Fortellingen om krigsbloggernes alternative dekning av krigen mot terror.

(Fra Fokusspalten i Internasjonal Politikk, 1/2012)

På begynnelsen av 2000-tallet gjorde den nye bloggteknologien at mennesker som normalt har begrenset adgang til tradisjonelle medier, fikk mulighet til å enkelt bygge opp sine egne, alternative medier på nettet. En gruppe som spesielt omfavnet denne teknologien, var politisk interesserte mennesker som var misfornøyde med vinklingene i tradisjonelle medier. Terrorangrepene 11. september 2001 utgjorde startskuddet for det første større miljøet av politiske bloggere.

Miljøet som vokste frem i årene etter var primært amerikansk, men hadde et internasjonalt ambisjonsnivå, og avleggere i mange land, også Norge. Skribentene i denne første bølgen av politiske bloggere var i overvekt sympatiske til krigen mot terror, og Bush-administrasjonen generelt, og plasserte seg til høyre for det de opplevde som en venstredominans i de etablerte mediene. Mange identifiserte seg i starten som “krigsbloggere”, dvs. bloggere som skrev om krigen mot terror, men som samtidig heller ikke var redde for å uttrykke støtte til den.

Bloggerne hadde én ambisjon: De ønsket å bygge nye medier som var raskere, ærligere, mer objektive og mer kunnskapsrike enn de etablerte. Denne opposisjonsrollen utspilte seg på forskjellige måter i forskjellige land. I USA vokste de politiske bloggerne frem som sentrale deltagere i samfunnsdebatten, og miljøet kom raskt til å omfatte skribenter fra alle kanter av det politiske spektrum. I Norge gikk utviklingen saktere, og det var først noen år senere, med sosiale medier som Facebook og Twitter, at grensen mellom etablerte medier og amatørmedier begynte å flyte ut. I perioden jeg fokuserer på her, de første årene etter 11. september, hadde norske blogger liten innflytelse.

I denne artikkelen vil jeg se på hvordan amerikanske og norske bloggere forholdt seg til krigen mot terror, og spørre om de levde opp til opposisjonsrollen de så for seg. Jeg vil vise hvordan de veide opp for svakheter i måten tradisjonelle medier forholdt seg til krigen mot terror på, men samtidig hadde egne svakheter som gjorde at de ikke fullt ut kunne erstatte dem. Utgangspunktet er min egen tid som engelskspråklig norsk krigsblogger.

Instapundit og USS Clueless

Den viktigste av de høyreorienterte politikkbloggene som vokste frem etter 11. september var Instapundit, drevet av den amerikanske jusprofessoren Glenn Reynolds. Instapundit fungerte som et nav for de tidlige krigsbloggerne, med få egne analyser, men hyppige linker til innlegg i andre blogger. Instapundit var møtestedet som mer enn noe annet ga dette bloggmiljøet sin karakter: Nysgjerrig, selvsikkert og utilslørt subjektivt.

Rundt Instapundit vokste det opp et miljø av store og små bloggere, som varierte i stil og seriøsitet. En av de mest ambisiøse var amerikanske Steven Den Beste (etternavnet stammer fra en vittig nederlender), som på bloggen USS Clueless leverte lange, tunge essays om krigen mot terror. I disse analysene, som Den Beste skrev jevnlig frem til han la opp på grunn av sykdom i 2004, hadde han en nærmest personlig identifisering med USA som internasjonal aktør, med dets interesser og planer. Han skrev om hva “vi” ønsket å oppnå, hva “vår” langsiktige strategi var. Det virket som om USA for ham var en levende enhet som han var på bølgelengde med, og som han derfor mente han forstod på et dypere nivå enn de politikere som til enhver tid satt ved makten.

I artikkelen Strategic Overview argumenterte Den Beste for at Irak-krigen hørte naturlig hjemme i en flere tiår lang strategi for å gjennomføre demokratiske og liberale reformer i den arabiske verden. Dette ville bl.a. fjerne grobunnen for islamistisk terrorisme. I Who is Our Enemy? __fra september 2002 forklarte han at USA nå var nødt til å invadere Irak, ikke fordi Saddam Hussein var en spesielt farlig fiende, men fordi det nå var Vestens tunge plikt å rydde opp i det uføret Midtøsten hadde rotet seg inn i. Før 11. september kunne man sitte i ro på utsiden og vente til de fant ut av problemene sine på egen hånd. Nå var tiden for tålmodighet forbi. Midtøstens problemer hadde blitt hele verdens problemer.

