I 2019 ga jeg ut boka Ytringsfrihet annotert: En kranglete bok om krangling, på mitt eget mikroforlag Krangel og uro. Jeg gjorde det fordi jeg hadde en litt sær bokidé: Jeg ville lage en ny utgave av boka Ytringsfrihet fra 2013, men med kritiske håndskrevne kommentarer i margen og flere nye kapitler som utdyper hvorfor jeg har skiftet mening om mye av det jeg skrev om i den første utgaven. Forlaget syntes det ble for rart, og det skjønner jeg godt. Så da tenkte jeg at dette er en perfekt anledning til å prøve selvpublisering av papirbok.

Her skal jeg dele de praktiske erfaringene med prosjektet. Hva måtte jeg gjøre, hva kostet det, hvordan gikk det og var nå dette en lur ting å gjøre da?

Er ikke det veldig useriøst da?

Men først må jeg bare få ryddet av veien en motforestilling som går omtrent som dette: “Det er useriøst og meningsløst å gi ut bøker selv! Sånt blir ikke tatt på alvor og fortjener heller ikke å bli det.”

Jeg gjetter at det er primært to grupper som reagerer slik: Den ene er folk som står midt oppi forlagsbransjen selv, og den andre er folk som er glad i bøker men ikke vet hvordan de produseres. Den første gruppen ser på selvpublisering litt slik aviser en gang så på blogging. Det er et angrep på bransjen de jobber i og dessuten åpner det døra for alt mulig rart av amatørmessig håndverk og cranks og ekstremister. Dette er sånn halvveis riktig. Forlagene er et fagmiljø som gjør mye bra, og de har som regel gode grunner til å ikke gi ut en bok. Det skrives enorme mengder elendige manuskripter. Akkurat som med blogger, er nesten alt dritt. Men så er det også en god del som ikke er det. Blogger og andre uavhengige nettmedier har skapt et mangfold i mediebildet som ikke var der tidligere. I sum tror jeg dette er en god ting. Selvpublisering er bare å ta dette et skritt videre. Forlagene vet ikke alltid best hva som vil selge, og dessuten kan en bok som bare selger hundre kopier være en veldig fin bok for forfatteren og de hundre som kjøpte den. Så hvorfor ikke prøve?

Den andre gruppen, de som ikke vet hvor bøker kommer fra, er skeptiske, tror jeg, fordi bokbransjen omgir seg med en del romantisk mystikk. Å, tenk å være Forfatter og bli Gitt Ut! Tenk å bli Omtalt i avisa og ligge på bestselgerlistene og ende opp i biblioteket til all evig tid, mens man lever et stille kontemplativt forfatterliv og deltar i bokbad og holder foredrag! Og hvis man ser det på den måten, virker det jo helt høl i huet å rive boka si løs fra denne mystikken og gi ut noe selv som verken vil bli omtalt eller lest. Tja, joda. Det stemmer at selvpubliserte bøker ikke blir lest. Men det blir ikke forlagsbøkene heller. Ikke blir de omtalt heller, for avisene har nesten sluttet å skrive om bøker. Ikke er det noen som kjøper dem heller, selv om de blir omtalt. Ta testen selv: Når la du sist fra deg en bokanmeldelse i Morgenbladet for å bestille boka som er omtalt? Når leste du sist Morgenbladet helt til bokanmeldelsene? Når leste du sist Morgenbladet eller en annen avis med bokanmeldelser i det hele tatt? Hæ, Morgenbladet? Ja, ikke sant? Bøker omtales lite og de selger lite, bortsett fra noen heldige få som får mye oppmerksomhet. Hvis du gir en bok på et forlag, ender du sannsynligvis opp med et salgstall på tre sifre.

Oi, det høres deprimerende ut! Så kan man jo spørre om det er noen vits i å legge så mye innsats i å skrive bøker når de ikke blir lest, men sånn tenker ikke forfattere. Forfattere er gærne, og bransjen de jobber i er ganske rar den også. Poenget er at siden ingen bøker blir lest eller omtalt, har det ikke mye å si om du gir den ut selv. Det har litt å si. Det er noe mindre sannsynlig at den blir tatt på alvor. Men forskjellen er ikke dramatisk. Livet som forlagsforfatter er at du gir ut en bok, får applaus på lanseringen, kanskje blir omtalt, selger noen hundre kopier, men at det eneste håndfaste resultatet du sitter igjen med etterpå er eska med usolgte bøker forlaget selger deg til bunnpris når de etter noen år bestemmer seg for å makulere restopplaget.

