemotoren DuckDuckGo. Jeg har brukt den som default søkemotor i et halvt år nå og er veldig fornøyd. Når jeg i blant har bruk for Googles mer presise og personaliserte søk, gjør jeg bruk av en funksjon i Firefox hvor du forteller den hvilken søkemotor du vil bruke, ved å starte teksten med en bestemt kode. Jeg har valgt “g”, så hvis jeg for eksempel skriver “g Why has Google fired its AI ethics team?” kan jeg få Google selv til å fortelle meg hvorfor de har gitt sparken til to av sine fremste eksperter innen etikk i kunstig intelligens.

DuckDuckGo har i tillegg en fin browserutvidelse for Firefix som beskytter deg mot nettsteder som hjelper nettgigantene med å overvåke deg, (for eksempel ved hjelp av Google Analytics). Den er også fin.

En ting jeg derimot ikke la merke til før nå nylig, er at DuckDuckGo også har en egen mobilbrowser for iOS og Android. Jeg har vært vant til å bruke Firefox som mobilbrowser. Fordelen med dette, er at jeg kan gjenbruke bokmerker og passord jeg har lagret på profilen min. Det er kjekt når jeg bruker tjenester som krever innlogging, som for eksempel Facebook. (For selv om du fortsatt tar en tur innom beistets hule i blant, har du vel slettet appen? Du trenger den ikke. Bruk en nettleser!) Det går også an å installere utvidelser til Firefox-appen som beskytter deg mot en del overvåkning, på samme måte som for desktoputgaven.

Det meste av mobilbrowsingen min består imidlertid av å åpne linker fra sosiale medier til nettsteder som ikke trenger å vite hvem jeg er. Hvorfor skal defaultoppførselen da være at linken åpnes i en browser som husker hva jeg gjør og som krever et eget oppsett for å beskytte personvernet mitt?

Det er her DuckDuckGo-appen kommer til sin rett. Ved å sette den som default nettleser, åpnes alt jeg klikker på i en beskyttet omgivelse. Når jeg en sjelden gang skal bruke et nettsted som må vite hvem jeg er, kan jeg starte Firefox på egen hånd.

DuckDuckGo-nettleseren fungerer som andre nettlesere. I bunnen ligger vel den samme koden. Den ene ekstra funksjonen den har ut over å beskytte personvernet ditt er en knapp som egentlig er der mest for moro skyld, men som det likevel gir meg mye glede å klikke på. Det er knappen som brenner opp alle de åpne nettsidene dine. Du kan gjøre det samme i andre nettleserne. Det er bare å lukke alle tab-ene. (Visste du at du kan bruke shift + museklikk for å markere mange tab-er i desktopnettleseren din, slik at du kan lukke dem samtidig?)

Brannknappen i DuckDuckGo gir ingen beskyttelse ut over den du får gjennom å bruke appen i utgangspunktet. Det gjør meg likevel veldig glad å klikke på den. Glad fordi vekten av all overvåkningen på nettet i blant føles overveldende, og det er befriende å bli minnet på at akkurat denne nettlesersesjonen har vært min egen, og glad fordi det er gøy å bli kvitt alle de åpne nettsidene sine. Bort med alt! Brenn, brenn, brenn!

Hvorfor ikke bare hoste selv?

Bjørn Stærk — Sun, 14 Mar 2021 00:00:00 +0000

Om NextCloud, Google og servere under sofaen

Målet mitt med denne bloggen er blant annet å dokumentere reisen min bort fra teknologigiganter og andre selskaper med skitne forretningsmodeller og alt for mye makt. En sånn reise kan foretas på to måter: Hvis man ikke er særlig teknisk anlagt selv, er man prisgitt løsningene andre har utviklet og satt opp for en. Noen av dem er veldig gode. Du trenger ingen tekniske ferdigheter for å lage en mikroblogg i fødiverset, fordi flinke folk allerede har satt opp utallige instanser av Mastodon, som snabelen.no.

Og hvis du har blitt ukomfortabel med at alle de viktigste dataene i livet ditt går gjennom Google, kan du for eksempel registrere deg hos en NextCloud-tilbyder, som kan erstatte Google Drive, Photos, Calendar, Keep og sikkert mye mer. Det er ikke så vanskelig det heller.

Det er mye sånt man kan få til uten å røre kommandolinjeoperasjoner og Linux-servere. Men man får til mye mer hvis man er i stand til å sette det opp selv. Her er en fin men overveldende oversikt over nyttige løsninger du kan kjøre fra din egen server. Jeg fant den på subredditen Self-Hosted Alternatives to Popular Services, hvor folk hjelper hverandre med å kjøre sine egne tjenester.

Jeg har testet ut NextCloud ganske forsiktig over det siste året. NextCloud er fri programvare som hvem som helst kan kjøre, men det finnes kommersielle tilbydere som sparer deg for jobben med å sette det opp. Jeg har brukt en som heter The Good Cloud. Fint navn, grei tjeneste, men det har ikke helt tatt av for meg. Jeg er ikke admin på min egen instans, så jeg kan ikke legge til brukere og apper selv. For å erstatte Google i familien vår, måtte jeg valgt et abonnement som koster rundt 1500 kroner i året. Til den prisen vil jeg ha full kontroll.

Så hvorfor ikke bare hoste det selv? Første skritt da er å skaffe en server. Det er mange gode grunner til å la den serveren kjøre i skyen. Du kan betale for akkurat det du trenger, men samtidig være i stand til å skalere opp ytelsen ved behov. Serveren er alltid på nett. Det er ikke så mye som kan gå galt med den. Bortsett fra at datasenteret kan brenne ned, da, slik skyløsningen OVHs datasenter i Strasbourg gjorde for noen dager siden.

Men det er mer sannsynliga at det skjer noe galt med en datamaskin som står i hjemmet ditt enn at et datasenter brenner ned. Og når en løsning først kjører i skyen, er det lett å legge kopier av dataene i andre deler av verden.

De største skytjenestene i verden er Amazon Web Services og Azure. Omtrent alt du er borti av viktige nettjenester kjører på en av disse. Selv bruker jeg Azure i jobben. Men disse leverandørene tilbyr mye mer enn det en liten tjeneste har bruk for, og hvor mye lyst har jeg til å legge enda mer penger i kassa til disse gigantene? Ikke veldig. Hvis alt du trenger er å fyre opp en Linux-server og noe datalagring et sted, kan du fint bruke en mindre tjeneste i stedet. Jeg har hørt mange anbefale Digital Oean. Selv har jeg god erfaring med Exoscale.

Dette er helt klart Det Riktige Svaret. Skaff deg en server i skyen.

Men .. jeg kjenner at jeg har blitt lei av å være leietaker hele tiden. Det er bedre å leie en server enn å være prisgitt overvåkningskapitalister, og det er selvfølgelig verdt det å betale andre for å gjøre ting jeg ikke er flink på selv. Men jeg savner å eie en server. Det er ikke så dumt fra et økonomisk perspektiv heller, hvis du ser bort fra den ekstra tiden som går med til å drifte den. De 50 til 500 kronene du sender til en skyleverandør hver måned samler seg opp med tiden.

Hardware er billig. Du kan få deg en ny Raspberry Pi 4 med kabinett, 4 GB RAM og 32 GB SD-kort til litt over en tusenlapp. Du finner gode brukte stasjonære PC-er til samme prisen. Det er ikke mye datakraft som skal til for å kjøre en nettjeneste for deg og familien din. Utviklingen har bremset opp for lengst, så gamle maskiner duger fortsatt. PC-en jeg bygget for minst ti år siden kjører både medieserveren Plex og dette nettstedet, og jeg kunne sikkert dyttet inn NextCloud og mye annet der også, hvis jeg ikke i stedet ønsket å bruke den til backups.

Mitt kriterie for en ny server er at den skal være liten. Det er en stund siden jeg tenkte på stasjonære PC-er, så jeg ble litt overrasket over å se hvor små de har blitt nå. De kommer som små bokser du kan feste under skrivebordet eller på veggen bak TV-en. Farvel til store kabinettmonstre.

Imidlertid kommer mange mini-PC-er med funksjonalitet jeg ikke trenger. Jeg skal ikke koble til en masse skjermer, jeg vil bare ha en liten boks jeg kan legge under sofaen ved routeren. Etter å ha undersøkt en del, kom jeg fram til at det jeg trenger er en Intel NUC. Dette er en serie som kommer ferdig med kabinett og hovedkort, men hvor du setter inn minne og lagring selv. Det passer meg perfekt, for det er de to faktorene som bestemmer hva du kan gjøre med en server. Jeg har lyst til å kunne sette opp mange store og små tjenester for moro skyld. Jeg har lyst til å kunne kjøre jobbting der som jeg ikke vil plage laptopen med. Jeg ønsker masse lagring så vi kan erstatte Google.

Og jeg vil helst kjøpe brukt, for det føles veldig sløsete å ikke gjøre bruk av den enorme mengden med billig datakraft på bruktmarkedet. Heldigvis fant jeg kjapt en brukt NUC med mye minne og lagring.

Jeg har den vel til uka. Når den er på plass, kan jeg prøve å gå videre med neste fase av prosjektet: Få dataene våre ut av Google og over på en lokal NextCloud med god backup.

Slutt å bruke Google Analytics

Bjørn Stærk — Sun, 07 Mar 2021 00:00:00 +0000

Det finnes alternativer, og det beste er kanskje å ikke logge besøk i det hele tatt.

Jeg har et par personvern-utvidelser kjørende i Firefox som blokkerer annonser og tjenester som brukes til å spore og overvåke brukere, blant annet DuckDuckGo, EFFs Privacy Badger og uBlock Origin. Det er morsomt å besøke et nettsted og se på listen over hva som blir blokkert. På vanlige annonsedrevne innholdsnettsteder kan det være en hel drøss med sporingsmekanismer. Det er som forventet, for det er tross alt overvåkning som driver den store kommersielle innholdsmaskinen på nettet.

Mindre kommersielle nettsteder og personlige nettsteder har ikke slike trackere. Men det er én tracker du finner nesten over alt: den som brukes av Google Analytics.

Google Analytics er verdens mest populære platform for å loggføre og analysere besøk på nettsteder. Den er populær fordi den er gratis og lett å ta i bruk, og så får du opp masse spennende grafer som viser deg at folk leser sidene dine.

I gamle dager ble slik statistikk samlet inn av webserveren din i store, uoversiktelige loggfiler. Så installerte du kanskje et verktøy på serveren som analyserte loggfilene og gjorde dem om til grafer. Dette var ikke så brukervennlig i utgangspunktet, og det ble med årene gradvis vanskeligere å sette opp, fordi teknologien som kjører nettsteder ble mer abstrakt. Kanske flyttet du nettstedet ditt til en server driftet av WordPress, som du ikke selv hadde noen enkel tilgang til lenger. Det nyeste er at nettsteder som regel ikke ligger på vanlige webservere i det hele tatt, men lever som statiske filer på object storage. Det betyr at det ikke lenger finnes noen webserver som kan logge hvem som besøkte hvilken side.

Dette har gitt oss som driver nettsteder et problem. Vi har nemlig et brennende behov for å vite hvor mange som leser det vi skriver. Organisasjoner og firmaer trenger å rettferdiggjøre pengene de bruker på webinnhold. Medier trenger å vite hva folk leser. Og vi bloggere trenger å få egoet vårt befølt og kjælet med. Oi, noen bryr seg om det jeg skriver! Tekstene mine forsvinner ikke ut i den store tomheten, der var det faktisk noen i Bergen som åpnet det nye innlegget mitt! Hvis jeg venter litt og refresher statistikken, ser jeg kanskje enda et besøk!

Selv for de av oss som ikke trenger å vite hvor mange besøk vi har, fungerer besøkstallene på samme måte som like- og retweet-tellerne på Facebook og Twitter: En belønning for innsatsen.

Det er her Google Analytics kommer inn i bildet. Den kan du ta i bruk på et hvilket som helt nettsted, uansett hva slags server det kjører på, fordi det er browseren som logger besøket. Browseren forteller Google at den og den personen leste denne siden, og så bearbeider Google tallene og deler dem med deg. Genialt!

Jeg tok i bruk Google Analytics med en gang jeg hørte om løsningen, ikke så lenge etter at den ble lansert i 2005. De fine besøkstallgrafene ga egoet mitt en liten boost, og så tenkte jeg ikke så mye mer på det. Når man setter opp et nytt nettsted gjør man det nærmest automatisk. Steg 1: Få nettstedet opp å kjøre. Steg 2: Installer Google Analytics.

Men hvorfor er Google Analytics gratis? Fordi du gir Google mye mer verdi ved å bruke tjenesten enn de gir deg. De får et detaljbilde over store deler av webtrafikken i verden. Du får .. hva da? Noen tall som strengt tatt ikke er særlig verdifulle.

I hvilken grad bidrar Analytics også til Googles overvåkning av leserne dine? Hvis jeg leser en artikkel om vaskemaskiner på nettstedet ditt, og du bruker Google Analytics, vil Google nå oppdatere annonseprofilen min med at jeg er interessert i vaskemaskiner? Jeg vet ikke. Det er vanskelig å finne et klart svar på hva Analytics gjør for Google. Det som er sikkert er at dataene suges opp av den ene av de to gigantene som har delt annonsemarkedet på nettet mellom seg. På en eller annen måte brukes dataene til å befeste makten til et selskap som gjøre stor skade og ikke burde eksistere i sin nåværende form.

Så kanskje det er på tide å fjerne Google Analytics fra nettstedene våre? Slett trackeren, og skryt av det til leserne dine: Her blir du ikke overvåket!

Det finnes gode alternativer. Det fine nettstedet switching.software, foreslår blant annet Matomo, Plausible Analytics og GoatCounter som alternativer til Analytics. Alle tre er designet for å beskytte personvernet til leserne dine, slik at du for eksempel ikke behøver å vise den irriterende “hei vi tar personvernet ditt på alvor ved at vi samarbeider med giganter om å overvåke deg slik at vi kan forbedre brukeropplevelsen din”-dialogen.

Funksjonaliteten i alternativene er som regel enklere enn Analytics, og det er egentlig en god ting. Analytics gir deg langt mer data enn du klarer å forholde deg til.

Det finnes også enda et alternativ, særlig for små nettsteder, og det er å ikke lage besøksstatistikk i det hele tatt. Hva trenger vi den egentlig til? Hvor viktig er det å mate egoene våre med tall som viser hvor populære vi er? Etter et tiår på Twitter og Facebook begynner jeg å få slike tellere i vrangstrupen. 50 personer likte tweeten din! Å så flott du er! Og der var det sannelig en til! Herregud. Det er nok nå.

Etter at jeg flyttet nettstedet mitt til Site.js gikk jeg gjennom alle de gamle filene og fjernet alt jeg kunne finne av trackere. Så lot jeg det være med det. Site gir meg en midlertidig, anonym besøkslogg hvor jeg kan se hva som skjer akkurat nå, men den lagrer ingen besøkstall. Jeg aner ikke hvor mange som leser denne bloggen.

Det å skrive for applaus er egentlig en nybegynnertabbe. Hvis du er en sånn person som liker, trenger, må skrive, så kan det hende at du helt i begynnelsen tror at det er applausen fra leserne og en effekt på verden du ønsker deg som belønning. Etterhvert innser du at 99% av all tekst ikke oppnår noe og ikke settes pris på. Ingen bryr seg. Det gjør vondt å innse dette, men så fortsetter du å skrive likevel. Etterhvert forstår du at det eneste som betyr noe er hvorvidt de materielle omstendighetene ligger til rette for å skrive det du ønsker å skrive. Altså, får du betalt, eller tjener du nok på noe annet til at det ikke har noe å si? Alt annet er uviktig.

Siden jeg ikke tjener penger på denne bloggen, bryr jeg meg derfor ikke om hvor mange som leser den. Jeg bryr meg om at folk kjøper bøkene mine, for da kan jeg skrive flere, men ikke om noen leser dette. Så da klarer jeg meg uten besøkstall. Endelig en stille sone av nettet hvor ingen presser like- og retweet-tellere opp i ansiktet mitt.

Det er faktisk en utrolig fin følelse. Ofte er det slik at den teknologien en blir gladest av, er ingen teknologi i det hele tatt.

Eksport fra Twitter

Bjørn Stærk — Mon, 01 Mar 2021 00:00:00 +0000

Om hvordan jeg laget mitt eget tweetarkiv.

Etter Instagram og Facebook har tiden kommet for å hente ut dataene mine fra Twitter. Målet mitt er å gjøre det samme som jeg gjorde med Facebook: Sette opp et arkiv på nettstedet mitt som inneholder alt jeg har lagt ut på Twitter siden jeg begynte å bruke det i 2010.

Hvorfor? Det er ikke akkurat mye å være stolt av her, og tweets fungerer dårlig utenfor konteksten de ble skrevet i. Men jeg gjør det litt på trass, litt for moro skyld, og litt fordi jeg har en indre arkivar i hodet mitt som ikke liker at ting bare forsvinner fra nettet. Gamle tweets blir ikke akkurat borte, men de ligger gjemt bak et kronglete søkegrensesnitt. I praksis er Twitter og Facebook sorte hull for omverden. Og en dag i framtiden vil det kunne skje med Twitter som med MySpace, at de selges til noen som ikke ser verdi i å holde gamle data levende.

På samme måte som med Facebook, er det lett å bestille et arkiv fra Twitter som er egnet for din egen personlig bruk. Det er bare å gå inn på Settings and privacy -> Your account -> Download an archive of your data. Kort tid senere kan du laste ned en fil med alt Twitter vet om deg.

Hvis du derimot ønsker å publisere arkivet, må du gjøre litt mer med det. Dataene er i JSON-format, så jeg skrev et Python-script som går gjennom alle tweetene og konverterer dem til den Markdown-baserte filstrukturen i Hugo, løsningen jeg kjører nettstedet mitt på. Dette var lettere enn det var for Facebook. Facebook gir deg JSON-data som er svært dårlige. Jeg ble nødt til å opprette en Facebook utviklerkonto slik at jeg kunne hente det jeg trengte rett fra API-et deres. Twitters JSON-eksport er bedre.

Men den har noen huller. Her er et eksempel hvor jeg har retweetet en artikkellink fra teknologikontoen min på hovedkontoen min:

Når jeg åpner et slikt innlegg i Twitters eksportfil, får jeg ikke se utdraget eller bildet fra artikkelen. Og fordi det er en retweet, får jeg heller ikke se mer enn de første 140 tegnene i tweeten. Eksporten forteller meg ikke hvilken tweet som har blitt retweetet. Da blir resultatet slik:

Det er ingen grunn til at det skal være slik. Det er lett å inkludere slike data i en eksport. Twitter har bare ingen interesse av å hjelpe deg med å ta med deg dataene dine. Derfor gjør de bare det de må, og litt til.

For å fylle disse hullene kunne jeg gjort som jeg gjorde med Facebook: Gått direkte mot API-et deres. Det har jeg latt være å gjøre, fordi resultatet ellers er bra nok til at jeg ikke gidder å gjøre mer. Jeg kan uansett linke til originalen, og da er det ikke så farlig.

Du finner hele Twitter-arkivet mitt her. Hvis du vil gjøre det samme selv, kan du bruke Python-scriptet mitt som utgangspunkt, men du må nok jobbe litt med det for å få det slik du vil ha det. Dette er ikke lett. Twitter vil ikke at det skal være lett.

Hva skjer med Facebook i Australia?

Bjørn Stærk — Mon, 22 Feb 2021 00:00:00 +0000

En konflikt hvor ingen av partene har rett.

Facebook innførte nylig en rekke begrensninger som rammer australske medier og brukere. Ingen i Australia får poste linker til nyhetsartikler. Nyhetsmediene får heller ikke selv legge ut innlegg på Facebook. Facebook-brukere i hele verden er forhindret fra å poste linker til australske nyhetsmedier. Prøv selv med denne linken:

I begynnelsen ble også en rekke kontoer som tilhører australske myndigheter stengt ute fra Facebook, alt fra medisinske tjenester til det metereologiske byrået.

Bakgrunnen for konflikten er at Australia skal innføre en lov som gjør at Facebook og Google må betale medier for å få lov til å linke til sakene deres. Mediene i Australia har det samme problemet som i de fleste andre land: Facebook og Google har tatt annonseinntektene deres. Penger som tidligere gikk til å holde i live en institusjon demokratiet er avhengig av, sendes nå, nesten skattefritt, til utenlandske eiere som har null interesse i hva som skjer med Australia. Eller Norge, Canada eller Tyskland, for den saks skyld.

Loven innebærer at Google og Facebook må inngå avtaler direkte med mediene de vil bruke innhold fra, ellers vil en uavhengig instans beslutte hvilken pris de skal betale. I tillegg må de varsle mediene i god tid før de gjør algoritmeendringer som kan påvirke trafikken deres. Dette er de selvfølgelig opprørt over. Google truet en stund med å trekke seg ut fra Australia, men har nå inngått et forlik med News Corp, den Rupert Murdoch-styrte mediegiganten som eier store deler av medielandskapet i Australia.

Facebook har derimot valgt å gå til krig.

Dette er ikke en konflikt hvor en av partene har rett. Dette er en konflikt hvor alle partene tar feil på hver sin måte, med hver sine uheldige konsekvenser om de vinner.

Det er mye å kritisere Facebook for her. De bruker rå makt mot en demokratisk legitim prosess. De som forsvarer Facebooks reaksjon hevder at Facebook bare er et firma som takker nei til en avtale de synes er urimelig, noe som dessverre innebærer at brukerne ikke kan linke til australske medier lenger. Men Facebook har forlengst blitt mer enn bare et firma som driver et nettsted. Det de i virkeligheten sier er: “Vi er en del av infrastrukturen for offentligheten deres. Gjør som vi vil ellers stenger vi ned alt.”

I tillegg er det temmelig dumt av et selskap å oppføre seg slik at man samler politikere, medier og innbyggere i et helt land mot seg. Det minner om oljeselskapene som i gamle dager forventet å kunne slå seg ned hvor de ville, hente opp oljen, og ta pengene med seg hjem. Selvfølgelig ville de lokale makthaverne ha sin del av kaka. Facebook vil ha alt. De vil ha alle annonseinntektene, snike det meste unnta skattemyndighetene, og ikke gi noe tilbake til offentligheten de dermed er en parasitt på. Det er unødvendig grådig. De har sluppet unna med det fram til nå, fordi de er mektige og fordi de er en ny type bølle som ingen har visst hva de skulle gjøre med. Men også mektige bøller trenger allierte. Facebook har ingen venner.

Det smarte ville være å finne en mektig lokal aktør å dele kaka med, slik at kakefesten kan fortsette uavbrutt. Dette er, ironisk nok, akkurat det denne loven legger opp til: Et samarbeid hvor den lokale mediegiganten gir de internasjonale teknologigigantene lov til å fortsette akkurat som i dag, til en overkommelig pris. Dermed spiser News Corp litt av Facebook og Googles bunnlinje, men det ligger ingen trussel mot gigantenes makt i denne loven. Den innebærer heller ingen desentralisering av det Murdoch-dominerte medielandskapet. Tvert i mot vil en slik avtale befeste makten til begge parter. Det blir ikke lettere å bekjempe Facebook når det er i medienes økonomiske interesse at de beholder makten sin.

Jeg tipper Facebook etterhvert vil komme fram til det samme som Google: Det er kjekt å ha de lokale mediene på sin side når du er blant verdens mest fryktede og forhatte selskaper. (Oppdatering 23/2: De er nå på vei mot en slik avtale.) Dermed vil de ha funnet en nøkkel de også kan ta i bruk i andre land, når det samme kravet dukker opp der. Myndighetene i Canada har varslet at de vil prøve å innføre en lignende lov. EU vedtok allerede i 2019 nye copyrightregler som blant annet innebærer at Google News skal betale medier for bruk av artiklene deres. Frankrike er det første landet som har innført det nye lovverket, og der er mediene nå på god vei mot en slik avtale med Google.

Fra et realistisk ståsted er vel dette en naturlig utvikling. Det kom noen nye gangstere til byen. De overtok mye på kort tid, men ble arrogante og grådige, ville ha alt, samlet dermed de lokale gjengene mot seg, og må etter noen skuddvekslinger innfinne seg med å dele på kaka.

Det er selvfølgelig også positivt, isolert sett, om en del av den enorme pengestrømmen Google og Facebook har tatt kontroll over, ender opp hos lokale medier. At disse mediene i Australias tilfelle er kontrollert av ett selskap er uheldig, men de fleste andre land har et mer mangfoldig medielandskapet. En inntektsfordeling med teknologigigantene kan bidra til å holde gode medier i live.

Det er likevel mye som er feil ved disse lovforslagene. Det som skurrer mest for mange er at det er linking som står i sentrum her. Webgrunnleggeren Tim Berners-Lee skriver i sin høringsuttalelse at det at medier skal ta seg betalt for å bli linket til bryter med grunnprinsippene i nettinfrastrukturen. En URL er bare en adresse. Hvis jeg forteller noen hvilken adresse de finner butikken din på, skal du kunne kreve betaling av meg for dette? Normalt ville det jo heller vært omvendt, at det er du som ønsker å betale meg for å gjøre deg denne tjenesten.

Som prinsipp er linkbetaling absurd. Forklaringen er kanskje som Cory Doctorow skriver, at dette ikke egentlig er en linkavgift, men et forsøk på å bruke kollektive forhandlinger til å redusere den enorme maktubalansen mellom mediene og teknologigigantene. Det er bare at linker er bindeleddet mellom partene, så da bygger man dette der. Dette berører ingen andre enn teknologigiganter. Dette er ikke første skritt på veien mot at du og jeg må betale News Corp for å linke til artiklene deres. Det er bare en måte å dele opp kaka på slik at gigantene ikke får alt. Men det er en rar måte å dele den opp på som vil kunne ha underlige og skadelige bieffekter.

Kravet om at mediene skal varsles om algoritmeendringer kan ha noen gode konsekvenser. Som Cathy O’Neil skriver om i Weapons of Math Destruction kan slike algoritmer gjøre stor skade når de som blir berørt av dem ikke har innsyn i hvordan de fungerer. Hemmelighold er grunnlaget for makten de har over oss, og gjør det blant annet mulig for dem å bedrive svindel og utpresning. Og som Matt Stoller skriver, er det tross alt rimelig å kreve at Facebook gir deg to ukers varsel før de ødelegger hele forretningsmodellen din.

På den andre siden vil Australske medier kunne få en dypere forståelse av hvordan de kan tilpasse artiklene sine til algoritmene. Dermed får de et enda større insentiv for å tenke kortsiktig og viralt i stedet for kvalitet. Hvis hensikten var å beskytte en samfunnsinstitusjon, burde man hjulpet mediene med å løsrive seg fra anbefalingsalgoritmene, ikke binde dem tettere sammen med dem. God journalistikk skal ikke måtte være klikkvennlig.

Og hvorfor er det bare mediene som skal få innsyn, og ikke vi andre? Maktubalansen mellom gigantene og oss brukere fortsetter dermed å være den samme som før, men nå med mediene på gigantenes side av bordet, med en felles interesse av å overvåke oss og kontrollere anbefalingene vi får.

Lederen av den australske organisasjonen Digital Rights Watch, Lizzy O’Shea, mener at hele forslaget er en fallitterklæring fra det australske demokratiet. Den riktige løsningen på problemet, skriver hun, ville være å skattlegge Facebook og Google mer, og bruke pengene til å styrke det lokale medie- og nettmangfoldet. I stedet har de landet på en løsning som unnviker det egentlige problemet, og samtidig forsterker mange av de andre problemene gigantene fører med seg.

Å betale for bruken av selve innholdet, slik EU legger opp til, ikke for linken, gir mer mening for meg, prinsippielt sett, men også dette er en indirekte løsning. Er det virkelig et problem for norske aviser at Google News siterer et utdrag fra artiklene deres? Ikke direkte. Problemet er at Google har spist opp annonseinntektene deres og ikke en gang vil betale skatt på det. Igjen er løsningen god gammeldags skatt og kulturpolitikk.

Utgangspunktet for en god teknologipolitikk bør uansett være at gigantene er en trussel vi bør bekjempe med desentralisering, uavhengige tjenester, åpne standarder og demokratisk kontroll over databruk, ikke en partner vi vil inngå en inntektsfordelingsavtale med. Bår Stenviks bok Det store spillet har mange gode tanker i denne retningen. Han foreslår at Norge bør tenke om data slik vi i 1970-årene tenkte om olja: Dette er en viktig ressurs som vi må legge under demokratisk kontroll og bruke til det beste for våre innbyggere.

En slik politikk ligger langt unna. Likevel bør vi forvente flere konflikter av denne typen i årene som kommer, og Facebook har vist at de er villige til å bruke brukerne sine som gisler for å få viljen sin. Også Google kan velge å gjøre noe lignende neste gang, slik de truet med å gjøre i Australia. Vi har vendt oss til at slike tjenester alltid er der, men det stemmer ikke nødvendigvis når myndighetene utfordrer makten deres. Det kommer de til å gjøre på ulike måter i årene fremover. Alle som bruker slike tjenester bør derfor forberede seg på den dagen de skrus av. Sørg for å ha alternative kanaler du kan nå ut til folk på. Sørg for å ha en kopi av dataene dine. Og for all del ikke start opp nye prosjekter hvor du er helt avhengig av Facebook eller Google.

Og hvis jeg var Schibsted, Fritt ord, Kulturdepartementet eller en annen mektig aktør i norsk offentlighet, ville jeg begynt å tenke på hvordan vi kan begynne å bygge opp desentraliserte sosiale medier og andre uavhengige nettjenester i Norge.

Weapons of Math Destruction av Cathy O'Neil

Bjørn Stærk — Sat, 06 Feb 2021 00:00:00 +0000

Om trusselen fra dårlige og uforståelige datamodeller

Det er allment akseptert nå at algoritmer som bygger på maskinlæring og stordata kan gjøre stor skade, men systemene er så komplekse og nye at vi sliter med å sette ord på problemet. Det er lettere når mennesker gjør noe dumt, fordi vi har mange ord for å beskrive menneskelig dumskap. Vi kan for eksempel omtale en arbeidsgiver som ikke ansetter kvinner som fordomsfull, og da skjønner vi straks mer av problemet. Vi kan gå dypere ned i forklaringen og si at denne personen jobber i et yrke, som IT-bransjen, hvor det som følge av tidligere generasjoners fordommer er få kvinner, og at dette har spilt sammen med andre kulturelle faktorer slik at han tror at kvinner objektivt sett ikke er egnet til IT-oppgaver.

Menneskelige fordommer kan plukkes fra hverandre på denne måten. Det er vanskeligere når en algoritme kommer fram til et dårlig resultat. En algoritme som bruker historiske data til å automatisere søknadsprosessen i et mannsdominert IT-selskap vil også kunne komme fram til at det er dumt å ansette kvinner. De har jo så sjelden fått jobb der tidligere, og de få som har sluppet gjennom nåløyet har kanskje ikke oppnådd noe særlig. Ingen av dem har klart å komme seg opp i ledelsen. Altså bør man unngå å ansette kvinner. Samme resultat, men prosessen bak er vanskeligere å forstå. Hvordan beskriver vi et system som feiler på denne måten?

Matematikeren Cathy O’Neil kaller slike modeller weapons of math destruction. Dette er bare ett av mange fine begreper i denne boka som jeg får lyst til å oversette og ta i bruk på norsk: Matteødeleggelsesvåpen. Det vil si, hun omtaler mange dårlige modeller og algoritmer i boka, men det som skiller de farligste av dem ut som matteødeleggelsesvåpen er at de har tre egenskaper: At de tar beslutninger i det skjulte, at resultatet er destruktivt, og at de skaleres opp til å ramme et stort antall mennesker.

Hvis jobbsøknadssystemet jeg beskrev over bare ble brukt av ett IT-selskap, ville det ikke gjort så stor skade. Da kan man søke jobb et annet sted. Men hva om det ble tatt i bruk av hele IT-bransjen, slik at kvinner alltid havnet nederst i CV-bunken basert på uransakelig vurderinger i en algoritme? Da ville det vært et matteødeleggelsesvåpen.

Heldigvis begynte kvinner å komme seg inn i arbeidslivet flere tiår før maskinlæring og stordata ble en faktor i arbeidsmarkedet. O’Neils påstand er at kvinners vei inn i arbeidslivet ville vært enda vanskeligere hvis slike systemer hadde eksistert for femti år siden. I dag har slike jobbsøknadssystemer nemlig den samme effekten, mener hun, det bare at de rammer grupper det er vanskeligere å kategorisere, og de gjør det på måter det er vanskeligere å få øye på.

Matteødeleggelsesvåpen oppstår, mener hun, når noen trenger en kjapp og automatisk måte å ta beslutninger på, men de bare har dårlige data tilgjengelig. For eksempel vet de ikke hvor pålitelig du er som person, det kan ikke måles, men de vet kanskje hvor kredittverdig du er. De bygger så en modell som gjenspeiler disse dataene, men bygger ingen mekanisme for å justere modellen basert på dens effekter i den virkelige verden. Gode modeller har en feedback-mekanisme, slik at de kan bli gradvis bedre. Det har ikke slike modeller. Samtidig er modellen god nok fra ståstedet til de som bruker den, som ikke selv blir rammet av konsekvensene, til at de tar den i bruk i stor skala. Resultatet blir ofte modeller som inngår i en ond sirkel.

Ta predictive policing, for eksempel. La oss oversette det med spåspaning. Dette er når politiet bruker systemer som forteller dem hvor det er verdt å patruljere. Vær tilstede i denne gata på dette tidspunktet, for der er det ekstra risiko for at det skjer noe ulovlig. O’Neil mener dette kan gi mening for alvorlige forbrytelser, som drap og voldtekt, men når det brukes for mindre alvorlige lovbrudd som narkotikabruk skaper det fort en selvforsterkende effekt. Slike lovbrudd fanges bare opp i systemet når politiet er der og ser på. Dermed vil områdene politiet er tilstede i få en større plass i lovbruddstatistikken, som igjen fører til at systemet spår at det er verdt å sette inn flere politifolk der. Dette får negative ringvirkninger for de som bor der, som i utgangspunktet gjerne er fattige og tilhører minoriteter.

Når man beskriver det på denne måten, høres slike systemer åpenbart irrasjonelle ut. Men folk ser bare sin lille del av den onde sirkelen, og ordet “algoritme” har så mye prestisje at man skrur av den kritiske sansen sin. Algoritmen sier at dette er et kriminelt område. Javel, da så. Mennesker gjør lignende vurderinger, men da forstår vi også intuitivt at de kan være fordomsfulle, eller at de bygger på dårlige mentale modeller av virkeligheten som broken windows theory.

Eksemplene i boka er amerikanske, så deler av den fremstår mest som en advarsel om en vei vi fremdeles kan unngå å ende opp på. Men dynamikken som frembringer slike systemer er så effektiv at den ikke er bundet til noe bestemt samfunn, og når et slikt system først har vunnet frem, er det vanskelig å bli kvitt. USA har for eksempel et sinnsykt system for å rangere studiesteder. Siden kvaliteten på en skole ikke kan måles i tall, ser man i stedet på proxytall som hvordan det går med studentene etterpå, andelen som fullfører, og så videre. Modellen fører til absurde selvforsterkende effekter. Den er åpenbart irrasjonell og destruktiv. Likevel er den nesten umulig å bli kvitt. O’Neil skriver også om lignende systemer som rangerer lærere basert på elevenes faktiske prøveresultatet sammenlignet med det systemet “forventet”, og hvor lærere som gjør det “dårlig” risikerer å miste jobben. Igjen, med absurde resultatet, som når lærere som jobber med flinke elever fremstår dårlige, fordi det er vanskelig å forbedre prøveresultatene til en flink elev.

Jeg vet ikke om lignende modeller som brukes i Norge, men jeg kjenner jeg blir urolig når jeg hører om hvordan tellekantsystemet fungerer og ser hvordan nasjonale prøver brukes til uoffisielle rangeringer av Norges “beste” skoler. Etter å ha lest denne boka, fremstår de potensielle problemene med slike utregninger klarere.

Skaden slike systemer gjør kommer ikke nødvendigvis av at modellen er feil. Det kan være at den er riktig, objektivt sett, men fører til urettferdige resultater. Predatory advertising - la oss kalle det rovannonsering - er en bruk av overvåkningssystemene som ligger til grunn for nettøkonomien. Normalt vil annonsører ønske å nå frem til kunder som har råd og lyst til å kjøpe produktet deres. Rovannonsører sikter seg i stedet mot de fattigste og mest utsatte og ressurssvake personene, for eksempel for å tilby forbrukslån, eller, som i USA, lure dem til å ta opp studielån for å studere hos tvilsomme kommersielle nettuniversiteter.

Jeg hørte nylig om én som hadde blitt lurt inn i en dårlig leasingavtale på grensen til svindel. Det er trist nok, men hvordan havnet han på den nettsiden i utgangspunktet? Kanskje har systemet identifisert ham som en person med lite pengeteft, som er ekstra mottagelig for å bli svindlet. Kanskje var han et offer for rovannonsering.

