Jeg avsluttet essayet om utenlandske påvirkningsoperasjoner med å si at det beste mottiltaket er å sørge for at folk flest har ålreite liv. Når folk har det bra på ekte, både i materiell og sosial forstand, stoler de på samfunnet sitt og lar seg ikke så lett manipulere utenfra.

Det samme poenget dukket opp fra en helt annen vinkel i en boksamtale jeg deltok i nylig. Det kom et spørsmål om lesing, som visstnok er på vikende front, særlig blant barn og unge. De vil heller bare ha det som er raskt og engasjerende. Hva gjør vi med det?

Jeg uttrykte skepsis til premisset. Er det sant at boklesingen forsvinner, og hvor mye satt nå egentlig vanlige folk og leste for hundre år siden? Jeg har en rekke skeptiske spørsmål jeg vil ha svar på før jeg går med på denne undergangsfortellingen.

Men det slo meg også at spørsmålet er for snevert, fordi det maner fram bildet av én teknologi i nærkamp med en annen. Boken mot mobilen! Hvem vinner? Og så glemmer vi den større konteksten kampen foregår i og premissene denne konteksten setter for oss.

Så som: Hvor mye tid og ro har du egentlig til å lese bøker, hvis du ville? Hvis du leser mindre enn før, er det fordi du velger bort boken, eller fordi omstendighetene dine er slik at boken ikke lenger er et alternativ?

For det blir ikke mye lesing av bøker hvis dagen din er så full av jobb, pendling og barnepass at det eneste du har igjen er små tidsfragmenter. De minuttene passer derimot ypperlig til skrolling på sosiale medier. Da er det ikke skjermen som har ødelagt livet ditt, eller du selv som er for svak og ufokusert. Omstendighetene dine legger ikke til rette for det å lese bøker.

Jeg har merket dette mye som småbarnsfar, hvor det i perioder av døgnet er umulig å lese en bok, samme hvor mye jeg skulle ha lyst, til tross for at jeg strengt tatt kan raske sammen nok minutter her og der til å komme meg et stykke videre hver dag. (Derimot passer disse fragmentene godt til kryssordløsning, iallfall for meg. Kryssord har blitt en av hobbyene mine de siste årene. Utkonkurrerer lett mobilen.)

Dette med hvordan omstendighetene former valgene våre dukker også i Magnus Hoem Iversens gode og balanserte bok Skjermtid. Han påpeker hvor lite tid mange foreldre har med barna sine, og muligheten for at angsten dette utløser bidrar til foreldrepanikken rundt skjermtid. Selv har han to og en halv time med sine egne barn, mellom jobb og leggetid. Tenk om han bruker denne korte tiden feil?

To og en halv time! Jeg måtte stoppe opp og justere perspektivet mitt da jeg leste dette. Selv har jeg betydelig mer tid med barna enn det, fordi jeg har vært heldig med omstendighetene mine. Jeg har permanent hjemmekontor og en jobb jeg kan starte med på morgenen lenge før barna våkner, slik at den ikke spiser av tiden med dem senere på dagen.

Da får jeg ikke angst av barnas “skjermtid”. Jeg føler ikke på et desperat behov for å maksimere kvalitetssamvær i denne perioden. Jeg tenker kanskje mer som en gammeldags husmor: Sørger for at de har mat og kommer seg til barnehage og skole, jager dem bort fra TV-en og Switchen når det har blitt for mye, verner om fellesmåltider og høytlesning, men tenker ellers ikke så voldsomt mye over hva de gjør til enhver tid.

Med tiden blir barna større, mer selvstendige, mer fraværende, krever egen smarttelefon. Det er selvfølgelig da de virkelige utfordringene rundt “skjermtid” oppstår. Men jeg går ikke inn i den fasen med en nagende sult etter kvalitetstid, eller følelsen av at barndommen deres bare forsvant mellom fingrene mine. Nei, jeg var med hele veien.

Dette setter skjermdebatten i et annet perspektiv for meg. Hvor mye skjerm er greit for femåringer? Når kan de få sin første mobil og hva kan de gjøre på den? Slike spørsmål blekner til sammenligning med: Hvorfor har småbarnsforeldre bare to og en halv time med barna sine hver dag? Kan vi gjøre noe med det?

