11. oktober avholdes en internasjonal aksjonsdag mot overvåkning og terrorlover. Arrangementet heter Freedom Not Fear, og skal markeres i mange europeiske land, men ikke Norge. Det er for galt. Teknologien har åpnet de samme dørene for billig masseovervåkning her som i andre land. Det er ennå ingen norske partier som ønsker å avlytte all nett-trafikk, eller sette et videokamera på hvert gatehjørne, men hvor lenge varer det? Veien fra EU’s datalagringsdirektiv til språkanalyse av mailene dine, og fra ett kamera til hundre, er kortere enn du tror, og den korteste veien av dem alle går gjennom en velplassert bombe. Hvert skritt vi tar gjør det neste skrittet lettere. At vi har kommet kortere enn mange andre er ingen unskyldning for å la være å snu.

Noen bør ta tak i dette, og sørge for et norsk Frihet ikke frykt-arrangement. Og ja, jeg ser vel egentlig mest på dere på venstresiden. Hvem andre her til lands er det som vet noe som helst om mediesynlig aksjonering? Hvem andre har følt overvåkning på kroppen som dere? Men dette er en sak med bred appell: Vi er mange som ser hva som er mulig med dagens teknologi, og er redde for hva desperate og uvitende politikere kan finne på å bruke den til. Vi er uenige om mye, men vi er enige om at frihet og personvern er viktigere enn falsk trygghet, og at det beste forsvaret mot terrorisme er å ikke la frykten ta overhånd.

Det sies at det er bra for demokratiet at du følger med på hva som skjer i verden. Det stemmer – med noen forbehold. Her er formelen: Verdien for demokratiet av å følge med på et emne synker i takt med tiden du allerede har brukt på det, og det synker i takt med antall mennesker rundt deg som også gjør det. Når alle andre vet hva finansministeren heter, er det knapt noe ekstra verdi for demokratiet at du også vet det. Det er riktignok flaut å ikke vite det, slik det er litt flaut å ikke ha sett den siste Batman-filmen, men for demokratiet betyr det ingenting. Derimot har det stor verdi at du bruker femten minutter på å skumlese en NUPI-rapport. Det er kanskje ikke så gøy, og ikke gir det status heller, men det er så få andre som gjør det at demokratiet tjener mye. På samme måte er det lite verdi for demokratiet i at du følger aktivt med på den amerikanske presidentvalgkampen, for den kjenner du allerede godt. Derimot tjener vi alle på at du velger deg ut et bortglemt lite land, og følger med på alt som skjer der de neste månedene. Kanskje blir det pluselig viktig. Igjen er det kanskje hverken moro eller status i det, men vær isåfall ærlig med deg selv om at det er derfor du heller leser om Demokrat-landsmøtet i Denver. Gjør gjerne det, (jeg er ikke noe bedre jeg), men ikke lat som at det er viktig.

Det er to grunner til at jeg sjelden besøker kulturelitens litterære kanon. Den ene er at jeg, som nordmenn flest, er litt skeptisk til finkultur. Det viktige er at du liker det du leser, og så er det ikke så farlig om det er Sandemo eller Solstad. Den andre er at det er noe tilfeldig over utplukkingskriteriene til listen over De Store. Noen slipper inn fordi de fortjener det, andre fordi de er heldige, omtrent som med andre A-lister, så som A-kjendiser og A-bloggere. Det riktige er å se på kulturelitens litterære romaner som en egen sjanger, en av mange, som hver appellerer til sine personlighetstyper og subkulturer. Jeg tror derimot ikke at kvalitet bare handler om personlig smak. Hva du liker, det handler om smak. Kvalitet handler om hva du ville likt hvis du visste at det fantes. De som i år har kost seg med Jo Nesbø’s Hodejegerne, ville nok hatt enda mer glede av å utforske thriller- og krim-forfattere fra utenfor den norske sandkassen. Det er derfor hver subkultur har sin egen kulturelite, som betrakter hverandre med gjensidig nedlatenhet, fordi de som leser mye krim eller horror eller SF har bedre kalibrerte kvalitetssensorer for denne sjangeren enn de som ikke gjør det. Noen forsøker å bryte ned gjerdene, men hvem rekker å sette seg inn i alt? Den norske kvalitetsrelativismen er derfor en sunn tommelfingerholdning: Ikke fordi alt er like bra, men fordi det er mye bra du aldri har hørt om.