Så det er kanskje litt dumt å gi ut selv, men ikke veldig dumt, og det er uansett dumt å skrive bøker i det hele tatt hvis du har noe som helst behov for anerkjennelse. Altså, anerkjennelse kan du få fra familie, kolleger og nære venner. Hvis ikke det er nok, kan du finne et substitutt på sosiale medier. Lik og del. Bokskriving er ikke noe du gjør for å få anerkjennelse. Det er for folk som orker å sende bøker til makulering så mange ganger at du etterhvert kanskje blir flink til det - og selv da går bøkene til makulering.

Og økonomisk kompensasjon .. eh, det hadde fortjent en helt egen artikkel, men den korte versjonen er at når det kommer til sakprosa, som jeg skriver, bruker du stipender og forskuddsbetalingen fra forlaget til å dekke kostnaden ved å ta fri fra jobben og skrive bok. Så får du rundt 80 000 før skatt hvis boka kjøpes inn til bibliotekene. Hvis boka selger bra går det meste til forlaget, og så dukker det opp noen hundrelapper eller kanskje et par tusen i året i et par år, til restopplaget makuleres.

Med selvpublisering tar du hele denne investeringen selv. Du må legge ut for alle utgifter, ikke minst den tapte arbeidstiden, det er vanskelig å få stipender, og vanskeligere (men ikke umulig) å bli kjøpt inn til bibliotekene. Til gjengjeld går alle inntekter til deg også. Med andre ord er det større risiko og større gevinst. Jeg skal komme tilbake til hvordan det gikk i mitt tilfelle. Til sammenligning får sakprosaforfattere et minimumshonorar i størrelsesorden et par titusen kroner, kanskje stipend, kanskje bibliotekpenger, men ikke noe mer. Det er lite penger vi snakker om, iallfall hvis du tenker på dette som et yrke som helst skal bidra til å betale huslånet og regningene dine.

Med andre ord, fra et økonomisk perspektiv er det både dumt og risikabelt å gi ut selv. Det er mindre risikabelt å gi ut bok på forlag, men fortsatt ganske dumt. Mammas don’t let your babies grow up to be authors.

Hvordan gjør man dette da?

Greit, så da er vi dumme nok til å skrive bok, og har lyst til å gi den ut selv. Alle de fornuftige menneskene i livet vårt har forgjeves prøvd å fortelle oss at dette er dumt, men vi nekter å lytte, og vi har både tid og litt penger til overs til å gjøre dette. “Jeg skal vise dem”, tenker vi og ler til oss selv der vi sitter innestengt alene med laptopen i månedsvis mens skjegget gror, venner og familie banker sint på døra og avfallet bygger seg opp i en haug rundt oss. (Neida, ikke prøv å lev opp til forfattermyter som dette. Siden prosjektet uansett er bortkastet, bør du prøve å få det til på en måte som ikke ødelegger livet ditt.)

Første steg er da å skrive et manus. Det skal jeg ikke gå inn på her. Prosessen er den samme som for forlagsbøker: Sett en helvetes mange ord etter hverandre i et dokument, i riktig rekkefølge.

Andre steg er å få noen til å lese manuset. Dette steget er vanskeligere enn for forlagsbøker, hvor tilbakemeldingene fra redaktøren forteller deg noe om hvor mye som gjenstår før du har en bok som faktisk er verdt å betale for og bruke tid på å lese. Forlaget har valgt å investere i boka, og da skal de sannelig få ryddet opp i alle de rare språkfeilene dine og alt det som høres teit ut også, før de slipper den ut. Tilbakemeldingene deres er grundige og profesjonelle. Når du gir ut selv, må du skaffe disse tilbakemeldingene på egen hånd.

Du trenger å få to typer folk til å lese en bok du vil gi ut selv: Den første typen er helt vanlige boklesere som kanskje kan noe om emnet eller iallfall er i målgruppen, som kan si noe om hva de likte og ikke likte. Ikke begrens deg til folk du kjenner så godt at de gjør dette gratis. Søk bredere og tilby betaling, så fanger du opp enda flere ting.

