Dette er en liten gladhistorie om medisinsk teknologi, helsevesenet og å lytte til ektefellen din. I 2018 var kona mi gravid og slet med å sove. Hun la merke til noe skummelt: Flere ganger i løpet av natta virket det som om jeg sluttet helt å puste i inntil et minutt. I blant satte jeg meg brått opp i senga og gispet etter pust, så meg omkring forvirret, og la meg til å sove igjen. Jeg husket nesten ingenting av dette morgenen etter. Jeg husket bare at jeg i blant plutselig satt oppreist våken i senga og ikke visste hvorfor, men i hodet mitt var det alltid en annen årsak enn at jeg ikke pustet. Noe jeg hadde drømt eller noe jeg trodde skjedde rundt meg.

Derfor var det ikke så lett for meg å forstå at dette var noe jeg måtte ta på alvor. Det er vel sånt som skjer. I 2019 begynte jeg å merke at jeg var trøttere enn før om dagen. Jeg har alltid vært morgenfugl, jeg er lys våken med en gang øynene åpner, sover sjelden til alarmen ringer, og vil mye heller stå opp en time tidligere enn være oppe en time ekstra om kvelden. Men nå følte jeg meg trettere. Jeg tenkte at det har vel noe med at vi har fått barn. Men det var jo ikke jeg som var oppe og ammet midt på natta, og jeg følte meg trett selv når jeg hadde sovet lenge, så det var noe som ikke stemte.

Til slutt fikk kona overtalt meg til å sjekke med legen, som sendte meg til en søvnlege. Der fikk jeg måleutstyr som jeg skulle feste på kroppen mens jeg sov hjemme en natt. Jeg gjorde det, leverte det inn igjen, og kom tilbake noen uker senere for å høre resultatet. “Du har ganske alvorlig søvnapné,” fortalte legen. Jeg leste om søvnapné for lenge siden, og husker jeg tenkte at det der har jeg sannelig ikke lyst til å ha. Det betyr at du bare stopper å puste mange ganger i løpet av natta, og derfor aldri helt får den søvnen du trenger. Alle gjør dette en gang i blant, kanskje en gang eller to i timen. Målingene mine viste at jeg stoppet å puste nitten ganger i timen, og i blant veldig lenge. Noen har det enda verre, men nitten er ganske alvorlig. Det som skjer er at jeg ikke får nok oksygen, og så får kroppen min panikk og bråvåkner. Man husker lite av dette senere. Det som skjer de siste sekundene før du sovner blir ikke lagret i minnet, så hvis du bare er våken et par sekunder, glemmer du det antagelig.

Resultatet av all denne bråvåkningen er at jeg fikk mye mindre dyp søvn enn jeg trenger, og derfor var trøttere om dagen. I tillegg er en slik pustestopp en så dramatisk hendelse for kroppen at det øker sjansen for hjerteinfarkt ganske mye. Søvnapné er ganske vanlig ting å dø av, sånn etter hvert.

Hva gjør jeg med dette da, spurte jeg. “Det finnes ingen måte å bli frisk. Kuren er å sove med en maske som er koblet til en maskin som hjelper deg med å puste.” Hæ, en maske? “Ja, hver natt.” Hvor lenge da? “Resten av livet.” Eh, men hvor viktig er det at jeg begynner med dette nå? Sjansen for hjerteinfarkt er vel ikke så voldsom stor for en 40-åring? “Jeg kan ikke tvinge deg til å gjøre dette, men det er nå du er syk, det er nå du må begynne.” Han var ikke verdens mest hensynsfulle lege, og syntes vel det var litt irriterende å måtte bruke tid på å overbevise meg om dette. Men altså, du har ikke lyst til å få vite at du må koble deg på en maskin hver gang du skal legge deg til å sove, så lenge du lever. Man trenger litt tid på å ta det inn over seg.

Et par uker senere hadde jeg fått maskinen, som kalles en CPAP-maskin, Continuous Positive Airway Pressure. Den består av en boks som får plass på nattbordet, en slange og en maske jeg legger over nesa. Slangen skaper et overtrykk som føles som å puste i motvind. I begynnelsen er det et veldig forsiktig overtrykk, slik at det ikke forstyrrer meg fra å få sovne. Deretter justeres det opp og ned etter hva maskinen tror jeg trenger. Når den merker at jeg ikke puster lenger, øker den trykket slik at jeg får luft likevel.

Det tok noen dager å venne meg til CPAPen. Overtrykket er uvant, og masken gjør at jeg ikke kan snu meg like lett som før. Men det var ikke så vanskelig. Og jeg merket raskt at jeg sov mye bedre. Oi, det er sånn det er å våkne uthvilt ja! Ganske fin følelse, egentlig. Plutselig trengte jeg en time mindre søvn om natta.

Det følger med en reiseveske til CPAPen. Først tenkte jeg at dette gidder jeg ikke å ta med på reise, men etter at jeg oppdaget hvor mye den hjalp, har jeg prøvd å ta den med over alt. I desember tok jeg den med på togferie til Sveits og Skottland. Det eneste stedet jeg ikke fikk brukt den på var nattoget to netter. Ellers har jeg brukt den hver eneste natt - fram til denne helgen, da vi skulle på hyttetur og jeg glemte den igjen hjemme. Vi skulle ha tre overnattinger, og allerede etter første natt merket jeg hvor mye vanskeligere det var å komme meg opp på morgenen. Jeg sovnet nesten flere ganger i løpet av dagen. Følte meg trett og slapp. En fin påminnelse om hvor viktig CPAPen har blitt for meg. Den tabben gjør jeg ikke om igjen.

Det jeg tar med meg fra alt dette er to ting: Medisinsk teknologi er fantastisk, men det alene er ikke nok. Jeg tror denne maskinen er ganske dyr, sånn i størrelsesorden ti tusen kroner. Den har ikke kostet meg mer enn egenandelen for legebesøkene. Det lå ingen hindringer i veien for å få den. Legen mente jeg burde ha dette, og så var den der. Enkelt og greit. Og vipps så har livet mitt blitt merkbart bedre.

Det andre er hvor viktig det var å lytte til konas følelse av at noe var galt. Søvnapné er vanskelig å oppdage. Du merker det ikke selv, og den du sover med merker det kanskje ikke de heller, eller de ser ikke hvor alvorlig det egentlig er. De sitter jo ikke der og følger med på deg natta gjennom. Så det eneste tegnet på at du har dette kan være at den du sover med forteller deg at du bråvåknet en gang, og at du føler deg trøttere enn for noen år siden. Lett å trekke på skuldrene av.

At jeg må ha med meg denne maskinen resten av livet hørtes trist ut i starten, men nå tenker jeg ikke over det. Det er litt kjipt å måtte drasse med meg veska når jeg reiser, men det er så absolutt verdt det, det er jeg overhodet ikke i tvil om.

Dessuten får det meg til å se og høres ut som en kyborg når jeg sover, som er kult.