Tillit avgjør om påvirkningsoperasjoner lykkes. Men tillit kan ikke dikteres. Alt vi kan gjøre er å skape omstendighetene den gror i.

I del 1 så vi på hva psykologien sier om hvorfor påvirkning er vanskelig og i del 2 hvilke muligheter mektige stater faktisk har for å påvirke velgere i andre land. De kan ødelegge omstendighetene vi tenker sammen i, men ikke styre tankene våre.

Samtidig har vi en rekke eksempler på at påvirkningsoperasjone treffer blink. Vennligsinnede innsidere importerer og omformulerer ideene og lykkes med å spre dem. Tilliten til makthaverne og deres verdensbilde er tynnslitt. Dette er altså tilfeller hvor folk ønsker å tenke sammen med systemets fiender.

Er dette en farlig utvikling? Det kommer an på hvilken side du står på. Noen systemer fortjener ikke tillit og bør undergraves. Men når det gjelder Norge og Europa mot Russland, står jeg på systemets side.

Så la oss snakke om mottiltakene. Det første dreier seg om hvordan offentligheten er satt sammen. Det andre om den underliggende materielle og sosiale virkeligheten, som tilliten vokser ut av.

Desentralisert offentlighet

Den enkle, nærmest konspiratoriske forestillingen mange har om påvirkning, legger opp til moralpanikk og upresise mottiltak. Vi er under angrep! Å nei! Hva skal vi gjøre? Jo, vi må stå sammen!

En fin ting å si, men hva betyr det i praksis? Gjerne noe sånt som dette: Vi må styrke folks tillit til systemet. Vi må støtte opp om de etablerte mediene, slik at folk hører på dem. Vi må gi myndighetene midler til å bekjempe falske nyheter og desinformasjon.

Problemet med denne tilnærmingen er at den plasseres oss selv, de "gode", i noe av den samme rollen som de utenlandske påvirkerne: Offentligheten er en slagmark. Vi må styrke den siden av kampen vi støtter, slik at deres påvirkningskraft når lenger enn fiendens. Men, som vi har sett, påvirkning er ikke som krigføring. Påvirkning fungerer svært dårlig, og effekten avgjøres av faktorer ingen har direkte kontroll over.

Dette har vi allerede lært i den analoge virkeligheten. Det er derfor vi ikke har bygget opp samfunnet rundt ett mektig parti og et fåtall sentralstyrte medier og organisasjoner som forvalter all makt og sannhet. I stedet har vi et desentralisert landskap av uavhengige medier og medlemsstyrte partier og andre organisasjoner.

En slik demokratisk desentralisering er ikke bare riktig, moralsk sett, men også mer robust enn alternativet. Den legger hindre i veien for tyranner. Det er ikke nok å komme seg til toppen, de må også nedkjempe alle de konkurrerende maktsentrene og de uavhengige arenaene.

Vi ser det ikke som et problem at det finnes et mangfold av partier og politiske organisasjoner i Norge. Vi ser det som en styrke.

Men når det kommer til den digitale offentligheten, snur vi dette på hodet. Her ser man på fragmentering som selve hovedproblemet. Vi er sårbare fordi så mange mottar falske nyheter gjennom ytterfløymedier som Document og Steigan.no. De bør følge seriøse medier i stedet.

Ufortjent tillit

Dette går igjen i mye av det som sies om påvirkningsoperasjoner. En antagelse om at vi selvfølgelig kan stole på etablerte medier, på staten og det politiske sentrum, og at de som ikke gjør det, rett og slett har misforstått og både kan og bør veiledes til å se denne sannheten.

Jo, men er ikke det innlysende, da? Nei. Det er et tegn på at man ikke forstår tillit. En forveksling av resultatet av et fungerende demokrati, altså tillit til et stabilt sentrum, med mekanismene som gjør dette mulig. Tillit er nødvendig, men kan ikke dikteres. En viss enighet om verdier og sannheter er nyttig, men kan ikke være et mål i seg selv. Du har ingen plikt til å stole på makthaverne. Det er ingen trussel mot demokratiet at noen bruker harde ord om statsministeren eller fnyser av konsensus i viktige medier. Det er ofte høyst berettiget.

Her henvender jeg meg til de av leserne som alltid har befunnet seg i sentrum, et sted mellom Høyre, Arbeiderpartiet, NRK og Aftenposten hvor alle godhetens og fornuftens krefter forenes. Dere som stoler så mye på systemet at dere reagerer med forundring når noen anklager staten for urett.

