Et land på fire hjul: Hvordan bilen erobret Norge av Ulrik Eriksen. Res publica, 2020.

Adam Conover i den gode forskningsformidlingspodcasten Factually påpekte i en episode at det som gjør ham glad i å lese historie er øyeblikkene hvor man får hakeslepp og utbryter “Hva faen, er det sant? Skjedde det der virkelig?!” Det er mange slike øyeblikk i transporthistorien, spesielt rundt bilens fremvekst. Jeg hadde mange slike da jeg jobbet med kapitlet om bil- og sykkelhistorie for Jakten på den grønne lykken, så som hvor populær sykkelen var i USA rundt 1900, og ønskene om å asfaltere kanaler i Nederland for å gjøre plass til parkeringsplasser i 1960-årene.

Jeg hadde et mer personlig hakesleppøyeblikk nylig da jeg spurte foreldrene min om hvordan jeg egentlig satt i bil da vi kjørte rundt i 1980-årene. Jeg husker at jeg aldri hadde noe ordentlig barnesete, de kom først da jeg var for gammel til å bruke dem, så hva gjorde de da? Nei, de gjorde ingenting spesielt, forklarte de. Vi bare satt der, vi. I blant lå jeg og broren min og sov oppå noen kofferter i bagasjerommet. Mens bilen kjørte. En gang kjørte mamma en syv timers kjøretur alene med min nyfødte bror liggende i forsetet ved siden av henne, klar til amming ved behov. De var ikke skjødesløse, det var bare sånn man fraktet barn i bil den gangen. Det gikk bra, for oss, men ikke for andre. I 1970-årene døde rundt hundre barn i trafikken hvert år.

Et land på fire hjul har en god del slike øyeblikk: Hendelser som har forsvunnet fra vår kollektive hukommelse, og som fremstår i et helt nytt lys når noen graver i arkivene og trekker dem fram i lyset igjen. Dette er en bok om bilens fremvekst og seier over Norge. Den første delen av fortellingen fremstår mest sjokkerende, kanskje fordi landskapet den foregår i er så ulikt vårt. I dag er bilister en etablert faktor på veiene. De er deg og meg. Men hvordan opplevde man dem da det bare var noen få av dem, fra 1910-årene og utover?

Svaret er at man opplevde dem som arrogante rikinger som meide ned tilfeldige forbipasserende uten dårlig samvittighet eller fare for straff. Gata tilhørte alle den gangen. Folk vandret tilfeldig rundt. Ingen hadde lyst til å overgi gata til den knøttlille minoriteten av bilister. De tok den med makt og vold. De tutet og gasset på og forventet at fotgjengerne skulle hoppe unna. De meide ned lekende barn på fortauet, og slapp unna med det. De dannet organisasjoner som lyktes med å omdefinere gata til et sted for biler.

I 1980-årene vokste jeg opp med noen hefter fra Trygg trafikk som skulle lære meg å være forsiktig i trafikken, det vil si ikke gå i veien for bilene. Eriksen påpeker at Trygg trafikk startet som et ganske kynisk prosjekt som kuppet folks frykt for å bli kjørt ned, og gjorde det om til en lobbyorganisasjon for bilisme. Trygg trafikk kjempet blant annet for å avskaffe fartsgrensene. Det var mye tryggere, mente de, at bilistene selv vurderte hvor trygt det var å kjøre i den gata de var i. Det målet ga de opp senere, men bak materialet jeg ble utdelt som barn lå mye av den samme tankegangen: Det er bedre å prøve å lære fireåringer å se for enn å begrense bilens anledning til å kjøre ned fireåringer.

Bilistene lyktes også i å skrive sin egen historie. I stedet for historien om det som egentlig skjedde - rike råkjørere som drepte barn og andre fotgjengere uten straff, helt til vi lot dem ha gata for seg selv - fikk vi historien om alle “fordommene” og de absurd lave fartsgrensene de første bilistene måtte forholde seg til. Iallfall er det den jeg selv plukket opp et sted på vei gjennom skolen.

Denne andre halvdelen av historien om bilen har mange av oss et forhold til allerede. Fra 1960-årene av ble bilen allemannseie, og de som styrte transportpolitikken hadde en sterk tro på bilbyen. Bysentrene ble overlatt til bilen. Alle problemene dette ført med seg skulle løses med mer motorvei og flere parkeringsplasser. Resultatet ble enda mer trafikk og enda dårligere forhold for alle som befant seg på utsiden av bilen. Eriksen løfter heldigvis blikket opp fra Oslo og formidler bilprosjekthistorien fra en rekke norske byer, blant annet Bergen og Tromsø. Oslo slapp på en måte unna det verste, blant annet fordi markagrensa umuliggjorde en byvekst kun basert på eneboliger i bilforsteder. Andre steder gikk det verre med.

Selv vokste jeg opp i Halden, en småby som i 1960-årene rev en vakker bybro og flere gater med gammel bebyggelse for å bygge en firefelts bro over elva i sentrum, og hvor all byvekst siden har foregått i bilbaserte eneboligstrøk. Det vakre torget i sentrum er fremdeles en eneste stor parkeringsplass. Men flere av sentrumsgatene ellers ligger døde. Folka i eneboligene utenfor sentrum oppdaget at når du uansett må kjøre bil for å komme deg til butikken, kan du like gjerne svippe over grensa til Sverige og få det billigere.

Dette er på en måte bilens historie i alle byer: Du gir bilen alt, og får ingenting igjen. Du bygger motorveier for å fjerne køer, og får mer kø. Du ofrer bygatene dine til bilen, og finner at bilen uansett foretrekker kjøpesentrene utenfor.

Litt motstand fikk bilen i Norge i 1970-årene, forteller Eriksen, men de tapte, og 1980- og 1990-årene ble en total seier for bilen. Først de siste årene har den kommet litt på defensiven noen steder. Kampen for å redde byen fra bilen begynner med å lære hvordan vi kom dit vi er, og dette er en god utlegning av fortellingen. Såvidt jeg vet er det også den eneste norske boka som legger frem denne fortellingen på en så omfattende og oppdatert måte.

Eriksens bok er mindre aktivistisk enn min omtale av den her. Dette er en historiebok, ikke en debattbok. På samme tid er dette et slikt kapittel i historien det ikke er mulig å legge frem uten at det fremstår som et partsinnlegg i dagens transportdebatt. Historien er ikke partisk, men den er sannelig ikke nøytral heller. En god historiebok endrer perspektivet ditt. Det er mye derfor jeg liker å lese dem. Det, og hakesleppøyeblikkene. Hæ, hva faen, skjedde det der virkelig? Jepp.

Forfatteren leverer forøvrig boka selv på sykkel, om du bor i Oslo.