O’Neil skriver også om farene når banker og forsikringsselskaper leter etter mer presise måter å kategorisere oss som kunder. I utgangspunktet kan det ses på som en forbedring av tilbudet deres. Hvis forsikringsselskapet mitt kan følge med på hvordan jeg kjører bilen min, kan de potensielt gi meg en billigere forsikring enn når de bare ser på mindre personlige faktorer. Maskinlæringalgoritmer er flinke til å se mønstre i persondata, og kan bruke disse til å plassere oss i presise grupper som ikke ville vært synlige for et menneske. Å vurdere oss basert på en slik gruppe fremstår mer rettferdig enn å vurdere oss basert på en mer generisk gruppe, som kjønn eller etnisitet.

Men de samme problemene sniker seg lett inn i slike modeller også. Hvis systemet ser at jeg har mange egenskaper til felles med en gruppe, og tar beslutninger basert på hva den vet om denne gruppen, kan det føre både til feil konklusjoner og til riktige konklusjoner som er urettferdige. Mye av den strukturelle rasismen i USA har tradisjonelt vært av denne formen, påpeker O’Neil. Finansindustriens diskriminering av svarte amerikanere kom både av at de brukte statistikk feil, og at de brukte den på en urettferdig måte.

Dagens modeller gir mer presise svar, men er til gjengjeld mer komplekse og ugjennomtrengelige, og sårbare for de samme feilene. Du kan ikke protestere mot diskriminering som foregår i en uforståelig svart boks.

Uansett er det de fattigste som rammes hardest, fordi det er i deres tilfelle interessen for kjappe automatiske beslutninger er størst. Når mennesker med penger og makt utsettes for en irrasjonell automatisk beslutning, får de alltids tak i et menneske som ordner det for dem. Når du er en av flere tusen søkere på en dårlig betalt jobb, og alle arbeidsgiverne i bransjen takker nei til deg fordi de alle bruker systemer med den samme irrasjonelle oppførselen, er det ingen som bryr seg.

Det er mulig å bygge gode modeller, mener O’Neil. De kjennetegnes ved at menneskelige verdier er bygget inn i systemet, for eksempel ved å legge sperrer på hva det kan analysere og hvordan dataene kan brukes. En litt dum og enkel modell kan være mer rettferdig enn en veldig smart modell, særlig når det ikke finnes gode tall på det man ønsker å måle.

En annen god bruk av modeller er at man i stedet for å avdekke mennesker som på ulike måter skal straffes, for eksempel med mer politioppfølging, høyere rente og dårlige muligheter på jobbmarkedet, identifiserer mennesker som trenger ekstra hjelp og oppfølging. Dette er ofte bare en annen måte å se de samme dataene på: Når en person fremstår som høyrisiko på grunn av bakgrunnen og omgivelsene deres, kan man også velge å se det slik at dette er personer som fortjener ekstra mye hjelp til å få et bedre liv.

Algoritmer som bruker maskinlæring og komplekse modeller er med andre ord et verktøy som kan brukes riktig, men som det er fristende og lett å bruke feil.

Se også notatene mine fra boka i Kaninhullet.

Hvordan lager man en digital hage?

Bjørn Stærk — Mon, 01 Feb 2021 00:00:00 +0000

Verktøy du kan teste ut for å bygge din egen digitale hage.

Etter at jeg skrev om digitale hager fikk jeg tilbakemeldinger fra folk som fikk lyst til å lage en selv, og lurer på hvordan man kommer i gang.

En digital hage er altså en type nettsted hvor man jobbe med egne tanker og notater i full offentlighet, eller “med garasjedøra åpen”, i form av et løst strukturert hypertekstprosjekt. Altså en haug med websider som linker til hverandre. Notatene kan godt starte som enkle små frø, for eksempel én enkel tanke, et spørsmål eller et fakta. Frøet representerer noe du er interessert i, og over tid vokser det seg større, i takt med at du tenker og lærer mer om temaet. Etterhvert vokser det seg kansje så stort at det blir utgangspunktet for en rekke nye frø. Disse notatene er aldri helt ferdige, du jobber med dem aktivt så lenge du er interessert i temaet. Slik skiller de seg fra den typen notater vi ofte er vant med å ta, kjappe avskrifter som sjelden plukkes fram igjen fra arkivet.

Resultatet er et nettsted som gjenspeiler tankene og interessene dine på en måte du selv har full kontroll over. Min egen digitale hage heter Kaninhullet. Etter at jeg fant ordet digital hage, og dermed forstod hva det faktisk var jeg hadde begynt på, har jeg også begynt å jobbe mer aktivt med min egen. Det dukker opp nye notater stadig vekk nå. Når jeg leser noe spennende, tenker jeg at dette må jeg jo notere et sted, og så kommer det enda et nytt notat. Det er gøy, og jeg gleder meg til å se hvordan dette ser ut når jeg har fått jobbet ordentlig med det en stund.

Men hvordan lager man dette? Svaret kommer an på hvem du er og hva du vil gjøre. Dessverre finnes det såvidt jeg vet ikke noen gode, ferdige løsninger som gjør akkurat det jeg har beskrevet over, slik det finnes for blogger og mikroblogger. Digitale hager er ikke en ferdig opptråkket sti, du må være med på å tråkke den opp selv.

Det første svaret er at siden en digital hage bare er hypertekstfiler som linker til hverandre, trenger du ikke noe verktøy i det hele tatt, så lenge du kan litt HTML. Det var slik de tidlige forløperne til digitale hager ble til i 1990-årene. Den gangen kalte man det bare hjemmesider. De så stygge ut, men teknologien la samtidig ingen bånd på kreativiteten din. Dermed endte man opp med prosjekter som for eksempel Arild Hauges runer, som handler om runer, vikingtiden og livet i det norrøne Norden. Den har blitt vedlikeholdt for hånd i flere tiår. Med andre ord, hvis du ikke bryr deg om hvordan prosjektet blir seende ut, kommer du langt ved å glemme alt du har lært om nettet siden 2000, og bare starte opp med blanke ark og fargestifter.

Men antagelig bryr vi oss om hvordan resultatet ser ut. Dessuten var det noe slit å jobbe i ren HTML. Nye verktøy gir spennende muligheter vi ønsker å gjøre bruk av. Samtidig krever de mer av deg. Hvor teknisk er du? Er du komfortabel med å jobbe med tekstfiler, HTML-maler og kommandolinjeoperasjoner, og står ikke helt fast hvis du får en uklar feilmelding? I så fall kan du vurdere løsningen jeg bruker selv: Hugo. Der ligger alle filene dine lokalt på disken din. Så produserer den HTML og andre statiske filer som du kan laste opp til en enkel og billig webtjeneste av type Amazon S3 eller, hvis du kan bruke Git, Netlify. Selv hoster jeg filene med Site.js.

Tom Critchlow beskriver hvordan han har satt opp en lignende løsning. Den bruker Jekyll i stedet for Hugo, men prinsippet er mye av det samme: Enkle filer i en folderstruktur + noe krav til teknisk kompetanse.

Hvis slike løsninger blir for teknisk for deg, har du to spor du kan følge. Det første er å finne en brukervennlig blogg- eller wikitjeneste. Digitale hager ligner litt på wikier, så du kan godt starte en wiki og bruke det som en digital hage. Jeg er skeptisk til dette for min egen del, fordi wikier gjerne legger på mer struktur enn jeg ønsker meg i et slikt prosjekt. De er tross alt ment for grupper som skal samarbeide. Jeg liker det løse og kaotiske ved digitale hager.

Blogger er svært forskjellig fra digitale hager. Bloggen er en kronologisk strøm av innhold, organisert etter dato. Den digitale hagen har ingen fast struktur. Likevel vil et bloggverktøy som WordPress ofte også la deg redigere frittstående sider, og de kan du organisere som du vil. Alt du egentlig trenger er altså et verktøy som lar deg redigere frittstående websider som du selv bestemmer hvor skal ligge, og hvordan de skal henge sammen.

Det andre sporet du kan følge er å finne et godt notatverktøy som også kan publisere innholdet til et nettsted. Jeg har blitt tipset om Notion, som for meg virker mer som et arbeidsverktøy for kolleger, men kanskje det er verdt å teste ut. Obsidian ser mer lovende ut. Det er et notatverktøy som ser ut til å ligge tett opp mot ideen om en digital hage, og hvor du kan publisere innholdet på en visuelt mer spennende måte enn med verktøyene jeg beskriver over. Det virker lett å bruke Obsidian til et verktøy for Zettelkasten-metoden, som opprinnelig ble utviklet som en måte å strukturere papirnotater på, men som også ligger nært ideen om en digital hage.

Et annet verktøy som ser ut til å gjøre noe av det samme er Roam. Roam og Obsidian legger opp til en helt åpen grafstruktur. Selv tenker jeg litt mer hierarkisk. Jeg legger notatene i kaninhullet i en trestruktur. Det er kanskje feil, og jeg må kanskje omstrukturere etterhvert, men jeg liker iallfall å ha et hierarkisk kart i hodet mitt over det jeg driver med. Når du kommer ned i hierarkiet, går imidlertid linkene i alle retninger.

Det viktige er uansett å prøve selv, være kreativ, og se hva du får til. Mange av oss har i over ti år nå kastet noen av de beste tankene våre ned i Facebook og Twitters sorte hull. Hva kan du få til hvis du bruker de neste ti årene på å bygge en digital hage som gjenspeiler dine interesser på en måte du selv har full kontroll over?

Den digitale hagen

Bjørn Stærk — Sun, 24 Jan 2021 00:00:00 +0000

Om å dyrke nysgjerrigheten din i full offentlighet.

I forrige innlegg skrev jeg om det lille nettet. Det har jeg nølt med å gjøre fordi det var uklart for meg hvordan et slikt nett faktisk ville se ut. Snakker vi bare om en retur til hjemmesidene fra 1990-årene? De var ikke så mye å skryte av. Det er en grunn til at alle la hjemmesidene sine døde til fordel for Facebook og andre sosiale medier.

Heldigvis har verden beveget seg et stykke siden den gangen. Vi har i dag en rekke spennende formater å velge blant som kan berike det lille nettet. De kan plasseres i tre store kategorier.

Blogger og mikroblogger

Den første og enkleste er bloggen. Da mener jeg blogg i en utvidet betydning, ikke bare tekstblogger som min egen, men også for eksempel podcasts: Altså et format som er uformelt men også har plass til å gå i dybden. Du kan legge mye innsats og ressurser i blogginnhold, men terskelen for å komme i gang er så liten at enkeltpersoner og små grupper kan få det til. Bloggen kan dermed bli økonomisk uavhengig, til forskjell fra større nettmedier. Den kan drives på fritiden eller den kan bli en inntektskilde som er akkurat stor nok for personen som står bak. Tekstblogger har delvis blitt erstattet av og havnet i skyggen av sosiale medier, men de overlever fordi de fyller behovet for dette uformelle. Podcasts har derimot blitt en suksess. I bunnen ligger den samme formidlingskanalen: RSS.

Mye av videoinnholdet på YouTube faller i den samme kategorien. Produksjonskostnadene er lave nok til at enkeltpersoner og små grupper kan starte vellykkete kanaler. Men der har serverutfordringene til nå vært for store til at de har klart å rive seg løs fra gigantene. (Kanskje PeerTube kan endre på dette?)

Den andre store kategorien er mikrobloggen, det vil si sosiale medier hvor du møter en strøm av korte innholdssnutter fra et stort antall andre personer og hvor andres reaksjon på det du gjør spiller en viktig rolle. Her inkluderer jeg tjenester som Twitter, Facebook, TikTok og Instagram. Dette har vært de hotteste tjenestene det siste tiåret, og de er teknologisk komplekse, derfor har de blitt erobret av gigantene.

Med tjenester som Mastodon er den grunnleggende teknologien nå på plass for å bygge mikroblogger også på det lille nettet. Det er fremdeles litt vanskelig å komme i gang, men det virker som om også dette faktisk er en del av visjonen bak Site: Å gjøre det lett å komme i gang med din egen personlige instans i fødiverset. Det gleder jeg meg til å se.

Og så er det en tredje kategori som jeg inntil nylig manglet ord for. Den er lettest å beskrive hvis du husker de gamle hjemmesidene fra nettets barndom. Disse bestod gjerne av hjemmesnekrete HTML-filer med irriterende og inkonsistent design og ukritisk bruk av bakgrunnsbilder. De fleste var dårlige, men husker du hva som skjedde med de beste av dem? De vokste, én rotete HTML-fil om gangen, til de endte opp som enorme, kaotiske hypertekstprosjekter med linker i hytt og vær.

Digitale hager

Jeg husker spesielt ett slikt nettsted jeg brukte mye tid på rundt 2000 en gang. Det ble vedlikeholdt av en hippie-liberalist i California som interesserte seg for politikk, filosofi, religion og psykedelia. Nettstedet hans var et kaos av linker. Jeg husker ikke lenger hva det het, ellers skulle jeg gravd det opp igjen på Internet Archive. Men jeg husker følelsen av å utforske et hypertekstprosjekt hvor den eneste røde tråden var hva personen som stod bak interesserte seg for. Det var som å rote rundt i hjernen hans.

Sånne nettsteder har jeg ikke sett på en stund. De forsvant da vi fikk bedre webverktøy. Verktøyene sørget for at innholdet fikk en klar struktur, som regel en variant av bloggen: Innlegg sortert på dato, slik at alle leser det nyeste, mens få blar rundt i arkivet.

Det mest vellykkete hypertekstformatet i dag er vel Wikipedia, og mange av oss har også satt opp store og små wikier for andre formål. Wikier er spennende. Samtidig er de svært strukturerte, fordi de er designet for å hjelpe grupper med å samarbeide om tekstproduksjon. Det er bra, men hva kaller du et løsere, mer kaotisk hypertekstprosjekt drevet av én eller noen få personer?

Det er en digital hage. Dette er et ord jeg har lett etter en stund, til jeg snublet over det via et innlegg på bloggen Irreal om det å lage gode notater. Skribenten påpeker at man enten kan ta notater eller lage notater. Når man tar notater, skriver man kjapt og ukritisk, uten å tenke noe særlig over hva man gjør. Dermed lærer man heller ikke så mye. Notatene skrives og gjemmes bort i arkivet. Når man i stedet lager notater, er prosessen mer aktiv: Du formulerer notatene med dine egne ord. Du knytter notatene til hverandre. Og notatene er levende dokumenter som du stadig vender tilbake til. Gjennom å jobbe med notatene på denne måten, lærer du også mer. Notatene gjenspeiler den voksende forståelsen i hodet ditt.

Skribenten henviser til et innlegg om dette av Anne-Laure Le Cunff. Hun beskriver tre måter å lage slike notater på: Mind mapping, digital gardening og Zettelkasten-metoden. Hver av disse er spennende, men det var særlig ideen om en digital garden, en digital hage, som slo ned i meg.

Le Cunff forklarer metaforen slik: Du sår frø i hagen ved å følge nysgjerrigheten din. Med tiden vokser frøene til busker og trær, altså kunnskap og gjennomtenkte ideer, som igjen produserer bær og frukter, altså nye ideer. Dette er noe vi alle gjør når vi leser og lærer, og det finnes mange måter å strukturere en slik mind garden på, for eksempel med et privat notatsystem.

En digital hage er når du gjør dette i mer eller mindre full offentlighet. Jobber med garasjedøra åpen, som en av de digitale gartnerne hun linker til, Andy Matuschak, formulerer det. (Du finner flere eksempler her.) En digital hage er altså et sted som primært er ditt eget, men samtidig også litt offentlig. Som regel er det få som bryr seg om hva du gjør der, men så kommer noen på besøk likevel og kan se det nysådde treet, blomsterbeddet som ikke ble helt vellykket, stedet hvor du ønsker å sette opp et drivhus, og rotet du ikke har rukket å rydde opp i ennå.

Det var akkurat dette mange av de rare gamle hjemmesidene drev med også. Alle som laget en hjemmeside i ca 1998 følte seg forpliktet til å legge et Under Construction-banner på siden sin:

I begynnelsen la vi det der i troen på at nettstedet en dag ville bli “ferdig”, som et hus. Etterhvert skjønte vi at det vi hadde startet på var et byggeprosjekt uten ferdigstillingsdato. Hvis nettstedet ditt gjenspeiler den du er og det du interesserer deg for, vokser det til du dør. Den digitale hagen er det samme, bare mer fokusert, og med bedre verktøy i bunnen.

Jeg opprettet faktisk en digital hage da jeg startet denne bloggen. Jeg kalte den Kaninhullet, fordi det var den beste metaforen jeg kunne komme på for det jeg ønsket å lage: Et hypertekstprosjekt som gjenspeiler tankene mine om temaer jeg er interessert i. Det ligger svært lite der, siden jeg slet med å sette ord på prosjektet. Du finner ikke så mye mer der nå enn noen få boknotater. Den er ikke verdt å besøke ennå, men nå som jeg har et navn for dette, vet jeg også hva jeg skal bruke det til.

Teknologien bak Kaninhullet er foreløpig den samme som for bloggen min: Markdown-filer i Hugo. Andre bruker mer spesialiserte verktøy som gir deg forhåndsvisning av linker og som automatisk peker tilbake til sider som linker til siden du er på. Jeg har blant annet blitt tipset om Obsidian, som lar deg publisere notatene dine til et nettsted. Foreløpig er jeg fornøyd med Hugo. Vi får se hva jeg ender opp med.

Den digitale hagen er uansett en idé som virkelig er til å bli glad av. Tenk på alle tankene du bare har dumpet ned i Facebooks svarte hull de siste ti årene. Hva kan du få til om du i stedet brukte de neste ti årene på en digital hage?

Det lille nettet

Bjørn Stærk — Sat, 23 Jan 2021 00:00:00 +0000

Om en alternatv infrastruktur for nettet hvor tjenester eies og kontrolleres av enkeltpersoner og små grupper.

Jeg skriver mye i denne bloggen om ting som er galt med teknologigigantene og landskapet de har skapt. Dette er nødvendig, men også utilstrekkelig, og egentlig ganske enkelt. Det er lett å si at Facebook og Google har gjort noe dumt. Det er like lett som å si at den allmektige kongen i landet ditt har gjort noe dumt. Selvfølgelig har de det, men etter at du har sagt det er det fremdeles de som bestemmer. Det viktige spørsmålet er: Hva er alternativet?

Det spørsmålet er vanskelig å besvare, blant annet fordi vi mangler ord som kan beskrive alternativene. Dermed forblir den alternative visjonen tåkete. Når det riktige ordet dukker opp, blir det samtidig lettere å se for seg tingen det beskriver. For meg falt for eksempel mye på plass da jeg hørte ordet redesentralisering fra noen i Electronic Frontier Foundation: Nettet er i utgangspunktet en desentralisert teknologi som har blitt sentralisert av gigantene. Det er de som gjør noe unaturlig med teknologien. En del av løsningen er derfor å redesentralisere for eksempel sosiale medier.

Når du har de riktige ordene, ser du veien klarere. I dette og neste innlegg skal jeg derfor snakke om to begreper som jeg tror hører hjemme i en visjonen om et alternativt internett. Først: Det lille nettet. Deretter den digitale hagen.

Det lille nettet

Dette begrepet stammer fra teknologiaktivisten Aral Balkan i The Small Technology Foundation som betrakter seg selv som en del av the small web, altså det lille nettet. Han forklarer hva han legger i dette ved å sette det i kontrast mot det “store nettet” vi som regel befinner oss på. Det store nettet er en verden hvor et stort antall mennesker er “brukere” i enorme datasystemer kontrollert av giganter som Facebook og Google. I det store nettet eier du ingenting, du er bare en leietaker som betaler med persondataene dine for en tjeneste du ikke kontrollerer.

Du har ingen rettigheter på det store nettet. Du kan når som helst bli sensurert eller utestengt, og ikke nødvendigvis av årsaker som gir mening. Det er ikke bare autoritære drittsekker som Donald Trump som plutselig stenges ute fra kontoene sine. Det kan skje deg og meg også, for eksempel fordi noen har gått sammen om å rapportere den, eller fordi en algoritme har misforstått, eller fordi du driver med noe ufarlig som selskapet plutselig bestememr seg for at de ikke liker. Enda skumlere er fortellingene om Google-brukere som stenges helt ute fra både e-post, skylagringstjenesten og de andre tjenestene deres, uten at de vet hvorfor. Med ett mister du tilgang til alt du har av filer og mailer, og du har ingen måte å kontakte Google for å be dem rette opp i feilen.

Det store nettet finansieres ved at gigantene masseovervåker brukerne sine og utnytter monopolmakten sin på ulike måter. Det er ikke vårt internett, det er deres.

Det lille nettet, skriver Balkan, er det stikk motsatte av dette. Det består av tjenester som eies og kontrolleres av enkeltpersoner. På det lille nettet er du ikke en bruker, du er en person. Du bestemmer hva du vil gjøre med ditt lille sted på nettet, ingen andre. Serverrammeverket Site.js er utviklet av Small Tech Foundation som et verktøy for det lille nettet. Tanken bak Site er å gjøre det så lett som mulig for enkelpersoner å komme i gang med en webserver de kan styre selv. Det er som sagt den jeg bruker på mitt eget nettsted. Site er en applikasjon som kjører på en enkel server i skapet mitt. Den er relativt lett å sette opp, hvis du er litt teknisk anlagt. Planen deres er å gjøre det lettere i framtiden, ved å tilby skyløsninger hvor du kan sette opp din egen Site-instans.

Det lille nettet beskriver med andre ord en type infrastruktur. Infrastruktur er essensielt. Infrastrukturen legger premissene for hva vi kan gjøre på nettet. Det er umulig å bygge noe godt oppå den sentraliserte infrastrukturen overvåkningskapitalister og andre teknologigiganter tilbyr. Like umulig som det ville være å bygge et fritt samfunn på toppen av et autoritært styresett.

Men infrastruktur er ikke alt. Vi skal fylle infrastrukturen med innhold også. Hva slags innhold finner du på det lille nettet? Det kan du lese mer om i neste innlegg, om den digitale hagen.

Et lite tips for en merkeligere Facebook-opplevelse

Bjørn Stærk — Tue, 05 Jan 2021 00:00:00 +0000

Om hvordan du kan rive deg løs fra Zuckerbergs faderlige hånd og vandre tilfeldig rundt i Facebook-jungelen på egen hånd

Jeg nevnte nylig at du kan få en roligere og mer interessant Twitter-opplevelse hvis du endrer innstillingene dine til “latest tweets” slik at du ser nytt innhold kronologisk, i stedet for å la Twitter sortere det etter hva de tror vil fremprovosere de sterkeste følelsene i deg. Twitter blir kjedeligere av å gjøre dette, men det er kjedelig på en god måte som gjør det lettere å ha et sunt forhold til tjenesten.

Jeg skrev også at du kan gjøre noe lignende i Facebook, men at Facebook umiddelbart endrer det tilbake, slik at de igjen har full kontroll over hva du ser. Årsaken til at sosiale medier ønsker å gjøre dette, er at de da kan eksperimentere med deg for å få deg til å bruke mest mulig tid hos dem, slik at du ser flest mulig annonser, slik at de tjener mest mulig penger. Enkelt og logisk, men for deg innebærer det at anbefalingsalgoritmen hele tiden dulter borti deg og studerer deg for å se hva slags innhold som maksimerer antall minutter og mengden likes og kommentarer. Foretrekker du artikler eller videoer? Blir du engasjert av innleggene til denne personen? Hva med denne? Hver gang du åpner Facebook, er du en laboratorierotte i et bur. Forskerne studerer deg ivrig og står klare for å notere. “5. januar 2021, klokken 14:03. Eksperiment 152 281. Subjektet viser tegn til mild nevrose.”

Hvis du fikk se innlegg kronologisk, tenker Facebook, ville opplevelsen din bli kjedeligere, slik at du brukte mindre tid hos dem. Og vel så ille er det at de ville mistet muligheten til å eksperimentere med deg. Gjøre det lett for deg å velge bort noe som er så verdifullt for dem? Aldri.

Likevel finnes det faktisk et triks du kan bruke for å ta tilbake kontrollen. Du må gjøre to ting.

Avinstaller appen, og bruk heller en browser til å åpne Facebook. Dette bør du gjøre uansett, fordi browseren har færre muligheter til å overvåke og manipulere deg. Den kan for eksempel ikke vise deg varslinger, og hvorfor i all verden skal man bli varslet om at det skjer noe på sosiale meder? Det skjer noe på sosiale medier hele tiden. Bare fjern appen, og gå inn på facebook.com i stedet. Det fungerer like greit.
Lag et bokmerke til URL-en https://www.facebook.com/?sk=h_chr. Bruk det bokmerket i stedet for å gå inn på facebook.com. Da får du se innhold i kronologisk rekkefølge hver eneste gang.

Når du gjør dette, er det som å komme inn i en helt annen verden, en slags underjordisk jungel under overflaten du normalt vandrer rundt på. Nå ser du alt det Facebook skjuler for deg. Selv oppdaget jeg som sagt et interessant innlegg fra en person Facebook har bestemt seg for at jeg ikke vil lese noe av. Jeg ser innlegg fra folk jeg ikke aner hvem er, fordi jeg en gang har sagt ja til en venneforespørsel og ikke tenkt mer på dem. Jeg ser personlige innlegg av den typen jeg raskt har bladd forbi så mange ganger at Facebook ikke viser dem lenger. Jeg ser innlegg fra grupper jeg hadde glemt jeg var medlem i. Resultatet er ganske kjedelig, men også rart på en spennende og kaotisk måte. Jeg vet ikke lenger hva jeg kommer til å bli vist når jeg åpner Facebook. Det er ganske ålreit.

Prøv selv. Ingenting kan overbevise meg om at Facebook er en god tjeneste det er verdt å bruke mye tid på. Facebook må dø. Samtidig er det der alt skjer. Mange av oss må innom i blant. Da er dette et godt triks for å gjøre det nødvendige ærendet til en rarere og litt hyggeligere opplevelse.

Nyttårsforsett: Mindre Spotify, mer Bandcamp

Bjørn Stærk — Tue, 29 Dec 2020 00:00:00 +0000

Om hvordan tjenesten som skulle redde musikkbransjen fra piratkopiering endte opp som en enda større trussel mot artistene.

Mye av skaden teknologigigantene gjør mot oss kommer av at de endrer på så mange ting, så radikalt, så raskt, at det overvelder vår evne til å ta stilling til det som skjer. Det er vanskelig nok å henge med på stadig nye teknologier og tjenester om man ikke også skal sette seg inn i alle bieffektene de holder skjult for oss. Det kommer en ny tjeneste og den ser greit ut, så jeg tar den i bruk og tenker ikke mer på det. Jeg er for opptatt med å tenke på andre ting. Men i det skjulte bygger tjenesten kanskje på en grotesk forretningsmodell som ødelegger noe jeg ønsker å bevare. Hvor mange timer i uka skal man sette av til å avdekke noe sånt?

Spotify er en slik tjeneste som har sneket seg inn i livet mitt. Som tenåring i 1990-årene lyttet jeg til kassetter og CD. Jeg kjøpte kanskje et album i måneden, eller mer hvis jeg var heldig og fant noe billig. Mot slutten av 1990-årene og mye av 2000-årene gikk jeg over til MP3 og piratkopiering. Jeg brukte FTP, Napster, Usenet og BitTorrent til å bygge opp en samling av musikk jeg likte. Jeg visste at jeg var en del av et destruktivt fenomen. Hvis alle begynte å gjøre som meg, ville det jo bli umulig å leve av å lage musikk. Samtidig lastet jeg ned mye mer musikk enn jeg kunne hatt råd til å kjøpe. Det lå et paradoks der som de som satte likhetstegn mellom piratkopiering og tyveri ikke hadde svar på. Hvis jeg lastet ned musikk som ville kostet ti tusen kroner å kjøpe, hadde jeg da stjålet ti tusen kroner? Nei. Samtidig førte dette til at jeg ikke lenger kjøpte det ene albumet i måneden. Så kanskje det var riktigere å si at jeg hadde stjålet en hundrelapp eller to fra plateselskapet jeg potensielt ville ha kjøpt fra?

Parallelt med dette økte inntekten min, noe som fratok meg den siste unnskyldningen for å fortsette som før. Men jeg slet med å finne en praktisk måte å gjøre det på. CD hadde jeg for lengst sluttet å bruke. Hele samlingen lå på harddisken min. Jeg drømte om en god tjeneste for å kjøpe musikk digitalt. iTunes tilbød en slik tjeneste, men filene du kjøpte var bundet til iTunes. Det fantes tjenester som solgte vanlige MP3-filer, men der var utvalget dårlig. Alternativt kunne jeg kjøpe CD-en og rippe den selv, men hvorfor måtte bransjen gjøre alt så vanskelig for meg? Det var som om de angrep piratkopieringen med hendene sine bundet bak ryggen.

Spotify ordnet opp i alle disse dilemmaene som med en tryllestav. Nesten all musikk i verden tilgjengelig til en grei månedspris, gjennomført slik at artistene faktisk får betalt for innsatsen sin? Endelig! Jeg installerte appen, startet abonnementet, og har ikke tenkt så mye mer på saken siden. Det virket som en fin tjeneste både etisk og funksjonelt sett. Grei nok til at jeg kunne sette et kryss ved “betale for grei digital musikkløsning” i listen over uløste livsmål og tenke på andre ting i stedet.

Nå har det gått noen år, og jeg har begynt å tvile både på det etiske og det funksjonelle. Det funksjonelle først: Er Spotify en god måte å lytte til musikk på? Jeg har den gamle MP3-samlingen min fremdeles. Den består av omtrent hundre gigabyte med filer. Noe har jeg rippet fra CD-er jeg har kjøpt. Noe har jeg tatt opp fra gamle LP-er jeg kjøpte billig den gangen disse var i ferd med å gå av moten. Noe har jeg kjøpt digitalt. Mye har jeg piratkopiert. Men alt som ligger der, har til felles at det er nøye utplukket. Det er musikk jeg har et forhold til, som bøkene i bokhylla mi. Det albumet er det første jeg ble glad i som tenåring. Det bandet ga meg konsentrasjonen jeg trengte for å gjøre ferdig den oppgaven på høyskolen. Den sjangeren hørte jeg alt for mye på mot slutten av 2000-årene.

MP3-samlingen har ligget urørt noen år. Det er ikke lett å ta den med seg utenfor hjemmet mitt. Jeg hadde en iPod Classic noen år som hadde plass til hele samlingen, men den gikk i stykker. En stund hadde jeg en ekstern harddisk stående på kontoret, men det var tungvint. Dermed ble det Spotify jeg lyttet til, mens den gamle samlingen støvet ned på desktopmaskinen i skapet. Helt til i vår. Da satte vi opp en ny trådløs høyttaler i stua vår. Vi valgte en Dali Kubik One, som både har god lyd, ser bra ut og som vi kan koble til via Bluetooth. Hvis det er en ting jeg ikke ønsker å gjøre nå, er det å binde meg til et høyttalerselskap av typen Sonos, som tvinger meg til å bruke deres apper og deres høyttalere. Det finnes en åpen standard for smarte høyttalere, Play-Fi, men jeg kom fram til at den enkleste og beste teknologien for oppgaven er Bluetooth. Da er det bare å koble seg til høyttaleren som til en hodetelefon. Perfekt.

I tillegg satt jeg opp mediaserveren Plex på den gamle desktopmaskinen min. Med den kan jeg streame video til TV-en vår, og musikk via mobilen min til høyttaleren. Jeg koblet den til MP3-arkivet, og med ett kunne jeg sitte i stua og lytte til gamle favoritter som jeg ikke hadde hørt på årevis.

Det slo meg hvor radikalt Spotify har endret hvordan jeg hører musikk. I arkivet jeg selv har bygget opp, navigerer jeg på egen hånd. Jeg hopper mellom vidt forskjellige sjangre. Jeg har noen favoritter jeg kommer tilbake til ofte, og andre som jeg hører på i en periode, går lei av, og siden gjenoppdager. Spotify er så stort at jeg mister oversikten, og de tilbyr ingen gode verktøy for å bygge opp ditt eget arkiv. De har noe de kaller “your library”, og du kan bygge opp spillelister og lagre favoritter, men du får ingen hjelp med å organisere det du liker. Spotify ønsker ikke at du skal bygge opp en samling. De legger opp til at du skal vandre mer tilfeldig rundt i databasen deres, hjulpet av anbefalingsalgoritmene deres. Når jeg bruker Spotify, går jeg derfor mer etter sjanger enn album. Eller jeg starter med noe bra jeg husker jeg har hørt nylig, og så tar anbefalingene over.

Jeg har derfor lite forhold til den musikken jeg hørte på i for eksempel 2016 eller 2017. Den ligger der et sted, men den har ikke funnet sin plass i hverken samlingen min eller hukommelsen min. Musikken fra Spotify passerte meg mest som en elv. Den gamle samlingen min var en del av meg. Nesten ingenting jeg har hørt via Spotify er en del av meg på samme måte.

Enn anbefalingene da, er ikke de gode? Jovisst. Men kritikere påpeker at de også er veldig glatte. Jeg får servert musikk som fungerer bra i bakgrunnen, men sjelden noe som får meg til å stoppe opp og tenke: Oi! Hva faen. Går det an?! Mye av musikken i samlingen min har truffet meg på den måten. Jeg visste ikke at det gikk an å lage noe sånt. Så fordyper jeg meg i det jeg har oppdaget til det inngår som en del av musikksmaken min.

Sånt skjer veldig sjelden når jeg lar Spotify anbefale noe for meg, og egentlig ikke så ofte når jeg blar rundt i Spotify-biblioteket på egen hånd heller. Dette er heller ikke så underlig: Maskinlæringalgoritmer av den typen Spotify bruker er gode til å finne skjulte mønstre i enorme datamengder. Som Bår Stenvik påpeker i Det store spillet kan de bruke slike mønstre til å generere noe som er helt på linje med inputen de har blitt matet med. For eksempel kan en slik algoritme godt lage et nytt bilde som ser ganske fint ut og er i henhold til de estetiske standardene den har analysert. Men den kan ikke være kreativ ut over dette.

Å finne og anbefale musikk er en lignende oppgave. Den kan ikke automatiseres. Da setter du deg bare fast i mønstrene som allerede er der. Dette er helt greit for Spotify, som er likeglad så lenge vi lar spillelisten med automatiske anbefalinger fortsette å spille. Det gjør vi så lenge ingen av forslagene bryter for mye med mønsteret. Dermed ser de det heller ikke som noe problem at mye ny musikk nå bevisst lages for å appellere til Spotifys anbefalingsalgoritme. Men det er ikke slik jeg ønsker å lytte til musikk. Jeg ønsker i blant å høre noe nytt og uventet. Jeg ønsker å høre noe gammelt og uventet. Eller bare en gammel klassiker jeg ikke har hørt før. Tenk bare på så enkelt som å spille de store verkene til en klassisk komponist: dette er nesten umulig i Spotify. Søk opp Mozart, og du får opp hundrevis av ferske utgivelser og noen glatte spillelister. Hva gjør jeg for å utforske Mozart via Spotify hvis jeg er usikker på hvor jeg skal bevege meg videre fra det jeg har hørt allerede?

Spotify er rett og slett et dårlig verktøy for å organisere og utforske musikk. Det løser noen oppgaver veldig godt, men insisterer på å bli brukt som en komplett musikkløsning. Slik er det med mange teknologiselskaper nå, de er ikke fornøyd med å tilby ett godt verktøy som inngår i et økosystem, de ønsker å erobre og redesigne hele økosystemet på sine egne premisser. Resultatet blir mer penger for dem og et dårligere økosystem for oss. Musikkopplevelsen min det siste tiåret har blitt forringet av Spotify.

Etikken, da? Det var jo hovedgrunnen til at jeg omfavnet Spotify så totalt da de lanserte tjenesten sin. Endelig kunne jeg høre på alt jeg ville og samtidig betale for meg. Hvis du betrakter musikkbransjen med nærsynte markedsøyne, er Spotify et klart framskritt fra piratkopiering. Å hente MP3-filer med BitTorrent er tyveri, mens alt som ligger på Spotify er tilgjengeliggjort helt lovlig.

Men sett fra perspektivet til artistene, er den praktiske forskjellen liten. De fikk ikke betalt for musikken jeg piratkopierte, men de får ikke særlig betalt for musikken jeg hører via Spotify heller. Tilnærmet 0 av de 169 kronene jeg betaler til Spotify hver måned blir fordelt til artistene jeg faktisk lytter til. Alt Spotify utbetaler i royalty legges i én stor pott som fordeles til rettighetshaverne ut fra hvor mye musikken deres har blitt spilt. Mesteparten av pengene mine går dermed til de mest populære artistene, uansett om jeg lytter til dem eller ikke. Dette kalles en pro rata-modell. De fleste vil oppleve dette som intuitivt urettferdig når de tenker over hva det innebærer. De praktiske konsekvensene er at det har blitt mye vanskeligere å overleve for de mellomstore og små artistene.