I tillegg må du få boka lest av en profesjonell redaktør og en korrekturleser. Altså noen som ikke nødvendigvis bryr seg om innholdet, men som er flinke på å se ting som ikke fungerer. Du må betale disse folka også. For Ytringsfrihet annotert droppet jeg redaktøren, fordi prosjektet var en bearbeiding av en tidligere utgitt bok. Men jeg endte opp med så mye ny tekst likevel at det ikke nødvendigvis hadde vært så dumt. Korrekturleseren er uansett uunnværlig. Redaktører ser når ting ikke henger sammen på stort nivå. Korrekturlesere ser alle de små feilene. De er det mange av, fordi forfattere ikke kan skrive. Iallfall ikke riktig.

Fellesnevneren her er at det er verdt å betale folk for å gjøre boka di bedre. Det er bare en sånn ting du må bestemme deg for at du skal gjøre, hvis du først skal gjøre dette i det hele tatt. Det er én ting som er døden for selvpubliserte bøker, og det er når leserne tenker “dette er amatørmessig”. Det gjelder språket, strukturen, faktaene, omslaget, trykken, distribusjonen, alt. Dette du betale for, hvis du ikke selv er profesjonell eller kjenner noen som har solid kompetanse på disse fagfeltene.

En fin ressurs for å finne fagfolk som kan hjelpe deg med disse tingene er nettstedet bokarbeid.no. De har mye bra informasjon som jeg brukte da jeg gjorde dette selv, og formidler kontakt med frilanserne du trenger på alle stegene i prosessen.

Når manuset er ferdig, må det ombrekkes. Det betyr å gjøre det om til en PDF som kan sendes til trykkeriet. Du har en tekst du er fornøyd med som tekst, men den ser ikke ut som en bok ennå. Det er det ombrekkeren som sørger for.

Du må registrere forlaget ditt, få tildelt et ISBN-nummer for boka, og få generert en strekkode for dette. ISBN er nødvendig for å selge boka i bokhandel. Dette er overraskende lett å få til. Du bare fyller inn et skjema hos Nasjonalbiblioteket.

Du trenger et omslag til boka. Dette må utføres av en profesjonell designer. Sammen med korrekturleseren er omslagsdesigneren kanskje den som bidrar mest til at boka oppleves som en ordentlig bok.

Nå har du altså et omslag og en ferdig ombrekket bok, et forlag og et ISBN-nummer. Da kan den sendes til et trykkeri. Bruk et boktrykkeri, ikke et trykkeri som retter seg mot amatører som skal trykke bryllupsinvitasjoner. Det er ikke vanskelig dette heller. Du gjør ikke så mye mer enn å be om et tilbud på det antallet eksemplarer du vil ha trykket, sende PDF’en og fortelle dem hvor de skal sende bøkene.

Nå må boka selges og distribueres. Du kan selvsagt satse på å gjøre alt dette selv. Selv selger jeg en del gjennom sosiale medier og når jeg holder foredrag. Altså, ikke mange, men mange i forhold til det totale boksalget. Men siden du først skal gjøre noe så dumt som å gi ut bok selv, kan du like gjerne prøve å få den i bokhandelen. Da må du gjøre to ting: Registrere den i Bokbasen, slik at bokhandlerne kan søke opp boka, og få Forlagssentralen til å lagre og distribuere den. Det finnes andre distributører også, men Forlagssentralen er hjelpsomme mot mikroforlag som ikke vet hva de driver med, så bruk dem. Bokbasen er temmelig billig. Forlagssentralen kostet meg rundt 4-500 kroner i måneden, som er ganske mye hvis du selger lite. Alternativt kan du stå registrert i Bokbasen, men distribuere selv. Mitt forslag er å bruke Forlagssentralen det første året boka er i salg - etter det selger du uansett svært lite. Si fra om dette når du skriver kontrakten, siden de har ganske lang oppsigelsestid.

Den største ulempen ved å distribuere bøker via Forlagssentralen er at systemet deres for å betale deg for bøkene du selger og fakturere deg for arbeidet de gjør ikke er særlig vennlig mot nybegynnere i regnskap. Hver måned har jeg sittet i det veldig ålreite regnskapssystemet Fiken og prøvd å oppdatere det basert på fakturaene fra Forlagssentralen. Det var noe dritt, og jeg følte meg aldri trygg på at jeg hadde fått alt inn riktig. For folk som kan litt mer enn meg om regnskap er det sikkert mye lettere.