Dere trauste arendalsukemennesker som uforbeholdent trekker den norske tillitsstatistikken oppover: Jeg vet ikke om dere egentlig finnes, eller om jeg har funnet dere på. Jeg mistenker at de fleste av oss før eller siden snubler inn i en situasjon hvor vi erfarer noe som ikke passer inn i glansbildet. Men hvis dere finnes: Dere har for mye tillit til makta, til systemet, til sentrum.

Iallfall synes vi andre det. Jeg inkluderer meg selv her. Jeg har langt mer tillit til sentrum i dag enn da jeg befant meg i det høyrepopulistiske bloggmiljøet, men tilliten er kjølig, som i et fornuftsekteskap.

Kanskje er det slik for de fleste av oss? Det er uansett lite man kan gjøre med dette. Du kan ikke diktere hvem andre skal stole på. Selvfølgelig bør ikke folk henge på konspirasjonsnettsteder, men dette er en tom ting å si. Det at noen velger å gjøre dette, er ikke et problem som kan angripes direkte.

Du ser dette i hvordan de radikale fløymediene omtaler debatten om desinformasjon og påvirkningsoperasjoner. De finleser offentlige dokumenter og ekspertuttalelser på jakt etter tegn på at nå, nå, kommer innstramningen av ytringsfriheten. Selv noe så mildt som regjeringens ønske om å "styrke den kritiske medieforståelsen i befolkningen" leses som et varsel om at sensurpolitiet er på vei for å arrestere fritenkerne.

Mange av disse kritikerne er kontrære på autopilot og tar feil om hvilken verden de lever i, men de har rett i at det ligger en formanende selvgodhet bak mye av det som blir sagt: Vi i sentrum, vi som bestemmer, vi som jobber for etablerte medier og innflytelsesrike organisasjoner, vi har faktisk rett. Det er et problem at folk ikke hører på oss. Det burde de jo gjøre.

Desinformasjon og påvirkningsoperasjoner kan ikke motvirkes med eventyr som dette. Tillit kan ikke dikteres. Ikke av fremmede diktatorer og ikke av pompøse redaktører. Det er tvert imot tillit som avgjør hvorvidt påvirkning lykkes. At noen som jeg ikke stoler på, forteller meg at jeg bør stole på dem, er helt virkningsløst. Nei, først må jeg stole på dem, og til en viss grad like dem og føle at vi har noe til felles. Så lytter jeg.

En offentlighet av små nettmiljøer

Fantasien om effektive påvirkningsoperasjoner legger opp til like fantasipregete mottiltak. De mektige manipulatorene truer, og for å bekjempe dem må vi bygge opp en mektig norsk motmakt. Styrke folks tillit til etablerte medier, slik at de slutter å høre på ytterfløyene. Et av forslagene som i blant dukker opp er å etablere et NRK-aktig sosialt nettverk, for å redde oss fra Metas manipuleringsmetoder.

Kunne et stort norsk eller europeisk sosialt nettverk utfordret de internasjonale gigantene? Teknisk sett, ja, men det ville ikke samlet norsk nettoffentlighet, samme hvor gode redaksjonelle prinsipper som lå i bunnen. Du kan ikke fortelle folk hvem de skal stole på eller hvem de skal henge sammen med på nettet. Fragmentering vi ser, gjenspeiler en dypere uenighet som ikke kan utfordres direkte.

Nettoffentligheten må til en viss grad være desentralisert og fragmentert, av samme grunn som resten av samfunnet må være det. En samling store og små miljøer med hver sine normer og holdninger.

Jeg er ikke likegyldig til hvordan disse miljøene er utformet. Organisasjonslivet i Norge er en demokratisk styrke fordi så mye av det er demokratisk tvers gjennom. På samme måte ønsker jeg nettmiljøer som bygger på ytringsfrihet og mangfold. Steder hvor det er mulig å fokusere i fellesskap på det brukerne mener er viktig.

Idealet mitt er sosiale medier hvor ingen Zuckerberg eller Musk stiller seg i veien for den typen samtaler du føler er verdifulle, hvor bevisst provoserende innlegg ikke har noen egne fordeler og det eneste som motiverer deg til å logge på er at du liker menneskene der. Steder som hjelper oss å bygge opp fellesskap vi føler oss hjemme i. En slik nettoffentlighet ville ikke være noen utopi. Den ville bestå av kranglete, ondsinnete, hovmodige og dumme mennesker, slik alle sosiale arenaer gjør.

Den ville heller ikke se ut som en monolitt, men mer som et skiftende nettverk av små og store samlingspunkter. Og dette er altså ikke et problem i seg selv. At noen leste Aftenposten, mens andre leste Arbeiderbladet, hindret ikke 1900-tallets papiraviser i å bygge opp stabile felles virkelighetsforståelser som konkurrerte, men også overlappet med hverandre, og sammen utgjorde grunnmuren i demokratiet. Det samme er mulig med sosiale medier.

