I Under en hårdere himmel (1957) lar Jens Bjørneboe tre patriotiske nordmenn gjøre høyst forståelige valg som fører dem over på feil side av krigen, som henholdsvis NS-medlem, østfrontkjemper og tyskertøs. De er ikke forrædere, men de står fast på prinsipper som, der og da, plasserer dem i forrædernes leir.

I rettsoppgjøret etter krigen blir de alle knust, hver på sin fornedrende måte. Andre kommer bedre ut av det: Kommunister som har vært like absolutte motstandere av demokratiet som fascistene, har nå blitt nasjonalhelter. De har brukt krigsårene til å plassere seg selv i posisjoner som vil gavne Partiet i det lange løp, og belønnes med makt og innflytelse.

Bjørneboe satiriserer kommunistene på en måte som nærmer seg anti-kommunistisk paranoia. Intensjonene deres beskrives troverdig, men ikke resultatet.

Den virkelige brodden vender Bjørneboe imidlertid mot staten Norge, landet som bryter med sine demokratiske rettstradisjoner for en ussel hevn mot overløperne, ved å innføre dødsstraff og lover med tilbakevirkende kraft. Av fanatikere er det ikke annet å vente. Men Norge kunne valgt bedre. Norge kunne gått foran i å vise verden hva det betyr å være en demokratisk rettstat.

Norge sviktet dermed seg selv to ganger. Før krigen ved å gjøre seg selv uforsvarbart, og etter krigen ved å adoptere udemokratiske rettsprinsipper. Bjørneboe beskriver en følelse av at vi har tapt noe av det menneskelige i oss. At selvbildet har blitt stoltere, hardere, kaldere.

- Det vil bli hårdt, men det vil bli en ny start for vårt land. Hvis vi starter med vår nye frihet på en slik måte, med rak rygg og rene hender, da – og bare da – vil vi kunne gjøre godt igjen det onde som er blitt tilføyet folket. En fullstendig kompromissløs moral og lovlydighet kan forvandle disse onde, meget onde år til en storhetstid. [..] Jeg er gammel jurist, og jeg vet hvad som kan komme. Jeg vet hvad som kan gjøres med en lov. Jeg vet hvordan rettslærde kan tåkelegge hele rettsvesenet for alle legfolk. Det bekymrer mig. Og det bekymrer mig at dere unge, at du ikke skjønner dette.

Jan la ansiktet i hendene. Så sa han:

- Det er allikevel umenneskelig og umoralsk hvis man skal la nazistene gå i fred efterpå, fordi man tilfeldigvis mangler noen paragrafer å dømme dem efter. Det er en hån mot rettferdigheten. Det er juristeri og hårkløveri. Det er ingen synd på dem.

- Det er ikke for deres skyld de skal behandles efter loven. Men for vår skyld. [..] Vi har selv laget lovene, og først nu kommer vi til det øyeblikk da det blir hårdt å holde dem. Først når det koster noe å holde lovene, kan man vise at man har rygg til å bære dem.

- Jens Bjørneboe, Under en hårdere himmel

Det var på mange måter en dyster tid. Der var arbeidsoptøyer og arbeidsløshet. Den menneskelige “arbeidskraft” er ikke en vare som ustraffet kan kjøpes og selges efter den pris som markedsforholdene bestemmer. Av den simple grunn at mennesket selv må følge med “varen” og være tilstede når den brukes. Han kan ikke selge sin arbeidskraft som en kasse kålholder, for han følger selv med på kjøpet. En énsidig økonomisk betraktning av mennesket er like katastrofesvanger enten den skriver sig fra kapitalisten eller fra den sosialistiske planøkonomi. Ved de store fabrikker eller industristeder kom det til så alvorlige uroligheter, til så voldsomme optøyer at en og annen familiefar tar elgriflen ned av veggen, smører og steller den som til høstjakten, han legger patron i den og setter sig i hallen i villaen like bak glassdøren med riflen over knærne. Han skal forsvare hustru og barn, javel. Ikveld kan optøyene bli til alvor, de kan ledes i kanaler, de kan samles, bli til én stor elv som bryter alle demninger, en elv som blir rød av blod.

Herregud! De kloke kunne jo fortelle ham at Norge er et ublodig land. Et besindig, demokratisk land. Der vil aldri flyte blod av noen norsk borgerkrig. Allikevel sitter han der.

- Jens Bjørneboe, Under en hårdere himmel