Den Beste hadde neppe det totale overblikket han forsøkte å gi inntrykk av, men gjennom 2002 og 2003 var han faktisk en av de beste kildene for å forstå motivasjonen bak invasjonen av Irak. Allerede høsten 2002 hadde han konkludert at beslutningen om å invadere Irak var så godt som tatt, og at Bush søkte tillatelse fra FN kun for å gi invasjonen ekstra legitimitet. Han mente at amerikanerne fokuserte på irakiske masseødeleggelsesvåpen fordi de antok at det ville gjøre det lettere å få andre land med på invasjonen. Den egentlige motivasjonen var mer sammensatt, en kombinasjon av egeninteresse og demokratiutbredelse.

I ettertid fremstår dette som en god analyse. Sentrale personer i Bush-administrasjonen anså en krig med Irak som uunngåelig så tidlig som sommeren 2002, og i et intervju i 2003 sa Paul Wolfowitz at frykten for atomvåpen bare var én av flere grunner til invasjonen av Irak, men at det var en grunn alle kunne samle seg om, og derfor ble fremhevet.

Jacksonianere

Det var mange på den amerikanske høyresiden som tenkte i lignende baner på denne tiden, med ulike kombinasjoner av realisme og idealisme. Men Steven Den Beste var krigsbloggernes egen idéleverandør. Han beskrev seg selv som en “Jacksonian”, etter Walter Russell Meads definisjon, og satte tonen for krigsbloggernes utenrikspolitiske tenkning i så stor grad at man nærmest kan beskrive hele miljøet som jacksonianere på bunnen. Mead skrev  at

of all the major currents in American society, Jacksonians have the least regard for international law and international institutions. They prefer the rule of custom to the written law, and that is as true in the international sphere as it is in personal relations at home. Jacksonians believe that there is an honor code in international life – as there was in clan warfare in the borderlands ofEngland– and those who live by the code will be treated under it. But those who violate the code – who commit terrorist acts in peacetime, for example – forfeit its protection and deserve no consideration.

Denne skepsisen til internasjonale institusjoner ble blandet med den nykonservative troen på at demokrati kan og bør spres med militærmakt. Invasjonen av Irak var nødvendig fra et sikkerhetsperspektiv – men den var også nyttig for Midtøsten.

Disse ideene var gjenstand for mye diskusjon blant krigsbloggerne. Kontrasten til hvordan norske medier dekket opptakten til Irak-krigen var stor. Der forholdt man seg primært til overflaten: til FN-sporet og den offisielle begrunnelsen om å bekjempe masseødeleggelsesvåpen. De som stilte spørsmål ved om dette var hele bildet, gjorde det gjerne med utgangspunkt i venstreradikal amerikaskepsis, og mente at det hele handlet om å få kontroll over den irakiske oljen. Nykonservatismen, ideologien som gjennom sentralt plasserte personer som Richard Perle og Paul Wolfowitz nådde et høydepunkt av innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk i denne perioden, ble knapt nevnt med et ord.

Nykonservatismen i norske medier

Selv fulgte jeg med på den norske mediedekningen gjennom min egen blogg, en krigsblogg jeg startet opp noen uker etter 11. september. På dette tidspunktet fantes det få norske blogger, og knapt noen som brukte teknologien til å skrive om politikk. Jeg identifiserte meg derfor med det amerikanske miljøet av krigsbloggere, og hadde en stund primært amerikanske lesere, men jeg forsøkte å gi en norsk vinkling på de samme temaene. Ett av spørsmålene som opptok meg var det lave nivået på den norske mediedekningen av krigen mot terror. Én ting var at den var vinklet på en måte jeg var uenig med – sterkt kritisk til f.eks. krigen i Irak, som jeg var positiv til – men den var også kunnskapsløs, preget av manglende nysgjerrighet på hva krigen mot terror egentlig gikk ut på.

I 2003 gjorde jeg en opptelling av hvor ofte norske nettaviser hadde skrevet om “nykonservatisme”. Jeg fant kun 19 tilfeller hvor ordet ble brukt før invasjonen av Irak, og 137 tilfeller i månedene etter. I samme periode ble “republikaner” nevnt 1670 ganger, “Bush” 18 234 ganger, og “Irak” 39 894 ganger. Nykonservatisme var bare én av flere faktorer som påvirket Bush-administrasjonen, og betydningen har vel i ettertid snarere blitt overvurdert, men det er allikevel en indikator på hvilket nivå analysene i norske medier befant seg på.