Hvilke verdier slike miljøer vil bygge på, kan ikke dikteres. Det vi derimot kan gjøre, er å legge forholdene til rette for gode miljøer. Da er det ikke fløymediene som er hovedfienden, men gigantene: Monolitter uten stabil konsensus, uten ekte fellesskap, bygget opp av mennesker som ikke har andre mål enn å maksimere antall sekunder vi oppholder oss der. Å angripe disse er et realistisk mål.

En desentralisert, fragmentert nettoffentlighet vil ikke være immun mot angrep, men mer motstandsdyktig. Ved å gi grupper mer kontroll over sine egne hjørner av nettet, ville vi sett noe av den samme tregheten demokratiet har i den analoge verden, hvor nazistmarsjen i nabobyen ikke automatisk også blir en nazistmarsj gjennom min egen by.

Alternative virkeligheter

En sunn offentlighet er viktig for å forsvare oss mot påvirkningsoperasjoner. Men dette alene hjelper ikke, hvis selve virkeligheten er på angripernes side.

Er det noen vits å snakke om virkeligheten her? Miljøer som lytter til slike løgner, lever jo i en fantasivirkelighet. Faktabaserte argumenter preller av dem på.

Vel, slik opplever iallfall jeg det, og kanskje du også. Men slik selvgodhet er til hinder, ikke hjelp, for å forstå hva som skjer.

Som vi så i del 1 er det ikke noe unikt irrasjonelt ved det at Putin-beundrere finner sammen med hverandre, tenker sammen, støtter hverandre opp. Alle mennesker lever i en virkelighet som er formet av de gruppene vi føler oss knyttet til og av erfaringene vi har gjort tidligere. Den “ekte” virkeligheten er ikke tilgjengelig for noen av oss. Informasjonen som kommer vår vei passerer gjennom økonomiske, teknologiske, sosiale og ubevisste personlige filtre, et slags fordøyelsessystem som omformer den til noe hodene våre kan gi plass til.

Internett gjør det lettere å bygge opp grupper rundt sære ideer og åpner sånn sett opp for fellesskap som det tidligere var vanskelig å danne. Dette muliggjør helt nye felles virkeligheter som kan forme gruppens medlemmer, på godt og ondt.

Det viktige skillet går likevel ikke mellom de som lever i den ekte virkeligheten og de som ikke gjør det, men mellom de som knytter seg til gode og dårlige grupper å utforske verden sammen med. Gode grupper har mekanismer for å korrigere seg selv og nærme seg det sanne. De dårlige har andre ledestjerner, for eksempel, i Russlands tilfelle, å legitimere en autoritær og korrupt maktelite.

Gruppenes filtreringsmekanismer er forskjellige, men opplevelsen av å befinne seg i disse konkurrerende virkelighetene behøver ikke å være så annerledes. I begge tilfellene føler man at man "vet" at noe er åpenlyst sant. Man har sine informasjonskilder og argumenter som bygger opp om dette. Man omgir seg med mennesker som ser verden på noenlunde samme måte som en selv.

Så er det da også nettopp derfor FOR sliter. Det er veldig få nordmenn som lever i deres virkelighet. Når vi så plakatene deres, tenkte vi ikke "Jaså, de vil ha fred? Så fint da! Fred er bra, krig er dårlig." Vi tenkte: "Fred, du liksom. Den der har vi hørt før! Så kom fredselskerne og invaderte oss."

Dette var også mitt og ESAGs problem i 2004. Det vi hadde å si, passet ikke inn i den norske virkelighetsforståelsen. Omstendighetene lå på mange måter godt til rette for amerikansk påvirkning. 11. september-angrepene var friskt i minne. Frp hadde høy oppslutning. Islamfrykten var i sterk medvind og ble nærmest en besettelse i toneangivende medier. Alliansen med USA stod støtt.

Likevel var offentligheten uinteressert i amerikanernes spesifikke forståelse av terrortrusselen. De var villig til å støtte krigen mot terror et godt stykke på vei, men beholdt sin egen, mer moderate måte å forstå den på.

Den samme motbakken møter de som i dag ønsker å forsvare Russlands angrepskrig mot Ukraina, Israels folkemord i Gaza eller Trumps forsøk på fascistisk maktovertagelse. Det finnes en del nordmenn som opplever ordvalgene i den foregående setningen som urettferdige, men de sliter med å gjøre seg forstått i den virkeligheten flertallet lever i.

At det foregår en slik kamp om virkelighetsforståelsen er både vanlig og naturlig.

Hvorfor akkurat Russland?

