(This comment was originally posted to document.no)

"It seems to me that part of the reason why anti-Semitism is so widespread in Europe while Islam is often treated with kid gloves is that the European elite has a reflexive contempt for a group that blends in and a reflexive respect for a group that holds itself proudly apart and resists assimilation."

Hm .. kan det stemme da? Jødene ble jo aldri assimilert inn i de europeiske kulturene, de forble noe adskilt, et "fremmedelement" i ellers homogene kristne samfunn. Og det var jo nettop det som var _annerledes_ med jøder antisemittene fokuserte på. En annen religion, en annen klasse, en annen livstil. De jødene som konverterte og oppga kulturen sin hører vi jo ikke noe mer til, det var de som insisterte på å være annerledes som ble forfulgt og fryktet.

Poenget her må dermed være det stikk motsatte av Bawer's, at forholdet mellom europeiske jøder og kristne hadde mye til felles med forholdet mellom europeiske muslimer og kristne/sekulære i dag. Det er selvsagt mange forskjeller, men jeg tror det er et godt utgangspunkt å se på likhetene. Det er også verdt å huske på at Europa aldri fant ut hvordan vi skulle leve med en stor ikke-kristen minoritet iblant oss. Jødene drepte vi jo, og jaget vekk. Amerikanerne klarte dette bedre, og det er de vi burde studere og lære av. Hvordan kan man bygge et samfunn på noe mer allmenngyldig enn religion og nasjon? Hvordan kan man trekke den riktige grensen mellom assimilering og toleranse av forskjeller? Dessverre ser det ut som om vi føler oss mer tiltrukket av gjenopplivet kulturparanoia.

(Innlegg 2:)

Jødene var og er integrert i det norske samfunn på en helt annen måte enn hva muslimer er i Norge/Europa i dag. "

Ja, men ikke assimilert. Bawer beskriver muslimene som "a group that holds itself proudly apart and resists assimilation". Beskriver ikke dette også de europeiske jødene?

Forøvrig vi snakker jo ikke bare om Norge her, Norge hadde nesten ingen jøder, så for oss er dette med en stor religiøs minoritet nytt. I andre land var de tilstede i en skala vi kan sammenligne med muslimene i dag. Det gjør at det iallefall bør være noen ting vi kan lære av historien til jødene. Som at det er viktig å være på vakt mot de paranoide fantasiene, at man bør holde en dør åpen for en form for integrering som ikke involverer konvertering, at man ikke må forvente og kreve total assimilering. Vi må lære oss å skille mellom symboler og ideer som er essensielle, som grunnlaget for liberaldemokratiet, og de som ikke er det, som klesdrakter og overfladisk kulturell identitet.

"Det at de måtte gå med gule bånd for og bli gjenkjent tilsier vel heller ikke at jødene på død og liv insisterte på og være annerledes."

Den nazistiske antisemittismen bygget på raseteori, de trodde at det å være jøde var noe permanent. Tidligere og mer typiske antisemitter fokuserte på den jødiske kulturen og religionen. De gransket ikke slektstreet ditt for å finne ut om du utgjorde en trussel, de så på hvordan du levde. Var du en jøde på utsiden, så var du det jo også på innsiden, med alt det i antisemittenes øyne innebar av ondskap, griskhet og anti-kristne konspirasjoner.

De rasistiske antisemittene var jo heller ikke redd for at jødene skulle bli for like dem selv, men at de skulle bli like på utsiden, og dermed lykkes bedre i å infiltrere og undergrave samfunnet. På innsiden ville de alltid være jøder, markeringen av dem var derfor en påminnelse om at "disse menneske ser kanskje normale og ufarlige ut, men på innsiden er de onde og griske".

Btw, re Bondevik: "I en tid med mye negativ fokus på innvandring og integrasjon, kan norske jøder stå som et eksempel på vellykket kombinasjon av integrasjon og bevaring av egen identitet."