Tidligere kunne du til nød overleve som et lite band med noen få men ivrige fans som kjøpte alt du laget. I dag forsvinner pengene fra fansen din inn i Spotifys store pott, hvorav en forsvinnende liten andel ender opp hos deg. For å overleve på musikken din alene må du derfor tilpasse musikken din til Spotifys anbefalingsalgoritme, slik at du ender opp som en av de få store artistene som får en stor andel av potten. Her snakker vi både om virkelig kjente artister og om mindre kjente artister som masseproduserer musikk Spotify liker å inkludere i spillelistene sine, for eksempel de mange listene med chill bakgrunnsmusikk. Ellers må du leve på konserter og merchandise, eller på en biinntekt. Slik var det selvfølgelig tidligere også. Det er en grunn til at hele gig-økonomien har fått navn etter musikkbransjens prekære arbeidssituasjon. Men Spotify har altså forverret problemet. De små og mellomstore tjener mindre enn før, fordi Spotify satte spikeren i kista på CD-salget.

Resultatet er mindre mangfold og kreativitet. Selskapet som skulle løse problemet med piratkopiering har dermed blitt en større trussel mot musikken enn problemet det var ment å løse.

Jeg føler meg lurt. Samtidig har jeg vært lett å lure. Ingenting av det jeg har skrevet om her er særlig nytt. Kritikerne har påpekt utviklingen i årevis og jeg har fått med meg at kritikken finnes, men herregud, jeg orker ikke å tenke på alt heller. Jeg har ikke tid. Jeg skulle ønske jeg slapp å tenke på dette også. Men nå har jeg nå startet dette prosjektet hvor jeg skal rydde opp i teknologien jeg bruker, og i dag har turen kommet til Spotify: Dette er ikke bra nok. Dette er ikke teknologi jeg blir glad av å bruke.

Jeg sier ikke opp Spotify-abonnementet mitt. Det er for verdifullt å ha en så stor musikkatalog tilgjengelig til at vi vil gi slipp på den. Det jeg derimot kan gjøre, er å begynne å kjøpe musikk igjen. Musikk jeg eier og kan legge inn i samlingen min.

Hvor går man da? Et godt sted å begynne ser ut til å være Bandcamp. De virker som nettopp en slik musikktjeneste jeg drømte om i begynnelsen av 2000-årene: De selger helt vanlige MP3-filer, har et stort utvalg, og tar en rimelig cut på 15% av prisen. Utvalget er selvfølgelig langt mindre enn hos strømmetjenestene. Arkivet består for det meste av små og uavhengige artister. Men det gjør det desto mer meningsfullt å kjøpe musikk. Det er nettopp disse artistene som har størst bruk for pengene mine.

Bandcamp lar deg lytte til det meste av musikken på en enkel måte, samtidig som hele tjenesten er lagt opp for å dytte deg fram mot et kjøp. For å hjelpe deg med å finne frem, legger de ut daglige artikler med anbefalinger til god musikk. Det er ingen automatikk i anbefalingene. De er skrevet av mennesker som liker musikk.

Bandcamp fremstår med andre ord som en god gammeldags platebutikk. Jeg sier fremstår, fordi jeg har blitt paranoid når det kommer til digitale forretningsmodeller, men om det gjemmer seg noe sleipt bak fasaden her, er det neppe på nivå med Spotifys plan om å erobre og redesigne hele musikkindustrien. Det finnes mange sleipe butikker, men det er likevel ganske greit å drive butikk, synes jeg. Det er sjelden butikker som ødelegger verden.

Tips meg gjerne om andre gode musikktjenester som er til å bli glad av, men mitt nyttårsforsett for 2021 er iallfall å utvide musikksamlingen min med minst ett album i måneden, kjøpt via Bandcamp eller på en annen måte. Jeg fikk det til da jeg var tenåring. Jeg får det vel til i dag også.

Det store spillet av Bår Stenvik

Bjørn Stærk — Sun, 27 Dec 2020 00:00:00 +0000

Hvordan bygget et godt digitalt samfunn. Årets teknologibokanbefaling.

Dette er en uventet god bok om utfordringene vi står foran som digitalt samfunn. Jeg sier uventet, fordi generelle tekster om dette av ikke-teknologer sjelden gjør mer enn å rispe i overflaten: Skjermer er avhengighetsdannende, teknologigigantene spiser verden, algoritmer kan ha skjulte problemer, og så videre. Det som sies om dette kan være riktig nok, langt på vei, men så kommer man uunngåelig til punktet i teksten hvor skribenten ikke henger med i detaljene lenger og går glipp av interessante nyanser og motforestillinger.

Mens jeg leste Det store spillet satt jeg og ventet på at Stenvik skulle komme til det punktet. Det kom ikke. Det vil si, kanskje er det min uvitenhet som setter begrensningen her. Jeg er ingen spesialist på temaer som kunstig intelligens. Presisjonsnivået er uansett mer enn høyt nok til å være en generell sakprosabok.

Stenvik skriver om relasjonen mellom den nye teknologibransjen, systemene de bygger og oss andre. Han er innom temaer som dårlige arbeidsforhold for de usynlige arbeiderne teknologien er avhengig av, etiske utfordringer i avanserte algoritmer og styrkene og svakhetene i kunstig intelligens. Gjennom boka prøver han ut ulike metaforer for hvordan vi vi bør tenke på teknologien vår. Den røde tråden er at mye av det som har gått galt med teknologien vår henger sammen med dårlige metaforer og fortellinger. “Skyen”, for eksempel, som gir inntrykk av at systemene lever i en slags platonisk idéverden, mens de i virkeligheten kjører i datasentre på jordas overflate, med elektronikk satt sammen av mennesker, og ofte er avhengig av en usynlig hær av løsarbeidere som fyller hullene i algoritmene. Vi trenger metaforer som fanger hvordan dette egentlig henger sammen.

Én slik metafor er den digitale tvillingen, som er bildet sosiale medier danner seg av deg som bruker. Alt du gjør på nettet etterlater seg spor som inngår i dette bildet, og jo mer komplett det bildet blir, jo mer vil man kunne forutse hva slags innhold som vil få deg til å bruke mest mulig på tjenesten. Dette er typisk innhold som appellerer til “system 1”-delen av hjernen din, det som har med intuisjon og sterke følelser og behov å gjøre, i motsetning til “system 2”, hvor du tenker langsommere og mer rasjonelt.

Hvis du bruker Twitter, har jeg funnet en god måte å teste denne effekten på. I toppen av siden (ikonet over “tweet” i desktop-visning), kan du endre fra å se “top tweets” til “latest tweets”. Top tweets betyr at Twitter velger hvilket innhold du skal få se. Da får du opp det som engasjerer deg mest, gjerne i form av sinne eller frykt. Hvis du endrer til latest tweets, blir opplevelsen med ett merkbart kjedeligere. Det er fristende å skru tilbake til top tweets med en gang, men jeg anbefaler å beholde latest tweets en stund og utforske følelsen dette gir deg. Kanskje er det en god form for kjedsomhet som motiverer til en sunnere bruk av Twitter? Jeg har iallfall ikke gått tilbake. Jeg får den samme følelsen på Mastodon. Det er egentlig ganske ålreit. Det som skjer er altså at Twitter mister evnen til å manipulere strømmen din slik at den appellerer ekstra mye til system 1.

Du kan i teorien gjøre det samme med Facebook ved å velge View more -> Most recent i desktop-visningen, men du rekker ikke å utforske denne modusen, for Facebook endrer den automatisk tilbake etter kort tid. Det er mye mer lønnsomt for Facebook at du får opp innhold som “engasjerer” deg, det vil si som appellerer til system 1-tenkning. Hva du selv ønsker, har ingenting å si.

Den digitale tvillingen inngår i et tvillingpublikum, altså en tenkt gruppe man antar at du tilhører. Hvis du ligner en del på en bestemt type menneske, og man vet at den typen mennesker gjerne også liker andre ting, som konspirasjonsteorier om vaksiner, gir det mening for Facebook og YouTube å anbefale deg denne typen innhold. Det er en god sjanse for at du vil like det også, og dermed bli enda mer lik ditt tvillingpublikum. At dette er skadelig for deg og samfunnet er uinteressant. Algoritmen optimiserer for “engasjement”, det vil si tidsbruk og reaksjoner, som igjen betyr at det samles mer data om deg og at man får flere anledninger til å vise deg reklame.

Stenvik tenkte tidligere på nettet som en slags hage han vandret fritt rundt i og hvor han kunne studere og plukke fine blomster. En bedre metafor, mener han nå, er at det finnes en usynlig gartner i hagen som løper rundt og endrer den for å få deg til å bruke mest mulig tid der.

En annen metafor han mener vi bør ta i bruk er “demoner”, slik kristne tenkte på dem tidligere. Demonene overveldet oss gjennom å appellere til svakhetene våre, som sinne, grådighet og lyst. Når kirken snakket om demoner, var dette ikke kun en overtroisk faktapåstand men også ment som et hjelpemiddel til å styrke de gode sidene i oss. Fortellingen om demoner satte navn på hva som skjer når vi stadig vekk gjør noe vi vet vi vil angre på senere. Algoritmene i sosiale medier gjør det samme. Det ligger ingen ond vilje bak på samme måte, men det tradisjonelle bildet av demonene som vil ha deg til å gjøre noe dumt stemmer overraskende godt på anbefalingsalgoritmene i sosiale medier som prøver og feiler seg fram til stadig nye måter å appellere til følelsene dine på.

Stenvik unngår fella hvor man legger skylden for dette på bestemte aktører. Hvis problemet er at Facebook har gjort noe galt, løser vi det ved å boikotte, regulere eller straffe Facebook. Han identifiserer i stedet problemet som et produkt av teknologibransjens form for kapitalisme og fortellingene vi har med oss fra kulturen bransjen vokste fram i: En verden som består av mannlige nerder med dårlige sosiale ferdigheter som henter impulser fra science fiction, californiske hippietenkere og liberalisme. Resultatet er en bransje styrt av smarte men ensporete menn med store huller i forståelsen sin. Han påpeker paradokset i at Elon Musk og andre visjonære ledere frykter en framtid hvor kunstig intelligens løper løpsk, samtidig som det monomane vekstbehovet som ligger til grunn for et slikt scenarie minner mest av alt om deres egen måte å drive selskapene sine på.

Første skritt mot løsningen, mener han, er å legge bort fortellingen om den smarte visjonære gründeren i det private næringslivet som egenhending skaper en revolusjonerende teknologi som fører samfunnet inn i framtiden. Disse fortellingene er ofte mangelfulle eller direkte løgn. Mange av teknologiene som har endret samfunnet de siste tiårene er en kommersialisering av grunnforskning som enten er gjennomført eller støttet av det offentlige. Det er en myte at staten ikke spiller noen rolle i innovasjon, og det er dessverre en myte mange i staten selv tror på.

Stenvik ser for seg at det offentlige kan spille en større rolle i å sette premissene for det digitale samfunnet. I tillegg til å støtte forskning, bør staten innføre noe som tilsvarer Mattilsynet, som med sine 1300 ansatte sørger for at maten vi spiser er trygg. I stedet har vi bare Datatilsynet, som med sine 50 ansatte knapt er i stand til å utføre oppgavene de har i dag. Et mer omfattende datatilsyn burde kunne kreve innsyn i viktige algoritmer på samme måte som Mattilsynet får innsyn i hvordan en gård produserer mat.

Et annet forbilde for digital politikk finner Stenvik i norsk oljehistorie og de ti oljebudene som sikret oss kontroll over vår egen oljeindustri. Det er litt flåsete å si at “data er den nye oljen”, men data er iallfall en viktig råvare som vi i dag ganske ukritisk lar store utenlandske selskaper hente ut fra Norge. Forretningsmodellen til mye av teknologibransjen i dag er at du betaler for tjenestene deres med data om deg selv, og at disse dataene er mer verdifulle enn tjenesten du får igjen. Dataene er verdiløse enkeltvis, men kan ha stor verdi når de knyttes sammen og analyseres. Problemet er at de brukes til skadelige formål utenfor demokratisk kontroll.

Her ligger det et enormt potensiale, mener Stenvik, men på samme måte som med olja, går potensialet tapt hvis vi ikke selv tar kontroll over det som skjer. Stenviks ti “databud” sier derfor blant annet at datahøsting fra norske borgere skal komme oss selv til gode, at vi bør ha innsyn i algoritmer som berører norske data, at vi bør ha norske datasentre og sette opp en statlig skyløsning.

Jeg tar ikke stilling til om slike forslag er gode og gjennomførbare, men jeg tror han ser etter løsninger på riktig sted: I at det offentlige tar en mer aktiv rolle i utformingen av det digitale samfunnet. For tjue år siden ville jeg ansett dette som en autoritær idé, hvor den mektige staten tråkker på små aktører i den private sfæren. Jeg tenker fremdeles at nettet langt på vei bør være et økosystem av små og mellomstore aktører i form av enkeltpersoner, organisasjoner og firmaer - akkurat som i det ikke-digitale samfunnet. Men i dag ser jeg at det er gigantene som er den største trusselen mot et slikt økosystem, ikke den norske staten, eller for den saks skyld EU. Slike aktører kan selvfølgelig også spille en destruktiv rolle, men slik er det med alle politiske spørsmål. Vi trenger deres hjelp og aktive innsats for å gjøre det mulig for de små aktørene å overleve.

Det store spillet er et forsøk på å finne metaforer og fortellinger som kan hjelpe oss med å finne løsninger av denne typen. Hvis du skal lese noen av bøkene jeg har snakket om i denne bloggen i høst, ville jeg begynt med denne, ikke minst fordi den knytter seg til en norsk og europeisk kontekst. Det er i lengden meningsløst å terpe på alle de slemme og dumme tingene Facebook og Google gjør. Løsningen ligger i å involvere demokratiske krefter der vi bor, og da er ideene i denne boka et godt sted å starte.

(For mer detaljer, se også notatene mine fra boka.)

Digital sjelefred i 2021

Bjørn Stærk — Sun, 27 Dec 2020 00:00:00 +0000

Om hvorfor "skjermtid" er en avsporing, og at det virkelige problemet ligger i hvordan dårlige tjenester som Facebook er designet.

Noen spurte på Facebook hvilke tips folk har til å finne sjelefred for sitt digitale liv i 2021. Hvordan kan man for eksempel bli kvitt uvanen med å sjekke telefonen hele tiden? Kanskje man kan avinstallere Facebook-appen og epostklienten, eller la være å åpne mobilen før 12 om morgenen?

Svarene de fikk gikk i samme retning: Sett grenser for deg selv for når du sjekker epost, skap mobilfrie soner, slike ting. Den ekstreme utgaven av dette kalles digital detox. Digital avvenningskur. Legg elektronikken igjen hjemme og dra på hytta.

Jeg forstår godt hvorfor mange tenker i denne retningen. Mange av oss innser at vi har endt opp med å bruke for mye tid på skjermene våre. Altså må vel skjermtid være problemet, og mindre skjermtid løsningen. Skjermen er avhengighetsdannende, derfor bør vi bruke mindre skjerm. Vi trenger regler og apper som hjelper oss med å bruke mindre skjerm.

Svakheten ved denne tankegangen er at man blander symptomet med problemet. Jeg tror for mye skjermbruk er et symptom på et underliggende problem. Jeg sier ikke at det bare er et symptom og derfor ingenting å bekymre seg over. Det er et symptom som kan ødelegge livet ditt. Det jeg sier er at det ikke er der det egentlige problemet ligger, og derfor heller ikke der du først bør lete etter en løsning.

Hvorfor åpner mange Facebook-appen hele tiden gjennom dagen? Facebook er en dårlig tjeneste. Det vil alltid være en dårlig tjeneste, fordi forretningsmodellen deres tilsier det. Men de er flinke til å vise deg innhold som får deg til å komme tilbake igjen med en gang. De er flinke til å motivere deg til å åpne appen og sjekke hva som har “skjedd”, det vil si: se mer innhold anbefalingsalgoritmen deres tror vil engasjere deg. Det er dette som skaper inntekter for dem. En god tjeneste, altså en som finner sin plass som en av mange små tjenester som beriker livet ditt, ville ikke vært lønnsom for dem.

I den grad Facebook er vanedannende og fører til for mye bruk av mobiltelefonen, er det altså fordi det er en dårlig og destruktiv tjeneste. Du burde ikke lage en regel for når du “får lov” til å sjekke Facebook. Bare slutt å bruk det til så mye. Kutt ut 90% av bruken. Du kommer ikke til å savne det, fordi Facebook er en dårlig tjeneste. De 10 gode prosentene som er igjen blir du ikke avhengig av. Jeg åpner Facebook mest nå fordi familien min er aktiv der og fordi jeg liker Togferie-gruppa. Ingen av delene er voldsomt vanedannende. Jeg klarer meg fint om jeg venter til i morgen med å se den nye videoen av nevøen min. Slik er det med nyttige tjenester, de spiser ikke opp livet ditt.

Ironisk nok så jeg innlegget om digital sjelefred fordi jeg testet ut noe jeg nevnte i omtalen av Det store spillet: At du kan velge å se nyhetsstrømmen din i Facebook i kronologisk rekkefølge, men at de raskt skrur dette tilbake for deg, slik at du ser ting i den rekkefølgen Facebook foretrekker. Det var mens jeg testet dette og bladde gjennom den kronologiske strømmen at jeg så innlegget. Ville jeg sett det ellers? Antagelig ikke. Facebook ser ut til å ha bestemt seg for at jeg ikke er særlig interessert i det denne personen skriver. Innleggene deres havner iallfall aldri øverst i lista mi. Selv kunne jeg godt tenkt meg å se dem. Hadde denne personen hatt en blogg med en RSS-feed, ville jeg abonnert. I den kronologiske strømmen ser jeg også innlegg fra andre personer jeg er interessert i, men som Facebook har valgt å skjule for meg. Dette er en god illustrasjon av problemet med dårlige tjenester som ønsker å maksimere tidsbruken min på bekostning av alt annet. De tar beslutninger på mine vegne som manipulerer hva jeg ser, og gir meg noe annet enn jeg ville valgt selv.

Så hva er nøkkelen til digital sjelefred i 2021? Ikke tenk for mye på selve tidsbruken, men på hva slags teknologi og tjenester som bidrar positivt til livet ditt. En ting de gode tjenestene har til felles er at de ikke dytter deg mot å bruke mest mulig tid med dem. RSS-leseren min, for eksempel, vil ikke at jeg skal sitte timesvis hver dag og sjekke hva som har kommet siden sist. Den kronologiske strømmen den viser er for “kjedelig” til at jeg føler behov for å oppdatere den hvert tiende minutt. Den er “kjedelig” fordi den ikke er satt sammen av en algoritme som ønsker å fremprovosere sterke følelser i meg. Dermed er heller ikke tidsbruken min noe problem.

På samme måte har Twitter-strømmen min blitt “kjedeligere” etter at jeg endret den til å bli vist i kronologisk rekkefølge, men det er helt greit, det. Jeg føler mindre behov for å sjekke hva som har skjedd siden sist og tenker nøyere over hvem jeg følger og ikke følger. Det er på samme måte med Mastodon, hvor kronologisk rekkefølge er den eneste visningsmodusen. Mastodon er “kjedelig”, det vil si det oppfører seg som en god teknologi: Det gir meg noe jeg vil ha uten å prøve å spise opp dagen min. Da er det heller ikke lenger så interessant å snakke om skjermtid.

Det er sikkert sunt å en mobilfri dag på hytta, men jeg tror du bør se på høy skjermbruk som et symptom i stedet for et problem. Er det et problem at dere har en samtale på hytta og åpner Wikipedia for å sjekke noe dere er nysgjerrig på? Neppe, det er egentlig ganske ålreit, synes jeg. Og er det en løsning på Facebook-uvanen din at du har en mobilfri dag på hytta? Neppe, løsningen er å innse at dette er en dårlig tjeneste som du langt på vei kan kutte ut. Gjør du først det, blir det også fort mindre mobilbruk både i hverdagen og på hytta.

Ved å tenke mindre på “skjermtid” og mer på hvilke tjenester vi bruker tid på og om disse er gode eller manipulerende teknologier, er det lettere å identifisere problem og løsning. Derfor kommer jeg ikke til å måle skjermtid og lage skjermbegrensninger for meg selv i 2021. I stedet vil jeg bli enda mer selektiv i hva slags teknologier jeg bruker.

Lurking av Joanne McNeil

Bjørn Stærk — Sun, 13 Dec 2020 00:00:00 +0000

En subjektiv kulturhistorie om det tidlige nettet.

En svakhet ved mye teknologikritikk nå er at perspektivet er så snevert. Man snakker om hva Facebook, Google, Twitter og så videre gjør galt, men hva fantes før disse tjenestene? Hvilke andre tjenester finnes eller kunne eksistert i dag? Hvordan ser det kulturelle og historiske landskapet ut som disse gigantene herjer i? Det er som om kritikerne ikke var på nett før Facebook og smarttelefonen. Det er som om de aldri har hengt på et sært lite forum langt utenfor allfarvei som de ble glad i og som kanskje til og med har overlevd til den dag i dag.

I Bjørn Gabrielsens bok Skjermslaver er det for eksempel mye berettiget frykt og sinne rettet mot smarttelefoner og andre skjermer. Men premisset for mye av kritikken er at forfatteren vokste opp og fant seg selv i en før-digital verden og dermed kan trekke et klart skille mellom den digitale virkeligheten og den personen han selv egentlig er. Jeg kan ikke det. Jeg ble voksen på nettet. Jeg testet ut utallige diskusjonsforum og bloggformater og sosiale medier før de alle ble erstattet av gigantene. De formet meg.

Nettet for meg er alle minnene jeg har med meg fra den kollaborative skriveplatformen Kuro5hin, spillmiljøet rundt Team Fortress Classic, det tidlige norske bloggmiljøet, den virtuelle verdenen Second Life og mange andre nettmiljøer jeg har glemt.

Når noen så snakker om deres forhold til “skjermen”, faller jeg litt av. Ja, men hvilken utgave av den? Hvem sitt innhold? Facebook er en fæl platform som bør avlives, men hvor mye av det som er fælt med Facebook har å gjøre med akkurat deres designvalg, og hvor mye har å gjøre med evige utfordringer sosiale medier har slitt med siden de første BBS-enes tid?

Det er slike spørsmål Joanne McNeil bidrar til å finne svar på i Lurking, som er en subjektiv kulturhistorie om internett sett fra brukernes perspektiv. McNeil har litt den samme nettbakgrunnen som meg: Hun ble aktiv i nettforum på 1990-tallet, fikk venner der, utforsket de tidlige sosiale mediene. Hun har hatt gode opplevelser og dårlige opplevelser. Nettet er en del av henne.

Dette er fortellingen om hvordan det rare, kaotiske, anarkistiske nettet ble standardisert, profesjonalisert og temmet, og om en del av det gode, dårlige og tvilsomme som forsvant underveis.

McNeil kritiserer gigantene fra ståstedet til en pioner som er skuffet over at de har skuslet bort potensialet i det tidlige nettet. Hun sammenligner Google med en upålitelig venn. De lovet å indeksere alt, huske alt, og formidle det på en objektiv måte, som en slags super-bibliotekar, men algoritmene diskriminerer, og data og tjenester slettes nådeløst når de ikke lenger bidrar til Googles fortjeneste. Det eneste du kan stole på at de viderefører er den totale overvåkningen - men den vil skje på deres premisser, ikke våre. Hva er poenget med bøker, undret Google-grunnleggeren Sergey Brin seg i 2000-årene. Den typen tenkning hørtes utopisk ut den gangen Google fremstod som en forsmak på fremtiden. I dag ser man det klarere som et symptom på overmot og inkompetanse. Google ønsket å erstatte bibliotekarene - og så forstår de ikke en gang hva poenget med bøker er.

McNeil skriver om hvordan måten vi eksponerer oss selv har endret seg. På BBS-er, Usenet, AOL og andre tidlige digitale forum hadde du mange valgmuligheter. Du kunne være en lurker, en som fulgte med på samtalen uten å bidra selv. Du kunne være helt anonym, skrive under pseudonym, eller identifisere deg med ditt offisielle navn. Du kunne ha en helt eller delvis fiktiv identitet. Mye av dette har siden blitt ensrettet av gigantene. På Facebook skal du delta under ditt offisielle navn. Andre tjenester legger opp til at du ikke har mer enn én identitet, koblet til én epostadresse og ett telefonnummer. Hvis du insisterer på å splitte opp personligheten din, samler de den for deg i skjul, ved hjelp av cookies og andre overvåkningsmekanismer.

For meg var det noe frigjørende i det å kunne fragmentere meg selv på nettet. Jeg kunne søke, lurke og skrive anonymt, om jeg ville. Slik kunne jeg utforske sider av meg selv som jeg ikke var klar for å knytte til min offisielle identitet ennå. Jeg føler det slik fremdeles. Det er naturlig for oss alle å veksle mellom ulike identiteter. Jeg er en annen for familien min enn jeg er på jobb eller som skribent. Det har blitt vanskeligere å holde disse adskilt. Dette har ikke gjort det mer tungvindt å være en drittsekk på nettet. På mange måter har dette blitt lettere, fordi du kan forfølge personer på en mer omfattende måte enn før. De eneste som har tjent noe på dette er de som leverer tjenestene, som har fått bedre oversikt over brukerne og kan vise mer målrettede annonser.

Det er lett å bli nostalgisk når man mimrer om det gamle nettet. Man husker det beste: Mangfoldet av litt klønete hjemmesider som formidlet eierens unike interesser. Hyperteksteksperimenter hvor man kunne bla rundt i timesvis. Forum hvor man knyttet ekte bånd med fremmede mennesker uten at overvåkningskapitalister tvang seg inn i relasjonen. Samtidig var det mye galt med disse miljøene. Moderering var et like uløst problem som det er i dag. Det var mindre mangfold på nettet enn i dag. Tonen ble satt av den typen unge, privilegerte menn som kunne ta seg tid og råd til å være teknologiske pionerer. De bygget en del liberalistiske premisser inn i nettet som har fungert dårlig siden, som troen på at det ville komme noe godt ut av saklig debatt med ekstremister.

McNeil navigerer fint unna nostalgien. Hun formidler et internett jeg kjenner igjen, et sted med mye frihet og potensiale, men også mye kjedsomhet, mørke og ensretting. Hun skriver:

“The internet, like many new communication technologies before it, sold itself as a social-change agent - a public good, a free education, somethiing that promoted a broader “discourse”. Radio, television, and more recently, virtual reality have all rolled out with similar lofty promises, only to fail, typically due to the privileged homogeneousness of clueless early adopters.”

Det er med andre ord få løsninger å finne i det tidlige nettet. Mye av det som fungerte bedre, fungerte bedre fordi nettet bestod av noen få ivrige brukere med noenlunde samme bakgrunn. Et nett for alle menneskene i verden er en mye vanskeligere oppgave å løse. Det er ikke tilstrekkelig å skru klokka tilbake til det sensurfrie diskusjonsforumet jeg hang på som tenåring.

Det man derimot kan få ut av et slikt tilbakeblikk er et bredere perspektiv på hva det betyr å ha et digitalt liv, og på hva som kunne vært mulig hvis vi ikke gigantene hindret det. McNeil formidler noe jeg husker godt: gleden over det å oppdage potensialet nettet gir oss for selvutfoldelse, læring og kontakt med andre mennesker. I 1990-årene var det noe uskyldig over en slik glede. I dag får det å snakke om slike ting en sintere og mer opprørsk undertone. Det minner oss om at teknologien vår kan være mye mer enn den har blitt.

Hvorfor vil Google ha meg til å velge Uber i stedet for bussen?

Bjørn Stærk — Sat, 12 Dec 2020 00:00:00 +0000

Mysteriet om det dårlige ruteforslaget.

I dag skal vi løse en kriminalgåte, eller iallfall en gåte. 2. desember intraff en mystisk hendelse da jeg var på vei hjem fra barnehagen med sønnen vår: Jeg søkte opp veien videre på Google Maps, og det eneste forslaget den hadde til kollektivreise var en merkelig rute som tok en lang omvei med t-banen og avsluttet turen med Uber.

Hæ? Altså: Vi bor på Tveita i Oslo. Barnehagen er på Lindeberg, ikke så langt unna. De er knyttet sammen med t-bane 2 og buss 79, som går hele dagen. Jeg skulle plukke opp en pakke på et utleveringssted på veien hjem og søkte opp ruta fordi jeg var usikker på om det ville være bussen eller t-banen som var kjappest.

Ingen av delene, svarte Google Maps, og foreslo at jeg tok t-banen fra Lindeberg til Helsfyr, og deretter praiet en Uber for å komme meg til Tveita. For de som ikke er kjent i Groruddalen i Oslo: Dette er en lang og meningsløs omvei. Den er feil på alle tenkelige måter. Buss 79 har holdeplass like ved barnehagen, og senere fant jeg ut at den har en holdeplass like ved utleveringsstedet også. Det er 120 meter å gå for å komme seg til bussen, og deretter 280 meter til utleveringsstedet. Buss 79 går ofte og er derfor det riktige svaret.

Kanskje Google Maps visste noe jeg ikke hadde tenkt på, så som at det kan være veldig treg kø på akkurat den veien i rushtiden? Men jeg får det samme svaret uansett hvilket tidspunkt jeg søker for. Hvis Maps trodde 79 var forsinket, burde den foreslått den nest beste ruta: T-bane fra Lindeberg til Tveita, og deretter gå i ti minutter.

Men t-bane til Helsfyr, altså forbi Tveita og langt inn mot sentrum? Og videre med Uber? Jeg ble stående og banne i høstregnet. Litt av hensikten min med denne bloggen er å finne alternativer til tjenestene teknologigiganter som Google tilbyr. Jeg har en lang liste over løsninger jeg helst skulle være mindre avhengig av. Google Maps stod ikke høyt på den lista. Den fungerer bra til både å finne ut hvor jeg skal og hvordan jeg skal komme meg dit. Det er ikke den tjenesten jeg er mest motivert til å kvitte meg med. Før nå.

Når giganter som Google tilbyr en tjeneste, er det sjelden den beste tjenesten man kan tenke seg. Slike selskaper driver ikke egentlig med innovasjon, men med strategiske oppkjøp av gode nok tjenester som de kan sette opp som en forsvarsmur rundt kjernevirksomheten sin. Google er ikke eksperter på reise, men på søk og annonsering. Det som likevel gjør en slik tjeneste attraktiv for oss brukere er at den er friksjonsfri og koblet til en verdifull datamengde. Du slipper å tenke så mye på hva som ligger bak tjenesten, siden den nesten alltid gir et greit svar på det du lurer på.

Så skjer det plutselig noe som skaper friksjon og gjør deg oppmerksom på mekanismene bak fasaden. Som at en reisetjeneste foreslår en lang omvei pluss taxi når du vet det går buss rett borti gata.

Det er to spor vi må følge for å finne ut hva som har skjedd her: Det ene er hvorfor Maps ikke foreslår de to gode rutealternativene. Det andre er hvorfor Uber dukker opp i omveien den heller vil at jeg skal ta.

Først buss 79. Google Maps kjenner til buss 79. Den kommer opp som forslag på andre søk, med oppdaterte rutetider som for andre ruter. Årsaken er altså ikke at buss 79 har blitt borte fra Googles database.

Handler det om at Uber har betalt Google for å manipulere søkeresultatet? Jeg tror ikke det. Hvis jeg søker opp den samme ruta i en browser på laptopen min, hvor Google Maps ikke har noen Uber-forbindelse, får jeg ikke opp buss 79 eller t-bane 2 der heller. Den foreslår i stedet at jeg går hele veien fra Lindeberg til Tveita. 37 minutter tar den gåturen.

Det er altså noe med akkurat den ruta jeg søker opp som Google Maps blir forvirret av. Jeg søker opp en rute fra et litt annet sted på Lindeberg til et litt annet sted på Tveita, og da dukker 79-bussen opp. Forklaringen er derfor enkel: Det er en bug i Googles rutealgoritme som utløses av ett eller annet ved disse to stedene.

Enn Uber, da? Det var det som virkelig satte meg ut: at jeg søkte opp en kollektivrute og ble anbefalt Uber. Jeg hadde ikke fått med meg dette, men Uber kom tilbake til Norge 2. november i år. Da Uber først ble lansert i Norge i 2014 var jeg forsiktig positiv. Tjenesten var jo så lett å bruke, og nå kunne hvem som helst tjene litt penger som sjåfør om de ville. Entusiasmen kjølnet i møte med fortellinger om hvor dårlig de behandlet sjåførene sine, og jeg ble forsiktig negativ. I 2016 skrev jeg i Aftenposten at den norske taxinæringen har sin del av skylden hvis de blir knust av Uber. De har tviholdt på et løyvesystem som hindrer konkurranse, økt prisene sine og samtidig gitt sjåførene sine dårlige arbeidsforhold. Nå står de igjen uten venner og da ligger veien åpen for Uber. Det er trist, skrev jeg, men tenkte at når det står så dårlig til med vår egen taxinæring, er det vel slik det må gå: Den byttes ut med en utenlandsk taxinæring i stedet.

Uber er ikke et teknologiselskap i delingsøkonomien, påpekte jeg, bare et taxiselskap. Det var i og for seg riktig nok, men feilen jeg gjorde i 2016 var at jeg trodde at Uber var et taxiselskap med en rasjonell forretningsmodell. Jeg visste at de tapte penger på driften sin, men slik er det med alle unge selskaper. Det skal vel være mulig å tjene penger på å kjøre taxi, antok jeg. Det er ikke akkurat en spinnvill tanke at man kan starte et nytt taxiselskap, drive det litt billigere enn andre taxiselskaper, og ende opp som én av flere stabile aktører i taximarkedet.

Men Uber er ikke et slikt selskap. De tilhører er ny generasjon selskaper hvor forretningsmodellen er omtrent som dette: Få tilgang på en nærmest bunnløs pengekasse. Bruk denne til å erobre og revolusjonere verden - eller gå konkurs. Det er som en eksperimentell rakett: Ekstremt dyr og med stor fare for eksplosjon, men hvis det faktisk funker ender du opp på månen.

Ubers måneprosjekt er ikke at de skal bli et lønnsomt taxiselskap på linje med de vi har fra før, men å erstatte store deler av verdens taxinæring og kollektivtransportsystem med selvstyrte biler. De liker å sammenligne seg selv med Amazon, som heller ikke gikk med overskudd i starten, men forskjellen er at Amazon faktiske tjente store summer på en fungerende forretningsmodell og investerte dette i å erobre nye markeder, så som IT-tjenester. Uber har ikke funnet en forretningsmodell de kan tjene penger på ennå. Amazons investeringer har gitt dem lojale og/eller innestengte kunder. Uber eier ingen biler, har ingen sjåfører som ansatte, og har derfor intet forsvar mot konkurrenter som Lyft - eller mot det lokale taxiselskapet. De har fortsatt å skuffe eierne sine med dårlige resultater, og nylig solgte de også virksomheten sin for selvkjørende biler, det som skulle vært selve nøkkelen til fortjeneste på sikt. Det viser seg at det ikke er så lett å kjøre bil uten en hånd på rattet.

Mye tyder dermed på at Uber vil mislykkes. Men før det skjer, vil de har brukt enorme pengesummer på å ødelegge fungerende taximarkeder. Altså, på den ene siden har du forretningsmodellen “sette seg i bil, kjøre folk fra A til B, få betalt mer enn det koster”. Enkelt og greit. På den andre siden har du forretningsmodellen “kjøre folk fra A til B for mindre enn det koster, la investorene ta regningen, og sats på at du klarer å erobre verden og erstatte sjåførene med kunstig intelligens før kassa går tom”. Det er ganske villt. Hvis jeg trodde at det kunne fungere, ville jeg kjempet mot det. En verden av motorveier og personbiler blir ikke bedre å bo i bare fordi de alle erstattes med taxier. Buss, t-bane og tog er best, også i en verden av selvkjørende biler. Men jeg tror ikke det vil fungere. Selv om vi får pålitelige selvkjørende biler, skal det svært mye til for å gjøre Uber til den ene store monopoltilbyderen av persontransport.

Frykten min er defor ikke lenger at en lokal taxinæring skal bli erstattet av en utenlandsk taxinæring som behandler arbeiderne noe dårligere. Frykten min er at Uber skal ødelegge taxibransjen og i tillegg rekke å sabotere for kollektivtilbudet før de unngåelig går på en spektakulær smell.

Derfor blir jeg litt satt ut når jeg søker opp en kollektivrute i Google Maps og den i stedet foreslår Uber, altså taxiselskapet som ikke bare ikke er en del av kollektivtilbudet, men aktivt er ute etter å drepe det.

Tidligere viste Google Maps Uber i en egen fane. Jeg vet ikke når de begynte å inkludere Uber i kollektivrutene sine. Kanskje har denne funksjonen vært der en stund, og bare vært usynlig for norske brukere fordi Uber ikke var tilgjengelig her. Jeg tipper årsaken er så banal som at Uber betaler Google for dette. I tillegg eier Googles morselskap Alphabet 5% av Uber.

Som i de fleste kriminalmysterier er dermed løsningen skuffende åpenbar når du først ser den. Det er en bug i Google Maps som gjør at den blir forvirret på Tveita. Og Google har solgt ruteanbefalingene sine til et tvilsomt selskap. Ingen av delene er egentlig overraskende. Google har falt langt fra myten de dyrket i 2000-årene som smarte og etiske teknologer. De har dumme feil i navigeringsløsningen sin. De samarbeider med et selskap som er avhengig av å gjøre byene våre til et evig bilhelvete for å lykkes.

