En science fiction-fortelling om landet som ikke var snillere enn innbyggerne sine.

(Opprinnelig publisert i Aftenposten, 1. September 2015.)

Mitt første møte med flyktninger var gjennom kirkeasylet, som gjenoppstod i 1993 da justisminister Grete Faremo besluttet at politiet ikke skulle ta seg inn i kirker for å kaste mennesker uten lovlig opphold ut av landet.

Flere kosovoalbanske familier hadde søkt tilflukt i en kirke i Halden. Vår menighet, Frikirken, valgte å overta en av dem.

De ble boende i et par måneder, til de fikk oppholdstillatelse. De fikk bo i et rom som var ment for barne- og ungdomsarbeid. Folk engasjerte seg. De samarbeidet om å kjøpe inn mat til dem. Hver uke ble det samlet inn tusen kroner i en egen kollekt.

Til gjengjeld tilbød faren seg å klippe håret til folk. Foreldrene mine sendte meg til ham i stedet for frisør et par ganger. Det ble en litt rar klipp. Men han mente godt.

Meningsfullt å hjelpe

Senere kom det et par andre flyktninger fra krigen på Balkan, også de i korte perioder. En av dem viste seg å være dyktig med datamaskiner. En i menigheten som drev et IT-firma sendte ham noen PC’er å reparere, lærte å stole på ham, og ga ham jobb. Sist jeg hørte jobber han der fremdeles.

Når jeg spør faren min om denne tiden sier han at det var en slitsom men positiv opplevelse for hele menigheten. De måtte gjøre ofre. Men de opplevde det som meningsfullt.

En i menigheten sa: Hele livet mitt har jeg fått høre at jeg skal hjelpe andre. Nå har jeg endelig fått muligheten.

Men det kunne ikke bli en permanent ordning. Senere har andre spurt om kirkeasyl, og de har fått nei.

Gode gjerninger som koster

Kirkeasylordningen finnes fremdeles, tross forsøk på å avskaffe den. Det er ikke en god måte å ta i mot flyktninger på. Det er i beste fall en nødordning som fungerer i korte perioder. Noen familier har bodd i kirker i årevis. Barna får gå på skole, men foreldrene må være forsiktig med å gå utendørs. Dette er ikke en god måte å leve på.

Men dette er ikke fortellingen om et smutthull i møtepunktet mellom kirke og stat. Det er en fortelling om den ekte godheten: Gode gjerninger som utføres i nærmiljøet av vanlige mennesker. Gjerninger som koster, og som gjør noe med både den som hjelper og den som blir hjulpet.

Kirkeasyl er et eksempel på dette. Det finnes andre. Lokalmiljøer som gjør opprør når en familie de har blitt glad i trues med utkastelse. Matutdeling utenfor politiets utlendingsenhet i Oslo. Røde Kors og andre frivillige organisasjoner som jobber med integrering.

Den lokale godheten står i motsetning til den statlige godheten, som vedtas langt borte og høyt oppe.

Bare lokal godhet er ekte godhet.

Staten er en asosial nerd

Stater er ikke flinke til å være gode. Dette er en myte som spesielt skandinaver er sårbare for. Vi har stater som gjør så mange gode ting at vi tror stater er flinke til å være snille.

Det er de ikke. Stater er, på sitt beste, flinke på lover. Stater er flinke til å håndheve påbud, forbud og rettigheter, ved hjelp av byråkrati og politi. De er også, på sitt beste, flinke til å balansere budsjetter. De krever inn penger og fordeler dem ut igjen.

Se for deg den perfekte staten. Det er en stat med gode lover som den håndhever rettferdig. Det er en stat som ikke bruker mer penger enn den har. En stat du kan stole på og er trygg i, som en pålitelig buss.

Men den er ikke «god» og «snill». Bare mennesker kan gjøre gode gjerninger. Godhet er ekstraordinært. Det er det du får som du ikke har krav på, fordi noen har medfølelse med deg. Staten har ikke medfølelse. Staten er ikke kompisen din. Staten er en asosial nerd. Godhet får du bare fra mennesker.

Hemmeligheten bak velferdsstaten er at samfunnet ikke er avhengig av godhet for å hjelpe syke og arbeidsledige. Velferdsstaten er ikke god, den er en god erstatning for godhet.