Det finnes en annen virkelighet vi også må forholde oss til her: Gruppelandskapet vi navigerer i. Forestillingen vi har om hvem vi og våre grupper er og hvordan disse er knyttet til alle de andre gruppene rundt oss.

Det er påfallende bred enighet om hvordan denne sosiale virkeligheten ser ut. En som tror at COVID-19-pandemien ble funnet opp av myndighetene for å ta kontroll over befolkningen, lever i en helt annen virkelighet enn meg. Men én ting er vi enige om: At de befinner seg i konflikt med midtstrømmen og makta. At de stoler på meg like lite som jeg stoler på dem. En populist og en sentrumspolitiker kan være uenige om hvem av dem som snakker for "folket", men de er ikke uenige om det at de befinner seg på hver sin side av en konflikt.

Det er altså dette gruppelandskapet som avgjør hva slags påvirkning som har effekt og hvilke allianser det er mulig for påvirkeren å bygge opp. Her utgjør tillit veiene nye påstander må reise via, mens mistillit utgjør veisperringer.

Dette perspektivet setter flere forvirrende fenomener i klar fokus. Hvorfor er det for eksempel slik at det er ytterfløyene til høyre og venstre, som ellers er uenige om så mye, som lytter mest til russisk krigspropaganda?

En vanlig forklaring er hesteskoteorien, som sier at ytre høyre og venstre på mange måter er den samme ideologien. Dermed er det kortere avstand enn fiendskapen mellom dem gir inntrykk av. For meg er dette en svak forklaring. De ideologiske forskjellene er betydelige. Å tro at ytre høyre og venstre finner sammen i sin støtte til Russland fordi de egentlig står for det samme, tror jeg er et utslag av liberal selvgodhet, hvor ideene i sentrum er så selvfølgelige at alt annet høres ut som kaudervelsk.

Det er nyttigere å spørre: Hvem stoler på hvem? Hvem er i konflikt med hvem? Ideologisk renhet er det ikke så mange av oss som får til, men det å navigere blant vennligsinnete og rivaliserende grupper, i ulike grader av allianse eller konflikt med hverandre, det har nesten alle gode instinkter for.

Hva er det som knytter ytre høyre, ytre venstre og ymse andre konspiratoriske nettmiljøer sammen med Russland? Jo - at de har en felles fiende: Midtstrømmen i europeisk offentlighet. De etablerte partiene, de moderate mediene, denne flertallskulturen som populister freidig kaller "eliten".

Jeg har allerede omtalt meg selv som tidligere høyrepopulist, men dette er ikke helt riktig. I blant var jeg mer konservativ, andre ganger mer libertarianer eller liberal. Folkene i bloggmiljøet rundt meg kom fra ulike ideologiske bakgrunner og var uenige om mye. Det vi hadde til felles, mer enn noe annet, var forakten for det vi betraktet som den "venstreorienterte eliten" som vi mente hadde tatt makten over politikk, medier og forskning.

Det som ble verdsatt høyest i dette miljøet var ikke å tenke likt, men å stå sammen i kampen mot det politisk korrekte konsensustyranniet. Være lojal mot våre egne. I praksis betydde det at mer moderate islamkritikere, som så forskjell på jihadisme og islam, ikke skulle kritisere islamhatere, som mente islam var selve ondskapen selv. Selve uenigheten var grei, men det å angripe våre egne, var en splittende distraksjon fra kampen mot vår felles fiende. Hvilken side er du egentlig på?

Dette er en typisk holdning i slike miljøer. Det som teller er ikke å tenke likt, men å ha felles fiender. Forskere på konspirasjonsteorier påpeker at det er forbløffende mye uenighet i disse miljøene om hva som egentlig foregår bak maktelitens falske fasade. De alternative forklaringene er fulle av selvmotsigelser. Som Øyvind Strømmen skriver i Giftpillen (2018): Konspirasjonsteorier er først og fremst anklager og det viktigste er at man er enige om hvem anklagen er rettet mot, ikke hva den går ut på.

De ulike radikale, ekstreme og konspiratoriske miljøene er altså uenige om mye, men de har avskyen for det europeiske sentrum til felles. De og Russland har dermed samme fiende: Deg og meg. Felles fiendskap åpner døra for felles tanker og plutselig sitter man der, langt til høyre og langt til venstre for sentrum og gjentar de samme russiske løgnene.

Innsidernes kamp om flertallet

Fløymiljøene finner sammen fordi de er enige om hvem de ikke har tillit til. De allierer seg fordi de har en felles motstander. Gruppedynamikk er viktigere enn ideologi.

Og vi andre? Vi tror vel ikke alltid helhjertet på det norske sentrum, men føler oss mer hjemme der enn blant de som avskyr det. Vi fremhever det vi er uenige om når vi ellers føler oss trygge, men samler oss når større trusler våkner.