Finnes det noe alternativ? EnTur er den statlige norske reiseplanleggeren. Appen deres kjenner til alle rutetidene, holdeplassene og veiene i Norge og gir gode svar. Svakheten er at de ikke kjenner til alle stedene. Jeg kan ikke søke opp butikken eller kafeen jeg skal til. Jeg er ikke interessert i hvilken adresse kafeen er på. Kanskje vet jeg ikke en gang hvilken kafé jeg skal til, jeg må først finne en kafé i nærheten som jeg har lyst til å spise på. Da er det fram med Google Maps. Det er de som har de beste stedsdataene og i tillegg eier alle anmeldelsene brukere som meg har vært dumme nok til å gi dem.

Når jeg skal lete etter alternativer til gigantenes tjenester, sjekker jeg alltid den fine oversikten til switching.software. Der finner du mange gode tjenester med etiske forretningsmodeller. Som alternativ til Google Maps foreslår de OpenStreetMap og appen OsmAnd. OSM er en god karttjeneste og OsmAnd tilbyr mange av de samme funksjonene som Google Maps. Bare litt dårligere. Jeg har i blant fått bedre sykkelruteanbefalinger herfra enn fra Google. Men den er ikke særlig til hjelp med ruta som forvirret Google. Den finner buss 79, det tar bare mye lenger tid å få svar, og jeg må fremdeles vite adressen eller holdeplassen jeg skal til. Heller ikke her kan jeg søke opp en butikk, en kafé eller en barnehage.

Hvis noen vet om et slikt alternativ, vil jeg gjerne høre om det. Inntil videre sitter jeg nok fast med Google Maps mens jeg drømmer om hvordan et økosystem for navigasjonstjenester kunne fungert uten Googles enevelde.

Skin in the Game av Nassim Taleb

Bjørn Stærk — Tue, 08 Dec 2020 00:00:00 +0000

Om hvorfor teknologer er så glade i Nassim Taleb.

Dette er ikke en teknologibok, men Taleb er en forfatter du finner i bokhylla til mange teknologigründere. Investorer som Marc Andreessen og Ben Horowitz har anbefalt Skin in the Game. Begreper fra bøkene hans dukker opp over alt i tekster om gründervirksomhet. Som Wendy Liu skriver i Abolish Silicon Valley finnes det en egen gründerfilosofi som driver oppstartselskapene som vil erobre verden, og mitt inntrykk er at Talebs ideer står sentralt i denne filosofien.

Talebs bøker har hatt stor påvirkning på meg også. Jeg leste Fooled by Randomness og The Black Swan da jeg var i tjueårene og slukte bøker om rasjonelle beslutninger, vitenskapsfilosofi og kompleksitet. Talebs bøker skilte seg ut ved at han ikke snakket om statistikk som noe isolert og teoretisk. Han brukte ideer fra antikke stoiske og skeptiske tenkere til å skape en slags livsfilosofi ut av møtet mellom enkeltmennesket og de komplekse systemene som omgir oss.

Jeg skrev beundrende om The Black Swan i 2007. Det jeg tok med meg fra boka var budskapet om hvor lite vi egentlig kan vite om systemene som legger føringer for livene våre. Fenomener dukker opp fra ingetsteds og erobrer verden. Etterpå later vi som om det var uunngåelig, men vi vet like lite som før om hva som kommer neste gang. Boka er et oppgjør med overmotet til de som tror at de forstår komplekse systemer. Han bruker et bilde vi bokelskere vil forstå med en gang: Antibiblioteket, altså summen av bøker du ikke har lest. Det hjelper ikke hvor mange bøker du har lest. Kunnskapen som ligger i de du ikke har lest er uendelig mye større. Rasjonalitet dreier seg vel så mye om hva du gjør med antibiblioteket ditt som om hvilke bøker som står i biblioteket.

I Antifragile la han frem ideer som antiskjørhet (systemer som vokser på å bli utsatt for stress), Lindy-effekten (at antiskjøre systemer får en lengre forventet levealder jo eldre de allerede er) og skin in the game (viktigheten av å ha noe på spill i det man snakker om).

Taleb er særlig opptatt av dette med å ha noe på spill. En rød tråd i bøkene hans, og hovedtemaet i den nye, er hvor ustabil verden blir av at politikere, kommentatorer, næringslivsledere og akademikere ikke risikerer noe når de tar stilling til spørsmål. De kan bullshitte og synse i vei, og når regningen legges på bordet, er det noen andre som må betale. Kort tid senere finner du dem i gang med å bullshitte og synse om noe helt annet, som om ingenting har skjedd.

Jeg ser i etterkant at mange av valgene jeg har tatt de siste ti årene har vært i tråd med dette. Som fersk blogger i 2003 heiet jeg fram Irak-krigen, til tross for at jeg verken hadde noe forhold til militæret eller Irak og ikke selv risikerte noe som helst. Det var bare en kjapp mening. I dag setter jeg meg på sykkelen når jeg skal skrive om sykkelpolitikk og tar med familien på toget når jeg skal skrive om hvor fint det er å reise med familien på togferie. Jeg går tilbake til mine gamle tekster for å holde meg selv ansvarlig for dumme ting jeg har skrevet før. Teknologibloggen min bygger så langt det er mulig på ting jeg har mye direkte erfaring med. Jeg har ikke lyst til å fortelle deg hva du bør gjøre med Facebook-kontoen din hvis jeg ikke har prøvd det selv allerede. Det var Taleb som dyttet meg i denne retningen.

Han har også en mørk side. I bøkene hans finner du en voksende forakt for dumme intellektuelle (Intellectual Yet Idiot). Det startet som et berettiget oppgjør med overmodige eksperter som ikke selv har noe på spill og som ikke forstår de statistiske egenskapene ved de komplekse systemene de synser om. Men gradvis har denne forakten for dumme intellektuelle tatt form av en besettelse, og listen over idioter og verdiløse fagfelt har vokst seg lang. Talebs treffsikkerhet synker med avstanden til hans egen bakgrunn fra finansbransjen. Kritikken mot økonomifaget treffer nok bra, og ble delvis bekreftet av finanskrisen. Men også samfunnsfagene er råtne, mener Taleb, og han har ingen hemninger mot å belære for eksempel historikere om metodeinnsikter jeg tror de kjenner til fra før.

På bunnen av kunnskapshierarkiet hans finner du de vanlige hoggestabbene for høyreorienterte realister, som kjønnsforskning og postkoloniale studier. Dette har ingenting å gjøre med temaene han skriver om, det er bare en punchline. De har visst funnet et nytt kjønn nå, hø hø.

Det er i det hele tatt ganske slitsomt å henge med i svingene på alt det Taleb har en bombastisk mening om. Jeg sluttet å følge med på ham en stund, etter at han ble gal på Twitter. De mest vellykkete brukerne av sosiale medier er de som enten bruker dem kynisk, eller de som på ærlig vis lar egoet sitt tre inn i rollen sin som i en mecha-robot. Taleb faller i den siste gruppen. Han lider av et alvorlig tilfelle av poster’s brain, en lidelse hvor man poster når man burde holde kjeft.

Kanskje effekten sosiale medier har på egoet vårt kan sammenlignes med alkohol? Du blir ikke en annen person av å drikke, men du mister noen av hemningene som hindrer dine dårlige sider i å få overtaket. Taleb forklarer selv at årsaken til at han skjeller ut folk på Twitter er for å vise at han er virkelig fri. Idealet hans er nemlig tradere som banner og gir faen. Dette er tross alt miljøet Taleb selv kommer fra. Jeg har aldri møtt en slik finansdrittsekk, men dette er vel mest en litt flau bransjekultur som Taleb har opphøyet til noe heroisk, mens den for alle andre fremstår latterlig.

Også i teknologibransjen finner du folk som dyrker sine egne svakheter på denne måten. Bransjen ble bygget opp av nerdete menn med svake sosiale antenner og et anstrengt forhold til kvinner. I stedet for å legge dette bak oss, gjør noen det til en cargo cult hvor det er nettopp det å oppføre seg som en arrogant realist som er nøkkelen til å være teknolog. Klart det er plass til kvinner i bransjen vår, forsikrer vi, så lenge de kan bevise at de er like flinke som oss og ikke kommer drassende med følelser og andre irrasjonelle kvinneperspektiver. Jeg hører forresten at kjønnsforskerne har oppdaget et nytt kjønn, så vi må vel gjøre plass til dem også. Hø hø.

Det er mange slike skjæringspunkter mellom Taleb og teknologer. De fremstår klarere for meg nå som jeg har fått mer distanse både til Taleb og til teknologibransjen.

Jeg skal ikke si så mye om selve Skin in the Game. Den fortsetter i samme sporet som de tidligere bøkene, og har de samme styrkene og svakhetene. Taleb er et idiosynkratisk geni som slenger ut oppsiktsvekkende ideer og aforismer det ene øyeblikket, og egobekreftende utbrudd og tvilsomme spekulasjoner det neste. Fast ansettelse er en form for risikohåndtering hvor den ansatte gjør seg selv til en slags slave i håp om å bli gjengjeldt med trygghet. Et mindretall kan erobre verden gjennom å utnytte assymetrien som oppstår når den ene parten stiller strengere krav enn den andre, som når en av middagsgjestene dine er vegetarianer, og det er lettere for deg å bare lage vegetarmat til kjøtteterne også. Den endelige målestokken på om en handling er rasjonell er om den bidrar til overlevelse på svært lang sikt, og risikoanalyser må derfor skille mellom negative utfall som kan gjenopprettes og de som stopper hele spillet. (Altså forskjellen på å drive med kost-nytte-analyser om klimakrisen og å betrakte den som et mulig sluttpunkt for menneskeheten.)

Jeg får mye ut av de gode ideene som gjemmer seg mellom egoutbruddene her. Taleb har uansett introdusert så mange essensielle ideer at det er litt meningsløst å anmelde bøkene hans ved å veie det gode opp mot det dårlige. Hvis du er opptatt av temaene han tar opp, er det ingen vei utenom å lese dem.

Det er likevel interessant å snakke om svakhetene ved Talebs ideer. For her tror jeg du finner nøkkelen til mye som har gått galt med Talebs beundrere i teknologibransjen.

Den første store svakhetene er ekspertkritikken hans og selvsikkerheten i møte med andre fagfelt. Det er selvfølgelig riktig at mye av verden styres av dumme intellektuelle, men jeg opplever ikke at Taleb har noen god analyse av dette. Han tør ikke å inkludere seg selv som en mulig del av problemet. Dermed sørger han på en måte for å ikke ha noe på spill i det han sier. Selv er han jo hevet over slike problemer.

Taleb er blottet for evnen til selvgranskning. Én av de mest åpenbare tabbene hans, som han også begår i denne boka, er at han ser en slags sjelevenn i Donald Trump: en dyktig forretningsmann som beundres av vanlige folk fordi han er flink og gir faen i hva dumme intellektuelle synes om ham. I virkeligheten virker Trump mer som en ren bløffmaker som nettopp bare har det i munnen, egenskapen Taleb forakter mer enn noe annet. En flau tabbe fra Taleb side som kunne vært en kilde til selvgranskning, men min spådom er at han aldri kommer til å revurdere det han har sagt om Trump. Han har det ikke i seg. Han ser ikke at alle intellektuelle er dumme på ulike måter, og at den eneste veien ut av uføret er å få et nært forhold til sin egen personlige form for dumskap.

På samme måte er han ikke i stand til å lære noe fra historikere eller andre samfunnsforskere annet enn det han selv ønsker å bli fortalt. Hvis noe ikke allerede har blitt sagt av Seneca og Cicero, er det ikke viktig.

Denne mangelen på ekte nysgjerrighet for humanistiske fagfelt er typisk også for teknologer. Dette er mennesker som gjerne ser på seg selv som åpne og nysgjerrige, men bare så lenge det skjer på den “harde” vitenskapens premisser. Dårlig hard vitenskap skal bekjempes med god hard vitenskap. Taleb påpeker for eksempel helt riktig hvordan mange dumme intellektuelle lar seg blende av tall, altså at de tror at fordi noe har blitt tallfestet eller tegnet på en graf, så er det også mer sant. Men han angriper dårlig matematikk fra ståstedet til god matematikk, og slik tenker også mange teknologer. Alt som er feil med en dårlig utregning kan løses med en god utregning. Dermed får man teknologiganter som utvikler algoritmer med innebygde fordommer, fordi de smarte teknologene i utviklingsteamet aldri har nedverdiget seg til å lese noe om feminisme, antirasisme eller globale kulturforskjeller.

De eneste innvendingene man er villig til å lytte til er de som formuleres på deres premisser. Google ga nylig sparken til Timnit Gebru, en ledende forsker innen etikk i kunstig intelligens. Hun hadde jobbet med en forskningsartikkel om de etiske utfordringene ved språkmodeller av den typen blant annet Google bruker, og skrev i tillegg en e-post på en intern liste som kritiserte Google for å ikke ta sine egne mål om mangfold på alvor. Dagen etter var hun ute. Det som slår meg når jeg leser e-posten er at den gjør bruk av et språk og premisser som er egnet til å gjøre teknologer ukomfortable. Særlig den typen teknologer som deler Talebs forakt for verdiløse humanistiske fag.

Den andre svakheten ved Talebs ideer er premissene de bygger på, som gir mye mening for finansspekulanter og gründere og er verdifulle i mange andre sammenhenger, men som likevel er utilstrekkelige til mange viktige formål. Ideer som sorte svaner, antiskjørhet, det å ha noe på spill, alt dette er riktig, gitt premissene Taleb arbeider ut fra, som er hentet fra liberalisme og antikk filosofi. Hvis Hayek og Seneca er utgangspunktet, er Talebs ideer antagelig det beste stedet det er mulig å ende opp. Han tilfører en dybde til liberale ideer som andre gjerne mangler. Du kan finne mye mening i disse ideene og bruke dem til å bygge et godt liv - men kun hvis du ikke drømmer om mer enn å være et heroisk individ i et fritt marked.

For så høyt er det mulig å sikte med liberale ideer, men ikke høyere. Taleb snakker mye om hvordan dumme intellektuelle skaper skjøre systemer som gjør at kriser rammer flere mennesker enn nødvendig, men har ingenting å si om hvordan man så bør hjelpe ofrene for disse krisene. Den store staten med alle dens reguleringer er nemlig en del av problemet. Han har ingenting å si om urettferdighet og andre systemproblemer, annet enn å gjøre narr av de som snakker om det. Klimakrisen tar han på alvor. Den er et perfekt eksempel på den typen risiko vi ikke burde ta, siden den tykke halen av mulige utfall inneholder katastrofer vi ikke kan redde oss ut av. Men om vi skulle gjøre noe med problemet, hva skulle det være? Jeg har ikke funnet noe i Talebs bøker. Da måtte man snakket seriøst om politiske virkemidler i stor skala, som han forakter.

Talebs råd til unge som drømmer om å hjelpe menneskeheten er:

Ikke driv med virtue signaling, dydssignalisering, hvor du fremstår god gjennom å snakke om rett og galt.
Ikke driv med rent seeking, tilkarringsvirksomhet, hvor du tilegner deg penger uten å jobbe eller risikere noe for dem.
Du må starte et firma, slik at du har noe på spill.

Her er han ikke langt unna Jordan Petersons tolv leveregler. Dette er en urettferdig sammenligning, siden Taleb spiller i en høyere divisjon, men problemet er noe av det samme. Regel 1 og 3 fører deg i praksis til et punkt hvor du knapt kan snakke om moral eller om politikk. Alle løsninger kommer nemlig fra individer som følger spillereglene i systemet. Å starte et firma er et fint råd det, for mange av oss. Du kan oppnå mye bra ved å starte et firma, og det setter deg i kontakt med virkeligheten på et vis du ikke kan synse deg ut av. Konk er konk. Men hva om strukturen oppstartsfirmaer opererer innenfor er en del av problemet? Da måtte vi snakket om politikk igjen og gjort bruk av kunnskap fra tøvete samfunnsfag.

Gründerfilosofien i teknologibransjen kan oppsummeres på samme måte. Vil du forbedre verden? Start et firma. Løsningen er en startup, en app, en visjonær gründer. Amazon, Netflix og Uber er vågale eksperimenter hvor suksess måles i overlevelse og gevinst. Hva de faktisk gjør med verden og sine egne arbeidere er mindre viktig. Teknologisjefer er selvfølgelig mindre prinsippfaste enn Taleb. De lar andre betale regningen for sin egen suksess, stikk i strid med etikken hans. Det er ikke akkurat Talebs feil at disse selskapene søker monopolmakt og driver med tilkarringsvirksomhet. Men når alle vellykkete selskaper tilsynelatende oppfører seg slik, sier vel dette også noe om gründerfilosofien de opererer etter? Og hvor skal vi lete etter en løsning på problemene de skaper, når det eneste gyldige virkemiddelet vi kan utfordre dem med er å starte et selskap og konkurrere på arenaen hvor de er mektigst?

“Ikke driv med dydssignalisering” - dette rådet er lite til hjelp når arbeidsmarkedet du befinner deg i har blitt spist opp av et kynisk oppdragsselskap av type Uber, som gjør bruk av tilsynelatende utømmelig investorkapital for å avskaffe tryggheten i arbeidslivet. Det er få som “har noe på spill” mer enn arbeiderne på Amazons lagre som presses til å ødelegge helsa for å nå målene sine, men hva hjelper det?

Gründerfortellingen gjør dessuten at alt som ikke er entreprenørskap blir usynlig. Teknologi er selskaper som Facebook og Google og alle myggene som utfordrer dem, eid av eksterne investorer med store krav til avkastning, og ingenting annet. Men hvis vi tenker oss litt om, ser vi at det kunne vært mye mer. Teknologi kunne vært offentlig støtte til fri programvare. Det kunne vært reguleringer som oppmuntrer til mindre selskaper som gjør bruk av åpne standarder. Det kunne vært etisk produksjon av hardware og etiske forretningsmodeller.

Men alt dette er avhengig av politikk og innsikter fra samfunnsfag. Teknologer er skeptiske til sånt. I stedet leser de Taleb, plukker med seg det de liker, hopper over etikken, og samler investormillioner til enda en app som ved hjelp av masseovervåkning, personvernbrudd og overgrep mot arbeidere kanskje kan erobre verden.

Bildeverktøy på kommandolinja: Imagemagick og ExifTool

Bjørn Stærk — Sun, 29 Nov 2020 00:00:00 +0000

Om gleden ved tekstverktøy og hvordan jeg rydder opp i bildene jeg vil bruke i bildebøker.

Clarissa Littler har flere fine innlegg som overlapper med det jeg ønsker å oppnå med denne bloggen: Å finne en måte å bruke teknologi på som gir mer glede, mer kontroll, og foregår i en mer mennneskelig skala. Et av dem handler om at hun har blitt glad i kommandolinjeverktøy igjen. Hun opplever det som befriende å bruke mer tid i kommandolinja. Det er mindre visuell støy. Verktøyene gir mer kontroll. Det er også noe ryddig med å jobbe i ren tekst: enkle teksteditorer som lar deg fokusere på teksten du skriver inn, og ikke distraherer deg med andre ting.

Jeg jobber til vanlig som programmerer, og føler det på samme måten der. Jeg har blitt mer og mer glad i kommandolinja og i tekstorienterte verktøy. Jeg blir litt gladere hver gang jeg finner en måte å gjøre mer av jobben min i tekstmodus. På samme vis består hele denne bloggen av tekstfiler skrevet i Markdown-format. Jeg publiserer den av hjelp av kommandolinjeverktøy.

Jeg tror det er tre grunner til at jeg omfavner kommandolinja mer nå enn tidligere. Den første grunnen er at tekstverktøy i mindre grad enn resten av teknologiverden har blitt erobret av overvåkningskapitalister og andre onde giganter. Dette er en verden som ikke domineres av gratisverktøy som spionerer på deg, men av fri og åpen programvare. Du slipper ikke unna gigantene her heller. Jeg bruker Visual Studio Code fra Microsoft i jobben, og er så glad i den at jeg også bruker den til å skrive og publisere dette i. Men styrkeforholdet er annerledes. På kommandolinja og med andre tekstverktøy befinner du deg sjelden innenfor ett stort selskaps sfære hele tiden. Hvert verktøy føyer seg pent inn i et større økosystem som ingen enkelt aktør bestemmer over.

Den andre grunnen er nok nostalgi. Det er så mye som har gått feil med teknologiutviklingen de siste tiårene, at jeg i blant føler et behov for å skru tiden tilbake. Med kommandolinja på MacOS eller Linux er jeg tilbake på høyskolelinja i informatikk for tjue år siden. Nostalgi er litt farlig. Det er lett å forveksle sine egne nostalgiske minner med en slags løsning på dagens problemer. Svaret på Facebook og Amazon er ikke å be folk om å åpne kommandolinja, liksom.

Samtidig peker tekstorienterte verktøy i retningen en slik løsning ligger i, tror jeg. Den tredje grunnen er nemlig at dette er gode, fleksible verktøy som gir brukeren kontroll og ikke prøver å erobre verden. Hvis du lærer det å bruke et par slike verktøy, og i tillegg kan litt scripting, åpner det seg muligheter som du aldri kommer til å finne i et visuelt verktøy. Dette krever en del av brukeren, men mange av de samme prinsippene kunne vært overført til mer brukervennlig teknologi, om ikke gigantene la så mange sperrer i veien for det. Som det med å kunne koble sammen små verktøy som sammen skaper noe nytt som er unikt og verdifullt for akkurat deg. Hvem som helst klarer å sette opp en regel i If This Then That, for eksempel “hver gang jeg poster noe på Instagram, lagre en kopi på min personlige Google Drive.” Vi kunne fått til mye mer med slike verktøy, om bare teknologien vi brukte la til rette for det og for eksempel Facebook oppførte seg som det det burde være: En liten, åpen tjeneste som inngår i et stort økosystem.

En slik verden finnes ikke. Det nærmeste vi kommer er kommandolinjeverktøy og andre tekstorienterte programmer. Jeg har lyst til å dele noen eksempler på oppgaver jeg har løst med slike verktøy. Jeg vil prøve å gjøre forklaringen så enkel som den kan være. Alle kan ikke gjøre dette, men kanskje noen flere kan, hvis de får litt starthjelp.

Dagens oppgave: Vi har bildene våre i Google Photos. (Det liker jeg ikke, men jeg har ikke funnet noen vei ut ennå.) I blant har vi lyst til å lage bildebøker, som de vi ga bort til jul i fjor med Instagram-bildene til familien min. Da legger vi dem først i et album i Google Photos. Så laster vi dem ned, og bruker fotoprogrammet til Japan Photo til å designe boka, som vi så kan plukke opp på butikken borti gata en uke senere.

Problem 1: Bildene fra konas iPhone lagres i det relativt nye HEIC-formatet. Hun har en Mac laptop, men har ikke oppgradert til den versjonen av MacOS som kan lese HEIC. Det burde vi selvfølgelig gjøre, men da må vi først rydde plass til en enorm nedlasting, og da må vi løse noen andre problemer, og akkurat nå vil vi lage bildebok. Derfor ønsker vi å konvertere alle HEIC-bildene til JPG.

Problem 2: Bildefilene du får når du laster ned et album fra Google Photos er dårlig organisert. Det er ingen orden på filnavnene. De har en opprettet dato som forteller når bildet ble tatt, men det er ikke lett å se denne når man jobber i fotoprogrammet til Japan Photo. Derfor ønsker vi å inkludere datoen i filnavnet og fordele bildene på foldere alt etter hvilken måned de ble tatt i.

Her kommer to kraftige kommandolinjeverktøy til unnsetning: Imagemagick og ExifTool. Imagemagick hjelper deg med å behandle selve bildedataene, og kan blant annet lett konvertere mellom ulike formater. ExifTool hjelper deg med å jobbe med metadataene til bildet, for eksempel tidspunktet de ble tatt, og kan dermed brukes til å endre filnavn og organisere i en oversiktlig mappestruktur. De kan også mye, mye mer.

Begge verktøyene støtter Mac, Windows og Linux. Du finner installasjonsinstrukser på nettsidene deres. Selv liker jeg å bruke Homebrew til å installere verktøy på Mac. Når du først har det installert, trenger du bare å kjøre disse to kommandoene:

brew install imagemagic

brew install exiftool

Når disse verktøyene er installert, og du har tatt en backup av bildene, kan du så slippe dem løs på filene dine. Kommandoene jeg selv endte opp med å bruke, etter litt prøving og feiling, var:

magick mogrify -format jpg "*.heic"

for å konvertere alle HEIC-filer i mappa du står i til JPG. Og deretter

exiftool "-filename<CreateDate" -d "%Y%m%d_%H%M%s%%-c.%%e" .
exiftool "-directory<CreateDate" -d "%Y%m" .

for å først endre alle filnavnene til datoen bildet ble tatt, og deretter flytte dem inn i mapper etter måneden de ble tatt i. Straks blir det mye enklere å legge dem inn i fotoverktøyet til Japan Photo. (Noen av bildene våre manglet dato i metainformasjonen og kunne ikke behandles av ExifTool. De ryddet jeg opp i for hånd i stedet.)

Det fine med disse verktøyene er at de kan gjøre ikke bare dette, men også nesten alt annet du kan tenke deg innen bildebehandling. Teknologi gjør meg gladest når den får meg til å føle meg som en trollmann. Den følelsen får du ikke fra mobilapper, og du får den sjelden fra nettsteder og applikasjoner med grafisk brukergrensesnitt. Du må ned i kommandolinja. Det er der du finner magien. Det burde ikke være slik, og jeg skulle ønske jeg visste hvordan magien kunne gjøres mer brukervennlig. Samtidig er dette mindre vanskelig enn mange tror, og du blir en mye gladere teknologibruker hvis du får det til.

Ikke en anmeldelse av Fairphone 3+

Bjørn Stærk — Sat, 28 Nov 2020 00:00:00 +0000

Jeg skulle gjerne anmeldt Fairphone 3+, men min Fairphone 2 fungerer fremdeles.

Dette er ikke en anmeldelse av Fairphone 3+, den nyeste utgaven av verdens mest reparerbare og kanskje eneste etisk produserte mobiltelefon. Jeg kan ikke anmelde den fordi min Fairphone 2 fra 2018 fortsatt fungerer bra nok. Den skal jeg fortsette å bruke.

Jeg kan ikke anmelde Fairphone 2 heller, fordi den ikke lenger er i salg. Hvis jeg skulle anmeldt den, ville jeg sagt noe sånt som at den er helt grei, og at det eneste jeg har vært misfornøyd med er kameraet. Det var merkbart dårligere enn det jeg hadde på Samsung-mobilen jeg hadde tidligere, og i tillegg feiler kameraet en del.

I begynnelsen feilet det ofte. Så byttet jeg ut kameraet. Fairphone er designet slik at du kan åpne det med en skrutrekker og plukke ut delene med hånden din. Ja, til og med kameramodulen! Alle andre produsenter har gått i motsatt retning: Mobilene blir stadig vanskeligere å åpne. Selv noe så enkelt som å bytte batteri krever spesialverktøy. I 1990-årene kunne jeg åpne den første Nokia-mobilen min med fingrene og bytte ut batteriet. Selvfølgelig kunne jeg det, fordi batterier blir dårlige med årene. I dag er det nesten bare Fairphone som tenker på denne måten. Det er en rar følelse å åpne en mobiltelefon, plukke ut kameramodulen og sette inn en ny. Det føles litt som å få lese en bok som har havnet på forbudtlista i diktaturet du bor i: På den ene siden er det en radikal handling, men på den andre siden er vel dette bare en helt vanlig bok som gir en grei og normal leseopplevelse. Det å åpne en Fairphone er en helt hverdagslig, temmelig kjedelig hendelse.

Hvorfor har så dette havnet på forbudtlista? Fordi mobilprodusenter vil ha deg til å kjøpe en ny smarttelefon omtrent hvert andre eller tredje år. De bruker en rekke triks for å oppnå planlagt foreldelse: Batteriet blir dårligere. Andre komponenter slutter kanskje å fungere, de også. Operativsystemet og appene krever mer ressurser. Parallelt med dette, får du annonser for den nye utgaven dyttet på deg. Der er alt nytt og bra.

Dermed føler du at den gamle mobilen er gammel og sliten, og bytter den ut. Dette til tross for at det ikke egentlig skjer noe spennende med hardwaren på smarttelefoner lenger. Det eneste du trenger kan være et nytt batteri.

Baksiden av planlagt foreldelse i mobilmarkedet er at du bruker mer penger på mobiler enn du behøver. De kunne du brukt på andre ting. Produksjonen krever dessuten ressurser, noe som ødelegger verden på flere måter, blant annet i form av CO2-utslipp. I tillegg bygger selve produksjonen på overgrep mot mennesker. Råmaterialene graves ut fra bakken under brutale arbeidsforhold, delvis ved hjelp av slaver og barn. Komponentene settes sammen på umenneskelige fabrikker.

Jeg skrev en del om dette i Jakten på den grønne lykken. Ord som “brutale arbeidsforhold” og “umenneskelige fabrikker” er lett å slenge om seg med. De glir inn det ene øret og ut det andre. Det som rystet meg under arbeidet med den boka var å lære hva disse ordene betyr, konkret. Vi snakker ikke om at sjefen din er streng og lønna for lav. Vi snakker for eksempel om kinesiske studenter som utkommanderes til den lokale fabrikken og må jobbe stående så lenge at smerten i beina får dem til å bryte sammen i gråt. Vi snakker om arbeidsplasser hvor du både spiser og sover, men hvor alt legges til rette slik at du danner færrest mulig bånd til andre mennesker, siden enhver kilde til samhold blant arbeiderne er en trussel mot fabrikkens produktivitet. I én fabrikk jeg leste om gjalt dette en stund også for ektefeller. Når de fikk jobb der, fikk de utdelt ulike sovesaler, arbeidsteder på ulike kanter av fabrikkområdet, og skift på hver sin tid av døgnet, slik at det kunne gå ukevis eller månedsvis uten at de møtte hverandre.

Smålig, jævlig oppførsel. Store og små overgrep. “Dette vil jeg ikke være en del av”, tenkte jeg og bestemte meg for at min neste mobil skulle være en Fairphone. De har lagt mye innsats i å sørge for at alle stegene i produksjonen foregår på en ålreit måte. De store produsentene hevder at de har gode arbeidsforhold. Det er i og for seg riktig at de mest kjente produsentene, som Apple, gjør relativt mer på dette området enn de ukjente. Men når de sier “vi tenker på etikk og miljø!” mener de “vi har gjort noen enkle grep som forhindrer de verste overgrepene, og ut over det har vi rutiner og dokumentasjon og en abstrakt produksjonskjede som vi kan holde opp som et skjold mot mediene neste gang en arbeider hopper fra taket på fabrikken vi bruker”. Fairphone mener det. De er aktivt tilstede i alle leddene i produksjonskjeden. De er åpne om hva de ikke er flinke til. De dokumenterer måten de jobber på, slik at andre elektronikkprodusenter kan gjøre som dem, hvis de skulle ønske det.

Derfor har jeg en Fairphone 2. Det føles dessverre ikke som en stor seier. Alt dette om overgrepene som ligger bak mobiltelefoner gjelder nemlig for all elektronikk. Det gjelder for laptopen jeg skriver dette på. Det gjelder - antagelig - for robotstøvsugeren vi kjøpte i sommer. Nesten ingen produserer elektronikk på en god måte. Det finnes en etisk smarttelefon, og jeg tror det finnes en og annen laptop også nå hvor deler av produksjonen er etisk. Dette er sære unntak. For de fleste typer elektronikk, finnes det ingen etiske produkter. Produksjonslinjen er abstrahert bort på en slik måte at ingen av leddene vet mer enn de absolutt må om alt det fæle som har skjedd i leddene bak dem.

Men altså, tilbake til kameraet. Fairphone sendte meg et nytt kamera. Jeg satte det inn i stedet for det gamle - med hendene og en skrutrekker! - og da fungerte det bedre. Så lenge det var nok lys. Når det var mindre lys, feilet kameraet og jeg fikk bare støy på bildene. Jeg sendte denne kameramodulen tilbake også og fikk en ny. Den har i blant samme problem. Til slutt ga jeg opp litt. Ja ja, jeg får klare meg med dette, tenkte jeg.

Det er uansett ikke et bra kamera, heller ikke når det fungerer. Fairphone 3+ har visstnok et bedre kamera, men de som har anmeldt den, påpeker at det fremdeles er dårligere enn tilsvarende ikke-etiske modeller. Ytelsen er heller ikke topp, skriver de.

Å lese anmeldelser av Fairphone 3+ er egentlig en rar opplevelse. Det er som om hele sjangeren teknologianmeldelse faller sammen foran øynene dine mens du leser. Dette er en sjanger som i bunn og grunn handler om å se alle produkter med øynene til en arketypisk nerdegutt: kravstor på grensen til det smålige og kjølig faktaorientert på samme tid. Alt som kan måles skal måles og rangeres. Alt som kan vurders skal tas stilling til. Ett eller annet må man jo skrive om alle de hundre ulike modellene man anmelder, selv om det meste av det ikke betyr noe. Prisen, ytelsen og alle de andre harde faktaene gjør det mulig å lage en objektiv rangering ut av noe hvor det egentlig bare finnes tre kategorier: Bra, bra nok, og dårlig.

Alle faktorer som ikke bidrar til denne rangeringen utelates. En meningsfull anmeldelse burde brukte mindre plass på hvordan knappene oppleves, og mer på å være sint på Apple over at du ikke kan reparere mobilene deres og at de behandler arbeiderne sine dårlig. Det mest meningsfulle du kan si om en ny mobil er antagelig at du ikke trenger den, kanskje du kan bruke den du har litt lenger, eller finne en annen god modell brukt til lavere pris? Herregud, hvorfor bruker du ti tusen kroner på en ny mobil som du bare skal bruke i et par år?

Slike kritiske tanker utelates fra en vanlig mobilanmeldelse. Ingen forventer eller ønsker å lese sånt. Men så kommer Fairphone med en “bra nok” modell som ikke er best på ytelse, kamera eller noe annet, og sier: glem ytelsen, etikk og reparasjon er faktisk viktigere. Det har noe å si hvordan folka som laget mobilen har det og hvor lenge den lever.

Da sliter anmelderne. Det er vanskelig å skrive om et produkt som er en eneste stor anklage om at du ikke har gjort jobben din. “Sustainability comes with compromises” skriver Jon Porter om Fairphone 3+ i The Verge, før han lister opp alt det som er dårligere enn på de beste uetiske modellene:

“Beyond repairs, Fairphone also attempts to use ethically sourced materials where possible and offer good working conditions for the people making its phones.These are all noble aims, and it’s hard not to want Fairphone to succeed. But wanting a smartphone manufacturer to succeed means holding its devices to a high standard because that’s how it can attract the biggest audience and create the biggest positive impact.”

Dette er sirkelargumentasjon. Vi må måle Fairphone etter de kriteriene vi måler andre mobiler etter, fordi de det er de kriteriene mobiler måles etter. Ja, men hva om kriteriene er feil? Hvorfor skriver vi om mobiler som om vi fremdeles bryr oss om maksimal ytelse? Anmeldernes ensidige fokus på hardware og design er en av årsakene til at teknologibransjen skader verden så mye som den gjør. Slutt med det.

I det siste har min Fairphone 2 blitt tregere. Sånn sett skiller den seg ikke ut fra andre mobiler jeg har hatt når de blir et par år gamle. Var det oppgraderingen til en nyere versjon av Android som gjorde det, eller har jeg installert noe som spiser opp prosessorkraften? Kanskje bør jeg reinstallere den og se om det hjelper.

På samme tid føles det litt befriende at mobilen min gir meg motstand. Jeg er ikke så glad i den lenger. Listen over ting jeg bruker den til har blitt kortere. Twitter, Mastodon, sjekke været, spille podcasts, slå opp reiseruta mi. Forelskelsen er over. Bryr jeg meg egentlig nok om ytelsen til å bruke flere timer på å reinstallere mobilen min? Noen installerer apper for å motivere seg selv til å bruke mobilen mindre, men det at ting går litt tregt, gjør samme nytten.

Dette er ikke en anmeldelse av Fairphone 3+, og kanskje rekker jeg aldri å prøve den før modellen utgår. Jeg nøler likevel ikke med å anbefale den. Min Fairphone 2 er bra nok, og det er nok denne også. Valget mellom Fairphone og andre modeller er en avveining mellom etikk og pris/ytelse, men det at noe er en avveining, betyr ikke at begge svarene er riktige.

Og hva med kameraet som streiker i blant, hva gjør jeg med det? I vår kjøpte vi oss et ekte digitalkamera igjen, et Canon Lumix (DC-GX880). Det er en av de billigere modellene deres, du får det for tiden til litt over tre tusen kroner. Ingen seriøs hobbyfotograf ville brukt et slikt kamera. Men det tar dramatisk bedre bilder enn jeg noen gang har fått fra et mobilkamera. Det sier seg jo egentlig selv, at en mobiltelefon som til sammen koster kanskje fem tusen kroner, ikke tar like gode bilder som et digitalkamera til tre tusen. Det var likevel et sjokk å se hvor gode de ble, sammenlignet med det jeg har blitt vant med.