En begrenset ressurs som kan trenes opp

Ekte godhet er noe annet. Alle som har hjulpet et annet menneske på en måte som koster vet at det er forbundet med kompliserte følelser. Du balanserer mellom meningsfullhet og frykten for å bli utnyttet. En venn trenger penger. Så trenger de mer. Hvor lenge svarer du ja? En venn av en venn trenger et sted å sove. Får de låne sofaen din en natt? Hva med en uke? Hvor mange dager går det før du klager på at de ikke rydder opp etter seg?

Det finnes ingen regler. Det er som alle møter mellom mennesker. Hvordan det går kommer an på deg og den andre.

Ekte godhet er en begrenset ressurs. Kanskje vet du ikke hvor mye du har av den før den går tom. Det er også en ressurs du kan trene opp, eller la svinne bort.

Avskyen rår

Flyktningdebatten har blitt bitter. Mer enn vanlig. Per Sandberg er en møkkamann, skriver Rebekka Borsch fra Venstre i Dagbladet, i et innlegg som har mer bæsj i seg enn South Park-episodene om julebæsjen Mr Hankey. Det pipler og renner dritt ut av ham. Det er brunt, det er klebrig, og det lukter vondt.

Europa begår selvmord, skriver Bent Jensen i Jyllands-Posten. Vi lar oss kolonisere av fremmede som ikke hører hjemme her. Den europeiske borgerkrigen har begynt.

Begge til applaus fra norske tilhengere. Nettet er ikke virkeligheten, men i de debattene jeg ser er det nå avskyen som rår. Tonen settes av de som er sikre på at de er snillest og smartest. Resultatet er ekkokamre hvor øredøvende spydigheter skingrer mellom veggene.

Samtidig fortsetter borgerkrigen i Syria, mens småbåtene synker på Middelhavet.

Det er som en trafikkork hvor den eneste måten folk kan uttrykke seg på er med bilhornet, så da tuter de i vei. Midt i korken står en ambulanse bom fast. Alt den kan gjøre er å ule enda kraftigere, uten at det hjelper.

Oppbrukt godhetskreditt

Hvorfor er dette så vanskelig? Fordi vi forsøker å bruke staten til å utøve godhet. Det å ta i mot flyktninger på en god måte er så vanskelig og kostbart at det krever ekte godhet. Og godheten er lokal. Den kommer fra mennesker som er villige til å ofre tid og penger ut fra medfølelse.

Staten gjør det den er god på: Håndheve rettigheter og kompensere kommunene økonomisk. Det er ikke nok.

Resultatet er at mange opplever at godhetskreditten deres har blitt brukt opp på deres vegne, litt som noen som lover bort sofaen din uten å sjekke med deg. De reagerer med å stenge av medfølelsen. De bruker «godhet» som skjellsord.

Andre kjemper frustrert for at staten skal føre en enda «snillere» politikk. De vant en seier med de 8 000 syriske flyktningene Norge skal ta i mot ekstra de neste tre årene, men hvor mye kostet seieren i bitterhet og polarisering? De har flyttet skyttergravene på vestfronten hundre meter. De er så desperate at de tror folk blir gode av å kalle dem slemme.

Selv når debatten er høflig minner den om to søsken som krangler om aldershjemmet til moren burde vært drevet av kommunen eller private, men glemmer å besøke henne.

Hvor mye godhet har vi?

Jeg har mye å kritisere norsk innvandringspolitikk for, aller mest at vi ikke har noen. Og jeg mener asylsystemet er absurd og grotesk, og at vi i utgangspunktet oppnår mer ved å gi nødhjelp til mange i en flyktningleir enn å bosette noen få flyktninger i Norge.

Men det er helt klart en god gjerning å bosette flyktninger, og å møte asylsøkere med varm mat og et smil. Jeg vil vi skal gjøre så mye godt som vi har godhet til, så lenge godheten er ekte. Men jeg vet ikke hvor mye godhet vi har. Ingen vet, for vi har aldri hatt en flyktningpolitikk som bygger på ekte godhet.

Ikke vet jeg hvordan vi skulle gjøre dette heller.

