Køltzow, Inger-Lise. 2018-02-28.

URL: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/a2836d/selvsagt-finnes-det-en-fasit-for-barneoppdragelse-inger-lise-koeltzow

Vinklinger

• Barneoppdragelse: Belønningssystemer er nedlatende, inkluder heller barna i husarbeidet

De sier barn er så forskjellige, og at enhver forelder er ekspert på sitt barn. Siden hvert barn er unikt, er det vanskelig å mene noe allment om hva som er bra. Barn er for spesielle til å kunne lage en slik oppskrift. Jeg synes det er underlig at flere av dem som sitter på stor kunnskap om barn, velger å synge dette refrenget.

Professor Stein Erik Ulvund er viktig for epoken vi nå oppdrar barna våre i. Hans mantra er tidstypisk og gjentas ofte: «Husk at fasiten er at det ikke finnes noen fasit. Du er den beste eksperten på ditt eget barn.»

Å si: «Det finnes ingen fasit» fratar oss foreldrene tilliten til at vi klarer å manøvrere og velge for våre barn. Vi blir undervurdert, og er dermed en foreldregenerasjon som snytes for kunnskapsdeling om barn.

Det trenger ikke være sånn. Selvfølgelig finnes det en fasit, noe vet vi.

Alle barn, fra spedbarn til tenåringer, har godt av sosial stund. Sosial stund er tid da barn og voksen er opptatt av det samme, sammen. Det er for eksempel når vi ser babyen inn i øynene og synger, eller når vi har en god samtale med tenåringen. For å oppleve de sosiale stundene, må vi foreldre være årvåkne for når barnet er klar for det.

Men selv ikke det at sosial stund er bra for alle barn, er det enighet om i dag. Tvert imot opplever jeg at vi foreldre oppfordres til å holde igjen ved å bruke belønningssystemer, barn må gjerne fortjene hyggelig tid med oss.

For å få hjelp fra professor Ulvund, må vi kategorisere barnet som «en utålmodig rotekopp», noe vi selvfølgelig gjør, og dermed utløses følgende råd: «Fra femårsalderen kan du lage en belønningskalender og gi barnet et klistremerke hver dag han rydder rommet sitt før han legger seg.» Videre foreslås en tur på kino som belønning. Det er «et vel så bra alternativ som penger eller ting». Er det ikke noe som skurrer, er ikke dette et merkverdig samspill å invitere til?

Ikke i noen andre relasjoner, ville vi kreve at den andre part skulle måtte yte og fortjene noe hyggelig. Tenk hvis mor sa til far eller far sa til mor: «Hvis du vasker gulvet i dag, skal du få et klistremerke. Vasker du i morgen også, får du ett til. Når du har fått syv klistremerker, kan vi ha en romantisk middag!» Det fremstår som absurd og latterlig og ikke så rent lite urimelig. Nettopp. Sånn oppleves det nok også for barna, og jeg vil tro de fleste barn etter en tid protesterer på praksisen.

Et alternativ for å løse ethvert barns manglende motivasjon til å rydde rommet, kunne være: «I kveld skal vi rydde rommet ditt sammen. Det blir fint, kanskje vi kan ommøblere litt samtidig?»

Sosiale stunder er ikke noe barna må fortjene, det er bra for alle barn, uansett alder. Eller, er det fortsatt skummelt å si noe som gjelder for alle barn? Selvfølgelig finnes det en fasit, noe vet vi om barneoppdragelse.

Barn trenger tid til lek, alene og med voksne, og de bør få hjelpe til med gjøremål i huset. Enten det handler om rydding eller middagslaging, kan barna få bidra, sammen med oss. Spedbarnet ved å se på, tenåringen ved for eksempel å betale familiens regninger. Det gjelder å ha kløkt, skal vi skape familier der vi voksne langsomt lærer barna, så de klarer seg selv.