Med ett har det blitt gøy å ta bilder igjen. Kameraet er for stort til at jeg kan ha det med over alt og alltid være klar til å ta et bilde, slik jeg har vent meg til med mobilen. Jeg tar det derfor bare med meg når jeg tror vi skal gjøre noe vi har lyst til å ta bilder av. Å ta bilder har blitt en mer bevisst handling igjen, slik det var før. Det er helt greit, det.

Hvordan ble kameraet mitt produsert? Jeg vet ikke, men antagelig under elendige forhold, slik det er med all elektronikk. Til gjengjeld satser jeg på at kameraet lever lenger enn de tidligere mobilene mine. I mangel av etisk produksjon bør man bruke produktene så lenge som mulig. Det bør man egentlig når de produseres etisk også.

Tiden da jeg kjøpte ny mobil hvert andre eller tredje år er uansett forbi. Jeg lover å skrive en anmeldelse neste gang, men det kan hende du må vente en stund.

(Lesetips: Tidsksriftet Pan har en fin artikkelserie om planlagt foreldelse, sirkulærøkonomi og reparasjon.)

Bokomtale - Skjermslaver av Bjørn Gabrielsen

Bjørn Stærk — Wed, 25 Nov 2020 00:00:00 +0000

Berettiget men ufokusert oppgjør med barns skjermbruk.

(Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert av Harvest.)

Jeg vokste opp på 1980-tallet med foreldre som ønsket å gi oss en annerledes barndom. Jeg hørte på kristen musikk og klassisk i stedet for Michael Jackson. Jeg fikk ikke ha Transformers og He-Man-figurer, fordi de var voldelige. Jeg tok vel ikke noe skade av dette, bortsett fra den gangen jeg gjemte meg på do fordi en elev ville spille Iron Maiden i musikktimen. Jeg hadde lest i den kristne avisa vi holdt at da kunne jeg bli besatt av demoner.

På 1990-tallet kom TV2 og vi fikk kabel-TV. Jeg satt mye foran den TV’en i årene som fulgte. Jeg tok vel ikke skade av det heller, men i dag tenker jeg at det var en fryktelig uvane. Det har gitt meg svært lite senere i livet å ha sett alle de syv sesongene av MacGyver tre ganger.

Noen år senere ble jeg hekta på en forløper til sosiale medier. Det krevde mye innsats å delta på disse primitive forumene, men jeg klarte likevel å bruke flere timer på dem hver kveld. Jeg var ensom og deprimert på denne tiden. Det sosiale miljøet jeg fant via modemet ble en del av redningen for meg.

Jeg nevner disse tingene for å vise hvor vanskelig det kan være å forstå hva teknologi og kultur gjør med livet til barn og ungdom. Foreldrene mine forstod lite av de nye impulsene på 1980- og 90-tallet, og det er uklart for meg om de oppnådde noe med grensene de forsøkte å trekke. Men hva skulle de egentlig gjort? Hvor skulle de gått for å finne fasiten?

Nå som jeg er pappa selv føler jeg at jeg forstår like lite. Jeg bærer på et voksende ubehag over monsteret kollegene mine i IT-bransjen har skapt. Tanken på å kaste barna mine ut i en verden av totalovervåkning og manipulerende teknologigiganter skremmer meg, men jeg trenger hjelp til å finne et fornuftig alternativ. Jeg har derfor gledet meg til å lese Bjørn Gabrielsens bok Skjermslaver - hva skjermene har gjort med oss, og hva vi kan gjøre mot dem.

Også Gabrielsen prøver å gi barna sine en annerledes oppvekst. Han gikk lei av å bruke TV og nettbrett som dop for småbarna sine, og har innført strenge regler for når og hvordan de kan bruke datateknologi. Han mener det er naivt å følge moderasjonsstrategier hvor man for eksempel begrenser skjermtiden. Kreftene på den andre siden, altså de grådige teknologigigantene og annonseinntektene deres, er så mektige at det ikke nytter å forhandle med dem som om dere var likeverdige parter. Det er bedre å renske huset for smarttelefoner og spillkonsoller, og så er diskusjonen over før den starter. Omtrent en gang i uka får barna hans ta med seg laptopen fra skolen og familien setter seg ned ved stuebordet og gjør datating. Deretter er det bort med skjermene.

Fomålet med boka er å gi håp og inspirasjon til andre som ønsker å redusere makten skjermen har over familiene deres. Gabrielsen tror ikke på moralisering og skam. Du skal ikke skamme deg over at skjermen har overvunnet deg, lite lite som du bør skamme deg hvis huset ditt blir brent ned av en fiendtlig hær. Samtidig er det overraskende enkelt å fjerne skjermen fra barnas liv, mener han. Du kan hvis du tør.

Bokas styrke er kontrasten mellom Gabrielsens jeremiade mot skjermen og de banale argumentene skjermoptimister bruker for å forsvare den: Argumenter så som at barn må lære seg teknologien, at teknologi bare er et verktøy, at det er foreldrenes ansvar å lære barna nettvett, at de som starter tidlig med sosiale medier takler dem bedre, og at før i tiden var det tegneserier og rullebrett foreldre var redde for. Som om du kan sammenligne noen misforståtte tegneserier med en av verdens mektigste og mest manipulerende industrier.

Selv jeg, som mener at barn bør lære programmering, forstår ikke hvorfor foreldre og skoler dytter så ny og eksplosiv teknologi som smarttelefon og nettbrett i hendene på barn. Vi vet at selskapene som styrer teknologien er hensynsløse og står utenfor vår demokratiske kontroll. Vi voksne har ikke lært oss å bruke denne teknologien på en sunn måte selv ennå. Hvorfor denne iveren etter å gi den til barn så tidlig som mulig?

Dette er ikke en unik innstilling i IT-bransjen. Som Gabrielsen påpeker er mange som jobber i Silicon Valley selv svært tilbakeholdne med å la barna deres bruke teknologien de lager.

Narkobaronen hekter tross alt ikke sine egne barn på kokain.

Boka er svakere når Gabrielsen skal undersøke sitt eget forhold til teknologi og moralpanikker før og nå. Det blir mange hofteskudd og ufokuserte anekdoter med uklar forbindelse til temaet.

I blant vingler han mellom å bedrive nostalgisk moralisering og deretter å anklage seg selv for å være en retrohipstergubbe. Det er befriende at han har distanse til sin egen teknologifrykt. At det er mange forbehold og nyanser er heller ikke en svakhet, tvert i mot. Samtidig sliter jeg med å få et klart bilde av hva han prøver å si. Boka er ufokusert. Ironisk nok minner den i blant om en gubbete facebookvegg eller twitterstrøm: En løs samling av irritasjonsmomenter som gjenspeiler forfatterens personlighet mer enn de gjør temaet for boka. De sosiale medienes forbannelse griper med andre ord om seg og farger selv en bok som angriper dem.

Svakest er Gabrielsen når han skal vise til en faglig begrunnelse for skjermfrykten sin. Dette var det jeg hadde største forhåpninger til. Hva finnes av forskning på effekten av skjermbruk blant barn og unge? Hva er problemet, sånn helt konkret? Mener for eksempel psykologene at overdreven skjermbruk er en avhengighet, altså som pengespill og nikotin, eller er det mer å sammenligne med det å sitte hele kvelden foran TV’en med crisps og brus, altså en dårlig vane? Har forskerne klart å påvise en årsakssammenheng mellom skjermbruk og psykologiske og sosiale problemer? Hvordan skiller man i så fall ut skjermens bidrag fra andre faktorer? Hvilke former for skjermbruk har en negativ effekt, og finnes det andre som har en positiv effekt?

Slike spørsmål håpet jeg at Gabrielsen skulle grave i. Det gjør han lite av, og det lille han kommer med er skuffende tynt. I starten av boka tar han forbehold om at noen kan finne svakheter i forskningen han viser til. Dette ville vært et greit forbehold hvis han hadde lagt frem et klart men litt ensidig bilde av hva en del forskere mener. Sånt er lov. I stedet får vi en rekke løse forskningshenvisninger som ikke settes i sammenheng med hverandre og ikke plasseres inn i noen bestemt forklaringsmodell.

I ett avsnitt får vi for eksempel høre at flere unge amerikanere begår selvmord enn før smarttelefonen kom. Litt senere får vi noen tall fra Norge, hvor unge rapporterer at de har flere psykiske plager enn tidligere. Dette er to ulike problemer i to svært ulike land. Hva er begrunnelsen for å forklare begge deler med smarttelefonen? Ingen begrunnelse gis.

Jeg følger opp noen av referansene. Normalt er dette noe jeg ville gjort hvis jeg var skeptisk til påstanden og ønsket å vise at den var feil. Her gjør jeg det fordi jeg er nysgjerrig og ønsker å forstå forskningen. I utgangspunktet godtar jeg at det er mulig at sosiale medier gjør ungdom deprimert.

Men gir forskningen grunnlag for å si, som Gabrielsen formulerer det, at hvis sjokoladepålegg korrelerte like sterkt med depresjon som sosiale medier gjør, ville han ikke gitt barna sine Nugatti? Ja, for det må vel være en sterk sammenheng? Men korrelasjonen det er snakk om i fotnoten for denne påstanden er at generasjonen som ble ungdom i USA med smarttelefon har hatt en økning i psykiske plager og selvmordstanker. Mye annet har skjedd i USA siden begynnelsen av 2000-tallet, blant annet en økonomisk krise og et tiår som fremstår som en slags kollaps i sakte film.

Flere steder henviser han til den årlige norske Ungdata-undersøkelsen, som viser at ungdommer sier at de har flere psykiske plager enn tidligere. Plagene korrelerer med skjermbruk. Hva er årsakssammenhengen?

Det er fullt mulig å argumentere for at resultatene skal tolkes som at smarttelefon fører til depresjon. Gabrielsen gjør ikke det. Den eneste faglige begrunnelsen for dette jeg finner i boka er en studie hvor amerikanske studenter kuttet bruken sin av Facebook og Instagram til ti minutter hver dag i en måned, og sa at de følte seg gladere. Det er interessant. Finnes det flere slike funn? Er dette nok til å begrunne påstanden?

Jeg sier altså ikke at tolkningen hans er feil, men at det ikke foregår noen tolkning.

Andre ganger er forskningshenvisningene feil. Han skriver at 25% av norske gutter mellom 13 og 16 har sendt nakenbilder til andre det siste året. Rapporten han viser til sier at det er 5% av gutter mellom 13 og 14 og 9% av gutter mellom 15 og 16 som har gjort dette. Han sier at amerikanske barn bruker syv timer og 22 minutter om dagen foran telefonen, og at spill, TV og PC kommer i tillegg. Men i følge rapporten han viser til gjelder tallet for tenåringer, ikke barn, og både spill, TV og PC er inkludert. Jeg skriver sakprosa selv, jeg vet hvor vanskelig det er å holde styr på kildehenvisninger. Misforståelsene ville gjort mindre skade hvis de kom som en del av en forklaring av forskningsresultatet. Når det eneste du får er tallet, må det derimot være riktig.

Noen antydninger om forskning blir aldri fulgt opp. Han lover at han skal vise at skjermbruk gjør unge gutter impotente, svekker konsentrasjonsevnen, senker vår sosiale kapital og går på bekostning av lokaldemokratiet. Jeg sliter med å finne en begrunnelse for dette senere i boken, annet enn som udokumenterte hofteskudd.

Én forskningshenvisning som står seg godt er påstanden om at vi leser bedre på papir enn skjerm. Metaanalysen han viser til her står i kontrast til de svakere påstandene om at skjerm fører til psykiske lidelser.

Det som er trist med alt dette er at det er unødvendig. Du må ikke begrunne teknologiskepsis med forskning. Det er lov å ta en subjektiv og anekdotisk tilnærming til dette, ikke minst fordi teknologien det er snakk om er så ny. Jeg tror fella Gabrielsen går i er at han er redd for å være en tverr moralist, og derfor vil bygge skepsisen sin på objektiv forskning. Men da må man gjøre det på forskningens premisser. Det skjer ikke her.

Og hva er galt med å være en tverr moralist? Hva er galt med teknologihatende gubber som nekter å gå i takt med sin tid? Den teknologihatende gubben Wendell Berry skrev i 1988 hvorfor han ikke ønsket å skrive bøkene sine på datamaskin. Det er en fin tekst som inspirerer meg til å tenke gjennom teknologiene jeg bruker, selv om jeg altså selv skriver bøkene mine på datamaskin. Jeg har dessuten litt sans for amishene, fordi de våger å ta stilling til hva slags teknologi de tror er til beste for samfunnet deres. Også luddittene var bedre enn sitt rykte. Vi vet nok om skjermteknologiene til at det er lov å bli redd og sint, og lov å si «nei, dette vil jeg ikke være med på lenger».

Som Gabrielsen påpeker, nytter det ikke å komme på foreldremøtet og anklage de andre for å ødelegge barna sine. Samtidig mener han jo faktisk at mobilbruk kan sammenlignes med nikotinavhengighet. Hvis det stemmer, har han all rett til å moralisere, det gjelder bare å finne en hyggelig måte å formidle budskapet på. Sånn sett er han litt i samme posisjon som foreldrene mine på 1980-tallet. De var omgitt av en kultur de mente var skadelig, men samtidig bevisste på at det ikke nytter å slå folk i hodet med en bok. Så da gjorde de det de kunne. Vi hadde det bra, og det har nok barna med skjermfri oppvekst også, så lenge foreldrene deres tar vare på dem.

Ironisk nok har jeg selv blitt mindre redd for skjermbruk blant unge av denne boka. Det jeg finner i forskningen den viser til har gjort meg mer usikker på hva vi vet og hvordan vi vet det. Jeg sitter igjen med flere skeptiske spørsmål enn jeg startet med.

Likevel unner jeg alle barn å vokse opp i et hjem hvor foreldrene tar aktivt stilling til hva slags teknologi de vil bruke, selv om de risikerer å bli husket som håpløst tilbakeskuende. Vi trenger alle å ta en runde med oss selv nå: Hvorfor har jeg disse skjermene i livet mitt? Bruker jeg tiden min på dem riktig? Og hvorfor i all verden dytter jeg dem i hendene på barna mine?

Den prosessen kan godt starte med Skjermslaver.

(Jeg har også laget en nærmere gjennomgang av noen av forskningshenvisningene i Skjermslaver.)

Behind the Screen av Sarah T. Roberts

Bjørn Stærk — Sat, 21 Nov 2020 00:00:00 +0000

Om folka som gjør den vanskelige modereringsjobben vi slipper å tenke på lenger.

Som jeg har skrevet om tidligere ønsker jeg meg en desentralisering av sosiale medier og av nettet generelt. Tanken på en framtid hvor alt er stengt inne i hagene til Facebook og Twitter gjør meg trist. Nettet kan være så mye mer enn dette. Det var på noen måter mer enn dette bare for femten år siden.

Den største utfordringen ved en slik redesentralisering er ikke teknologisk, og heller ikke så mye juridisk. Det er fullt mulig å se for seg lover som tvinger store sosiale nettverk til å bruke åpne APIer, eller en form for offentlig støtte til prosjekter som utfordrer gigantene. Sånt har vi fått til før.

Men det er én utfordring jeg ikke har noen god løsning på: Hva i all verden gjør vi med modereringen? Hadde du spurt meg for tjue år siden, ville jeg svart: Så lite som mulig! Det ordner seg selv. Den gangen tenkte jeg veldig individualistisk på det meste. Da er det mange vanskelige spørsmål som fremstår veldig enkle å løse. Det er bare å vifte bort alle dilemmaene rundt ytringsnormer. Alt det der er bare en gordisk knute vi kan hogge rett gjennom med individualismesverdet vårt.

Jeg tror ikke på en slik individualisme lenger. Du kan ikke bare vifte bort normkonflikter. Det nytter heller ikke å løse problemet ved å si at du personlig ikke bryr deg om sånt. Neivel, men de fleste andre gjør det. Du kan selvfølgelig gå og henge sammen med de andre edgelordene på et forum totalt uten moderering, men når vi snakker om sosiale medier som et massefenomen, snakker vi også om moderering. Selv ønsker jeg for eksempel ikke å finne barnepornografi i feeden min. Det kan de fleste si seg enige i, men på andre områder er vi uenige, og mange av dilemmaene finnes det ingen enkel løsning på. Hvor trekker vi grensa med tanke på politikk? Hva med høflighet? Hva med sex og vold? Samme hva du mener svaret er, er det mange andre som mener det bør være noe annet.

I dag ser jeg derfor på moderering som kanskje det vanskeligste problemet vi har på nettet. Samtidig er det et problem vi snakker mindre om enn før, siden de store sosiale mediene har “løst” det for oss. I nettets barndom var moderering et kontroversielt spørsmål som alle måtte ha et forhold til. Forumene vi deltok i var så små at vi selv kunne påvirke modereringen. Mange meldte seg som frivillige moderatorer. Også i dag er moderering kontroversielt, men på en mye mer primitiv måte: I blant gjør Facebook noe åpenbart dumt som alle blir sinte av. Så kjefter vi på Facebook, og kanskje bøyer de seg, kanskje ikke.

Dette er noe helt annet enn å ta aktivt stilling til at det for eksempel har dukket opp en nynazist på forumet du og hundre andre personer bruker. Det er som forskjellen mellom å drive politikk i et allmektig kongedømme og i et demokrati. I kongedømmet engasjerer vanlige folk seg politisk på en av to måter: ved å knele for kongen og be ham aller nådigst om hjelp, eller ved å hytte med nevene for seg selv når han ikke gjør det. Det er uansett noe uverdig over det hele. I demokratier har du mange måter å engasjere deg på, og selv om det kan være en skitten og frustrerende prosess, gir den deg en også en følelse av medbestemmelse og medansvar.

Slik kunne det være i gamle nettforum. Alt dette ble borte da gigantene overtok. I dag ser du jevnlig innlegg på Facebook eller Twitter av typen “jeg er frustrert over at kontoen min ble sperret over en filleting” eller “det er en skandale at x er lov her”. De hytter med nevene, eller ber kongen aller nådigst om hjelp, og i blant får de det også. Men de har mistet all medbestemmelse i hva som skjer, og det samme har vi andre som ser på. Vi er undersåtter i et system vi ikke har makt over.

Hva skjedde så med modereringen? Noen tror at den ble erstattet av “algoritmer”, altså av smarte maskinlæringsystemer som ser forskjell på en blodig avkuttet penis og en grillpølse med ketsjup. Det stemmer bare delvis. Dette spiller en rolle, men virkeligheten er at de store sosiale mediene fremdeles blir moderert av mennesker. Men før var disse menneskene folk du kjente. Moderatoren i et tradisjonelt forum var gjerne blant de mektigste og mest respekterte (og/eller forhatte) brukerne av det forumet.

I dag utføres modereringen i skjul av løsarbeidere. Folk sitter i timesvis hver dag og ser gjennom innhold som mistenkes for å bryte med retningslinjene, og har noen få sekunder på seg til å trykke ja eller nei. Dette er disse folka Sarah Roberts har intervjuet i Behind the Screen, en bok som får frem all den vanskelige modereringen vi andre har sluttet å tenke på.

Det som gjør største inntrykk på meg i boka er intervjuene med moderatorene for en ikke navngitt IT-gigant i Silicon Valley. De forteller om hvor hardt det er å sitte dagen lang og se gjennomd et verste innholdet som lastes opp til tjenesten deres, og prøve å vurdere dette opp mot selskapets hemmelige retningslinjer. Arbeidet setter spor og sliter i relasjonene deres. De ser ting de ikke føler at de kan belaste venner og familie med, så da holder de det heller for seg selv. I blant bobler det likevel opp til overflaten. Én av dem forteller om hvordan han bryter sammen når kjæresten nevner noe helt uskyldig som minner ham på noe fælt han så den dagen.

Arbeidet er ekstra frustrerende fordi selskapet de jobber for, ikke respekterer dem. Lønna er ok, men de står lavest på rangstigen. Det legges opp til at de jobber der inntil et år, til de ikke orker mer, og så blir borte. Det finnes ingen karrierevei inn i selskapet. Dette er folk som har et nært forhold til grensene de håndhever og har mange tanker om hvordan grensene kunne vært trukket på en bedre måte, men de fast ansatte de jobber for, er ikke interessert i erfaringen deres. Grensene trekkes med andre ord av folk som ikke selv har et direkte forhold til innholdet som modereres.

Roberts snakker også med moderatorer i blant annet Filippinene, og tegner opp et godt bilde av en bransje som er mer omfattende og kompleks enn jeg var klar over. Kultur er for eksempel en faktor i hvem som modererer hvilket innhold. Noen former for moderering vil selskapene ha tett kontroll over. Andre outsourcer de på kjappest mulig måte via Amazon Mechanical Turk.

Hun unngår fristelsen til å grave i de mest groteske sidene av arbeidet, og prøver heller ikke å presentere dette yrket som et eneste stort overgrep. Hun tegner opp et nynasert bilde hvor det man sitter igjen med er at disse folka burde få mer igjen for det de utsetter seg for. Konklusjonen hennes er at dette langt på vei er en jobb som må gjøres, iallfall i den typen gigantiske sosiale medier vi har. Men hvorfor må man behandle de som gjør det så dårlig? De bør få anerkjennelse for dette.

Yrket som profesjonell moderator er enda et eksempel på at IT-bransjens speilblanke image forutsetter at man abstraherer og gjemmer bort elendigheten som må til for å holde hjulene i gang. iPhonen ser ut som om den har blitt bygd av roboter fra framtiden, mens den i virkeligheten har blitt satt sammen av helt vanlige arbeidere som behandles svært dårlig, med råmaterialer gravd opp delvis av slaver og barn. Facebook fremstår som en algoritmisk mesterhjerne, mens den i virkeligheten har overlatt drittarbeidet til noen løsarbeidere som spyttes ut når jobben blir for mye for dem.

Og etter Facebook, i en desentralisert verden, hva skjer da? Da må vi som bruker nettet begynne å tenke seriøst på moderering igjen. Det er ganske kjipt. Ingen av dilemmaene har egentlig blitt løst. De har snarere blitt større, fordi nettet har blitt større og mer mangfoldig. På mitt aller første diskusjonsforum kunne et titalls hvite norske tenåringsgutter velge å være rause og la en nynazist argumentere for seg. Det var jo ikke oss han var en trussel mot. I en verden hvor alle er på nett og sosiale medier har millioner og hundrevis av millioner med brukere, er ikke det lenger mulig. Nå må vi velge mellom å tolerere hat eller ha et ekte mangfold.

Selv de enkle modereringsdilemmaene er ikke lette å løse. Alle er enige om at vi ikke vil ha barnepornografi i feeden vår. Men hvis hvem som helst kan laste opp bilder og videoer, hvem skal se gjennom det som lastes opp for å filtrere det ut?

Facebooks vilkårlige makt er frustrerende, men jeg vet ikke om de som klager over den egentlig er forberedt på hvor vanskelig det vil være om vi selv måtte involvere oss i modereringsarbeidet. Det gjør meg pessimistisk. Kanskje vil det alltid være mer attraktivt å la løsarbeiderne i kjellerrommet i Silicon Valley ta seg av moderering.

På den andre siden er det ikke sunt for oss at oppgaver som er så viktige og berører nettlivene våre så direkte utføres på en slik skjult måte. Vi må ta modereringen tilbake, selv om det er noe dritt.

The Hype Machine av Sinan Aral

Bjørn Stærk — Sat, 07 Nov 2020 00:00:00 +0000

Boka du skriver når du har blitt helt ødelagt av å jobbe i SoMe/adtech-bransjen.

The Hype Machine: How Social Media Disrupts Our Elections, Our Economy, and Our Health–and How We Must Adapt av Sinan Aral. Currency, 2020.

Dette er på mange måter den motsatte boka av Abolish Silicon Valley som jeg skrev om nylig. Wendy Liu skriver altså om å kaste bort flere år av livet på en adtech-startup for så å bryte ut og fordype seg i problemene med bransjen. Sinan Aral er fyren som ikke brøt ut, men ble værende der i et par tiår, og nå vil fortelle om alt det viktige han har lært der.

Boka er først og fremst en gjennomgang av hvordan sosiale medier fungerer, med tanke på annonsering, propaganda og andre former for påvirkning. Det er en del bra her som gjør dette verdt å lese. Aral forklarer grundig hvor vanskelig det er å vite om en annonsekampanje eller propagandakampanje på sosiale medier faktisk påvirker mottakerne og endrer oppførselen deres. Slik han ser det er det ingen dypere forskjell mellom annonser og propaganda. Begge deler har som hensikt å påvirke mottakeren til å endre oppførselen sin. I begge tilfeller ønsker man også å måle i hvilken grad oppførselen til mottakerne ble endret. Ellers vet man jo ikke om man bruker pengene sine riktig.

Aral forklarer at man ofte ser en sterk korrelasjon mellom kampanje og oppførsel. For eksempel: En annonse for vaskemaskiner ble vist til en gruppe mennesker. Noen uker senere gikk flere av dem inn på en nettbutikk og bestilte akkurat den vaskemaskinen, langt flere enn blant gruppen som ikke fikk se annonsen. Annonsenettverkene vet alt om hva du gjør på nettet, og vet derfor at det var de samme folka som så annonsen for to uker siden som i dag bestilte produktet. Altså kan det se ut som om annonsen fungerte, at den har lift, det vil si at den påvirket mottakerne. Men Aral påpeker at det er svært vanskelig å være sikker på at det faktisk var kampanjen som førte til oppførselen. Det kan like gjerne være at du fikk se annonsen fordi du tilhørte målgruppen for produktet og hadde tenkt å kjøpe det uansett. Kanskje fikk du se denne annonsen fordi du allerede hadde utført et søk etter akkurat dette produktet. Var det da annonsen som påvirket deg? Neppe.

Han sammenligner dette med noen står ved døra til en forelesning og deler ut invitasjoner til den samme forelesningen til alle som kommer inn. Alle som fikk invitasjonen kom på forelesningen, men de var jo på vei inn døra allerede. Det var ikke invitasjonen som fikk dem til å komme. Den korrelerer sterkt med oppmøte, men har ingen lift.

Dette er et kinkig problem for folk som jobber med markedsføring. Utfordringen er like stor enten det er snakk om annonser som skal få deg til å kjøpe et produkt, eller propaganda som skal sabotere et valg i et annet land. Sinan Aral begrunner godt at man bør være skeptisk til påstander om at en eller annen propagandakampanje på Facebook har påvirket et valg. Det er grunnleggende svært vanskelig å vite om dette stemmer.

Det er også en del bra her om sosiale medier fra et nettverksteoretisk ståsted. Vi snakker mye om at det er nettverkseffekten som gjør at noen sosiale medier vokser fort og deretter blir så mektige at utfordrerne ikke kan gjøre noe med dem. Denne boka går dypere ned i hvordan ulike varianter av nettverkseffekten har spilt inn i for eksempel Facebooks vekst. Facebook gjorde bruk av lokale nettverkseffekter ved å fokusere på noen universiteter om gangen. Det som tiltrakk nye brukere var ikke at det var så mange andre brukere der totalt, men at det var mange brukere der fra deres nærmiljø. Jeg ble ikke aktiv på Facebook fordi millioner av mennesker i USA, Brasil og Tyskland var der, men fordi jeg kunne være 99% sikker på at alle jeg kjenner i Norge var der. Det er den samme lokale nettverkseffekten som gjør at jeg aldri vil kunne melde meg helt ut av Facebook, selv nå som jeg har hentet ut alle innleggene mine og sluttet å bruke det aktivt.

Jeg fikk altså noe igjen for å lese dette. Samtidig er problemene med denne boka mange. Et av de mindre viktige men desto mer irriterende er at forfatteren ønsker å innføre “The Hype Machine” som et samlebegrep for sosiale medier, og hamrer det inn på hver eneste side. Dette er dermed ikke en bok om “sosiale medier”. Det er en bok om “det jeg velger å kalle The Hype Machine”, som han formulerer det alt for mange ganger. Det er en bok som veldig selvbevisst er skrevet for å være den boka som innførte et nytt ord, og det er veldig slitsomt å lese en sånn bok, særlig når vi ikke trenger et slikt nyord. Dette er litt av problemet med folk som har hengt for lenge i markedsføringsverdenen. De blir kyniske på en måte som fremstår langt mer gjennomskuelig enn de selv er klar over, som en klønete tryllekunstner. Ja, Sinan, jeg kan se hvordan du bruker denne boka til å legge grunnlaget for din videre karriere som ekspert på “det jeg velger å kalle The Hype Machine”.

Verre er det at boka er skrevet av en ekte innsider i SoMe/adtech-bransjen som har blitt ødelagt av å jobbe med enorme mengder persondata. Boka bygger på mye tilsynelatende solid forskning, men mye av det er forskning som for meg fremstår uetisk og irrelevant. Altså sånn “vi valgte ut femti millioner mennesker som ble vist to ulike budskap og så målte vi hva det gjorde med oppførselen deres.” Gjorde dere virkelig det? Ja, men så slutt med det da.

Resultatene av disse eksperimentene er interessante, men øker også avskyen min for hele fenomenet boka handler om. Forfatteren ser på “The Hype Machine” som en viktig oppfinnelse med gode og dårlige sider som det er verdt å forbedre. Han er entusiastisk for “The Hype Machine”. Men jeg blir bare trist av å lese om dette. Ja, det kan hende du kan måle en viss positiv effekt av at Facebook bruker maskinlæring til å markere mulige “fake news” som upålitelige, men det gjør meg ikke glad å være aktiv på et nettverk hvor det er ambisjonsnivået. Det som driver denne bloggen er troen på at det finnes et større potensiale i teknologien vår enn det Facebook legger til rette for. Hvis ikke, gidder jeg bare ikke. Kan du se for deg å tilbringe resten av livet ditt på Facebook, innhyllet i deres feed og apper og algoritmer? Fyller den tanken deg med glede? Blir du inspirert av å høre om hvordan teknologer arbeider for å forbedre anbefalingsalgoritmene slik at innholdet du vises en dag vil dulte deg i retningen av å bli et bedre menneske?

Som alle andre nå er Sinan Aral opptatt av “fake news” og russisk propaganda. I den grad noe er galt med “The Hype Machine”, i hans øyne, er det at den er sårbar for denne formen for ondsinnet manipulasjonen. Løsningene han foreslår på slutten av boka er derfor ment å rette opp i disse svakhetene ved noe som ellers har mye bra i seg. Facebook må ikke splittes opp av amerikanske myndigheter, mener han, men derimot burde de tvinges til å åpne opp mot omverden for å skape mer mangfold og konkurranse. Dette er litt det jeg skrev om nylig, men forslagene her er temmelig hjelpesløse. Aral ser ikke ut til å kjenne til standardene og platformene for desentraliserte sosiale medier som allerede finnes, bare de langt mindre interessante avledningsprosjektene gigantene selv har startet. Han vil ha mer personvern på nettet, men man må for all de ikke gå så langt som Europa har gjort med GDPR, for det kan skade annonsebransjen.

Altså, for å gjenta: Det er viktig for forfatteren av denne boka at vi beskytter annonsebransjen på nettet. Totalovervåkning og personlige annonser? Helt greit, egentlig. Annonsene blir jo bedre av det, og alle tjener mer penger. Det er vel bra?

Dette er med andre ord en interessant bok skrevet av en som har blitt moralsk ødelagt av adtech-bransjen og som har et plagsomt sterkt ønske om å bli husket som han som innførte begrepet “The Hype Machine”. Den illustrerer dermed bedre enn en kritisk bok hvor avskyelig bransjen vi har endt opp med er.

Det store Facebook-tyveriet

Bjørn Stærk — Wed, 04 Nov 2020 00:00:00 +0000

Beretningen om da jeg brøt meg inn i Facebook-hvelvet for å hente ut alle dataene mine.

Nylig skrev jeg om hvordan jeg hentet alle Instagram-bildene til familien min og ga dem til dem i julegave som bildebøker. Det var ikke lett å få til dette, men ikke så vanskelig heller. Jeg brukte bare et verktøy noen allerede har laget for dette.

I høst skal jeg altså teste ut hvor lett det er å hente dataene mine fra tjenestene jeg bruker, og gjøre det på en slik måte at jeg kan bruke dem til noe. I teorien skal EUs personvernforordning GDPR nå ha gjort det slik at jeg eier dataene mine hos Facebook, Twitter, Google og andre tjenester, og kan ta dem med meg videre når jeg vil. Stemmer dette?

I dag har turen kommet til Facebook. Jeg begynte å bruke Facebook i 2011. Jeg så på det som en slags blogg. Derfor er nesten alt jeg har lagt ut der offentlig. Disse innleggene ønsker jeg å hente ut og legge ut på nettstedet mitt på en måte som ser ålreit ut. Har det noe verdi det som ligger der? Ikke egentlig. Det er mest en prinsippsak. Mye av det som ligger der er dumt og verdiløst, men det var jeg som skrev disse dumme og verdiløse tingene, helt gratis, og så sitter Facebook der og vokter på dem.

Det er på tide med et innbrudd i Facebooks datahvelv. Det vil si, først prøver jeg å gå inn hovedinngangen. På samme måte som for Instagram finnes det nemlig en enkel måte å hente ut alle dataene dine fra Facebook. Du går bare inn på siden Download your information og bestiller en kopi av alt de har om deg. Etter noen timer kan du laste ned en stor fil. Den første planen min ser derfor slik ut:

Plan 1

Gå inn og hent ut alle innleggene mine
Last dem opp til nettstedet mitt

Enkelt og greit. Det begynner lovende. Facebook lar deg velge om du vil hente dataene som HTML eller JSON. HTML betyr at du kan åpne dataene i en browser. JSON er et dataformat som du i teorien kan importere til et annet system.

Jeg prøver først å hente dem som HTML. Målet mitt er jo å legge ut alt på nettstedet mitt. Kanskje jeg bare kan bruke filene slik de er? Men nei. Innholdet i HTML-arkivet fungerer nok greit som et privat arkiv, hvis jeg bare vil ha det selv for ettertiden. Sånn sett er det et bra arkiv. Her er det mye mer enn bare innleggene mine. Bilder, likes, venner, alt ligger her, inkludert hvilke annonsetemaer Facebook tror jeg er interessert i. Dette kan selvsagt være interessant å ha, men hvis jeg ønsker å bruke dataene til noe er dette ganske verdiløst. Alle innleggene er for eksempel samlet i én eneste stor HTML-fil. Det er 10 år med data, det. Filen inneholder dessuten alle innlegg jeg har skrevet, ikke bare det jeg har lagt ut offentlig. Det er ikke en gang mulig for meg å se om et innlegg ble lagt ut offentlig eller bare var ment for nære venner.

Når jeg blar i fila ser jeg også at en del av innleggene er helt tomme. Det viser seg at dette er tilfeller hvor jeg har delt et Facebook-innlegg uten å legge på en egen kommentar. Selve innlegget jeg har delt er jo teknisk sett ikke “mitt”, og er derfor fjernet. Enda verre er det at dette også gjelder vanlige linker jeg har delt. Når du deler en link på Facebook, vises tittel, bilde og et tekstudrag automatisk i innlegget ditt. Alt dette er borte. Det eneste som er igjen er selve URL’en. Det ser ikke pent ut.

Fila er med andre ord verdiløs for det jeg vil bruke den til. Da er altså alternativet JSON. Bloggplatformen jeg bruker, Hugo, kan lese JSON-filer, men den takler formatet Markdown bedre. Det er lett å konvertere fra JSON til Markdown. Jeg formulerer derfor en ny plan:

Plan 2

Hent ut arkivet mitt som JSON
Lag et script som konverterer innleggene til Markdown
Design malen som en hjemmeside på GeoCities fra slutten av 1990-tallet

Kanskje ikke 3, da. Det var mer et plutselig innfall jeg fikk midt på natta mens jeg satt oppe og ventet på at ettåringen skulle sovne igjen. Ideen virker ikke like fornuftig i dagslys. Men 1 og 2 bør jeg vel få til.

Jeg henter ut arkivet mitt i JSON-format, og begynner å lage konverteringsscriptet og malen jeg trenger. Jeg oppdager raskt at dataene er like dårlige og mangelfulle som de som lå i HTML-arkivet. Normalt er det slik at et dataformat inneholder mer og bedre data enn et presentasjonsformat. Slik er det ikke her. Informasjonen om linker jeg har delt er borte, her også. Fila inneholder ikke en gang en URL til det opprinnelige innlegget i Facebook, slik at man kunne klikket på en link for å se originalen. Det gjør HTML-eksporten. JSON-eksporten er derfor enda mer verdiløs enn HTML-eksporten.

Jeg kan ikke bruke dette heller.