Når markedsliberale snakker om hvor mye flinkere private er enn det offentlige, så er det en regel med flere unntak. Det finnes private firmaer som er vel så fastgrodde og arrogante som det offentlige ofte er. Og det finnes offentlige institusjoner og monopoler som er dynamiske og kundeorienterte. La meg i dag fortelle hvor glad jeg er i Posten Norge. Som en over gjennomsnittet forbruker av nettbutikker mottar jeg pakker rett som det er. For noen år siden måtte jeg hjem tidlig fra jobben for å rekke “Postkontoret”. I dag holder de til på Meny, og har åpent til 21. Enkelte nettbutikker tror de gjør meg en tjeneste når de sender via UPS og DHL, men de leverer kun på dagtid. Posten leverer gjerne på kvelden. Valgmuligheter! Service! Vakkert. Å besøke en bank er derimot like horribelt i dag som for 10 år siden – det er bare webteknologien som har reddet dem fra en imagekatastrofe.

En organisasjon trenger to ting for å være dynamisk: Dødsfrykt og kundebegjær. Dødsfrykt er vissheten om at man ikke kan ta livsgrunnlaget sitt for gitt, og kundebegjær er en kultur som sulter etter faste og fornøyde kunder. Dette er mulig i det offentlige, men det er vanlig i det private. Det er derfor jeg liker privatisering, fordi den beste måten å skape dødsfrykt og kundebegjær på i en organisasjon er å sende den ut i verden uten skattefinansierte støttehjul. Posten har tydeligvis funnet en annen måte, og all ære til dem for det. Men privatisering er den mest pålitelige.

Å herregud. En av bloggerne bak Målmannen, som parodieres så brutalt av Lavmålmannen, er Lars-Toralf Storstrand. Vi har en .. forhistorie, Lars-Toralf og jeg. I Hitchhikers Guide to the Galaxy setter en karakter seg fore å personlig fornærme hver eneste person i galaksen. Han har en alfabetisk liste som han sakte men sikkert beveger seg gjennom. Jeg har også en slik liste, den består av én person, og det er Lars-Toralf Storstrand. I årene rundt 1990 var Lars-Toralf, som journalist i kristenkonservative Dagen, den fremste norske formidleren av den amerikanske satanrock-panikken. Jeg var en 10-12 år gammel gutt i et kristent hjem hvor Dagen var en primær nyhetskilde. Jeg leste Lars-Toralfs artikler om sataniske baklengsbudskap og okkulte konspirasjoner (i krigstyper! mot sort bakgrunn!) med samme iver som jeg tolket bibelske endetidsprofetier. Selv kristenrocken var en djevelsk musikkart, og om du lyttet til heavy metal kunne du bli besatt av demoner. Ikke så rart, derfor, at jeg gjemte meg på do da en i klassen tok med Iron Maiden til musikktimen i femte klasse. Jeg hadde ikke hørt metal før, og da Number of the Beast fyllte klasserommet var det som det hadde åpnet seg en port inn i Helvete. Nå tok det bare et par år før uimotståelige riff og rytmer overvant Satan-frykten, men jeg har nå altså denne listen med ett navn på. Jeg vet at det er smålig, men nå som våre veier atter krysses ønsker jeg å si følgende: Du er en dust, Lars-Toralf Storstrand. En ordentlig, ordentlig dust. Takk, det var alt.

Polly Toynbee and David Walker’s fascinating look at how rich Britons view other people provides an equally fascinating look at how two leftist journalists view rich people. It’s hard to say who comes out the worse: the sheltered super-rich who have no idea about the economic realities for poor people, or the journalists whose idea of cultural anthropology is to list the ways in which the subject culture is inferior to their own. Why, those barbarians don’t even believe in progressive taxation! It’s a meeting of bubbles. Now, it’s curious how even some people who like capitalism see extreme wealth as the essense of it, as if there’s some sort of invisible hand that goes about rewarding brilliant people with loads of money. Nah. Extreme wealth is a byproduct of capitalism, mostly incidental to its usefulness, not quite in the same way that excrement is a byproduct of eating, but let’s go with that metaphor: You still want to eat. The mistake of the Toynbee-type of leftist is not to say that the system needs to be monitored or adjusted, but to base decisions that affect everyone on their moral distaste for a tiny minority. Smart leftists realize that economics is something that happens between ordinary people. (Even smarter leftists become market liberals, but hey..) And if you do wish to provide a critique of the super-wealthy, remember that you’re to the world’s poorest as your country’s richest are to you. How well do you compare?

