Autentisitet og renhet |
2006-05-16 |
(This comment was originally posted to document.no)
Hvordan kan man snakke om at noe er "autentisk" norsk, som du ønsker, uten å involvere ideen om renhet? La oss si at jeg får laget meg en bunad som henter elementer fra folkedrakter fra andre land. Er denne bunaden "autentisk" norsk? Nei. Hvorfor ikke? Fordi den blander. En autentisk bunad er en bunad som holder seg innenfor klare grenser. Alt som bidrar til å gjøre den uautentisk bidrar også til å gjøre den kulturell uren, og tilsvarende alt som gjør den kulturell uren gjør den også uautentisk.Om kulturell "autentisitet" gir mening i det hele tatt er jeg heller ikke sikker på. Jeg tror i det minste det alltid er et element av fantasi i forestillingen om autentisitet. Desto mer realistisk du beskriver en kulturs historie, desto flere huller må du finne i forestillingen om noe autentisk. Det er bare i den romantiske fantasihistorien det autentiske har noen plass, altså i forestillingene våre. Jeg kan forestille meg begrepet "autentisk norsk", og jeg kan la dette begrepet påvirke hvordan jeg oppfører meg, og ser på meg selv og min plass i verden, men autentisiteten eksisterer i min tro på den, ikke nødvendigvis i den historiske virkeligheten.
Forøvrig er det du som velger å assosiere "renhet" med rasetenkning her, ikke Woon. Du behefter renhet med en negativ ladning på samme måte som du beskylder Woon for å gjøre med nasjonalisme. Men ideen om renhet finner du mange steder, langt i fra bare i rasetenkning. Det er bare ekstreme puritanere som går rundt i permanent hat/frykt for alt skittent, den nasjonalromantiske renheten er moderat. Den er ikke nødvendigvis så farlig. I det dette går over til nasjonalisme blir jeg mer bekymret. Nasjonalismen var et feilspor vi har betalt mye for. Men om det verste nordmenn flest i 2006 har å by på er litt smånervøsitet på vegne av nasjonalsymboler ser jeg ikke den store krisen.