Det var det som skjedde i begynnelsen av 2025, da det gikk opp for nordmenn at Trumps andre presidentperiode ville bli et langt mer radikalt prosjekt enn den første. Plutselig gjorde Arbeiderpartiet et byks på meningsmålingene. Et trygt, moderat styringsparti som samtidig hentet populære Jens Stoltenberg hjem som finansminister. Fremskrittspartiet, som hadde hatt steget jevnt på meningsmålingene, fikk det travelt med å distansere seg fra Trump.

Hvorfor reagerte vi slik? Trumps prosjekt er umoralsk og idiotisk, sett med norske øyne, men andres umoral og idioti kan vi leve med, så lenge den ikke rammer oss. Det som nok er mer relevant i denne sammenhengen er at han gjorde oss utrygge. Usikre på et sikkerhetssamarbeid som har vart siden Andre verdenskrig. Redde for hva den økonomiske krigen og kaoset i Hormuzstredet vil føre med seg, eller om det er trygt å gjennomføre amerikaferien vi hadde gledet oss til. Bekymret for en tofrontskrig av påvirkningsoperasjoner.

Dette er et angrep på trygghetsfølelsen vår som ikke kan snakkes bort. Folk er ikke dumme. Trump kan ikke fengsle europeiske turister i ukesvis over filleting eller kreve å få Grønland av Danmark og så overlate til noen stakkarslige Trump-venner i Norge å dekke over det hele med enda en runde om "trusselen fra woke".

På samme måte har Putin startet en storkrig som får oss til å frykte for framtiden til barna våre. Da kan han ikke satse på at noen av de minst troverdige personene i norsk offentlighet skal klare å snakke det bort. Vi er ikke dumme. Vi kjenner igjen direkte trusler mot gruppene våre og interessene de har.

Og sentrum, makta, systemet, det er det som er gruppen vår, når hardt settes mot hardt. Når nordmenn har den høye tilliten vi har til samfunnsinstitusjonene, følger resten av seg selv. Du kommer ikke langt i Norge med å si at statsministeren har en hemmelig plan om å forråde nasjonen. Midtstrømmen her, det er folk flest, det. Mediene de fleste av oss følger, partiene de fleste av oss stemmer på. Ikke noen "andre", som vi kan forene oss i hatet mot.

En slik tillit reduserer handlingsrommet for utenlandske aktører. Det er her krigsmetaforen for påvirkning går i stykker. En stor hær kan knuse et lite land, samme hvor motstandsvillige de er. Å påvirke et lite land med høy tillit, er langt vanskeligere.

Grunn til å stole på samfunnet

Russiske, eller for den saks skyld amerikanske, påvirkningsoperasjoner møter dermed et ugjestmildt landskap i Norge, slik det ser ut i dag.

Dette er ikke en permanent eller en uunngåelig tilstand. Tyngdeforholdet mellom sentrum og ytterfløyene varierer i ulike land og endrer seg også over tid. I USA har dyp mistillit ført høyresiden til fascisme. Tendensen har pågått lenge, men det var ikke uunngåelig at de skulle vinne.

Samspillet mellom gruppene i et land er dynamisk og uforutsigbart. Enkeltmennesker og grupper former hverandre på ukontrollerbare og ubevisste måter. Tilfeldigheter kan bety mye, eller lite. Det eneste vi kan si sikkert, er at de enkle forklaringene, som at propaganda har påvirket de lettlurte massene, ikke strekker til.

Å si at dette handler om tillit og grupperelasjoner, er heller ikke ment som en forklaring, men som en bedre måte å formulere spørsmålet på. "Hvorfor kolliderte FOR i en vegg av mistillit i 2025 og hva kan eventuelt endre på dette?" er rett og slett et bedre spørsmål enn "Bør vi være bekymret for russiske påvirkningsoperasjoner?"

Jeg mener heller ikke å si at betydningen av tillit har blitt oversett. Alle som har bidratt til debatten om påvirkningsoperasjoner, også de jeg kritiserer her, har vært enige om at tilliten i Norge må beskyttes. Tilliten er vår motstandskraft mot desinformasjon.

Men hvordan beskytter vi tilliten? Alternativt, hva er det som ødelegger den? Her havner diskusjonen på villspor. Mange snakker som om det er de utenlandske påvirkningsoperasjonene som truer tilliten. Altså at desinformasjon har makt til å få folk til å stole mindre på sitt eget samfunn. For eksempel skriver regjeringen i sin tiltaksplan at desinformasjon kan svekke tilliten. Dette er, i mine øyne, helt baklengs. Det er mistillit som åpner døra for desinformasjon.