Jeg graver videre og oppdager at Facebook har en tjeneste som heter Graph API, som brukes av alle som utvikler ulike tjenester og apper knyttet til Facebook. Et API er en tjeneste som er laget for å brukes av programmer, ikke vises i browsere. Graph API lar deg blant annet søke opp innlegg, og gir mye mer informasjon enn du får i dataeksporten. Blant annet får du ut tittel, bilde og tekstutdrag fra eksterne linker du har delt. Jeg formulerer en ny plan:

Plan 3

Finn et ferdig verktøy som lar meg hente ut alle innleggene mine via Graph API
Lag et script som konverter innleggene til Markdown
Design malen som en hjemmeside på GeoCities fra slutten av 1990-tallet

Jeg finner imidlertid ikke noe verktøy for å hente Facebook-innlegg. Dette er litt rart, egentlig. Jeg har kanskje ikke lett godt nok. Uansett ender jeg opp med en ny plan:

Plan 4

Lag et script som henter alle innleggene mine via Graph API
Lag et script som konverter innleggene til Markdown
Design malen som en hjemmeside på GeoCities fra slutten av 1990-tallet

Å jobbe mot et godt API er gøy. Graph API er ganske godt, og har fine utviklerverktøy. Men å gå gjennom alle mine innlegg fra start til slutt og systematisk hente alle sammen er ikke lett. APIet har blant annet en streng tilgangskontroll som jeg støter borti stadig vekk. Jeg har rett og slett ikke tilgang til enkelte av mine egne innlegg. Dette er egentlig en god ting. Facebook vil gjøre det vanskelig for deg å gi bort mer data til en applikasjon enn du var klar over. De ønsker ikke flere Cambridge Analytica-skandaler. Det er ikke akkurat slik at Facebook bryr seg om privatlivet ditt. Det er mer slik at de selv vil ha full kontroll over hvem som skal få lov til å invadere det. Derfor er det greit at Graph API har en streng tilgangskontroll. Men feilmeldingene er uhjelpsomme og det er vanskelig å bla forbi innholdet jeg ikke kan se. I tillegg er det flere funksjoner som ikke fungerer slik dokumentasjonen påstår. I blant klager APIet på at jeg har gjort for mange kall på for kort tid, og stenger meg ute en dag.

Etter å ha prøvd meg fram en stund ender jeg til slutt opp med et Python-script som fungerer ganske greit. Det starter i 2020, og beveger seg sakte og metodisk bakover til 2011. Jeg får hentet ut det meste av innholdet mitt. Resten er det ikke så farlig med. Scriptet lagrer innleggene på Markdown-format, og jeg lager en Hugo-mal som presenterer innholdet.

Dette er med andre ord ikke noe hvem som helst kan gjøre. De som er nysgjerrige finner koden til scriptet jeg endte opp med her. Hvis du vil kjøre dette selv, må du først registrere en Facebook for Developers-konto og generere et accesstoken med mange tilganger. Du kan neppe bruke scriptet slik det er. Algoritmen jeg har endt opp med fungerer for det jeg ønsker å hente ut fra min feed, men kanskje ikke for din. Bruk den som et utgangspunkt.

Resultatet finner du her. Det er en del huller der, og designet kan jeg sikkert pynte litt mer på. Jeg bryr meg ikke nok til å gjøre dette perfekt. Selve innholdet er ikke mye å være stolt av heller, akkurat. Ti år med Facebook-innlegg. Mye av det er ikke akkurat det smarteste eller beste jeg har skrevet, og Facebook var aldri en platform som fikk frem det beste i folk. Kanskje er det like greit at det meste av det folk har skrevet der forsvinner inn i tåka. Det er nå likevel gøy å ha hentet det ut. Det føles som å ha brutt seg inn i Facebooks hvelv for å stjele tilbake mine egne data.

Det siste punktet i planen min, å designe dette som en GeoCities-hjemmeside fra slutten av 1990-tallet, har jeg ved nærmere ettertanke besluttet å utsette.

Hent bildene dine fra Instagram før det er for sent

Bjørn Stærk — Fri, 23 Oct 2020 00:00:00 +0000

Om MySpace, Instagram-eksport og en julegaveidé for familie og venner

Hva skjer med Instagram-bildene dine når ingen bruker Instagram lenger? Det kan høres ut som et rart spørsmål, når det er så mange som bruker Instagram. Alle i familien min gjør for eksempel det. Det er der vi deler bilder med hverandre og med de nærmeste vennene våre. Det har vi gjort siden rundt 2013.

Men når du har vært på nettet noen tiår vet du at alle sosiale medier dør, eller iallfall at brukerne blir borte. Hva som skjer med dataene etterpå er opp til tilfeldighetene. MySpace var en gang verdens viktigste sosiale medie, fram til Facebook overtok. Så gikk det nedover med dem. De slettet mye av tekstinnholdet sitt i 2013, og i 2019 mistet de ved et uhell arkivet av musikk de en gang var kjent for. En stor del av nettets historie ble dermed borte. Mye av persondataene ble derimot tatt vare på: De ble solgt til et annonseselskap som den dag i dag bruker dem til å vise deg personlige annonser.

Sånn går det når en tjeneste mister brukerne sine og selges videre til nye eiere som ønsker å tjene penger på dataene dine, og har null interesse av å ta vare på sangen du lastet opp for femten år siden.

Instagram lever vel greit en stund til. De ble kjøpt opp av Facebook, som jeg tipper vi kommer til å måtte leve med en stund. Men en dag kan brukerne finne på å dra videre til noe annet. En slik brukerflukt virker alltid usannsynlig, helt fram til øyeblikket hvor den blir uunngåelig. Eller ser vi for oss at barna våre kommer til å logge inn på Instagram i 2050 for å se på alle de gamle familiebildene?

Neppe. Hva skjer med bildene våre da? Det kan hende de fortsatt er der om tretti år, for de som vet hvor de skal lete. Det kan også hende at de lider den samme skjebnen som musikkfilene på MySpace: De verdifulle persondataene dine lever videre i databasen til et adtech-firma, mens bildene ble slettet ved et uhell.

Det er trist å tenke på alle minnene som blir borte den dagen du og alle du kjenner slutter å bruke Instagram. Noen år senere kommer du på at du kanskje gjerne skulle hatt de bildene, men du vet ikke hvordan du skal hente dem ut, eller gidder ikke bruke tid på det. Eller kanskje det er snakk om bildene til et familiemedlem som har gått bort. Sånne ting føles gjerne uviktige her og nå, og så føles de veldig viktig igjen ti, tjue og tretti år senere. Da er det for sent.

Etter at GDPR, EUs personvernforordning, kom, er det i teorien slik at du eier alle persondataene du har lagt igjen på nettet. I teorien skal du derfor kunne ta med deg dataene dine videre til en annen tjeneste. Mange tjenester har laget løsninger for dette nå. Hvor godt fungerer de i praksis? Finnes det bedre måter å ta med seg dataene sine på? Det tenker jeg å teste ut litt i tiden fremover.

Først ut er altså Instagram. Du henter ut dataene dine ved å gå til siden Request download og bestille dem. Så får du en link på mail i løpet av en dag eller to. Enkelt og greit.

Instagram-eksporten du får da består av bilder, videoer og JSON-filer. JSON er et populært dataformat som også er lett å lese for mennesker. JSON-filene fra Instagram inneholder for eksempel dato og tekst for alle bildene du har lagt ut, alle kommentarene du har skrevet på andres bilder, alle meldinger du har utvekslet, og så videre.

Disse dataene kunne du brukt til å for eksempel lage et offentlig Instagram-arkiv som du legger ut på ditt eget nettsted. Bloggverktøyet jeg bruker selv, Hugo, kan for eksempel lese JSON og vise innholdet. Jeg ønsker ikke å gjøre dette selv. Jeg har alltid hatt en lukket Instagram-konto som er ment for familie og venner. Jeg legger ikke ut bildene offentlig.

Jeg vil bare ha bildene. Bilde- og videomappen du får fra Instagram er ganske godt organisert, delt opp i år og måned. Den eneste svakheten er at filnavnene ikke inneholder datoen bildet ble tatt. Hvis du har mange bilder fra én måned, ligger de derfor usortert. Tidspunktet ligger bare i den tilhørende JSON-fila.

Instagram-eksporten er grei nok, men den gir meg bare mine egne bilder. Hva skjer med bildene til søsknene og foreldrene mine når de går lei av Instagram? Jeg vet ikke om du noen gang har prøvd å lagre et bilde fra Instagram ned på datamaskinen eller mobilen din. Det er ikke lett. (Du må åpne det i en browser og bruker utviklerverktøyene til å bla deg fram til bildefila.) Instagram vet at disse bildene er verdifulle for deg. Derfor får du bare lov til å “lagre” dem inne i Instagram, slik at du alltid må tilbake dit for å se dem.

Greit, da er det bare å kontakte alle i familien min, be dem hente Instagram-arkivet sitt, vente en dag, og så sende meg en kopi?

Nei. De har bedre ting å gjøre. I fjor fant jeg derfor fram til et verktøy som logger inn på Instagram-kontoen min og henter ut alle bildene jeg har tilgang til fra en annen konto. Verktøyet er et kommandolinjeverktøy som heter instagram-scraper. Du må ha programmeringsspråket Python installert for å kjøre det. En liten terskel er det derfor for å gjøre dette. Deretter er det så enkelt som å kjøre dette fra kommandolinja:


instagram-scraper --login-user mitt_brukernavn --login-pass mitt_passord --template "{date}-{urlname}" kontoen_jeg_vil_hente_bilder_fra

Et par minutter senere har du alle bildene, fint sortert på dato. Jeg gjorde altså dette for alle i familien min. Så gikk jeg gjennom bildene, plukket ut de beste til hver deres bildebok, fikk den trykket av Japan Photo, og ga den til dem til jul.

Hvilken utgave av bildene lever lengst? De på papir eller de som ligger hos Instagram? Jeg gjetter papirbøkene. De tror jeg lever så lenge noen bryr seg om personene på bildene. Det er det tross alt ingen hos Instagram som gjør, ut over de små og midlertidige annonseinntektene de får ut av dem.

Abolish Silicon Valley av Wendy Liu

Bjørn Stærk — Thu, 22 Oct 2020 00:00:00 +0000

Fortellingen om et totalt mislykket startup som ikke "failed upwards".

Abolish Silicon Valley: How to Liberate Technology from Capitalism av Wendy Liu. Repeater Books, 2020.

Tittelen gir litt feil inntrykk av denne boka. Den er bare ti prosent debattbok om hva vi kan gjøre for å bekjempe teknologigigantene og nitti prosent forfatterens selvbiografi fra sin karriere i et mislykket oppstartsfirma i adtech-bransjen. Jeg satte pris på den likevel. Forfatteren forteller om hvordan hun kastet seg 200% inn i et oppstartsfirma sammen med et par venner, og brukte flere år på å prøve å få det til å lykkes. De jobbet 80-timersuker og gjorde alt det et oppstartsfirma skal gjøre, men klarte aldri helt å treffe markedet og måtte til slutt gi opp.

Når hun endelig får roet ned og har tid til å tenke på noe annet igjen, innser hun at hun har kastet bort all denne energien på noe som egentlig ikke er bra for verden og at det er noe råttent med hele startup-filosofien hun har prøvd å leve etter.

Boka er både et selvoppgjør og et oppgjør med startup-kulturen Silicon Valley oppmuntrer til. Jeg har aldri jobbet i et slikt selskap. De oppstartsselskapene jeg har vært involvert i, har ikke vært så destruktive som det hun beskriver. Samtidig kjenner jeg igjen mye av filosofien og kulturen hun skriver om, bare litt mer på avstand. Den preger store deler av teknologibransjen. Ordene og ideene fra startupkulturen sprer seg gjerne utover til andre IT-selskaper, og ender før eller siden også opp hos selv de mest tungrodde av dem.

Liu forteller godt om sitt ambivalente forhold til Google, basert på en sommer innenfor Google-bobla i San Francisco. Dette er en verden hvor veldig godt betalte softwareutviklere dytter opp boligprisene mens muren mellom dem og de vanlige folkene rundt dem vokser. Også innad hos Google er det et klart klasseskille mellom eliten og de som utfører de mindre glamorøse oppgavene, som renhold, vakthold og matlaging. Liu spør seg hvorfor et selskap som gjør det så godt som Google ikke kan unne de samme frynsegodene til alle som jobber der. Til slutt takker hun nei til å jobbe der, fordi hun heller vil forfølge den store startupdrømmen.

Liu henter mye av gründerfilosofien sin fra investorer som Paul Graham, som gjennom Y Combinator har vært involvert i en rekke viktige teknologiselskaper. Jeg leste også essayene hans på 2000-tallet. Han var kroneksemplet på en type person mange teknologer beundrer: Belest, nerdete, rasjonell, selvsikker og individualistisk. Han hadde en sterk tro på unge, hardt-arbeidende gründere som er villige til å ofre alt for en mulighet til å erobre verden. Det Liu innser etter å ha kjørt livet sitt i grøfta er hvor mye som mangler i dette verdensbildet: Muligheten til å leve et komplett liv med familie, venner og hobbyer, og hensynet til samfunnet og alle menneskene selskapet ditt “disrupter” på veien til verdensherredømme. Ingen i adtech-miljøet hun jobber i spør seg om innsamlingen deres av personinformasjon er bra for verden. Spørsmålet om etikk er irrelevant. Politikk er irrelevant. Teknologi er hevet over slike hensyn. Det eneste som betyr noe er å stable en bedrift på beina, vokse til himmels og bli kjøpt opp for store penger.

I den mørkeste delen av boka får tre av de fire vennene selskapet består av det for seg at den fjerde ikke jobber nok. Han jobber nemlig litt mindre enn døgnet rundt, syv dager i uka. I blant tar han faktisk deler av søndagen fri. Har han mistet troen på prosjektet? Forstår han ikke hva en oppstartsbedrift er? Du skal jobbe fra morgen til kveld. Du skal bo på kontoret. De konfronterer ham med hans manglende arbeidsmoral og behandler ham som om det er han det er noe i veien med. De oppfører seg egentlig litt som en sekt som oppdager at et av medlemene er bittelitt interessert i å gjøre noe annet på fritiden enn å misjonere. Liu legger ikke skjul på at hun er med på dette. Hun kan ikke forstå at noen kan mene at det er verdt å bruke tid på noe annet enn å få selskapet til å lykkes.

Så går selskapet under. Liu begynner å følge med på verden rundt seg igjen for første gang på flere år. Donald Trump er i ferd med å bli valgt til president. Hun begynner å nøste opp i de ideologiske premissene hun har tatt for gitt og ender opp på et kapitalismekritisk ståsted som hun utforsker mot slutten av boka. Denne delen er verdt å lese, men går egentlig ikke dypt nok til å rettferdiggjøre tittelen.

Jeg vil ikke anbefale denne som et systematisk overblikk over teknologibransjen. Men den tegner en fin skisse av kulturen, ikke minst slik den ser ut for folka på bunnen av systemet. De som jobber hardest, og som regel får svært lite igjen for det. Dette er noe mange av oss i teknologibransjen kan lære av, tror jeg. Du må ikke kjøre livet ditt i grøfta for å starte noe spennende.

Det er også befriende, synes jeg, at boka handler om et mislykket og meningsløst prosjekt. En av de store mytene i dette miljøet er fortellingen om den heroiske gründeren som enten vinner mot alle odds, eller som forvandler tabbene fra sitt forrige prosjekt til suksess i det neste. Gründerne dyrker failure som en naturlig del av karrieren. Det er ingen slik oppside i Lius fortelling. Det er ingen “failing upward” her, bare failure. Slik er jo virkeligheten for de fleste. Hun undergraver gründermyten ved at hun tør å fremstille prosjektet sitt som noe det overhodet ikke var verdt å gjøre, og ikke var verdt å ofre flere år av tiden hennes på.

Hva skal vi gjøre med Facebook? Et tankeeksperiment.

Bjørn Stærk — Sat, 10 Oct 2020 00:00:00 +0000

Om infrastrukturen på nettet og hva EU og Norge kunne gjort for å ta tilbake kontrollen over sosiale medier.

Facebook er et problem. De er for store og mektige, og de har låst brukerne sine inne. De er et problem på andre måter også, men nå snakker jeg om størrelsen: At det bare finnes ett enormt Facebook og at alt som skjer der er lukket for omverden.

Hva gjør vi med det problemet? Som enkeltperson kan jeg for eksempel la være å bruke det. Det finner jeg egentlig overraskende lett å få til. Facebook var en grei debattarena en stund på 2010-tallet, eller i det minste et sted hvor mange personer i norsk offentlighet valgte å henge. Det gjør de sikkert fortsatt, men jeg har gått lei. Miljøene stivner, de samme folka herper på de samme tingene år ut og år inn. Sånn blir det fort i en inngjerdet hage som den Facebook legger opp til. Det blir rett og slett litt hagefest. Sosiale medier trenger åpenhet og kaos for å unngå dette, og det passer ikke overens med Facebooks forretningsmodell.

Nå er jeg derfor lite aktiv. Likevel må jeg innom i blant. Familien min bruker den til chat. Togferie-gruppa er et lyspunkt og var en av årsakene til at jeg kunne skrive boka om togferier jeg har holdt på med nylig. Informasjon om arrangementer ligger ofte bare på Facebook.

Nettverkseffekten av å ha så mange brukere er så stor at det ikke hjelper at løsningen er dårlig og kjedelig. Jeg må innom likevel. Du også. Det blir aldri bedre. Slik det ser ut nå må vi fortsette å sjekke Facebook til vi dør.

Eller til noen kommer og dreper Facebook. Å håpe på at dette skal skje av seg selv er naivt. Facebook husker hvordan de selv drepte Myspace, ved å infiltrere løsningen og hjelpe brukerne med å ta med seg nettverkene sine. De jobber hardt for å unngå at noen andre gjør det samme mot dem. Blir nykommeren for stor, løser de det ved å kjøpe dem opp. De og de andre gigantene er så rike at de kan bla opp store summer når de må. Du takker ikke nei til milliarder fra Facebook.

Derfor trenger vi hjelp. Den eneste institusjonen som er stor nok til å hjelpe oss med å knuse Facebook er staten. Helst burde den amerikanske staten splittet dem og de andre gigantene opp i mindre selskaper. Det virker de lite interessert i. Så da er det opp til andre land.

La oss gjøre et tankeeksperiment: Hva kunne EU og Norge gjort med Facebook?

Teknologibransjen kan virke unik, men problemet med monopoler kjenner vi fra andre bransjer. Én måte man løser det på er ved å la staten overta monopolet. Så er i det minste driften under en slags demokratisk kontroll. Det tror jeg ikke er en løsning for sosiale medier. Og hvilken stat, forøvrig? Norge? Frankrike? USA? En annen måte man løser slike problemer på er ved å legge infrastrukturen under statlig kontroll og definere spilleregler for bransjen slik at et mangfold av selskaper kan konkurrere om å tilby tjenester på toppen av denne infrastrukturen.

I år har jeg altså jobbet med en bok om tog. Da sørget jeg for å få noen til å forklare meg hvordan togbransjen egentlig fungerer, økonomisk sett. Dette var lettere da jeg var barn. Da var alt i Norge NSB, alt i Sverige SJ og alt i Tyskland DB. I dag er derimot det slik i Europa at staten tar seg av infrastrukturen, mens selve togene kan kjøres av hvem som helst som er kompetente og betaler for bruken. I EU er det nesten fritt frem. I Norge deler vi ut konsesjoner som gir enerett på bestemte ruter. Lokal kollektivtrafikk, som pendlertogene som går inn mot storbyene om morgenen, får offentlig støtte, fordi de er bedriftsøkonomisk ulønnsomme men har stor verdi for samfunnet. Langdistansetog skal derimot kjøre kommersielt, fordi det ikke er statens oppgave å frakte deg til feriestedet ditt.

Jernbaneprivatiseringen i Europa er kontroversiell, og jeg sier ikke at dette nødvendigvis er en god måte å drive jernbane på. Men det er en fin modell å ha i hodet når vi snakker om hvilken rolle staten kan spille for sosiale medier. Overført til sosiale medier ville dette betydd at staten overtok infrastrukturen, og definerte spillereglene, mens det var opp til et stort antall store og små selskaper, og kanske også statlige organer, å tilby tjenester på toppen av infrastrukturen.

Men hva er egentlig infrastrukturen for sosiale medier? Snakker vi om servere og kabler? Ikke nødvendigvis. Tenk på jernbanen igjen, eller andre former for infrastruktur staten har ansvaret for. Hvorfor lar vi staten bygge selve jernbanesporet? Fordi det er en enorm investering, og fordi det er meningsløst at ulike selskaper bygger hvert sitt spor mellom Oslo og Moss. Derfor lar vi ikke hvem som helst bygge jernbane. Storbritannia forsøkte dette på 1800-tallet. Det ble bare kaos.

Er det på samme måte med servere? Nei. Servere er billige, og mine servere går ikke i beina på dine servere. I vinter startet jeg som et eksperiment en liten Mastodon-instans i fødiverset, bokgruven.no. Mastodon er et Twitter-lignende sosialt medie. Fødiverset er et åpent og desentralisert nettverk av sosiale medier som alle utveksler data med hverandre - det stikk motsatte av måten Facebook opererer på. Det koster meg omtrent 150 kroner i måneden å kjøre Mastodon på en Linux-server i skyløsningen Exoscale. Eksperimentet har vært mislykket, det er omtrent ingen aktivitet der, men den har kapasitet til å takle en fin mengde med aktive brukere. Det er ikke vanskelig for en Mastodon-instans å dekke utgiftene sine med noen små pengegaver fra brukerne. Den langt mer vellykkete norske instansen snabelen.no ser ut til å få det til helt greit.

Servere er altså så billige at en privatperson kan starte opp sin egen node på et globalt sosialt nettverk til prisen av en billig vinflaske i måneden. (Enklere statiske nettsteder som nettsiden min kan du kjøre for tilnærmet ingenting.) I det første innlegget på denne bloggen snakket jeg om hva som gjorde meg glad i internett for tjue år siden. Det var ting som dette. At det er så billig og lett å starte nye tjenester fra en server i garderobeskapet. Siden den gangen har det blitt mye billigere.

Det er derfor ikke servere som er den store, vanskelige jobben staten bør overta fra Facebook. Jeg tror det er noe helt annet: Protokollene. APIene. Datamodellen. Protokoller og APIer er regler for hvordan datamaskiner og programmer snakker med hverandre. Et eksempel på en åpen protokoll er SMTP, som brukes til e-post. Hvis du har e-postadresse på Gmail, trenger jeg ikke jeg også ha det for å maile deg. Et annet eksempel er HTTP. Jeg kan besøke Microsofts nettside uten å kjøre Internet Explorer, og Google uten å kjøre Chrome. SMTP og HTTP er åpne protokoller. Facebook er lukket. Hvis du bruker Facebook Messenger, må jeg også bruke Facebook Messenger for å sende deg en melding.

Dette er infrastrukturen for sosiale medier. Hvis staten skulle gjøre noe med Facebook, måtte det være å ta kontroll over APIene og datamodellen deres og åpne dem opp mot omverden. Sånt var lettere å få til før IT ble en av verdens mektigste industrier. SMTP, HTTP og de andre protokollene nettet bygger på har vi arvet fra den gangen teknologigigantene hadde mindre makt over nettet. De prøvde seg den gangen også. I nettets barndom var Microsoft den største trusselen, men de klønet det til, og fikk heldigvis ikke den samme makten over nettet som de hadde over operativsystemer.

De åpne standardene nettet bygger på ble utarbeidet av uavhengige bransjeorganisasjoner som Internet Engineering Task Force og World Wide Web Consortium. Sistnevnte har også definert en standard for desentraliserte sosiale medier som heter ActivityPub. Denne er allerede i bruk i dag. Mastodon bruker den til å utveksle data i fødiverset.

Det er altså ikke selve det tekniske arbeidet med å definere en åpen standard vi trenger hjelp til fra staten, men det politiske arbeidet med å tvinge lukkete nettverk som Facebook til å bruke den.

Det jeg snakker om er at for eksempel EU skal erklære at sosiale medier er et offentlig gode som private aktører ikke fullt ut kan ta eierskap over. Litt som jernbanen, eller for den saks skyld allemannsretten. Vi har allerede tatt et forsiktig skritt i denne retningen med GDPR, som sier at du eier dine egne data og kan ta dem med deg eller få dem slettet. Det neste skrittet er å si at sosiale medier ikke kan gjerde deg inne, altså at det å forvalte din aktive identitet på Facebook fører med seg en plikt til å støtte åpne standarder.

Her støter tankeeksperimentet mitt på noen problemer. Sier jeg at det skal bli ulovlig å drive et sosialt nettverk med europeiske brukere som ikke støtter ActivityPub? Det ville ført til at et stort antall små diskusjonsforum måtte legges ned. Eller skal det bare gjelde nettverk over en viss størrelse?

En annen tilnærming enn direkte tvang kunne være å støtte fremveksten av et alternativ, slik at Facebook er nødt til å forholde seg til det. Snakker vi da om en slags Statens Riksposting, drevet av en ny statlig etat for sosiale medier? Nei, det kan være så enkelt som at eksisterende offentlige institusjoner som NRK, universitetene, kommunene, bibliotekene og så videre får som oppgave å sette opp fødererte løsninger som de gjør bruk av for sine oppgaver. Hvorfor er det for eksempel slik at biblioteker oppretter eventer på Facebook, og ikke på en åpen protokoll som også Facebook kan velge å bruke? Hvorfor bruker etater i Oslo kommune Facebook som kommunikasjonskanal?

Dette er også noe private selskaper og uavhengige organisasjoner kunne trekkes inn i. Schibsted kunne sette opp kontoer for abonnentene sine og knytte dem sammen med avisene de eier. Fritt ord kunne sette opp en instans som legger ekstra vekt på ytringsfrihet og saklig debatt.

Slike løsninger kan være åpne for allmenheten, men det er langt viktigere at de bruker åpne protokoller enn at hvem som helst kan bli bruker. Jeg trenger ingen bruker på en eventuell tjeneste fra NRK, Schibsted, biblioteket eller Fritt ord, jeg har allerede konto på snabelen.no og min egen bokgruven.no. Jeg kunne brukt en av de til å melde meg på et arrangement på biblioteket eller deltatt i en diskusjon om en sak på NRK eller Aftenposten.

Det jeg beskriver er vanskelig, men det er mulig hvis politikerne og viktige institusjoner blir enige om at den norske offentligheten ikke kan styres av Facebook.

Et større problem, som kanskje gjør hele tankeeksperimentet umulig, er moderering. Hva i all verden gjør vi med innholdet? Moderering på nettet er et slemt problem. Da tenker jeg ikke egentlig på håndheving av lovverket, men kollisjonen mellom ulike sosiale normer. I dag er det mange utfordringer rundt dette som Facebook beskytter oss mot å behøve å tenke på. Tenk for eksempel på hvor unikt det er at Facebook samler Equinor, Oslo kommune, Erna Solberg og noen av Norges verste islamhatere og høyreekstremister under samme tak. Hadde du invitert noen av de førstnevnte til å delta på et arrangement med sistnevnte, ville de sagt nei, dette ønsker vi ikke å bli assosiert med. Men på Facebook går det an. Hvorfor? Kanskje fordi Facebook er så stort og så langt utenfor vår kontroll at vi ikke tolker det som noen form for sosial aksept at disse personene og gruppene er tilstede på samme sted. Hva skulle Equinor gjort med det, liksom? Det er eventuelt Facebooks problem at de har høyreekstreme brukere. Det har ingenting med oss andre å gjøre.

Dette ville blitt helt annerledes om for eksempel NRK eller Schibsted opprettet instanser, og de attpåtil var drevet av et politisk mål om å erstatte Facebook. Først måtte de brukt krefter på å ta stilling til hva deres egne brukere skulle få lov til å gjøre. Deretter måtte de tatt stilling til hvilke instanser de vil føderere med. Se for deg at en islamhater kastes ut av “NRK”-instansen og i stedet oppretter sin egen: jegersykeligopptattavislam.no. Ønsker NRK å føderere med denne, det vil si at brukerne deres kan utveksle innhold med hverandre? Hva hvis islamhateren i stedet melder seg inn på Fritt ords instans, hvor det antagelig er høyere under taket? Vil NRK føderere med denne?

Og hva med fullt navn? Vil NRK og Schibsted kreve at brukerne identifiserer seg med navnet de har i folkeregisteret? Vil de føderere med instanser som tillater anonyme brukere?

Poenget mitt er ikke å si hva svaret bør være, men at dette nå er NRKs problem. Og Schibsteds. Og biblioteket ditt. Facebook lar oss fraskrive oss ansvaret for hva som skjer på norske sosiale medier. Det er veldig praktisk. Hvis vi tar tilbake kontrollen, får vi også ansvaret med på kjøpet.

Dette handler ikke bare om å ta stilling til hva man godtar og ikke godtar, men å ha ressurser til å gjennomføre det. Ta for eksempel innhold nesten alle ønsker å slippe å se i feeden sin: Drapsvideoer. Facebook løser slikt ved at de setter et stort antall dårlig betalte mennesker til å se gjennom innhold som kan bryte med reglene deres, og kjapt ta stilling til hva det er for noe. Altså, folk sitter dagen lang og ser på noen av de verste tingene du kan forestille deg, uten å få hjelp med å takle det. Dette er et overgrep, men samtidig er det en forutsetning for Facebook slik vi kjenner det. I dag trenger du og jeg ikke ta stilling til dette. Det er bare en fæl ting et stort selskap vi ikke har kontroll over driver med, og mange av oss har ikke en gang hørt at det skjer.

Hvis vi tar kontrollen tilbake? Da blir dette også vårt problem. Det blir vanskelig, og ikke minst dyrt.

Betyr det at vi ikke bør gjøre dette? Nei, vi har jo de samme problemene i dag. Vi slipper bare å tenke på dem. Vi bruker Facebook til å fornekte alle problemene som oppstår når man skal bygge en offentlighet på nettet. De fungerer også som en god syndebukk når ting går galt. “Å, fæle Facebook, altså, som tillater så mange høyreekstreme grupper.” Ja, men hvordan skulle vi løst dette selv? Det finnes mange svar på spørsmålene jeg stiller her, men de har alle til felles at noen kommer til å bli sinte. Hvis det er du som tar disse beslutningene, er det ikke lenger Mark Zuckerberg folk blir sinte på, det er deg.

Jeg vet ikke om dette tankeeksperimentet lar seg gjennomføre, men det er på tide at vi begynner å tenke på disse tingene. Inntil videre er det bare som enkeltpersoner vi kan gjøre noe med Facebook, ved å bruke det mindre, og iallfall ikke gi dem eksklusiv kontroll over alt vi legger ut på nettet.

Kom til fødiverset i stedet. Vi har kaker og brus og interessante etiske problemstillinger.

Lese ebøker på Kindle uten å kjøpe dem hos Amazon

Bjørn Stærk — Sat, 03 Oct 2020 00:00:00 +0000

Om Calibre, DRM og å bruke en Kindle som om det var et verktøy, ikke en del av Amazons plan for verdensherredømme.

Jeg blir, kanskje overraskende nok, ganske glad av å bruke min Kindle Paperwhite fra 2013. Den er designet for å gjøre én enkelt ting, lese bøker på, og denne ene tingen er den god til. Her finnes ingen apper til å distrahere meg. Skjermen er behagelig å lese fra, til og med i mørket. Jeg sitter med den i blant på soverommet til sønnen når han skal sove. Den er lett å bære med seg. I en periode leste jeg nesten bare bøker på Kindle. Jeg syntes det var litt trist at det ikke kom noen flere gode papirbøker inn i samlingen i bokhylla mi, men da gjorde jeg det bare slik at jeg laget en liste over de aller beste bøkene jeg hadde lest, og kjøpte dem på papir også etterhvert.

Men i det siste har det blitt mer papirbøker på meg. Jeg har gjenoppdaget gleden ved å gå inn i nærmeste bokhandel og plukke noe jeg ikke vet hva er fra hylla. Når det er trygt å reise tilfeldig rundt i Oslo, drar jeg til de store bokhandlerne i sentrum. Antikvariater og loppemarkeder er også gøye steder å finne bøker. Oslo har dessuten Cappelens forslag, som selger nøye utplukkete bruktbøker til fullpris. Dette kan høres ut som et rart konsept, men hvis du er glad i bøker, finner du alltid en gledelig overraskelse der, fordi Pil og Andreas er flinke kuratorer. Mye av gleden med å lese er nettopp det å snuble over ting du ikke visste at du ville bli glad av å lese.

Nå under pandemien nøyer jeg meg stort sett med bokhandelen på kjøpesenteret borti gata. Det er gøy, det også. Den er liten, men stor nok til at jeg finner uventet leseglede. (Favoritten i høst var The Black Prince av Iris Murdoch.)

Ebokleseren har likevel én stor fordel: Når jeg vet akkurat hvilken bok jeg vil lese, og den er relativt ny, men samtidig ikke populær nok til å ende opp hos en liten norsk bokhandel, kan jeg få tak i den på sekunder, i stedet for å vente i et par uker på en pakke fra utlandet.

Det er flere ting ved Kindlen min jeg ikke blir glad av. En av dem er noe som egentlig gjelder for omtrent alle elektroniske dingser: Den er produsert under elendige arbeidsforhold. Det vil si, jeg vet ikke hvordan min Kindle ble laget, men i elektronikkbransjen kan du nesten ta for gitt at prosessen var mørk og brutal, så fremt du ikke vet noe annet. Jeg skrev en del om dette i Jakten på den grønne lykken, hvor jeg oppdaget at alt som har å gjøre med produksjonen av elektronikk er dritt. Noen av disse overgrepene har mange hørt om - barn som gruvearbeidere, selvmord hos Foxconn - men bak dette gjemmer det seg også mye ingen hører om, fordi hele prosessen bygger på å skjule og abstrahere bort alt det skitne som inngår i en dings. Et av de ytterst få unntakene jeg kjenner til er mobiltelefonen Fairphone, som jeg skal skrive mer om en annen gang.

Dette har ikke noe særlig med Kindle å gjøre. Jeg nevner det likevel, fordi teknologi til å bli glad av ikke bare kan handle om hva dingsene gjør med meg, men også hva de gjør med andre mennesker. Eboklesere ødelegger mennesker under produksjonen. Det gjør ikke papirbøker.

Ettersom det knapt finnes etisk produserte elektroniske dingser, altså bortsett fra Fairphone, er det egentlig bare én faktor som gjør noen dingser bedre enn andre: At de varer lenger. Sånn sett er Kindlen min fin. Den har levd i syv år, som er lenge til dings å være. Jeg ser ingen grunn til å bytte den ut.

Det som plager meg mest med Kindlen min er at den binder meg til Amazon. Jeg har skrevet tidligere om hvordan jeg flyttet nettsiden min fra Amazon Web Services. Det er mange grunner til å avsky og frykte Amazon, spesielt arbeidsforholdene på lagrene deres. Som forfatter og bokleser plager det meg også at de har skaffet seg et tilnærmet monopol over mye av bokbransjen, og at Kindle er en del av denne monopolstrategien. Når du har en Kindle, er det veldig lett å kjøpe ebøker fra Amazon, og veldig vanskelig å kjøpe dem fra noe annet sted.

Dette blir jeg ikke glad av, og gjør at jeg mer og mer kvier meg for å lese ebøker. Jo, jeg har lyst til å lese den boka, men må jeg virkelig gi Amazon penger og styrke markedsmakten deres igjen? Kanskje jeg heller bare skal lese en annen bok.

Nylig hadde jeg lyst til å lese Abolish Silicon Valley av Wendy Liu, en av mange bøker om teknologibransjen som står på leselista mi for denne bloggen. Men jeg hadde ikke lyst til å vente to uker på den. Helst ville jeg bare ha den rett inn på ebokleseren. Så hva gjør du når du liker dingsen, men ikke butikken den er knyttet til?

Forsøk 1

Amazon har bundet Kindle svært tett til brystet. Alt du gjør er knyttet til Amazons nettbutikk. Dette avskyr jeg. Det er ikke sånn datamaskiner skal fungere. Ikke bøker heller. Hvis jeg kjøper en bok hos Ark, betyr ikke det at jeg må kjøpe også den neste boka fra Ark, og at jeg ikke kan låne boka videre til en venn. Slik er det med Amazon. De har likevel åpnet én liten bakdør for deg som har lyst til å lese bøker uten å kjøpe fra dem: Du kan sette opp en bestemt epostadresse, og alle dokumenter og ebøker du mailer til den adressen, ender opp på Kindlen.

Steg 1 er derfor: Gå inn på Preferences -> Personal Document Settings på din Amazon Kindle-side, og sett opp denne e-postadressen og hvilken avsenderadresse den skal kunne ta i mot ebøker fra.

Steg 2: Eboka du mailer må være på riktig format. Det vanlige ebokformatet heter EPUB, men Kindle støtter ikke EPUB. De har laget sitt eget format, som heter MOBI, for å låse deg enda mer fast til Amazons ebokverden. Så hvis du kjøper en ebok fra et hvilket som helst annet sted enn Amazon, kan du ikke uten videre lese den på Kindle. Du må konvertere den først.

Det finnes et fantastisk verktøy for ebøker som heter Calibre. Calibre er open source og gjør alt du trenger innen katalogisering og håndtering av ebøker. Calibre er et verktøy i den gode betydningen av ordet: Litt kjedelig design, men med utallige funksjoner som hjelper deg med å gjøre det du ønsker å gjøre. Dette er den stikk motsatte designfilosofien av Kindle. Kindle later som den er et verktøy, men er mer en slags tjeneste, som Netflix. Calibre er som verktøykassa di, litt skitten og rotete, men du får til det meste.

