KI i tekst er som vann i ølet

Den riktige mengden er 0.

En rekke forfattere og andre kreative utøvere har fått trøbbel de siste årene etter anklager om bruk av KI. To ferske eksempler: Lars Fr. H Svendsen, som har brukt KI i arbeidet med boken Trump og filosofene og endt opp med noe KI-detektoren Pangram anslår som 78% KI-skrevet.

Og Sylo Taraku, som har utsatt utgivelsen av Oss menn imellom etter selv å ha sjekket manuset og fått en KI-skår på 18%. Begge innrømmer at de har brukt KI til støtteoppgaver som språkvask, men er overrasket over hvor mange spor dette har satt i den ferdige teksten.

Det første vi må slå fast i disse sakene er at KI-detektorer selv gjør bruk av store språkmodeller og derfor lider av de samme begrensningene som andre KI-løsninger. Det eneste de gjør er å kjenne igjen og videreføre mønstre. Ja, også når du "chatter" med dem.

Det er ingen grunn til å stole på Pangram når de påstår å ha laget en nær feilfri KI-detektor. Alt innen KI skjemmes av blest, overdrivelser og løgn.

KI former språket vårt

Vi skal også huske på at vi nå omgir oss med KI-grøt på alle kanter. Sosiale medier er fulle av det. De hverdagslige tekstene du mottar på jobben, som rapporter og e-poster, er i stor grad skrevet av språkmodeller. En bør anta at dette setter spor i språket vi bruker, på samme måte som vi som bruker mye engelsk i hverdagen tyr til engelsk-aktige formuleringer på norsk.

Da Asle Toje ble anklaget for å skrive debattinnlegg med KI, påpekte Jill Walker Rettberg, som forsker på digitale medier, at det også kunne være omvendt: At han har lest så mange KI-genererte tekster at han har tatt til seg svulstigheten og "ikke-men"-klisjeene og gjort det til sitt eget språk.

Rettbergs kommentar til Svendsen er forøvrig at selv når man kun bruker KI til språkvask og forenkling, former det både språk og standpunkter og leder mot et resultat forfatteren neppe ville ha produsert selv.

Ordet "juks" dukker lett opp i slike sammenhenger og er noen ganger treffende. Det er juks når skribenter limer inn lange svar fra en chatbot og påstår at de har skrevet alt selv. Hvis de i tillegg ikke sjekker teksten, kan dette føre til alvorlige tillitsbrudd, som da Tromsø kommune la fram en rapport om sammenslåing av skoler og barnehager, full av falske kildereferanser.

Lurer seg selv

Men det er nok langt vanligere at KI-brukere blir lurt av en teknologi de ikke forstår. Like etter at ChatGPT ble lansert, snakket jeg med en som påstod at han hadde brukt helgen på å skrive en bok om økonomisk teori, sammen med chatboten. Han var overrasket over hvor klart den tenkte. Boken ble neppe forsøkt utgitt, men han var helt åpen om hva han hadde gjort. Den eneste som ble lurt, var han selv.

Forfattere som bruker KI som støtteverktøy har blir også lurt. I fire år har en nær samlet samfunns-, medie- og teknologielite messet om at KI er framtiden. Vær framoverlent og kreativ. Let etter spennende måter å bruke dette på. Ikke bli en etternøler.

Mange opplever at de får nytte av dette og skryter av det til venner og kolleger, som professoren jeg snakket med som mente at Claude kan erstatte vitenskapelige assistenter. Suksesshistoriene skaper et inntrykk av at nå haster det med å gå enda lenger i din egen KI-bruk.

Så går noen for langt, og blir "tatt". Men de har ikke jukset. De har blitt lurt.

Publikum vil ikke ha KI

En av de feilaktige ideene de har blitt lurt til å tro på, er at publikum setter pris på KI-bruk, så lenge resultatet er bra nok, og at kun åpenbar juks blir straffet.

Jeg tror det heller er slik at når publikum merker at KI har bidratt, skjemmer det hele resultatet, samme hvor bra det er. Og det holder med mistanken.

I sommer tok jeg med barna på en gratisforestilling med en liten teatergruppe. I markedsføringen brukte de bilder som åpenbart var laget med KI. Bismaken var der altså helt fra start, men samtidig gjør mange dette nå. Verre var det at forestillingen bestod av noe som hørtes ut som egenprodusert KI-musikk.

Var den det? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke bevise det. Jeg konfronterte dem ikke. Dette er sikkert flotte ildsjeler som vil det beste.

Men der og da døde interessen min og ble byttet ut med irritasjon. Den samme følelsen dukker opp når jeg i blant leser en bloggtekst jeg liker, men etterhvert innser at den må være KI-skrevet. Jeg mister all interesse. Jeg føler meg lurt.