Kunne vi sett for oss en påvirkningsoperasjon som har som mål å redusere selve tilliten? Ja, men påvirkning lykkes best når folk ønsker å la seg påvirke, fordi budskapet kommer fra noen de liker, stoler på og føler tilhørighet til. Vellykket påvirkning er altså avhengig av tillit. Å bruke påvirkning til å endre tilliten, krever at det finnes en viss tillit å gjøre bruk av i utgangspunktet.

Miljøer som FOR har dermed et høna-og-egget-problem. For at vi skal lytte til dem om Ukraina, må vi stole på dem. Det gjør vi ikke, så de må påvirke oss til å stole på dem. Men påvirkningen fungerer ikke, fordi vi ikke stoler på dem.

Dette betyr selvfølgelig ikke at tilliten er usårlig. For eksempel kan de ulike aktørene vi har tillit til, gå til angrep på hverandre og tvinge oss til å velge mellom dem. Dette kan skje hvis et stort parti blir så sultent på makt at det begynner å anklage andre store partier for å være korrupte og løgnaktige forrædere. Nordmenn flest stoler i dag på Stortinget, men hvis den ene delen av Stortinget begynner å rette slike anklager mot den andre, nekter å samarbeide med dem, og bruker alle tenkelige midler for å knuse dem, fragmenteres tilliten.

Det er mulig for en utenlandsk aktør å hause opp en slik konflikt, men jeg tror vi overvurderer hvor viktig denne angrepsvektoren er. Spekulasjoner om dette glir lett over i en moralpanikk rundt ordene som brukes i politiske debatter. Ikke bruk for skarpe ord om statsministeren, for da går du fiendens ærend. Ikke vær sint, ikke si noe radikalt, for da kan du ødelegge den sårbare tilliten!

Men tilliten er ikke sårbar på denne måten. Den lar seg vanskelig bygge opp eller rive ned med ord. Sårbarheten ligger andre steder. Tilliten endres lettere via omveier, som gruppedynamikk, og mest av alt formes den av det helt grunnleggende. Av selve virkeligheten. Altså: Har folk en god grunn til å stole på samfunnet?

Dette kan ikke gjentas for ofte: Folk er ikke dumme, spesielt ikke når det kommer til tillit. Hvis du er vennen min, men behandler meg dårlig, slutter jeg å stole på deg. Hvis du behandler meg bra, øker tilliten min. Du kan lure meg litt, i blant, men jeg er ikke dum. Vi mennesker er sosiale dyr. Vi har instinkter for å holde rede på hvem som er på vår side, hvem som ikke er det, hvem som kjemper for og hvem som kjemper mot interessene våre.

Slik er det også i møtet vårt med samfunnet. Vi vet om vi har det bra eller dårlig! Vi vet om makthaverne arbeider for oss eller mot oss. Vi vet om vi nyter respekt og status, eller blir behandlet som søppel. Vi vet om vi sitter på første klasse på toget mot fremtiden eller har blitt etterlatt på stasjonen. "Ikke piss på meg og si at det regner", som det heter.

En viktig del av dette er objektive materielle faktorer, som marxister gjerne ser politiske konflikter i lys av. Hvorvidt man har jobb og råd til huset man bor i. Vi stoler på systemet i den grad den gir oss materiell trygghet og blir mistroiske når denne forsvinner. En materialistisk tilnærming kan likevel trekkes for langt. Når populister har medvind, oppstår det gjerne en slags populisthviskere som med uendelig godvilje forklarer alt velgerne deres foretar seg som et utslag av legitime bekymringer. Selv rasister som for åpent kamera skriker om hvor mye de hater innvandrere, bortforklares med at de nok egentlig er bekymret for jobben sin.

Men tillit kommer ikke bare fra det materielle. Vi må også gjøre plass for gruppepsykologi og kultur. Her åpner det seg for mer komplekse beskrivelser av velgernes motivasjon. Vi lever i en sosial og kulturell virkelighet som vi har ganske god oversikt over. Tilliten vår henger tett sammen med denne virkeligheten. Du kan ikke fortelle meg at jeg er populær, hvis jeg vet at jeg er upopulær. Du kan ikke fortelle meg at jeg er rik, hvis jeg vet at jeg er fattig. Du kan ikke fortelle meg at du kjemper for mine interesser, hvis jeg ser at du kjemper for noen andres.

Velgere kan være sinte fordi deres økonomiske omstendigheter har blitt forverret, men de kan også være sinte fordi deres identitet som etniske majoritetspersoner med tradisjonelle verdier er viktig for dem og de korrekt oppfatter det slik at samfunnseliten motarbeider dem i dette. Så knytter de seg til notoriske løgnere eller til fløymedier fulle av fiendtlig propaganda, ikke fordi de er dumme, men fordi de, igjen korrekt, oppfatter det slik at disse har valgt deres side i kampen mot sentrum.