Markedsføring

Nå ligger altså boka klar for salg og distribusjon. Det betyr at du kan søke den opp i nettbokhandlerne og at vanlige bokhandlere kan bestille den - hvis man vet at den finnes. Det gjør de ikke, så da må du markedsføre boka. Her finnes det ingen gode oppskrifter, og du står nesten like mye på bar bakke om du gir ut på et vanlig forlag. Små forlag bruker ikke mye penger på markedsføring. Det gjør ikke de store heller, egentlig, så fremt du ikke er en av forfatterne de virkelig ønsker å satse på.

Forlagene har en formel som pleide å fungere sånn halvveis. De ordner en boklansering, hvor forfatteren får sitte på et podie og snakke om boka for et titalls venner og bekjente. Lanseringer er hyggelige, men er nok mest en belønning for forfatterens ego. Du har sittet der i ensomhet i lang tid og jobbet med dette, og nå kan du endelig sitte der og få litt applaus. Hurra. Nyt den, for dette er også den eneste oppmerksomheten du er garantert å få.

Ut over dette vet jeg ikke om det er så mye poeng med lanseringer. Du selger noen eksemplarer og får sagt hei til de som bryr seg om det du driver med, men det er neppe viktig for boksalget å ha en lansering. Hvis du vil gjøre dette med en selvpublisert bok, er det nok ikke så vanskelig. Du må leie et lokale, skaffe noen til å være med på arrangementet, og få folk som kjenner deg til å møte opp. Selv droppet jeg dette for boka mi, men hvis du får det til billig nok til at bøkene du selger dekker utgiften, er det kanskje en gøy ting å gjøre. Ikke for salget sitt del, altså, men bare sånn at du skal få litt anerkjennelse for alt arbeidet.

Den andre tingen forlagene ordner er at de sørger for å dytte boka i hendene på aviser som kanskje vil anmelde den, og andre som kanskje vil finne på å snakke om den. De kontakter bokhandlere i håp om at de skal bli så gira på boka at de kjøper den inn i stort antall og viser den frem i butikken. De annonserer på nettet. Alt dette kan du også gjøre selv. Hvor mye det har å si for salget er uklart. Spesielt anmeldelser var nok viktigere før. Det beste utfallet er ikke at boka blir anmeldt på et av de få stedene som fortsatt driver med sånt, men at den blir snakket om. En sånn bok som starter debatter og gjør folk veldig glade eller sinte. Da skal du ha flaks.

Selv fikk jeg en positiv omtale i Morgenbladet, uten at jeg tror det førte til noe særlig med salg. Bøkene jeg har gitt ut på forlag har blitt omtalt i flere aviser, blant annet i Aftenposten. De ble ingen bestselgere av den grunn.

Den siste viktige markedsføringsmåten er sosiale medier. Det er her jeg selv ofte får høre om bøker jeg får lyst til å lese. Her finnes ingen generelle regler. Du må bare gjøre det beste ut av det du har og håpe på flaks. Jeg tipper de fleste som kjøpte Ytringsfrihet annotert hørte om den direkte fra meg på Twitter og Facebook. Men det er sannelig ikke lett det heller. Og hvor kommersiell har du egentlig lyst til å være? Det fine med å gi ut på forlag er at du kan la dem skryte på dine vegne uten at det blir klamt. Når du gjør hele jobben selv, må du bare finne en måte å selge den på som ikke oppleves som teit.

Jeg tror egentlig ikke noen vet hvordan man selger bøker lenger. Jeg tror ikke jeg ville tatt sjansen på å gi ut en bok på egen hånd hvis jeg ikke allerede hadde et miljø på sosiale medier jeg kunne selge den til. Men det er sannelig ikke lett å få oppmerksomhet til forlagsbøker heller. Nesten uansett hvordan du gir den ut, trenger du et eller annet nettverk du kan selge den til på egen hånd.

Paralellt med dette må du i det minste forsøke å få boka inn i innkjøpsordningen for sakprosa. Da får du en god del penger og boka blir satt ut i alle bibliotekene. Det er gratis å melde den inn til vurdering, du må bare legge ved en vurdering fra en uavhengig fagperson, altså redaktøren du burde ha leid inn tidligere i prosessen. To av forlagsbøkene mine har blitt kjøpt inn, den jeg ga ut selv ble ikke, men den er i godt selskap, og ingen kan forutsi hva som blir godtatt og hva som blir avvist. Kanskje er det lettere med en forlagsbok? Jeg vet ikke.