En av tingene Calibre kan gjøre er å konvertere ebøker til MOBI og sende dem på mail til Kindlen din. Dette setter du opp på Preferences -> Sharing books by e-mail. Her må du bare passe på å oppgi mottakeradressen og avsenderadressen du satte opp hos Amazon.

Steg 3: Nå må vi skaffe en EPUB, og den må i tillegg ikke være beskyttet med DRM, som betyr at den er kryptert på en slik måte at den are kan leses av bestemte eboklesere og apper. Hvor får man tak i en ukryptert EPUB? Det er ikke så lett. Når jeg følger linkene på bokas hjemmeside, finner jeg bare ebøker som er DRM-beskyttet og ment for bestemte eboklesere. Så hva gjør jeg da? Piratkopierer den, selvfølgelig. Jeg søker opp boka på en BitTorrent-site og laster den ned. Jeg har den noen minutter senere.

Samtidig er jeg ikke egentlig ute etter å stjele boka. Jeg vil bare slippe å kjøpe den fra Amazon. Så da går jeg inn på en nettbokhandel og bestiller den på papir. Det finnes fortsatt andre nettbokhandlere enn Amazon. Én jeg liker godt heter Thriftbooks. Der finner du et stort utvalg av brukte og nye bøker. Jeg oppdaget dem fordi de dukket opp som bruktbokselger på Amazon, men det går altså helt fint å kjøpe direkte fra dem. Så da bestiller jeg boka der. Den får komme når den kommer.

Steg 4: Jeg legger boka inn i Calibre, og finner valget for å sende den på mail til Kindle-adressen min. Et par minutter senere er den inne.

Forsøk 2

Mens jeg skrev dette innlegget oppdaget jeg at det finnes en nettbokhandel som sier de selger boka jeg var ute etter som EPUB: Adlibris. Så da tester jeg ut dette med en annen bok fra leselista: Bit Tyrants av Rob Larson.

Jeg har imidlertid blitt lurt. Adlibris selger ikke ukryptert EPUB, slik de gir inntrykk av, men EPUB med Adobe DRM. Dette oppdager jeg først etter at jeg har betalt for boka. For å lese den må jeg enten installere programmet Adobe Digital Editions på laptopen eller en app på mobilen. Det betyr at jeg ikke kan lese den på Kindle. Uffda.

Men igjen kommer Calibre til unnsetning. Calibre kan ikke fjerne DRM, men fordi Calibre er et åpent verktøy, kan andre lage plugins for Calibre som gjør dette. Det finnes en Calibre-plugin som fjerner Adobe DRM. Riktignok støtter ikke pluginen den nyeste versjonen av Calibre, så jeg må nedgradere til versjon 4.23. Deretter må jeg installere Adobe Digital Editions på laptopen, og bruke denne til å hente boka. Først da kan jeg åpne boka i Calibre, hvor den automatisk dekrypteres, og så kan jeg sende den på MOBI-format til Kindle. (Du må ha pluginen installert før du legger til boka i Calibre.)

Noen minutter senere er også denne boka inne på ebokleseren.

Det er litt mye innsats dette, bare for å slippe å gi penger til Amazon. Samtidig blir jeg glad av det også, fordi jeg blir glad av å bruke digitale verktøy. Det høres ut som en rar ting å si, for vi gjør jo ikke annet nå enn å “bruke” digitale “verktøy” dagen lang. Men vi gjør ikke egentlig det. Ikke er de verktøy, og ikke bruker vi dem egentlig heller. Amazon har designet Kindle som en slags ebokutgave av Netflix.

Da er det ganske ålreit å kunne rive den ut av klørne til Amazon og gjøre den til noe den aldri var ment som: Et verktøy jeg eier og styrer selv.

Tilbakemeldinger

Det er mange nyttige tilbakemeldinger i denne tråden i fødiverset, blant annet om andre eboklesere og den kommende ReMarkable 2, som ikke primært er ment for ebøker, men visstnok vil kunne brukes til dette også.

Fra Google til DuckDuckGo

Bjørn Stærk — Tue, 29 Sep 2020 00:00:00 +0000

Om Google-klaustrofobi og søkemotorer som gir litt motstand når du søker.

Hvis jeg skal bli glad i teknologien jeg bruker igjen, må jeg før eller senere gjøre noe med Google. Jeg pleide å bli glad av å tenke på Google. For teknologer som meg var de en gang selve drømmeselskapet: IT-selskapet hvor teknologene hadde makta og brukte den til å gjøre smarte og gode ting. Mens vi vanlige programmerere satt i tungrodde IT-organisasjoner styrt av grådige og korttenkte menn i dress, satt googlerne i en teknologstyrt organisasjon som befant seg så langt inn i framtiden at de til og med satte av en hel dag i uka hvor folk bare kunne jobbe med akkurat hva de ville, for moro skyld, i håp om at det kunne bli noe bra ut av det.

Google skulle være teknologenes kongedømme. Og vi teknologer er smarte og gode, så da må det jo gå bra. “Ikke vær ond” var mottoet deres, og vi stolte på dem, fordi vi kjente disse folka. De var oss, bare mye smartere.

I dag tenker jeg på Google som giganten det er umulig å slippe unna. De har alle dataene mine, og dine også. De følger med på alt vi gjør og bruker det til å selge annonser. Er det så ille, da? Tja. Med de andre gigantene er det lett for meg å peke på en konkret skade jeg opplever at de gjør. Dette er vanskeligere med Google. Det er neppe bra for teknologibransjen og annonsemarkedet at de er så store som de er. Men dette rammer meg ikke på en måte jeg merker så veldig.

Problemet mitt med Google er mer en klaustrofobisk følelse. De er alt, de har alt, og de er ikke noe snillere enn andre store selskaper. Det er sikkert slik fremdeles at folk som meg har en del makt der, men jeg har mistet troen på folk som meg. Vi er ikke særlig smarte eller gode likevel. Google har blitt selve lufta jeg puster inn på nettet, og det blir jeg ikke glad av.

Jeg merker denne klaustrofobiske følelsen også når jeg bruker søkemotoren deres. Søkemotorer pleide å gi meg litt motstand, den gangen det var mange av dem og ingen av dem var særlig gode. Jeg fant ikke uten videre det jeg forventet å finne. Det tvang meg til å tenke litt: Hvordan ser dette søket ut fra ståstedet til en global tjeneste som ikke leser tankene mine?

Deretter prøvde jeg kanskje det samme søket på andre søkemotorer. Da fikk jeg opp andre treff som ga meg et annet bilde av virkeligheten. Dermed skjønte jeg også at dette med søkeresultater var litt vilkårlig, og at det var opp til meg å spisse søket for å finne det jeg lette etter. Jeg måtte spørre meg selv: Hva er det egentlig jeg prøver å finne nå? Jeg følte på en måte at jeg stanget hodet borti en grense. Kanskje krever det mer arbeid av meg å finne fram til dette, tenkte jeg. Jeg må forstå temaet bedre, slik at jeg kan formulere spørsmålet riktig, og stille det på riktig sted.

Google gir null motstand. De forstår så mye av konteksten min at de som regel gir meg noe jeg opplever som greit nok. Så klikker jeg på noe på første side og er ferdig. Jeg savner ikke de dårlige søkemotorene, men jeg savner søkemotorer som ikke var fullt så ivrige etter å gi meg akkurat det jeg forventet å finne. Jeg savner å måtte tenke selv når jeg søker. Og jeg savner å kunne søke uten følelsen av at søkemotoren stirrer tilbake og gransker meg på jakt etter hint om hva slags annonser jeg kan være interessert i å klikke på.

For noen år siden prøvde jeg den personvernfokuserte konkurrenten DuckDuckGo. De fikk mye oppmerksomhet i tiden rundt Snowden-avsløringene fordi de lovet at de ikke lagret noe om brukerne sine, og at de viste det samme søkeresultatet til alle. Den gangen opplevde jeg siden deres som treg, så jeg endte opp med å ikke bruke den. Jeg har nesten ikke tenkt på den siden, helt til kona nylig nevnte at hun hadde installert appen deres. Hun ønsker nemlig å kunne søke etter produkter hun er interessert i uten å bli overveldt av reklame for disse produktene etterpå. Hvis det for eksempel er en barnevogn vi er interessert i, og hun søker etter den på Google, dukker den opp i alle appene hun bruker. Hun syntes det er sliktsomt og ekkelt, og jeg er enig. Spesielt den følelsen av å ikke slippe unna.

Så da tok jeg en ny kikk på DuckDuckGo. Det har skjedd noe siden sist. Nå har de blitt lynkjappe. De viser bedre resultater, med mye av den oppslagsverkfunksjonaliteten jeg liker hos Google. Når jeg skal gjøre en utregning, pleier jeg bare å skrive inn tallene i Google, så får jeg svar der. Sånne ting gjør DuckDuckGo også nå. Og de har laget en fin Firefox-utvidelse som blokkerer trackere og forteller deg om nettsiden du besøker tar personvern på alvor.

Forretningsmodellen til DuckDuckGo er at de viser annonser basert på hva du søker etter, men uten å lagre noe data om deg, og uten å følge deg videre på nettet når du tror du har browset videre, slik Google gjør. Det er greit nok, synes jeg. Annonser er en grei forretningsmodell. Det er overvåkningen og monopolmakten jeg misliker ved gigantene.

Jeg har nå gjort DuckDuckGo til default-søkemotoren min, som et eksperiment. Det føles litt rart. Plutselig får jeg motstand igjen, når jeg søker. Det føles mindre som å ha en personlig assistent og mer som å ha et verktøy som jeg må forstå for å bruke det riktig. Samtidig finner jeg det jeg leter etter. Det er jo som regel ikke avansert researcharbeide jeg driver med, liksom. Mange av søkene mine kommer bare av at jeg er for lat til å huske adressen til nettsiden jeg vil til. Google er nok fortsatt den mer avanserte søkemotoren, men hvor ofte er det egentlig det jeg trenger?

Det føles godt å vite at ingen har lagret søket og bruker det til å bygge opp en profil som ender opp som input til en annonseauksjon. Og jeg kan alltids gå til Google.com hvis jeg trenger det. Men kanskje tar jeg heller en runde til med meg selv: Hva er det egentlig jeg søker etter nå? Hvordan ser dette ut for en global tjeneste som ikke vet alt om meg? Behøver jeg å forstå temaet bedre før jeg kan gjøre dette søket? Finnes det andre ressurser jeg kan slå opp i?

DuckDuckGo er ikke perfekt. Den kan ikke erstatte Google, fordi den ikke gjør det samme som Google. Derimot er den en fin default søkemotor som gjør meg litt gladere over å være på nettet.

Tilbakemeldinger

@ganoa@snabelen.no tipset meg om startpage.com, en søkemotor som tilsynelatende har den samme personvernorienterte forretningsmodellen som duckduckgo.com. Bra med alternativer!

Problemet med The Social Dilemma

Bjørn Stærk — Sun, 20 Sep 2020 00:00:00 +0000

Om prodigal techbros og hvorfor du bør se dokumentaren The Social Dilemma med et kritisk blikk.

Jeg så den nye Netflix-dokumentaren The Social Dilemma, som handler om hvordan teknologigigantene overvåker og manipulerer brukerne. Den er verdt å se, og den er spesielt god på å vise måten apper designes for å tiltrekke seg oppmerksomheten din og få deg til å bruke mest mulig tid på dem.

Det er likevel verdt å se den med skeptiske øyne. Du bør se dokumentaren som én bestemt kritikk av teknologibransjen som kommer innenfra teknologigigantene. Mange av de som er intervjuet i dokumentaren er selv tidligere ansatte med ledende stillinger i selskaper som Google, Facebook, Instagram, Twitter og Pinterest. Det ene problemet med dette er at det er vanskelig å rive seg løs fra den typen felles skylapper som nesten alle i denne typen selskaper har. Folka som har gjort Facebook avhengighetsdannende er i stand til å se at de har bygget opp noe ondt, men de er ikke nødvendigvis rette personer til å analysere problemet.

Et annet problem er at flere av disse har hatt en bekvemmelig vei til de moralske kvalene sine. De tjente masse penger på å gjøre noe galt, og nå reiser de rundt på konferanser og stiller opp i dokumentarer for å si “ja, i dag skjønner vi at det nok nok galt det vi gjorde den gangen”. Flott, men hva har de lært underveis? Forstår de egentlig hva de gjorde feil?

Dokumentaren gjør langt på vei den tabben Cory Doctorow beskrev i kritikken av Shoshana Zuboff, som skrev The Age of Surveillance Capitalism og er et av intervjuobjektene i filmen: De tar for gitt at overvåkningsselskapene forstår og snakker sant om hva de driver med, altså at den enorme datamengden de sitter på har gitt dem unike muligheter til å manipulere brukerne. Jeg tror dette stemmer godt når det gjelder triksene de bruker for å få folk til å bruke tjenestene deres så mye som mulig. Alle varslingene de sender og måten de sorterer innholdet på, og hvordan de fremhever den typen innhold som får deg til å sitte ved skjermen lengst mulig. Her tror jeg de vet hva de driver med. Filmen får frem hvor effektivt og ødeleggende dette er.

Men at de også kan manipulere oss på dypere måter, og dermed faktisk tilby det annonsørene tror de kjøper fra dem? Det er en mye mer omfattende påstand som jeg er skeptisk til. Dette er iallfall to ulike ting. Det kan hende de får til dette, men dette er separat fra den mer direkte manipuleringen vi vet de er flinke til: Få deg til åpne Facebook, Twitter, Instagram. Trykke på de riktige følelsesmessige knappene i hodet ditt slik at du bruker ekstra mye tid og får med deg ekstra mange annonser.

En ting jeg var kritisk til i Doctorows essay var at han har en nesten rent materialistisk forklaring på polariseringen og radikaliseringen i sosiale medier. Alt bunner i økonomiske omstendigheter og andre “virkelige” problemer. Jeg tror han undervurderer måten disse tjenestene sprer ekstreme og sære ideer som kun stammer fra folks frie fantasi. Når alt fra Instagram-influensere til islamofobe norske bloggere nå plukker opp QAnon-ideer, tror jeg ikke det er noen slags felles økonomisk omstendighet som driver dem. Det er noe i teknologien som legger til rette for det.

Men jeg foretrekker likevel Doctorows tilnærming over The Social Dilemma, som gjør den motsatte tabben. Her finnes ingen materielle faktorer. Det har ikke skjedd noe som helst i den virkelige verden som gjør folk redde, triste og sinte. Filmen viser en graf over selvmord og depresjon blant tenåringsjenter, formodentlig fra USA. Grafen skyter stiger brått fra 2009. Det var året da sosiale medier tok av for alvor, sier filmen. Ja - men var det ikke noe annet som også skjedde på den tiden? Finanskrisen, som førte til konkurser, gjeldskrise og arbeidsledighet, og som i mange land utløste årevis med kutt i offentlige velferdstilbud. Og siden konteksten er amerikansk her, må man jo også nevne frykten det katastrofale helsesystemet skaper selv blant middelklassemennesker.

Har det ingenting å si for den mentale helsen til ungdommer at de lever i en verden hvor en økonomisk krise presser familien deres ut mot et stup? Filmen synes ikke det er verdt å nevne i det hele tatt. 2009 er bare året da sosiale medier tok av. Og så skjedde det noe fælt med ungdommene. Oi!

Filmen er en blanding av dokumentar og drama. I dramadelen møter vi en tenåringsgutt som er avhengig av mobilen sin, radikaliseres av YouTube-videoer og ender opp i en voldelig demonstrasjon. Dette er den underligste delen av filmen. Uten å si det rett ut, er subteksten i filmen åpenbar: Alle protestene og omveltningene de siste årene er resultatet av en destruktiv polarisering drevet frem av sosiale medier. Du går rundt med sinte plakater i gatene fordi YouTubes anbefalingsalgoritme sendte deg ned i et mørkt kaninhull.

Bildene som brukes gjør det klart at sinne, demonstrasjoner, polarisering er et irrasjonelt og destruktivt fenomen. Dette høres fornuftig ut for mange. Det er en ganske vanlig oppfatning blant folk som føler seg fornøyd med hvordan ting er, og ikke forstår hvordan noen kan ta politikk så alvorlig at de slutter å snakke med gamle venner. Vi må jo snakke sammen. Og når konfliktnivået stiger ut over den høflige samtalen de føler seg komfortable med, er det alltid et problem, uansett årsak. Hvis en venn avskyr deg fordi du synes det er greit at det bor muslimer i Norge, og du avskyr vennen din fordi de har endt opp som islamofobe fanatikere, så er dette like ille.

Selv har jeg mistet noen Facebook-venner de siste fem årene over spørsmål rundt innvandring og mangfold. Jeg har ikke et radikalt syn på disse spørmålene. Jeg har bare gått lei av å koseprate med rasister og høyreradikale. Det er en del folk jeg før diskuterte med, som jeg nå heller mener vi bør markere avstand til. Vi bør i større grad bruke sosiale normer til å vise at for eksempel islamhat ikke er greit. Det jeg tar til orde for er en slags polarisering. Det er et brudd i offentligheten. Og alt dette har noe med sosiale medier å gjøre, det stemmer: Folka jeg snakker om har brukt årevis på å grave seg ned i høyreradikale kaninhull, sikkert godt hjulpet av Silicon Valleys anbefalingsalgoritmer.

Men jeg går ikke med på at det at jeg vil markere avstand til dem, er like ille som den radikaliseringen de har vært gjennom. Jeg skrev mer om dette i Ytringsfrihet annotert.

Eller for å ta et eksempel fra den amerikanske konteksten filmen er laget i: Alle bildene vi ser av demonstrasjoner er satt i en skummel sammenheng, med dyster musikk i bakgrunnen og stemmer som snakker om radikalisering drevet frem av manipulerende algoritmer. Men hva er den største protestbevegelsen i USA i 2020? Black Lives Matter. Folk som er sinte av en helt konkret, virkelighetsnær grunn: Rasistisk politivold. Sosiale medier har sikkert bidratt til å styrke dette, men er det et problem. Har de sett for mye på YouTube, og meldt seg inn i for mange Facebook-grupper? Sosiale medier er vel snarere en del av løsningen. Politivolden har foregått lenge, men sosiale medier har bidratt til å gjøre den synlig og til å skape en fortelling protestbevegelsen kan samle seg rundt.

Det finnes mange dårlige grunner til å demonstrere i gatene, og sosiale medier bidrar til disse også. Men de er altså ikke et problem i seg selv. Én polariserende, kontroversiell sak som har utløst demonstrasjoner og sinne er klimakrisen. Extinction Rebellion prøver bevisst å skape en protestbevegelse som er plagsom nok til å løfte opp denne saken. Jeg skal ikke ta stilling til taktikken og ideologien deres her, men selvfølgelig burde klimakrisen skape mer bråk enn den gjør. Selvfølgelig burde mange flere være så redde for dette at de protesterer. Selvfølgelig burde mange flere være sinte på de mektige kreftene som stiller seg i veien for klimapolitiske løsninger.

Uten å si det rett ut, formidler filmen et perspektiv hvor alt politisk sinne og alle protester er et problem. Og det er et problem som kan føres tilbake til manipulasjon hos teknologigigantene, eventuelt betalt av russiske provokatører. Det har ingenting med den “virkelige” verden å gjøre. Alt er skjermens feil.

Det er et totalt fravær av teknologihistorisk og mediehistorisk perspektiv i filmen. Det gjør at den bommer selv der hvor den har halvveis rett. Det er for eksempel helt riktig at sosiale medier kan bidra til å skape sinne, ekstremisme og polarisering nærmeste ut av løse lufta. Mye av islamhatet i Norge i dag er et eksempel på dette. Det er vanskelig å forklare hvor opphengt en del nordmenn er i islam med faktorer i den virkelige verden, som muslimsk innvandring og jihadistisk terrorisme. Avstanden er for stor. Det hjelper ikke særlig å trekke inn økonomiske faktorer heller, i et land som stort sett har klart seg unna krisene. Et enda bedre eksempel er land som Tsjekkia, hvor det nesten ikke finnes muslimer, men islamhat er enda mer utbredt enn i Norge. Den materielle basisen er liten. Islamhat er noe som lever sitt eget liv oppe i hodene til folk.

Sosiale medier spiller en sentral rolle i denne fortellingen, men alt dette startet jo før Facebook, Twitter og YouTube revolusjonerte nettet. Det startet i enkle blogger og diskusjonsforum. Det var ikke Facebook eller Twitter som radikaliserte Breivik, det var bloggene til Fjordman og andre islamhatere. Det fantes ingen overvåkningsteknologi som manipulerte leserne av disse bloggene. Det var ingen algoritmer som prøvde å maksimere tiden folk brukte på dem eller henviste leserne til stadig mer ekstremt innhold. Det fant de fram til på egen hånd.

Jeg er enig i at de nye tjenestene forverrer problemet med nettradikalisering, men de har ikke funnet det opp. Det er veldig bekvemmelig å si “Ja, du vet, alt det du er redd for? Det er på grunn av Facebook, det.” Det er et budskap mange ønsker å høre nå. Alt ville vært ok, hvis det ikke var for de manipulerende jævlene i Silicon Valley. Men mange av radikaliseringsproblemene var der før Facebook, og vil fortsatt være der etter Facebook. Og mange av de virkelige faktorene som - med god grunn - driver uro og sinne, som klimakrisen, økonomiske kriser og rasisme, vil fortsatt være der, like uløste, selv om vi “løste” Facebook-problemet.

Bloggen Librarian Shipwreck har en god kritisk anmeldelse av filmen, og snakker om mye av det samme. Den er verdt å lese. Også den påpeker mangelen på teknologihistorisk perspektiv i filmen, som når ex-Googler Tristan Harris prøver å forklare hvor forskjellig vår teknologi er fra tidligere teknologiske revolusjoner, og påstår at sykkelen aldri gjorde folk redde:

“No one got upset when bicycles showed up. Right? Like, if everyone’s starting to go around on bicycles, no one said, ‘Oh, my God, we’ve just ruined society. [chuckles] Like, bicycles are affecting people. They’re pulling people away from their kids. They’re ruining the fabric of democracy. People can’t tell what’s true.’ Like we never said any of that stuff about a bicycle.”

Jeg satte nesten ølen i halsen da jeg så dette. Selvfølgelig var folk redde for syklene da de kom. Det var et poeng i alle sykkelhistoriebøkene jeg leste mens jeg skrev Jakten på den grønne lykken. Redde har man vært for omtrent alle andre viktige nye teknologier i historien også. I år leste jeg en del toghistorie for den kommende boka om togferier, og, joda, folk var livredde for toget også, da det kom. Folk kan ikke puste i høy hastighet, det ødelegger kyrnes melkeproduksjon osv. Dette er kanskje ikke en viktig tabbe, men det er en illustrerende tabbe i en film som også på andre måter ikke kjenner teknologihistorien. Librarian Shipwreck skriver:

Yet, what makes Harris’s point so interesting is not just that he is wrong, but that he is so confident while being so wrong. Smiling before the camera, in what is obviously supposed to be a humorous moment, Harris makes a point about bicycles that is surely one that will stick with many viewers—and what he is really revealing is that he needs to take some history classes (or at least do some reading). It is genuinely rather remarkable that this sequence made it into the final cut of the film. This was clearly an expensive production, but they couldn’t have hired a graduate student to watch the film and point out “hey, you should really cut this part about bicycles, it’s wrong”? It is hard to put much stock in Harris, and friends, as emissaries of technological truth when they can’t be bothered to do basic research.

That Harris speaks so assuredly about something which he is so wrong about gets at one of the central problems with the reformed insiders of The Social Dilemma. Though these are clearly intelligent people (lots of emphasis is placed on the fancy schools they attended), they know considerably less than they would like the viewers to believe. Of course, one of the ways that they get around this is by confidently pretending they know what they’re talking about, which manifests itself by making grandiose claims about things like bicycles that just don’t hold up. The point is not to mock Harris for this mistake (though it really is extraordinary that the segment did not get cut), but to make the following point: if Harris, and his friends, had known a bit more about the history of technology, and perhaps if they had a bit more humility about what they don’t know, perhaps they would not have gotten all of us into this mess.

De har med andre ord ikke lært. De gjorde tabbene de gjorde fordi de ikke kjente teknologihistorien, og ikke hadde satt seg inn i ideene til teknologikritikere som kunne advarte dem mot det de var i ferd med å gjøre. Og så sitter de her nå, flere år senere, og vet fremdeles ikke så mye mer enn før. De skjønner at de har vært med på noe galt og skummelt, men kan ikke forklare det på et dypere nivå.

Et annet eksempel på historieløshet: I dramascenene i filmen ser vi en mobilavhengig familie hvor alle har mobilene framme rundt middagsbordet, og dette settes i kontekst av den avhengighetsdannenede teknologien appene bruker. Det stemmer. Disse appene er designet for å gjøre oss avhengige. Men hvordan så den stua og det middagsbordet ut før smarttelefonen? I mange familier har man vært vant med å spise middag i sofaen foran TV’en. Man har TV’en på kvelden gjennom, nærmest som bakgrunnsstøy. I min oppvekst på 1980- og 90-tallet satt vi i fred rundt middagsbordet. Men TV-skjermen var stuas midtpunkt. Det var alltid noen som så på noe, og dermed dominerte dette kvelden for de andre også. Vi skrudde på TV’en med like stor selvfølge som vi plukker fram mobilen i dag.

I The Social Dilemma finner du ingen spor av denne konteksten. Den sier ikke rett ut at teknologi aldri har vært et problem før, men den gjør ingenting for å sette mobilen inn i et større bilde.

Som Librarian Shipwreck påpeker, er poenget med filmen først og fremst at disse angrende Silicon Valley-veteranene skal få promotere seg selv som løsningen på problemet. Det får de lov til å gjøre uten en gang å påta seg noe egentlig skyld for det som skjedde. Joda, sier de, vi var med på dette, vi skapte noe ondt, men vi mente godt. Bloggen har også skrevet kritisk om dette tidligere, og om prosjektet The Center for Humane Technology som Tristan Harris er involvert i.

En annen god tekst er The Prodigal Techbro av Maria Farrell, som påpeker hvor absurd det er at akkurat disse menneskene nå får all denne oppmerksomheten. Altså at vi lytter til de som forårsaket problemet, og har fått litt, men ikke mye, mer forståelse av teknologikritikk siden, i stedet for å lytte til teknologikritikerne som har hatt rett hele tiden. Det er jo ikke slik at ingen så hva som skjedde før Tristan Harris fikk dårlig samvittighet.

Just half an hour flipping through my contacts produced half a dozen friends and acquaintances who didn’t require a ‘road to Damascus’ conversion to see what was wrong with big tech or the ways governments abuse it. Nighat Dad runs the Digital Rights Foundation in Pakistan, defending online freedom of expression and privacy for women, minorities and dissidents. That’s real courage. Gus Hosein has worked in tech and human rights for over 20 years, runs Privacy International, the UK-based non-profit, and is the most visionary thinker I know on how to shake up our assumptions about why things are as they are. Bianca Wylie founded the volunteer-run Open Data Institute Toronto, and works on open data, citizen privacy and civic engagement. The “Jane Jacobs of the Smart Cities Age,” she’s been a key figure in opening up and slowing down Alphabet’s Sidewalk Labs juggernaut in Toronto. Aral Balkan runs Small Technology Foundation and works on both the tools and the policies to resist surveillance capitalism. Unafraid of being unpopular, even with other activists, Balkan freely hammers rights organizations or conferences for taking big tech’s sponsorship money while criticizing the companies’ practices. In the western Balkans, hvale vale works tirelessly and cheerfully on women’s rights, sexual rights and the political and practical path to a feminist internet. Robin Gross, a Californian intellectual property lawyer, could have put her persistence and sheer pizazz to work defending big entertainment companies, but instead she’s worked for decades against the copyright maximalism that strangles artists’ creativity and does nothing to increase their incomes. I would love to hear their voices amplified, not (just) the voices of those who took a decade and more to work out the rottenness at the core of big tech.

Dette med å angre på dumme ting man har støttet, er jo noe jeg har en del kjennskap til selv, for å si det forsiktig. Det er selvfølgelig bra når vi lærer av gamle feil og får ny kunnskap som setter ting i et riktigere perspektiv. Men da skal man prøve å peke på de som hadde rett hele tiden. Og man skal bruke litt tid på å sette seg inn i hva de sa den gangen for lenge siden, som vi andre nektet å lytte til. Det første steget er å innrømme at man tok feil. Men det neste steget er like viktig: Å få en dyp forståelse av temaet. Det er nesten enda vanskeligere. Det er sikkert lett nok for en ex-Googler å få dårlig samvittighet over hva de har vært med på å skape. Det vanskelige er å avlære alle feilene som førte dem dit, og bytte dem ut med en riktig forståelse av problemet. Farrell skriver:

We all need second chances. Even if we don’t need those fresh starts ourselves, we want to live in a world where people have a reason to do better. But the prodigal tech bro’s redemption arc is so quick and smooth it’s barely a road bump. That’s because we keep skipping the most important part of the prodigal son story—where he hits rock bottom. In the original parable, the prodigal son wakes up in a pig sty, starving, and realizes his father’s servants now live better than he does. He resolves to go home to the people and place he did not value or respect before. He will beg to be one of his father’s servants. He accepts his complete loss of status. But instead of chastising and punishing his prodigal son, the rejoicing father greets him joyfully and heads off the apology with a huge party. It’s a great metaphor for how to run a religion, but a lousy way to run everything else.

Prodigal tech bro stories skip straight from the past, when they were part of something that—surprise!—turned out to be bad, to the present, where they are now a moral authority on how to do good, but without the transitional moments of revelation and remorse. But the bit where you say you got things wrong and people were hurt? That’s the most important part. It’s why these corporatized reinventions feel so slick and tinny, and why so many of the comments on Lajeunesse’s train wreck post on Medium were critical. The journey feels fake. These ‘I was lost but now I’m found, please come to my TED talk’ accounts typically miss most of the actual journey, yet claim the moral authority of one who’s ‘been there’ but came back. It’s a teleportation machine, but for ethics.

Dette kunne like gjerne vært skrevet om The Social Dilemma. Likevel vil jeg anbefale alle å se filmen. Det er en del som er bra i den, og ikke minst er dette en film svært mange nå ser, og hvor de kanskje for første gang får et innblikk i hvordan appene de bruker er designet. Dette er en film mange kommer til å snakke om, og da er det viktig å kunne peke på blindsonene i filmen.

Fra Amazon Web Services til Site.js

Bjørn Stærk — Sun, 13 Sep 2020 00:00:00 +0000

Om statiske nettsteder og hvordan man slipper unna å sende noen kroner til en ond IT-gigant hver måned.

Noe av hensikten med denne bloggen er å dokumentere mine egne forsøk på å bytte ut teknologi i livet mitt jeg ikke blir glad av å bruke. Et fint sted å starte da er dette nettstedet.

Egentlig er jeg veldig fornøyd med nettstedet mitt. Det består av statiske filer som jeg har full kontroll over selv. Statiske filer, hva betyr det? La oss starte med litt grunnleggende netteknologi: Nettsteder kommer grovt sett i to utgaver, statiske og dynamiske. Statisk betyr at filene ligger klare på serveren, og derfor bare kan hentes rett ut når du ber om dem. Dynamisk betyr at når du ber om å få se en side, startes et program på serveren som bygger siden ferdig. En dynamisk side vil derfor kunne vise deg hva klokken er akkurat nå, men en statisk side vil være raskere å hente, fordi den allerede ligger klar.

Denne forskjellen er ikke så viktig for deg som bruker. (I praksis er også statiske nettsider ofte dynamiske, men de gjør det dynamiske via Javascript i browseren, ikke på serveren.) Derimot er dette en viktig forskjell hvis du har et personlig nettsted. Et dynamisk nettsted krever at du eier eller leier plass på en server et sted som kan stå og kjøre hele tiden. Et statisk nettsted krever bare et sted å legge filene, typisk noe som kalles object storage, som er enklere, billigere og kjappere.

En annen fordel med et statisk nettsted er at det lever evig. HTML-filene du laget i 2000 og 2010 er like gode som de du lager i 2020. Dynamiske nettsteder dør ofte etter en stund, fordi teknologien de kjører på blir utdatert. Hvis du er virkelig glad i PHP-løsningen din fra 2000, orker du kanskje å oppgradere den og holde den i live, men det er kjipt og vanskelig. Det er lettere å bare droppe hele den gamle løsningen og starte på nytt. Dermed dør det gamle innholdet ditt og et lite stykke netthistorie blir borte.

Dette nettstedet består av statiske filer. Noen av dem er mer enn tjue år gamle. Du finner den aller første bloggen min fra 2001 her, og et arkiv som strekker seg over en rekke bloggprosjekter jeg har hatt siden. Noen av disse filene har jeg eksportert fra ulike dynamiske bloggløsninger som Blogger og WordPress. Andre har jeg skrevet for hånd. Det nyeste innholdet vedlikeholder jeg i en fin og enkel løsning som heter Hugo, hvor jeg kan redigere innholdet som tekstfiler (markdown), men det blir gjort om til statiske HTML-filer. Hugo er en fin løsning som jeg vil anbefale til alle som er komfortable med filer og enkle kommandolinjeoperasjoner. Men hvis jeg en dag ønsker å bytte den ut, tar jeg bare en kopi av filene den har bygget, og lar dem ligge i arkivet - til evig tid.

Det er ikke alt det gamle innholdet mitt som har blitt bevart perfekt. Det er noen døde linker og bilder og styling som ikke fungerer helt lenger. Jeg prøver å fikse det når jeg ser det. Men alt ligger der. Jeg har full kontroll. Jeg eier alle filene. Sånt blir jeg glad av.

Hvor legger man så ut det statiske nettstedet sitt? Amazon Web Services. Jeg vet ikke om ikke-teknologer er klar over hvor mye av grunnmuren på nettet Amazon utgjør nå. Du er antagelig innom serverne deres hele dagen gjennom, uansett hvilke apper eller nettsteder du bruker. Amazons object storage-løsning heter S3, og der har hele nettstedet mitt ligget i et par år nå.

I gamle dager lå nettstedet mitt på et tradisjonelt webhotell. Det kostet meg ca 100 kroner i måneden. Amazon S3 koster meg under en krone i måneden. I tillegg betaler jeg et par kroner for Amazon CloudFront, et Content Delivery Network som gjør det kjapt å laste nettstedet uansett hvor du er i verden.

Det er en pris man kan bli glad av. Men jeg blir ikke glad av å bruke Amazon. Amazon er en av de onde gigantene som gjør meg motløs. De behandler arbeiderne sine som dritt. Det er det mange selskaper som gjør, men Amazon gjør det i en skala ingen andre har gjort før. Andre selskaper kan ha mellomledere som oppfører seg som drittsekker. Amazon har erstattet disse mellomlederne med IT-systemer som oppfører seg enda mer umenneskelig. Drittsekkkoppførselen abstraheres bort slik at ingen behøver å føle dårlig samvittighet over de elendige arbeidsforholdene. Dette gjelder primært nettbutikken Amazon, ikke Amazon Web Services, men jeg liker ikke å sende penger til dem. Samme hvor lite det er. Og jeg liker ikke at ett eneste selskap er så stort og drifter så mye av nettet.

Jeg vil derfor bort fra AWS. Det enkleste alternativet er da en annen object storage-tilbyder. Det finnes mange av de nå. De er enten gratis eller svært billige. En som fungerer bra for statiske nettsteder er Netlify, som blant annet har pek-og-klikk-støtte for Hugo-baserte løsninger, og langt på vei er gratis for nettsteder som mitt.

Jeg kunne gått for noe sånt, og det er nok det jeg vil anbefale til andre. Du vil lage et nettsted og er litt teknisk anlagt? Bruk Hugo + Netlify, eller noe sånt. Dette er ikke leketeknologi, nesten alle nye nettløsninger bygges slik nå. (De avanserte løsningene tar bare et par skritt videre og legger på Javascript og APIer.)

Men så kom jeg på en spennende løsning teknologiaktivisten Aral Balkan har laget, Site.js. Balkan er bekymret for mye av det samme jeg er bekymret for og har lyst til å gi kontrollen over nettet tilbake til enkeltpersoner. Site.js er ment å være en del av noe han kaller The Small Web, det lille nettet. Det skal jeg skrive mer om en annen gang, men Site.js er ment å gjøre det så lett som mulig å kjøre et nettsted som bygger på solid og god teknologi du kan kontrollere selv. Den har for eksempel innebygd SSL-oppsett, altså at du kan lese nettstedet kryptert over HTTPS. Dette er standard praksis på nettet nå, men det er litt vanskelig for ikke-teknikere å sette det opp.

Site.js er ment å kjøres fra en server du styrer selv. Du kan for eksempel kjøre den fra en Raspberry Pi på hjemmenettverket ditt. Raspberry Pi er en enkel datamaskin til under tusen kroner. Jeg har ikke en Raspberry Pi, men jeg har en gammel maskin i skapet som jeg har brukt til mye rart gjennom årene og som jeg nylig installerte Linux på. Hvorfor ikke bare bruke den?