På denne måten bunner tillit og mistillit i noe virkelig. Ikke alltid virkelig i den materialistiske betydningen, men virkelig nok til at det ikke kan snakkes bort.

Velbegrunnet mistillit

I blant er den alternative oppfatningen riktigere enn den rådende. Eller den er feil, men inspirert av en velbegrunnet mistillit.

Jeg er ikke lenger en høyrepopulistisk islamkritiker, men jeg tror fremdeles at noe av grunnen til at innvandring og islam ble så voldsomme temaer i 2000-årene, er at sentrum ikke var flinke til å snakke nyansert om jihadisme og negative sider ved minoritetskulturer, så som oppvekstvilkårene for jenter. Det gikk seg til etterhvert. Da mistet også islamkritikernes forklaringer troverdighet.

Tillit er langt på vei noe man må gjøre seg fortjent til. Naomi Klein skriver om dette i boken Dobbeltgjenger (2024), som handler om hvordan den "andre Naomi", Naomi Wolf, gikk fra å være en liberal feminist til å bli Trump-vennlig konspirasjonsteoretiker. Klein advarer mot å flire av paranoiaen til miljøet Wolf endte opp i. Påstandene deres om myndighetenes overvåkningsplaner er idiotiske, men er inspirert av en velbegrunnet mistillit.

Det stemmer faktisk at teknologigigantene overvåker alt vi gjør på nettet. Det moderate sentrum har ingen løsning på dette. Vi vifter bort den ekle følelsen det vekker i oss og fortsetter som før. Makthaverne knytter samfunnet stadig tettere sammen med selskapene som overvåker oss. Skolebarn ledes inn i overvåkernes verden. Konspirasjonsteoretikerne tar i det minste problemet på alvor, skriver Klein. De tilbyr løsninger.

I Norge er det knapt mulig å logge på offentlige tjenester uten å eie en telefon som er kontrollert av Apple eller Google. Slik setter institusjonene sin høye tillit på spill. De har valgt side, noe mennesker har gode antenner for å fange opp.

En liste med anklager mot sentrum og makteliten blir nødvendigvis personlig, med ideologisk slagside. På min egen liste står blant annet følgende: Fortellinger jeg har hørt om det nådeløse byråkratiet i NAV og UDI. At uroen jeg føler når barna mine leker ute i t-skjorte i desember ikke anerkjennes. At vi lar unge med vanlig inntekt presses ut av byene.

Mange vil være uenige i min liste og foreslå en annen. Poenget er at vi her har å gjøre med en kategori av innvendinger som går dypere enn politisk uenighet. Når noen føler at grunnleggende interesser og problemer ikke tas på alvor, synker tilliten til systemet. Det er ikke så mye de tafatte klimatiltakene som provoserer meg, men den løgnaktige måten styringspartiene snakker om dem på. Målene man beskriver med fine ord, og siden ikke følger. Fraværet av mot og alvorsprat. Følelsen av at de som bestemmer ikke er på side med barna mine. Min vilje til å si at jeg stoler på Stortinget og redaktørstyrte medier påvirkes faktisk av forhold som dette.

Her er tilliten sårbar. Nå er det ikke klimaangst som sender folk i armene på russisk propaganda, men mekanismen er lik for oss alle. Vi stoler på makthaverne og sentrum i den grad de anerkjenner våre interesser og livserfaringer. Uenighet og kompromisser kan vi godta, men ikke forakt og likegyldighet.

Mennesker har en rik evne til å finne opp virkelighetsfjerne fantasier, i samarbeid med likesinnede. Jeg ønsker ikke å forklare alle radikale, ekstreme eller konspiratoriske ideer med noe så objektivt som levestandard, status eller andre håndfaste problemer. Jeg nøyer meg med å påstå at dette grunnleggende teller mye for de fleste av oss. Ikke hele forklaringen på hvorfor tilliten til samfunnsinstitusjonene noen steder er høy og vanskelig å angreipe, mens den andre steder er lav og sårbar, men et viktig bidrag.

Et godt liv for alle

Det er dette jeg mener med at virkeligheten har mye å si for utfallet av påvirkningsoperasjoner. Og her ender min analyse opp på et annet sted enn regjeringens. Deres svar på trusselen fra desinformasjon er å øke tilliten til redaktørstyrte medier, som om dette er noe staten har direkte innflytelse på. Som om det å øke tillit er noe du bare kan gjøre, like enkelt som du fyller vann i et glass.

