(Opprinnelig publisert i Humanist.)

Sosiale Medier: Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset av Ida Jackson. Aschehoug.

Å skrive bok om livet på sosiale medier er litt modig. Du risikerer at teknologiene du skriver om allerede er gammeldagse innen boken går i trykken. Kanskje ender du opp med å forårsake latteranfall hos en tenåring som finner boken i et offentlig bibliotek om en femten års tid.

Men bak alle de opphypede medienyordene 2000-tallet ga oss – som blogg, Facebook og Twitter – ligger det en fellesnevner, en ny offentlighet som bruker, men ikke er bundet til, bestemte teknologier, og derfor vil kunne overleve dem. Det er denne nye offentligheten, med sine nye regler og nye muligheter, Ida “Virrvarr” Jackson beskriver i boken Sosiale medier - hvordan ta over verden uten å gå ut av huset.

Virrvarr er motsatsen til selvutnevnte sosiale medieeksperter med ferske Twitter-kontoer. Hun er en av de innfødte. I et fremmed land med fremmede skikker, trenger du en innfødt guide til å forklare kulturen og advare mot vanlige turisttabber. Sosiale medier er en slik guidebok for den norske nettkulturen.

Virrvarr ønsker å dele av sine erfaringer med å bygge en identitet på nettet. Det er mange vanskelige grenseoppganger å trekke. Du står på en måte helt fritt – du kan opptre under fullt navn, pseudonym eller være anonym. Du kan dele alt av den du er, noe, eller bare én ting. Du kan være ærlig, eller falsk, eller noe i mellom. Du kan være én person eller mange.

Med så mange muligheter er det ikke lett å se hva som er lurt. Hva slags oppførsel vil kunne skade deg eller folk rundt deg i fremtiden? Hva vil kunne såre eller fornærme de som leser deg? Magefølelsen er lite til hjelp, for terrenget er så forskjellig fra den ikke-digitale verden.

Mange er bekymret for hva potensielle arbeidsgivere vil tenke om det de legger ut, men kanskje burde de heller tenke på hva barna deres vil synes om at alle de flaue hendelsene fra oppveksten deres er beskrevet på nett, tilgjengelig til evig tid for alle som søker på navnet deres.

Å late som om du er noen du ikke er virker falskt, og er det ofte også, men kanskje er det i stedet fiksjon.

Klare regler er lite til hjelp, så Virrvarr viser oss heller eksempler på andre som har vært gjennom de samme problemstillingene. Justin Hall, som i årevis delte alle detaljer av sitt liv, men ga seg da han opplevde at det kom i veien for forholdet til kjæresten. Debbie Swenson, som lot som om hun var en dødssyk tenåring. Regine Stokke, som faktisk var det, og skrev om sykdomsforløpet sitt fram til hun døde av kreft i 2009.

Og ikke minst Virrvarr selv, som har skrevet om å bli voldtatt og om sine opphold på psykiatriske institusjoner. Noen vil kalle dette intimtyranni, men for Virrvarr går grensen ikke ved hva du sier, men måten du sier det på. Dette er ikke noe nytt som bloggere har funnet på: Å skrive har alltid handlet om å blottlegge seg selv på en kontrollert måte. Skribentene som treffer dypest er de som er flinkest til å finne denne balansen. Og Virrvarr tilhører denne gruppen.

Fordi de beste bloggerne treffer leserne så dypt, får de også fort mer autoritet enn de kanskje hadde regnet med. Det ene øyeblikket er du en tilfeldig person som legger ut noen tanker på nettet. Det neste øyeblikket behandler folk deg som en autoritet på et fagfelt, og tar beslutninger om liv og død basert på tekstene dine.

Virrvarr skriver om hvor skummelt det var å havne høyt på resultatlista til Google for søket “bipolar lidelse”. Hun var jo ingen ekspert, hun hadde bare skrevet om sine egne opplevelser. Hun begynte å kvalitetssjekke tekstene sine med fagfolk og er streng mot skribenter som ikke forstår hvor mye skade de kan gjøre når de slurver.

Nylig la for eksempel bloggeren Trine Grung ut et gjesteinnlegg som forklarte at kroniske sykdommer som leddgikt er en illusjon og bør behandles uten medisiner. Også mange som skriver om psykiatriske lidelser anbefaler leserne å kutte ut medisinene, som de mener pasienter lures til å ta av en kynisk legemiddelindustri. Å synse på nettet er gøy, men plutselig gjør noen som du sier, og liv går tapt. På nettet er dørvokterne borte, så løsningen er for hver og en å bli bevisst på makten og ansvaret de har.

Selv om nettet ikke har dørvoktere, flyter ikke informasjon fritt av den grunn. Virrvarr beskriver det som et nettverk av øysamfunn, koblet sammen av broer. Hvert øysamfunn er mest opptatt av seg og sine. De gjenspeiler at vi aller helst liker å være sammen med folk som er interessert i det samme som oss selv. Broene opprettes av personer som ser utover mot andre øysamfunn. De sørger for å spre nye ideer og nye perspektiver til øyer som ellers ikke ville hørt om dem. For å følge med på de store nyhetsmediene holder det å følge en eller to av dem. For å følge med på nettet oppfordrer Virrvarr til å bygge broer til så mange ulike øysamfunn som mulig. Ellers lukker man seg fort inne.

Sosiale medier er en generisk tittel, men det går ikke å løsrive denne boken fra forfatteren og nettmiljøet hun er en del av. I tillegg til det allment nyttige her, som en gjennomgang av opphavsrett på nettet, er dette nemlig også boken til en bestemt del av den norske nettkulturen. En del som de siste årene er havnet litt i skyggen av rosabloggerne, og kanskje synes de hadde fortjent bedre, som har færre lesere, men mer mangfold.

Nettkulturen Virrvarr – og vel også jeg – tilhører er de øysamfunnene som er mer reflekterende og synes det å skrive har en verdi i seg selv. Noen nerder om bestemte emner, som nyheter, film eller hager. Andre er personlige, eksperimentelle, litterære. Sammen utgjør de en slags forlengelse av kulturlivet, med samme interesser – og den samme troen på at en selv står i sentrum for det hele.

Sosiale medier springer ut fra dette miljøet. Det er en bok for de som føler at de kanskje hører hjemme der, og ikke så mye for de som syntes det var ille nok med det kulturlivet vi allerede hadde, om vi ikke skal ha enda mer av det.

Og ikke minst er boken selv en del av det den beskriver. Det er Virrvarrs bloggstemme i boklengde: Personlig, streng når det må til, men for det meste inkluderende.

De eneste som møter en urettferdig isfront her er de “brune” bloggene på høyresiden, som muligens ofte gjør mye rart, men fortjener bedre allikevel. Men jeg tilgir Virrvarr noen fordommer. Dette er sakprosa det er gøy å lese. For den gale damen, hun kan skrive.