Hvordan gikk det?

Utgiftene mine for boka ble omtrent som følger:

  • Manuskommentarer: 1 200,- (pluss en del lunsjer som takk til de som bidro gratis)
  • Korrektur: 5 000,-
  • Ombrekking: 7 000,-
  • Omslagdesign: 6 800,-
  • Trykk, 500 eksemplarer: 22 500,-

Totalt litt over førti tusen kroner. Jeg betalte for dette fra et aksjeselskap jeg bruker til skriveinntekter. Den kostnaden som egentlig betyr noe er vel hvor mye jeg tapte i netto lønn på å gjøre dette. Da må man trekke fra arbeidsgiveravgift og inntektsskatt, og det siste kommer an på hvor mye man tjener ellers, men la oss si det kostet tjue til tretti tusen? Det er uansett lurt å ha et aksjeselskap eller enkeltpersonsforetak for å gjøre noe sånt som dette, slik at du ikke må betale med lønn du allerede har skattet av.

Den største utgiften har jeg ikke noe tall for: Tiden jeg brukte, det vil si arbeidsinntekten jeg tapte på å jobbe mindre på den vanlige jobben min. Det var mindre jobb med denne enn med en vanlig bok, fordi den første halvdelen av boka allerede var skrevet. Alt jeg behøvde å gjøre var å annotere originalen, og skrive en omtrent like lang del 2. Resultatet ble uansett kortere enn en vanlig bok, så jeg tror jeg tapte noe mindre enn en månedslønn.

Av disse utgiftene er det bare én jeg føler jeg burde kuttet: Trykkerikostnadene. Jo flere bøker du trykker, desto billigere blir stykkprisen. Med 500 eksemplarer ble stykkprisen 34,- pluss moms. Med 300 eksemplarer ville den vært 38,- pluss moms. Forskjellen er ikke stor nok til at det gir noe mening å trykke 500 bøker. Det er uansett svært lett å trykke flere hvis det skulle vise seg å være behov for det.

Av de 500 jeg trykket beholdt jeg 100 selv. Av disse ga jeg bort rundt 30 til medier og andre folk jeg håpet kunne finne på å snakke om boka, og solgte omtrent 60 direkte til folk. Av de 400 som ble sendt til Forlagssentralen, solgte jeg 42 kopier i 2019 og 122 i 2020. Det store hoppet i salgstall i 2020 kom av at jeg så at det ikke var noen som kjøpte boka lenger, og jeg derfor betalte Forlagssentralen flere hundre kroner i måneden for ingenting. Jeg startet derfor et makuleringssalg hvor målet var å selge unna så mye som mulig før jeg beholdt 100 kopier selv og sendte resten til makulering. Omtrent hver uke kuttet jeg prisen, helt til du til slutt kunne kjøpe boka for prisen av en kopp kaffe. Dette var gøy, og er en sånn ting du ikke kan gjøre med forlagsbøker. Det er ingen som kjøper dem heller etter det første halvåret, men selv etter at fastprisperioden er over vil ikke forlaget finne på å dumpe prisen så aggressivt som jeg gjorde. Det ville undergravd alle de andre bøkene de skal selge. De venter i stedet noen år til boka er helt glemt, før de selger restopplaget til forfatteren og makulerer resten. For et mikroforlag med én bok er derimot dette fullt mulig, og svært gøy. Plutselig strømmet ordrene inn.

Til slutt satt jeg igjen med 236 usolgte bøker. Av disse beholdt jeg en eske med 100 bøker, som jeg kan selge direkte til folk og distribuere selv hvis noen skulle finne på å bestille den via en bokhandel. 136 bøker skulle til makulering, men en lektor ved OsloMet, Hanna Choat, forbarmet seg over dem i siste liten og fikk dem sendt gratis til kontoret sitt. (Hva som skjer med dem der aner jeg ikke, men jeg antar at det er fritt frem for studenter å banke på og ta meg seg en kopi.)

Og medieomtalen? Morgenbladet var den eneste papiravisa som omtalte den, og ellers ble den nevnt av nettmedier som Minerva, Fri tanke og Utrop. Det skal man egentlig være fornøyd med, også for en forlagsutgivelse. Det vil si, fornøyd er feil ord. Ingen forfattere kan være fornøyd med at anmeldersystemet i papiriavisene nærmest har kollapset og at ingen egentlig vet hvordan man skal selge bøker lenger. Det jeg mener er at du ikke kan forvente noe mer, og du kan lett få mindre.