Jeg vil heller spørre hvordan vi kan forhindre at folk ender opp i økonomiske og sosiale omstendigheter som gir dem grunn til å forakte samfunnet de lever i. Altså, ikke fortelle dem at de bør stole på NRK, men sørge for at de med rette oppfatter at livene deres er på riktig spor og at de er inkludert i flertallskulturen.

Dette er med andre ord en politisk visjon. Sørg for at folk faktisk har det bra! Dette er lett å si, men å spørre hva slik tillitsbygging innebærer i praksis er å kaste et stridens eple inn i en allerede anspent forsamling. Kanskje er det derfor så mange skygger unna denne konklusjonen. Vi vil heller ha tamme konklusjoner som alle kan stille seg bak, så som at vi vil ha mer sannhet og mindre løgn. Men tilliten vi har til systemet kan ikke frikobles fra ideologi på denne måten.

For meg har dette blitt en ledestjerne. Vi må sørge for at folk flest har greie jobber, et sted å bo, fine fritidsaktiviteter, en følelse av verdighet, av å bli akseptert, høre hjemme et sted. At de har tid i hverdagen til å opprettholde sunne relasjoner, har nære venner de kan snakke med, ikke står på kanten av stupet økonomisk, ikke behøver å stresse seg ihjel for å komme seg gjennom dagen.

Jeg formulerer meg med vilje litt ullent. Vi skal ikke gå dypt inn i temaet før vi vikler oss inn i ideologiske tornekratt. Bidrar sosialistiske eller liberale ideer mer til å oppnå dette resultatet? Det er en annen debatt. For meg har målene uansett blitt viktigere enn midlene. Dette utgjør et brudd med idealene jeg hadde på den populistiske og senere den moderate høyresiden. Da var jeg mest opptatt av at spillereglene skulle være rettferdige. Alle skulle ha den samme muligheten til å lykkes i livet, men alt ut over dette var opp til den enkelte.

Verdiene jeg har i dag legger mer vekt på resultatet. Å overlate folk til seg selv på denne måten utgjør en slags sikkerhetstrussel. Menneskers gode liv er en del av forsvarsverket vårt mot konspirasjonsteorier, løgn, ekstremisme og fiendtlige påvirkningsoperasjoner. Når store grupper opplever at de har havnet utenfor, er systemet sårbart, samme hvor "rettferdig" det måtte være at de har endt opp der.

Dette er et brudd, men også en videreføring av noen gode ideer i høyrepopulismen: At velgerne ikke er dumme, men har en grei oversikt over sine egne liv. At eliten og sentrum ikke vet best for alle. Jeg har endt opp ganske trygt i sentrum selv og idealet jeg beskriver her er en slags norsk modell for politikken, men jeg kjenner fremdeles at det rykker i langfingeren når det flommer over av selvgodhet blant de snille sentrumsmenneskene.

Vi har sett på hvordan mennesker tenker sammen med de vi liker og stoler på. Det gjør det svært vanskelig å påvirke oss utenfra. Som regel mislykkes man. Tillit og grupperelasjoner setter grenser, selv for rike og mektige påvirkere.

Den høye tilliten i Norge er ikke usårbar, men et resultat av andre omstendigheter. Å forstå og styrke disse omstendighetene, er den store politiske oppgaven i vårt århundre. Norge er ikke et særtilfelle, vi har i beste fall et midlertidig fortrinn som kan skusles bort.

Bør vi slutte å snakke om utenlandske påvirkningsoperasjoner? Nei, det er viktig å forstå hvilke ressurser fiendtlige stater har til rådighet for å utnytte konflikter i samfunnet vårt. Vi må følge med på hva de gjør. Men fienden har begrenset evne til å fortelle folk hvem de skal stole på og hva som er sant. Det samme gjelder for oss i sentrum. Hvis folk slutter å stole på de etablerte mediene, eller omfavner konspirasjonsteorier, kan vi ikke bare fortelle dem at de skal endre mening. Et slikt virkemiddel finnes ikke.

Det vi har, slik jeg ser det, er to virkemidler.

Det første er en offentlighet som legger til rette for gode diskusjoner og samtaler og ikke kan oversvømmes ved hjelp av rå makt. En desentralisert, gjerne fragmentert, verden som opererer etter våre interesser.

Det andre er å sørge for at folk flest lever ålreite liv, opplever tilhørighet og gode vennskap og har det bra med seg selv. Gi dem en virkelighet løgner ikke biter på.

Dette er vanskelig å gjennomføre. Til gjengjeld er dette konstruktive virkemidler som vil ha verdi langt utover det å forsvare oss mot utenlandske påvirkningsoperasjoner.