Når jeg umiddelbart plukket opp Ekte sekstiåttere av Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik da jeg så den i bokhandelen var det først og fremst fordi jeg er lei av å høre om dem. Jeg er lei av “68′er” som besvergelse, et skjellsord man kan fylle med antydninger om virkelighetsfjerne men allmektige venstresidetullinger. Jeg er lei av å høre om deres ideologiske forbrytelser og deres totale makt over norsk kulturliv. Det er lenge siden. De nærmer seg pensjonsalder. Nok nå.
Derfor Ekte sekstiåttere, som kaldt reduserer myter til statistikk. Ekte sekstiåttere – her definert som radikale Blindern-studenter i perioden 1964-73 – var unge menn, de ble stadig mer radikale utover sekstitallet, de gikk i foreldrenes politiske fotspor, og var svært lunkne til hasj og amerikansk counterculture. Arbeiderklassen var godt representert. Kvinnene deltok, men sjelden som ledere. Ml’erne var få, men veldig godt organiserte. Så sier tallene. Her er det tabeller som viser hvem sekstiåtterne egentlig var og hva de egentlig stod for, blandet med anonyme sekstiåtteres minner fra denne tiden, og intervjuer med profilerte eksemplarer.
Flotte greier. Fra myte til sosiologi og historie. Som besvergelse er sekstiåtter-begrepet utdatert – i den grad vi fremdeles lever med arven etter dem er det fordi senere generasjoner selv har valgt å føre den videre, så la oss så heller oppspore og undersøke disse. Som historie er dette derimot relevant og spennende.



The faeries in Susanna Clarke’s world are not friendly little creatures with magic wands, but the faeries of folklore: Dangerous creatures who live on the border between sanity and madness. This border is also a physical border. There are many places in England where you can cross into Faerie, often unawares. A bridge, a bush, a forest. Inside, time moves differently, and common sense is useless. Whether you’re chained to an insect-ridden bed or a guest at a wonderful palace may depend entirely on which eye you’re seeing with.


The idea that gods exist only to the extent that we believe in them is kind of a fantasy cliché, but the reason it is overused is that it is a good idea, and very effective when used right. One of the authors who does use it right is Terry Pratchett, who applies this theme to many of the Discworld novels, and particularly Small Gods and Hogfather.