Landet som ikke var snillere enn innbyggerne sine

Jeg har ingen løsning. Men jeg har en science fiction-fortelling. Det er fortellingen om et Norge som valgte å ha en restriktiv og en liberal flyktningpolitikk på en og samme tid, utformet i en allianse mellom de slemsmarte og de dumsnille.

I dette landet besluttet Stortinget at staten ikke lenger skulle forsøke å være god på folks vegne, men heller ikke legge lokk på folks vilje til å gjøre gode gjerninger. De innførte en stengt dør, og en åpen dør.

Den stengte døren var at Norge begynte å tolke Flyktningkonvensjonen på den strengest mulige måten, og innvilget oppholdstillatelse kun til asylsøkere som ble personlig forfulgt i hjemlandet. Personer med uklar identitet ble avvist. Krigsflyktninger ble avvist. Økonomiske flyktninger hadde ingen sjanse. Alle som ikke kunne sendes tilbake ble satt i flyktningleirer. Norge ga penger til landene som drev disse leirene, slik at det var greit å bo der, og kanskje satte de opp noen selv også. Men oppholdstillatelse ga de ikke.

Åpen dør

Den åpne døren var at alle kommuner kunne velge å hente så mange flyktninger de ville fra den konflikten de ønsket. De skulle fortsatt få noe bosettingstilskudd fra staten, men engasjementet måtte komme nedenfra: Fra lokalmiljøet som valgte å ta en dugnad for å sette i stand en forfallen leilighet. Fra skoleklassen som brant for å gjøre noe med uretten de hadde sett på TV. Fra lokalpolitikerne som besluttet at det fantes viktigere ting enn å bygge nytt kulturhus.

Det fantes ingen tak på hvor mange flyktninger en kommune kunne invitere. De kunne når som helst si: Vi har funnet plass til en ny familie. Kort tid senere satt familien på flyet fra en flyktningleir. De måtte ikke vente i månedsvis på asylmottak. Ingen krevde at de skulle lyve om hva de hadde opplevd. De ankom gjeldfrie, samlet, til et nærmiljø som følte et ansvar for at de skulle få det bra.

Og det var flyktningene fra de verste konfliktene som ble prioritert.

Aktiv grasrot

I denne fortellingen gikk flyktninginnvandringen til Norge ned til nesten null de første årene etter at den nye ordningen ble innført. Selvsagt. Sånn måtte det gå.

Men hva som skjedde etterpå er vanskelig å si. Jeg har tenkt mye på hvordan det kan ha gått. Det jeg vet er at mange plutselig ble veldig aktive i lokalpolitikken. Folk som tidligere skrev kronikker begynte å snakke med naboen i stedet. Det ble folkebevegelser og folkeavstemninger. Det vokste fram nye organisasjoner som appellerte til folks medfølelse, og andre som gjorde det lettere for kommuner å ta i mot flyktninger.

Det ble gjort tabber. Noen kommuner gapte over for mye, og måtte slite med konsekvensene. Andre avslørte seg som så gjerrige at det ble rent flaut å komme derfra.

Science fiction

Om Norge til slutt endte opp med å ta i mot flere eller færre flyktninger enn før vet jeg ikke. Det kan ha gått begge veier. Kanskje fikk de en flyktningpolitikk som var både liberal og velfungerende. Eller kanskje viste det seg at det å bo i et land hvor omsorg abstraheres bort gjennom skatteseddelen hadde ødelagt den norske offerviljen for alltid.

Men jeg vet at dette ble et Norge hvor alle visste akkurat hvor mye godhet de hadde å dele ut til verdens flyktninger. Ingen kunne gå rundt og tenke at de var snillere enn de faktisk var. Mange som før hadde vært gode på andres vegne oppdaget at de ikke var fullt så gode likevel. Andre oppdaget en medfølelse og offervilje de ikke var klar over at de hadde.

Og når folk snakket om dette var det ikke lenger med lettvintheter men med ord som var tunge som stein.

Dette er bare science fiction. Det er alt jeg har. Kanskje kan fortellingen inspirere oss i det virkelige Norge.

Om ikke annet viser den problemet vi trenger å løse: Hvordan vi skal håndtere flyktninger på en måte som er drevet av og forankret i folks vilje til å gjøre uvanlig gode ting for andre.