Monthly Archives: September 2009

Politiske kommentatorer bør seile under åpent flagg

Politiske kommentatorer i norske medier har en merkelig tradisjon. De nekter å avsløre hvilke partier de eventuelt sympatiserer med.

Kommentatorer i det norske bloggmiljøet er i ferd med å bygge opp en annen merkelig tradisjon. De sier gjerne hvem de stemmer på, men de vil ikke si hva de heter.

For meg er dette to sider av samme sak. Å seile under åpent flagg gjør deg sårbar. Det gjør at andre kan bruke meningene dine mot deg. Men nettop derfor gir det større troverdighet og tyngde.

Å si hvem du stemmer på er å si: – Jeg lar ikke analysene mine bli farget av partipolitiske hensyn, og om dere ikke tror meg kan dere sjekke selv. Her er partiet jeg stemmer på. Her er alt jeg har skrevet. Kontroller alt sammen. Hold meg til en høy standard.

Å skrive under fullt navn er å si: – Alt dette jeg sier på nettet er jeg også villig til å si til kollegene mine, til vennene mine, og til familien min. Jeg bruker ikke nettet som utløp for et indre raseri som jeg skjuler for alle rundt meg. Jeg er en borger som deltar i samfunnslivet.

Vi skal ikke ha en heksejakt mot de som vil holde partitilhørighet og navn skjult. Noen har gode grunner til å gjøre det. Men jeg vil at dette skal være unntaket. Det vil være sunnere enn at alle går rundt med disse hemmelighetene.

40′s movies marathon – part 24

Holiday Inn (1942, USA) – Bing Crosby, a down to earth singer, competes for girls with a sleazier-than-usual Fred Astaire. This is the movie Irving Berlin wrote White Christmas for. It also gave the name to a dull hotel chain I stayed at once. I have a quota for musicals, I find. Right now it’s been a while, so it was exactly the right time to watch one. Watched it all. Favorite scene:

Sexlingar (1942, Sweden) – A bad Swedish comedy. Watched: 7 minutes.

Street of Chance (1942, USA) – Another goddamn amnesia movie, and unlike Random Harvest this one isn’t even any good. Watched: 6 minutes.

Wake Island (1942, USA) – American soldiers hold out on Wake Island, for a while. Not a good movie, but the war’s still too fresh for me to be a critical war movie viewer. I’m fascinated by how laid back this movie is, not too different from other Hollywood dramas of the time. Serious, a bit sentimental, but friendly. At what point did movies about World War 2 become pompous? During the war or after? I can’t wait to find out. Watched it all.

Carousel (1942, USA) – They made widescreen movies in 1942?! No, they didn’t. This one’s been mislabeled at my Mysterious Source of Old Movies. It was actually made in 1956. That explains the frequent use of the word “slut”.. And the widescreen. Still, it was a most interesting experiment, to believe for just a few minutes that something impossible might be true.

Arbeiderpartiet – partiet som gjorde seg selv overflødig

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Arbeiderpartiet – partiet som gjorde seg selv overflødig.

Hvorfor stemmer folk Arbeiderpartiet? Spørsmålet er ikke ment retorisk. I denne serien med partivurderinger har jeg forsøkt å spørre meg selv hva som skal til for at jeg selv skulle stemt de ulike partiene. Det er forbausende lett. Hadde jeg hatt andre verdier, et annet verdensbilde, så kunne stemmen gått til KrF, eller SV, eller Senterpartiet.

Men hvilke verdier og hvilket verdensbilde ligger bak en stemme til Arbeiderpartiet? Se det var vanskeligere.

Jeg lander til sist på trygghet. Du kan stole på Arbeiderpartiet. De har bygget landet vårt slik det er i dag, og selv om vi har blitt mer markedsliberale med årene, har Arbeiderpartiet blitt med på veien, sjelden ute av regjering lenger enn en stortingsperiode.

Arbeiderpartiet oppleves trygt fordi det ikke er de andre partiene. Det er ikke SV, med sine litt virkelighetsfjerne idealer. Det er ikke et av de borgerlige partiene, med deres snakk om reformer og marked. Og det er iallefall ikke FrP.

Les resten.

Se også Mihoe og Hjorthen om Ap.

Dagbladet.no har dessuten fått to nye valgbloggere siden sist: Halvor Elvik og Vampus.

Hva som kan lure seg under den mørke havflaten

Jeg gir opp ca en tredjedel av bøkene jeg begynner på. Som regel fordi boken kjeder meg. Andre ganger fordi jeg kommer over et avsnitt som er så tullete at jeg ikke klarer å ta resten alvorlig. I Mitt liv som film, en essaysamling fra 2002 hvor norske forfattere skriver om film, inneholder innledningen til Anne Hoff ikke bare ett, men kun slike avsnitt som dette:

Og kanskje er det slik at all vestlig historiefortelling utelukkende har vært variasjoner over Odysseen og Korsfestelsen? Kanskje er hver eneste film som blir laget en variant av den klassiske heltereise, der hovedpersonen kjemper mot indre og ytre drager og demoner eller jakter på den Hellige Gral? [..] Når politimesteren Brody jager den hvite djevelen i Haisommer, er det da ikke egentlig sin innerste frykt han må bekjempe: Den urmenneskelige frykten for hva som kan lure seg under den mørke havflaten?

Dette er ikke engang feil, det er bare tomt. Det klinger godt og høres dypt ut, men det har ingenting med film å gjøre, ingenting med Haisommer eller de mange andre filmene som nevnes. Det er assosiasjonslek over temaet film, hvor en høyt utdannet skribent briljerer med sine ordferdigheter.

Kanskje finnes det dypere ting å si om Haisommer enn at den er god og skummel, men de er ikke nødvendigvis mer vesentlige. Det viktigste ved en film er hva den får deg personlig til å føle, ikke hvor du kan plassere den i et rasjonelt byggverk av ord.