Det var ikke bare journalister og kommentatorer som ikke strakk til. Forskermiljøene hadde nok bedre oversikt, men evnet i så fall ikke å formidle den. Henrik Thune ga ut Krigsdansen høsten 2003, hvor han beskrev opptakten til Irak-krigen. Men i mediene ble han i samme periode primært sitert om FN-sporet – altså om overflaten. Svein Melby, som leverte Bush-revolusjonen noen måneder senere, gikk mer i dybden, og skrev bl.a. i VG i januar 2003 at Bush-administrasjonen gjennom å invadere Irak ønsket å forårsake en “omfattende modernisering og demokratisering av den arabiske verden”. Og i Bergens Tidende beskrev han i mars samme år utenrikspolitikken til Bush som en jacksoniansk reaksjon på 11. september. Men dette perspektivet hadde liten effekt på mediedekningen. Det nærmeste norsk offentlighet kom å få et ordentlig innblikk til den brede debatten som faktisk foregikk om Irak, var et 40-siders bilag til Morgenbladet uken før invasjonen, som gjenga ulike internasjonale debattartikler, for og mot.

Med andre ord, vår nærmeste allierte brukte hele høsten 2002 og begynnelsen av 2003 på å forberede krig, og i Norge hadde vi ingen anelse om hvorfor. Innen vi omsider oppdaget nykonservatismen, var dens rolle allerede utspilt. Og de andre ideene som lå bak, som den jacksonianske tradisjonen, fikk aldri nevneverdig oppmerksomhet i norske medier. Krigsbloggere som Steven Den Beste var subjektive, skråsikre, og i ettertidens lys overoptimistiske. Det er en skremmende naivitet over artiklene hvor han skriver at litt ustabilitet umulig kan gjøre vondt verre i Midtøsten. Men paradoksalt nok ville en som kun leste disse bloggene høsten 2002, hatt en bedre forståelse av den nye utenrikspolitiske retningen i USA enn en som kun leste Aftenposten.

Norske bloggere

Mens det amerikanske bloggmiljøet på denne tiden vokste inn i en rolle som sentrale aktører i samfunnsdebatten, var det norske miljøet lite, og klarte ikke på denne tiden å knytte seg til de etablerte mediene. Men blant de bloggerne som fantes, var det, i likhet med de amerikanske, mange som befant seg på høyresiden, eller i det minste var sympatiske til Bush-administrasjonen. For det var nettopp de som følte det sterkeste savnet etter et alternativ til de etablerte mediene.

De norske bloggene kritiserte det de så på som en venstreorientert og anti-amerikansk ensretting i norske medier, hvor journalister og kommentatorer kun jaktet på vinklinger som kunne sette krigen mot terror i et dårlig lys. Og de kritiserte ekspertkommentatorene for å legitimere disse ensidige vinklingene.

Spesielt Henrik Thune fra NUPI, en hyppig sitert ekspertkommentator om Irak-krigen, var en populær skyteskive. I februar 2004 ble han kritisert av Hans Rustad på Document.no for å ha levert en “kjedelig og endimensjonal” beskrivelse av situasjonen i Irak. Problemet var ikke bare at Thune ble brukt av mediene for å understøtte den “antiamerikanske grauten” deres, men at han, selv etter å ha besøkt landet, leverte beskrivelser som var blottet for følelser, blottet for “noe opplevd, noe som rørte ham”. Rustad anbefalte i stedet å lese de irakiske bloggerne Salam Pax og Raeid Jewad, som evnet å formidle den dramatiske situasjonen i Irak med en innlevelse tørre norske ekspertkommentatorer ikke var i nærheten av.

Jan Haugland på bloggen Nytt fra vestfronten kritiserte i november 2005 Thune for å ha skrevet en “tanketom” kronikk i Dagbladet om Irak-krigen, “full av tankeløse floskler og klisjeer”. Han mente blant annet at Thune hadde begått faktafeil ved å antyde at det var først som del av krigen mot terror at USA begynte å anse Egypt og Indonesia som allierte. Haugland svarte med en kjapp historieleksjon fra den kalde krigen.