En ting som var ekstra morsomt var at ingen som jeg har kunnet se har påpekt at boka er selvpublisert. Det var ikke akkurat en hemmelighet, men det var iallfall ingenting ved utgivelsen som fremstod amatørmessig på en slik måte at det var åpenbart.

Bør jeg gjøre dette selv?

Nei, du må for Guds skyld ikke finne på å skrive bok. Det får du sannsynligvis svært lite igjen for. Men hvis du skal skrive bok, bør du da gi den ut selv? Det kommer an på. Hvis det er din første bok, ville jeg frarådet det. Det er en nemlig en svært stor fare for at du ikke kan skrive. Da er det best å få et nei fra et forlag tidlig i prosessen, før du har kastet bort for mye tid på det.

Hva hvis du har skrevet bok før, eller av andre grunner føler deg trygg på at du faktisk kan gjennomføre dette? Du være villig til å bruke tid på forlagsarbeid. For meg var det litt gøy, og har gitt meg en bedre forståelse av hvordan forlagsbøkene mine blir til. Ikke er det særlig vanskelig heller. I tillegg du ha 30 - 50 000 kroner liggende klar til å bruke på utgivelsen.

Du også ha en plan for å markedsføra boka, for eksempel et miljø i sosiale medier du tror vil være interessert. Du skriver boka for noen du tror vil få høre om den og få lyst til å lese. Hvis du ikke har den målgruppen å selge til, er det ingen vits. Annonser på nettet? Glem det. Jeg testet det, det var bare et sort hull for pengene mine. Du må allerede ha en relasjon til de som skal kjøpe boka.

Ut over det tror jeg det viktigste spørsmålet du må stille deg selv er hvordan du skal finne tid til å skrive boka. For sakprosa på forlag finnes det en ganske grei løype med stipender fra NFFO og Fritt ord som ikke er veldig vanskelig å få, og med minimumshonoraret fra forlaget i tillegg får du dekket mye av kostnaden ved å skrive boka. Jeg vet ikke om slike stipender er mulige for selvpubliserte bøker. De foretrekker iallfall at du allerede er i kontakt med et forlag. Jeg søkte ikke selv. Så enten har du råd til å gjøre dette helt på egen hånd, eller så velger du et prosjekt som ikke er særlig tidkrevende.

Et godt eksempel på et lite tidkrevende men meningsfullt prosjekt er å lage en nyutgivelse av en bok du allerede har gitt ut, men som ikke er i salg lenger. Selve spurte jeg forlaget som ga ut originalen av Ytringsfrihet før jeg begynte på den nye utgaven. Jeg er usikker på jussen hvis forlaget sier nei - da blir kanskje spørsmålet hvor mye du må endre på den for at den skal regnes som et nytt åndsverk.

En annen måte å kutte tiden på er å skrive en kort bok. Det vil nok leserne uansett sette pris på. I mitt tilfelle kombinerte jeg disse to tingene: Jeg ga ut en gammel bok på nytt, og skrev ikke så veldig mye ny tekst. Ellers ville jeg ikke gjort det. Den neste boka mi kommer ut på et forlag. Den er i normal lengde, krevde flere måneder med arbeid, og ville vært umulig for meg å gi ut selv. Etter det får vi se.

Hva får du igjen for å gi ut selv? To ting: Den første er at du får hele gevinsten hvis prosjektet mot alle odds skulle bli en suksess. La oss si at du klarer å tjene 100 kroner per bok du selger. Da går de første par hundre bøkene med på å dekke utgiftene, og hvis du skulle klare å nå tusen eksemplarer, er det faktisk en ålreit fortjeneste. Suksess behøver altså ikke å bety at boka blir en bestselger. Men igjen, tusen eksemplarer er virkelig ikke noe du kan ta for gitt, samme hvordan du gir ut boka.

Det andre du får igjen er friheten til å gjøre noe sært som kanskje er et ordentlig sjanseskudd, eller noe som vil treffe veldig godt et publikum som er for lite for forlagene. Å skrive bøker er uansett nesten meningsløst, så du kan like gjerne ha det gøy mens du gjør det.