Folk er ikke dumme. Eliten må gjøre seg vår tillit fortjent.

(Publisert i Aftenposten, 16. februar 2026, i litt kortere utgave)

Nordmenn har høy tillit til samfunnet. Vi stoler på regjeringen, Stortinget, frivillige organisasjoner og til og med på etablerte nyhetsmedier. Nivået er blant de høyeste i Europa og holder seg godt.

Dermed har vi også tillit til eliten. Et skummelt ord, men systemet vårt innebærer at noen mennesker får flere privilegier og mer ansvar enn andre. Det behøver ikke å være et problem, så lenge de oppfører seg.

Radikale og populistiske miljøer har lenge hakket løs på folks tillit til eliten. Til ingen nytte, så langt, men jeg er litt enig med dem. Høyt utdannete nordmenn har langt mer tillit til systemet enn de med lite utdannelse. Dette gjenspeiler nok delvis at de selv sitter på første klasse på toget mot framtiden. De kunne hatt godt av å snakke mer med de som står igjen på perrongen.

Frykt for påvirkningsoperasjoner

Høy tillit har likevel en verdi i seg selv. Den gjør samfunnet vårt stabilt og forutsigbart. Norge sitter på noe verdifullt, som vi ikke må skusle bort. Derfor følger mange nøye med på tilliten. De spør seg om den kan angripes.

Før valget i fjor var mange redde for utenlandske påvirkningsoperasjoner. Mikropartiet Fred og Rettferdighet ble løftet frem som eksempel. Et mikroparti som legger seg tett opp mot Putin-regimets syn på Ukraina-krigen og har penger til å kjøre store reklamekampanjer

Det ble også advart mot desinformasjonskampanjer på nettet, hvor boter og kunstig intelligens kan produsere løgner i et forrykende tempo. Kunne slike operasjoner lykkes med å manipulere norske velgere?

I september fikk vi svaret. FOR fikk ynkelige ni tusen stemmer. Arbeiderpartiet vant. I meningsmålingene ser du et solid hopp i støtten til Ap i begynnelsen av 2025. Dette sammenfaller med den sikkerhetspolitiske turbulensen Donald Trump utløste og med Jens Stoltenbergs tilbakekomst i norsk politikk.

Vankelig å manipulere folk

Frykten for at Russland skulle manipulere norske velgere, slo altså ikke til. Velgerne holdt seg til det trygge.

Det er heller ikke så underlig. Frykten for påvirkningsoperasjoner bygger delvis på et nedlatende og falskt premiss: At folk flest lett lar seg forføre av propaganda.

Sannheten er at det er vanskelig å påvirke folk i en retning de ikke ønsker å bli påvirket. Vi lytter til de vi liker og stoler på. Hvem dette er, avgjøres i stor grad av hvem som faktisk er på vår side, faktisk kjemper for våre interesser, faktisk oppfører seg tillitsvekkende.

Fakta om elitens oppførsel og systemet de forvalter påvirker oss altså mer enn løgner.

Epsteins norske nettverk

Derfor er alle de norske navnene i Jeffrey Epsteins nettverk så urovekkende. De representerer nettop de samfunnsbærende institusjonene nordmenn har høy tillit til. Kongehuset, toppolitikere, ja, selv Nobelkomiteen trekkes ned i søla.

Hvem som er skyldig i hva av forbrytelser skal jeg ikke ta stilling til. Det som kommer klart fram fra Epsteins epostarkiv er likevel bildet av mennesker som nyter vår tillit, men ikke er på vår side og lever fjernt fra vår virkelighet. Som misligholder ansvaret vi har gitt dem og motarbeider interessene våre.

Ekstra pinlig er den kleine kosepraten, i møte med en som allerede da var viden kjent for overgrep mot mindreårige.

Tilliten vår kan overleve en muligens korrupt eks-statminister, men det er viktig å være klar på at det nettop er tilliten som står på spill her.

Urovekkende ideologisk prosjekt

Epostene har gitt innsikt i tanker deler av eliten vanligvis holder for seg selv. Epstein foreslår at Verdens økonomiske forum kan erstatte FN. Børge Brende jatter med.

Når Trump-støttespilleren Steve Bannon vender øynene mot Europa, setter Epstein ham i kontakt med sine norske forbindelser. Ingen ideologiske motforestillinger kommer til syne.

Medlemskapet i nobelkomiteen åpner dører også for Asle Toje. Han skal ha forsøkt å få i stand et møte mellom Bannon og Sylvi Listhaug. Det blamerende her er kontakten med Bannon, ikke at denne omtales i Epstein-dokumentene. En ideologi som vanligvis er å lese mellom linjene, kommer her fram i klartekst.

Det er ironisk at Toje nylig skapte debatt med en svulstig kronikk som stilte spørsmål ved den norske nasjonens overlevelse. En av truslene, mener han, er innvandrere.

Men folk er ikke dumme. De skjønner at den syriske familien de er invitert i barnebursdag til ikke truer interessene deres. Derimot har Bannon, MAGA-bevegelsen og Donald Trump gjort oss svakere, økonomisk og militært, enn vi var.

Egeninteresse først

Hva gjør slike skandaler med tilliten? Det kommer an på omfanget, antallet og hvilke konsekvenser det får. Dessverre ser vi også utenfor Epstein-dokumentene elitemennesker som undergraver institusjonene de representerer.

Politikere som klamrer seg fast i politikken etter skandaler, når partiene deres ville vært tjent med at de trakk seg.

Rike som flytter til Sveits, for å betale mindre skatt. Å være milliardær er noe samfunnet velger å tillate, som et nødvendig onde. Når de viser oss fingeren, undergraver det tilliten til systemet og de mektige menneskene som har gjort rikdommen deres mulig.

Vanlige folk straffes for småtteri av Nav og stanger hodet i veggen hos helsevesenet og UDI. Gjør de en dårlig jobb, får de sparken. I de øvre lagene er det andre regler som gjelder. Enkelte har utømmelige tabbekvoter.

Kampen om tilliten

Jeg mener ikke å si at all denne oppførselen er den samme, i moralsk eller juridisk forstand, og heller ikke at den norske samfunnseliten generelt er råtten. Populistene som vil gjøre "eliten" til folkefiende, tar feil. Våre tillitspersoner er i stor grad pålitelige. De gjør i stor grad en god jobb.

Det er derfor vi stoler på dem, mens populistene sliter. I dag. Men det er altså her den viktigste kampen om tilliten står, ikke i form av propaganda på sosiale medier, men fakta om hva eliten gjør, hvilke interesser de arbeider for.

Tillit er vanskelig å rokke ved, når den først har festet seg. Dette er betryggende, men tryggheten kan være falsk. Kanskje den høye tilliten vi ser i undersøkelser, gjenspeiler et utdatert verdensbilde. Noe som bare henger igjen litt, fram til summen av små og store skandaler blir for stor.

I en tid hvor fanatisme og dumskap seirer på flere fronter, er det lett å glemme hvor smarte mennesker egentlig er. Vi lytter mer til sannhet enn til løgn. Når eliten misligholder tillit, kan ikke skaden repareres med tomme ord.

Det avgjørende er hva rettsvesenet, andre samfunnsinstitusjoner og de involverte selv foretar seg videre.