Jeg har gående en diskusjon med Eirik Newth om det er verdt det for forskere og andre eksperter å bidra på Wikipedia. Mitt ankepunkt mot Wikipedia er at den ikke verdsetter ekspertkunnskap. De som kan noe og de som ikke kan noe må bli enige på likt grunnlag. For artikler hvor mange ønsker å bidra betyr det i verste fall at du må være en player i Wikipedia-byråkratiet for å få ting gjort. Det andre problemet med Wikipedia er at komiteer skriver dårlig. Etter å ha vært gjennom to tusen redigeringer av hundre forskjellige personer er det ikke mye liv igjen i språket i en artikkel. Struktureringen blir også dårlig, og å skrive om noe fra bunnen av slipper du neppe unna med. God presentasjon kan høres ut som luksus, men tenk på den dårligste og den beste foreleseren du har vært borti, den dårligste og beste fagboken. Formidlingsevne er viktig, og det er det bare enkeltpersoner som kan ha, ikke komiteer. Når det er sagt så er faktaene i Wikipedia som regel til å stole på, men du gjør nok ofte lurt i å bla litt lenger ned i søkeresultatene på Google når du vil lære om noe.

An excersise for pundits: I want you to make a prioritized list of the parties that are affected by the current WTO negotiations, including (but not limited to) a) Consumers in rich countries, b) farmers in rich countries, and c) developing countries (feel free to split this group into several). You may believe that some of these groups have common interests, (free trade / trade barriers are good for everyone, yay! and there’ll be free ponies too!), but assuming that they don’t, who comes first, second, last? Make the list (or distribute percentages), publish, and discuss. As an advanced followup excersise, (warning: very difficult), keep your priorities in mind whenever you write about global trade. Don’t be a hypocrite. And please don’t take the easy way out by rationalizing a “perfect for everyone” solution that does not exist. World’s usually not like that, why should this be any different?

The Channel 4 documentary The Great Global Warming Swindle is a fine test for whether someone is qualified to have an opinion about global warming. If that documentary impressed you, then you’re not qualified. Not because you’re on the “wrong side”, (there are smart people and interesting ideas everywhere, they may be mistaken but there’s nothing seriously wrong about that), but because it misrepresents the climate theories it criticizes in some very basic ways. If you watched it all through without noticing those mistakes, then you should temporarily stop having opinions about global warming right now, until you know more about it. Sorry. That said, I have no respect for those who disliked the documentary so much that they reported it to Ofcom, the British television regulators, in the hope, apparently, of preventing such views from being expressed at all. There’s something about non-comformist views that brings out the authoritarian in people, and this is always sad to watch, especially when their actions are counterproductive to a cause I support. Ofcom naturally ruled mostly in favor of Channel 4, thus handing a victory to the bad kind of climate skeptics: The clueless ones.

The finger is the world’s most underappriciated political statement. Used against people it’s merely an insult. Used against powerful entities such as governments, political parties, religions or corporations, it’s a statement of personal freedom. This is my life, my space, leave me alone. It works on two levels, it not only rejects a set of beliefs but the language they are expressed in. Of course we do need government and even quite a bit of it, and there’s nothing inherently wrong with large corporations or religions. The finger is not the whole of the message, it is the beginning of it, it puts authority on the defensive, forced to justify further invasions of our lives. “Fuck off. Now explain to me again why you need to read my e-mail.” There are more elegant ways to express the same idea, but polite wording strips this beautiful idea of much of its power. The finger is also the only appropriate response to bullshit, the language of PR and spin. A statement that has been carefully manufactured to manipulate you through emotion, evasion and ignorance does not deserve a rational response, it deserves only the finger. There’s no need to actually show it, (and who would you show it to?), but it is important that you think it, that the image of the finger is the first thing to pop into your mind when powerful entities want to mess with your life, and that you let that image guide and inspire your reaction.