(Innlegg på Christiekonferansen 2026, hvor temaet var hvordan gutter og unge menn egentlig har det. Mange gode sesjoner med interessant forskning. Foredraget til Lucas Gottzén er et godt sted å starte.)

Jeg har skrevet boka Ingen tenker alene, som handler om hvordan folk former og endrer mening. Det har jeg vært fascinert av lenge, blant annet fordi jeg har endret mening en del ganger selv. Jeg vokste opp som konservativ kristen, ble ateist. Var en slags høyrepopulistisk blogger i 2000-årene, som støttet krigen mot terror og var bekymret for innvandring, mens man i dag nok heller kan beskrive meg som en syklende MDG-pappa.

Så hva er det som foregår når sånt skjer og hvordan kan det belyse dagens tema? La oss først legge bort noen myter.

Den første myten er det er uvanlig å endre mening. Nei, det gjør vi hele tiden. Vi lytter til praktisk erfaring. Og ikke minst til menneskene rundt oss. Omgivelsene våre.

Den andre myten er at mange mennesker er sauer som lar seg forføre av taleføre ledere. Nei, mennesker er svært vanskelig å påvirke. Vi lytter ikke til hvem som helst, til og med ikke når de bruker moderne propaganda.

Ja, vi tror på mye dumt, det er ikke det. Men ikke fordi vi er lettpåvirkelige. Vi er vrange og skeptiske ovenfor de vi ikke liker eller stoler på.Og vi har våre grunner, også når vi blir med på dumme ting.

Den tredje myten er at helst burde vi alle være sånne selvstendige fritenkere som sitter i vår egen lenestol og tenker rasjonelt. Men sånn er vi ikke konstruert. Mennesker er sosiale dyr som tenker sammen med de vi har rundt oss. Det gjelder ekstremister, men også meg, og også dere. Mennesker tenker sammen, på godt og ondt.

Og vi er veldig flinke til å holde styr på venner og fiender. Hvem kjemper for våre interesser, hvem kjemper mot dem. Hvem liker vi, hvem liker vi ikke.

En av drivkreftene i min egen politiske reise var forøvrig at jeg innså at folka rundt meg hatet sånne kjedelige akademikere som ser tre sider av saken og kjører seg bort i forvirrende detaljer. Mens jeg synes dere er fantastiske. Så da skjønte jeg at det her er ikke min gjeng.

Og en fjerde myte: At vi mener alt vi sier bokstavelig. Ofte er det mer en markering av hvilken side vi står på. Eller bare en lek med ord.

Alt dette må vi ha i bakhodet når vi snakker om unge menn som ender opp i ekstreme miljøer.

Hva er det som skjer når noen snubler over en video med kvinnehat og fascisme? Det kommer an på hvilke behov han har, som et slikt miljø kan fylle. Hvis han har det greit i livet, er den videoen kanskje bare et gløtt inn i en syk verden som han ikke ønsker, ikke trenger, å gå inn i.

Mens en som mangler alt dette vil kunne se noe mer attraktivt. Et løfte om tilhørighet og meningsfølelse.

Vi må se litt kynisk på dette. Ekstreme miljøer tilbyr noe verdifullt: Tilhørighet. Nesten hvem som helst er velkomne, men til en høy pris. Du må ofre alt. Brenne alle broer. For meg er det en dårlig deal, men for noen er det verdt prisen.

Og så kan man bli sittende fast. Ikke fordi ideene er så overbevisende, men fordi man har funnet sin gjeng. Alle argumenter preller av på en som er omgitt av folk de liker og stoler på.

Men her ligger også håpet. Folk kan snuble inn i ekstreme miljøer, men de snubler sannelig ut igjen også. Fellesskapet slike grupper tilbyr er ofte ganske overfladisk. De sliter med å tilby ekte vennskap, ekte tilhørighet. Samtidig som kravene de stiller er umenneskelig strenge.

Det skal egentlig ikke så mye til for å konkurrere med et slikt miljø. Kanskje bare noen på utsiden du kan snakke med.

Og da kan vi endre vi oss. Igjen. Tilhørigheten trekker oss i en ny retning. Forhåpentligvis mot gode mennesker å tenke sammen med. Grupper hvor det er takhøyde, mangfold og mulig å danne ekte vennskap.