Ser seg blind på verdien

Når jeg forteller om dette er det gjerne en ivrig KI-evangelist som bryter inn og sier at jeg ikke burde reagere på denne måten. Det eneste som betyr noe er jo resultatet. Var musikken og artikkelen god eller dårlig? Hvilke verktøy som ble brukt underveis, burde være likegyldig.

Javel. Men slik er det ikke. Jeg reagerer faktisk slik. Jeg tror mange gjør det. Å fortelle oss at vi bør reagere annerledes, er fåfengt.

At denne nådeløse reaksjonen kommer som en overraskelse på så mange, tror jeg har en enkel forklaring: Da vi som har som jobb eller hobby å produsere tekst, bilder, eller programkode, hørte om mulighetene i de nye KI-verktøyene, tenkte vi mest på hvilken verdi dette kun ha for oss selv.

Vi kan jobbe raskere! Produsere mer! Vi som ikke kan tegne, kan lage tegninger. Vi som ikke kan komponere, kan lage musikk. Vi kan få ferdig den kjedelige rapporten på minutter i stedet for å bruke mange dager. Kundeservice kan erstattes med chatboter. Alt kan gjøres raskere, enklere, billigere.

Det er mange av oss som ser en potensiell verdi av denne typen, for arbeid vi selv utfører. Da er det lett å glemme at vi også er mottakere. Og for de som skal ta imot flommen av KI-innhold, fremstår saken helt annerledes.

Ingen vil ha utvannet øl

Vi hater klisjeene. Vi merker fraværet av intensjon. Vi tolker avsenderens mangel på innsats som en fornærmelse. Og vi får ikke mer tid til å lese bøker, høre på musikk, se film enn før. At KI kan produsere innhold mye raskere enn mennesker, betyr bare at vi får enda mer søppel vi må sortere gjennom, for å finne det som har verdi.

Situasjonen er den samme som for en pub som vurderer å selge utvannet øl. Verdien er åpenbar for puben. De kan tjene mer penger, uten å øke kostnaden. De vil nok også slippe unna med en viss mengde vann i ølet, uten at kundene merker det.

Men hvis kundene oppdager at ølet er vannet ut, hjelper det ikke hvor lite vann det er snakk om. Kundene forsvinner. Fordi ingen ønsker å kjøpe utvannet øl. Det hjelper ikke om puben er ærlig om hva de driver med. "Ja, det stemmer at vi enkelte ganger bruker vann som støtteverktøy i salgsprosessen vår. Vi opplever at dette ikke går ut over kvaliteten i produktet vårt."

Nei. Ingen vil kjøpe utvannet øl.

Dette er ikke så farlig for de som produserer tekst mottakeren har lave forventninger til. Ingen ville reagert hvis barnehagerapporten til Tromsø kommune hadde 18% KI-skrevet innhold, så lenge den var korrekt.

Den optimale mengden er 0

Men for alle som har kreative yrker og hobbyer, er rådet mitt klart: Bruk KI minst mulig. Hvis du føler at du må bruke det, gjør det kun for egen bruk. Sett opp en mur mellom chatboten og det du leverer fra deg. Ingenting KI-produsert må slippe ut til publikum.

I praksis tror jeg det er vanskelig å sette opp en slik mur. Den optimale mengden KI i en kreativ prosess er derfor null.

Det er slik jeg selv jobber. Jeg bruker ikke KI til noe som helst i skriveprosessen. Ikke til research, ikke til språkvask. Null og niks. Ettersom det å skrive er hobbyen min, ikke levebrødet, kan jeg love at dette ikke vil endre seg.

Forøvrig: Pangram anslår teksten du nettopp har lest som 0% KI-skrevet. Det betyr ikke at du bør stole på slike verktøy, eller at det i framtiden vil bli like enkelt å oppdage KI-klisjeer som det er i dag.

Slik evangelistene ser det, betyr dette at kampen mot KI-innhold er fåfengt. Maskinen vinner uansett. Jeg tolker det motsatt. Jo flinkere chatboter blir til å etterligne mennesker, jo større blir verdien for de som klarer å utvikle en stil som ikke lar seg etterligne.

Forvent forfattere som skriver på mindre konvensjonelle måter. Særere. Mer unikt. Jeg klarer ikke å skrive annerledes enn jeg gjør, men til deg som står i startgropa: Skriv like rått, ekte, "feil" som de tidlige punkrockerne og black metal-artistene laget musikk.

For når alle de andre pubene selger øl som kanskje er utvannet, drar kundene til den ene som garantert ikke gjør det.