Det er fristende å avvise dette som et utopisk spørsmål. Vi kan selvfølgelig ikke endre på noe så grunnleggende som hvor mye tid vi bruker på jobb og pendling! Tja. Jeg innrømmer at dette er vanskelig, men det gjør det ikke mindre viktig og relevant.

Og det å kalle noe politisk umulig er ikke nødvendigvis et uttrykk for jordnærhet. Noen ganger er det tvert i mot en følge av mangel på perspektiv og forestillingsevne. Det holder i blant å besøke et annet land, for å se at det umulige er mulig.

I Storbritannia er barnehage så dyrt at mødre ikke har råd til å gå tilbake i jobb, men faller ut av arbeidslivet i årevis. Arbeidsdagen varer så lenge at det er vanskelig for familier å spise middag sammen. I Norge er mødre tilbake i jobb innen et år og middagen er et vanlig samlingspunkt.

Fra et britisk perspektiv fremstår det norske foreldrelivet som en utopi, når det i virkeligheten bare er resultatet av et politisk veivalg. Hvilke veivalg kunne vi selv tatt, hvis målet vårt var å gi folk mer av tiden sin tilbake?

Og for å gå tilbake til start: Hvordan påvirker slike omstendigheter mengden bøker foreldrene leser? Vi bør kunne anta at en som knapt har tid til å spise middag med barna sine, leser færre bøker enn en som ser dem flere timer hver dag. Og at jo mer tid man har, jo mindre redd blir man for å sette seg med en bok en halvtime mens barna driver med .. et eller annet.

Jeg mener ikke å påstå at løsningen er enkel, bare å påpeke et ekte og viktig tema som fortjener å være et politisk mål: Alle mennesker burde ha rikelig med tid til andre ting enn å jobbe, pendle og bekymre seg over boliglånet.

Bok vs skjerm-debatten fremstår ganske puslete til sammenligning.

Også fordi vi bokelskere og forfattere har det med å overvurdere bokens betydning som sivilisasjonens grunnmur. Det er flott at folk leser bøker. Mange burde gjøre dette, for sin egen del og samfunnets. Men mye av det jeg skriver om her, gjelder også for de som ikke har noe som helst ønske om å lese bøker.

Vi må se større på dette. Det foregår en kamp om livene våre. På den ene siden, vårt behov for å gjøre meningsfulle aktiviteter, ta vare på ekte relasjoner til andre mennesker, oppleve ro, flyt, mestring og kreavititet.

På den andre siden: Alle kilder til stress. Alle krefter som vil manipulere deg, tyne deg for oppmerksomhet, dele deg opp i småbiter og legge dem ut for salg. Ta fra deg tid og valgmuligheter. Erobre sonene i livet hvor du kan roe ned og være deg selv, utnytte deg for å maksimere andre menneskers måltall.

I denne kampen befinner boken seg på den gode siden, men ikke alene. Du finner også meditasjon og friluftsliv der, hyggelig familietid, kreative hobbyer, men også å dra på fotballkamp, eller å kunne bryne seg på et vanskelig dataspill og lære å mestre det, uten å bli avbrutt av reklame eller krav om mikrobetalinger.

Likeledes befinner mange av appene våre seg på den onde siden, fordi de er utviklet nettopp for å frata deg tid, penger, selvstendighet, privatliv. Men heller ikke de står der alene. De står der sammen med sjefen som avskaffer hjemmekontoret ditt og de økonomiske faktorene som presser opp boligutgiftene dine.

Denne kampen strekker seg over generasjoner og endrer seg i takt med ny teknologi og politiske og økonomiske værskifter. Noen ganger vinner de gode kreftene frem, andre ganger er de på tilbaketog.

Kulturelle fenomener bidrar også. Etter noen år med alt for mye tid på hektiske sosiale medier gjenoppdager folk gleden ved en kreativ hobby. Så blir hobbyen erobret av de onde kreftene, og en ny runde starter.

Boken har en viktig rolle i denne kampen. Men bildet av en rent teknologisk kamp, mellom gode bøker og slemme dingser, fører oss inn på et demotiverende sidespor. Det som foregår er langt større enn dette og det er på ingen måte gitt hvor vi ender opp.