Det morsomme med Site.js er at den kommer med Hugo innebygd. Dermed var det svært enkelt å flytte Hugo-løsningen min over på Site. Det var bare å legge det i en mappe som heter .hugo. Men i tillegg kan Site.js kjøre dynamiske nettløsninger også, laget i Node.js.

Site er ikke for de totalt ikke-tekniske, men det skal sannelig ikke mye til for å bruke dette. Det er omtrent så lett som det kan bli, gitt hva den er ment å brukes til. Den ville for eksempel vært perfekt for noen som har litt teknisk interesse, ikke er redd for kommandolinjeoperasjoner og tekstfiler, og vil ha en snill læringskurve på veien mot en ordentlig nettløsning. Den fjerner mye av det som er unødvendig vanskelig ved å lage en nettløsning, men samtidig bruker den god og oppdatert teknologi og gjør veivalg som er i henhold til god praksis, så langt jeg kan se.

Hvordan gikk det? At du leser dette, betyr at det fungerte. Nettstedet mitt er ikke like kjapt lenger, fordi jeg ikke har en CDN. Det kan jeg legge på hvis jeg gidder. Det å kjøre en server fra hjemmenettet gjør også DNS-oppsettet mer sårbart. Hvis nettet mitt plutselig skifter IP, finner man ikke bearstrong.net lenger. Det kan hende jeg setter opp dynamisk DNS for å løse dette. Først vil jeg vente og se hvor stort dette problemet er. Hvis adressen bare endrer seg en sjelden gang, er det ikke så farlig.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å bruke noe av den dynamiske funksjonaliten i Site, men det er nå gøy å ha muligheten. Det er gøy å ha nettstedet mitt stående borte i skapet igjen og vite at jeg kan gjøre veldig spennende ting med det, hvis jeg vil, helt uten å sende penger til Amazon. Det blir jeg glad av.

Cory Doctorow om overvåkningskapitalisme

Bjørn Stærk — Sat, 05 Sep 2020 00:00:00 +0000

Om Cory Doctorow's essay om hvordan kritikere av overvåkningskapitalisme har latt seg lure av teknologigigantenes salgsbrosjyrer.

Dette skal ikke primært være en blogg for teknologikritikk, men jeg må innom det også, fordi vi må forstå problemet før vi kan finne løsningen. Det er mye teknologikritikk på gang nå, det er nesten en innbakt del av teknologiopplevelsen: Du bruker og hater teknologien samtidig. Men mye av denne kritikken er ganske dårlig. Ofte bommer den fordi kritikerne tar selve teknologilandskapet for gitt. Dermed ser de ikke de beste løsningene, og de løsningene de ser, kan i stedet ende opp med å virke mot sin hensikt.

La oss for eksempel si at Google, Facebook eller Twitter har sensurert en ytring jeg mener de burde tillatt. Hvis jeg formulerer kritikken som at «Google/Facebook/Twitter må slutte å misbruke makten sin på denne måten», høres det tilsynelatende fornuftig og kritisk ut. Samtidig tar jeg på en måte makten deres for gitt. Jeg sier bare at de bør bruke den bedre. Det blir som om jeg var en undersått som la fram min sak for en allmektig konge. «Vær så snill, herre konge, bruk makten din på en god måte!» Dette er noe helt annet enn det jeg egentlig burde si, som er: «Det burde ikke finnes allmektige konger.»

Tenk på da Aftenposten brukte forsiden sin til et brev til Facebook hvor de ba dem om å slutte å sensurere deres bruk av et berømt krigsfotografi. Dette burde selvfølgelig ikke Facebook gjort, men måten Aftenposten formulerte kritikken på, gjorde det veldig klart hvem som var den allmektige kongen og hvem som var undersåtten. «Vær så snill, Mark Zuckerberg, bruk makten din på en god måte.» Jeg har sjelden vært så flau på vegne av norske medier som den gangen. I stedet burde de sagt: «Det bør ikke finnes tjenester som er så store som Facebook, nå må vi alle gå sammen om å løsrive oss.»

Cory Doctorows lange essay / minibok How to destroy surveillance capitalism er derimot et godt eksempel på hvordan man bør gjøre dette. Han tar ikke landskapet for gitt, og påpeker at ordene vi bruker om problemet peker oss mot løsninger som forsterker problemet. Essayet er en kritikk av boka The Age of Surveillance Capitalism av Shoshana Zuboff, som populariserte begrepet overvåkningskapitalisme. Han kritiserer den for å ta for gitt at landskapet må være slik det er nå, med hele nettet i hendene på noen få giganter:

“There’s a critical piece missing from the debate, though. All these solutions assume that tech companies are a fixture, that their dominance over the internet is a permanent fact. Proposals to replace Big Tech with a more diffused, pluralistic internet are nowhere to be found. Worse: The “solutions” on the table today require Big Tech to stay big because only the very largest companies can afford to implement the systems these laws demand.”

Kritikernes største tabbe, mener han, er at de tror at teknologigigantene snakker sant i salgsbrosjyrene sine om hvor vanvittig mye makt de har over brukerne sine. Med andre ord at trusselen fra Google og Facebook er at de er så utrolig flinke til å manipulere oss til fordel for annonsørene sine:

“The fear of surveillance capitalism starts from the (correct) presumption that everything Big Tech says about itself is probably a lie. But the surveillance capitalism critique makes an exception for the claims Big Tech makes in its sales literature — the breathless hype in the pitches to potential advertisers online and in ad-tech seminars about the efficacy of its products: It assumes that Big Tech is as good at influencing us as they claim they are when they’re selling influencing products to credulous customers. That’s a mistake because sales literature is not a reliable indicator of a product’s efficacy.

Surveillance capitalism assumes that because advertisers buy a lot of what Big Tech is selling, Big Tech must be selling something real. But Big Tech’s massive sales could just as easily be the result of a popular delusion or something even more pernicious: monopolistic control over our communications and commerce.

Being watched changes your behavior, and not for the better. It creates risks for our social progress. Zuboff’s book features beautifully wrought explanations of these phenomena. But Zuboff also claims that surveillance literally robs us of our free will — that when our personal data is mixed with machine learning, it creates a system of persuasion so devastating that we are helpless before it. That is, Facebook uses an algorithm to analyze the data it nonconsensually extracts from your daily life and uses it to customize your feed in ways that get you to buy stuff. It is a mind-control ray out of a 1950s comic book, wielded by mad scientists whose supercomputers guarantee them perpetual and total world domination.”

Det de egentlig driver med, skriver han, er at de kategoriserer oss ut fra interessene våre. Dermed hjelper de for eksempel ekstremister og ondsinnete aktører med å finne ofre de kan lyve til. I tillegg dominerer de nettet gjennom å være så store at de i praksis knapt har konkurrenter. Alt dette er ille, men det er ikke slik at de har funnet en måte å frata oss vår frie vilje. De ønsker og prøver også å manipulere oppførselen vår, men manipuleringen fungerer bare delvis, for noen, i en kort periode, før vi tilpasser oss og det ikke fungerer bra nok til å være lønnsomt lenger. Facebook kan få deg til å bruke veldig mye tid på Facebook, men de har lite makt til å få deg til å kjøpe produktet annonsøren deres har betalt dem for å selge til deg.

Doctorow benekter ikke at de enorme datamengdene disse selskapene sitter på er verdifull. Men det som gir dataene verdi er ikke at de danner et så korrekt bilde av psyken din at man kan styre tankene dine, men kombinasjonen av disse dataene med monopolmakt. At de kan styre tankene dine er en bløff. Bak bløffen skjuler det seg en mer gammeldags og jordnær form for manipulering.

“Surveillance capitalists are like stage mentalists who claim that their extraordinary insights into human behavior let them guess the word that you wrote down and folded up in your pocket but who really use shills, hidden cameras, sleight of hand, and brute-force memorization to amaze you. Or perhaps they’re more like pick-up artists, the misogynistic cult that promises to help awkward men have sex with women by teaching them “neurolinguistic programming” phrases, body language techniques, and psychological manipulation tactics like “negging” — offering unsolicited negative feedback to women to lower their self-esteem and prick their interest. Some pick-up artists eventually manage to convince women to go home with them, but it’s not because these men have figured out how to bypass women’s critical faculties. Rather, pick-up artists’ “success” stories are a mix of women who were incapable of giving consent, women who were coerced, women who were intoxicated, self-destructive women, and a few women who were sober and in command of their faculties but who didn’t realize straightaway that they were with terrible men but rectified the error as soon as they could.»

Det er altså monopolmakten som er nøkkelen til problemet, ikke psykologisk manipulasjon. Manipuleringen du finner på for eksempel Facebook, hevder han, er av en ganske primitiv type: Facebook fanger deg gjennom nettverket ditt, slik at du må innom i blant for å se hva venner og familie driver med, selv om du ikke synes du får noe igjen for det. Og de fremhever innhold som øker “engagement”, dvs som gjør deg sint eller redd. Annonser på Facebook treffer deg litt bedre enn andre steder, fordi de vet så mye om deg, men effekten er fremdeles liten. Når klikket du sist på en Facebook-annonse? Den teknologiske nyskapningen Facebook tjener penger på er ikke at de er flinke til å vise noen få annonser som treffer perfekt, men at de får folk til å bruke så mye tid på tjenesten at de kan vise svært mange annonser som treffer dårlig.

Gigantene er med andre ord ikke særlig flinke til det de hevder å være flinke til.

Zuboff and her cohort are particularly alarmed at the extent to which surveillance allows corporations to influence our decisions, taking away something she poetically calls “the right to the future tense” — that is, the right to decide for yourself what you will do in the future. It’s true that advertising can tip the scales one way or another: When you’re thinking of buying a fridge, a timely fridge ad might end the search on the spot. But Zuboff puts enormous and undue weight on the persuasive power of surveillance-based influence techniques. Most of these don’t work very well, and the ones that do won’t work for very long.

Det er rå makt, ikke psykologi, som er nøkkelen til å forstå måten gigantene manipulerer oss på, mener Doctorow. Google bestemmer rekkefølgen på søkeresultatene, og ingen blar lenger enn til side fem. Amazon bestemmer hvilke produkter du får se når du søker. Dette bruker de til sin fordel, og selv i de tilfellene hvor de ikke har en direkte egenintresse i rangeringen, påvirker de oss likevel gjennom å styre hva vi ser og ikke ser. Denne makten er skadelig i seg selv. Ingen enkeltselskaper bør ha en slik total makt over hva vi ser, selv om makten ikke lar seg bruke slik de påstår til annonsørene sine.

Monopolmakten gjør det svært vanskelig å regulere teknologibransjen. Man ender lett opp med lover som gjør alt verre fordi prosessen med å skrive lovene har blitt korrumpert av gigantene.

Hvis det er slik at teknologigigantene har bygget selskapene sine på en bløff - at de kan manipulere brukerne sine - så snakker vi egentlig om en boble: Noen hevder at de har funnet opp noe smart som vil tjene mye penger, og investorene har nok tillit til dem til at de klarer å vokse seg store og erobre verden, men før eller siden sprekker boblen. Jeg tipper at mange små annonsører på Google og Facebook har stilt seg selv spørsmålet “hvorfor i all verden gjør vi dette?” Jeg gjorde det iallfall selv da jeg ga ut Ytringsfrihet annotert på eget forlag i 2019, og testet ut Facebook-annonser for å markedsføre den. Utgiften til Facebook var det eneste håndfaste resultatet av dette eksperimentet. Gevinsten var antagelig null. Det fantes åpenbart mennesker som ønsket å lese boka, men Facebook visste ikke hvordan de skulle finne dem, selv med den enorme datamengden de satt på, og selv om de har total makt over innholdet som møter brukerne deres.

Dette har alltid vært erfaringen min med nettannonser. Jeg har aldri følt at jeg har fått noe igjen for det. Poenget mitt er at Facebook var ment å være mye flinkere til dette enn de som kom før dem, og det er de ikke. Det er dette som er bløffen Doctorow snakker om. Hva skjer når vi slutter å tro på bløffen? Forhåpentligvis det samme som har skjedd tidligere når andre bløffer innen kapitalismen har blitt avslørt, at boblen sprekker. Men monopolmakten disse selskapene har kan redde dem. Hvem ellers skal du gi annonsepengene dine til, liksom?

De som snakker om “overvåkningskapitalisme” sier i blant at det som har vokst frem er en helt egen, ny form for kapitalisme, som fungerer etter andre regler enn tidligere. I stedet er det en ny variant av noe gammelt.

The belief in surveillance capitalism as a “rogue capitalism” is driven by the belief that markets wouldn’t tolerate firms that are gripped by false beliefs. An oil company that has false beliefs about where the oil is will eventually go broke digging dry wells after all.

But monopolists get to do terrible things for a long time before they pay the price. Think of how concentration in the finance sector allowed the subprime crisis to fester as bond-rating agencies, regulators, investors, and critics all fell under the sway of a false belief that complex mathematics could construct “fully hedged” debt instruments that could not possibly default. A small bank that engaged in this kind of malfeasance would simply go broke rather than outrunning the inevitable crisis, perhaps growing so big that it averted it altogether. But large banks were able to continue to attract investors, and when they finally did come a-cropper, the world’s governments bailed them out.

Doctorow ønsker å unngå tech exceptionalism, ideen om at teknologibransjen er grunnleggende forskjellig (på godt eller ondt) fra andre bransjer. For eksempel er han skeptisk til påstanden om at netteknologi nødvendigvis fører til monopoler, nærmest av seg selv. Det er mange fordeler ved å være gigant. Facebook og Twitter nyter godt av nettverkseffekten, dvs verdien av den eksisterende brukermassen, som gjør at bedre alternativer som Mastodon sliter med å ta av. Men gigantene ble selv store gjennom å knuse tidligere giganter. Det var ikke umulig for dem å bli store. Facebook klarte å knuse Myspace, Google klarte å knuse Altavista. Men det er nesten umulig for nye selskaper og tjenester å utfordre gigantene nå, fordi de har vårt så flinke til å misbruke monopolmakten sin, blant annet til å manipulere lovverket.

Myndighetene ser ikke lenger på store selskaper som et problem i seg selv, og hindrer dem ikke å kjøpe opp konkurrenter. Dermed kan de kjøpe seg ut av enhver trussel, slik Facebook har gjort med Instagram og WhatsApp. Gigantene skaper svært lite nytt på egen hånd lenger. De overlever ved å kjøpe opp spennende nye tjenester før de vokser seg store nok til å utfordre dem. Dette er langt på vei også investerringsstrategien bak oppstartsfirmaer, å vokse til man kan selge ut til en redd gigant. Dermed er gigantene et hinder for den innovasjonen vi ville ha sett hvis utfordrerne hadde hatt de samme mulighetene som de selv hadde for femten-tjue år siden.

Doctorow kritiserer “overvåkningskapitalisme” som analytisk verktøy, og mener altså at mye av det disse selskapene hevder å ha fått til med dataene sine er løgn, men det betyr selvfølgelig ikke at all overvåkningen er ufarlig. Den tar fra oss følelsen av å være alene, uobservert, med våre egne tanker. Det er vanskelig å være deg selv når du opplever at alt du gjør observeres av andre. En slik totalovervåkning bygger opp angst, og angsten forsterkes ved at overvåkernes apper hele tiden dulter oss og vil ha oppmerksomheten vår. Alle varslene du får på telefonen handler bare i liten grad om å fortelle deg om viktige ting, og større grad om at appene trenger oppmerksomheten din for å tjene penger.

I blant blir disse dataene stjålet. Du kan på en måte ta for gitt at alle data du deler med nettjenester før eller siden vil bli stjålet, så fremt de ikke har bygget ende-til-ende-kryptering inn i løsningen fra bunnen av. Det er det få som gjør, fordi det ville hindret dem i å analysere dataene. Og når de kan se hva du gjør, vil også uvedkommende kunne gjøre det. Kanskje i morgen, kanskje om tjue år, eller kansskje har de gjort det i lang tid allerede. Dette gjør noe med deg, kunnskapen om at ingenting forsvinner, og at det før eller siden kan ende opp i feil hender.

Dette er på en måte et problem med all IT-teknologi, men det er et problem som kan løses ganske greit hvis forretningsmodellen til selskapet tillater det. Hvis de som tar vare på dataene dine ikke er avhengig av å analysere dem, kan de også kryptere dem slik at det er umulig for andre enn deg selv å lese dem. Slike data kan fremdeles stjeles, men angrepsflaten blir mindre.

De enorme datamengdene som samles inn om oss gir altså ikke gigantene den gevinsten de påstår at det gir. Det gir dem ikke evnen til å styre tankene våre. Men overvåkningen er farlig fordi den gjør det mulig å skade deg og meg.

“This is another harm of tech exceptionalism: The belief that more data always produces more profits in the form of more insights that can be translated into better mind-control rays drives firms to over-collect and over-retain data beyond all rationality. And since the firms are behaving irrationally, a good number of them will go out of business and become ghost ships whose cargo holds are stuffed full of data that can harm people in myriad ways — but which no one is responsible for any longer. Even if the companies don’t go under, the data they collect is maintained behind the minimum viable security — just enough security to keep the company viable while it waits to get bought out by a tech giant, an amount calculated to spend not one penny more than is necessary on protecting data.”

I stedet for å tenke på det som skjer i teknologibransjen som noe helt nytt og unikt, bør vi se det i lys av det som skjer i andre bransjer som har blitt sentralisert på den samme måten: Eierskapet og makten samles på noen få hender, som dermed er i stand til å kuppe lovverket og stoppe konkurrenter. Det har skjedd før, og det skjer alltid omtrent på samme måte.

“All this is to say that the tight social bonds, small number of firms, and regulatory capture of concentrated industries give the companies that comprise them the power to dictate many, if not all, of the regulations that bind them.

This is increasingly obvious. Whether it’s payday lenders winning the right to practice predatory lending or Apple winning the right to decide who can fix your phone or Google and Facebook winning the right to breach your private data without suffering meaningful consequences or victories for pipeline companies or impunity for opioid manufacturers or massive tax subsidies for incredibly profitable dominant businesses, it’s increasingly apparent that many of our official, evidence-based truth-seeking processes are, in fact, auctions for sale to the highest bidder.

Doctorow mener det er her vi bør lete etter forklaringen på at nettmiljøer erobres av konspirasjonsteorier og rasisme. Vi vet systemet er ødelagt, og mange merker konsekvensene av dette i sin egen hverdag. Dette gjør oss mer mottagelige for ideologier som spinner videre på ideen om at vi har blitt forrådt av en korrupt elite:

“If racists haven’t gotten more convincing in the past decade, then how is it that more people were convinced to be openly racist at that time? I believe that the answer lies in the material world, not the world of ideas. The ideas haven’t gotten more convincing, but people have become more afraid. Afraid that the state can’t be trusted to act as an honest broker in life-or-death decisions, from those regarding the management of the economy to the regulation of painkillers to the rules for handling private information. Afraid that the world has become a game of musical chairs in which the chairs are being taken away at a never-before-seen rate. Afraid that justice for others will come at their expense. Monopolism isn’t the cause of these fears, but the inequality and material desperation and policy malpractice that monopolism contributes to is a significant contributor to these conditions. Inequality creates the conditions for both conspiracies and violent racist ideologies, and then surveillance capitalism lets opportunists target the fearful and the conspiracy-minded.”

Her tror jeg han bommer. Perspektivet blir for USA-sentrisk. Jeg tror egentlig ikke nordmenn materielt sett har fått en særlig utrygg hverdag de siste tiårene. Likevel ser vi de samme trendene her som andre steder. Det han rører borti her er en klassisk debatt: Er det ideer eller materielle faktorer som endrer verden? Svaret er som regel begge deler, men problemet er å identifisere hvordan disse faktorene spiller sammen. Når du skal forklare et globalt fenomen som rammer på tvers av ulike samfunnssystemer, må du løfte blikket opp fra det landet du bor i.

Flere har foreslått at løsningen på problemet er at vi begynner å betale for nettjenester igjen. Dette er Doctorow skeptisk til. Betaltjenester som Apple App Store er også en del av problemet, påpeker han. (Apple har så mye makt over app-markedet at de driver med regelrett pengeutpresning av apper. Hvis appen formidler en betalbar tjeneste, insisterer Apple på at betalingen skal skje gjennom dem, slik at de kan ta utrolige 30% av pengene.) Her er jeg uenig. Joda, en gigant som tar betalt av brukerne er ikke særlig bedre enn en gigant som viser dem annonser. Men manglende betalingsvilje er likevel en viktig del av årsaken til at vi endte opp der vi er. Et rent annonsebasert internett er nesten nødt til å være fryktelig, fordi bare onde giganter kan overleve i et slikt markedet. Et internett som i større grad tar betalt for ting kan også være fryktelig, hvis markedet domineres av giganter som Apple og Amazon, men det er ikke lenger uunngåelig.

Det han har rett i er at det er sentraliseringen og monopolmakten som er hovedproblemet, ikke den overvåkningsbaserte forretningsmodellen. Boka The Age of Surveillance Capitalism, som han kritiserer, skiller såvidt jeg vet mellom “farlige” overvåkningsbaserte selskaper som Google og Facebook og “gode” selskaper som Apple og Amazon, som tilbyr nyttige ting for penger. Dette er et ganske absurd skille å trekke opp, når du ser hvor brutalt Apple og Amazon oppfører seg mot konkurrenter og de som jobber for dem. Det er derfor viktig å påpeke at det ikke er nok å betale for tjenester. Det har også noe å si hvem du støtter med pengene dine.

Hele essayet er uansett verdt å lese. Jeg er som sagt mer interessert i å finne veien bort fra tingene som gjør meg trist enn å analysere hver eneste detalj av hva de driver med. Men det er viktig å forstå hva det er vi ønsker å komme oss bort fra. Hvis teknologikritikken vår implisitt godtar at verden må styres av en håndfull teknologigiganter, ender vi opp med kritikk av typen “Google burde gjøre X, Facebook burde slutte å gjøre Y”.

I stedet bør vi si at selskaper som Google og Facebook ikke burde finnes. Google burde være én av flere søkemotorer, og ikke så mye mer. Facebook burde være en del av et desentralisert, åpent sosialt nettverk.

Først når du forstår hva problemet er, vet du retningen du kan lete etter i for å finne noe bedre.

Tilbakemeldinger

Harald Eilertsen skriver: “Nå har jeg ikke rukket å lese artikkelen fra Doctorow enda, så skal være litt forsiktig med å kritisere den. Men fra hva du referere her så ser det ut til at han enten ikke har lest Zuboff, eller bare skummet veldig lett over den. De er nok mer enige enn hva det later til fra din omtale ihvertfall.

Det som slår meg med The Age of Surveillance Capitalism er nettopp at hun bruker sin bakgrunn i bl.a. økonomisk historie til å forstå overvåkningskapitalismen. Både hvor den bygger på tidligere kapitalistisk tankegods, og hvor den er (eller utgir seg for å være) annerledes. Hun gir absolutt ikke noe inntrykk av å være fastlåst i en forestilling om at verden eller internettøkonomien må være som den er i dag. Tvert imot vier hun en god del av boken til en verden før overvåkningskapitalismen, hvor man båda hadde et mer mangfoldig internett, men også nyttige tjenester bygget på data uten at datene ble høstet for profitt av monopolistiske selskaper. Dette er også eksempler hun stadig kommer tilbake til igjennom boken, nettopp som en kontrast til dagens overvåkningsbaserte internettøkonomi.

Godt mulig hun overdriver hvor treffsikre forutsigelsene til disse selskapene er, men om jeg leser din omtale riktig så risikerer Doctorow å gjøre det motsatte - å underdrive faren for den typen manipulering de prøver seg på. At de ikke er veldig treffsikre i dag, betyr ikke at de ikke vil forbedre seg. Og ser vi på hva disse selskapene driver med, så er alt rettet nettopp mot å forbedre sin evne til å forutse og manipulere oppførselen, ikke bare til individer, men grupper av mennesker.

Jeg er forøvrig helt enig i at monopolmakten til selskapene er hovedproblemet. Jeg føler bare ikke at Zuboff gjør noe forsøk på å argumentere imot det. Tvert imot, argumenterer hun jo nettopp for at det er den komplette aggregeringen av data fra mange kilder, og mange aspekter av livene våre som gir overvåkningskapitalistene makten sin. Hun skriver kanskje ikke “monopol” med store bokstaver, men det ligger likevel godt oppe i dagen.

Det hun imidlertid sier (og som jeg er enig i) er at regulering med sikte på å bryte opp disse selskapene ikke vil ha noen effekt. Vi må sikte på regulering som gjør den bakenforliggende forretningsmodellen ulovlig.

Altså ikke bare at gigantiske monopolselskaper som Facebook, Google og Amazon ikke bør finnes, men at selve forretningsmodellen hvor man samler inn og omsetter adferdsdata fra brukerne av sine produkter og tjenester ikke skal være lov.

Og ja, Zuboff omtaler eksplisitt Amazon som en av overvåkningskapitalistene.”

RSS

Bjørn Stærk — Sat, 05 Sep 2020 00:00:00 +0000

Om hva RSS er og hvorfor det er en teknologi vi alle burde begynne å bruke igjen.

Det første svaret som dukker opp når jeg spør meg selv “hva slags teknologi blir jeg glad av” er RSS. Det vil si, det første svaret er ikke-digitale teknologier, som sykkelen, som jeg skrev mye om i Jakten på den grønne lykken. Jeg skal legge ut noen utdrag fra kapitlet om teknologi fra den boka senere, fordi det overlapper mye med det jeg ønsker å få til med denne bloggen. Men det blir på en måte litt for enkelt å peke på ikke-digitale teknologier som svar på spørsmålet. Det ender fort opp i en “digitalt er galt, jeg vil leve ekte i den virkelige verden”-greie, som er en klisjé, og som jeg uansett ikke tror på.

Joda, mye digital teknologi er problemet, men det betyr ikke at vi må gå helt til fysiske, analoge, mekaniske ting for å finne et alternativ.

Så da står RSS øverst på lista. Real Simple Syndication. RSS er en XML-fil et nettsted vedlikeholder for å oppsummere innholdet på et format som kan leses programmatisk. De som er interessert i å vite når det kommer noe nytt innhold på nettstedet, kan legge URL’en til RSS-feeden til i en RSS-leser, som jevnlig henter fila og sjekker den for deg.

Hvis det forrige avsnittet ikke gir mening for deg, tenk på Twitter eller Facebook. Du velger å følge eller bli “venn” med noen. Deretter dukker det de poster opp i feeden din. Forskjellen er at Twitter og Facebook bare gjør dette for seg selv. Du kan bare følge andre Twitter-brukere på Twitter. Twitter styrer alt. Du sitter i et Twitter-grensesnitt og trykker på Twitters følg-knapp for å se det andre poster gjennom sine Twitter-apper. RSS er som dette - men for alt på nettet. Alle nettaviser, alle blogger, alt. Ingen eier RSS. Du kan bruke en hvilken som helst RSS-leser og følge et hvilket som helst nettsted som har lagt til rette for det.

Den andre forskjellen fra Twitter eller Facebook er at det er du som bestemmer hvordan du vil se de du følger. Twitter viser deg ikke uten videre alt som skjer. De sorterer innholdet for å maksimere tiden du bruker på tjenesten, det vil si ved å prioritere det de tror vil fremkalle de sterkeste følelsene hos deg. Det samme gjør Facebook. Med en RSS-leser er det du selv som sorterer og grupperer innholdet. Hvis du vil følge denne bloggen, ja, så får du opp innleggene fra denne bloggen, uten at noen står i mellom og lurer på hvordan de kan tjene penger på å lede oppmerksomheten din i en bestemt retning.

RSS er en gammel og enkel teknologi. Teknisk sett er det bare en XML-fil. Alle løsninger du bruker for å lage en blogg eller et nettsted kan også lage en RSS. Lenge gjorde de det også, automatisk. I dag er det i blant noe den som administrerer nettstedet må velge å skru på.

For å bruke RSS må du finne URL’en til fila. Nettlesere pleide å hjelpe deg med dette. Du hadde en RSS-knapp du kunne trykke på for å se feedene som var tilgjengelig. Og mange nettsteder pleide å legge ut en link til RSS-feeden et sted på siden. I dag må du ofte enten la RSS-leseren din finne den for deg, (eller du kan finne den selv ved å velge “View page source” på siden.) Ingen av teknologigigantene ser noe særlig verdi i RSS, så de gir deg ikke lenger drahjelp til å komme i gang.

RSS eksemplifiserer alt som gjør meg glad ved teknologi: En enkel og åpen standard hvem som helst kan bruke, som er desentralisert og helt uavhengig.

RSS er forøvrig grunnmuren for podcasts, et av de få nettmediene som langt på vei har sluppet unna klørna til gigantene. Podcast-appen din er en RSS-leser. Hvordan vet den at det har kommet en ny episode? Den sjekker RSS-feeden til podcasten.

Hvordan leser du denne bloggen i RSS? Du trenger altså to ting, en RSS-leser og en URL til RSS-feeden. RSS-leseren jeg har brukt selv noen år heter Feedly. Jeg vet ikke ennå om jeg vil anbefale den. Den fungerer greit, men er den en teknologi som gjør meg glad eller en del av problemet? Jeg vet ikke. Det er ikke alltid åpenbart. Jeg skal sjekke det nærmere en dag. Det er uansett mange å velge mellom, og ikke så vanskelig å bytte.

URL’en til feeden er /tech/index.xml for bare denne teknologibloggen, eller /index.xml hvis du vil også vil få med deg andre ting jeg skriver om.

Tilbakemeldinger

Eivind Samseth (@esamseth@twitter.com) skriver: “Verdt å merke seg at noen sider har RSS selv om det ikke er eksponert i kildekoden. Minerva, Vårt Oslo og Enerwe er noen eksempler! Smart å kontakte siden via e-post for å sjekke”

I blant kan man også gjette seg fram til URL’en: “?lab_viewport=rss er hva man må bruke på Labrador CMS som er ganske utbredt i Norge nå. Funker også etter /tag/ så veldig kraftig, men synd de ikke eksponerer det”

Velkommen

Bjørn Stærk — Fri, 04 Sep 2020 00:00:00 +0000

Om formålet med denne bloggen og hva slags teknologi jeg blir trist og glad av.

Denne bloggen skal handle om teknologi og glede. Jeg trenger et sted hvor jeg kan legge ut halvferdige tanker mens jeg utforsker et tema som er så stort at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne eller hvor jeg kommer til å ende opp.

Utgangspunktet mitt er at IT-teknologien jeg bruker ikke gjør meg glad. Som de fleste andre bruker jeg mye IT i jobben og i hverdagen, men med veldig få unntak blir jeg trist av å tenke på hva som ligger bak den. Hver eneste app, hver eneste enhet, hver eneste tjeneste, nesten alt har et eller annet mørkt i seg som det gjør vondt å tenke på. Hardwaren er satt sammen under elendige arbeidsvilkår med hjelp av materialer gravd frem av slaver og barn. Appene selger dataene mine til overvåkningsnettverk og manipulerer og forenkler oppførselen min for å tilpasse meg til deres behov. Pengene mine strømmer inn til enorme, onde selskaper som bruker dem til ting som skremmer meg.

Samtidig er jeg også glad i teknologi. Iallfall var jeg det før. Det var derfor jeg begynte å jobbe som programmerer. Men hva var det egentlig som gjorde meg glad da jeg satte meg foran de første datamaskinene mine på 1990-tallet? Langt på vei det stikk motsatte av det vi har endt opp med.

Den gangen var det berusende for meg å tenke på at jeg helt på egen hånd kunne programmere et fint stykke programvare, kjøre det på en ganske billig datamaskin, koble den til nettet, og kommunisere med resten av verden. Jeg så et potensiale der for frigjøring. Javel? Frigjøring av hvem, på hvilken måte? Det er et vanskelig spørsmål. Den gangen tenkte jeg nok mest på det i en liberalistisk betydning: Frigjøring av meg selv som enkeltmenneske. En fantastisk mulighet for meg til å utfolde meg selv, nå mine mål, sette spor etter meg. Meg, meg, meg. Og deg også, selvsagt, så lenge du klarer å konkurrere med meg. I dag ser jeg at denne måten å tenke på henger tett sammen med alt som gikk galt. “Meg, meg, meg” tenker Jeff Bezos og gjør alt om til Amazon.

Senere begynte jeg å tenke på frigjøring i en mer tradisjonell liberal betydning: Politisk frigjøring. Demokrati, grasrotmakt, gjennomsiktige maktstrukturer, ytringsfrihet. Fra det perspektivet stod selskaper som Facebook, Twitter og Google langt på vei på den riktige siden. Dette fremstår ganske absurd i dag, men i årene rundt Den arabiske våren i 2011 snakket mange som om disse selskapene nærmest var en revolusjonær kraft som spredde demokrati og liberalisme til hele verden.

Begge disse frigjøringsdrømmene har jeg fortsatt med meg, men siden begge disse to utgavene av drømmen har slått feil, vil jeg i dag heller legge trykket et annet sted: På frigjøring i betydningen gjøre det mulig for oss å leve verdige liv som mennesker. Med det mener jeg at teknologi bør beskytte det som foregår i liten skala fra det som skjer i stor skala, bør bidra til å desentralisere i stedet for å sentralisere, bør beskytte mangfold mot ensretting, og tilby mer til de med lite makt enn den den gjør til makthaverne.

Det er teknologi jeg blir glad av å tenke på. Det er dette sporet jeg ønsker å utforske her.

En annen ting jeg er opptatt av nå er teknologi og barn. Jeg ble pappa i fjor og må ta stilling til hvordan vi skal bruke teknologi som familie. Her har det skjedd mye som jeg trenger å forstå bedre.

Det finnes egentlig bare én god grunn til å starte en blogg, og det er for å utforske et tema du trenger å lære mer om. Målet mitt er å komme nærmere en forståelse av hva slags teknologi jeg blir glad av, og bruke mer av den og mindre av den som ikke gjør meg glad.

Som et utgangspunkt for prosjektet, her er omtrent det jeg tenker er kriteriene for teknologi som er til å bli glad av:

Den tar vare på verdigheten og friheten til enkeltmennesker, små grupper og minoriteter
Den beskytter mangfoldet blant mennesker og alle de komplekse nettverkene vi inngår i
Den er åpen og kan lett kobles til annen teknologi
Den støtter opp om det som foregår lokalt og i liten skala
Den kan være gratis og bygger ofte på fri programvare, men den kan også være kommersiell i den ærlige, gammeldagse betydningen av ordet, hvor man lager nyttige ting og selger dem til kunder (i stedet for å gi bort nyttige ting og selge brukerne)
Den produseres på en etisk måte, det vil si at alle leddene av produksjonskjeden påvirker mennesker og natur på en god måte
Den gjør det lettere for oss å leve og jobbe på en meningsfull måte

Med andre ord handler dette både om de som lager teknologien og måten de lager den på, ikke bare effekten teknologien har på oss som bruker den. Det viktige er ikke å oppfylle en liste med strenge krav, men at teknologien lages med en bevissthet om og en følelse av ansvar for hvordan den vil påvirke verden.

Det jeg snakker om her er ikke virkelighetsfjernt. Det finnes mye teknologi som vi har grunn til å bli glade av, og potensialet for å lage mer av den ligger der fremdeles, men den har havnet mer i skyggen av teknologiene investorene har sett mest potensiale for fortjeneste i.

Hvordan stemmer nettgiganter som Twitter og Facebook overens med kriteriene over? De gir en del frihet til individer, små grupper og minoriteter, men på en måte som homogeniserer og sentraliserer. Alle relasjonene våre presses inn i én stor modell. Alt må inn i den boksen hvor du skriver ting. Dette er lukkete systemer som snakker dårlig med andre systemer. De er både “gratis” og “kommersielle” i den verste betydningen av begge ordene. Forretningsmodellen er totalovervåkning av brukerne.

Sammenlign dette med for eksempel Mastodon og fødiverset, hvor enkeltmennesker og små grupper selv kan sette opp sine egne noder og velge hvordan de vil bruke dem. Systemene er åpne og lette å snakke med. Et hvilken som helst stykke software som snakker de riktige protokollene kan bli en del av fødiverset. Nodene bygger på fri programvare og billig hardware, og finansieres på en ærlig og redelig måte: med frivillig arbeid og pengegaver.

Dette gjør meg glad. Når man har blitt litt motløs av alt det mørke som skjer i IT-bransjen, er det fint å ha helt konkrete eksempler på teknologi rundt seg som er til å bli glad av. De hjelper meg med å holde håpet i live. Målt på den tradisjonelle måten er Mastodon og fødiverset helt mislykket. Det er få brukere der. Det finnes et aktivt, lite miljø som vokser sakte, men det er ikke hovedgrunnen til at jeg bruker Mastodon, og også prøver å få i gang min egen node for folk som vil snakke om bøker.) Jeg gjør det fordi jeg ville blitt litt gal om jeg ikke hadde et sånt sted å besøke i blant. Jeg blir glad av å tenke på at dette finnes, og det trenger jeg, for det blir jeg virkelig ikke av resten av teknologien jeg bruker.

Dette er altså utgangspunktet, men dette er langt på vei ting jeg har tenkt alt for lite på de siste årene. Så vi får se hvor dette fører hen.