Frykt for muslimsk ekstremisme

Irak-krigen var ett av de store emnene som opptok de politiske bloggerne i disse årene. Et annet var islamistisk terrorisme. Det var et islamistisk terrorangrep som sparket miljøet i gang, 11. september 2001, og i årene som fulgte kom det stadig nye påminnelser om trusselen fra muslimske ekstremister: Bali, Moskva, Beslan, Madrid, London.

Senere vokste det ut fra krigsbloggermiljøet et åpent islamhatende bloggmiljø, counterjihadistene, som terroristen Anders Behring Breivik hentet mye av sin verdensforståelse fra. Men typiske counterjihad-ideer, som at islam er en ond hatideologi og at Europa står på kanten av borgerkrig, var marginale i miljøet jeg tar for meg her.

Krigsbloggernes forhold til islam handlet om at det var islamismen som var en ond hatideologi, og at målet med krigen mot terror ikke var å bekjempe islam, men å hjelpe islam å bekjempe sine egne ekstremister. Mange fulgte Stephen Schwartz og Christopher Hitchens i å kalle islamistene for islamofascister, ut ifra en tanke om at islamisme var en islamsk form for fascisme. De mente at den islamske verden var nødt til å ta et oppgjør med sin egen fascisme, på samme måte som Europa gjorde det på 1900-tallet. Det ville ikke minst komme muslimene selv til gode.

Bloggerne reagerte på det de anså som en hvitvasking av islam i etablerte medier, hvor alle negative sider av muslimske kulturer, fra autoritære og kvinnefiendtlige tradisjoner til islamistisk terror, i et misforstått forsøk på å motvirke islamfrykt ble bortforklart eller underrapportert. Flere kompenserte for denne ensidigheten ved å primært fokusere på nettopp disse negative sidene.

Little Green Footballs

En av de ivrigste islamkritiske bloggene var Little Green Footballs, drevet av den amerikanske jazzmusikeren og programmereren Charles Johnson. Johnson var en syrlig og hardtslående skribent, en arketypisk krigsblogger. Han klassifiserte uærbødig kommentatorer som enten “idiotarians” eller “anti-idiotarians”. Idiotarians var islamist-apologeter, anti-amerikanere og tanketomme plaprere i etablerte medier. Anti-idiotarians var krigsbloggerne, de kjappe, smarte, uavhengige amatørskribentene på nettet. Ett av høydepunktene i bloggkarrieren til Johnson var da han i 2004 avslørte at den høyt respekterte journalisten Dan Rather hadde latt seg lure av forfalskete dokumenter som tilsynelatende var fra 1970-tallet og handlet om militærkarrieren til George W. Bush, men i virkeligheten var skrevet i Microsoft Word.

Det meste av innholdet i Little Green Footballs handlet imidlertid om islam, eller “the religion of peace”, som han sarkastisk beskrev den, med nesten daglige nyhetsoppdateringer om islamsk ekstremisme og idiotarianerne som unnskyldte den. Noen eksempler: I 2002 skrev han om en saudiarabisk prinsesse som ga pengestøtte til terrororganisasjoner, i 2003 om protester mot en kvinnelig dommer i en irakisk landsby, og i 2005 om en imam i Spania som hadde skrevet en bok om hvordan man kan slå sin kone uten å etterlate merker. Little Green Footballs ble en av de mest leste islamkritiske bloggene, og bygget seg opp en leserskare som var notoriske for sine spydige, anti-islamske kommentarer.

En av leserne som tipset Johnson om islam-relaterte nyheter, var en nordmann som kalte seg for Norwegian Kafir, altså norsk vantro. I 2004 tipset han Johnson om at Basim Ghozlan ved Det islamske forbundet hadde uttrykt støtte for selvmordsbombere, og om en video på et svensk diskusjonsforum hvor smilende muslimske barn lekte at de deltok i halshoggingen av den amerikanske forretningsmannen Nick Berg. Norwegian Kafir skiftet senere alias til Fjordman, og ble en av de sentrale skribentene i det islamhatende counterjihad-miljøet. I dag er han best kjent som Anders Behring Breiviks intellektuelle forbilde.

