Det er to grunner til at jeg sjelden besøker kulturelitens litterære kanon. Den ene er at jeg, som nordmenn flest, er litt skeptisk til finkultur. Det viktige er at du liker det du leser, og så er det ikke så farlig om det er Sandemo eller Solstad. Den andre er at det er noe tilfeldig over utplukkingskriteriene til listen over De Store. Noen slipper inn fordi de fortjener det, andre fordi de er heldige, omtrent som med andre A-lister, så som A-kjendiser og A-bloggere. Det riktige er å se på kulturelitens litterære romaner som en egen sjanger, en av mange, som hver appellerer til sine personlighetstyper og subkulturer. Jeg tror derimot ikke at kvalitet bare handler om personlig smak. Hva du liker, det handler om smak. Kvalitet handler om hva du ville likt hvis du visste at det fantes. De som i år har kost seg med Jo Nesbø’s Hodejegerne, ville nok hatt enda mer glede av å utforske thriller- og krim-forfattere fra utenfor den norske sandkassen. Det er derfor hver subkultur har sin egen kulturelite, som betrakter hverandre med gjensidig nedlatenhet, fordi de som leser mye krim eller horror eller SF har bedre kalibrerte kvalitetssensorer for denne sjangeren enn de som ikke gjør det. Noen forsøker å bryte ned gjerdene, men hvem rekker å sette seg inn i alt? Den norske kvalitetsrelativismen er derfor en sunn tommelfingerholdning: Ikke fordi alt er like bra, men fordi det er mye bra du aldri har hørt om.