Fra jødenes side, ja, men la oss ikke glemme at heller ikke Norge, som knapt hadde jøder, klarte å leve med dem. Alle snakker som om antisemittismen var noe Europa gikk bort fra. Men det som skjedde var jo at vi fjernet jødene. At antisemittismen gikk av moten etterpå forandrer ikke at det var den som _vant_. Å bruke ordet "vellykket" i den sammenhengen er vel ganske kortsynt.

(Innlegg 3:)

Hans Rustad: "Det stemmer ikke at jødene ikke ble asssimilert inn i europeisk kultur: Det var jo nettopp det som skjedde. Jøder ble en del av den felles kulturen."

Da tenker vi kanskje på ulike former for assimilering. Det jeg tenker på er at man oppgir det som gjør en til jøde, altså religionen og kulturen, og bytter ut dette med den kristne majoritetskulturen og troen. De jødene som har konvertert til kristendommen hører vi ikke mer om, de er ikke lenger jøder. Jødene som fikk være igjen i Spania ved å konvertere ble lenge mistenkt for å fremdeles være jøder i skjul, men de hadde i det minste en vei ut. Før raseteoriene var det mulig å slutte å være jøde, og hvilke forskjeller var det da igjen å frykte?

Vi har andre standarder på hva det betyr å tilpasse seg et samfunn. Vi ser at jødene spilte en viktig rolle i europeisk kultur, at de tilpasset seg det som _telte_. For oss var de ekte europeere. Men de var likefullt annerledes enn flertallet, og disse forskjellene ble sett på som viktige, og symptomatiske på enda større, skjulte forskjeller. For oss er det nok med integrasjon, men datidens europeere krevde full assimilering. Og det fikk de jo ikke. Bare det å tilhøre en annen gren av kristendommen ble opplevd av mange som provoserende. Jødene gjorde ikke det engang.

Ellers er jeg helt enig i at jødene var mer integrerte enn dagens muslimer. Og det er ikke den eneste forskjellen. Men så hadde de da også bodd her i mer enn 40 år. Og jødene overlevde ikke som minoritetskultur i flere tusen år ved å assimilere seg. De lærte å leve _i_ andre kulturer, men de tok alltid vare på det som gjorde dem til jøder.

Brita: "At det var bare de "som insisterte på å være annerledes" som ble forfulgt, er ikke riktig. De som ville være integrert ble ondskapsfullt og systematisk - gjennom lovverk - jagd over i "jødekategorien", ved arbeidsforbud og senere andre forordninger."

Under nazistene, ja, de bygget antisemittismen på raseteori, og trakk denne ut til det ekstreme. Det jeg tenker på er den mer typiske antisemittismen, den som bygget på en forestilling om hva den jødiske troen gikk ut på, hva jødene som samfunn bedrev i det skjulte. Det var vel først på slutten av 1800-tallet at man satte opp vitenskaplige raseteorier, hvor egenskaper man før hadde assosiert med jødisk kultur og religion nå ble sett på som genetisk betinget.

Nazistene var utypiske. Det er mer relevant for oss å se på den normale antisemittismen, den som f.eks. gjorde det forbudt for jøder å bo i Norge, eller som førte til pogromer i øst-Europa, og Dreyfus-konflikten. Der er det kanskje noe for oss å lære om hvordan man ikke bør løse kulturelle konflikter. F.eks. ser vi at man ikke kan basere et samfunn på religiøs identitet. Og skal man basere det på en nasjonal identitet må vi passe oss så vi ikke gjør den for eksklusiv. Da tenker jeg bl.a. på de som snakker varmt om å bevare den "kristne kulturarven" i Norge. Ved en historisk tilfeldighet har Norge stort sett vært religiøst homogent, og hvis alt man mener med "kristen kulturarv" er et ullent og uforpliktende symbol er det kanskje greit, men mener man noe konkret må vi si stopp.

Minimumstandarden bør være at vi ikke stiller krav til muslimene som vi ser det var galt å stille for jødene. Eller for den saks skyld samene. Omstendighetene og detaljene er forskjellige, men utfordringen er i grunn veldig lik.