Selv om de fleste av krigsbloggerne først og fremst var opptatt av å kritisere islamsk ekstremisme, var det få som brydde seg om å trekke opp grensen mot de som gikk et skritt videre, til å avsky alle former for islam. Men etter hvert delte miljøet seg. Det mest kjente av oppgjørene med islamhatende bloggere stod nettopp Charles Johnson for, da han i 2007 gikk lei av hvordan bloggere som Fjordman forsvarte det belgiske partiet Vlaams Belang, som Johnson anså for å være høyreekstremister. Etter hvert tok han også farvel med den amerikanske høyresiden for øvrig.

Islamistunnskyldninger i norske medier

Selv var jeg også opptatt av å være en motvekt til medienes skjønnmaling av islam. Ikke fordi jeg mente alle sider av islam var negative, men fordi jeg mente at frykten for “fremmedfrykt” hadde gjort oss ute av stand til å forstå de negative sidene som faktisk var der. Sider som i ekstreme tilfeller slo ut i terrorisme, men oftere i form av autoritær religiøs konservatisme, og i mange arabiske land også i form av antisemittisme. Den første tiden etter 11. september lette jeg rundt på nettet etter ulike former for islamsk ekstremisme. I oktober 2001 linket jeg til en muslimsk ungdomsorganisasjon i Australia som forklarte at kristne var en kreftsvulst i den muslimske verden. Og i november 2001 linket jeg til en artikkel i en Hamas-avis som var en hyllest til miltbrannbakterien, som samme høst hadde blitt brukt i en serie terrorangrep i USA.

Denne siste artikkelen hadde blitt oversatt til engelsk av MEMRI, eller Middle East Media Research Institute, en organisasjon som oversetter artikler og videoer fra muslimske land. MEMRI var gode til å grave frem sjokkerende uttalelser og opptak, og ble raskt populære blant krigsbloggerne. De var ensidige, og noen av oversettelsene deres har vært tvilsomme, men de viste sider av muslimske kulturer ingen ville snakke om: Ekstremismen, hatet, fanatismen, antisemittismen.

Det kunne iblant virke som om mediene ikke var i stand til å forstå ekte fanatikere på sine egne premisser, men var nødt til å oversette dem til noe som ga mening i journalistens egen verden. I 2002 skrev jeg om Dagbladet-journalisten Line Fransson, som reiste til Gaza for å møte Hamas-lederen Abd al-Aziz Rantisi, og sendte hjem et konseintervju hvor Rantisi fikk presentere seg selv som en forurettet bestefarsfigur som ikke gjorde annet enn å forsvare seg mot israelske overgrep.

I andre tilfeller ble ikke terroristene unnskyldt som sådan, men den religiøse dimensjonen av handlingene deres ble utelatt, selve ideologien som drev dem. I september 2004 kritiserte jeg Julie Wilhelmsen fra NUPI for å beskrive gisselaksjonen i Beslan primært i lys av russiske overgrep mot tsjetsjenere og ingusjetere, uten å nevne den religiøse faktoren. Jeg mente at selv om Russland hadde begått fryktelige overgrep, kunne man ikke forstå et slikt terrorangrep uten å også inkludere islamisme. For det er mange i verden som lider, og har grunn til å være sinte, men det er bare de som tilhører ekstreme politiske og religiøse ideologier som kanaliserer denne lidelsen gjennom spektakulære terrorangrep på sivile.

Alle innleggene om islam skaffet meg en leserskare som delvis bestod av fanatiske islamhatere. Norwegian Kafir/Fjordman var innom en gang iblant, men fremstod som en av de mer moderate. I debatten etter ovennevnte innlegg om Beslan skrev leseren “Herbie” at Russland burde svare på denne typen gisselaksjoner ved å ta et tilsvarende antall sivile tsjetsjenere til fange og henrette dem hvis gislene kom til skade. Det tsjetsjenske folket var altså kollektivt ansvarlige for aksjonen, og burde straffes kollektivt. Andre lesere fulgte opp Herbies forslag med å forklare at konflikten i Tsjetsjenia ikke bare var en del av krigen mot terror og at Russland derfor burde få vår støtte, men at den var en del av en verdenskrig med islam, som nødvendigvis en dag ville ende i islams totale ødeleggelse.

Denne typen tilbakemeldinger skremte meg. Var det dette som var krigsbloggmiljøets stolte alternativ til de etablerte mediene? I 2004 begynte jeg for alvor å ta et oppgjør med de islamhatende impulsene i miljøet, som Charles Johnson gjorde noen år senere. Jeg begynte også å reagere på andre overtramp i krigen mot terror, som historien om Maher Arar, en kanadisk-syrisk statsborger som hevdet at amerikanske myndigheter hadde sendt ham til Syria for å bli avhørt om hans påståtte forbindelser til al-Qaeda. Han ble torturert og holdt innesperret i et år, før han slapp ut. Det jeg reagerte på var ikke bare de alvorlige anklagene om “extraordinary rendition”, men at de fikk så lite oppmerksomhet blant bloggere som støttet krigen mot terror. Det virket som om de som hadde satt seg som mål å være kjappere og ærligere enn de etablerte mediene, ikke var mer villige selv til å rapportere om hendelser som undergravde budskapet de forsøkte å formidle.

Raskere, ærligere og mer objektive?

Nådde “krigsbloggerne” målet om å skape en alternativ mediesfære? Levde de opp til idealene sine? De amerikanske bloggerne lyktes nok best med det første. I kjølvannet av bloggeksplosjonen etter 11. september fikk politiske blogger mye oppmerksomhet, og flere av bloggerne fra denne bølgen, som Andrew Sullivan og Glenn Reynolds, ble sentrale aktører i samfunnsdebatten. Samtidig ble miljøet utvidet til å omfatte også sentrum og venstresiden av amerikansk politikk, med Markos Moulitsas (Daily Kos) som en av de tidlige sentrale venstreliberale bloggerne. Noen flyttet bloggene sine over på nettstedene til etablerte aviser og tidsskrifter. Andre slo seg sammen og skapte sine egne bloggerdrevne nettaviser, som høyresidens Pajamas Media og venstresidens Huffington Post.

Bloggerne fikk innflytelse, men de var ikke nødvendigvis mer objektive og etterrettelige enn mediene de en gang ønsket å erstatte. “Krigsbloggerne” på høyresiden gikk foran også på dette området: Gjennom opptakten til Irak-krigen var de ensidig optimistiske til hvordan USA kunne bruke militærmakt til å demokratisere Midtøsten, og latterliggjorde ofte de som advarte mot en humanitær katastrofe. De viste liten interesse for de negative konsekvensene av krigen mot terror, og selv om de ikke gikk så langt som det islamhatende counterjihad-miljøet gjør i dag, fokuserte de primært på negative aspekter av islam, og var trege med å trekke opp grensen mot sine egne islamhatere.

Men de oppnådde i det minste å skape en bredere medievirkelighet. De engelskspråklige avleggerne av dette miljøet i Norge, som min egen blogg, var få, men hadde mange av de samme styrkene og svakhetene. Derimot oppnådde de lite innflytelse på samfunnsdebatten i denne perioden, delvis fordi den politiske avstanden til Norge for øvrig var så stor, og delvis fordi den store blogghypen nådde Norge noen år senere enn i USA, og da var allerede de store sosiale mediene like rundt hjørnet. Gjennom sosiale medier fikk Norge noe av den samme flytende overgangen mellom etablerte medier og amatørskribenter som USA fikk gjennom bloggmiljøet.

Den bloggen fra denne tiden som har hatt mest suksess, er den norskspråklige Document, hvor et stort utvalg av ofte pseudonyme skribenter skriver kommentarer fra det redaktør Hans Rustad kaller den “alternative høyresiden”. Her lever noe av arven etter krigsbloggerne videre: Bl.a. er vinklingen mer sympatisk overfor amerikansk og israelsk utenrikspolitikk enn i etablerte norske medier. Samtidig er de opptatt av typisk europeiske spørsmål, som innvandrings- og integreringsutfordringen knyttet til islam.

Gjennom fremveksten av blogger og andre sosiale medier på 2000-tallet, har de ivrigste spådd at tiden for etablerte medier og autoritativ kunnskap er over, og at mediebildet og informasjonsflyten generelt nå vil bli desentralisert, med engasjerte amatører i en fremtredende rolle. De høyreorienterte bloggernes dekning av krigen mot terror var et godt eksperiment på hvordan dette fungerer i praksis. Eksperimentet forteller oss at amatørene gjør mediebildet mer interessant og mangfoldig, og at de på sitt beste sitter på kunnskap og perspektiver som ellers ikke slipper til, men at de ikke er disiplinerte nok til å erstatte de etablerte mediene, bare utfylle dem. Og jo mer et nettmiljø forkaster alle etablerte informasjonskilder, desto mindre er det som hindrer dem fra å fly av gårde til sitt eget fantasiunivers.